Slektshistoriewiki - Brukerbidrag [nb]

Bruker:Sølvi Løchen

2022-06-13T18:34:08Z

Sølvi Løchen:

Jeg er pensjonist og bosatt i Oslo, tidligere universitetsbibliotekar

Bruker:Sølvi Løchen

2022-03-22T06:30:13Z

Sølvi Løchen:

Jeg er pensjonist og bosatt i Oslo. Jeg var universitetsbibliotekar ved NTNU Gunnerusbiblioteket til 2019. Som styremedlem i NSF fra 2020 er jeg kontaktperson for biblioteket.

Uforglemmelige søster – ei minnebok

2021-11-28T15:13:56Z

Sølvi Løchen: Ny side: {{Infoboks litteratur | bilde = | bildetekst = | tittel = '''Uforglemmelige søster – ei minnebok''' | forfatter(e) = Vingelsgaard, Roar | bidragsyter = | redaktør(er) = | redak…

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Uforglemmelige søster – ei minnebok'''
| forfatter(e) = Vingelsgaard, Roar
| bidragsyter =
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Mira
| utgivelsessted = Trysil
| årstall = 2019
| sideantall = 138 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://trysil.bib.no/cgi-bin/m2?mode=vt&pubsok_txt_0=Uforglemmelige%20%20%20S%C3%B8ster%2F&foreslaatt=1&st=p&spraak=nor&pubsok_kval_0=/ Trysil folkebibliotek]
| digitalt tilgjengelig = }}

Roar Vingelsgaard ga ut '''Uforglemmelige søster – ei minnebok'''<ref>Vingelsgaard, Roar. '' Uforglemmelige søster – ei minnebok''. Mira, Trysil, 2019.</ref> i Trysil 2019.

Tvillingsøstrene Ida og Thea Haavi kom fra et fattig bruk i Trysil, og mens Ida emigrerte til Amerika 22 år gammel i 1904, så stiftet Thea familie i Trysil. Bokens beskrivelse av livet til de to søstrene bygger på gamle brev og gjenstander, og er et eksempel på hvilke savn emigranter må ha følt da de ble skilt fra slekten sin. Oppvekstmiljøet settes i en lokalhistorisk sammenheng.

==Omtaler og anmeldelser==
[[Lars Løberg]] anmeldte ''Uforglemmelige søster – ei minnebok'' i [[Genealogen]] 2020.<ref>Løberg, Lars. «Uforglemmelige søster – ei minnebok», ''[[Genealogen]]'', nr 1, 2020, s. 60–61.</ref>

«Biografi og slektshistorie er om ikke to sider av samme sak, så i hvert fall to nært beslektede sjangre. Roar Vingelsgaard kombinerer dem elegant i sin bok «Uforglemmelige søster» hvor han skildrer de eneggede tvillingsøstrene Ida og Thea Haavi og deres skjebner. Begge vokste opp på et fattig nyreisningsbruk i Trysil, den ene emigrerte 22 år gammel til USA i 1904, mens den andre ble igjen, stiftet familie i Trysil og ble forfatterens bestemor.

Utløsende for hele bokprosjektet var dels en aldeles ubrukt babyjakke, sydd og sendt fra USA; og med det originale gråpapiromslaget med adressat og avsender fortsatt intakt, dels et stort bilde som forfatteren lenge trodde var av bestemora, men som viste seg å være av den emigrerte tvillingsøstera. Begge deler beviste kontakt, men også savn, og da forfatteren via den emigrertes barnebarn i USA fikk innsyn i korrespondanse og minnebøker, åpnet det seg en helt ny verden av forståelse for både hva de to søstrene hadde opplevd sammen, hva som bandt dem sammen, men også av hvor stort savnet må ha vært når hele den store Atlanteren skilte de to, og de nok snart ante at de aldri mer ville få se hverandre igjen.

Boka har naturlig nok størst interesse for de av oss som enten er beslektet med søstrene eller som har spesiell interesse enten for oppvektsvilkårene i Trysil på slutten av 1800-tallet eller for livet blant norske emigranter på prærien på tidlig 1900-tall, men den er mer enn bare lokalhistorie. De varme ordene som uttrykker savn er en bærebjelke i boka, og akkurat denne forståelsen av hvilke ugjenkallelige valg migrasjonen innebar og hvor håpløst det måtte være å kunne forutse alle konsekvensene av så vidt drastiske valg, er sentrale element i boka. Mye av emigrantlitteraturen vår fokuserer på USA som mulighetenes land, på en ny start og på økonomisk vekst og velstand. Denne boka viser med all mulig tydelighet at parallelt med den nye starten og den økonomiske framgangen, var det også en kostnadsside hva angår følelser, savn og lengsler. Begge deler må med dersom bildet av forfedrene våre skal bli komplett. Vingelsgaard oppsummerer dette så fint avslutningsvis i boka: «Vi trenger noe som forteller hvem vi er, og hvorfor vi er som vi er. Jeg har et bilde av ei grandtante på veggen. Hun minner meg om hvor sårt dette livet er, og hva vi mennesker er for hverandre. Min bestemor skrev det vakreste jeg noen gang har lest. Søsteren Thea tok vare på disse ordene – og en viktig del av vår families historie. Lik mange andres historie, men likevel bare vår.»

De varme ordene til søsteren bidrar til biografidelen av boka, men Vingelsgaard evner også å sette hele oppvekstmiljøet inn i en lokalhistorisk ramme. På den måten blir boka en kunnskapskilde også ut over det rent biografiske. Han har dessuten samlet et rikt illustrasjonsmateriale fra begge sider av Atlanteren. Boka er derfor et godt eksempel til etterfølgelse for andre som har en eller flere gamle gjenstander fra slekta og som plutselig begynner å spørre seg sjøl om hva dette egentlig er og – viktigere – hvorfor ble akkurat dette tatt vare på. Ting kan fortelle en historie akkurat som ord kan fortelle. Vi vil aldri helt forstå alle sider ved de gamles liv, men med tilstrekkelig nysgjerrighet og utforskertrang kan det bli en hel bok bare av en ubrukt jakke og et gammelt bilde. Dette er boka for den som vil la seg inspirere til å utforske sine egne nære røtter og til å la gamle arvestykker fortelle sin historie. Lars Løberg»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Vingelsgaard, Roar | utgivelsesår = 2019 | tittel = Uforglemmelige søster – ei minnebok | utgivelsessted = Trysil | forlag = Mira | url = | 138 s}}

[[Kategori:Emigrasjonslitteratur| ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Amerika ]]

I gamle daagaa. Forteljingo og bygda-minne fraa Vaagaa (bok)

2021-11-28T14:27:30Z

Sølvi Løchen: Ny side: {{Infoboks litteratur | bilde = | bildetekst = | tittel = '''I gamle daagaa. Forteljingo og bygda-minne fraa Vaagaa''' | forfatter(e) = Kleiven, Ivar | bidragsyter = Harildstad,…

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''I gamle daagaa. Forteljingo og bygda-minne fraa Vaagaa'''
| forfatter(e) = Kleiven, Ivar
| bidragsyter = Harildstad, Gudmund Kruken, Kristoffer
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Novus
| utgivelsessted = Oslo
| årstall = 2020
| sideantall = 398 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (nynorsk)
| noter = 1.utgave: Aschehoug, Kristiania, 1908 2.oppl. Aschehoug, Oslo, 1944
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71595813480002201 Oria] [https://bib.genealogi.no/cgi-bin/koha/opac-search.pl?idx=&q=daagaa NSFs bibliotek] Aschehoug, Oslo, 1944
| digitalt tilgjengelig = }}

Gudmund Harildstad (1965–) og Kristoffer Kruken (1950–) ga ut Ivar Kleivens(1854–1934) '''I gamle daagaa. Forteljingo og bygda-minne fraa Vaagaa'''<ref>Kleiven, Ivar. ''I gamle daagaa. Forteljingo og bygda-minne fraa Vaagaa''. Novus, Oslo, 2020.</ref> i ny utgave i Oslo 2020.

Ifølge anmelderen forente Iver Kleiven folkeminne og historiske kilder på en forbilledlig måte. Boken var det nærmeste man kom en gårds- og ættehistorie om Vågå, og den inneholder en egen del om ættegransking. I den drøftet Klaus Johan Myrvoll senere funn i forskningen på Sandbu-Harildstad-ætten og Bratt-ætten på Bjølstad. Boken har navneliste. Kleivens språk kan være tungt for dem som ikke kjenner den gamle dialekten.

==Omtaler og anmeldelser==
Frode Myrheim anmeldte ''I gamle daagaa. Forteljingo og bygda-minne fraa Vaagaa'' i [[Genealogen]] 2020.<ref>Myrheim, Frode. «I gamle daagaa. Forteljingo og bygda-minne fraa Vaagaa», ''[[Genealogen]]'', nr 2, 2020, s. 52–53.</ref>

«Det er ein eigen dåm yver Ivar Kleivens namn, og for mange er han sjølve sogemannen i Gudbrandsdalen. Han var fødd på Søre Kleivi i Lalm i 1854 og døydde på Kleivsætri i 1934. Kleiven var ein samansett mann: Han var gardbrukar, turistvert, målmann, politikar, folkeupplysningsmann og ikkje minst sogemann. Kleiven skreiv fleire bøker um ymse bygder i Gudbrandsdalen. I gamle Daagaa frå 1908, seinare attprenta i 1944 og 1977, må segjast å vera ein klassikar og fekk god umtale i samtidi. Den nye utgjevnaden ved Gudmund Harildstad og Kristoffer Kruken er prenta ordrett etter originalen frå 1908. Han byggjer på boki Segner fraa Vaagaa som Kleiven gav ut i 1894. Boki er gjevi ut på Novus forlag, elles kjend for utgjevnaden Bustadnamn i Østfold, men og mykje anna filologisk to. Ho er god å blad i og hev eit gildt omslag i blått med eit bilæte av Nedre Bjørnstad på Lalm frå 1898. I tillegg til Kleivens eigne noter hev utgjevarane sett inn kringom 150 noter på ord som Kleiven ikkje greidar ut um. Men her kunde det ha vori langt meir ordforklåringar. Her er au noter med rettingar og upplysningar av Klaus Johan Myrvoll, meir um honom nedanfor.

Boki er skipa i fem kapitel med eit tillegg:
:I. Hulder og Onde-Buandes (19–56)
:II. Naagaa ‘taa kaart (57–105)
:III. Skjyttare og Kjempo (107–190)
:IV. Bygda-Konstnare (191–248)
:V. Gamle Ækte (249–334) og
:Te-Legg (334–340)

Her er mykje um hulder, troll og sterke menner det gjeng gjetord um. Men det er au gjeti um handverkarar og handverkstradisjonar og um veidemenner som Jo Gjende. Det geografiske umkvervet i boki er Norddalen med tyngdi på Vågå med Sel og Heidalen. Boki kann nok vera litt tung å lesa for deim som ikkje er vand med Lalmsmålet frå 1830-talet, men målet gjev boki ein særeigen historisk dåm og hått. Kleiven sameiner folkeminne og historiske kjeldor på ei framifrå gjerd i denne boki. I ein eigen bolk, kapitel V, gjev Kleiven eit utsyn yver ættene på femtan av dei gjevaste gardane i Vågå med Heidalen og Sel. Framleides er denne boki det næraste Vågå og Sel kjem ei gards- og ættesoga. Og det er i det heile ei gåta kvifor mange bygder i Gudbrandsdalen til no stend utan gards- og ættesoga.

Heilt nytt i denne utgåva er ein eigen bolk kalla Ivar Kleiven og ættegranskingane hans (341–358) med utfyllande litteratur av norrønfilologen og ættegranskaren Klaus Johan Myrvoll. Sjølv um Kleivens ættesoga inneheld mistak, meiner Myrvoll at ho framleides held vatn. Med tanke på at Kleiven ikkje var faghistorikar og at den økonomiske-stoda ikkje var god, er arbeidet både ei bragd og originalt, meiner Myrvoll.

Ættekjensla var sterk hjå Kleiven, og Myrvoll meiner at han vilde gjera sambygdingane sine merksame på den lange soga dei sjølve var ein del av. Um ættekjensla var sterk, var ho ikkje utan kritikk, skriv Myrvoll. Kleiven er til dømes svært kritisk til treskurden åt farfaren. Han ser med blidare augo på ekteskap millom til dømes bønder og husmenn, slik han sjølv var komen ut av. Kleiven er au svært kritisk til gjerdi med å gifta seg innanfor ætti. Han meinte at dette var skuld i at dei elles so sterke ættene i Norddalen hadde gjengi til atters med helsa.

Dei største avviki millom Kleivens ættesoga og det som hev komi fram i seinare ættegransking dryfter Myrvoll i eigne kapitel kalla Sandbu-Harildstad-ætti og Bratt-ætti på Bjølstad. Til no hev Ivar Gjæsling på Sandbu, nemnd som ein av tri lendmenner i 1177 i Sverre-soga, vori den eldste me kjenner på Sandbu. Myrvoll hev derimot funne fram til ein eldre Ivar på Sandbu, nemnd i «sunnmørsættleggene» som seinast vart utgjevne av Gustav Storm i 1876. Myrvoll skriv at Ivar på Sandbu kann ha levt på 1000- talet og kann ha vori farfar åt Ivar Gjæsling i 1177. Myrvoll meiner, i motsetnad åt Kleiven, at fleire av Sandbu-mennene hev vori blant dei fremste av kongens menner på Upplandi og at dei hadde ambisjonar i riksstyringi. På bakgrunn av segni um Riddarspranget og «Skaarvangs-Sole» framsett Myrvoll hypotesen um at Ivar Sandbu i 1238 og hertug Skule Bårdsson var halvsystkinborn. Elles nemner Myrvoll millom anna at Kleiven blandar dei tvo konone åt væpnaren, riksråden og kongens syslemann i Nord-Gudbrandsdalen Hallvard Alvsson: Jartrud Pålsdotter og Gjertrud Pålsdotter.

Bratt-ætti er den ætti frå Gudbrandsdalen som utan samanlikning hev fengi mest åtgaum gjennom tidi, skriv Myrvoll. Guttorm Eindridsson Bratt er den fyrste som er nemnd med tilnamnet Bratt i denne ætti (1497, 1500 og 1510), og Myrvoll skriv at det hev vori gissa på at det var far hans, Eindrid Eiriksson, som hadde gjort seg verdug til namnet. Kleiven visste at Guttorms kona var Cecilie Petersdotter, men han kjende ikkje til upphavet hennar. Myrvoll skriv at det var Nicolai Stene som greida ut at ho var dotter av Peter Gudleiksson på Skjåk i Skjåk i NST i 1936, og at dette i dag vert sett på som påliteleg kunnskap. Myrvoll skriv at det i dag er tvo hypotesar um upphavet åt morsætti til Cecilie: 1) Morsætti var av O-ætti på Heidmork eller 2) Morfaren var Øystein Godensson, nemnd i 1448. Med det kjeldematerialet me i dag hev er det ikkje råd å segja sikkert kven av dei som er rett, skriv Myrvoll, men han meiner at det er mest sannsynleg at Cecilia var uppattkalla etter Cecilia Sigurdsdotter, dotter av riddaren og riksråden Sigurd Havtoresson, og difor var av O-ætti. Hin hypotesen vart framsett av Tore Vigerust i Genealogen 1/99. Som Myrvoll skriv, ser Vigerust heilt burt frå Cecilia-namnet i sin argumentasjon, og han dryfter heller ikkje kor sannsynlegt det er at Jon Gyrdsson av O-ætti ikkje skulde vinna fram med odelssøksmålet sitt. Vigerust byggjer sin argumentasjon fyrst og fremst kring at son åt Guttorm og Cecilia var uppattkalla etter lang-godfar sin, Øystein Godensson.

Atterst i boki er ei Namn-Liste (359–398) som er utvida frå tidlegare utgåvor. Her er au namn frå den nye bolken åt Myrvoll komne med.

Det er ikkje mykje å setja fingeren på i boki. Som nemnt kunde det ha vori fleire noter med utgredingar um ord og uttrykk. Av småting kann nemnast at det er nytta eit arabisk eit-tal og ikkje romersk eit-tal, slik det er i originalen, framfor Hulder og Onde-Buandes på sida 11. På sida 323 skriv Kleiven at Hæringstad «er ikkje funne nemnt firi 1520». Truleg er dette talet herma frå Oluf Ryghs Norske Gaardnavne fjorde band, fyrste halvdel (sida 85), som kom ut i 1900. Rygh nyttar 1520 um veitslegjerdi (gjengjerdi), som i røynda var frå 1528. Kleiven nemner elles til dømes Bård på Valbjørg (sida 262) og Ingrid på Bjørnstad, båe i 1528 (sida 301). Kleiven kjende med andre ord til veitslegjerdi som var utkomen i Norske regnskaber og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede, utgjeve av Det Norske historiske Kildeskriftfond i 1906. Elles burde vel den danske diktaren Adam Oehlenschläger ha vori skriven som Øhlenslæger i Namn-Lista og vori sett inn under O som «Ohehlenschläger – sjå Øhlenslæger» au.

Gudmund Harildstad, Kristoffer Kruken og Klaus Johan Myrvoll skal ha all æra for denne utgåva av Kleivens «I gamle Daagaa». Frode Myrheim»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Kleiven, Ivar | utgivelsesår = 2020 | tittel = I gamle daagaa. Forteljingo og bygda-minne fraa Vaagaa | utgivelsessted = Oslo | forlag = Novus | url = | 398 s}}

[[Kategori:Bygdebøker|Vågå ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Vågå ]]

Jakten på Olav Tryggvason (bok)

2021-11-28T09:08:40Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Jakten på Olav Tryggvason'''
| forfatter(e) = Morten, Øystein
| bidragsyter = Keeping, David (illustr.)
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver =
| utgivelsessted = Bergen
| årstall = 2019
| sideantall = 323 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (bokmål)
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/12vpgdg/BIBSYS_ILS71577238520002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

Øystein Morten (1973–) ga ut '''Jakten på Olav Tryggvason'''<ref>Morten, Øystein. ''Jakten på Olav Tryggvason''. Bergen, Vigmostad & Bjørke, 2019.</ref> i Bergen 2019.

Forfatteren baserte seg i større grad enn i tidligere litteratur på ikke-norrøne kilder. I boken beskrives forfatterens reiser til steder som kan knyttes til kong Olav Tryggvason. Han mente at Olav kan ha kommet fra det danske Hedeby-dynastiet. Han forklarte ifølge anmelderen den danske ekspansjonspolitikken og Olavs rolle i den på en svært god måte. Han la til at forfatteren burde ha nevnt søsteren Ingebjørg, som ved sitt gifte med jarlen Ragnvald var en viktig alliert.
[[Fil:Olav Tryggvason.jpg|200px|thumb|right|Olav Tryggvason i Tors hov. Tegning av Halvdan Egedius (1877-1899)]]

==Omtaler og anmeldelser==
[[Lars Løberg]] anmeldte ''Jakten på Olav Tryggvason'' i [[Genealogen]] 2020.<ref>Løberg, Lars. «Jakten på Olav Tryggvason», ''[[Genealogen]]'', nr 1, 2020, s. 59–60.</ref>

«Øystein Mortens bok om Olav Tryggvason er hans fjerde bok om gamle norske konger og den tredje i rekken under vignetten «jakten på ….». De første to, den om Olav den hellige og den om Sigurd Jorsalfare, har begge solide innslag av DNA-problematikk. Påståtte levninger etter Olav Tryggvason finnes ikke, derfor har denne boka en litt annen angrepsvinkel: Morten distanserer seg fra Snorre og fra sagalitteraturen for i størst mulig grad å basere seg på hva ikke-norrøne kilder har å berette om vikingkongen.

Ett av forfatterens grep er å reise til alle kjente steder hvor Olav skal ha oppholdt seg. Framgangsmåten er særlig kjent fra Eskild Engdals lesverdige bok om jakten på Norges råeste konge, selv om Engdals bok mer er en historisk reiseskildring enn en biografi over Harald Hardråde. Morten forkaster etter sitt besøk til Russland alt det sagalitteraturen har å fortelle om Olavs kidnapping og hans oppvekst som trell i Gardarike som totalt uhistorisk. Han besøker deretter Jelling og Danevirke, for å få et visuelt begrep om betydningen av de danske kongers overgang til kristendommen og fundamentet for deres videre virke som aggressive krigsherrer i England. Som religionshistoriker, utfordrer Morten her også den rådende oppfatningen hos norske historikere om at religionsskiftet i hovedsak kan forklares som et rent maktpolitisk grep. Kristendommens innføring kan faktisk også ha hatt et element av religiøs overbevisning som vi ikke kan overse.

Olavs eget opphav er, om vi skal se bort fra Snorres forenklede framstilling av alle senere norske konger som etterkommere etter Harald Hårfagre, ukjent. Morten presenterer her Geirr Leistads teori om at Olav gjennom navnetrippelen Olav, Tryggve og Astrid (Olavs mor og søster) kan knyttes til det danske Hedeby-dynastiet hvor navnene Olav, Sigtrygg og Astrid også forekommer. Rent maktpolitisk betyr det mindre for Morten om Olavs far bare var en ordinær småkonge i Båhuslen, underordnet dansk overhøyhet, eller om han faktisk også selv tilhørte en eldre dansk kongeætt. Begge utgangspunkt forklarer en viss tilknytning til Norge og dermed at Olav etter flere år som krigsherre i England vender nesen mot Norge.

Boka er svært god på å forklare dansk ekspansjonspolitikk i perioden og Olavs rolle i dette, herunder beleggene for hans seier over hertug Byrthnoth i slaget ved Maldon i 991 og beleiringen av London 993. Viktigere enda er betoningen av Olavs rolle som den fremste av tre krigsherrer som inngår avtale med kong Ethelred om krigshjelp til denne. At dette så også betød at Olav måtte gjøre den skitne jobben for Ethelred i det slaget som Morten vil omplassere fra Man til Mon/Anglesey får stå for hans egen regning. Men interessante tanker er det han gjør seg her.

Olavs rolle i England er basert på engelske kilder, men er ikke gjengitt i de norrøne sagatekstene om ham. Dette er en kildekritisk utfordring av dimensjoner, men Mortens forklaring om de hagiografiske målsetningene med sagatekstene virker rimelige. Det betyr samtidig at vi må vende ryggen til det meste av det sagatekstene har å fortelle oss om Olav Tryggvason. Og her er ikke Morten alene om å ha denne oppfatningen. I siste nummer av Historisk Tidsskrift hadde Therese Holm Hansen en artikkel basert på sin egen mastergradsoppgave fra 2017 om Olav Tryggvason, også den basert på hva utenlandske kilder forteller om Olav. I samme kildekritiske tradisjon er også Tore Skeie i sin nokså ferske bok om Hvitekrist (med Olav den hellige som hovedperson). Sammen danner disse tre forfatterne en treenighet (unnskyld begrepet) i samforstand om behovet for å nyskrive vår eldste historie både om vikingekongene våre og om kristningen av Norge.

Helt samstemte er disse tre riktignok ikke. Fra et genealogisk ståsted skiller Morten og Holm Hansen seg, den siste slår fast at vi ikke kjenner opphavet til Olav Tryggvason, men hun argumenterer for en tilknytning til en irsk høvdingfamilie med tilknytning til Dublin-dynastiet, hvor vi også finner Sigtrygg-navnet. Holm Hansens hypotese forklarer Olavs tidlige og sterke tilknytning til vikingeekspansjonen i England, men verken Morten eller Holm Hansen finner troverdige forklaringer på hvorfor en suksessrik vikinghøvding i England brått skal bytte dette mot en usikker framtid i det perifere Norge. (For øvrig helt likt Skeies mangel på forklaring for Olav den helliges skifte av beitemarker). Det grenser til å være påfallende i en slektshistorisk kontekst at både Morten og Holm Hansen har med Olav Tryggvasons søster Astrid, som av maktpolitiske hensyn giftes bort til Erling Skjalgsson, mens ingen av dem overhodet nevner Olav Tryggvasons andre søster, Ingebjørg. Ingebjørg var gift med den svenske jarlen Ragnvald og representerte i så måte en minst like viktig maktallianse som Astrids giftermål med Erling Skjalgsson. Og Ingebjørgs gifte trekker så absolutt Olavs ættebakgrunn nærmere til Viken og til Geirr Leistads hypotese enn Holm Hansens hypotese om ættebakgrunn og opphav.

Uansett slektshistorisk vinkling, Mortens bok er god lesning. Den bringer friske tanker inn i en alt for tradisjonelt formet historieoppfatning. Lars Løberg»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Morten, Øystein | utgivelsesår = 2019 | tittel = Jakten på Olav Tryggvason | utgivelsessted = Bergen | forlag = Vigmostad & Bjørke | url = | 335 s}}

==Eksterne lenker==
* [https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Olav_Tryggvasson Olav Tryggvason] (Lokalhistoriewiki).

[[Kategori:Litteratur om kongelige|Olav Tryggvason ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Olav Tryggvason ]]

Jakten på Olav Tryggvason (bok)

2021-11-28T09:03:39Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Jakten på Olav Tryggvason'''
| forfatter(e) = Morten, Øystein
| bidragsyter = Keeping, David (illustr.)
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver =
| utgivelsessted = Bergen
| årstall = 2019
| sideantall = 323 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (bokmål)
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/12vpgdg/BIBSYS_ILS71577238520002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

Øystein Morten (1973–) ga ut '''Jakten på Olav Tryggvason'''<ref>Morten, Øystein. ''Jakten på Olav Tryggvason''. Bergen, Vigmostad & Bjørke, 2019.</ref> i Bergen 2019.

Forfatteren skiller seg fra tidligere litteratur om Olav Tryggvason ved i større grad å basere seg på ikke-norrøne kilder. Han mente at Olav kan ha kommet fra det danske Hedeby-dynastiet. Han forklarte ifølge anmelderen den danske ekspansjonspolitikken og Olavs rolle i den på en svært god måte. Han la til at forfatteren burde ha nevnt søsteren Ingebjørg, som ved sitt gifte med jarlen Ragnvald var en viktig alliert.
[[Fil:Olav Tryggvason.jpg|200px|thumb|right|Olav Tryggvason i Tors hov. Tegning av Halvdan Egedius (1877-1899)]]

==Omtaler og anmeldelser==
[[Lars Løberg]] anmeldte ''Jakten på Olav Tryggvason'' i [[Genealogen]] 2020.<ref>Løberg, Lars. «Jakten på Olav Tryggvason», ''[[Genealogen]]'', nr 1, 2020, s. 59–60.</ref>

«Øystein Mortens bok om Olav Tryggvason er hans fjerde bok om gamle norske konger og den tredje i rekken under vignetten «jakten på ….». De første to, den om Olav den hellige og den om Sigurd Jorsalfare, har begge solide innslag av DNA-problematikk. Påståtte levninger etter Olav Tryggvason finnes ikke, derfor har denne boka en litt annen angrepsvinkel: Morten distanserer seg fra Snorre og fra sagalitteraturen for i størst mulig grad å basere seg på hva ikke-norrøne kilder har å berette om vikingkongen.

