FØRSTEHJELP FOR SLEKTSFORSKERE

Av Terje Gudbrandson © Norsk Slektshistorisk Forening, 1995. "Førstehjelp for slektsforskere" er også utgitt som trykt hefte og koster kr 30.
[Enkelte mindre rettelser foretatt av red. 1. aug. 2003/23. august 2005/kontoradresse NSF oppdatert 23. nov. 2007]

Vi anbefaler forøvrig å bestille foreningens nye oppdaterte kurshefte: "Kurs i slektsforskning - Grunnprinsipper og kildebruk" av Rune Nedrud. Pris kr. 100,- + frakt. Dette kan bestilles på epost til: kontor@genealogi.no 

Bli slektsforsker!
Slektsforskning er den mest spennende av alle hobbyer - synes vi som en gang for alle er blitt bitt av basillen.

Og det er enklere enn du tror å komme i gang. Du starter "på hjemmebane": Noter alt du selv vet om forfedrene dine, og spør så alle i familien du tror kan sitte inne med opplysninger, om de har noe å tilføye.

Husk at slektsforskning er mye mer enn bare å samle de aller mest nødvendige opplysningene. Eldre slektninger vil ofte kunne fortelle ting som gjør at du lærer forfedrene dine å kjenne som levende mennesker.

Skriv opp historier, karakteristikker og replikker. Mange, mange slektsforskere har angret seg for at de ikke spurte mer mens det ennå var noen som kunne svare.

Et godt utgangspunkt
Mange kaster bort tid i startfasen som slektsforskere. Kjenner en litt til en bestemt stamfar eller stammor, prøver en kanskje å finne ut mer om vedkommende - men kommer ingen vei fordi en vet for lite konkret.

Da er det bedre å starte nærmere seg selv i tid. Ja, for mange kan det være lurt å ta utgangspunkt i foreldregenerasjonen. Der har de fleste nettopp det eksakte utgangspunktet som skal til for å komme raskt og greit i gang.

Dette er viktig:

Du bør vite fullt navn på den personen du skal starte med - i alle fall det fornavnet vedkommende brukte til daglig, og etternavnet.
Du bør vite hans eller hennes fødselsdato - i alle fall året.
Du bør vite i hvilken menighet han eller hun ble født.
I mange tilfeller vil det dessuten ha stor betydning å kjenne til helt presist hvor stamfaren eller stammoren ble født. Det gjelder ikke minst hvis det dreier seg om et sted i et landdistrikt. For i svært mye av landet er det skrevet gårds- og slektshistorier, og kan du først finne igjen slektningene dine i en slik fremstilling, kan mye arbeid være spart.

Besøk et bibliotek!
Gårds- og slektshistoriene inngår i såkalte bygdebøker. Der kan du slå opp på det stedet hvor du vet forfedrene dine bodde, og så følge slektslinjene ved å gå videre til andre gårder eller plasser hvor du får vite at slekten bakover har bodd. Dessverre er det ikke skrevet gårds- og slektshistorier for alle bygder, og enkelte av dem som finnes, er så ufullstendige at du får dårlig hjelp. Men forhør deg om det finnes noe av slektshistorisk interesse for den bygda du stammer fra.

I enkelte deler av landet har det vært populært med såkalte ættebøker som deler av bygdebokverk. Der vil slektene bli sett mer i sammenheng, og du trenger ikke bla deg fra gård til gård for å sette opp anetavlen. Til gjengjeld har ættebøkene ofte magert med stoff ut over nødvendige data for hver enkelt. Men undersøk om det ikke også er skrevet en gårdshistorie for området. Der vil du ofte kunne få vite mer om forfedrene dine som mennesker.

Særlig for slekter med betydelig innslag av embetsmenn og byborgere er det dessuten skrevet slektsbøker. Det dreier seg gjerne om familier som har brukt et fast slektsnavn fra langt tilbake, og her kan du bruke Morten Hansens bok "Norske slektsbøker" for å finne frem til hva som er trykt om de enkelte slektene. De fleste bibliotekene vil ha Morten Hansens oversikt.

Men mye har kommet til siden Morten Hansen utga sin bok, og det har også etter hvert kommet mange slektsbøker for andre typer slekter enn dem slektsbøkene vanligvis handlet om før. Undersøk i katalogen på biblioteket om navn du er interessert i, forekommer som referanse.

