© Norsk Slektshistorisk Forening 1977-1982
Scannet og tilrettelagt for elektronisk publisering 2005 av Elin Galtung Lihaug og Håvard Blom. Tilrettelagt for nett nov. 2005.

Oslo, 16. november 2008: Hvis du har rettelser og tillegg til biografiene i dette verket, vennligst send dem til redaksjonen slik at vi kan ajourføre teksten. Vi vil ikke endre på Melbyes tekst, men legge inn en anmerkning om at det foreligger en rettelse eller et tillegg med lenke videre til et tekstdokument hvor vi samler opp rettelsene etterhvert som de sendes inn.

[Trykt som tillegg til Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind XXV-XXVIII]

 

FORORD

Under gjenreisningen av Norsk Tollmuseum efter krigen 1940-45 ble også arbeidet med registrering av tollvesenets embeds- og tjenestemenn tatt opp. De museale gjøremål la imidlertid så sterkt beslag på tiden at man bare leilighetsvis kunne føre denne gren av virksomheten videre. En systematisk gjennomgåelse av det omfattende kildemateriale, trykt og utrykt, som finnes, ble det ikke anledning å ta fatt på før høsten 1970.

For velvillig bistand under den lokale registrering takker jeg tollinspektørene Alf Norem, Stavanger, Kjeld Tønnessen, Kristiansand, S. M. Willerud, Oslo, og kontrollsjef H. K. Torgersen, Oslo, så meget.

Osv. Melbye.
Fhv. tollinspektør og bestyrer av Norsk Tollmuseum

 

INNLEDNING

Sverre Steen sier et sted: «Så langt tilbake som vi kan følge den organiserte stat i Norge, krevde landsherren toll av skip og varer som ble ført til eller fra landet. Hensikten var både å skaffe landsherren inntekter og føre kontroll med trafikken.»

Harald Haarfagres avgift på reisetrafikken mellom Norge og Island var således vår første form for «toll».

Den islandske prest og historieskriver Are Frode (1067-1148) har gjort rede for avgiftens opprinnelse i Norge. Tidlig på 1100-tallet skrev Are Frode om Harald Haarfagre og hans samtid. I første kapitel i sitt verk Islendingabok sier han bl. a.: «Men så foregikk der en stor utvandring av menn hertil fra Norge, inntil Harald forbød den, ti han syntes at landet ble øde derved». Da forliktes de om at «hver mann som ikke ble unntatt derfra og drog derfra og herhen skule betale kongen 5 øre». (Ifølge Halvdan Koht i «Harald Hårfagre og Rikssamlinga», side 55, er «5 øyrar, d.v.s. omlag 1/8 kg. sylv, kanskje noko slikt som eit ku-verd».)

Are Frode sier videre: «Dette sagte har vært opphavet til den avgift som nu kalles landøre, men der betales snart mere, snart mindre inntil Olaf den Digre fastsatte at enhver mann som reiste mellom Norge og Island med unntagelse av kvinner eller dem han selv unntok, skulle betale kongen en halv mark». Alexander Bugge og andre av våre kjente historikere sier at landøre (gammelnorsk eyrir, fl. aurar) var en blanding av toll og skipsavgift. Avgiften ble betalt med visse varemengder eller et tilsvarende beløp i penger for hver person som var ombord.

Omkring 925 opphørte utvandringen, og avgiften ble videre oppkrevet som en slags havne- og varetoll. Fra omkring 1040 var det gjaldkeren (fogeden) som krevet inn kongens tilgodehavende, bl. a. også tollen. Fehirden eller skattmesteren var den øverste myndighet som forvaltet den kongelige kasse. Henimot slutten av 1100-årene fikk gjaldkeren tittel av sysselmann. Efter 1380 ble sysselmannen kalt lensherre.

På 12-, 13- og 14-hundretallet er tollen omtalt flere steder. Tollklareringen både ved inn- og utførsel kunne ofte variere fra sted til sted. Ulike lokale tollsatser og vel ikke så sjelden tolloppkreverens egen vurdering (til personlig fordel) kunne nok føre til de forskjelligste avgjørelser. For å rette på disse forhold grep Haakon V inn ved en forordning av 30. juli 1316, som bl. a. inneholder den første kjente norske tolltariff.

