| nettpubl. | NST | genealogen | strays | eur. aner | linker | søk
 
Jurister 1736-1814

Sist ajourført:
11.11.2005

 

 

KILDER OG ARTIKLER

Examinati Juris 
1736–1814

Av H. Ostermann

© Norsk Slektshistorisk Forening 1936–38/2005.
Av H. Ostermann.
Tilrettelagt for internett 2005 av Tore H Vigerust med bistand av Elin Galtung Lihaug.

Tillegg til Norsk Slektshistorisk Tidsskrift Bind V og VI. Oslo 1935-38.
Det Mallingske Boktrykkeri Oslo 1938.

 

[Forord 1938] Examinati juris 1736-1814.

Ved H. Ostermann.

Efter forutgående flerårige overveielser utstedtes under 10. februar 1736 en kgl. forordning om, «hvorledes med Examinibus Juridicis ved Kjøbenhavns Universitet herefter skal forholdes; (paa det Justitien ved retvise og bequemme Rettens-Betiente og Procuratores desbedre kan blive pleiet).» Det juridiske Fakultet skulde herefter månedlig – «saa ofte nogen Studiosus Juris melder sig» – avholde «Examen publicum» (dvs. offentlig) på latin, dog ikke over mere enn 8 kandidater ad gangen, «paa det de desto nøiere kan overhøres.» Der skulde examineres i naturrett og folkerett, danske og norske lov og rettergangsmåte, romersk-germansk rett og universell rett samt delvis i militær-, feudal- og kriminalrett. Dessuten skulde alle kandidater utarbeide et innlegg og en dom – den såkalte examen practicum. Prestasjonene skulde, likesom ved teologisk exa-men, bedømmes efter tre karakterer: laudabilis, haud illaudabilis og non (eller haud) contemnendus.

Det var blitt foreslått at examen juridicum publicum skulde være ufravikelig betingelse for å opnå embedsansettelse, men dette kunde naturligvis ikke gjennemføres uten på meget lang sikt, hvorfor der heller ikke finnes nogen bestemmelse herom i forordningen. Derimot er det uten tvil dette hensyn som har diktert forordningens § 10: «Om nogen, som ei har studeret og derfor ei kan publice examineres, begierer privatim at examineres, maae dette skee.» Således opstod den senere såkalte «dansk juridisk examen» – eller som den kalles på norsk: «juridisk examen på morsmålet» – der egentlig var tenkt som en nødhjelp, men som ikke desto mindre vedblev å bestå – i Norge i over 100 år, i Danmark endog i 200, idet den først nu er under ophevelse.

Fagene ved denne examen var naturens lov («saavidt den af danske og tydske bøger kan fattes») samt danske og norske lov, prosess- og rettergangsmåte, hvortil som hos de latinske jurister kom en praktisk prøve, der likeledes bestod i utarbeidelse av et innlegg og en dom. Det gaves for præstasjonene likesom ved den offentlige examen en bedømmelse som i begynnelsen var noget vaklende i uttrykkene, men efterhånden også festnet sig i tre grader: beqvem, ei ubeqvem og ei aldeles ubeqvem. Den praktiske prøve bedømtes fra begynnelsen av ikke i grader, men attestertes blott i examenstestimoniet; senere festnet det sig også her en bedømmelsespraxis efter forskjellige grader.

Også den private juridiske examen skulde absolveres ved Kjøbenhavns universitet. Men da mange justisbetjeninger, især i Danmark, var meget små og ringe lønnet, utstedtes allerede under 3. april 1737 et kgl. reskript som gikk ut på: «at det maatte være Facultetet tilladt, saa ofte slige fattige Folk til en saa ringe Justits-Betiening kaldes eller have Forhaabning, samt saa ofte en Examinandus, der søger eller har faaet en anden Justits-Betiening, beviser med Medici, Chirurgi og Øvrighedens eller hans Skriftefaders Attest, at han ei kan taale at reise til Kjøbenhavn, eller i andre ligesaa lovlige og aabenbare Forhindringer at være bestædt, som giør hans Hidreise umuelig» – i sådanne tilfelle å bemyndige « en Facultati bekiendt eedsvoren Kgl. Betient der paa Stedet» til å avholde examen over vedkommende efter «af Facultate hver gang dertil paa nye forfattede Qvaestioner». Denne utvei – eller gjenvei! – blev meget ofte benyttet.

Ifølge kgl. reskript av 8. septbr. 1769 bestemtes det at alle examener ved Det juridiske Fakultet skulde være offentlige («skee publice»), mens forordningen av 10. febr. 1736 stadig skulde stå ved makt – altså også examen på morsmålet vedblivende bestå. Derimot var de private juridiske examener utenfor Universitetet nu sjeldnere og holdt efterhånden helt op, uten at jeg dog har kunnet finne noget reskript som ophevet dem.