Ett av forfatterens grep er å reise til alle kjente steder hvor Olav skal ha oppholdt seg. Framgangsmåten er særlig kjent fra Eskild Engdals lesverdige bok om jakten på Norges råeste konge, selv om Engdals bok mer er en historisk reiseskildring enn en biografi over Harald Hardråde. Morten forkaster etter sitt besøk til Russland alt det sagalitteraturen har å fortelle om Olavs kidnapping og hans oppvekst som trell i Gardarike som totalt uhistorisk. Han besøker deretter Jelling og Danevirke, for å få et visuelt begrep om betydningen av de danske kongers overgang til kristendommen og fundamentet for deres videre virke som aggressive krigsherrer i England. Som religionshistoriker, utfordrer Morten her også den rådende oppfatningen hos norske historikere om at religionsskiftet i hovedsak kan forklares som et rent maktpolitisk grep. Kristendommens innføring kan faktisk også ha hatt et element av religiøs overbevisning som vi ikke kan overse.

Olavs eget opphav er, om vi skal se bort fra Snorres forenklede framstilling av alle senere norske konger som etterkommere etter Harald Hårfagre, ukjent. Morten presenterer her Geirr Leistads teori om at Olav gjennom navnetrippelen Olav, Tryggve og Astrid (Olavs mor og søster) kan knyttes til det danske Hedeby-dynastiet hvor navnene Olav, Sigtrygg og Astrid også forekommer. Rent maktpolitisk betyr det mindre for Morten om Olavs far bare var en ordinær småkonge i Båhuslen, underordnet dansk overhøyhet, eller om han faktisk også selv tilhørte en eldre dansk kongeætt. Begge utgangspunkt forklarer en viss tilknytning til Norge og dermed at Olav etter flere år som krigsherre i England vender nesen mot Norge.

Boka er svært god på å forklare dansk ekspansjonspolitikk i perioden og Olavs rolle i dette, herunder beleggene for hans seier over hertug Byrthnoth i slaget ved Maldon i 991 og beleiringen av London 993. Viktigere enda er betoningen av Olavs rolle som den fremste av tre krigsherrer som inngår avtale med kong Ethelred om krigshjelp til denne. At dette så også betød at Olav måtte gjøre den skitne jobben for Ethelred i det slaget som Morten vil omplassere fra Man til Mon/Anglesey får stå for hans egen regning. Men interessante tanker er det han gjør seg her.

Olavs rolle i England er basert på engelske kilder, men er ikke gjengitt i de norrøne sagatekstene om ham. Dette er en kildekritisk utfordring av dimensjoner, men Mortens forklaring om de hagiografiske målsetningene med sagatekstene virker rimelige. Det betyr samtidig at vi må vende ryggen til det meste av det sagatekstene har å fortelle oss om Olav Tryggvason. Og her er ikke Morten alene om å ha denne oppfatningen. I siste nummer av Historisk Tidsskrift hadde Therese Holm Hansen en artikkel basert på sin egen mastergradsoppgave fra 2017 om Olav Tryggvason, også den basert på hva utenlandske kilder forteller om Olav. I samme kildekritiske tradisjon er også Tore Skeie i sin nokså ferske bok om Hvitekrist (med Olav den hellige som hovedperson). Sammen danner disse tre forfatterne en treenighet (unnskyld begrepet) i samforstand om behovet for å nyskrive vår eldste historie både om vikingekongene våre og om kristningen av Norge.

Helt samstemte er disse tre riktignok ikke. Fra et genealogisk ståsted skiller Morten og Holm Hansen seg, den siste slår fast at vi ikke kjenner opphavet til Olav Tryggvason, men hun argumenterer for en tilknytning til en irsk høvdingfamilie med tilknytning til Dublin-dynastiet, hvor vi også finner Sigtrygg-navnet. Holm Hansens hypotese forklarer Olavs tidlige og sterke tilknytning til vikingeekspansjonen i England, men verken Morten eller Holm Hansen finner troverdige forklaringer på hvorfor en suksessrik vikinghøvding i England brått skal bytte dette mot en usikker framtid i det perifere Norge. (For øvrig helt likt Skeies mangel på forklaring for Olav den helliges skifte av beitemarker). Det grenser til å være påfallende i en slektshistorisk kontekst at både Morten og Holm Hansen har med Olav Tryggvasons søster Astrid, som av maktpolitiske hensyn giftes bort til Erling Skjalgsson, mens ingen av dem overhodet nevner Olav Tryggvasons andre søster, Ingebjørg. Ingebjørg var gift med den svenske jarlen Ragnvald og representerte i så måte en minst like viktig maktallianse som Astrids giftermål med Erling Skjalgsson. Og Ingebjørgs gifte trekker så absolutt Olavs ættebakgrunn nærmere til Viken og til Geirr Leistads hypotese enn Holm Hansens hypotese om ættebakgrunn og opphav.

Uansett slektshistorisk vinkling, Mortens bok er god lesning. Den bringer friske tanker inn i en alt for tradisjonelt formet historieoppfatning. Lars Løberg»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Morten, Øystein | utgivelsesår = 2019 | tittel = Jakten på Olav Tryggvason | utgivelsessted = Bergen | forlag = Vigmostad & Bjørke | url = | 335 s}}

==Eksterne lenker==
* [https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Olav_Tryggvasson Olav Tryggvason] (Lokalhistoriewiki).

[[Kategori:Litteratur om kongelige|Olav Tryggvason ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Olav Tryggvason ]]

Fil:Olav Tryggvason.jpg

2021-11-28T08:59:34Z

Sølvi Løchen: Opphavsperson: Halfdan Egedius (1877-1899) Beskrivelse/skildring: Halfdan Egedius' illustrasjon «Kong Olav inde i Tors Hov» fra 1899-utgaven av Snorres kongesagaer. Lisens: Falt i det fri Kilde: Snorre Sturlaśon - Heimskringla, J.M. Stenersen & Co,…

Opphavsperson: Halfdan Egedius (1877-1899)
Beskrivelse/skildring: Halfdan Egedius' illustrasjon «Kong Olav inde i Tors Hov» fra 1899-utgaven av Snorres kongesagaer.
Lisens: Falt i det fri
Kilde: Snorre Sturlaśon - Heimskringla, J.M. Stenersen & Co, 1899.

Jakten på Olav Tryggvason (bok)

2021-11-28T08:49:14Z

Sølvi Løchen: Ny side: {{Infoboks litteratur | bilde = | bildetekst = | tittel = '''Jakten på Olav Tryggvason''' | forfatter(e) = Morten, Øystein | bidragsyter = Keeping, David (illustr.) | redaktør(er)…

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Jakten på Olav Tryggvason'''
| forfatter(e) = Morten, Øystein
| bidragsyter = Keeping, David (illustr.)
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver =
| utgivelsessted = Bergen
| årstall = 2019
| sideantall = 323 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (bokmål)
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/12vpgdg/BIBSYS_ILS71577238520002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

Øystein Morten (1973–) ga ut '''Jakten på Olav Tryggvason'''<ref>Morten, Øystein. ''Jakten på Olav Tryggvason''. Bergen, Vigmostad & Bjørke, 2019.</ref> i Bergen 2019.

Forfatteren skiller seg fra tidligere litteratur om Olav Tryggvason ved i større grad å basere seg på ikke-norrøne kilder. Han mente at Olav kan ha kommet fra det danske Hedeby-dynastiet. Han forklarte ifølge anmelderen den danske ekspansjonspolitikken og Olavs rolle i den på en svært god måte. Han la til at forfatteren burde ha nevnt søsteren Ingebjørg, som ved sitt gifte med jarlen Ragnvald var en viktig alliert.

==Omtaler og anmeldelser==
[[Lars Løberg]] anmeldte ''Jakten på Olav Tryggvason'' i [[Genealogen]] 2020.<ref>Løberg, Lars. «Jakten på Olav Tryggvason», ''[[Genealogen]]'', nr 1, 2020, s. 59–60.</ref>

«Øystein Mortens bok om Olav Tryggvason er hans fjerde bok om gamle norske konger og den tredje i rekken under vignetten «jakten på ….». De første to, den om Olav den hellige og den om Sigurd Jorsalfare, har begge solide innslag av DNA-problematikk. Påståtte levninger etter Olav Tryggvason finnes ikke, derfor har denne boka en litt annen angrepsvinkel: Morten distanserer seg fra Snorre og fra sagalitteraturen for i størst mulig grad å basere seg på hva ikke-norrøne kilder har å berette om vikingkongen.

Ett av forfatterens grep er å reise til alle kjente steder hvor Olav skal ha oppholdt seg. Framgangsmåten er særlig kjent fra Eskild Engdals lesverdige bok om jakten på Norges råeste konge, selv om Engdals bok mer er en historisk reiseskildring enn en biografi over Harald Hardråde. Morten forkaster etter sitt besøk til Russland alt det sagalitteraturen har å fortelle om Olavs kidnapping og hans oppvekst som trell i Gardarike som totalt uhistorisk. Han besøker deretter Jelling og Danevirke, for å få et visuelt begrep om betydningen av de danske kongers overgang til kristendommen og fundamentet for deres videre virke som aggressive krigsherrer i England. Som religionshistoriker, utfordrer Morten her også den rådende oppfatningen hos norske historikere om at religionsskiftet i hovedsak kan forklares som et rent maktpolitisk grep. Kristendommens innføring kan faktisk også ha hatt et element av religiøs overbevisning som vi ikke kan overse.

Olavs eget opphav er, om vi skal se bort fra Snorres forenklede framstilling av alle senere norske konger som etterkommere etter Harald Hårfagre, ukjent. Morten presenterer her Geirr Leistads teori om at Olav gjennom navnetrippelen Olav, Tryggve og Astrid (Olavs mor og søster) kan knyttes til det danske Hedeby-dynastiet hvor navnene Olav, Sigtrygg og Astrid også forekommer. Rent maktpolitisk betyr det mindre for Morten om Olavs far bare var en ordinær småkonge i Båhuslen, underordnet dansk overhøyhet, eller om han faktisk også selv tilhørte en eldre dansk kongeætt. Begge utgangspunkt forklarer en viss tilknytning til Norge og dermed at Olav etter flere år som krigsherre i England vender nesen mot Norge.

Boka er svært god på å forklare dansk ekspansjonspolitikk i perioden og Olavs rolle i dette, herunder beleggene for hans seier over hertug Byrthnoth i slaget ved Maldon i 991 og beleiringen av London 993. Viktigere enda er betoningen av Olavs rolle som den fremste av tre krigsherrer som inngår avtale med kong Ethelred om krigshjelp til denne. At dette så også betød at Olav måtte gjøre den skitne jobben for Ethelred i det slaget som Morten vil omplassere fra Man til Mon/Anglesey får stå for hans egen regning. Men interessante tanker er det han gjør seg her.

Olavs rolle i England er basert på engelske kilder, men er ikke gjengitt i de norrøne sagatekstene om ham. Dette er en kildekritisk utfordring av dimensjoner, men Mortens forklaring om de hagiografiske målsetningene med sagatekstene virker rimelige. Det betyr samtidig at vi må vende ryggen til det meste av det sagatekstene har å fortelle oss om Olav Tryggvason. Og her er ikke Morten alene om å ha denne oppfatningen. I siste nummer av Historisk Tidsskrift hadde Therese Holm Hansen en artikkel basert på sin egen mastergradsoppgave fra 2017 om Olav Tryggvason, også den basert på hva utenlandske kilder forteller om Olav. I samme kildekritiske tradisjon er også Tore Skeie i sin nokså ferske bok om Hvitekrist (med Olav den hellige som hovedperson). Sammen danner disse tre forfatterne en treenighet (unnskyld begrepet) i samforstand om behovet for å nyskrive vår eldste historie både om vikingekongene våre og om kristningen av Norge.

Helt samstemte er disse tre riktignok ikke. Fra et genealogisk ståsted skiller Morten og Holm Hansen seg, den siste slår fast at vi ikke kjenner opphavet til Olav Tryggvason, men hun argumenterer for en tilknytning til en irsk høvdingfamilie med tilknytning til Dublin-dynastiet, hvor vi også finner Sigtrygg-navnet. Holm Hansens hypotese forklarer Olavs tidlige og sterke tilknytning til vikingeekspansjonen i England, men verken Morten eller Holm Hansen finner troverdige forklaringer på hvorfor en suksessrik vikinghøvding i England brått skal bytte dette mot en usikker framtid i det perifere Norge. (For øvrig helt likt Skeies mangel på forklaring for Olav den helliges skifte av beitemarker). Det grenser til å være påfallende i en slektshistorisk kontekst at både Morten og Holm Hansen har med Olav Tryggvasons søster Astrid, som av maktpolitiske hensyn giftes bort til Erling Skjalgsson, mens ingen av dem overhodet nevner Olav Tryggvasons andre søster, Ingebjørg. Ingebjørg var gift med den svenske jarlen Ragnvald og representerte i så måte en minst like viktig maktallianse som Astrids giftermål med Erling Skjalgsson. Og Ingebjørgs gifte trekker så absolutt Olavs ættebakgrunn nærmere til Viken og til Geirr Leistads hypotese enn Holm Hansens hypotese om ættebakgrunn og opphav.

Uansett slektshistorisk vinkling, Mortens bok er god lesning. Den bringer friske tanker inn i en alt for tradisjonelt formet historieoppfatning. Lars Løberg»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Morten, Øystein | utgivelsesår = 2019 | tittel = Jakten på Olav Tryggvason | utgivelsessted = Bergen | forlag = Vigmostad & Bjørke | url = | 335 s}}

==Eksterne lenker==
* [https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Olav_Tryggvasson Olav Tryggvason] (Lokalhistoriewiki).

[[Kategori:Litteratur om kongelige|Olav Tryggvason ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Olav Tryggvason ]]

Murukleiven. Roman basert på virkelige hendelser (bok)

2021-11-28T07:32:15Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Murukleiven. Roman basert på virkelige hendelser'''
| forfatter(e) = Eriksen, Ove
| bidragsyter =
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Kolofon
| utgivelsessted =
| årstall = 2018
| sideantall = 400 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (bokmål)
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71559451080002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

Ove Eriksen (1944–) ga ut '''Murukleiven. Roman basert på virkelige hendelser'''<ref>Eriksen, Ove. ''Murukleiven. Roman basert på virkelige hendelser''. Kolofon, Oslo, 2018.</ref> i Oslo 2018.

Den historiske romanen ga et tidsbilde fra tiden frem til 1814 gjennom livet til den fattige soldaten Tov Johannesen Murukleiv fra Heddal. Boken beskriver hvordan han rømte fra hæren og ble kriminell for å overleve. Boken er basert på historiske kilder. Den inneholder lister over kilder og litteratur, noe som kan være av interesse for slektsforskere. Boken anbefales av anmelderen.

==Omtaler og anmeldelser==
Slektsforsker og tidligere formann i [[Norsk Slektshistorisk Forening|NST]] [[Rune Nedrud]] anmeldte ''Murukleiven. Roman basert på virkelige hendelser'' i [[Genealogen]] 2018.<ref>Nedrud, Rune. «En interessant biografisk roman: Murukleiven», ''[[Genealogen]]'', nr 2, 2018, s. 52–53.</ref>

«Dette bokprosjektet startet ifølge forfatteren i form av slektsforskning og utviklet seg til denne romanen. En slik roman blir dermed basert på de virkelige hendelsene, men krydret med romanens språkdrakt. Dermed vil det være både dialoger og beskrivelser her som vil være av annen art enn det som kan leses av kildene. Likevel har forfatteren utstyrt boken med en litteraturliste og liste over kilder på 6 sider, som gjør at den interesserte leser kan gjenfinne dokumentene som gir grunnlaget for denne romanen om Tov Johannesen Murukleiv fra Heddal og hans opplevelser i årene mellom 1808 og 1814.

Denne perioden var en dramatisk tid for mange nordmenn, og spesielt for de som var utkalt eller vervet til soldat i den norske hær. Forfatteren har innarbeidet mye stoff som forteller oss hvordan folk generelt hadde det i denne tiden, og hvordan det var å skulle klare seg som rømt soldat og småkriminell i starten på 1800-tallet. Tovs forvandling fra å være en ustraffet tjenestedreng og verva musketer i det Sønnafjelske infanteriregiment til han ble en slags mafialignende forbryterhøvding er en historie som kunne handlet om en av dine egne forfedre. Livet var hardt, og for mange av de norske familiene på landet var det nødvendig å bruke ukonvensjonelle metoder for å klare å overleve. Det innebar for en del også nødvendigheten av å stjele for å opprettholde livet.

Gjennom Murukleivens historie betraktes dermed det norske samfunnet fra de undertryktes side i årene fram til 1814. Murukleiven var nok kanskje, mer enn mange andre, disponert for et slikt liv som kriminell. Likevel synes ikke kildene som her er trukket fram og fortellingen om hans familie å gi et bilde av en familie av kriminelle. Hans nære familie er en av utallige fattige familier i Norge på denne tiden, og som til stadighet følte presset fra myndighetene og kravene som var umulige å oppfylle. Presten, lensmannen og futen var ofte harde mot befolkningens fattigste. Det gjaldt dermed å ta vare på familien og slekten sin, og dette gjorde Murukleiven også i form av at han delte utbyttet fra sine røvertokter med familien.

Det er altså en roman om en kar som ble født i fattige kår og som måtte klare seg på best mulig måte helt på egen hånd. Hans beslutning om å rømme fra hæren var nok det som satte fart i hans forbryterkarriere, men han var ikke alene om å stikke av fra militæret. Det var mange som deserterte i perioden, enten av frykt for å bli drept av fienden, eller av nødvendighet for å hjelpe familien med å drive de tungvinte små gardene og plassene. Hovedsaken var nok for de fleste å kunne overleve disse harde årene.

Murukleiven er velskrevet, med maleriske beskrivelser av samfunnet, av samhold og familie, men også av kirke og lensmann, fengsel og straff. Murukleiven vil også gi andre som har planer om å skrive ned historien til en forfar eller formor motivasjon til å gjøre det samme. Vær dog oppmerksom på at en roman alltid vil være en del fantasi og oppdiktet dialog, men at den samtidig kan være et dokument over tiden slik den var. Romanen som er skrevet av Eriksen er likevel som nevnt utstyrt med en liste over kildene som er brukt, og vil dermed kunne strippes ned igjen til rent slektshistorisk stoff. Kildene som er brukt, er nemlig både beskrivelser av samfunnet på den gjeldende tid og forhørsprotokoller og lignende som gir forfatteren inspirasjonen til å spinne fortellingen om en spesiell person i denne perioden. Boken kan anbefales som vinterlektyre for slektsforskere som lar seg underholde av en historisk roman basert på fakta om en spennende tid i norsk historie. Rune Nedrud»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Eriksen, Ove | utgivelsesår = 2018 | tittel = Murukleiven. Roman basert på virkelige hendelser | utgivelsessted = Oslo | forlag = Kolofon | url = | 400 s}}

[[Kategori:Historiske romaner ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Murukleiven ]]

Murukleiven. Roman basert på virkelige hendelser (bok)

2021-11-28T07:31:08Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Murukleiven. Roman basert på virkelige hendelser'''
| forfatter(e) = Eriksen, Ove
| bidragsyter =
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Kolofon
| utgivelsessted =
| årstall = 2018
| sideantall = 400 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (bokmål)
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [ ]
| digitalt tilgjengelig = }}

Ove Eriksen (1944–) ga ut '''Murukleiven. Roman basert på virkelige hendelser'''<ref>Eriksen, Ove. ''Murukleiven. Roman basert på virkelige hendelser''. Kolofon, Oslo, 2018.</ref> i Oslo 2018.

Den historiske romanen ga et tidsbilde fra tiden frem til 1814 gjennom livet til den fattige soldaten Tov Johannesen Murukleiv fra Heddal. Boken beskriver hvordan han rømte fra hæren og ble kriminell for å overleve. Boken er basert på historiske kilder. Den inneholder lister over kilder og litteratur, noe som kan være av interesse for slektsforskere. Boken anbefales av anmelderen.

==Omtaler og anmeldelser==
Slektsforsker og tidligere formann i [[Norsk Slektshistorisk Forening|NST]] [[Rune Nedrud]] anmeldte ''Murukleiven. Roman basert på virkelige hendelser'' i [[Genealogen]] 2018.<ref>Nedrud, Rune. «En interessant biografisk roman: Murukleiven», ''[[Genealogen]]'', nr 2, 2018, s. 52–53.</ref>

«Dette bokprosjektet startet ifølge forfatteren i form av slektsforskning og utviklet seg til denne romanen. En slik roman blir dermed basert på de virkelige hendelsene, men krydret med romanens språkdrakt. Dermed vil det være både dialoger og beskrivelser her som vil være av annen art enn det som kan leses av kildene. Likevel har forfatteren utstyrt boken med en litteraturliste og liste over kilder på 6 sider, som gjør at den interesserte leser kan gjenfinne dokumentene som gir grunnlaget for denne romanen om Tov Johannesen Murukleiv fra Heddal og hans opplevelser i årene mellom 1808 og 1814.

Denne perioden var en dramatisk tid for mange nordmenn, og spesielt for de som var utkalt eller vervet til soldat i den norske hær. Forfatteren har innarbeidet mye stoff som forteller oss hvordan folk generelt hadde det i denne tiden, og hvordan det var å skulle klare seg som rømt soldat og småkriminell i starten på 1800-tallet. Tovs forvandling fra å være en ustraffet tjenestedreng og verva musketer i det Sønnafjelske infanteriregiment til han ble en slags mafialignende forbryterhøvding er en historie som kunne handlet om en av dine egne forfedre. Livet var hardt, og for mange av de norske familiene på landet var det nødvendig å bruke ukonvensjonelle metoder for å klare å overleve. Det innebar for en del også nødvendigheten av å stjele for å opprettholde livet.

Gjennom Murukleivens historie betraktes dermed det norske samfunnet fra de undertryktes side i årene fram til 1814. Murukleiven var nok kanskje, mer enn mange andre, disponert for et slikt liv som kriminell. Likevel synes ikke kildene som her er trukket fram og fortellingen om hans familie å gi et bilde av en familie av kriminelle. Hans nære familie er en av utallige fattige familier i Norge på denne tiden, og som til stadighet følte presset fra myndighetene og kravene som var umulige å oppfylle. Presten, lensmannen og futen var ofte harde mot befolkningens fattigste. Det gjaldt dermed å ta vare på familien og slekten sin, og dette gjorde Murukleiven også i form av at han delte utbyttet fra sine røvertokter med familien.

Det er altså en roman om en kar som ble født i fattige kår og som måtte klare seg på best mulig måte helt på egen hånd. Hans beslutning om å rømme fra hæren var nok det som satte fart i hans forbryterkarriere, men han var ikke alene om å stikke av fra militæret. Det var mange som deserterte i perioden, enten av frykt for å bli drept av fienden, eller av nødvendighet for å hjelpe familien med å drive de tungvinte små gardene og plassene. Hovedsaken var nok for de fleste å kunne overleve disse harde årene.

Murukleiven er velskrevet, med maleriske beskrivelser av samfunnet, av samhold og familie, men også av kirke og lensmann, fengsel og straff. Murukleiven vil også gi andre som har planer om å skrive ned historien til en forfar eller formor motivasjon til å gjøre det samme. Vær dog oppmerksom på at en roman alltid vil være en del fantasi og oppdiktet dialog, men at den samtidig kan være et dokument over tiden slik den var. Romanen som er skrevet av Eriksen er likevel som nevnt utstyrt med en liste over kildene som er brukt, og vil dermed kunne strippes ned igjen til rent slektshistorisk stoff. Kildene som er brukt, er nemlig både beskrivelser av samfunnet på den gjeldende tid og forhørsprotokoller og lignende som gir forfatteren inspirasjonen til å spinne fortellingen om en spesiell person i denne perioden. Boken kan anbefales som vinterlektyre for slektsforskere som lar seg underholde av en historisk roman basert på fakta om en spennende tid i norsk historie. Rune Nedrud»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Eriksen, Ove | utgivelsesår = 2018 | tittel = Murukleiven. Roman basert på virkelige hendelser | utgivelsessted = Oslo | forlag = Kolofon | url = | 400 s}}

[[Kategori:Historiske romaner ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Murukleiven ]]

Murukleiven. Roman basert på virkelige hendelser (bok)

2021-11-28T07:30:18Z

Sølvi Løchen: Ny side: {{Infoboks litteratur | bilde = | bildetekst = | tittel = '''Murukleiven. Roman basert på virkelige hendelser''' | forfatter(e) = Eriksen, Ove | bidragsyter = | redaktør(er) = |…

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Murukleiven. Roman basert på virkelige hendelser'''
| forfatter(e) = Eriksen, Ove
| bidragsyter =
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Kolofon
| utgivelsessted =
| årstall = 2018
| sideantall = 400 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (bokmål)
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [ ]
| digitalt tilgjengelig = }}

Ove Eriksen (1944–) ga ut '''Murukleiven. Roman basert på virkelige hendelser'''<ref>Eriksen, Ove. ''Murukleiven. Roman basert på virkelige hendelser''. Kolofon, Oslo, 2018.</ref> i Oslo 2018.

Den historiske romanen ga et tidsbilde fra tiden frem til 1814 gjennom livet til den fattige soldaten Tov Johannesen Murukleiv fra Heddal. Boken beskriver hvordan han rømte fra hæren og ble kriminell for å overleve. Boken er basert på historiske kilder. Den inneholder lister over kilder og litteratur, noe som kan være av interesse for slektsforskere. Boken anbefales av anmelderen.

==Omtaler og anmeldelser==
Slektsforsker og tidligere formann i [[Norsk Slektshistorisk Forening|NST]] [[Rune Nedrud]] anmeldte ''Murukleiven. Roman basert på virkelige hendelser'' i [[Genealogen]] 2018.<ref>Nedrud, Rune. «En interessant biografisk roman: Murukleiven», ''[[Genealogen]]'', nr 2, 2018, s. 52–53.</ref>

«Dette bokprosjektet startet ifølge forfatteren i form av slektsforskning og utviklet seg til denne romanen. En slik roman blir dermed basert på de virkelige hendelsene, men krydret med romanens språkdrakt. Dermed vil det være både dialoger og beskrivelser her som vil være av annen art enn det som kan leses av kildene. Likevel har forfatteren utstyrt boken med en litteraturliste og liste over kilder på 6 sider, som gjør at den interesserte leser kan gjenfinne dokumentene som gir grunnlaget for denne romanen om Tov Johannesen Murukleiv fra Heddal og hans opplevelser i årene mellom 1808 og 1814.

Denne perioden var en dramatisk tid for mange nordmenn, og spesielt for de som var utkalt eller vervet til soldat i den norske hær. Forfatteren har innarbeidet mye stoff som forteller oss hvordan folk generelt hadde det i denne tiden, og hvordan det var å skulle klare seg som rømt soldat og småkriminell i starten på 1800-tallet. Tovs forvandling fra å være en ustraffet tjenestedreng og verva musketer i det Sønnafjelske infanteriregiment til han ble en slags mafialignende forbryterhøvding er en historie som kunne handlet om en av dine egne forfedre. Livet var hardt, og for mange av de norske familiene på landet var det nødvendig å bruke ukonvensjonelle metoder for å klare å overleve. Det innebar for en del også nødvendigheten av å stjele for å opprettholde livet.