På samme måten er Oluf Rygh: "Norske Gaardnavne" et standardverk når det gjelder å finne ut hvor i et fylke en bestemt gård ligger. Mange trenger denne typen opplysninger, og også her vil de fleste bibliotekene ha bøkene du trenger.

Når det gjelder trykte kilder som bygdebøker og slektsbøker, er det en ting du alltid må huske på: Svært ofte forekommer det feil - til dels virkelig grove. Som slektsforsker må du ta mål av deg til å komme så langt at du kan kontrollere alt du ser på trykk.

Arkivenes verden
Når vi er inne på kontroll, er også tiden inne til å gi det første lille innblikket i det norske arkivverket. Det omfatter for det første Riksarkivet, som ligger i Folke Bernadottes vei 21 i Oslo - ved endeholdeplassen for Sognsvannsbanen. Riksarkivet har blant annet arkivmateriale fra sentraladministrasjonen.

Dessuten har vi en rekke statsarkiv - i Oslo (med lokaler sammen med Riksarkivet), Bergen, Hamar, Kongsberg, Kristiansand, Stavanger, Trondheim og Tromsø. Statsarkivene har blant annet materiale fra lokaladministrasjonen og dekker de nærmeste fylkene i forhold til der de er plassert.

Kirkebøkene er nå digitalt tilgjengelige på nett, sammen med skifteprotokoller, tingbøker og pantebøker. Lens- og amts-regnskapene er også nå tilgjengeliggjort på nett av Arkivverket. 

Kirkebøkene
Kirkebøkene er den kilden de aller fleste begynner med, og det er ingen grunn til at du ikke skal gjøre det, du også.

I kirkebøkene finner du kronologiske oversikter over døpte, konfirmerte, viede og gravlagte. Alle disse typene data er greie å få med, men for deg som fersk slektsforsker kan det passe å starte med å kombinere opplysningene fra dåp og vielse.

For enkelt sagt er fremgangsmåten ved bruk av kirkebøkene denne: Du slår opp en dåp og finner fødsels- og dåpsdata for barnet, hva foreldrene heter, hvor de bodde og hvilket yrke faren hadde. Fadderne kan det også være nyttig å notere. De var ofte slektninger.

Snart vil ellers de fleste stifte bekjentskap med den gamle navneskikken: At folk jevnt over ikke brukte faste slektsnavn i Norge for noen generasjoner, men står innført med farsnavnet isteden. Når du litt tilbake på 1800-tallet finner en forfar som heter Anders Hansen, vil altså hans far som regel hete Hans, mens far til en Marit Nilsdatter heter Nils.

Når du har funnet en forfar eller formor døpt, blar du deg bakover fra dåpsdatoen til barnet for å finne foreldrene viet. Det kan være lenge før - kanskje 20 år eller mer. Men er du heldig og finner vielsen til foreldrene i samme prestegjeldet som barnet er døpt, kommer du tross alt greit videre.

For ved vielsen vil det stå blant hvor gamle foreldrene er, hvor de er født og hva far til brud og brudgom heter. Og så kan du regne deg bakover til fødselsåret og begynne letingen etter når de to er døpt. Så er det å finne deres foreldre gift igjen osv.

Men vær oppmerksom på at vi nå har snakket om de nyere

kirkebøkene - dem de fleste starter med. Når du kommer en del bakover i tid, har kirkebøkene færre opplysninger, og du må legge mer arbeid i å komme videre. Men den tid, den sorg!

De fleste av oss har forfedre som er født utenfor ekteskap. Da kan du ikke lete etter foreldrenes vielse bakover i tid, men prøv "den andre veien". Kanskje giftet de to seg med hverandre senere, kanskje giftet de seg hver på sin kant. I begge tilfeller vil du kunne få de opplysningene du trenger for å komme greit videre.

Ofte er det likevel vanskeligere enn som så å finne ut hvor foreldrene til barn født utenfor ekteskap kommer fra. Og det kan være like vrient å komme bakover om foreldrene var gift. For hvor i alle verden giftet de seg? Her kan vi ofte ta folketellingene til hjelp!

Folketellingene
Den nyeste folketellingen som er tilgjengelig, ble holdt 1910. Her foreligger originalene i de forskjellige statsarkivene, men en del er databehandlet og publisert. Spør i arkivet eller biblioteket hvordan det har seg for det området du er interessert i.