Til siste halvdel av 1500-årene ble tollen krevet opp av fogedene eller de menn som ellers forestod innkrevning av de offentlige avgifter. Tinglaget synes å ha vært tolldistrikt. De underordnede førte regnskap over hva de tok inn og sendte oppgjør (i varer eller penger) til lensherren, som gjorde rede for intradene i sine regnskaper og sendte overskuddet til København. Fra midten av 1500-årene ble tollen betalt med penger.

Etatens utvikling fra 1560-årene.

Alt som har med tollen å gjøre, har gjennom alle tider vært omfattet med meget stor interesse, ikke minst tjenstlig. Tollerne var lenge lønnsaristokratene innen embedsverket, og etatens stillinger var meget eftertraktet. Embeder etc. ble følgelig ofte besatt med velkvalifiserte menn, hvis dyktighet, flid og energi førte til ledende bistillinger i samfundets tjeneste, både sentralt og lokalt.

Under 25 års arbeide i Norsk Tollmuseum har en mottatt en mengde forespørsler fra såvel faghistorikere som amatørforskere. Opplysning om tollvesenets embeds- og tjenestemenn i tidligere tider har således vist seg å ha interesse også utenfor etaten, ikke minst i den lokal- og personalhistoriske forskning av forskjellig art.

Byråsjef Aug. T. Wilhelmsens kalender av 1887 er vår første tollkalender i nyere tid. De tidligere trykte arbeider på området er følgende: P. O. Rosenørn Grüners «Calender over Norges Riges Told-Etat» av 1823, tollinspektør Niels Enghs personalfortegnelse i Norsk Toldtidende 1846 og S. H. Finne-Grønn: «Rentekammerets norske bestallinger 1660-1814». Og videre de to ikke trykte arbeider: Riksarkivar C. C. A. Langes og byråsjef H. H. Holms embedskalendrer. Bare Grüners og Enghs publikasjoner omfatter hele etaten, og som nevnt bare årene 1823 og 1846.

Bortsett fra de her nevnte arbeider finnes ingen samlet oversikt for kortere eller lengere tid over etaten fra tolloppkrevningen ble skilt ut som eget yrke i 1563 til Wilhelmsens kalender av 1887. Fra sistnevnte år og fremover er kildematerialet så meget rikere at man uten større vanskelighet finner svar på de personalhistoriske spørsmål som melder seg. Foreliggende arbeide er derfor begrenset til tiden mellom de nevnte årstall. Den nye «Plan for Rigets Toldværk» av 21. august 1889 og de tittelendringer m.v. den medførte, faller følgelig utenfor rammen for dette arbeide. Det samme gjelder de av forpakterne (i 1620-årene og fra 1691 med noen avbrytelser til 1776) ansatte tjenestemenn. Konstitusjoner og annen midlertidig tjeneste, uten senere fast ansettelse i etaten, er som regel også utelatt.

Blant de mange dyktige og samvittighetsfulle embeds- og tjenestemenn i tiden frem til 1814 forekom det dessverre også enkelte tvilsomme individer som det hadde lykkes å oppnå ansettelse i statens tjeneste, også i tollvesenet. Kontakten på aller høyeste hold kunne til sine tider være avgjørende. Kvalifikasjonene kom av og til i annen rekke. Ikke sjelden gikk det derfor som best det kunne, med uorden i regnskapene og ofte ellers klanderverdig adferd.

Den forbruksavgift, konsumsjonsavgiften, som ble oppkrevet fra 1681 til 1828, var for det meste bortforpaktet. Under den siste forpaktningsperiode frem til 1776 (nordenfjells fra 1749 og sønnenfjells fra 1750) ble den kongelige tolladministrasjon sønnenfjells opprettholdt intakt av hensyn til utførselstollen, som ikke var bortforpaktet. Nordenfjells derimot var etaten sterkt redusert i denne tiden. Bare enkelte tollstedssjefer (tollere), kontrollører, veiere og målere ble fortsatt beholdt i kongens tjeneste, de førstnevnte som «kontrollører mot forpakterne». Da staten i 1780 overtok administrasjonen av avgiften, ble oppkrevningen dels tatt hånd om av en egen konsumsjonsadministrasjon og dels av tollvesenet.