Gjennom Murukleivens historie betraktes dermed det norske samfunnet fra de undertryktes side i årene fram til 1814. Murukleiven var nok kanskje, mer enn mange andre, disponert for et slikt liv som kriminell. Likevel synes ikke kildene som her er trukket fram og fortellingen om hans familie å gi et bilde av en familie av kriminelle. Hans nære familie er en av utallige fattige familier i Norge på denne tiden, og som til stadighet følte presset fra myndighetene og kravene som var umulige å oppfylle. Presten, lensmannen og futen var ofte harde mot befolkningens fattigste. Det gjaldt dermed å ta vare på familien og slekten sin, og dette gjorde Murukleiven også i form av at han delte utbyttet fra sine røvertokter med familien.

Det er altså en roman om en kar som ble født i fattige kår og som måtte klare seg på best mulig måte helt på egen hånd. Hans beslutning om å rømme fra hæren var nok det som satte fart i hans forbryterkarriere, men han var ikke alene om å stikke av fra militæret. Det var mange som deserterte i perioden, enten av frykt for å bli drept av fienden, eller av nødvendighet for å hjelpe familien med å drive de tungvinte små gardene og plassene. Hovedsaken var nok for de fleste å kunne overleve disse harde årene.

Murukleiven er velskrevet, med maleriske beskrivelser av samfunnet, av samhold og familie, men også av kirke og lensmann, fengsel og straff. Murukleiven vil også gi andre som har planer om å skrive ned historien til en forfar eller formor motivasjon til å gjøre det samme. Vær dog oppmerksom på at en roman alltid vil være en del fantasi og oppdiktet dialog, men at den samtidig kan være et dokument over tiden slik den var. Romanen som er skrevet av Eriksen er likevel som nevnt utstyrt med en liste over kildene som er brukt, og vil dermed kunne strippes ned igjen til rent slektshistorisk stoff. Kildene som er brukt, er nemlig både beskrivelser av samfunnet på den gjeldende tid og forhørsprotokoller og lignende som gir forfatteren inspirasjonen til å spinne fortellingen om en spesiell person i denne perioden. Boken kan anbefales som vinterlektyre for slektsforskere som lar seg underholde av en historisk roman basert på fakta om en spennende tid i norsk historie. Rune Nedrud»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Eriksen, Ove | utgivelsesår = 2018 | tittel = Murukleiven. Roman basert på virkelige hendelser | utgivelsessted = Oslo | forlag = Kolofon | url = | 335 s}}

[[Kategori:Historiske romaner ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Murukleiven ]]

Lofthusoppreisten. Rettsmateriale frå kommisjon og høgsterett 1789–99 (bok)

2021-11-28T06:45:15Z

Sølvi Løchen: Ny side: {{Infoboks litteratur | bilde = | bildetekst = | tittel = '''Lofthusoppreisten. Rettsmateriale frå kommisjon og høgsterett 1789–99''' | forfatter(e) = | bidragsyter = | red…

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Lofthusoppreisten. Rettsmateriale frå kommisjon og høgsterett 1789–99'''
| forfatter(e) =
| bidragsyter =
| redaktør(er) = Løyland, Margit
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Riksarkivet
| utgivelsessted =
| årstall = 2018
| sideantall = 620 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Dansk
| noter = Kildeutgivelser fra Riksarkivet nr. 4
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71552357950002201 Oria] [https://bib.genealogi.no/cgi-bin/koha/opac-detail.pl?biblionumber=6423 NSFs bibliotek]
| digitalt tilgjengelig = }}

Margit Løyland (1960–) ga ut '''Lofthusoppreisten. Rettsmateriale frå kommisjon og høgsterett 1789–99'''<ref>Løyland, Margit. ''Lofthusoppreisten. Rettsmateriale frå kommisjon og høgsterett 1789–99''. Oslo, Riksarkivet, 2018.</ref> i Oslo 2018.

Kristian Jensen Lofthus (1750–1797) var anfører for bøndenes opprør mot økonomiske byrder og urettferdighet i 1786. Opprøret ble slått ned, enkelte innrømmelser innvilget, og Lofthus arrestert. Boken inneholder en historisk utredning om opprøret. Kildematerialet omfatter avskrevne rettslige dokumenter fra Aust-Agder, Akershus og København. Boken har flere registre og inneholder verdifulle noter. Registrene er en nyttig inngang til enkeltpersoner i opprøret og derfor av interesse for slektsforskere.

==Omtaler og anmeldelser==
Historiker [[Bruker:Dag T. Hoelseth|Dag T. Hoelseth]] anmeldte ''Lofthusoppreisten. Rettsmateriale frå kommisjon og høgsterett 1789–99'' i [[Genealogen]] 2018.<ref>Hoelseth, Dag T. «Ny kildeutgivelse fra Riksarkivet: Lofthusoppreisten», ''[[Genealogen]]'', nr 2, 2018, s. 54–55.</ref>

«''Lofthusoppreisten'' er fjerde bind i serien «Kildeutgivelser fra Riksarkivet», som er godkjent vitenskapelig publiseringskanal. Kildeskriftet tar som tittelen antyder for seg det såkalte Lofthusopprøret i 1786 da bonden Kristian Jensen Lofthus (1750–1797) gikk i spissen for opprøret mot regjeringens økonomiske politikk og mot embetsmennenes urettmessige og ofte uhjemlede avgifter og sportler (betaling for utførelse av offentlige forretninger) samt borgernes privilegier. Videre protesterte de mot byrder som overdreven skyssplikt og arbeidsplikt, kostbar skatteinnkreving m.m. Opprøret startet i Nedenes og Råbyggelaget (dagens Aust-Agder) og spredte seg til deler av Bratsberg (Telemark). Det begynte med reiser til København for å fremføre klagene for kronprinsregenten og etter hvert organiserte protestmøter og skriving av supplikker (klageskriv) til kronprinsregenten m.m. Etter hvert som uroen spredte seg ønsket myndighetene å få kontroll over situasjonen og nedsatte en kommisjon for å undersøke klagene. Kommisjonen ga senere bøndene rett i flere av klagene som var fremsatt, men opprøret ble også slått ned med militærmakt, og Lofthus og flere andre ble arrestert og tiltalt. Kommisjonen avsa dom i 1792, der Lofthus fikk livsvarig fengsel, mens flere av de medtiltalte ble dømt til bøter og fengselsstraff av forskjellig størrelse og lengde. Saken gikk til Høyesterett, og endelig dom falt i 1799. Da var Lofthus og to andre allerede gått i graven.

Det har vært skrevet mange artikler om bondeleder Lofthus og Lofthusopprøret. Det meste ser ut til å være basert på kilder som ligger i Statsarkivet i Kristiansand og riksarkivene i Oslo og København, deriblant kommisjonsrapporter samt dokumentene i høyesterettsdommen. De viktigste arbeidene har vært Georg Sverdrups ''Lofthusbevægelsen'' fra 1917 (basert på hans spesialavhandling fra 1910 og utgitt av Halvdan Koht som tredje bind i serien Avhandlinger fra Universitetets historiske seminar) og Halvdan Koht i ''Norsk bondereisning'', 1926, Gustav Sætra har også skrevet flere artikler om eller med utgangspunkt i Lofthusopprøret, deriblant «Fra bondeledere til fanger. Rettsforfølgelsen mot lederne av Lofthusreisinga 1789–1800» i Agder historielags årsskrift 1996. De som kan sin Ibsen, vet at et av Kristian Lofthus’ barnebarn, Else Sofie Jensdatter (Birkedalen) (1818–1892), i 1846 fikk et uekte barn, Hans Jacob Henriksen (d. 1916) med den daværende apotekerlærlingen Henrik Ibsen (1828–1906). Dikteren skrev 4 år senere prosaartikkelen «Fangen paa Agershuus» om sin sønns oldefar.

Arbeidet med bokutgivelsen tok til allerede i 2007 da Kjeldeskriftkommisjonen satte kommisjonsrapportene og kilder fra rettsbehandlingen av Lofthusopprøret på utgiverplanen. Det er sentrale deler av dette rettsmaterialet som nå er kommet ut i bokform. Det vil også bli utgitt annet materiale fra rettsoppgjøret i forbindelse med den nye plattformen for digital kildepublisering som er under planlegging i Arkivverket. Deler av materialet er allerede digitalisert og indeksert.

Utgiver for kildeutgivelsen er historiker og førstearkivar Marit Løyland ved Riksarkivet. Underveis i arbeidet har hun hatt flere medhjelpere, deriblant Johanne Bergkvist, Sonja Serina Finstad Johansson, Helena Ingegerd Eriksson og Cathrine Thinn, som alle har hatt avskrivingsoppdrag, mens førstearkivar Tor Weidling og tidligere avdelingsdirektør i Arkivverket Knut B. Johannessen har deltatt i startfasten med å utforme utvalg og avskrivingsregler. Løyland, som opprinnelig er fra Bygland i Setesdal, har jobbet en del med agderhistorie tidligere. Allerede i 1992 leverte hun masteroppgaven ''Slagsmål, leiermål og bøtlagte egder 1600–1700''. Senere har hun blant annet utgitt ''Fjordfolk. Fedas historie fra de eldste tider og fram til 1963'' (1999) og ''Hollendertida i Noreg. 1550–1750'' (2012).

Kildematerialet presentert i boken er tredelt. Den første delen inneholder Lofthuskommisjonens rapport etter avhørene av «allmuen» i Kristiansand, Lillesand og Arendal 1787. Den andre delen dekker materialet etter avhør og rettsforhandlinger på Akershus perioden 1789–92. I den tredje delen kan man lese saksgangen, anken, rettsinnlegg, votering og endelig dom i Høyesterett i København for perioden 1792–99. Løyland gir ellers en god innføring om opprøret, kommisjonsarbeidet, andre historikeres vurderinger av hendelsene og konsekvensene og om kildeutvalg og avskriftsprinsipper. En viktig og høyst nødvendig del av utgivelsen er person-, steds- og sakregisteret samt ordforklaringene bakerst i boken. Men notene gitt underveis er svært verdifulle for utbyttet av lesingen og for forståelsen av materialet. Man finner fortløpende forklaringer av ord og detaljer om personene som omtales. Mens ordforklaringene bakerst i boken først og fremst tar for seg juridiske begrep, tar de fortløpende notene seg også av alt det andre. At «notting» (side 175, note 221) var et kornmål på Agder og i Øvre Telemark, hvem visste vel det?

Boken dekker vesentlige kilder om en viktig historisk begivenhet mot slutten av 1700- tallet. Det er neppe mange som vil lese boken fra perm til perm. Løyland er inne på det selv på side 38: «Det er rimeleg å tru at lesarar vil gå til dette kjeldeskriftet med ulik bakgrunn og spesialinteresser. For nokon vil det vere naturleg å lese utvalde delar av stoffet, eventuelt gå inn i det gjennom registra.» Det er åpenbart at både historikere og slektsforskere vil ha utbytte av boken. Kildene har vært spredt på mange arkiver og har vært vanskelig tilgjengelig. Nå får man de viktigste kildene på ett sted, renskrevet og kommentert. Dessuten vil de som jobber med en slekt og/eller er i slekt med de tiltalte og vitnene få verdifull personhistorisk informasjon, slik at slektsboken blir til mer enn fødsels- og dødsdatoer. Kanskje kan man også med utgangspunkt i boken starte studiene av mulige slektsforbindelser mellom de viktigste aktørene i opprøret?

Tidligere publisert i serien «Kildeutgivelser fra Riksarkivet»:
:3: Johannessen, Ole-Jørgen. ''Bergens kalvskinn'' (2016).
:2: Pettersen. Gunnar. ''Regesta Norvegica: 10: 1420–1430'' (2015).
:1: Nyqvist, Brita. ''Norske Sigiller fra Middelalderen: B. 4: Geistlige segl fra Hamar bispedømme'' (2015).
''Dag Trygsland Hoelseth''»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Løyland, Margit | utgivelsesår = 2018 | tittel = Lofthusoppreisten. Rettsmateriale frå kommisjon og høgsterett 1789–99 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Riksarkivet | url = | 620 s}}

[[Kategori:Kildeskrifter ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen ]]

Helt til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer (bok)

2021-11-26T19:56:53Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Helt til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer'''
| forfatter(e) = Greipsland, Torbjørn Grindal, Gracia
| bidragsyter =
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Ventura
| utgivelsessted = Ottestad
| årstall = 2017
| sideantall = 335 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (bokmål)
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71549452820002201 Oria] [https://bib.genealogi.no/cgi-bin/koha/opac-detail.pl?biblionumber=6419 NSFs bibliotek]
| digitalt tilgjengelig = }}

Torbjørn Greipsland (1942–) og Gracia Grindal (1943–) ga ut '''Helt til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer'''<ref>Greipsland, Torbjørn og Gracia Grindal. ''Helt til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer''. Ventura, Ottestad, 2017.</ref> i Ottestad 2017.

Boken inneholder biografier om norske misjonærer som reiste til fjerne steder for å misjonere, rydde land, bygge kirker og klinikker og bidra til skolegang og helsetjenester. Det kan ha vært opptil 1000 norske misjonærer i Amerika frem til 1960-tallet. Ifølge anmelderen har boken verdi fordi misjonærene hører med i historien om norsk utvandring til Amerika. Boken inneholder blant annet lister over misjonærer i Kina, Santalmisjonen og Sudanmisjonen. Alle biografiske opplysninger er ifølge anmelderen ikke sjekket mot primærkilder, og biografiske opplysninger burde gis for alle.

==Omtaler og anmeldelser==
Historiker [[Bruker:Dag T. Hoelseth|Dag T. Hoelseth]] anmeldte ''Helt til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer'' i [[Genealogen]] 2018.<ref>Hoelseth, Dag T. ««Helt til jordens ende» Bok om de mange norsk-amerikanske misjonærene», ''[[Genealogen]]'', nr 1, 2018, s. 52–53.</ref>

«Tidligere redaktør Torbjørn Greipsland har et rikt og allsidig forfatterskap bak seg. Han har skrevet biografi om Per Borten, flere bøker om kongehuset, til og med vitsebøker og fremfor alt en rekke utgivelser om norskamerikansk historie, som Drøm og dramatikk i det norske Amerika (1997), Aloha fra glemte nordmenn på Hawaii. Fra slaveliv til ferieparadis (2004), Nordmenn i dødsleirene. Tusen norske soldater døde i den amerikanske borgerkrigen (2005) og sist Norske pionerer i sju verdensdeler. Norwegian Pioneers (2010). Han driver eget forlag, der han på nettsiden Emigrantforlaget.com jevnlig legger ut artikler om kjente og ukjente norskamerikanere. I 2017 ga han som redaktør og medforfatter nok et bidrag til norskamerikansk historie, nemlig artikkelsamlingen Helt til jordens ende om norskfødte og norskættede som via amerikanske kirkesamfunn fulgte sitt kall ut til misjonsmarken. Med seg på laget har han tre andre hovedbidragsytere – Gracia Grindal, tidligere professor ved Luther Seminary i St. Paul, Minnesota, misjonsprest Sigmund Edland og cand.theol. Erik Kjebekk. Boken er også utgitt på engelsk med tittelen «To the Ends of the Earth».

Greipsland har selv fortalt meg at han trodde han var ferdig med å skrive bøker. Men så tok han utfordringen i å skrive boken han lenge hadde ønsket at noen ville skrive. Utgivelsen har en forhistorie. Greipsland har i artikkelen «Store mangler i bøker om nordmenn i Amerika» publisert på Utdanningsnytt.no 5. januar 2015 kritisert utgivelsene til blant andre Odd Lovoll, Ole Moen og Sverre Mørkhagen for å ha skrevet for lite om nordmenn i den amerikanske borgerkrigen og om norskamerikanere som har satt sitt preg på amerikansk kirkeliv. I artikkelen nevner han blant andre Albert Bradt fra Fredrikstad, som så tidlig som i 1656–57 var med på å grunnlegge en luthersk menighet i Albany, New York, baptistpastoren Abraham Vereide, som grunnla den nasjonale bønnefrokosten, Harold Myra, som bygget opp konsernet Christianity Today, misjonæren Lars Olsen Skrefsrud og sørlendingen Ole Andres Olsen, som fra 1888 til 1897 var president for adventistsamfunnet. Olsen er fortsatt så lite kjent her til lands at han ennå ikke har fått en norsk Wikipedia-artikkel. Både Skrefsrud og Olsen har fått plass i boken.

Selv om dette kapitlet i historien om norskamerikanerne er utelatt i sentrale (samle-) verk om nordmenn i Amerika, har det vært skrevet artikler og biografier om norskamerikanske misjonærer, så Greipsland stod ikke på bar bakke da han startet arbeidet. Til bokprosjektet fikk han en lang liste med navn fra Den Evangelisk Lutherske Kirke i Amerika, ELCA. Han har også vært i kontakt med misjonsorganisasjoner, kirker og historielag både i USA og her i Norge for å samle inn stoff.

Boken er todelt. Den første delen, som utgjør hovedtyngden, inneholder biografier om rundt 30 misjonærer, både kvinner og menn. Tallet er omtrentlig, for flere ektepar dro ut sammen, og noen familier var rikt representert på misjonsmarken, for eksempel familien Braaten fra Bø i Telemark, der tre brødre og fire av barna deres ble misjonærer.

I boken møter vi mange store personligheter. Det må sterk tro og stor vilje til for å følge kallet til de fjerneste krokene av verden for å vinne mennesker for Jesus og bidra til skolegang, helsetjenester osv. Vi møter pionerer som praktisk talt ryddet land, bygde kirker og klinikker. Mange dro til Kina, Mongolia eller India, andre igjen til Madagaskar og andre afrikanske land, men misjoneringen fant også sted blant inuitter i Alaska. Vi møter sykdom og død, endog drap og kidnapping, flukt under den kinesiske revolusjonen og seksuell trakassering. Mennesker som viet sitt liv til Jesus og forsaket eget familieliv for å hjelpe andre mennesker. Noen historier gjør mer inntrykk enn andre, som Malla Moe (1863–1953) fra Hafslo i Sogn, som i mer enn 60 år virket i Swaziland og Zululand. Utfordringen med å lære språket forteller mye om hennes viljestyrke: «Malla streva med språket. Ho stod opp klokka fire om morgonen, øvde og pugga lydar. Det var 63 klikkelydar som alle skulle uttalast på kvar sin måte og hadde kvar si meining», forteller Susanna Lomheim Solem i sin artikkel om grandtanten. Oskar Olsen Brune (Brown) (1903–1997) fra Stranda på Sunnmøre og kona Ella, født Rølvåg (1906–1976) fra Dønna i Nordland ble kalt til den værharde og fjerntliggende øya Little Diomede i Beringstredet. Det var nærmest naturstridig å jobbe på et slikt øde sted og med så lite ressurser. Men arbeidet ble lagt merke til. Brune fikk til slutt ærespensjon av delstaten Alaska, og på 70-årsdagen fikk han gratulasjonstelegram fra den daværende presidenten i USA, Richard Nixon.

I tillegg til biografiene er det noen få mer generelle artikler. Sigmund Edland skriver i kapitlet «Nær kontakt mellom Misjonsselskapet og dei norske kyrkjene i USA» godt om de teologiske stridene i de lutherske kirkene i USA, noe som også fikk innvirkning på misjonsmarken på Madagaskar. Slike bakgrunnsartikler kunne det godt vært flere av.

Noen vil innvende at temaet er vel smalt og først og fremst myntet på «menigheten». Selv mener jeg at fortellingene om de norskamerikanske misjonærene også hører med i den samlede historien om de norske utvandrerne. Kirke og misjon var viktig i det norske Amerika både for de som dro ut og for de som sendte dem.

Fremstillingene er dog noe ujevne. Noen av biografiene er svært fyldige og interessante, mens andre er vel korte og bærer preg av pliktløp. Dette kan selvsagt ha noe med kildeomfanget å gjøre, men da kunne man kanskje ha kuttet dem ut til fordel for andre historier? Noen av artiklene er skrevet i intervjuform og kunne nok med fordel ha vært skrevet om.

Jeg nevnte noen av kildene over. Kanskje har forfatterne i noen grad basert seg for mye på tidligere publiserte bøker og artikler og ikke dobbeltsjekket opplysningene. Eksempelvis så ble Oscar Olsen Brune ifølge kirkeboken for Stranda født 6. mars, ikke 3. mars, 1903. Feilen stammer fra Halvdan Haugens bok (1979) om misjonærekteparet. Slike feil, om enn små, kunne vært sjekket ut. Dødsåret burde også ha vært lett å søke opp.

I underkant av halvparten av de rundt 30 biografiene nevnes navn på foreldrene til misjonærene. Boken er riktignok ikke et genealogisk verk, men det hadde vært et pluss om biografiske detaljer hadde vært gitt for samtlige.

Bokens del 2 inneholder lister over misjonærene. Greipsland anslår i forordet at et samlet tall på omkring tusen norskamerikanske misjonærer frem til 1960-tallet er sannsynlig. Omfanget er imponerende høyt og kanskje større enn man kunne ha trodd på forhånd. Det reelle tallet kan godt være enda større, for henvendelser til ikke-lutherske kirkesamfunn har ikke gitt svar på hvor mange norskamerikanere som kan ha blitt sendt ut fra disse. Og flere misjonærer med norske røtter kan gjemme seg bak ikke-skandinaviske etternavn i oversikten fra TEAM (The Evangelical Aliance Mission in USA).

Den første av oversiktene inneholder opplysninger om utvalgte misjonsprester presentert i boken Norsk lutherske prester i Amerika 1843–1913 samlet av Olaf Morgan Norlie. Oversikten har detaljer om fødested, foreldre og ektefelle. Neste liste omhandler misjonærer utsendt av TEAM, 133 i alt. Deretter følger en oversikt over de første norskamerikanske misjonærene i Kina, i alt 28 personer, med angivelse av fødsels- og dødsår. Så følger den mest omfattende listen med navn på 862 misjonærer og som viser navn, arbeidsmark, kirkesamfunn, utreiseår og år for avsluttet tjeneste. Listen stammer som nevnt over fra ELCAs arkiv. Til slutt kommer det lister over misjonærer som representerte henholdsvis Santalmisjonen og Sudanmisjonen. Disse listene gir selvsagt et godt personbiografisk utgangspunkt for videre forskning og løfter boken som helhet. Dag Trygsland Hoelseth»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Greipsland, Torbjørn og Gracia Grindal | utgivelsesår = 2017 | tittel = Helt til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer | utgivelsessted = Ottestad | forlag = Ventura | url = | 335 s}}

[[Kategori:Emigrasjonslitteratur ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen ]]

Helt til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer (bok)

2021-11-26T19:52:36Z

Sølvi Løchen: Ny side: {{Infoboks litteratur | bilde = | bildetekst = | tittel = '''Helt til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer''' | forfatter(e) = Greipsland, Torbjørn Grindal, Gracia…

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Helt til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer'''
| forfatter(e) = Greipsland, Torbjørn Grindal, Gracia
| bidragsyter =
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Ventura
| utgivelsessted = Ottestad
| årstall = 2017
| sideantall = 335 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (bokmål)
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71549452820002201 Oria] [https://bib.genealogi.no/cgi-bin/koha/opac-detail.pl?biblionumber=6419 NSFs bibliotek]
| digitalt tilgjengelig = }}

Torbjørn Greipsland (1942–) og Gracia Grindal (1943–) ga ut '''Helt til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer'''<ref>Greipsland, Torbjørn og Gracia Grindal. ''Helt til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer''. Ventura, Ottestad, 2017.</ref> i Ottestad 2017.

Boken inneholder 30 biografier om norske misjonærer som reiste til ut for å rydde land, bygge kirker og klinikker og som bidro til skolegang og helsetjenester i mange land. Det kan ha vært opptil 1000 norske misjonærer i Amerika frem til 1960-tallet. Ifølge anmelderen har boken verdi fordi misjonærene hører med i historien om norsk utvandring til Amerika. Boken inneholder blant annet lister over misjonærer i Kina, Santalmisjonen og Sudanmisjonen. Alle biografiske opplysninger er ikke sjekket mot primærkilder, og biografiske opplysninger burde gis for alle.

==Omtaler og anmeldelser==
Historiker [[Bruker:Dag T. Hoelseth|Dag T. Hoelseth]] anmeldte ''Helt til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer'' i [[Genealogen]] 2018.<ref>Hoelseth, Dag T. « «Helt til jordens ende» Bok om de mange norsk-amerikanske misjonærene», ''[[Genealogen]]'', nr 1, 2018, s. 52–53.</ref>

«Tidligere redaktør Torbjørn Greipsland har et rikt og allsidig forfatterskap bak seg. Han har skrevet biografi om Per Borten, flere bøker om kongehuset, til og med vitsebøker og fremfor alt en rekke utgivelser om norskamerikansk historie, som Drøm og dramatikk i det norske Amerika (1997), Aloha fra glemte nordmenn på Hawaii. Fra slaveliv til ferieparadis (2004), Nordmenn i dødsleirene. Tusen norske soldater døde i den amerikanske borgerkrigen (2005) og sist Norske pionerer i sju verdensdeler. Norwegian Pioneers (2010). Han driver eget forlag, der han på nettsiden Emigrantforlaget.com jevnlig legger ut artikler om kjente og ukjente norskamerikanere. I 2017 ga han som redaktør og medforfatter nok et bidrag til norskamerikansk historie, nemlig artikkelsamlingen Helt til jordens ende om norskfødte og norskættede som via amerikanske kirkesamfunn fulgte sitt kall ut til misjonsmarken. Med seg på laget har han tre andre hovedbidragsytere – Gracia Grindal, tidligere professor ved Luther Seminary i St. Paul, Minnesota, misjonsprest Sigmund Edland og cand.theol. Erik Kjebekk. Boken er også utgitt på engelsk med tittelen «To the Ends of the Earth».

Greipsland har selv fortalt meg at han trodde han var ferdig med å skrive bøker. Men så tok han utfordringen i å skrive boken han lenge hadde ønsket at noen ville skrive. Utgivelsen har en forhistorie. Greipsland har i artikkelen «Store mangler i bøker om nordmenn i Amerika» publisert på Utdanningsnytt.no 5. januar 2015 kritisert utgivelsene til blant andre Odd Lovoll, Ole Moen og Sverre Mørkhagen for å ha skrevet for lite om nordmenn i den amerikanske borgerkrigen og om norskamerikanere som har satt sitt preg på amerikansk kirkeliv. I artikkelen nevner han blant andre Albert Bradt fra Fredrikstad, som så tidlig som i 1656–57 var med på å grunnlegge en luthersk menighet i Albany, New York, baptistpastoren Abraham Vereide, som grunnla den nasjonale bønnefrokosten, Harold Myra, som bygget opp konsernet Christianity Today, misjonæren Lars Olsen Skrefsrud og sørlendingen Ole Andres Olsen, som fra 1888 til 1897 var president for adventistsamfunnet. Olsen er fortsatt så lite kjent her til lands at han ennå ikke har fått en norsk Wikipedia-artikkel. Både Skrefsrud og Olsen har fått plass i boken.