I «Nye Fundation og Anordning for Kiøbenhavns Universitet» av 7. mai 1788 heter det i IV Cap. § 19: «Den hidtil brugelige danske juridiske Examen skal fremdeles vedblive; og skal enhver, som dertil stiller sig, ligeledes (dvs. som ved den latinsk–juridiske) udarbeide et Specimen practicum paa dansk under en Examinators Opsigt, hvorved ham heller ikke tillades andre Bøger end alene Loven og Forordningerne. I øvrigt forholdes ved denne Examen herefter ligesom dens Indretning hidtil har været befalet; dog skal ved samme kuns gives de tvende Characterer: Beqvem og Ei ubeqvem. Hvo, som ikke findes i Naturens Ret og den øvrige Lovkyndighed saa vel grundet, at han kan fortiene den sidste af disse Characterer, skal som uduelig afvises uden Characteer; og maae ingen erholde noget Dommer–Embede, ei heller noget Politiemester– eller Foged–Embede i Norge, uden at have vel overstaaet i det mindste den danske juridiske Examen.» Det har altså ventelig vært nødvendig å innskjerpe dette som dog ellers hadde vært den gjeldende bestemmelse også for Norge i over femti år! – Iøvrig bestemtes, at juridisk examen for fremtiden kun skulde avholdes «4re Gange om Aaret, og ikke oftere».

Således forblev det Unionstiden ut.

Det er ofte hendt mig under mine forskjellige genealogiske og personalhistoriske studier og undersøkelser at jeg har truffet på personer, som gjorde inntrykk av å være juridisk utdannet og om hvilke jeg uvilkårlig tenkte de i hvert fall måtte være examinater. Men jeg har ikke kunnet få nogen bestemt avgjørelse av spørsmålet; det er alltid blitt sagt mig at der ikke existerte nogen fortegnelse over examinati juris utover den der anføres i Richters juridiske Stat 1881. Da jeg nu av flere norske personalhistorisk interesserte venner likeledes erfarte at også de hadde fått bibragt den samme opfattelse – arkivar Finne–Grønn sa mig likefrem at han på Universitetsbiblioteket i Kjøbenhavn hadde fått opgitt at den eldste existerende protokoll over examinati først begynte 1789 – foresatte jeg mig personlig å undersøke saken. Jeg fikk da det samme svar: examensprotokollen begynte først 1789, den eldre protokoll var en gang blitt utlånt og aldri senere kommet for dagens lys! Men jeg kunde få se hvad de hadde! Hvad skildrer da min forbauselse: jeg fikk utlevert to protokoller, av hvilke den ene – den tynneste – ganske riktig begynner 1789 (og går til atten hundre og nogen og tredive), mensdenannen– går fra 29/2 1736 til 31/l0 1788!

Jeg tenkte straks: hvad er nu dette her? Vi må jo ha fått forkjært beskjed ! dette må jo være den «forsvunne» protokoll! Ved forespørsel fastholdtes det at dette ikke kunde være tilfelle; den eldste protokoll var forsvunnet !

Nå, jeg undersøkte så Kalorius nærnlere. Det viste sig å være – ikke et «enten–eller» men et «både–og». Titelbladet er makulert, men på det bevarte, innerste –, stykke derav står flg.:

Facultati . . . . Copie . . . . resp. Priuatim Exa . . . . Testimonii.

Efter dette skulde det altså være riktig nok at den egentlige examensprotokoll er forsvunnet, og denne må da være en kopi derav. Ved nærmere eftersyn bestyrkedes denne antagelse. Det viste sig nemlig at allerede ved nr. 12 i den existerende protokoll bemerkes ved siden av nummeret: i Examensprotocollen No. 14. Der synes altså her å mangle to av de examinerte. Snart blir imidlertid denne protokolls nummere de høieste – 1757 f. ex. er i nådd nr. 592, som svarer til «Examensprotocollen No. 532» – og dette vedblir å være tilfellet hele protokollen igjennem. Dette forklares – i det minste delvis – ved at der ved en mengde personer står bemerket: absens examinatus (exarninert fraværende).

Det synes herav å fremgå til evidens at vi virkelig her har for oss en protokoll som ikke blott omfatter alle ved Universitetet examinerte på morsmålet, men også størstedelen av de ute i provinsen – i Danmark og Norge – examinerte. Jeg sier størstedelen, ti nogen mangler, som de existerende petita (ansøkninger om å måtte innstille sig til examen) viser, jfr. nedenfor meddelte fortegnelse. Men hvilket held allikevel at vi dog har denne protokoll! Ti nu kan man dog – jeg antar i minst 95 pct. tilfelle – få oplysning om de personer der har tatt «juridisk examen på morsmålet» siden denne examens oprettelse.