Konsumsjonsetaten og tolletaten var forøvrig opprinnelig to adskilte etater, organisert på samme måte med inspektør, kasserer, over- og underbetjenter. Efter forpaktningens opphør i 1776 og efterat gjenoppbygningen av tolletaten tok til, innså myndighetene at det var unødig tungvint og kostbart med to etater som behandlet de samme varer. Man besluttet derfor å slå disse sammen ved dødsfall eller avgang på annen måte.

Tollforordningen av 1797 foreskrev en enhetlig toll- og konsumsjonsadministrasjon. Fra 1780 og særlig 1798-1828 gikk de lange titlene toll- og konsumsjonsinspektør, toll- og konsumsjonskasserer osv. stadig igjen. Av praktiske grunner er tilføyelsen «og konsumsjons-» utelatt i foreliggende arbeide.

Aksisen eller sisen (i h. t. Edvard Bull er den første gang funnet i regnskaper vedkommende Stavanger fra ca. 1520) var en avgift på visse varer, i første rekke øl, ølsisen. Den ble krevet opp av sisemesteren. Senere overtok tollvesenet oppebørselen, derav tittelen toll- og sisemester.

I tillegg til de embeder som er nevnt i nedenstående oversikt, var det en kort tid, fra 1777 til omkring århundreskiftet, tre generaltolldirektører, Wackenitz i Trondhjem, Levetzau i Akershus og Hagerup i Christiansand. En annen embedsmann var tollprokurøren. Han var offentlig anklager i tollsviksaker. Normalt var det en prokurør i hvert stift, men Fredrikshald hadde sin egen (han var samtidig tollinspektør) p.g.a. den store opplagshandel med Sverige.

Når det under endel navn, særlig i hundreåret fra 1660 og fremover er tilføyet «ef. u.» (efterfølger utnevnt), er ikke dermed sagt at vedkommende toller hadde tatt avskjed eller var død nevnte dato. Høy alder eller svekket helse etc. kunne være årsak til at han ønsket assistanse som var direkte underlagt kronen. Dette kunne også være grunnen til de mange såkalte adjunkt- eller ekspektanse-bestallinger.

 

Tittel-oversikt

Toller er etatens eldste ombudsmannsbetegnelse og samtidig den embedstittel som har holdt seg lengst opp gjennom tiden. Det var den første lavere ombudsmann med kongelig bestalling. Han var sjef for tollstedet med underliggende uthavner og lasteplasser.

Med Michel Skrivers utnevnelse til toller i Marstrand i oktober 1563 kan tolloppkrevningen sies å være skilt ut som eget yrke, og spiren dermed lagt til opprettelse av den etat som gjennom mange skiftende faser og endringer har utviklet seg senere. Ifølge Ivar Seierstad (Skiens Historie, bind I, side 69, jfr. DIPLOMATARIUM NORVEGICUM, bind X, side 718) finnes toller-tittelen i Norge også før 1563. Seierstad sier: «Klostergodset (Gimsøy kloster ved Skien) ble gitt som lønn til en toller ved navn Didrik Villumssøn (død 1525), som skulle betale en årlig avgift til kongen (Kristian II) for forleningen». Didrik Tollers eksistens er ikke nærmere undersøkt. H. J. Jørgensen (Det norske tollvesens historie, side 32) nevner forøvrig også tolloppebørselen i 1520-årene, og da som vanlig kombinert med byfoged-, borgermester- eller annet embede.

Normalt var det en toller i hvert distrikt. Bare i Bergen var det to inntil 1681, en for inngående og en for utgående. Tollerne i Bergen og Trondhjem hadde en tid tittel av generaltollforvaltere. Den hjelp tolleren trengte, måtte han skaffe seg ved å ansette private skrivere. Tolleren holdt også fullmektiger eller undertollere i de viktigste utskipningshavner. I 1630-40-årene var det tre typer ombudsmenn i den lokale tolltjeneste: tolleren, tollskriveren og visitøren. Efter omorganiseringen i 1649 var det bare to typer «rene» tollembedsmenn: tolleren og tollbetjenten.