Selv om dette kapitlet i historien om norskamerikanerne er utelatt i sentrale (samle-) verk om nordmenn i Amerika, har det vært skrevet artikler og biografier om norskamerikanske misjonærer, så Greipsland stod ikke på bar bakke da han startet arbeidet. Til bokprosjektet fikk han en lang liste med navn fra Den Evangelisk Lutherske Kirke i Amerika, ELCA. Han har også vært i kontakt med misjonsorganisasjoner, kirker og historielag både i USA og her i Norge for å samle inn stoff.

Boken er todelt. Den første delen, som utgjør hovedtyngden, inneholder biografier om rundt 30 misjonærer, både kvinner og menn. Tallet er omtrentlig, for flere ektepar dro ut sammen, og noen familier var rikt representert på misjonsmarken, for eksempel familien Braaten fra Bø i Telemark, der tre brødre og fire av barna deres ble misjonærer.

I boken møter vi mange store personligheter. Det må sterk tro og stor vilje til for å følge kallet til de fjerneste krokene av verden for å vinne mennesker for Jesus og bidra til skolegang, helsetjenester osv. Vi møter pionerer som praktisk talt ryddet land, bygde kirker og klinikker. Mange dro til Kina, Mongolia eller India, andre igjen til Madagaskar og andre afrikanske land, men misjoneringen fant også sted blant inuitter i Alaska. Vi møter sykdom og død, endog drap og kidnapping, flukt under den kinesiske revolusjonen og seksuell trakassering. Mennesker som viet sitt liv til Jesus og forsaket eget familieliv for å hjelpe andre mennesker. Noen historier gjør mer inntrykk enn andre, som Malla Moe (1863–1953) fra Hafslo i Sogn, som i mer enn 60 år virket i Swaziland og Zululand. Utfordringen med å lære språket forteller mye om hennes viljestyrke: «Malla streva med språket. Ho stod opp klokka fire om morgonen, øvde og pugga lydar. Det var 63 klikkelydar som alle skulle uttalast på kvar sin måte og hadde kvar si meining», forteller Susanna Lomheim Solem i sin artikkel om grandtanten. Oskar Olsen Brune (Brown) (1903–1997) fra Stranda på Sunnmøre og kona Ella, født Rølvåg (1906–1976) fra Dønna i Nordland ble kalt til den værharde og fjerntliggende øya Little Diomede i Beringstredet. Det var nærmest naturstridig å jobbe på et slikt øde sted og med så lite ressurser. Men arbeidet ble lagt merke til. Brune fikk til slutt ærespensjon av delstaten Alaska, og på 70-årsdagen fikk han gratulasjonstelegram fra den daværende presidenten i USA, Richard Nixon.

I tillegg til biografiene er det noen få mer generelle artikler. Sigmund Edland skriver i kapitlet «Nær kontakt mellom Misjonsselskapet og dei norske kyrkjene i USA» godt om de teologiske stridene i de lutherske kirkene i USA, noe som også fikk innvirkning på misjonsmarken på Madagaskar. Slike bakgrunnsartikler kunne det godt vært flere av.

Noen vil innvende at temaet er vel smalt og først og fremst myntet på «menigheten». Selv mener jeg at fortellingene om de norskamerikanske misjonærene også hører med i den samlede historien om de norske utvandrerne. Kirke og misjon var viktig i det norske Amerika både for de som dro ut og for de som sendte dem.

Fremstillingene er dog noe ujevne. Noen av biografiene er svært fyldige og interessante, mens andre er vel korte og bærer preg av pliktløp. Dette kan selvsagt ha noe med kildeomfanget å gjøre, men da kunne man kanskje ha kuttet dem ut til fordel for andre historier? Noen av artiklene er skrevet i intervjuform og kunne nok med fordel ha vært skrevet om.

Jeg nevnte noen av kildene over. Kanskje har forfatterne i noen grad basert seg for mye på tidligere publiserte bøker og artikler og ikke dobbeltsjekket opplysningene. Eksempelvis så ble Oscar Olsen Brune ifølge kirkeboken for Stranda født 6. mars, ikke 3. mars, 1903. Feilen stammer fra Halvdan Haugens bok (1979) om misjonærekteparet. Slike feil, om enn små, kunne vært sjekket ut. Dødsåret burde også ha vært lett å søke opp.

I underkant av halvparten av de rundt 30 biografiene nevnes navn på foreldrene til misjonærene. Boken er riktignok ikke et genealogisk verk, men det hadde vært et pluss om biografiske detaljer hadde vært gitt for samtlige.

Bokens del 2 inneholder lister over misjonærene. Greipsland anslår i forordet at et samlet tall på omkring tusen norskamerikanske misjonærer frem til 1960-tallet er sannsynlig. Omfanget er imponerende høyt og kanskje større enn man kunne ha trodd på forhånd. Det reelle tallet kan godt være enda større, for henvendelser til ikke-lutherske kirkesamfunn har ikke gitt svar på hvor mange norskamerikanere som kan ha blitt sendt ut fra disse. Og flere misjonærer med norske røtter kan gjemme seg bak ikke-skandinaviske etternavn i oversikten fra TEAM (The Evangelical Aliance Mission in USA).

Den første av oversiktene inneholder opplysninger om utvalgte misjonsprester presentert i boken Norsk lutherske prester i Amerika 1843–1913 samlet av Olaf Morgan Norlie. Oversikten har detaljer om fødested, foreldre og ektefelle. Neste liste omhandler misjonærer utsendt av TEAM, 133 i alt. Deretter følger en oversikt over de første norskamerikanske misjonærene i Kina, i alt 28 personer, med angivelse av fødsels- og dødsår. Så følger den mest omfattende listen med navn på 862 misjonærer og som viser navn, arbeidsmark, kirkesamfunn, utreiseår og år for avsluttet tjeneste. Listen stammer som nevnt over fra ELCAs arkiv. Til slutt kommer det lister over misjonærer som representerte henholdsvis Santalmisjonen og Sudanmisjonen. Disse listene gir selvsagt et godt personbiografisk utgangspunkt for videre forskning og løfter boken som helhet. Dag Trygsland Hoelseth»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Greipsland, Torbjørn og Gracia Grindal | utgivelsesår = 2017 | tittel = Helt til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer | utgivelsessted = Ottestad | forlag = Ventura | url = | 335 s}}

[[Kategori:Emigrasjonslitteratur ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen ]]

Heime og ute. Brevskifte mellom Ivar Kleiven og Kristian Prestgard 1886–1932 (bok)

2021-11-26T14:41:29Z

Sølvi Løchen: Ny side: {{Infoboks litteratur | bilde = | bildetekst = | tittel = '''Heime og ute. Brevskifte mellom Ivar Kleiven og Kristian Prestgard 1886–1932''' | forfatter(e) = Harildstad, Gudmun…

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Heime og ute. Brevskifte mellom Ivar Kleiven og Kristian Prestgard 1886–1932'''
| forfatter(e) = Harildstad, Gudmund Kruken, Kristoffer
| bidragsyter =
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Novus forlag
| utgivelsessted = Oslo
| årstall = 2017
| sideantall = 497 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (bokmål)
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71549447940002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

Gudmund Harildstad og Kristoffer Kruken ga ut '''Heime og ute. Brevskifte mellom Ivar Kleiven og Kristian Prestgard 1886–1932'''<ref>Harildstad, Gudmund m.fl. ''Heime og ute. Brevskifte mellom Ivar Kleiven og Kristian Prestgard 1886–1932''. Novus forlag, Oslo, 2017.</ref> i Oslo 2017.

Ivar Kleiven (1854–1934) samlet inn og publiserte bygde- og kulturhistorie fra Gudbrandsdalen. Boken inneholder 178 brev som Ivar Kleiven og ungdomsvennen Kristian Prestgard skrev til hverandre. Prestgard utvandret til Amerika. Et register på 700 personer viser til omtaler av lokalbefolkningen i Nord-Gudbrandsdalen. Spesielt slektsforskere med slekt i Gudbrandsdalen vil ifølge anmelderen ha nytte av boken.

==Omtaler og anmeldelser==
Anfinn Bernaas anmeldte ''Heime og ute. Brevskifte mellom Ivar Kleiven og Kristian Prestgard 1886–1932'' i [[Genealogen]] 2014.<ref>Bernaas, Anfinn. «Brevveksla gjennom 46 år – omtale av 700 personar», ''[[Genealogen]]'', nr 1, 2018, s. 46–47.</ref>

«Register med over 700 personar og vitale data om dei alle. Det er berre noko av det Gudmund Harildstad og Kristoffer Kruken byr på i den nyutkomne boka som gjer offentleg 178 brev som er tekne vare på av den fortrulege brevvekslinga mellom kulturpersonlegdomane Ivar Kleiven (1854–1934) og Kristian Prestgard (1866–1946).

Slekts- og lokalhistorikarar med Gudbrandsdalen som område kjem ikkje utanom Ivar Kleiven frå Vågå. Han vigde livet sitt til innsamling og publisering av bygde- og kulturhistorie, ættesoger og folkeliv frå Lesja og Skjåk i nord ned gjennom dalføret til Gausdal i sør. I tillegg var han sterkt engasjert i lokalsamfunnets ulike folkevalde organ og levande oppteken av alt som rørte seg i samtida.

Som ung mann var Kleiven elev på Viggo Ullmanns folkehøgskule i Seljord til liks med andre evnerike ungdommar frå Bygde-Noreg. På folkehøgskulen i Seljord blei han og den tolv år yngre Kristian Prestgard frå Heidal venner for livet. Dei brevveksla sidan gjennom 46 år, heilt fram mot slutten av Kleivens liv.

Kristian Prestgard drog som journalist til verdsutstillinga i Chicago i 1893, men reisa enda med at han blei buande i Amerika resten av livet. Han er for alltid knytt til Decorah Posten, den største norsk-amerikanske avisa, der han blei redaktør og seinare sjefredaktør. Han var så og seia Decorah-Posten personleg, men var også ein sentral person i det norskamerikanske emigrantmiljøet. Mellom anna var han med å skipe NAHA, det norsk-amerikanske historielaget.

Dei 178 breva fyller nærare 500 sider og gjev eit eineståande samtidsbilete av viktige hendingar i norsk kultursoge og samfunnsliv. Det heile er krydra med humoristiske og reflekterte kvardagsglimt.

Det ligg årevis med iherdig arbeidsinnsats bak avskrivinga av dei 178 breva. Forklaringar til ord, namn eller hendingar som lesarar anno 2017 ikkje utan vidare er fortruleg med, er brukarvennleg plas serte som 520 fotnotar. I tillegg kjem skattkista av det tidlegare nemnde personregisteret med over 700 personar. Her finn ein bygdefolk, lærarar og elevar frå folkehøgskuletida i Seljord, men eit enda større og rikhaldig persongalleri frå sam funns- og kvardagsliv i lokalsamfunnet i Nord-Gudbrandsdal, og dessutan i storsamfunnet i Noreg og Amerika.

Naturleg nok vil særleg gudbrandsdølar finne att personlege omtaler av forlengst avdøde bygdefolk. Dessutan gjev uhøgtideleg og ironisk omtale av t.d. nasjonalikon som Bjørnstjerne Bjørnson, nemnd som «Aulestadpaven», eit meir samansett samtidsbilete enn det seinare generasjonar har fått overlevert. Slike personlege karakteristikkar og skild - ringar, i ei glitrande målføring, gjer boka verdt å lesa sjølv om ein ikkje har ei geografisk eller familiær tilknyting til stader eller folk som er omtala. Anfinn Bernaas»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Harildstad, Gudmund og Kristoffer Kruken | utgivelsesår = 2017 | tittel = Heime og ute. Brevskifte mellom Ivar Kleiven og Kristian Prestgard 1886–1932 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Novus forlag | url = | 497 s}}

==Eksterne lenker==
*[https://nbl.snl.no/Ivar_Kleiven Ivar Kleiven] (Store norske leksikon/snl.no).

[[Kategori:Biografisk litteratur|Kleiven ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Kleiven ]]

Sagaen om Håkon Ivarsson (bok)

2021-11-26T13:58:14Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = ''' Sagaen om Håkon Ivarsson '''
| forfatter(e) =
| bidragsyter = Eikill, Edvard Rue, Anders Kvåle
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Saga bok
| utgivelsessted =
| årstall = 2017
| sideantall = 108 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (bokmål)
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71547570660002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

Edvard Eikill (1930–) og Anders Kvåle Rue (1965–) ga ut '''Sagaen om Håkon Ivarsson'''<ref>Eikill, Edvard og Anders Kvåle Rue. ''Sagaen om Håkon Ivarsson''. Saga bok, Oslo, 2017.</ref> i Oslo 2017.

Håkon Ivarsson (ca. 1027–1080) er en historisk person som var med i spillet om Trøndelag. Han deltok i slaget ved Niså da Harald Hardråde slo danskene. Han fikk tittelen jarl i Danmark, Norge og Sverige, og tjente konger i alle tre land. Boken bidro med mange slektshistoriske opplysninger og inneholdt fire slektstavler. Ifølge anmelderen burde utgiveren ha begrunnet påstandene i slektstavlene og tatt med andre slektsforbindelser av interesse. Utgiveren burde også ha gjort rede for de endringene i sagaens tekst som må ha vært gjort over tid. Oversettelsen var hovedsakelig god.
[[Fil:Haakon Ivarsson og Ragnhild Magnusdotter.jpg|200px|thumb|right|Haakon Ivarsson frir til Ragnhild Magnusdatter. Tegning av Wilhelm Wetlesen. ca 1899]]

==Omtaler og anmeldelser==
[[Lars Løberg]] anmeldte ''Sagaen om Håkon Ivarsson'' i [[Genealogen]] 2018.<ref>Løberg, Lars. «Sagaen om Håkon Ivarsson», ''[[Genealogen]]'', nr 1, 2018, s. 44–46.</ref>

«Forlaget Sagabok, som står bak kjempeløftet med utgivelsen av Flatøybok, kom i 2017 også ut med Sagaen om Håkon Ivarsson. Dette er første gang denne sagaen utgis i oversettelse til moderne norsk,(1) en oversetteroppgave Edvard Eikill i all hovedsak har kommet godt fra. Håkon Ivarsson er en historisk person, omtalt i ett samtidig kvad, og han opptrer i Morkinnskinna, hos Snorre og som en referanseperson også i Orknøyingasaga. Han var en mann i de fleste av ordets betydninger, høyættet og mandig. Skal vi tro sagaen om ham, var han på sin tid den dugeligste mannen i hele Norge, en omtale som ellers bare er blitt Håkon den gode, Olav Tryggvasson og Åsmund Grankjellsson til del i sagaene. Han var en viktig brikke i kampen om nasjonskongedømmets kontroll over Trøndelag og han spilte en avgjørende rolle i slaget ved Niså, hvor Harald Hardråde slo en tallmessig overlegen dansk styrke under ledelse av Svein Estridsson. Han var spesiell i den forstand at han først fikk jarlsnavn og len i Danmark, så i Norge og til sist, etter bruddet med Harald Hardråde, også i Sverige. Han var dessuten et bindeledd mellom Lade-ætta, hans farmor skulle være datter av Håkon den mektige, kongsætta gjennom giftermål med Magnus den godes datter Ragnhild og til Orknøyene og Danmark gjennom døtre gift dit. En person så eventyrlig at det ikke ville være unaturlig med en egen saga om ham.

Sagateksten er bare bevart i et islandsk håndskrift fra 1400-tallet, et håndskrift med flere lakuner. Disse kan delvis fylles ut gjennom et bevart sammendrag på latin fra slutten av 1500-tallet, som blant annet opplyser om hans to døtre og etterslekt, og gjennom opplysninger fra Heimskringla. Sverre Bagge har skrevet forordet til utgivelsen, og han tar her et oppgjør med tidligere historikeres oppfatning av at Håkon Ivarssons saga var blant de kildene Snorre brukte, men at den var ukjent for forfatteren av Morkinskinna. Bagge hevder at de mange likhetene mellom Håkon Ivarssons saga og Morkinskinna tilsier at det må ha vært en forbindelse her, men at den kortfattede og forenklede framstillingen i Morkinskinna, som bare skildrer Håkons avgjørende rolle ved slaget ved Niså ca. 1062, og som har en tidsforskyvning av ekteskapet med Ragnhild til etter dette slaget, ikke ville vært naturlig om Morkinskinnas forfatter også hadde kjent hele Håkon Ivarssons saga. Bagge finner så at den viktige koblingen mellom Håkon Ivarsson og Einar Tambarskjelve må være en oppfinnelse av Snorre, som gjør flere tilsvarende forklarende grep også i sagaen om Olav den hellige. Bagge vil derfor flytte sammenstillingen av Håkon Ivarssons saga og gjøre denne til et bearbeidet utdrag av et stykke av Heimskringla. Han viser samtidig til at Håkon Ivarsson ikke nevnes verken av Theodoricus eller i Ágrip, men mener at det ikke er påfallende at Håkon først nevnes i Morkinskinna, som dermed blir hovedkilden til opplysningene om Håkon.

For Genealogens lesere er det viktige her først og fremst hva Håkon Ivarssons saga kan bidra med av slektshistoriske opplysninger. Det er ikke lite. I Heimskringla blir Håkon oppnevnt av Einar Tambarskjelves enke som målmannen som skal hevne drapet. Og for å få ham i en slik posisjon, får vi altså høre at Håkons farmor var enkas søster. Plottet blir dernest at Harald Hardråde ber sin gode venn Finn Arnesson om å forlike ham med både trønderne og med Håkon Ivarsson, noe Finn lykkes med ved blant annet å akseptere Håkons krav om giftermål med Magnus den godes datter Ragnhild. Harald Hardråde var Ragnhilds giftingsmann, han aksepterte kravet, men skjøt det likevel inn under forutsetningen om at Ragnhild selv skulle samtykke. Det gjør ikke Ragnhild, som kongsdatter vil hun ikke gifte seg under sin stand. Håkon skjønner at han er blitt lurt og reiser til Danmark, hvor han blir jarl. Han får omsider sin Ragnhild, blir jarl på Opplandene etter Orm Eilivssons død, men bryter senere med Harald Hardråde og blir isteden kong Steinkjells mann i Värmland. Han tjente altså konger for tre forskjellige land, og på det aller høyeste nivå i alle de tre landene.

Utgaven er utstyrt med fire slektstavler, utarbeidet av Sigvald Grøsfjeld jr.: Håkon Ivarssons slekt, Ladejarlenes slekt, Harald Hardrådes ættekrets og Det danske kongehus. Den siste åpenbart for å vise at Håkon Ivarsson blant sine etterkommere også kunne telle danskekongen Eirik Lam, som gjennom sin mor Ragnhild også er beslektet med alle de nåværende skandinaviske kongene. Tavlene er oversiktlige, men dessverre uten noen utdypende diskusjon om sannhetsgehalten i de genealogiske forbindelsene som tavlene hevder. Den første av tavlene repeterer sagaens innledende påstand om Håkons opphav og forbindelsen til Lade-ætta og de to døtrene med forbindelse ned til Håkon orknøyjarl Pålsson og kong Eirik Lam, men uten å gå videre inn på Håkon Pålssons etterslekt, hvor en av døtrene, Tora, var gift med Halldor Brynjulfsson av Vettlandaætta, noe som igjen gjør Håkon til stamfar for en viktig norsk lendmannsætt i middelalderen. Denne forbindelsen burde vært tatt med i en norsk utgave av sagaen, og særlig i slektstavlesammenheng.

Når det gjelder Håkons opphav, er det kanskje naturlig at slektstavla følger opplysningene i sagateksten, men akkurat her har tidligere historikere stilt grundige spørsmålstegn ved blant annet den påståtte forbindelsen til Ladeætta og også til den agnatiske linjas opphav. Edvard Bull de gir en langt mer inngående analyse av opphavet til disse konstruksjonene enn hva Sverre Bagge gir skinn av i sin innledning til sagaen. Blant annet diskuterer han hvorvidt Håkon Ivarsson var fra Viken, slik det hevdes i Morkinskinna, eller fra Opplandene, slik Snorre og denne sagateksten hevder. Konklusjonen hans er da også:
:Der kan neppe være tvil om at av de to beretningene er Morkinskinnas den paalideligste, og at vi derfor ikke bør oppfatte H. som en rotfast oplandsk høvding, ættet fra Ladejarlerne, som reiser en hel landsdel til forbitret kamp mot kongen – men som en typisk vikingehøvding av viksk oprindelse, som blir dansk og svensk jarl i grænselandskaperne Halland og Vestergautland.(2)
Det er også andre argument som taler for Bulls konklusjon. Dette gjelder ikke minst det vi vet om den jarlen som faktisk satt på Opplandene i perioden. Hos Snorre heter det om ham: «Orm het på den tid en jarl på Opplandene. Hans mor var Ragnhild, datter til Håkon jarl den mektige. Orm var en navngjeten mann.»(3) I Morkinskinna får vi høre at Orm fikk jarlsnavn av Magnus den gode. Men skal vi tro på Snorres opplysninger om at Orm var dattersønn av Håkon den mektige, faller samtidig påstanden hos Snorre og her i Håkon Ivarssons saga om at Bergljot skulle ha hevdet at Håkon Ivarsson var nærmest til å hevne drapene på Eindride og Einar Tambarskjelve. I så fall ville det ikke være Håkon Ivarsson, men Orm jarl som ville være slektas fremste representant og nærmeste mannlige slektning og dermed den som måtte hevne drapet. Et godt argument for at Bull har helt rett i at vi må se bort fra Håkon Ivarssons tilknytning til Ladeætta.(4)

Et argument som kunne tale i motsatt retning, er dialogen Snorre lar Håkon ha med kongen om jarleverdigheten. Hos Snorre legges Håkon følgende utsagn i munnen: «Jeg har ætt til det å hete jarl, og andre ting med, etter det som folk sier.»(5) I Eikills oversettelse er den samme frasen blitt til: «Jeg har», sa Håkon, «så høy ætt at det skulle passe vel. Etter det noen gode menn som er mine beste venner sier, har jeg også andre fortrinn.»6 Her er det en ganske betydelig meningsforskjell mellom de to frasene. Den første antyder at Håkon ikke bare har ætt til å være jarl, han har ætt til enda høyere navnebot. I så fall må han ætte fra en småkonge, som er godt mulig, dem var det mange av både i Viken og på Opplandene, eller fra nettopp Håkon den mektige, som meget vel kan ha vært hyllet som konge. Eikills oversettelse fratar ham slike ambisjoner.

Bagges argumentasjon for hvorfor den foreliggende sagaen er en betydelig mye senere sammenstilling, er troverdig. Han stiller seg derfor også det retoriske spørsmålet om hva vi kan si om den egentlige Håkon Ivarsson, hvor han omsider ender opp med å måtte gi Bull rett i at Morkinskinna blir hovedkilden til opplysningene om Håkon. På det grunnlaget finner han at det må ha oppstått en konflikt mellom Håkon Ivarsson og Harald Hardråde, men at grunnlaget for denne konflikten er diskutabel. Han finner at Håkon på grunn av denne konflikten har vært både i norsk og dansk tjeneste. Dette samsvarer med «en tidlig fase i utviklingen av både det norske og det danske kongedømmet, en tid da stormenn lett kunne skifte lojalitet og gå i tjeneste hos forskjellige konger, og da avstanden mellomkongen og stormennene var mindre enn den senere ble».(7)

Referansene til Håkon Ivarsson i Orknøyingasaga er mer enn gode nok til å fastslå at han må ha vært en mektig stormann. Han har også hatt betydelige menn i sin etterslekt. Sagaen om ham er følgelig en viktig del av sagalitteraturen vår, om enn ikke målbar i forhold til kongesagaene. Det er prisverdig av forlaget Sagabok å utgi sagaen i moderne oversettelse, men det ville vært en klar forbedring om en i forord og ikke minst i slektstavler hadde tatt høyde for de innvendinger som er gjort mot de bearbeidelsene som over tid må ha vært gjort med teksten. Lars Løberg

===Noter===
:1 Den er tidligere utgitt i original språkdrakt: Hákonar saga Ívarssonar av John Helgason og Jakob Benediktsson (København 1952).
:2 Norsk Biografisk Leksikon bind V s. 171–2.
:3 Harald Hardrådes saga, kap. 41.
:4 Strengt tatt er også Orm jarls tilknytning til Ladeætta kun belagt hos Snorre og i en slik kontekst at Snorre bruker den for å forklare jarleverdigheten hans. Egentlig kan heller ikke denne forbindelsen tillegges genealogisk troverdighet.
:5 Harald Hardrådes saga kap. 48.
:6 Sagaen om Håkon Ivarsson s. 49. 7 Op. Cit. s. 14.»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Eikill, Edvard og Anders Kvåle Rue | utgivelsesår = 2017 | tittel = Sagaen om Håkon Ivarsson | utgivelsessted = Oslo | forlag = Saga bok | url = | 108 s}}

==Se også==
*[[Middelalderen]]

==Eksterne lenker==
* [https://snl.no/H%C3%A5kon_Ivarsson Håkon Ivarsson] (Store norske leksikon/snl.no).
* [https://snl.no/Morkinskinna Morkinskinna] (Store norske leksikon/snl.no).
* [https://snl.no/Orkneyinga_saga Orkneyingasaga] (Store norske leksikon/snl.no).

[[Kategori:Litteratur om kongelige|Håkon Ivarsson]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Håkon Ivarsson ]]

Sagaen om Håkon Ivarsson (bok)

2021-11-26T09:42:52Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = ''' Sagaen om Håkon Ivarsson '''
| forfatter(e) =
| bidragsyter = Eikill, Edvard Rue, Anders Kvåle
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Saga bok
| utgivelsessted =
| årstall = 2017
| sideantall = 108 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (bokmål)
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71547570660002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

Edvard Eikill (1930–) og Anders Kvåle Rue (1965–) ga ut '''Sagaen om Håkon Ivarsson'''<ref>Eikill, Edvard og Anders Kvåle Rue. ''Sagaen om Håkon Ivarsson''. Saga bok, Oslo, 2017.</ref> i Oslo 2017.

Håkon Ivarsson (ca. 1027–1080) er en historisk person som var med i spillet om Trøndelag. Han deltok i slaget ved Niså da Harald Hardråde slo danskene. Han fikk tittelen jarl i Danmark, Norge og Sverige, og tjente konger i alle tre land. Boken bidro med mange slektshistoriske opplysninger og inneholdt fire slektstavler. Ifølge anmelderen burde utgiveren ha begrunnet påstandene i slektstavlene og tatt med andre slektsforbindelser av interesse. Utgiveren burde også ha gjort rede for de endringene i sagaens tekst som må ha vært gjort over tid. Oversettelsen var hovedsakelig god.