Når du skal finne frem til forfedrene dine i en folketelling, bør du vite nøyaktig hvor de bodde. Ellers må du belage deg på kanskje mange timers leting. For byene går det ofte greit. Du kan bruke adressebøker og finne ut på hvilken gateadresse en bestemt stamfar bodde for eksempel 1900 - i alle fall i Oslo. I landdistriktene slår du for 1900-tellingen opp gårdsnummeret i "Norske Gaardnavne". Så er det å finne frem i katalogen til riktig pakke. Her får du hjelp i arkivet om du ikke har brukt kilden før.

I folketellingen 1900 får du vite blant annet en persons navn,

yrke, alder og fødested. Det foreldreparet du ikke fant gift, viser seg kanskje å være fra et helt annet sted i landet, og du finner vielsen der.

De samme basisopplysningene som 1910 får du i folketellingene 1900, 1891, 1875 og 1865. Tellingen fra 1875 er i all hovedsak publisert på nett sammen med folketellingene 1900, 1865 og 1801. Folketellingene 1891 er i Riksarkivet for hele landet.

I folketellingen 1801 må du se langt etter opplysninger om fødested. Men navn, alder og yrke får du vite, og dessuten har denne folketellingen den store fordelen at den er databehandlet for hele Norge. Du kan også lese tellingen på mikrokort, og bakerst finner du fullstendige navneregistre. Det er også laget navneregistre for fylkene (amtsregistre), så i 1801 har du muligheten for å lokalisere slektninger som kan høre hjemme overraskende langt unna der du møter dem senere.

Det finnes også manntall for både 1701 og 1664-66. Om du ikke gir deg, får du nok bruk for disse kildene også!

Skifteprotokoller
Som helt fersk slektsforsker er det kanskje ikke aktuelt for deg å bruke skifteprotokollene, men glem ikke at de er der! For på skiftene får du ikke bare oversikt over arvingene og i heldig fall også verdifulle slektsopplysninger i tillegg. Skiftene gir også innblikk i miljøet forfedrene dine levde i til daglig, hva de eide, og hvordan de hadde det økonomisk.

Ofte kan skiftene hjelpe oss å finne ut hvor gamle ting i familien kommer fra. Det kan gjelde ikke minst sølvtøy, for det står gjerne angitt for eksempel hvilke initialer som finnes på en sølvskje.

De originale skifteprotokollene finnes i statsarkivene, men Riksarkivet har filmer av svært mye av dette materialet. Alt dette materialet er nå publisert og tilgjengeliggjort på internett. Der finnes dessuten et kortregister som dekker Oslo statsarkivdistrikt - ordnet på sorenskriveri, slik skifteprotokollene også er. Men når du først kommer så langt at du skal ta fatt på skiftene, så nøy deg aldri med bare å registrere det som står på kortene. Det er mange flere opplysninger i protokollene.

Pantebøker og tingbøker
Heller ikke pantebøkene og aller minst tingbøkene er begynnerkilder. Men du skal vite at de finnes - og litt om hva disse arkivseriene inneholder. For senere i løpet vil disse kildene kunne gi deg et vell av interessante opplysninger.

Til pantebøkene er det laget panteregistre, og begge deler blir oppbevart i statsarkivene. Men også her har Riksarkivet mye av materialet på mikrofilm, alt materialet er dessuten tilgjengelig på Internett.

Det som er viktigst å vite om pantebøkene, er at i dem kan du finne referert eiendomsoverdragelser. Med andre ord: Vil du vite hvor lenge slekten din har eid en bygård, et hus, en gård eller et småbruk, er det til pantebøkene du skal gå. Og nøy deg ikke med sammendragene i panteregistrene. I selve pantebøkene vil du ofte kunne finne for eksempel hvor en kjøper av en gård bor før han har flyttet til den nye eiendommen sin.

For å finne frem i panteregistrene og dermed i pantebøkene bør du i nyere tid kjenne gårds- og bruksnummeret for eiendommer i landdistriktene. Her kan du bruke den trykte matrikkelen 1886, som du finner i arkivene og mange biblioteker. En tilsvarende matrikkel fra 1838 hjelper deg - nå med matrikkelløpenumre - for perioden litt lengre tilbake.

Tingbøkene er en eldre kilde enn pantebøkene og går ofte helt tilbake til rundt 1650. Også tingbøkene blir oppbevart i statsarkivene, men igjen har Riksarkivet svært mye materiale fra hele landet på mikrofilm. De er også tilgjengelig på internett.