Reformene i 1790-årene skulle gjennomføres ved vakanse. Unntatt herfra var de tre nordligste tollsteder, hvor betegnelsen toller ble opprettholdt ennå en tid. Siste gang man finner denne embedstittel benyttet er ved O. M. Groths utnevnelse til toller i Bodø 23. mai 1853. Tvedelingen i Bodø ble ikke gjennomført før ved kongelig resolusjon av 19. april 1873. Tollertittelen hadde da vært i uavbrutt bruk i 310 år som betegnelse for et tollsteds øverste sjef, som nevnt først i Marstrand 1563 og sist i Bodø 1873. Tollstedssjefen ved endel mindre tollsteder ble lenge kalt tolloppsynsbetjent, en betegnelse som ble endret til tollinspektør, senest i Tromsø, Hammerfest og Vadsø, ved kongelig resolusjon av 18. februar 1871.

Tollskriver. Allerede i 1563 finnes tollskriveren eller skriveren nevnt. Han var tollerens nærmeste medarbeider. I Drammen, Langesund og Moss ble utnevnt tollskrivere 17. juni 1587 i forbindelse med tollrullen av samme år. Skriverdrenger er også nevnt omkring år 1600. Ordinanse av 12. januar 1632 slår fast at «En Tolder oc en Toldskriffuer skal være på de beste Toldsteder». Om skriveren kunne «antages og forløves» som tolleren fant for godt, måtte han dog taes i «Kongens ed og plikt». I 1649 ble alle tollskriverstillingene inndratt som overflødige. Men betegnelsen tollskriver eller skriver går dog ofte igjen senere i historien. Gjennom det meste av det nittende århundre var stillingen (rangklasse 12) eget embede.

Tollbetjent. Kildene er ofte meget unøyaktige i bruken av titlene i tollvesenet. Betegnelsene tollbetjent (rangklasse 17), overtollbetjent, visitør og kontrollør m. m. ble benyttet om hverandre. At tjenestefordelingen mellom gruppene kunne variere fra sted til sted og likeså at en tjenestemann til sine tider i tillegg til sin egentlige stilling også kunne være tillagt andre grener av virksomheten, gjorde det ikke lettere å holde rede på etatens chargebetegnelser og hva den enkelte tittel egentlig stod for.

Efter 1649 gjorde tollbetjenten også tjeneste som visitør samtidig som han førte kontraboken og var anklager i tollsviksaker. Inntil 1776 ble tollbetjentene, senere bare overtollbetjentene, ansatt ved kongelig bestalling. Som regel var det en eller to tollbetjenter i hvert tolleri, alt efter utstrekning og økonomisk betydning, bare Bergen og Trondhjem var sterkere bemannet. Tollbetjenten kunne også holde fullmektig. I 1680-årene ble oppsynet ved lasteplassene og «innvikene» styrket ved opprettelse av spesielle strandfoged-stillinger. Tollbetjenten i større tolldistrikter ble derved fritatt for de lange patruljeringene. I 1816 ble tittelen endret til overtollbetjent, jfr. nedenfor.

Visitør. I 1619 ble visitørkorpset, med kongelig bestalling, opprettet og fire visitører ansatt, i Bergen, Stavanger, Oslo og Agdesiden. Som kontrollorgan stod det lenge helt uavhengig av amtmennene. Visitørene skulle selv holde undervisitører, strandvisitører, «visitatores og ransakere hvor fornøden gjøres». Korpset skulle først og fremst påse at utførselsforbudene ble respektert, og da i første rekke forbudet mot utførsel av ekelast. I 1642 ble visitørene underlagt en felles ledelse, generalvisitøren. Men allerede i 1648 ble generalvisitørembedet opphevet, og Hannibal Sehested ble stående som øverste leder av tollvesenet i Norge. Korpset ble opphevet i 1649, da generaltollforvalterembedet ble opprettet. Visitørstillingene i sin gamle form later til å ha forsvunnet.