==Omtaler og anmeldelser==
[[Lars Løberg]] anmeldte ''Sagaen om Håkon Ivarsson'' i [[Genealogen]] 2018.<ref>Løberg, Lars. «Sagaen om Håkon Ivarsson», ''[[Genealogen]]'', nr 1, 2018, s. 44–46.</ref>

«Forlaget Sagabok, som står bak kjempeløftet med utgivelsen av Flatøybok, kom i 2017 også ut med Sagaen om Håkon Ivarsson. Dette er første gang denne sagaen utgis i oversettelse til moderne norsk,(1) en oversetteroppgave Edvard Eikill i all hovedsak har kommet godt fra. Håkon Ivarsson er en historisk person, omtalt i ett samtidig kvad, og han opptrer i Morkinnskinna, hos Snorre og som en referanseperson også i Orknøyingasaga. Han var en mann i de fleste av ordets betydninger, høyættet og mandig. Skal vi tro sagaen om ham, var han på sin tid den dugeligste mannen i hele Norge, en omtale som ellers bare er blitt Håkon den gode, Olav Tryggvasson og Åsmund Grankjellsson til del i sagaene. Han var en viktig brikke i kampen om nasjonskongedømmets kontroll over Trøndelag og han spilte en avgjørende rolle i slaget ved Niså, hvor Harald Hardråde slo en tallmessig overlegen dansk styrke under ledelse av Svein Estridsson. Han var spesiell i den forstand at han først fikk jarlsnavn og len i Danmark, så i Norge og til sist, etter bruddet med Harald Hardråde, også i Sverige. Han var dessuten et bindeledd mellom Lade-ætta, hans farmor skulle være datter av Håkon den mektige, kongsætta gjennom giftermål med Magnus den godes datter Ragnhild og til Orknøyene og Danmark gjennom døtre gift dit. En person så eventyrlig at det ikke ville være unaturlig med en egen saga om ham.

Sagateksten er bare bevart i et islandsk håndskrift fra 1400-tallet, et håndskrift med flere lakuner. Disse kan delvis fylles ut gjennom et bevart sammendrag på latin fra slutten av 1500-tallet, som blant annet opplyser om hans to døtre og etterslekt, og gjennom opplysninger fra Heimskringla. Sverre Bagge har skrevet forordet til utgivelsen, og han tar her et oppgjør med tidligere historikeres oppfatning av at Håkon Ivarssons saga var blant de kildene Snorre brukte, men at den var ukjent for forfatteren av Morkinskinna. Bagge hevder at de mange likhetene mellom Håkon Ivarssons saga og Morkinskinna tilsier at det må ha vært en forbindelse her, men at den kortfattede og forenklede framstillingen i Morkinskinna, som bare skildrer Håkons avgjørende rolle ved slaget ved Niså ca. 1062, og som har en tidsforskyvning av ekteskapet med Ragnhild til etter dette slaget, ikke ville vært naturlig om Morkinskinnas forfatter også hadde kjent hele Håkon Ivarssons saga. Bagge finner så at den viktige koblingen mellom Håkon Ivarsson og Einar Tambarskjelve må være en oppfinnelse av Snorre, som gjør flere tilsvarende forklarende grep også i sagaen om Olav den hellige. Bagge vil derfor flytte sammenstillingen av Håkon Ivarssons saga og gjøre denne til et bearbeidet utdrag av et stykke av Heimskringla. Han viser samtidig til at Håkon Ivarsson ikke nevnes verken av Theodoricus eller i Ágrip, men mener at det ikke er påfallende at Håkon først nevnes i Morkinskinna, som dermed blir hovedkilden til opplysningene om Håkon.

For Genealogens lesere er det viktige her først og fremst hva Håkon Ivarssons saga kan bidra med av slektshistoriske opplysninger. Det er ikke lite. I Heimskringla blir Håkon oppnevnt av Einar Tambarskjelves enke som målmannen som skal hevne drapet. Og for å få ham i en slik posisjon, får vi altså høre at Håkons farmor var enkas søster. Plottet blir dernest at Harald Hardråde ber sin gode venn Finn Arnesson om å forlike ham med både trønderne og med Håkon Ivarsson, noe Finn lykkes med ved blant annet å akseptere Håkons krav om giftermål med Magnus den godes datter Ragnhild. Harald Hardråde var Ragnhilds giftingsmann, han aksepterte kravet, men skjøt det likevel inn under forutsetningen om at Ragnhild selv skulle samtykke. Det gjør ikke Ragnhild, som kongsdatter vil hun ikke gifte seg under sin stand. Håkon skjønner at han er blitt lurt og reiser til Danmark, hvor han blir jarl. Han får omsider sin Ragnhild, blir jarl på Opplandene etter Orm Eilivssons død, men bryter senere med Harald Hardråde og blir isteden kong Steinkjells mann i Värmland. Han tjente altså konger for tre forskjellige land, og på det aller høyeste nivå i alle de tre landene.

Utgaven er utstyrt med fire slektstavler, utarbeidet av Sigvald Grøsfjeld jr.: Håkon Ivarssons slekt, Ladejarlenes slekt, Harald Hardrådes ættekrets og Det danske kongehus. Den siste åpenbart for å vise at Håkon Ivarsson blant sine etterkommere også kunne telle danskekongen Eirik Lam, som gjennom sin mor Ragnhild også er beslektet med alle de nåværende skandinaviske kongene. Tavlene er oversiktlige, men dessverre uten noen utdypende diskusjon om sannhetsgehalten i de genealogiske forbindelsene som tavlene hevder. Den første av tavlene repeterer sagaens innledende påstand om Håkons opphav og forbindelsen til Lade-ætta og de to døtrene med forbindelse ned til Håkon orknøyjarl Pålsson og kong Eirik Lam, men uten å gå videre inn på Håkon Pålssons etterslekt, hvor en av døtrene, Tora, var gift med Halldor Brynjulfsson av Vettlandaætta, noe som igjen gjør Håkon til stamfar for en viktig norsk lendmannsætt i middelalderen. Denne forbindelsen burde vært tatt med i en norsk utgave av sagaen, og særlig i slektstavlesammenheng.

Når det gjelder Håkons opphav, er det kanskje naturlig at slektstavla følger opplysningene i sagateksten, men akkurat her har tidligere historikere stilt grundige spørsmålstegn ved blant annet den påståtte forbindelsen til Ladeætta og også til den agnatiske linjas opphav. Edvard Bull de gir en langt mer inngående analyse av opphavet til disse konstruksjonene enn hva Sverre Bagge gir skinn av i sin innledning til sagaen. Blant annet diskuterer han hvorvidt Håkon Ivarsson var fra Viken, slik det hevdes i Morkinskinna, eller fra Opplandene, slik Snorre og denne sagateksten hevder. Konklusjonen hans er da også:
:Der kan neppe være tvil om at av de to beretningene er Morkinskinnas den paalideligste, og at vi derfor ikke bør oppfatte H. som en rotfast oplandsk høvding, ættet fra Ladejarlerne, som reiser en hel landsdel til forbitret kamp mot kongen – men som en typisk vikingehøvding av viksk oprindelse, som blir dansk og svensk jarl i grænselandskaperne Halland og Vestergautland.(2)
Det er også andre argument som taler for Bulls konklusjon. Dette gjelder ikke minst det vi vet om den jarlen som faktisk satt på Opplandene i perioden. Hos Snorre heter det om ham: «Orm het på den tid en jarl på Opplandene. Hans mor var Ragnhild, datter til Håkon jarl den mektige. Orm var en navngjeten mann.»(3) I Morkinskinna får vi høre at Orm fikk jarlsnavn av Magnus den gode. Men skal vi tro på Snorres opplysninger om at Orm var dattersønn av Håkon den mektige, faller samtidig påstanden hos Snorre og her i Håkon Ivarssons saga om at Bergljot skulle ha hevdet at Håkon Ivarsson var nærmest til å hevne drapene på Eindride og Einar Tambarskjelve. I så fall ville det ikke være Håkon Ivarsson, men Orm jarl som ville være slektas fremste representant og nærmeste mannlige slektning og dermed den som måtte hevne drapet. Et godt argument for at Bull har helt rett i at vi må se bort fra Håkon Ivarssons tilknytning til Ladeætta.(4)

Et argument som kunne tale i motsatt retning, er dialogen Snorre lar Håkon ha med kongen om jarleverdigheten. Hos Snorre legges Håkon følgende utsagn i munnen: «Jeg har ætt til det å hete jarl, og andre ting med, etter det som folk sier.»(5) I Eikills oversettelse er den samme frasen blitt til: «Jeg har», sa Håkon, «så høy ætt at det skulle passe vel. Etter det noen gode menn som er mine beste venner sier, har jeg også andre fortrinn.»6 Her er det en ganske betydelig meningsforskjell mellom de to frasene. Den første antyder at Håkon ikke bare har ætt til å være jarl, han har ætt til enda høyere navnebot. I så fall må han ætte fra en småkonge, som er godt mulig, dem var det mange av både i Viken og på Opplandene, eller fra nettopp Håkon den mektige, som meget vel kan ha vært hyllet som konge. Eikills oversettelse fratar ham slike ambisjoner.

Bagges argumentasjon for hvorfor den foreliggende sagaen er en betydelig mye senere sammenstilling, er troverdig. Han stiller seg derfor også det retoriske spørsmålet om hva vi kan si om den egentlige Håkon Ivarsson, hvor han omsider ender opp med å måtte gi Bull rett i at Morkinskinna blir hovedkilden til opplysningene om Håkon. På det grunnlaget finner han at det må ha oppstått en konflikt mellom Håkon Ivarsson og Harald Hardråde, men at grunnlaget for denne konflikten er diskutabel. Han finner at Håkon på grunn av denne konflikten har vært både i norsk og dansk tjeneste. Dette samsvarer med «en tidlig fase i utviklingen av både det norske og det danske kongedømmet, en tid da stormenn lett kunne skifte lojalitet og gå i tjeneste hos forskjellige konger, og da avstanden mellomkongen og stormennene var mindre enn den senere ble».(7)

Referansene til Håkon Ivarsson i Orknøyingasaga er mer enn gode nok til å fastslå at han må ha vært en mektig stormann. Han har også hatt betydelige menn i sin etterslekt. Sagaen om ham er følgelig en viktig del av sagalitteraturen vår, om enn ikke målbar i forhold til kongesagaene. Det er prisverdig av forlaget Sagabok å utgi sagaen i moderne oversettelse, men det ville vært en klar forbedring om en i forord og ikke minst i slektstavler hadde tatt høyde for de innvendinger som er gjort mot de bearbeidelsene som over tid må ha vært gjort med teksten. Lars Løberg

===Noter===
:1 Den er tidligere utgitt i original språkdrakt: Hákonar saga Ívarssonar av John Helgason og Jakob Benediktsson (København 1952).
:2 Norsk Biografisk Leksikon bind V s. 171–2.
:3 Harald Hardrådes saga, kap. 41.
:4 Strengt tatt er også Orm jarls tilknytning til Ladeætta kun belagt hos Snorre og i en slik kontekst at Snorre bruker den for å forklare jarleverdigheten hans. Egentlig kan heller ikke denne forbindelsen tillegges genealogisk troverdighet.
:5 Harald Hardrådes saga kap. 48.
:6 Sagaen om Håkon Ivarsson s. 49. 7 Op. Cit. s. 14.»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Eikill, Edvard og Anders Kvåle Rue | utgivelsesår = 2017 | tittel = Sagaen om Håkon Ivarsson | utgivelsessted = Oslo | forlag = Saga bok | url = | 108 s}}

==Se også==
*[[Middelalderen]]

==Eksterne lenker==
* [https://snl.no/H%C3%A5kon_Ivarsson Håkon Ivarsson] (Store norske leksikon/snl.no).
* [https://snl.no/Morkinskinna Morkinskinna] (Store norske leksikon/snl.no).
* [https://snl.no/Orkneyinga_saga Orkneyingasaga] (Store norske leksikon/snl.no).

[[Kategori:Litteratur om kongelige|Håkon Ivarsson]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Håkon Ivarsson ]]

Sagaen om Håkon Ivarsson (bok)

2021-11-26T09:36:42Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = ''' Sagaen om Håkon Ivarsson '''
| forfatter(e) =
| bidragsyter = Eikill, Edvard Rue, Anders Kvåle
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Saga bok
| utgivelsessted =
| årstall = 2017
| sideantall = 108 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (bokmål)
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71547570660002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

Edvard Eikill (1930–) og Anders Kvåle Rue (1965–) ga ut '''Sagaen om Håkon Ivarsson'''<ref>Eikill, Edvard og Anders Kvåle Rue. ''Sagaen om Håkon Ivarsson''. Saga bok, Oslo, 2017.</ref> i Oslo 2017.

Håkon Ivarsson (ca. 1027–1080) er en historisk person som var med i spillet om Trøndelag. Han deltok i slaget ved Niså da Harald Hardråde slo danskene. Han fikk tittelen jarl i Danmark, Norge og Sverige, og tjente konger i alle tre land. Boken bidro med mange slektshistoriske opplysninger og inneholdt fire slektstavler. Ifølge anmelderen burde utgiveren ha begrunnet påstandene i slektstavlene og tatt med andre slektsforbindelser av interesse. Utgiveren burde også ha gjort rede for de endringene i sagaens tekst som må ha vært gjort over tid. Oversettelsen var hovedsakelig god.

==Omtaler og anmeldelser==
[[Lars Løberg]] anmeldte ''Sagaen om Håkon Ivarsson'' i [[Genealogen]] 2018.<ref>Løberg, Lars. «Sagaen om Håkon Ivarsson», ''[[Genealogen]]'', nr 2, 2018, s. 44–46.</ref>

«Forlaget Sagabok, som står bak kjempeløftet med utgivelsen av Flatøybok, kom i 2017 også ut med Sagaen om Håkon Ivarsson. Dette er første gang denne sagaen utgis i oversettelse til moderne norsk,(1) en oversetteroppgave Edvard Eikill i all hovedsak har kommet godt fra. Håkon Ivarsson er en historisk person, omtalt i ett samtidig kvad, og han opptrer i Morkinnskinna, hos Snorre og som en referanseperson også i Orknøyingasaga. Han var en mann i de fleste av ordets betydninger, høyættet og mandig. Skal vi tro sagaen om ham, var han på sin tid den dugeligste mannen i hele Norge, en omtale som ellers bare er blitt Håkon den gode, Olav Tryggvasson og Åsmund Grankjellsson til del i sagaene. Han var en viktig brikke i kampen om nasjonskongedømmets kontroll over Trøndelag og han spilte en avgjørende rolle i slaget ved Niså, hvor Harald Hardråde slo en tallmessig overlegen dansk styrke under ledelse av Svein Estridsson. Han var spesiell i den forstand at han først fikk jarlsnavn og len i Danmark, så i Norge og til sist, etter bruddet med Harald Hardråde, også i Sverige. Han var dessuten et bindeledd mellom Lade-ætta, hans farmor skulle være datter av Håkon den mektige, kongsætta gjennom giftermål med Magnus den godes datter Ragnhild og til Orknøyene og Danmark gjennom døtre gift dit. En person så eventyrlig at det ikke ville være unaturlig med en egen saga om ham.

Sagateksten er bare bevart i et islandsk håndskrift fra 1400-tallet, et håndskrift med flere lakuner. Disse kan delvis fylles ut gjennom et bevart sammendrag på latin fra slutten av 1500-tallet, som blant annet opplyser om hans to døtre og etterslekt, og gjennom opplysninger fra Heimskringla. Sverre Bagge har skrevet forordet til utgivelsen, og han tar her et oppgjør med tidligere historikeres oppfatning av at Håkon Ivarssons saga var blant de kildene Snorre brukte, men at den var ukjent for forfatteren av Morkinskinna. Bagge hevder at de mange likhetene mellom Håkon Ivarssons saga og Morkinskinna tilsier at det må ha vært en forbindelse her, men at den kortfattede og forenklede framstillingen i Morkinskinna, som bare skildrer Håkons avgjørende rolle ved slaget ved Niså ca. 1062, og som har en tidsforskyvning av ekteskapet med Ragnhild til etter dette slaget, ikke ville vært naturlig om Morkinskinnas forfatter også hadde kjent hele Håkon Ivarssons saga. Bagge finner så at den viktige koblingen mellom Håkon Ivarsson og Einar Tambarskjelve må være en oppfinnelse av Snorre, som gjør flere tilsvarende forklarende grep også i sagaen om Olav den hellige. Bagge vil derfor flytte sammenstillingen av Håkon Ivarssons saga og gjøre denne til et bearbeidet utdrag av et stykke av Heimskringla. Han viser samtidig til at Håkon Ivarsson ikke nevnes verken av Theodoricus eller i Ágrip, men mener at det ikke er påfallende at Håkon først nevnes i Morkinskinna, som dermed blir hovedkilden til opplysningene om Håkon.

For Genealogens lesere er det viktige her først og fremst hva Håkon Ivarssons saga kan bidra med av slektshistoriske opplysninger. Det er ikke lite. I Heimskringla blir Håkon oppnevnt av Einar Tambarskjelves enke som målmannen som skal hevne drapet. Og for å få ham i en slik posisjon, får vi altså høre at Håkons farmor var enkas søster. Plottet blir dernest at Harald Hardråde ber sin gode venn Finn Arnesson om å forlike ham med både trønderne og med Håkon Ivarsson, noe Finn lykkes med ved blant annet å akseptere Håkons krav om giftermål med Magnus den godes datter Ragnhild. Harald Hardråde var Ragnhilds giftingsmann, han aksepterte kravet, men skjøt det likevel inn under forutsetningen om at Ragnhild selv skulle samtykke. Det gjør ikke Ragnhild, som kongsdatter vil hun ikke gifte seg under sin stand. Håkon skjønner at han er blitt lurt og reiser til Danmark, hvor han blir jarl. Han får omsider sin Ragnhild, blir jarl på Opplandene etter Orm Eilivssons død, men bryter senere med Harald Hardråde og blir isteden kong Steinkjells mann i Värmland. Han tjente altså konger for tre forskjellige land, og på det aller høyeste nivå i alle de tre landene.

Utgaven er utstyrt med fire slektstavler, utarbeidet av Sigvald Grøsfjeld jr.: Håkon Ivarssons slekt, Ladejarlenes slekt, Harald Hardrådes ættekrets og Det danske kongehus. Den siste åpenbart for å vise at Håkon Ivarsson blant sine etterkommere også kunne telle danskekongen Eirik Lam, som gjennom sin mor Ragnhild også er beslektet med alle de nåværende skandinaviske kongene. Tavlene er oversiktlige, men dessverre uten noen utdypende diskusjon om sannhetsgehalten i de genealogiske forbindelsene som tavlene hevder. Den første av tavlene repeterer sagaens innledende påstand om Håkons opphav og forbindelsen til Lade-ætta og de to døtrene med forbindelse ned til Håkon orknøyjarl Pålsson og kong Eirik Lam, men uten å gå videre inn på Håkon Pålssons etterslekt, hvor en av døtrene, Tora, var gift med Halldor Brynjulfsson av Vettlandaætta, noe som igjen gjør Håkon til stamfar for en viktig norsk lendmannsætt i middelalderen. Denne forbindelsen burde vært tatt med i en norsk utgave av sagaen, og særlig i slektstavlesammenheng.

Når det gjelder Håkons opphav, er det kanskje naturlig at slektstavla følger opplysningene i sagateksten, men akkurat her har tidligere historikere stilt grundige spørsmålstegn ved blant annet den påståtte forbindelsen til Ladeætta og også til den agnatiske linjas opphav. Edvard Bull de gir en langt mer inngående analyse av opphavet til disse konstruksjonene enn hva Sverre Bagge gir skinn av i sin innledning til sagaen. Blant annet diskuterer han hvorvidt Håkon Ivarsson var fra Viken, slik det hevdes i Morkinskinna, eller fra Opplandene, slik Snorre og denne sagateksten hevder. Konklusjonen hans er da også:
:Der kan neppe være tvil om at av de to beretningene er Morkinskinnas den paalideligste, og at vi derfor ikke bør oppfatte H. som en rotfast oplandsk høvding, ættet fra Ladejarlerne, som reiser en hel landsdel til forbitret kamp mot kongen – men som en typisk vikingehøvding av viksk oprindelse, som blir dansk og svensk jarl i grænselandskaperne Halland og Vestergautland.(2)
Det er også andre argument som taler for Bulls konklusjon. Dette gjelder ikke minst det vi vet om den jarlen som faktisk satt på Opplandene i perioden. Hos Snorre heter det om ham: «Orm het på den tid en jarl på Opplandene. Hans mor var Ragnhild, datter til Håkon jarl den mektige. Orm var en navngjeten mann.»(3) I Morkinskinna får vi høre at Orm fikk jarlsnavn av Magnus den gode. Men skal vi tro på Snorres opplysninger om at Orm var dattersønn av Håkon den mektige, faller samtidig påstanden hos Snorre og her i Håkon Ivarssons saga om at Bergljot skulle ha hevdet at Håkon Ivarsson var nærmest til å hevne drapene på Eindride og Einar Tambarskjelve. I så fall ville det ikke være Håkon Ivarsson, men Orm jarl som ville være slektas fremste representant og nærmeste mannlige slektning og dermed den som måtte hevne drapet. Et godt argument for at Bull har helt rett i at vi må se bort fra Håkon Ivarssons tilknytning til Ladeætta.(4)

Et argument som kunne tale i motsatt retning, er dialogen Snorre lar Håkon ha med kongen om jarleverdigheten. Hos Snorre legges Håkon følgende utsagn i munnen: «Jeg har ætt til det å hete jarl, og andre ting med, etter det som folk sier.»(5) I Eikills oversettelse er den samme frasen blitt til: «Jeg har», sa Håkon, «så høy ætt at det skulle passe vel. Etter det noen gode menn som er mine beste venner sier, har jeg også andre fortrinn.»6 Her er det en ganske betydelig meningsforskjell mellom de to frasene. Den første antyder at Håkon ikke bare har ætt til å være jarl, han har ætt til enda høyere navnebot. I så fall må han ætte fra en småkonge, som er godt mulig, dem var det mange av både i Viken og på Opplandene, eller fra nettopp Håkon den mektige, som meget vel kan ha vært hyllet som konge. Eikills oversettelse fratar ham slike ambisjoner.

Bagges argumentasjon for hvorfor den foreliggende sagaen er en betydelig mye senere sammenstilling, er troverdig. Han stiller seg derfor også det retoriske spørsmålet om hva vi kan si om den egentlige Håkon Ivarsson, hvor han omsider ender opp med å måtte gi Bull rett i at Morkinskinna blir hovedkilden til opplysningene om Håkon. På det grunnlaget finner han at det må ha oppstått en konflikt mellom Håkon Ivarsson og Harald Hardråde, men at grunnlaget for denne konflikten er diskutabel. Han finner at Håkon på grunn av denne konflikten har vært både i norsk og dansk tjeneste. Dette samsvarer med «en tidlig fase i utviklingen av både det norske og det danske kongedømmet, en tid da stormenn lett kunne skifte lojalitet og gå i tjeneste hos forskjellige konger, og da avstanden mellomkongen og stormennene var mindre enn den senere ble».(7)

Referansene til Håkon Ivarsson i Orknøyingasaga er mer enn gode nok til å fastslå at han må ha vært en mektig stormann. Han har også hatt betydelige menn i sin etterslekt. Sagaen om ham er følgelig en viktig del av sagalitteraturen vår, om enn ikke målbar i forhold til kongesagaene. Det er prisverdig av forlaget Sagabok å utgi sagaen i moderne oversettelse, men det ville vært en klar forbedring om en i forord og ikke minst i slektstavler hadde tatt høyde for de innvendinger som er gjort mot de bearbeidelsene som over tid må ha vært gjort med teksten. Lars Løberg

===Noter===
:1 Den er tidligere utgitt i original språkdrakt: Hákonar saga Ívarssonar av John Helgason og Jakob Benediktsson (København 1952).
:2 Norsk Biografisk Leksikon bind V s. 171–2.
:3 Harald Hardrådes saga, kap. 41.
:4 Strengt tatt er også Orm jarls tilknytning til Ladeætta kun belagt hos Snorre og i en slik kontekst at Snorre bruker den for å forklare jarleverdigheten hans. Egentlig kan heller ikke denne forbindelsen tillegges genealogisk troverdighet.
:5 Harald Hardrådes saga kap. 48.
:6 Sagaen om Håkon Ivarsson s. 49. 7 Op. Cit. s. 14.»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Eikill, Edvard og Anders Kvåle Rue | utgivelsesår = 2017 | tittel = Sagaen om Håkon Ivarsson | utgivelsessted = Oslo | forlag = Saga bok | url = | 108 s}}

==Se også==
*[[Middelalderen]]

==Eksterne lenker==
* [https://snl.no/H%C3%A5kon_Ivarsson Håkon Ivarsson] (Store norske leksikon/snl.no).
* [https://snl.no/Morkinskinna Morkinskinna] (Store norske leksikon/snl.no).
* [https://snl.no/Orkneyinga_saga Orkneyingasaga] (Store norske leksikon/snl.no).

[[Kategori:Litteratur om kongelige|Håkon Ivarsson]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Håkon Ivarsson ]]

Sagaen om Håkon Ivarsson (bok)

2021-11-26T09:31:35Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = ''' Sagaen om Håkon Ivarsson '''
| forfatter(e) =
| bidragsyter = Eikill, Edvard Rue, Anders Kvåle
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Saga bok
| utgivelsessted =
| årstall = 2017
| sideantall = 108 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (bokmål)
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71547570660002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

Edvard Eikill (1930–) og Anders Kvåle Rue (1965–) ga ut '''Sagaen om Håkon Ivarsson'''<ref>Eikill, Edvard og Anders Kvåle Rue. ''Sagaen om Håkon Ivarsson''. Saga bok, Oslo, 2017.</ref> i Oslo 2017.

Håkon Ivarsson (ca. 1027–1080) er en historisk person som var med i spillet om Trøndelag. Han deltok i slaget ved Niså da Harald Hardråde slo danskene. Han fikk tittelen jarl i Danmark, Norge og Sverige, og tjente konger i alle tre land. Boken bidro med mange slektshistoriske opplysninger og inneholdt fire slektstavler. Ifølge anmelderen burde utgiveren ha begrunnet påstandene i slektstavlene og tatt med andre slektsforbindelser av interesse. Utgiveren burde også ha gjort rede for de endringene i sagaens tekst som må ha vært gjort over tid. Oversettelsen var hovedsakelig god.