Det blev også mottatt med megen glede da jeg meddelte nærværende tidsskrifts redaktør dette funn, og vi blev enige om at jeg skulde forsøke å opta og i «N. Slektshist. Tidsskr.» publisere en liste over «norske examinater». 200–året for oprettelsen av «Examen juridicum privatum» kan jo likevel sies å være et passende tidspunkt for denne publikasjon.

Det er jo imidlertid ikke så like en sak å avgjøre hvem paa listen er norsk og hvem ikke. Jeg må derfor kortelig gjøre rede for de prinsipper jeg ved dette arbeide har fulgt.

Hvad de første vel 20 år efter examens innførelse angår er der ingen grunn til lang vaklen. Her er fakultetets testimonium for hver enkelt person innført i protokollen verbotenus. Og det meddeles deri for det meste om vedkommende har tatt examen «i danske lov» eller «i norske lov» eller «i danske og norske lov» – likesom også ofte testimoniet ender med at vedkommende erklæres bekvem – eller ei ubekvem – «til en Justits Betiening ved Underretterne i Danmark» eller «i Norge» eller «i Danmark og Norge». Her har jeg funnet det riktigst å medta alle som ikke uttrykkelig sies å være examinert i dansk lov alene eller erklæres beqvem til embede i Danmark. Er der så sluppet nogen med som allikevel ikke kom til å virke i Norge, er dette iallfall bedre enn om nogen senere norsk embedsmann var utelatt.

For tiden fra ca. 1760 av stiller saken sig anderledes, ti da meddeler protokollen kun vedkommendes examensdatum og – karakter og intet videre. Her forsøkte jeg først å skille dem ut, hvis navn smakte norsk og nøies med å medta disse. Men ved nøiere eftertanke opgav jeg dette standpunkt som uholdbart. Fordi om en manns navn luktet aldri så pære dansk, kunde han gjerne ha endt med å bli embedsmann i Norge (som flere stikkprøver da også viste). Jeg tok da det parti, ut fra ovenfor nevnte refleksjon, å medta alle som jeg ikke kunde godtgjøre ikke var endt i Norge. Hertil har jeg benyttet Richters omtalte «Juridisk Stat» 1881 og samme forfatters verker: «Dødsfald i Danmark 1760–91) og «l00 aars dødsfald» (1791–1890).

Hvad selve fortegnelsen over examinatene angår har jeg av lett forståelige grunner foretrukket en alfabetisk ordning fremfor en kronologisk. Ordningen av stoffet vil fremgå av fortegnelsen. For de første 30 års vedkommende finnes kun i enkelte tilfelle meddelt i protokollen nogen karakterer for practicum. Derefter optrer den hyppigere, og fra 1766 i ethvert tilfelle hvor practicum er tatt – i protokollen i kolonne for sig. Til å begynne med er datumet for practicum meddelt, men allerede 1767 hører dette op for den eldste protokolls vedkommende. Denne ender som sagt med oktoberexamen 1788, mens protokoll nr. 2 først begynner 3/7 1789. Om dette betyr at vi altså helt mangler fortegnelse over examinater for to examensterminer – eller om det på en eller annen måte henger sammen med den nye Universitetsfundats av 7/5 1788, således at ingen examen har vært avholdt i dette tidsrum – lar sig neppe avgjøre. Måskje er det siste sannsynligst, idet protokoll nr. 1 langtfra er utskrevet.

I protokoll nr. 2 finnes fra begynnelsen, 3/7 1789, ikke opgitt karakterer for practicum, kolonnen dertil er der, men står tom. Men fra og med 27/6 1791 er den der atter og fra nu av datert.

For såvidt mulig å komplettere de her gitte meddelelser har jeg gjennemgått alle de fra Universitetsbiblioteket i Kjøbenhavn beroende «Petita til juridisk Examen» – ialt 61 tykke pakker – og tilføiet de der funne, dessverre altfor ofte mangelfulle oplysninger om de enkelte personer. For å undgå misforståelse bemerker jeg at det dessverre kun er et forholdsvis ringe antall av de oprinnelig utgitte Petita som finnes bevart.

Endelig skal jeg til slutt tilføie at jeg for eventuell fullstendighets skyld har medtatt nogen enkelte efter 1814 examinerte, som kunde tenkes å være «forsinkede» norske – stadig ut fra det prinsipp som jeg tror de fleste vil billige: heller for mange enn for få!

I klammer er tilføiet nogen oplysninger om en del examinaters senere skjebne.

 

 

 

Kontakt: webredaksjon / sekretær / styret
© Norsk Slektshistorisk Forening, 2005