Visitørbetegnelsen vinner igjen innpass i 1680-årene, men da på bekostning av undertollbetjent-tittelen. Den ble fortrinsvis anvendt der det var en overtollbetjent eller kontrollør.

Generaltollforvalter. Embedet ble opprettet i og med Knips utnevnelse i juli 1649. Knip var tollvesenets øverste myndighet «offuer ald Norigs rige» og således faktisk vår første tolldirektør. Allerede i 1654 ble embedet delt, et sønnenfjells og et nordenfjells (fra Siras utløp og nordover). Efter at generaltollforvalterpostene hadde vært ledige en tid, muligens fra 1667, ble de opphevet ved reskript av 12. august 1670 og erstattet med overtollinspektørembeder. I 1680 ble også disse embeder avskaffet og overtoll­inspektørenes funksjoner overtatt av landkommissærer, en i Christiania og en i Bergen. Landkommissariatene ble inndratt i 1691. Tittelen generaltollforvalter ble dog beholdt i tiden fremover. Efter forpaktningens opphør ble det ved kongelig resolusjon av 27. november 1764 beskikket generaltollforvalter (Hans Ramshard) i Bergen fra 1. januar 1765.

Tollinspektør. Bortsett fra Chr. Tobiesens embedstid som tollinspektør for hele det sønnenfjellske 1701-07 var inspektørembedene, som ble opprettet i 1770-årene, noe nytt. Ved de viktigste tollsteder og i Vestlandsleden ble ansatt en tollinspektør. Hans viktigste oppgave var, under tollerens ledelse, å føre tilsyn med over- og underbetjentenes virksomhet. Forøvrig hadde han vesentlig med krysningen (patruljeringen til sjøs) å gjøre.

I 1790-årene ble tollinspektørembedene i sin gamle form avskaffet. Likeså kryssinspektørembedene. Da tollerembedet ved Instruction av 14. oktober 1797 ble delt, ble betegnelsen tollinspektør tatt opp igjen som tittel på tollstedets sjef for oppsynet. Om inspektør og kasserer (begge i rangklasse 12) i henhold til dette reglement i prinsippet var likestillet, var det visstnok inspektøren som både lønnsmessig og i forhold til betjentene fremtrådte som tollstedets egentlige leder.

Tollkasserer. Embedet ble opprettet da oppebørselen ved tvedelingen i 1797 ble skilt fra oppsynet. Langt inn i nyere tid ansatte og lønnet tollkassereren privat sitt kontorpersonale. Ved kongelig resolusjon av 31. august 1847 ble tittelen tolloppebørselsbetjent endret til tollkasserer.

Overtollbetjent. Tittelen ble særlig brukt i forbindelse med de større tollsteder på Østlandet samt Bergen og Trondhjem. Den forsvant visstnok de fleste steder da det i 1680 ble ansatt kontrollører. I siste halvdel av det attende århundre ble betegnelsen igjen benyttet. Følgende tjenestemenn med spesielle funksjoner tilhørte alle overtollbetjentgruppen i 1770-årene: I Bergen: 1 ekstrabetjent, 1 stempler og forseglingsbetjent. I Trondhjem: 1 ekspedisjonsbetjent, 1 observasjonsbetjent og 1 stempler. Denne forskjell mellom de to hovedtollsteder nordenfjells og de store sønnenfjellske tollsteder hadde gammel tradisjon, som foreløpig ble opprettholdt. Overtollbetjenten fungerte ofte som taksadør. Han skulle også holde kontraboken. I 1783 besluttet man å avskaffe overtollbetjentembedet. I 1816 rykket alle tollbetjentene opp til overtollbetjenter (embedsmenn i rangklasse 17) og tittelen ble derved tatt opp igjen og beholdt uendret frem til tollplanen av 1889.

Taksadør. Fortollingen av stykkgods skulle foretas av taksadøren i nærvær av vareeier, toller og tollbetjent. Taksasjon kunne også utføres av tollbetjenten. Efter 14. oktober 1797 skulle det ikke være særskilte betjenter til taksasjon.