==Omtaler og anmeldelser==
[[Lars Løberg]] anmeldte ''Sagaen om Håkon Ivarsson'' i [[Genealogen]] 2018.<ref>Løberg, Lars. «Sagaen om Håkon Ivarsson», ''[[Genealogen]]'', nr 2, 2018, s. 44–46.</ref>

«Forlaget Sagabok, som står bak kjempeløftet med utgivelsen av Flatøybok, kom i 2017 også ut med Sagaen om Håkon Ivarsson. Dette er første gang denne sagaen utgis i oversettelse til moderne norsk,(1) en oversetteroppgave Edvard Eikill i all hovedsak har kommet godt fra. Håkon Ivarsson er en historisk person, omtalt i ett samtidig kvad, og han opptrer i Morkinnskinna, hos Snorre og som en referanseperson også i Orknøyingasaga. Han var en mann i de fleste av ordets betydninger, høyættet og mandig. Skal vi tro sagaen om ham, var han på sin tid den dugeligste mannen i hele Norge, en omtale som ellers bare er blitt Håkon den gode, Olav Tryggvasson og Åsmund Grankjellsson til del i sagaene. Han var en viktig brikke i kampen om nasjonskongedømmets kontroll over Trøndelag og han spilte en avgjørende rolle i slaget ved Niså, hvor Harald Hardråde slo en tallmessig overlegen dansk styrke under ledelse av Svein Estridsson. Han var spesiell i den forstand at han først fikk jarlsnavn og len i Danmark, så i Norge og til sist, etter bruddet med Harald Hardråde, også i Sverige. Han var dessuten et bindeledd mellom Lade-ætta, hans farmor skulle være datter av Håkon den mektige, kongsætta gjennom giftermål med Magnus den godes datter Ragnhild og til Orknøyene og Danmark gjennom døtre gift dit. En person så eventyrlig at det ikke ville være unaturlig med en egen saga om ham.

Sagateksten er bare bevart i et islandsk håndskrift fra 1400-tallet, et håndskrift med flere lakuner. Disse kan delvis fylles ut gjennom et bevart sammendrag på latin fra slutten av 1500-tallet, som blant annet opplyser om hans to døtre og etterslekt, og gjennom opplysninger fra Heimskringla. Sverre Bagge har skrevet forordet til utgivelsen, og han tar her et oppgjør med tidligere historikeres oppfatning av at Håkon Ivarssons saga var blant de kildene Snorre brukte, men at den var ukjent for forfatteren av Morkinskinna. Bagge hevder at de mange likhetene mellom Håkon Ivarssons saga og Morkinskinna tilsier at det må ha vært en forbindelse her, men at den kortfattede og forenklede framstillingen i Morkinskinna, som bare skildrer Håkons avgjørende rolle ved slaget ved Niså ca. 1062, og som har en tidsforskyvning av ekteskapet med Ragnhild til etter dette slaget, ikke ville vært naturlig om Morkinskinnas forfatter også hadde kjent hele Håkon Ivarssons saga. Bagge finner så at den viktige koblingen mellom Håkon Ivarsson og Einar Tambarskjelve må være en oppfinnelse av Snorre, som gjør flere tilsvarende forklarende grep også i sagaen om Olav den hellige. Bagge vil derfor flytte sammenstillingen av Håkon Ivarssons saga og gjøre denne til et bearbeidet utdrag av et stykke av Heimskringla. Han viser samtidig til at Håkon Ivarsson ikke nevnes verken av Theodoricus eller i Ágrip, men mener at det ikke er påfallende at Håkon først nevnes i Morkinskinna, som dermed blir hovedkilden til opplysningene om Håkon.

For Genealogens lesere er det viktige her først og fremst hva Håkon Ivarssons saga kan bidra med av slektshistoriske opplysninger. Det er ikke lite. I Heimskringla blir Håkon oppnevnt av Einar Tambarskjelves enke som målmannen som skal hevne drapet. Og for å få ham i en slik posisjon, får vi altså høre at Håkons farmor var enkas søster. Plottet blir dernest at Harald Hardråde ber sin gode venn Finn Arnesson om å forlike ham med både trønderne og med Håkon Ivarsson, noe Finn lykkes med ved blant annet å akseptere Håkons krav om giftermål med Magnus den godes datter Ragnhild. Harald Hardråde var Ragnhilds giftingsmann, han aksepterte kravet, men skjøt det likevel inn under forutsetningen om at Ragnhild selv skulle samtykke. Det gjør ikke Ragnhild, som kongsdatter vil hun ikke gifte seg under sin stand. Håkon skjønner at han er blitt lurt og reiser til Danmark, hvor han blir jarl. Han får omsider sin Ragnhild, blir jarl på Opplandene etter Orm Eilivssons død, men bryter senere med Harald Hardråde og blir isteden kong Steinkjells mann i Värmland. Han tjente altså konger for tre forskjellige land, og på det aller høyeste nivå i alle de tre landene.

Utgaven er utstyrt med fire slektstavler, utarbeidet av Sigvald Grøsfjeld jr.: Håkon Ivarssons slekt, Ladejarlenes slekt, Harald Hardrådes ættekrets og Det danske kongehus. Den siste åpenbart for å vise at Håkon Ivarsson blant sine etterkommere også kunne telle danskekongen Eirik Lam, som gjennom sin mor Ragnhild også er beslektet med alle de nåværende skandinaviske kongene. Tavlene er oversiktlige, men dessverre uten noen utdypende diskusjon om sannhetsgehalten i de genealogiske forbindelsene som tavlene hevder. Den første av tavlene repeterer sagaens innledende påstand om Håkons opphav og forbindelsen til Lade-ætta og de to døtrene med forbindelse ned til Håkon orknøyjarl Pålsson og kong Eirik Lam, men uten å gå videre inn på Håkon Pålssons etterslekt, hvor en av døtrene, Tora, var gift med Halldor Brynjulfsson av Vettlandaætta, noe som igjen gjør Håkon til stamfar for en viktig norsk lendmannsætt i middelalderen. Denne forbindelsen burde vært tatt med i en norsk utgave av sagaen, og særlig i slektstavlesammenheng.

Når det gjelder Håkons opphav, er det kanskje naturlig at slektstavla følger opplysningene i sagateksten, men akkurat her har tid - ligere historikere stilt grundige spørsmålstegn ved blant annet den påståtte forbindelsen til Ladeætta og også til den agnatiske linjas opphav. Edvard Bull de gir en langt mer inn - gående analyse av opphavet til disse konstruksjonene enn hva Sverre Bagge gir skinn av i sin innledning til sagaen. Blant annet diskuterer han hvorvidt Håkon Ivarsson var fra Viken, slik det hevdes i Morkinskinna, eller fra Opplandene, slik Snorre og denne sagateksten hevder. Konklusjonen hans er da også:
:Der kan neppe være tvil om at av de to beretningene er Morkinskinnas den paalideligste, og at vi derfor ikke bør oppfatte H. som en rotfast oplandsk høvding, ættet fra Ladejarlerne, som reiser en hel landsdel til forbitret kamp mot kongen – men som en typisk vikingehøvding av viksk oprindelse, som blir dansk og svensk jarl i grænselandskaperne Halland og Vestergautland.(2)
Det er også andre argument som taler for Bulls konklusjon. Dette gjelder ikke minst det vi vet om den jarlen som faktisk satt på Opplandene i perioden. Hos Snorre heter det om ham: «Orm het på den tid en jarl på Opplandene. Hans mor var Ragnhild, datter til Håkon jarl den mektige. Orm var en navngjeten mann.»(3) I Morkinskinna får vi høre at Orm fikk jarlsnavn av Magnus den gode. Men skal vi tro på Snorres opplysninger om at Orm var dattersønn av Håkon den mektige, faller samtidig påstanden hos Snorre og her i Håkon Ivarssons saga om at Bergljot skulle ha hevdet at Håkon Ivarsson var nærmest til å hevne drapene på Eindride og Einar Tambarskjelve. I så fall ville det ikke være Håkon Ivarsson, men Orm jarl som ville være slektas fremste representant og nærmeste mannlige slektning og dermed den som måtte hevne drapet. Et godt argument for at Bull har helt rett i at vi må se bort fra Håkon Ivarssons tilknytning til Ladeætta.(4)

Et argument som kunne tale i motsatt retning, er dialogen Snorre lar Håkon ha med kongen om jarleverdigheten. Hos Snorre legges Håkon følgende utsagn i munnen: «Jeg har ætt til det å hete jarl, og andre ting med, etter det som folk sier.»(5) I Eikills oversettelse er den samme frasen blitt til: «Jeg har», sa Håkon, «så høy ætt at det skulle passe vel. Etter det noen gode menn som er mine beste venner sier, har jeg også andre fortrinn.»6 Her er det en ganske betydelig meningsforskjell mellom de to frasene. Den første antyder at Håkon ikke bare har ætt til å være jarl, han har ætt til enda høyere navnebot. I så fall må han ætte fra en småkonge, som er godt mulig, dem var det mange av både i Viken og på Opplandene, eller fra nettopp Håkon den mektige, som meget vel kan ha vært hyllet som konge. Eikills oversettelse fratar ham slike ambisjoner.

Bagges argumentasjon for hvorfor den foreliggende sagaen er en betydelig mye senere sammenstilling, er troverdig. Han stiller seg derfor også det retoriske spørsmålet om hva vi kan si om den egentlige Håkon Ivarsson, hvor han omsider ender opp med å måtte gi Bull rett i at Morkinskinna blir hovedkilden til opplysningene om Håkon. På det grunnlaget finner han at det må ha oppstått en konflikt mellom Håkon Ivarsson og Harald Hardråde, men at grunnlaget for denne konflikten er diskutabel. Han finner at Håkon på grunn av denne konflikten har vært både i norsk og dansk tjeneste. Dette samsvarer med «en tidlig fase i utviklingen av både det norske og det danske kongedømmet, en tid da stormenn lett kunne skifte lojalitet og gå i tjeneste hos forskjellige konger, og da avstanden mellomkongen og stormennene var mindre enn den senere ble».(7)

Referansene til Håkon Ivarsson i Orknøyingasaga er mer enn gode nok til å fastslå at han må ha vært en mektig stormann. Han har også hatt betydelige menn i sin etterslekt. Sagaen om ham er følgelig en viktig del av sagalitteraturen vår, om enn ikke målbar i forhold til kongesagaene. Det er prisverdig av forlaget Sagabok å utgi sagaen i moderne oversettelse, men det ville vært en klar forbedring om en i forord og ikke minst i slektstavler hadde tatt høyde for de innvendinger som er gjort mot de bearbeidelsene som over tid må ha vært gjort med teksten. Lars Løberg

===Noter===
:1 Den er tidligere utgitt i original språkdrakt: Hákonar saga Ívarssonar av John Helgason og Jakob Benediktsson (København 1952).
:2 Norsk Biografisk Leksikon bind V s. 171–2.
:3 Harald Hardrådes saga, kap. 41.
:4 Strengt tatt er også Orm jarls tilknytning til Ladeætta kun belagt hos Snorre og i en slik kontekst at Snorre bruker den for å forklare jarleverdigheten hans. Egentlig kan heller ikke denne forbindelsen tillegges genealogisk troverdighet.
:5 Harald Hardrådes saga kap. 48.
:6 Sagaen om Håkon Ivarsson s. 49. 7 Op. Cit. s. 14.»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Eikill, Edvard og Anders Kvåle Rue | utgivelsesår = 2017 | tittel = Sagaen om Håkon Ivarsson | utgivelsessted = Oslo | forlag = Saga bok | url = | 108 s}}

==Se også==
*[[Middelalderen]]

==Eksterne lenker==
* [https://snl.no/H%C3%A5kon_Ivarsson Håkon Ivarsson] (Store norske leksikon/snl.no).
* [https://snl.no/Morkinskinna Morkinskinna] (Store norske leksikon/snl.no).
* [https://snl.no/Orkneyinga_saga Orkneyingasaga] (Store norske leksikon/snl.no).

[[Kategori:Litteratur om kongelige|Håkon Ivarsson]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Håkon Ivarsson ]]

Sagaen om Håkon Ivarsson (bok)

2021-11-26T09:30:14Z

Sølvi Løchen: Ny side: {{Infoboks litteratur | bilde = | bildetekst = | tittel = ''' Sagaen om Håkon Ivarsson ''' | forfatter(e) = | bidragsyter = Eikill, Edvard Rue, Anders Kvåle | redaktør(…

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = ''' Sagaen om Håkon Ivarsson '''
| forfatter(e) =
| bidragsyter = Eikill, Edvard Rue, Anders Kvåle
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Saga bok
| utgivelsessted =
| årstall = 2017
| sideantall = 108 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (bokmål)
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71547570660002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

Edvard Eikill (1930–) og Anders Kvåle Rue (1965–) ga ut '''Sagaen om Håkon Ivarsson'''<ref>Eikill, Edvard og Anders Kvåle Rue. ''Sagaen om Håkon Ivarsson''. Saga bok, Oslo, 2017.</ref> i Oslo 2017.

Håkon Ivarsson (ca. 1027–1080) er en historisk person som var med i spillet om Trøndelag. Han deltok i slaget ved Niså da Harald Hardråde slo danskene. Han fikk tittelen jarl i Danmark, Norge og Sverige, og tjente konger i alle tre land. Boken bidro med mange slektshistoriske opplysninger og inneholdt fire slektstavler. Ifølge anmelderen burde utgiveren ha begrunnet påstandene i slektstavlene og tatt med andre slektsforbindelser av interesse. Utgiveren burde også ha gjort rede for de endringene i sagaens tekst som må ha vært gjort over tid. Oversettelsen var hovedsakelig god.

==Omtaler og anmeldelser==
[[Lars Løberg]] anmeldte ''Sagaen om Håkon Ivarsson'' i [[Genealogen]] 2018.<ref>Løberg, Lars. «Sagaen om Håkon Ivarsson», ''[[Genealogen]]'', nr 2, 2018, s. 44–46.</ref>

«Forlaget Sagabok, som står bak kjempeløftet med utgivelsen av Flatøybok, kom i 2017 også ut med Sagaen om Håkon Ivarsson. Dette er første gang denne sagaen utgis i oversettelse til moderne norsk,(1) en oversetteroppgave Edvard Eikill i all hovedsak har kommet godt fra. Håkon Ivarsson er en historisk person, omtalt i ett samtidig kvad, og han opptrer i Morkinnskinna, hos Snorre og som en referanseperson også i Orknøyingasaga. Han var en mann i de fleste av ordets betydninger, høyættet og mandig. Skal vi tro sagaen om ham, var han på sin tid den dugeligste mannen i hele Norge, en omtale som ellers bare er blitt Håkon den gode, Olav Tryggvasson og Åsmund Grankjellsson til del i sagaene. Han var en viktig brikke i kampen om nasjonskongedømmets kontroll over Trøndelag og han spilte en avgjørende rolle i slaget ved Niså, hvor Harald Hardråde slo en tallmessig overlegen dansk styrke under ledelse av Svein Estridsson. Han var spesiell i den forstand at han først fikk jarlsnavn og len i Danmark, så i Norge og til sist, etter bruddet med Harald Hardråde, også i Sverige. Han var dessuten et bindeledd mellom Lade-ætta, hans farmor skulle være datter av Håkon den mektige, kongsætta gjennom giftermål med Magnus den godes datter Ragnhild og til Orknøyene og Danmark gjennom døtre gift dit. En person så eventyrlig at det ikke ville være unaturlig med en egen saga om ham.

Sagateksten er bare bevart i et islandsk håndskrift fra 1400-tallet, et håndskrift med flere lakuner. Disse kan delvis fylles ut gjennom et bevart sammendrag på latin fra slutten av 1500-tallet, som blant annet opplyser om hans to døtre og etterslekt, og gjennom opplysninger fra Heimskringla. Sverre Bagge har skrevet forordet til utgivelsen, og han tar her et oppgjør med tidligere historikeres oppfatning av at Håkon Ivarssons saga var blant de kildene Snorre brukte, men at den var ukjent for forfatteren av Morkinskinna. Bagge hevder at de mange likhetene mellom Håkon Ivarssons saga og Morkinskinna tilsier at det må ha vært en forbindelse her, men at den kortfattede og forenklede framstillingen i Morkinskinna, som bare skildrer Håkons avgjørende rolle ved slaget ved Niså ca. 1062, og som har en tidsforskyvning av ekteskapet med Ragnhild til etter dette slaget, ikke ville vært naturlig om Morkinskinnas forfatter også hadde kjent hele Håkon Ivarssons saga. Bagge finner så at den viktige koblingen mellom Håkon Ivarsson og Einar Tambarskjelve må være en oppfinnelse av Snorre, som gjør flere tilsvarende forklarende grep også i sagaen om Olav den hellige. Bagge vil derfor flytte sammenstillingen av Håkon Ivarssons saga og gjøre denne til et bearbeidet utdrag av et stykke av Heimskringla. Han viser samtidig til at Håkon Ivarsson ikke nevnes verken av Theodoricus eller i Ágrip, men mener at det ikke er påfallende at Håkon først nevnes i Morkinskinna, som dermed blir hovedkilden til opplysningene om Håkon.

For Genealogens lesere er det viktige her først og fremst hva Håkon Ivarssons saga kan bidra med av slektshistoriske opplysninger. Det er ikke lite. I Heimskringla blir Håkon oppnevnt av Einar Tambarskjelves enke som målmannen som skal hevne drapet. Og for å få ham i en slik posisjon, får vi altså høre at Håkons farmor var enkas søster. Plottet blir dernest at Harald Hardråde ber sin gode venn Finn Arnesson om å forlike ham med både trønderne og med Håkon Ivarsson, noe Finn lykkes med ved blant annet å akseptere Håkons krav om giftermål med Magnus den godes datter Ragnhild. Harald Hardråde var Ragnhilds giftingsmann, han aksepterte kravet, men skjøt det likevel inn under forutsetningen om at Ragnhild selv skulle samtykke. Det gjør ikke Ragnhild, som kongsdatter vil hun ikke gifte seg under sin stand. Håkon skjønner at han er blitt lurt og reiser til Danmark, hvor han blir jarl. Han får omsider sin Ragnhild, blir jarl på Opplandene etter Orm Eilivssons død, men bryter senere med Harald Hardråde og blir isteden kong Steinkjells mann i Värmland. Han tjente altså konger for tre forskjellige land, og på det aller høyeste nivå i alle de tre landene.

Utgaven er utstyrt med fire slektstavler, utarbeidet av Sigvald Grøsfjeld jr.: Håkon Ivarssons slekt, Ladejarlenes slekt, Harald Hardrådes ættekrets og Det danske kongehus. Den siste åpenbart for å vise at Håkon Ivarsson blant sine etterkommere også kunne telle danskekongen Eirik Lam, som gjennom sin mor Ragnhild også er beslektet med alle de nåværende skandinaviske kongene. Tavlene er oversiktlige, men dessverre uten noen utdypende diskusjon om sannhetsgehalten i de genealogiske forbindelsene som tavlene hevder. Den første av tavlene repeterer sagaens innledende påstand om Håkons opphav og forbindelsen til Lade-ætta og de to døtrene med forbindelse ned til Håkon orknøyjarl Pålsson og kong Eirik Lam, men uten å gå videre inn på Håkon Pålssons etterslekt, hvor en av døtrene, Tora, var gift med Halldor Brynjulfsson av Vettlandaætta, noe som igjen gjør Håkon til stamfar for en viktig norsk lendmannsætt i middelalderen. Denne forbindelsen burde vært tatt med i en norsk utgave av sagaen, og særlig i slektstavlesammenheng.

Når det gjelder Håkons opphav, er det kanskje naturlig at slektstavla følger opplysningene i sagateksten, men akkurat her har tid - ligere historikere stilt grundige spørsmålstegn ved blant annet den påståtte forbindelsen til Ladeætta og også til den agnatiske linjas opphav. Edvard Bull de gir en langt mer inn - gående analyse av opphavet til disse konstruksjonene enn hva Sverre Bagge gir skinn av i sin innledning til sagaen. Blant annet diskuterer han hvorvidt Håkon Ivarsson var fra Viken, slik det hevdes i Morkinskinna, eller fra Opplandene, slik Snorre og denne sagateksten hevder. Konklusjonen hans er da også:
:Der kan neppe være tvil om at av de to beretningene er Morkinskinnas den paalideligste, og at vi derfor ikke bør oppfatte H. som en rotfast oplandsk høvding, ættet fra Ladejarlerne, som reiser en hel landsdel til forbitret kamp mot kongen – men som en typisk vikingehøvding av viksk oprindelse, som blir dansk og svensk jarl i grænselandskaperne Halland og Vestergautland.(2)
Det er også andre argument som taler for Bulls konklusjon. Dette gjelder ikke minst det vi vet om den jarlen som faktisk satt på Opplandene i perioden. Hos Snorre heter det om ham: «Orm het på den tid en jarl på Opplandene. Hans mor var Ragnhild, datter til Håkon jarl den mektige. Orm var en navngjeten mann.»(3) I Morkinskinna får vi høre at Orm fikk jarlsnavn av Magnus den gode. Men skal vi tro på Snorres opplysninger om at Orm var dattersønn av Håkon den mektige, faller samtidig påstanden hos Snorre og her i Håkon Ivarssons saga om at Bergljot skulle ha hevdet at Håkon Ivarsson var nærmest til å hevne drapene på Eindride og Einar Tambarskjelve. I så fall ville det ikke være Håkon Ivarsson, men Orm jarl som ville være slektas fremste representant og nærmeste mannlige slektning og dermed den som måtte hevne drapet. Et godt argument for at Bull har helt rett i at vi må se bort fra Håkon Ivarssons tilknytning til Ladeætta.(4)

Et argument som kunne tale i motsatt retning, er dialogen Snorre lar Håkon ha med kongen om jarleverdigheten. Hos Snorre legges Håkon følgende utsagn i munnen: «Jeg har ætt til det å hete jarl, og andre ting med, etter det som folk sier.»(5) I Eikills oversettelse er den samme frasen blitt til: «Jeg har», sa Håkon, «så høy ætt at det skulle passe vel. Etter det noen gode menn som er mine beste venner sier, har jeg også andre fortrinn.»6 Her er det en ganske betydelig meningsforskjell mellom de to frasene. Den første antyder at Håkon ikke bare har ætt til å være jarl, han har ætt til enda høyere navnebot. I så fall må han ætte fra en småkonge, som er godt mulig, dem var det mange av både i Viken og på Opplandene, eller fra nettopp Håkon den mektige, som meget vel kan ha vært hyllet som konge. Eikills oversettelse fratar ham slike ambisjoner.

Bagges argumentasjon for hvorfor den foreliggende sagaen er en betydelig mye senere sammenstilling, er troverdig. Han stiller seg derfor også det retoriske spørsmålet om hva vi kan si om den egentlige Håkon Ivarsson, hvor han omsider ender opp med å måtte gi Bull rett i at Morkinskinna blir hovedkilden til opplysningene om Håkon. På det grunnlaget finner han at det må ha oppstått en konflikt mellom Håkon Ivarsson og Harald Hardråde, men at grunnlaget for denne konflikten er diskutabel. Han finner at Håkon på grunn av denne konflikten har vært både i norsk og dansk tjeneste. Dette samsvarer med «en tidlig fase i utviklingen av både det norske og det danske kongedømmet, en tid da stormenn lett kunne skifte lojalitet og gå i tjeneste hos forskjellige konger, og da avstanden mellomkongen og stormennene var mindre enn den senere ble».(7)

Referansene til Håkon Ivarsson i Orknøyingasaga er mer enn gode nok til å fastslå at han må ha vært en mektig stormann. Han har også hatt betydelige menn i sin etterslekt. Sagaen om ham er følgelig en viktig del av sagalitteraturen vår, om enn ikke målbar i forhold til kongesagaene. Det er prisverdig av forlaget Sagabok å utgi sagaen i moderne oversettelse, men det ville vært en klar forbedring om en i forord og ikke minst i slektstavler hadde tatt høyde for de innvendinger som er gjort mot de bearbeidelsene som over tid må ha vært gjort med teksten. Lars Løberg

===Noter===
:1 Den er tidligere utgitt i original språkdrakt: Hákonar saga Ívarssonar av John Helgason og Jakob Benediktsson (København 1952).
:2 Norsk Biografisk Leksikon bind V s. 171–2.
:3 Harald Hardrådes saga, kap. 41.
:4 Strengt tatt er også Orm jarls tilknytning til Ladeætta kun belagt hos Snorre og i en slik kontekst at Snorre bruker den for å forklare jarleverdigheten hans. Egentlig kan heller ikke denne forbindelsen tillegges genealogisk troverdighet.
:5 Harald Hardrådes saga kap. 48.
:6 Sagaen om Håkon Ivarsson s. 49. 7 Op. Cit. s. 14.»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Eikill, Edvard og Anders Kvåle Rue | utgivelsesår = 2017 | tittel = Sagaen om Håkon Ivarsson | utgivelsessted = Oslo | forlag = Saga bok | url = | 108 s}}

==Se også==
*[[Middelalderen]]

==Eksterne lenker==
* [https://snl.no/H%C3%A5kon_Ivarsson Håkon Ivarsson] (Store norske leksikon/snl.no).
* [https://snl.no/Morkinskinna Morkinskinna] (Store norske leksikon/snl.no).
* [https://snl.no/Orkneyinga_saga Orkneyingasaga] (Store norske leksikon/snl.no).

[[Kategori:Litteratur om kongelige| ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen| ]]

Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 1. Sikt og sakefall 1612–1695 (bok)

2021-11-26T08:05:23Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde = Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 1 (bokomslag).jpg
| bildetekst =
| tittel = ''Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 1. Hadeland, Toten, Vardal, Biri, Valdres, Land. Sikt- og sakefall 1612–1695''
| forfatter(e) = [[Rune Nedrud]]
| bidragsyter =
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Slektshistorisk forlag
| utgivelsessted = Oslo
| årstall = 2016
| sideantall =
| format = 455
| innbinding = Paperback
| språk = Norsk (bokmål)
| noter = Til salgs i [http://www.genealogi.no/shop/boker/boker-slektshistorisk-forlag/sikt-sakefall-1612-1695-hadeland-toten-vardal-biri-valdres-land/ Slektsbutikken].
| id = ISBN 9788293397052
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/primo_library/libweb/action/permalink.do?docId=BIBSYS_ILS71541628920002201&vid=BIBSYS&fn=permalink Oria]
| digitalt tilgjengelig =
}}
Boken '''Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 1. Hadeland, Toten, Vardal, Biri, Valdres, Land. Sikt- og sakefall 1612–1695''' av [[Rune Nedrud]] ble utgitt på Slektshistorisk forlag i 2016.

==Om boken==
Lensregnskapene er regnskaper over inntekter og utgifter som de norske lensinnehaverne – i samtiden kalt lensmenn eller lensherrer – sendte inn til revisjon. Det egentlige lensregnskapet var det hovedregnskap over inntekter og utgifter som lensherren avla for Rentekammeret. Dette bygger imidlertid på fogdenes oppebørsel og regnskapsføring, og det er materialet fra fogdene som utgjør hovedinnholdet i lensregnskapsserien. I denne boken er bare en liten del, sikt- og sakefallsregistrene, av det store materialet avskrevet. Lensregnskapene starter på 1500-tallet og går fram til ca. 1660. Årlige regnskaper finnes fra ca. 1610, mens bare spredte rester er bevart fra tiden før 1570. Så godt som alt materiale fra før 1570 er trykt i seriene ''Norske Regnskaber og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede'' og ''Norske lensrekneskapsbøker''. Fra 1660-årene finner vi materialet som vedlegg til stiftsamtstueregnskapene og fra slutten av 1600-tallet som en egen serie av fogdregnskaper. Noen få år finnes ikke sikt- og sakefallsregistrene bevart, mens andre år er de bortgjemt inne i regnskapene og fremkommer ikke av innholdsfortegnelsene som Arkivverket har laget i stand. Enktelte år er det originale materialet fra fogden innlagt i regnskapene, mens andre år er det bevart en avskrift av fogdenes innberetninger.