Til dels har tingbøkene de samme typene opplysninger som pantebøkene - blant annet om kjøp og salg av eiendom. Men i tillegg kan du i tingbøkene få et enestående levende innblikk i livet for flere hundre år siden. Ikke minst rettssakene forteller om hendinger og menneskelige reaksjoner på en måte som ofte gir forbausende nærhet til en fjern fortid. Kanskje får du til og med gjengitt noe en av forfedrene dine selv har sagt for lenge, lenge siden. Slikt er stas for en slektsforsker!

Når det gjelder selve det å komme videre bakover med slektslinjene, kan tingbøkene vise seg å være den beste kilden du er kommet over. I åsteds- og ikke minst odelssaker forteller parter og vitner om slektsforhold som i beste fall kan gi en sammenhengende oversikt flere hundre år bakover i tiden.

En fetter i Amerika?
Noen av dem som begynner med slektsforskning, har som siktemål å oppspore slektninger de har hørt om, men som ingen i familien har kontakt med lenger.

Svært ofte fører sporene da til "Den nye verden" - gjerne til USA. Og også her er det arkivkilder å støtte seg til. Materiale om utvandringen finnes i statsarkivene, og Riksarkivet har mye på mikrokort fra forskjellige deler av landet. Om vi tar Statsarkivet i Oslo, er det der oppbevart emigrantprotokoller med registre fra 1867 og fremover. Der får du blant annet vite hva emigrantene oppgav som bestemmelsessted.

Når det gjelder leting i Amerika, har det mye for seg å kontakte en norsk-amerikansk institusjon som The Vesterheim Genealogical Center. Se adresselisten bakerst!

Skriftproblemet
Vi skal ikke underslå at du etter en stund står overfor en utfordring: skriftproblemet. Frem til et godt stykke opp på 1800-tallet var det nemlig jevnt over såkalt "gotisk" skriveskrift som ble brukt. Og den forstår du ikke uten videre.

Det er flere måter å hanskes denne bøygen på. Mange greier selv -litt etter litt - å lære seg gotisk. Og det finnes lærebøker i emnet. Spør deg for i biblioteket eller arkivet!

Men det er et spørsmål om ikke den beste fremgangsmåten er å følge et kurs i skriftforståelse - enten et ledet kurs eller et korrespondansekurs. Og her passer det å komme inn på Norsk Slektshistorisk Forening og de tilbudene foreningen har.

Norsk Slektshistorisk Forening
Norsk Slektshistorisk Forening er Norges eldste riksdekkende forening for slektsforskere - grunnlagt 1926 og i dag med et medlemstall på rundt 1850 (2010).

Foreningen utgir Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, som kommer ut to ganger i året med grundige artikler om slekter, slektskretser og forskningsspørsmål. Dessuten kommer vårt medlemsblad Genealogen med to nummer hvert år. Medlemsbladet er lagt populært opp og sikter seg ikke minst inn mot ferske slektsforskere. I tillegg til artikkelstoff vil du her kunne finne blant annet en spalte med spørsmål og svar. Skriver du og legger frem et problem du strir med, er det kanskje en annen av leserne som vet svaret!

Medlemskontingenten i foreningen er kr 400 per år. Det er billig bare med tanke på de trykksakene du får i postkassen.

Dessuten arrangerer Norsk Slektshistorisk Forening kurs i gotisk skrift - både korrespondansekurs og kurs der en fra styret er lærer. Vi har allerede erfaring for at disse kursene har åpnet veien til arkivstudier for mange av deltagerne. I tillegg har foreningen planer om å arrangere kurs i slektsforskning.

Og sist, men ikke minst: I Øvre Slottsgate 2 B i Oslo har foreningen sitt hyggelige bibliotek og lokaler ellers. Åpningstiden finner du på siden om biblioteket (stengt i skoleferiene).

Som medlem kan du bruke bibliotekets store samlinger av bygdebøker og slektsbøker. Vi har kopieringsmaskin og mikrokortleser der du kan studere blant annet folketellingen 1801 for hele landet. Dessuten er biblioteket treffstedet for "likesinnede". Praten går om slekt og slektsproblemer, og erfarne slektsforskere er mer enn villige til å hjelpe deg med råd og vink når du kommer som nybegynner. Ja, vi arrangerer til og med egne Temakvelder om slekt og slektsforskning.

Velkommen!