Veier, måler og vraker. En følge av traktaten med Holland (ang. trelastdragerne) i 1647 var at man i 1649 styrket kontrollsystemet ved å knytte veiere, målere og eventuelt vrakere (alle tre av rangklasse 18 i embedsverket) til tjenesten ved tollboden, hvor de måtte avlegge ed før tiltredelse. Veier- og målertjenesten skulle utføres i nærvær av tollbetjent og toller eller hans fullmektig. Mot slutten av 17- og begynnelsen av 18-hundretallet, inntil den lokale magistrat efterhvert overtok disse tjenestegrener, var det meget alminnelig at veier-, måler- og vrakerarbeidet var tillagt tollbetjentene som bistillinger.

Kontrollør. Ved de store tollerier ble det i 1682 ansatt kontrollører, i Bergen og Trondhjem dog allerede i 1660-årene og i Christiania i 1680. Kontrolløren ved de store tollsteder var ikke underlagt tollerens kommando. Ved de mindre tollsteder derimot tjenestegjorde han samtidig som tollbetjent og inngikk i den egenskap i det ordinære oppsyn under tollerens ledelse. Kontrollørens viktigste oppgave var å føre kontraboken og registrere de tollekspedisjonene som skulle forelegges ham. Han skulle bl. a. også påse at tolleren ikke tillot innførsel av kontrabande og dertil være med under visiteringen. Embedet dannet forøvrig en slags blindtarm i tolladministrasjonen. Kontraboken bortfalt i 1791, men kontrollørene beholdt stillingene til reformen, tvedelingen av tollerembedet, kunne gjennomføres ved naturlig avgang ved de enkelte tollsteder.

Undertollbetjent. Betegnelsen har fra tid til annen også forekommet tidligere, men fra 1798 er den innført som tittel på en bestemt gruppe tjenestemenn. I 1889 ble tittelen endret til tollbetjent og i 1917 til tollkontrollør.

Røyert. Den laveste tjenestemannsgrad var røyertene. De har nok alltid vært med. Men helt frem til 1776 måtte tolleren selv sørge for båt og nødvendig mannskap, og hadde da en årlig godtgjørelse for det. Bare tolleren i Christiania hadde i begynnelsen av 1730-årene oppnådd å få knyttet rorskarle til tollboden på kongens bekostning. Ved kongelig resolusjon av 16. desember 1776 ble røyertchargen opprettet.

I 1798 ble røyertbetegnelsen opphevet og gruppen delt i 1) underbetjenter og 2) rorskarle, alt efter kvalifikasjoner. Kammeret understreket at dyktige rorskarle måtte få adgang til avansement. Senere ble gruppen delt i to klasser, med opprykk fra annen til første klasse. I Bergen benyttet man en tid også betegnelsen rorskar av 3. klasse, antagelig ukelønnede, ikke fast ansatte, i motsetning til fast ansatte og månedslønnede, som begynte i 2. klasse. Relativt få rorskarle er kommet med i foreliggende arbeide, og det skyldes at eldre kildemateriale vedrørende denne gruppe tjenestemenn dels er meget sparsomt og dels vanskelig tilgjengelig.

Grensetollere. I 1648 var det tale om opprettelse av et grensetolloppsyn, likeså i 1675, men det ble visstnok bare med planene. Først 1681 ble to grensetollere utnevnt, en nordenfjells og en sønnenfjells. Sønnenfjells var bevoktningsområdet fra Elverum til Svinesund. Tolleren skulle selv holde til der det var størst trafikk og ellers holde fullmektiger på de andre stasjoner. Forsøket var ikke videre vellykket, nettoutbyttet var meget beskjedent, nede i 43 riksdaler, og i 1682 rømte den sønnenfjellske toller med hele kassabeholdningen. Efter disse mistrøstige erfaringer oppga regjeringen forsøket på å etablere en grensetolltjeneste. Det ble senere gjort nye henvendelser til kammeret om opprettelse av grensetolloppsyn, men så sent som i 1813 lå grensen fortsatt åpen på norsk side, mens svenskene hadde 21 grensetollstasjoner.