For denne boken er det Akerhus lens regnskaper som er benyttet. Bindet inneholder en avskrift av sikt- og sakefallsregnskapene, som viser bøter og straffer som ble pålagt innbyggerne på 1600-tallet. Innførslene viser et stort mangfold av forbrytelser, men ulovlig seksuelt samkvem er i flertall. Det var mange begrensninger på seksualitet i denne tidsperioden, spesielt om du hadde samleie utenfor ekteskap. Her er også forbrytelser av alle slag, som trolldom, tyveri og drap.

Boken er utstyrt med personregistre, emneregister og korte biografiske opplysninger om datidens embetsmenn som hadde ansvar for styre og stell i Opplendene på 1600-tallet.<ref>Informasjonen bygger i det vesentligste på bokens bakside.</ref>

Et eksempel på avskriften, her fra Slidre:
{{Sitat|Annammid aff ANNDERS KNUDZENN, enn fattig thienneste drenng for Leÿermaall med enn skiöge, vid naffnn BIRRITE TORGRIMSDAATTER, pennunge – 2 dlr:<ref>Boken, side 3.</ref> }}

Tobindsverket ble presentert på [[Genea-LAN 2016|Genea-LAN]] i november 2016.

==Innholdsfortegnelse==

{| class="wikitable" border="1"
|-
! Kapittelnavn
! Sidetall
|-
| Forord
| style="text-align: right;" | VI
|-
| Innledning – hva er lensregnskapene?
| style="text-align: right;" | X
|-
| Fogdenes rolle
| style="text-align: right;" | XV
|-
| Sorenskriveren og hans rolle
| style="text-align: right;" | XVI
|-
| Ordliste
| style="text-align: right;" | XVIII
|-
| Registrene
| style="text-align: right;" | XX
|-
| Embetsmennsbiografier
| style="text-align: right;" | XXI
|-
| Litteraturliste
| style="text-align: right;" | XXIX
|-
| Regnskapene
| style="text-align: right;" | 1
|-
| Gårdsregister
| style="text-align: right;" | 386
|-
| Fornavnsregister 386
| style="text-align: right;" | 415
|-
| Emneregister
| style="text-align: right;" | 453
|}

==Omtaler og anmeldelser==
Tobindsverket ble anmeldt av Mina B. Sveen i ''Totens Blad'' i 2017.<ref>Sveen, Mina B. [https://gbtb.cld.bz/totensblad/TB201706/12 «Heksebrenning, drap og hor på Toten»], ''Totens Blad'' 8. februar 2017 nr. 6, s. 12–13.</ref>

Are Gustavsen anmeldte ''Regnskap for Akershus på 1600-tallet. Del 1 og Del 2'' i [[Genealogen]] 2017.<ref>Gustavsen, Are S. «Opplysende om livets mange skyggesider». Anmeldelse av [[Rune Nedrud|Nedrud, Rune]]. ''Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 1. Hadeland, Toten, Vardal, Biri, Valdres, Land. Sikt- og sakefall 1612–1695'', Oslo: Slektshistorisk Forlag, 2016 og ''Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 2. Gudbrandsdalen. Sikt- og sakefall 1606–1695 '', Slektshistorisk Forlag: Oslo, 2017, i ''[[Genealogen]]'' nr. 2. 2017, s. 56–58.</ref>

«[…] Jeg var i utgangspunktet ikke så veldig interessert i disse kildeutgivelsene, idet jeg i grunn ikke forsket i særlig grad på områdene innenfor nåværende Oppland fylke. Men i forbindelse med et slektshistorisk problem i Gausdal fra sent 1600-tall, så kom jeg plutselig til å tenke på de herværende kildeutgaver. Og dermed gjorde jeg det som alle interesserte slektsforskere bør gjøre, nemlig å kaste meg inn i et ukjent terreng for å søke etter opplysninger som vanligvis er vanskelig tilgjengelige. Min nye interesse ble kronet med hell. Ikke det at jeg fant noe om den gården jeg lette etter, nemlig Steinbakken i Gausdal, men jeg fant så mye mer av alt annet. Her var det romsdøler overalt, og jeg snublet tilfeldigvis over en veldig nyttig opplysning knyttet til Kristen Nilssøn på Bø i Gausdal. Han er sentral i en annen slektskrets jeg har forsket noe på, nemlig folket fra Heni i Nes på Romerike.

===Eksempelet Bø i Gausdal===
Her er det på tide å stoppe litt opp. Jeg befant meg nå midt i Sikt og sakefall 1606–1695 for Gudbrandsdalen, på side 167, og vi er midt inne i sakefallslisten for Gausdal i fogderegnskapet 1652 –1653. Her er jeg med en gang inne på kjernen av hva denne kildeutgaven kan gi, nemlig direkte adgang til opplysninger fra livets mange skyggesider. Jeg kjente allerede til at Kristen Nilssøn Bø var svigersønn til Kjersti Hansdotter på Heni i Nes, og hadde i 2012 ved en systematisk tilfeldighet funnet at han måtte være identisk med den ved samme navn som det ble skiftet etter på Bø i Gausdal 1684, og hvor enken het Idde Pålsdotter. Nå plutselig dukket det opp en kilde som er av det noe mer pikante slaget, nemlig en leiermålssak:
:Christen Nielssen Böe haffuer forseet sig med Leigermaals bedrifft vdj hans Echteschab, och effter hans boes lodz Registering, och bortschÿldige gieldz Lequidering, befandtis gielden höÿere end Bouen,35 vdsounet dog, och gaff Penge – 20 Rdr:

Så legger vi straks merke til referansen «hans boes lodz Registering», hvilket innebærer at fogden har villet beslaglegge halve bosloddet, idet Kristen Nilssøn jo hadde begått leiermål mens han var gift. Dog viste det seg altså at boet gikk i minus, og halvparten av en netto på null er som kjent null. Dermed har Kristen likevel blitt ilagt en bot på 20 riksdaler. Her har utgiver Nedrud satt inn en fotnote 35 med referanse til «Boets registrering og vurdering, vedlegg B til regnskapet.»

Dermed er det bare å bla seg frem til side 172, hvor vedlegg B er inntatt i sin helhet. Det viser seg da at tingskriver Maurits Jenssøn, lensmannen Simen Heggen og seks lagrette menn hadde vært på Bø 16. april 1653 etter befaling av fogden Christen Mogenssøn for å registrere Kristen Bøs «Boe och formoffue». Så følger en mengde interessante opplysninger. Ikke bare hadde Kristen «forseet wdj Leyermaall med hanns thienist Pige», og det attpåtil kun to år inn i sitt ekteskap, men han brukte bare en halv bondegård og eide bare det ektefellen hadde brakt med seg i hjemmefølge til en sum av 200 riksdaler, samt «Nogenn wdslebte Øgger och Ringe kiöer» Den felles formue ble satt til 260 riksdaler, men så hadde det unge ekteparet en stor gjeld på til sammen 415 riksdaler. Dermed var det kanskje hell i uhell at leiermålet skjedde på det tidspunktet det gjorde. Den unge Idde Pålsdotter fra Heni slapp i hvert fall å miste hjemmefølget sitt som en del av mannens leiermålsbot.

På tilsvarende måte kan man bla seg rundt i boken om Gudbrandsdalen å finne svært mange opplysninger om leiermålsbøter uten at disse nødvendigvis førte til bobeslag. Andre ganger kan man finne opplysninger om ektefolk, hvor de har fått barn litt vel tidlig i forhold til bryllupsdagen. I hvert fall må det ha vært slik Østen Olssøn og han festmø Jøran Olsdotter fra Fron, som måtte bøte 4 1/2 daler for denne overtredelsen i 1608–1609 (s. 4). For oss som slektsforskere, så kan vi her glede oss over å kunne tidfeste et bryllup mellom to navngitte ektefolk fra Fron i 1608–1609, altså hele 14–15 år før den eldste kirkeboken i Norge er bevart (Andebu 1623), og nesten 200 år før den eldst bevarte kirkeboken for Fron kan gi opplysninger i det hele tatt.

Her kunne det gis svært mange eksempler, men jeg kan like greit vende oppmerksomheten mot hva som er den egentlige nytteverdien med disse utgivelsene, nemlig de omfattende registrene. For Gudbrandsdalsbindet, så begynner gårdsregisteret på side 380 og går frem til side 414, altså 34 sider. Så følger fornavnsregisteret fra side 415 til 462, 47 sider og til slutt et emneregister på side 463 og 464. Her fremkommer det at leiermålene er de dominerende sakene i sakefallsregistrene, etterfulgt av slagsmål, for tidlig nedkomst og drap. Fyll og tyveri gjør seg gjeldende, og vi kommer ikke utenom et titalls trolldomssaker og henrettelser. På den lyse siden er det kun nevnt tre selvmordsaker i Gudbrandsdalen gjennom hele perioden fra 1606–1695.

Et lite ankepunkt er at visse tilnavn ikke er trukket ut i navnregisteret. Jeg nevnt innledningsvis at det dukker opp en del romsdøler, samt referanser til Romsdalen i dette materialet. Det er særlig i leiermålssaker hvor enkeltpersoner er kalt «romsdal» som tilnavn. Dette er ikke gjort til særskilt oppslag i navneregisteret, og dermed må man lese seg frem til de enkelte tilfellene i navneregisteret under de respektive fornavnene, eller treffe på de i kilden ved å lese perm til perm. Kontakt med Romsdalen er dokumentert fra 1630-tallet og fremover.

Overfor har jeg så vidt nevnt et par embetspersoner i forbindelse med boopptegnelsen på Bø i Gausdal. Herværende utgiver har viet noe plass i hver av bøkene til å gi oversikt over de lokale embetsmennene i de aktuelle fogderiene. På side XI i Gudbrandsdalsbindet finner vi en liste over lagmenn på Opplandene 1599– 1689. Dernest på side XII en oversikt over fogder i Gudbrandsdalen fra 1579–1707. Så sorenskrivere fra 1605–1719 på side XIII. Fra side XXI–XXVIII følger så 8 sider med kortere embetsmannsbiografier.

===Komparasjonen===
Her kommer jeg til det vanskelige punktet. Jeg har hittil hatt mest nytte av Gudbrandsdalsbindet og derfor gitt flest eksempler derfra. Ved å se nærmere på Oppland del 1, som dekker Hadeland, Toten, Vardal, Biri, Valdres og Land, finner jeg et identisk oppsett av embetsmenns virketider og biografier, samt like gode gårds- og navneregistre. Emneregisteret derimot gir anledning for en direkte sammenligning. I Oppland del 1 finner vi gjeldssaker som et eget stikkord, noe som er fraværende i Gudbrandsdalsbindet. Det er syv referanser til Finner, hvilke er fullstendig fraværende i Gudbrandsdalen. Som nevnt innledningsvis, så er jeg kommet noe baklengs inn i denne bokmeldingen, og jeg drar dermed nytte av å sammenligne del 2 med del 1 og ikke omvendt. På samme måte er det nesten 30 oppslag på møller i Oppland 1, mens dette ikke er noe opp - slag ord i Oppland del 2.

Skal vi da tro at de opplandske flatbygdene er dominert av kornmalende bønder, gjelds - tyngede leilendinger og en større andel finner enn i Gudbrandsdalen, eller er det utgiver som har lagt forskjellige kriterier til grunn for valg av oppslagsord?

Ellers har jeg sett litt på ordlisten som er gitt i begynnelsen av bøkene (bl.a. Del 1, s. XVIII). Her er et visst rom for forbedring. Det burde være et bedre skille mellom kildeform og normalisert form av begreper. «Breffuebrud» bør normaliseres til Brevbrudd som stikk ord, og «Aabodsfall» kunne på samme måte hete Åbotfall. Det er angitt at ordlisten bygger på Jens Bjelkes Termini Juridici, bygdebøker og Slektshistoriewiki. Det jeg savner er selvsagt Norsk Historisk Leksikon, hvor brorparten av de aparte ord og uttrykk fra 1600-tallet jo allerede er fyllestgjørende behandlet.

Det er også gjort forklaringer til hvordan navn er normalisert (Del 1, s. XX, Del 2 s. XIX), men denne anmelder stusser litt på hvorfor normaliseringene er gjort like for hele Oppland. Jeg skulle tro at man i deler av Gudbrandsdalen hadde andre uttaler av visse personnavn enn på Hadeland. Dette får imidlertid andre med større lokalkunnskap se nærmere på.

Idet jeg avrunder denne omtalen vil jeg trekke fram en stor og interessant sak fra Oppland del 1 (s. 48–59), hvor vi gjennom et vedlegg til fogderegnskap for Hadeland 1623–1624 stifter bekjentskap med hele saksgangen for en drapsdom over løsgjengeren Jon Pederssøn fra Trondheim som reiste sammen med kvinnene Vibeke Fransdatter og Lisbet Jakobsdatter. Mange vitnemål ble gitt i saken, og ferden til denne trioen kan følges over større deler av det sentrale Østlandet fra Skien til Sigdal, videre til Røyken, Aker og Romerike, før Jon Pederssøn til slutt ble fengselet i Valdres.

Nettopp mulighetene til å finne ulike saker som ellers er svært bortgjemt, er styrken til disse kildeutgavene. Enten de mindre for - seelser som kanskje ga en bot på noen få riksdaler, men samtidig kan gi opplysninger man ikke kan forvente å finne andre steder, til de større sakene hvor menneskeskjebner brettes ut i sin ytterste detalj før vedkommende ble dømt til døden av det lokale tinget.

Begge bøkene sett under ett gir altså en inngangsportal til et bredt spekter av menneskeskjebner gjennom hele 1600-tallet for hele det nåværende fylket Oppland. Arbeidet som er nedlagt i å utgi boken er stort, og nøyaktighetsgraden stor. Helt feilfri kan ingen utgivelse være, men det forventer vi heller ikke. Temaet i utgivelsene er jo nettopp at vi mennesker på ingen måte er feilfri.

Bør du så anskaffe disse to bøkene? Svaret er todelt. Enten er du som leser midt i målgruppen, nemlig en med forskingsfelt og interesse i Oppland, eller så er du noe verre å overtale slik som undertegnede inntil du innser at bøkene utgjør et mindre eldorado av informasjon som også folk utenfor primærområdet Oppland kan gjøres seg stor nytte av. I begge disse tilfeller kan bøkene anbefales. Faller du derimot utenfor disse to gruppene, kan du likefullt la deg inspirere til å selv gjøre en tilsvarende jobb som Nedrud og dermed fortsette serien av kildeutgivelser i regi av NSF for ditt område. I så fall vil det raskt gå opp for deg at prisen som forlanges er relativt lav sammenlignet med tiden det tar å gjøre dette materialet tilgjengelig. Are S. Gustavsen»

==Om forfatteren==
[[Rune Nedrud]] er en norsk slektsforsker. Han har vært formann i [[Norsk Slektshistorisk Forening]] siden 2009 og redaktør av [[Genealogen]] siden 2011. Foruten tobindsverket ''Regnskapene for Akershus på 1600-tallet'', hvis andre del om Gudbrandsdalen kom ut i 2017, har han skrevet kursheftet ''Innføring i slektsforskning. Grunnprinsipper og kildebruk'', utgitt i 2014.

==Referanser==
{{Referanser|}}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Nedrud, Rune | utgivelsesår = 2017 | tittel = Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 1. Hadeland, Toten, Vardal, Biri, Valdres og Land | utgivelsessted = Oslo | forlag = Slektshistorisk forlag | url = | 455 s}}
* [[Rune Nedrud|Nedrud, Rune]]. «Sikt- og sakefallslister i lens- og amtsregnskapene på 1600-tallet», ''[[Genealogen]]'' nr. 2/2016, s. 27–32.

==Se også==
* [[Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 2. Sikt og sakefall 1606–1695 (bok)]]

==Eksterne lenker==
* [https://no.wikipedia.org/wiki/Sikt_og_sakefall Sikt og sakefall] (Wikipedia, bokmål).

[[Kategori:Kildeskrifter]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen]]

Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 2. Sikt og sakefall 1606–1695 (bok)

2021-11-26T07:59:36Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde = Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 2 (bokomslag).jpg
| bildetekst =
| tittel = ''Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 2. Gudbrandsdalen. Sikt- og sakefall 1606–1695 ''
| forfatter(e) = [[Rune Nedrud]]
| bidragsyter =
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Slektshistorisk forlag
| utgivelsessted = Oslo
| årstall = 2017
| sideantall =
| format = 464
| innbinding = Paperback
| språk = Norsk (bokmål)
| noter = Til salgs i [http://www.genealogi.no/shop/boker/boker-slektshistorisk-forlag/sikt-sakefall-1606-1695-gudbrandsdalen/ Slektsbutikken].
| id = ISBN 9788293397069
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/primo_library/libweb/action/permalink.do?docId=BIBSYS_ILS71543229460002201&vid=BIBSYS&fn=permalink Oria]
| digitalt tilgjengelig =
}}
Boken '''Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 2. Gudbrandsdalen. Sikt- og sakefall 1606–1695''' av [[Rune Nedrud]] ble utgitt på Slektshistorisk forlag i 2016.

==Om boken==
Lensregnskapene er regnskaper over inntekter og utgifter som de norske lensinnehaverne – i samtiden kalt lensmenn eller lensherrer – sendte inn til revisjon. Det egentlige lensregnskapet var det hovedregnskap over inntekter og utgifter som lensherren avla for Rentekammeret. Dette bygger imidlertid på fogdenes oppebørsel og regnskapsføring, og det er materialet fra fogdene som utgjør hovedinnholdet i lensregnskapsserien. I denne boken er bare en liten del, sikt- og sakefallsregistrene, av det store materialet avskrevet. Lensregnskapene starter på 1500-tallet og går fram til ca. 1660. Årlige regnskaper finnes fra ca. 1610, mens bare spredte rester er bevart fra tiden før 1570. Så godt som alt materiale fra før 1570 er trykt i seriene ''Norske Regnskaber og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede'' og ''Norske lensrekneskapsbøker''. Fra 1660-årene finner vi materialet som vedlegg til stiftsamtstueregnskapene og fra slutten av 1600-tallet som en egen serie av fogdregnskaper. Noen få år finnes ikke sikt- og sakefallsregistrene bevart, mens andre år er de bortgjemt inne i regnskapene og fremkommer ikke av innholdsfortegnelsene som Arkivverket har laget i stand. Enktelte år er det originale materialet fra fogden innlagt i regnskapene, mens andre år er det bevart en avskrift av fogdenes innberetninger.

For denne boken er det Akerhus lens regnskaper som er benyttet. Bindet inneholder en avskrift av sikt- og sakefallsregnskapene, som viser bøter og straffer som ble pålagt innbyggerne på 1600-tallet. Innførslene viser et stort mangfold av forbrytelser, men ulovlig seksuelt samkvem er i flertall. Det var mange begrensninger på seksualitet i denne tidsperioden, spesielt om du hadde samleie utenfor ekteskap. Her er også forbrytelser av alle slag, som trolldom, tyveri og drap.

Boken er utstyrt med personregistre, emneregister og korte biografiske opplysninger om datidens embetsmenn som hadde ansvar for styre og stell i Opplendene på 1600-tallet.<ref>Informasjonen bygger i det vesentligste på bokens bakside, og er identisk med [[Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 1. Sikt og sakefall 1612–1695 (bok)|del 1]].</ref>

Et eksempel på avskriften, her fra «Gusdall» (Gausdal):
{{Sitat|SŸFFERT LIID, Gaf for mand KNUD HENNE till att hanns höstru vaar nogett lidett skÿldt til hannd, Pendinge – 20 dlr:<ref>Boken, side 1.</ref> }}

Tobindsverket ble presentert på [[Genea-LAN 2016|Genea-LAN]] i november 2016.

==Innholdsfortegnelse==

{| class="wikitable" border="1"
|-
! Kapittelnavn
! Sidetall
|-
| Forord
| style="text-align: right;" | VI
|-
| Innledning – hva er lensregnskapene?
| style="text-align: right;" | X
|-
| Fogdenes rolle
| style="text-align: right;" | XIV
|-
| Sorenskriveren og hans rolle
| style="text-align: right;" | XV
|-
| Ordliste
| style="text-align: right;" | XVIII
|-
| Registrene
| style="text-align: right;" | XXI
|-
| Embetsmennsbiografier
| style="text-align: right;" | XXIII
|-
| Litteraturliste
| style="text-align: right;" | XXXII
|-
| Regnskapene
| style="text-align: right;" | 1
|-
| Gårdsregister
| style="text-align: right;" | 380
|-
| Fornavnsregister 386
| style="text-align: right;" | 415
|-
| Emneregister
| style="text-align: right;" | 463
|}

==Omtaler og anmeldelser==
Are S. Gustavsen anmeldte tobindsverket ''Regnskap for Akershus på 1600-tallet'' i [[Genealogen]] 2017.<ref>Gustavsen, Are S. «Opplysende om livets mange skyggesider». Anmeldelse av [[Rune Nedrud|Nedrud, Rune]]. ''Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 1. Hadeland, Toten, Vardal, Biri, Valdres, Land. Sikt- og sakefall 1612–1695'', Oslo: Slektshistorisk Forlag, 2016 og ''Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 2. Gudbrandsdalen. Sikt- og sakefall 1606–1695 '', Slektshistorisk Forlag: Oslo, 2017, i ''[[Genealogen]]'' nr. 2. 2017, s. 56–58.</ref>

«[…] Jeg var i utgangspunktet ikke så veldig interessert i disse kildeutgivelsene, idet jeg i grunn ikke forsket i særlig grad på områdene innenfor nåværende Oppland fylke. Men i forbindelse med et slektshistorisk problem i Gausdal fra sent 1600-tall, så kom jeg plutselig til å tenke på de herværende kildeutgaver. Og dermed gjorde jeg det som alle interesserte slektsforskere bør gjøre, nemlig å kaste meg inn i et ukjent terreng for å søke etter opplysninger som vanligvis er vanskelig tilgjengelige. Min nye interesse ble kronet med hell. Ikke det at jeg fant noe om den gården jeg lette etter, nemlig Steinbakken i Gausdal, men jeg fant så mye mer av alt annet. Her var det romsdøler overalt, og jeg snublet tilfeldigvis over en veldig nyttig opplysning knyttet til Kristen Nilssøn på Bø i Gausdal. Han er sentral i en annen slektskrets jeg har forsket noe på, nemlig folket fra Heni i Nes på Romerike.

===Eksempelet Bø i Gausdal===
Her er det på tide å stoppe litt opp. Jeg befant meg nå midt i Sikt og sakefall 1606–1695 for Gudbrandsdalen, på side 167, og vi er midt inne i sakefallslisten for Gausdal i fogderegnskapet 1652 –1653. Her er jeg med en gang inne på kjernen av hva denne kildeutgaven kan gi, nemlig direkte adgang til opplysninger fra livets mange skyggesider. Jeg kjente allerede til at Kristen Nilssøn Bø var svigersønn til Kjersti Hansdotter på Heni i Nes, og hadde i 2012 ved en systematisk tilfeldighet funnet at han måtte være identisk med den ved samme navn som det ble skiftet etter på Bø i Gausdal 1684, og hvor enken het Idde Pålsdotter. Nå plutselig dukket det opp en kilde som er av det noe mer pikante slaget, nemlig en leiermålssak:
:Christen Nielssen Böe haffuer forseet sig med Leigermaals bedrifft vdj hans Echteschab, och effter hans boes lodz Registering, och bortschÿldige gieldz Lequidering, befandtis gielden höÿere end Bouen,35 vdsounet dog, och gaff Penge – 20 Rdr:

Så legger vi straks merke til referansen «hans boes lodz Registering», hvilket innebærer at fogden har villet beslaglegge halve bosloddet, idet Kristen Nilssøn jo hadde begått leiermål mens han var gift. Dog viste det seg altså at boet gikk i minus, og halvparten av en netto på null er som kjent null. Dermed har Kristen likevel blitt ilagt en bot på 20 riksdaler. Her har utgiver Nedrud satt inn en fotnote 35 med referanse til «Boets registrering og vurdering, vedlegg B til regnskapet.»

Dermed er det bare å bla seg frem til side 172, hvor vedlegg B er inntatt i sin helhet. Det viser seg da at tingskriver Maurits Jenssøn, lensmannen Simen Heggen og seks lagrette menn hadde vært på Bø 16. april 1653 etter befaling av fogden Christen Mogenssøn for å registrere Kristen Bøs «Boe och formoffue». Så følger en mengde interessante opplysninger. Ikke bare hadde Kristen «forseet wdj Leyermaall med hanns thienist Pige», og det attpåtil kun to år inn i sitt ekteskap, men han brukte bare en halv bondegård og eide bare det ektefellen hadde brakt med seg i hjemmefølge til en sum av 200 riksdaler, samt «Nogenn wdslebte Øgger och Ringe kiöer» Den felles formue ble satt til 260 riksdaler, men så hadde det unge ekteparet en stor gjeld på til sammen 415 riksdaler. Dermed var det kanskje hell i uhell at leiermålet skjedde på det tidspunktet det gjorde. Den unge Idde Pålsdotter fra Heni slapp i hvert fall å miste hjemmefølget sitt som en del av mannens leiermålsbot.

På tilsvarende måte kan man bla seg rundt i boken om Gudbrandsdalen å finne svært mange opplysninger om leiermålsbøter uten at disse nødvendigvis førte til bobeslag. Andre ganger kan man finne opplysninger om ektefolk, hvor de har fått barn litt vel tidlig i forhold til bryllupsdagen. I hvert fall må det ha vært slik Østen Olssøn og han festmø Jøran Olsdotter fra Fron, som måtte bøte 4 1/2 daler for denne overtredelsen i 1608–1609 (s. 4). For oss som slektsforskere, så kan vi her glede oss over å kunne tidfeste et bryllup mellom to navngitte ektefolk fra Fron i 1608–1609, altså hele 14–15 år før den eldste kirkeboken i Norge er bevart (Andebu 1623), og nesten 200 år før den eldst bevarte kirkeboken for Fron kan gi opplysninger i det hele tatt.

Her kunne det gis svært mange eksempler, men jeg kan like greit vende oppmerksomheten mot hva som er den egentlige nytteverdien med disse utgivelsene, nemlig de omfattende registrene. For Gudbrandsdalsbindet, så begynner gårdsregisteret på side 380 og går frem til side 414, altså 34 sider. Så følger fornavnsregisteret fra side 415 til 462, 47 sider og til slutt et emneregister på side 463 og 464. Her fremkommer det at leiermålene er de dominerende sakene i sakefallsregistrene, etterfulgt av slagsmål, for tidlig nedkomst og drap. Fyll og tyveri gjør seg gjeldende, og vi kommer ikke utenom et titalls trolldomssaker og henrettelser. På den lyse siden er det kun nevnt tre selvmordsaker i Gudbrandsdalen gjennom hele perioden fra 1606–1695.