Skipsmålingen. Bortsett fra perioder hvor den var underlagt egen administrasjon, har skipsmålingen vært knyttet til tollvesenet. I 1650 var det et eget skipsmålingskorps under ledelse av en skipsmålingsdirektør. Hvert stift hadde sin skipsmåler. I Bergen. og Trondhjem var stillingen kombinert med kontrollørembedet. Skipsmålerembedene ble opphevet i 1688, og tolleren overtok under skipsmålingsdirektørens ledelse. Tittelen generalskipsmåler, som ble benyttet i siste halvdel av det attende århundre, bortfalt da embedet ble inndratt efter 1797.  

---- ---- ---- ----

Hensikten med det foreliggende arbeide har vært å få en fyldigst mulig oversikt over tolletaten og dens utvikling fra 1563 til 1886, og da i første rekke tjenestetid og -sted. Lokale kilder, kirkebøker og skifteprotokoller etc., innenfor de anførte data, vil som regel føre videre til flere detaljer av interesse. Likeså personal-, lokal- og bedriftshistoriske arbeider av forskjellig art. Når og med hvem gift etc., har jeg gått ut fra det ville være uoverkommelig å ta fatt på såvidt sent, og dertil tatt i betraktning det store spenn av tid, over 300 år, arbeidet omfatter. Likeså ville det føre for langt å komme inn på de fortjenester mange av etatens menn gjennom tidene har innlagt seg av stor og uegennyttig innsats på de forskjelligste områder i samfunnet, både sentralt og lokalt. Hva angår den del av forpaktningspersonalet som fikk ansettelse i statens tjeneste, vises til de mange ansøkninger omkring 1777. De finnes i Riksarkivet og inneholder ofte detaljer av interesse. Angående de mange offiserer som gikk inn i tolltjenesten, vises til Olai Ovenstad: Militærbiografier, bind 1-2. Oslo, 1948-49.

I kildene forekommer mange og tildels store uoverensstemmelser m. h. t. fødsels- og dødsdato, alder ved død, utnevnelser m.v. Også i Statskalenderne, men særlig i forskjellige lokale kilder finnes ofte meget forskjellige fødselsår, jfr. de tilføyede parenteser, for den enkelte. Hva ansettelser angår, kan forskjellene skyldes at én kilde oppgir utnevnelsens dato mens en annen anfører tiltredelsen. Disse data bør derfor, ved mulig senere undersøkelse, sammenholdes med primærkildene, de lokale myndigheters forskjellige arkivalia.

Man finner ofte beskikkelser i «X tolldistrikt» eller ved «N. N. tollsted» (hovedtollstedet), uten nærmere opplysning om det tollsted eller den tollstasjon (under hovedtollstedet) ansettelsen egentlig gjelder. Så langt det har vært mulig, er det aktuelle tjenestested anført i dette arbeide.

De mest alminnelige . . .sen-navn, tildels også andre, og deres skrivemåte varierte meget i gamle dager, endog i samme kilde. Av og til skrev man også selv sitt navn forskjellig. I dette arbeidet er det gått ut fra navnets alminneligste form i senere tid, med variant(er) i parentes.

De gamle stedsnavn er som regel skrevet, ofte forskjellig, slik de er funnet i kildene. Hva stedet, som senere er nedlagt som tollsted, heter idag, finner man bl. a. i O. Rygh: Norske Gaardnavn og annen veiledende litteratur.

Ved kongelig resolusjon av 8. desember 1821 ble landet, unntatt de tre nordligste amter, inndelt i tolldistrikter under ledelse av en tollinspektør, som «tager Bopæl paa det sted hvorefter Inspectoratet har sit Navn». Et tollinspektorat med nærmere bestemte grenser omfattet som regel 2 til 4 tollsteder (byer) med underliggende tollstasjoner og tilhørende tjenesteområder. Før denne mellominstans, tollinspektoratene, ble innført, var tollstedene direkte underlagt den sentrale ledelse.