Et lite ankepunkt er at visse tilnavn ikke er trukket ut i navnregisteret. Jeg nevnt innledningsvis at det dukker opp en del romsdøler, samt referanser til Romsdalen i dette materialet. Det er særlig i leiermålssaker hvor enkeltpersoner er kalt «romsdal» som tilnavn. Dette er ikke gjort til særskilt oppslag i navneregisteret, og dermed må man lese seg frem til de enkelte tilfellene i navneregisteret under de respektive fornavnene, eller treffe på de i kilden ved å lese perm til perm. Kontakt med Romsdalen er dokumentert fra 1630-tallet og fremover.

Overfor har jeg så vidt nevnt et par embetspersoner i forbindelse med boopptegnelsen på Bø i Gausdal. Herværende utgiver har viet noe plass i hver av bøkene til å gi oversikt over de lokale embetsmennene i de aktuelle fogderiene. På side XI i Gudbrandsdalsbindet finner vi en liste over lagmenn på Opplandene 1599– 1689. Dernest på side XII en oversikt over fogder i Gudbrandsdalen fra 1579–1707. Så sorenskrivere fra 1605–1719 på side XIII. Fra side XXI–XXVIII følger så 8 sider med kortere embetsmannsbiografier.

===Komparasjonen===
Her kommer jeg til det vanskelige punktet. Jeg har hittil hatt mest nytte av Gudbrandsdalsbindet og derfor gitt flest eksempler derfra. Ved å se nærmere på Oppland del 1, som dekker Hadeland, Toten, Vardal, Biri, Valdres og Land, finner jeg et identisk oppsett av embetsmenns virketider og biografier, samt like gode gårds- og navneregistre. Emneregisteret derimot gir anledning for en direkte sammenligning. I Oppland del 1 finner vi gjeldssaker som et eget stikkord, noe som er fraværende i Gudbrandsdalsbindet. Det er syv referanser til Finner, hvilke er fullstendig fraværende i Gudbrandsdalen. Som nevnt innledningsvis, så er jeg kommet noe baklengs inn i denne bokmeldingen, og jeg drar dermed nytte av å sammenligne del 2 med del 1 og ikke omvendt. På samme måte er det nesten 30 oppslag på møller i Oppland 1, mens dette ikke er noe opp - slag ord i Oppland del 2.

Skal vi da tro at de opplandske flatbygdene er dominert av kornmalende bønder, gjelds - tyngede leilendinger og en større andel finner enn i Gudbrandsdalen, eller er det utgiver som har lagt forskjellige kriterier til grunn for valg av oppslagsord?

Ellers har jeg sett litt på ordlisten som er gitt i begynnelsen av bøkene (bl.a. Del 1, s. XVIII). Her er et visst rom for forbedring. Det burde være et bedre skille mellom kildeform og normalisert form av begreper. «Breffuebrud» bør normaliseres til Brevbrudd som stikk ord, og «Aabodsfall» kunne på samme måte hete Åbotfall. Det er angitt at ordlisten bygger på Jens Bjelkes Termini Juridici, bygdebøker og Slektshistoriewiki. Det jeg savner er selvsagt Norsk Historisk Leksikon, hvor brorparten av de aparte ord og uttrykk fra 1600-tallet jo allerede er fyllestgjørende behandlet.

Det er også gjort forklaringer til hvordan navn er normalisert (Del 1, s. XX, Del 2 s. XIX), men denne anmelder stusser litt på hvorfor normaliseringene er gjort like for hele Oppland. Jeg skulle tro at man i deler av Gudbrandsdalen hadde andre uttaler av visse personnavn enn på Hadeland. Dette får imidlertid andre med større lokalkunnskap se nærmere på.

Idet jeg avrunder denne omtalen vil jeg trekke fram en stor og interessant sak fra Oppland del 1 (s. 48–59), hvor vi gjennom et vedlegg til fogderegnskap for Hadeland 1623–1624 stifter bekjentskap med hele saksgangen for en drapsdom over løsgjengeren Jon Pederssøn fra Trondheim som reiste sammen med kvinnene Vibeke Fransdatter og Lisbet Jakobsdatter. Mange vitnemål ble gitt i saken, og ferden til denne trioen kan følges over større deler av det sentrale Østlandet fra Skien til Sigdal, videre til Røyken, Aker og Romerike, før Jon Pederssøn til slutt ble fengselet i Valdres.

Nettopp mulighetene til å finne ulike saker som ellers er svært bortgjemt, er styrken til disse kildeutgavene. Enten de mindre for - seelser som kanskje ga en bot på noen få riksdaler, men samtidig kan gi opplysninger man ikke kan forvente å finne andre steder, til de større sakene hvor menneskeskjebner brettes ut i sin ytterste detalj før vedkommende ble dømt til døden av det lokale tinget.

Begge bøkene sett under ett gir altså en inngangsportal til et bredt spekter av menneskeskjebner gjennom hele 1600-tallet for hele det nåværende fylket Oppland. Arbeidet som er nedlagt i å utgi boken er stort, og nøyaktighetsgraden stor. Helt feilfri kan ingen utgivelse være, men det forventer vi heller ikke. Temaet i utgivelsene er jo nettopp at vi mennesker på ingen måte er feilfri.

Bør du så anskaffe disse to bøkene? Svaret er todelt. Enten er du som leser midt i målgruppen, nemlig en med forskingsfelt og interesse i Oppland, eller så er du noe verre å overtale slik som undertegnede inntil du innser at bøkene utgjør et mindre eldorado av informasjon som også folk utenfor primærområdet Oppland kan gjøres seg stor nytte av. I begge disse tilfeller kan bøkene anbefales. Faller du derimot utenfor disse to gruppene, kan du likefullt la deg inspirere til å selv gjøre en tilsvarende jobb som Nedrud og dermed fortsette serien av kildeutgivelser i regi av NSF for ditt område. I så fall vil det raskt gå opp for deg at prisen som forlanges er relativt lav sammenlignet med tiden det tar å gjøre dette materialet tilgjengelig. Are S. Gustavsen»

==Om forfatteren==
[[Rune Nedrud]] er en norsk slektsforsker. Han har vært formann i [[Norsk Slektshistorisk Forening]] siden 2009 og redaktør av [[Genealogen]] siden 2011. Foruten tobindsverket ''Regnskapene for Akershus på 1600-tallet'', hvis første del om Hadeland, Toten, Vardal, Biri, Valdres og Land kom ut i 2016, har han skrevet kursheftet ''Innføring i slektsforskning. Grunnprinsipper og kildebruk'', utgitt i 2014.

==Referanser==
{{Referanser|}}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Nedrud, Rune | utgivelsesår = 2017 | tittel = Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 2. Gudbrandsdalen. Sikt- og sakefall 1606–1695 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Slektshistorisk forlag | url = | 464 s}}
* [[Rune Nedrud|Nedrud, Rune]]. «Sikt- og sakefallslister i lens- og amtsregnskapene på 1600-tallet», ''[[Genealogen]]'' nr. 2/2016, s. 27–32.

==Se også==
* [[Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 1. Sikt og sakefall 1612–1695 (bok)]]

==Eksterne lenker==
* [https://no.wikipedia.org/wiki/Sikt_og_sakefall Sikt og sakefall] (Wikipedia, bokmål).

[[Kategori:Kildeskrifter]]

Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 1. Sikt og sakefall 1612–1695 (bok)

2021-11-26T07:47:19Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde = Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 1 (bokomslag).jpg
| bildetekst =
| tittel = ''Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 1. Hadeland, Toten, Vardal, Biri, Valdres, Land. Sikt- og sakefall 1612–1695''
| forfatter(e) = [[Rune Nedrud]]
| bidragsyter =
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Slektshistorisk forlag
| utgivelsessted = Oslo
| årstall = 2016
| sideantall =
| format = 455
| innbinding = Paperback
| språk = Norsk (bokmål)
| noter = Til salgs i [http://www.genealogi.no/shop/boker/boker-slektshistorisk-forlag/sikt-sakefall-1612-1695-hadeland-toten-vardal-biri-valdres-land/ Slektsbutikken].
| id = ISBN 9788293397052
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/primo_library/libweb/action/permalink.do?docId=BIBSYS_ILS71541628920002201&vid=BIBSYS&fn=permalink Oria]
| digitalt tilgjengelig =
}}
Boken '''Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 1. Hadeland, Toten, Vardal, Biri, Valdres, Land. Sikt- og sakefall 1612–1695''' av [[Rune Nedrud]] ble utgitt på Slektshistorisk forlag i 2016.

==Om boken==
Lensregnskapene er regnskaper over inntekter og utgifter som de norske lensinnehaverne – i samtiden kalt lensmenn eller lensherrer – sendte inn til revisjon. Det egentlige lensregnskapet var det hovedregnskap over inntekter og utgifter som lensherren avla for Rentekammeret. Dette bygger imidlertid på fogdenes oppebørsel og regnskapsføring, og det er materialet fra fogdene som utgjør hovedinnholdet i lensregnskapsserien. I denne boken er bare en liten del, sikt- og sakefallsregistrene, av det store materialet avskrevet. Lensregnskapene starter på 1500-tallet og går fram til ca. 1660. Årlige regnskaper finnes fra ca. 1610, mens bare spredte rester er bevart fra tiden før 1570. Så godt som alt materiale fra før 1570 er trykt i seriene ''Norske Regnskaber og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede'' og ''Norske lensrekneskapsbøker''. Fra 1660-årene finner vi materialet som vedlegg til stiftsamtstueregnskapene og fra slutten av 1600-tallet som en egen serie av fogdregnskaper. Noen få år finnes ikke sikt- og sakefallsregistrene bevart, mens andre år er de bortgjemt inne i regnskapene og fremkommer ikke av innholdsfortegnelsene som Arkivverket har laget i stand. Enktelte år er det originale materialet fra fogden innlagt i regnskapene, mens andre år er det bevart en avskrift av fogdenes innberetninger.

For denne boken er det Akerhus lens regnskaper som er benyttet. Bindet inneholder en avskrift av sikt- og sakefallsregnskapene, som viser bøter og straffer som ble pålagt innbyggerne på 1600-tallet. Innførslene viser et stort mangfold av forbrytelser, men ulovlig seksuelt samkvem er i flertall. Det var mange begrensninger på seksualitet i denne tidsperioden, spesielt om du hadde samleie utenfor ekteskap. Her er også forbrytelser av alle slag, som trolldom, tyveri og drap.

Boken er utstyrt med personregistre, emneregister og korte biografiske opplysninger om datidens embetsmenn som hadde ansvar for styre og stell i Opplendene på 1600-tallet.<ref>Informasjonen bygger i det vesentligste på bokens bakside.</ref>

Et eksempel på avskriften, her fra Slidre:
{{Sitat|Annammid aff ANNDERS KNUDZENN, enn fattig thienneste drenng for Leÿermaall med enn skiöge, vid naffnn BIRRITE TORGRIMSDAATTER, pennunge – 2 dlr:<ref>Boken, side 3.</ref> }}

Tobindsverket ble presentert på [[Genea-LAN 2016|Genea-LAN]] i november 2016.

==Innholdsfortegnelse==

{| class="wikitable" border="1"
|-
! Kapittelnavn
! Sidetall
|-
| Forord
| style="text-align: right;" | VI
|-
| Innledning – hva er lensregnskapene?
| style="text-align: right;" | X
|-
| Fogdenes rolle
| style="text-align: right;" | XV
|-
| Sorenskriveren og hans rolle
| style="text-align: right;" | XVI
|-
| Ordliste
| style="text-align: right;" | XVIII
|-
| Registrene
| style="text-align: right;" | XX
|-
| Embetsmennsbiografier
| style="text-align: right;" | XXI
|-
| Litteraturliste
| style="text-align: right;" | XXIX
|-
| Regnskapene
| style="text-align: right;" | 1
|-
| Gårdsregister
| style="text-align: right;" | 386
|-
| Fornavnsregister 386
| style="text-align: right;" | 415
|-
| Emneregister
| style="text-align: right;" | 453
|}

==Omtaler og anmeldelser==
Tobindsverket ble anmeldt av Mina B. Sveen i ''Totens Blad'' i 2017.<ref>Sveen, Mina B. [https://gbtb.cld.bz/totensblad/TB201706/12 «Heksebrenning, drap og hor på Toten»], ''Totens Blad'' 8. februar 2017 nr. 6, s. 12–13.</ref>

Are Gustavsen anmeldte ''Regnskap for Akershus på 1600-tallet. Del 1 og Del 2'' i [[Genealogen]] 2017.<ref>Gustavsen, Are S. «Opplysende om livets mange skyggesider». Anmeldelse av [[Rune Nedrud|Nedrud, Rune]]. ''Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 1. Hadeland, Toten, Vardal, Biri, Valdres, Land. Sikt- og sakefall 1612–1695'', Oslo: Slektshistorisk Forlag, 2016 og ''Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 2. Gudbrandsdalen. Sikt- og sakefall 1606–1695 '', Slektshistorisk Forlag: Oslo, 2017, i ''[[Genealogen]]'' nr. 2. 2017, s. 56–58.</ref>

«[…] Jeg var i utgangspunktet ikke så veldig interessert i disse kildeutgivelsene, idet jeg i grunn ikke forsket i særlig grad på områdene innenfor nåværende Oppland fylke. Men i forbindelse med et slektshistorisk problem i Gausdal fra sent 1600-tall, så kom jeg plutselig til å tenke på de herværende kildeutgaver. Og dermed gjorde jeg det som alle interesserte slektsforskere bør gjøre, nemlig å kaste meg inn i et ukjent terreng for å søke etter opplysninger som vanligvis er vanskelig tilgjengelige. Min nye interesse ble kronet med hell. Ikke det at jeg fant noe om den gården jeg lette etter, nemlig Steinbakken i Gausdal, men jeg fant så mye mer av alt annet. Her var det romsdøler overalt, og jeg snublet tilfeldigvis over en veldig nyttig opplysning knyttet til Kristen Nilssøn på Bø i Gausdal. Han er sentral i en annen slektskrets jeg har forsket noe på, nemlig folket fra Heni i Nes på Romerike.

===Eksempelet Bø i Gausdal===
Her er det på tide å stoppe litt opp. Jeg befant meg nå midt i Sikt og sakefall 1606–1695 for Gudbrandsdalen, på side 167, og vi er midt inne i sakefallslisten for Gausdal i fogderegnskapet 1652 –1653. Her er jeg med en gang inne på kjernen av hva denne kildeutgaven kan gi, nemlig direkte adgang til opplysninger fra livets mange skyggesider. Jeg kjente allerede til at Kristen Nilssøn Bø var svigersønn til Kjersti Hansdotter på Heni i Nes, og hadde i 2012 ved en systematisk tilfeldighet funnet at han måtte være identisk med den ved samme navn som det ble skiftet etter på Bø i Gausdal 1684, og hvor enken het Idde Pålsdotter. Nå plutselig dukket det opp en kilde som er av det noe mer pikante slaget, nemlig en leiermålssak:
:Christen Nielssen Böe haffuer forseet sig med Leigermaals bedrifft vdj hans Echteschab, och effter hans boes lodz Registering, och bortschÿldige gieldz Lequidering, befandtis gielden höÿere end Bouen,35 vdsounet dog, och gaff Penge – 20 Rdr:

Så legger vi straks merke til referansen «hans boes lodz Registering», hvilket innebærer at fogden har villet beslaglegge halve bosloddet, idet Kristen Nilssøn jo hadde begått leiermål mens han var gift. Dog viste det seg altså at boet gikk i minus, og halvparten av en netto på null er som kjent null. Dermed har Kristen likevel blitt ilagt en bot på 20 riksdaler. Her har utgiver Nedrud satt inn en fotnote 35 med referanse til «Boets registrering og vurdering, vedlegg B til regnskapet.»

Dermed er det bare å bla seg frem til side 172, hvor vedlegg B er inntatt i sin helhet. Det viser seg da at tingskriver Maurits Jenssøn, lensmannen Simen Heggen og seks lagrette menn hadde vært på Bø 16. april 1653 etter befaling av fogden Christen Mogenssøn for å registrere Kristen Bøs «Boe och formoffue». Så følger en mengde interessante opplysninger. Ikke bare hadde Kristen «forseet wdj Leyermaall med hanns thienist Pige», og det attpåtil kun to år inn i sitt ekteskap, men han brukte bare en halv bondegård og eide bare det ektefellen hadde brakt med seg i hjemmefølge til en sum av 200 riksdaler, samt «Nogenn wdslebte Øgger och Ringe kiöer» Den felles formue ble satt til 260 riksdaler, men så hadde det unge ekteparet en stor gjeld på til sammen 415 riksdaler. Dermed var det kanskje hell i uhell at leiermålet skjedde på det tidspunktet det gjorde. Den unge Idde Pålsdotter fra Heni slapp i hvert fall å miste hjemmefølget sitt som en del av mannens leiermålsbot.

På tilsvarende måte kan man bla seg rundt i boken om Gudbrandsdalen å finne svært mange opplysninger om leiermålsbøter uten at disse nødvendigvis førte til bobeslag. Andre ganger kan man finne opplysninger om ektefolk, hvor de har fått barn litt vel tidlig i forhold til bryllupsdagen. I hvert fall må det ha vært slik Østen Olssøn og han festmø Jøran Olsdotter fra Fron, som måtte bøte 4 1/2 daler for denne overtredelsen i 1608–1609 (s. 4). For oss som slektsforskere, så kan vi her glede oss over å kunne tidfeste et bryllup mellom to navngitte ektefolk fra Fron i 1608–1609, altså hele 14–15 år før den eldste kirkeboken i Norge er bevart (Andebu 1623), og nesten 200 år før den eldst bevarte kirkeboken for Fron kan gi opplysninger i det hele tatt.

Her kunne det gis svært mange eksempler, men jeg kan like greit vende oppmerksomheten mot hva som er den egentlige nytteverdien med disse utgivelsene, nemlig de omfattende registrene. For Gudbrandsdalsbindet, så begynner gårdsregisteret på side 380 og går frem til side 414, altså 34 sider. Så følger fornavnsregisteret fra side 415 til 462, 47 sider og til slutt et emneregister på side 463 og 464. Her fremkommer det at leiermålene er de dominerende sakene i sakefallsregistrene, etterfulgt av slagsmål, for tidlig nedkomst og drap. Fyll og tyveri gjør seg gjeldende, og vi kommer ikke utenom et titalls trolldomssaker og henrettelser. På den lyse siden er det kun nevnt tre selvmordsaker i Gudbrandsdalen gjennom hele perioden fra 1606–1695.

Et lite ankepunkt er at visse tilnavn ikke er trukket ut i navnregisteret. Jeg nevnt innledningsvis at det dukker opp en del romsdøler, samt referanser til Romsdalen i dette materialet. Det er særlig i leiermålssaker hvor enkeltpersoner er kalt «romsdal» som tilnavn. Dette er ikke gjort til særskilt oppslag i navneregisteret, og dermed må man lese seg frem til de enkelte tilfellene i navneregisteret under de respektive fornavnene, eller treffe på de i kilden ved å lese perm til perm. Kontakt med Romsdalen er dokumentert fra 1630-tallet og fremover.

Overfor har jeg så vidt nevnt et par embetspersoner i forbindelse med boopptegnelsen på Bø i Gausdal. Herværende utgiver har viet noe plass i hver av bøkene til å gi oversikt over de lokale embetsmennene i de aktuelle fogderiene. På side XI i Gudbrandsdalsbindet finner vi en liste over lagmenn på Opplandene 1599– 1689. Dernest på side XII en oversikt over fogder i Gudbrandsdalen fra 1579–1707. Så sorenskrivere fra 1605–1719 på side XIII. Fra side XXI–XXVIII følger så 8 sider med kortere embetsmannsbiografier.

===Komparasjonen===
Her kommer jeg til det vanskelige punktet. Jeg har hittil hatt mest nytte av Gudbrandsdalsbindet og derfor gitt flest eksempler derfra. Ved å se nærmere på Oppland del 1, som dekker Hadeland, Toten, Vardal, Biri, Valdres og Land, finner jeg et identisk oppsett av embetsmenns virketider og biografier, samt like gode gårds- og navneregistre. Emneregisteret derimot gir anledning for en direkte sammenligning. I Oppland del 1 finner vi gjeldssaker som et eget stikkord, noe som er fraværende i Gudbrandsdalsbindet. Det er syv referanser til Finner, hvilke er fullstendig fraværende i Gudbrandsdalen. Som nevnt innledningsvis, så er jeg kommet noe baklengs inn i denne bokmeldingen, og jeg drar dermed nytte av å sammenligne del 2 med del 1 og ikke omvendt. På samme måte er det nesten 30 oppslag på møller i Oppland 1, mens dette ikke er noe opp - slag ord i Oppland del 2.

Skal vi da tro at de opplandske flatbygdene er dominert av kornmalende bønder, gjelds - tyngede leilendinger og en større andel finner enn i Gudbrandsdalen, eller er det utgiver som har lagt forskjellige kriterier til grunn for valg av oppslagsord?

Ellers har jeg sett litt på ordlisten som er gitt i begynnelsen av bøkene (bl.a. Del 1, s. XVIII). Her er et visst rom for forbedring. Det burde være et bedre skille mellom kildeform og normalisert form av begreper. «Breffuebrud» bør normaliseres til Brevbrudd som stikk ord, og «Aabodsfall» kunne på samme måte hete Åbotfall. Det er angitt at ordlisten bygger på Jens Bjelkes Termini Juridici, bygdebøker og Slektshistoriewiki. Det jeg savner er selvsagt Norsk Historisk Leksikon, hvor brorparten av de aparte ord og uttrykk fra 1600-tallet jo allerede er fyllestgjørende behandlet.

Det er også gjort forklaringer til hvordan navn er normalisert (Del 1, s. XX, Del 2 s. XIX), men denne anmelder stusser litt på hvorfor normaliseringene er gjort like for hele Oppland. Jeg skulle tro at man i deler av Gudbrandsdalen hadde andre uttaler av visse personnavn enn på Hadeland. Dette får imidlertid andre med større lokalkunnskap se nærmere på.

Idet jeg avrunder denne omtalen vil jeg trekke fram en stor og interessant sak fra Oppland del 1 (s. 48–59), hvor vi gjennom et vedlegg til fogderegnskap for Hadeland 1623–1624 stifter bekjentskap med hele saksgangen for en drapsdom over løsgjengeren Jon Pederssøn fra Trondheim som reiste sammen med kvinnene Vibeke Fransdatter og Lisbet Jakobsdatter. Mange vitnemål ble gitt i saken, og ferden til denne trioen kan følges over større deler av det sentrale Østlandet fra Skien til Sigdal, videre til Røyken, Aker og Romerike, før Jon Pederssøn til slutt ble fengselet i Valdres.

Nettopp mulighetene til å finne ulike saker som ellers er svært bortgjemt, er styrken til disse kildeutgavene. Enten de mindre for - seelser som kanskje ga en bot på noen få riksdaler, men samtidig kan gi opplysninger man ikke kan forvente å finne andre steder, til de større sakene hvor menneskeskjebner brettes ut i sin ytterste detalj før vedkommende ble dømt til døden av det lokale tinget.

Begge bøkene sett under ett gir altså en inngangsportal til et bredt spekter av menneskeskjebner gjennom hele 1600-tallet for hele det nåværende fylket Oppland. Arbeidet som er nedlagt i å utgi boken er stort, og nøyaktighetsgraden stor. Helt feilfri kan ingen utgivelse være, men det forventer vi heller ikke. Temaet i utgivelsene er jo nettopp at vi mennesker på ingen måte er feilfri.

Bør du så anskaffe disse to bøkene? Svaret er todelt. Enten er du som leser midt i målgruppen, nemlig en med forskingsfelt og interesse i Oppland, eller så er du noe verre å overtale slik som undertegnede inntil du innser at bøkene utgjør et mindre eldorado av informasjon som også folk utenfor primærområdet Oppland kan gjøres seg stor nytte av. I begge disse tilfeller kan bøkene anbefales. Faller du derimot utenfor disse to gruppene, kan du likefullt la deg inspirere til å selv gjøre en tilsvarende jobb som Nedrud og dermed fortsette serien av kildeutgivelser i regi av NSF for ditt område. I så fall vil det raskt gå opp for deg at prisen som forlanges er relativt lav sammenlignet med tiden det tar å gjøre dette materialet tilgjengelig. Are S. Gustavsen»

==Om forfatteren==
[[Rune Nedrud]] er en norsk slektsforsker. Han har vært formann i [[Norsk Slektshistorisk Forening]] siden 2009 og redaktør av [[Genealogen]] siden 2011. Foruten tobindsverket ''Regnskapene for Akershus på 1600-tallet'', hvis andre del om Gudbrandsdalen kom ut i 2017, har han skrevet kursheftet ''Innføring i slektsforskning. Grunnprinsipper og kildebruk'', utgitt i 2014.

==Referanser==
{{Referanser|}}

==Litteratur==
* [[Rune Nedrud|Nedrud, Rune]]. «Sikt- og sakefallslister i lens- og amtsregnskapene på 1600-tallet», ''[[Genealogen]]'' nr. 2/2016, s. 27–32.

==Se også==
* [[Regnskapene for Akershus på 1600-tallet. Oppland del 2. Sikt og sakefall 1606–1695 (bok)]]

==Eksterne lenker==
* [https://no.wikipedia.org/wiki/Sikt_og_sakefall Sikt og sakefall] (Wikipedia, bokmål).

[[Kategori:Kildeskrifter]]

Dahleslekta i Isfjorden. Anna og Ole I. Dahle, etterslekt og aner (bok)

2021-11-25T21:12:38Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde = Dahleslekta i Isfjorden (omslag).png
| bildetekst =
| tittel = ''Dahleslekta i Isfjorden. Anna og Ole I. Dahle, etterslekt og aner''
| forfatter(e) =
| bidragsyter =
| redaktør(er) = Jostein Valved
| redaksjonsmedlem(mer) = Arne Dahle Ivar Dahle Petter Dahle Irene Folland Signe Haakanes Harald Valved May Folland Værnes
| utgiver = [https://klarahytta.wordpress.com klarahytta.wordpress.com]
| utgivelsessted = Oslo
| årstall = 2015
| sideantall = 319
| format =
| innbinding = Hardback
| språk = Norsk (bokmål, nynorsk)
| noter = Illustrert, kart
| id = ISBN 9788230329344
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/BIBSYS:default_scope:BIBSYS_ILS71486585240002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig =
}}
Boken '''Dahleslekta i Isfjorden. Anna og Ole I. Dahle, etterslekt og aner''' tar utgangspunkt i Anna (f. Grøtta 1875–1959) og Ole I. Dahle (1865–1961) på gården Dahle nedre (Ner-Dale) i Isfjorden. Forfedrene er fra de fleste bygdene som inngår i dagens Rauma kommune i Romsdal. Ole I. Dahles besteforeldre Margit Olsdatter, f. Torset (1800–1834) og Ole Iversen Dahle (1791–1880, f. Wøllo, senere Brandvold) fra Hemsedal i Buskerud kjøpte Ner-Dale (Hen sogn i Grytten prestegjeld) i 1826. Slekten er spredd over hele Norge og i utlandet (USA, Sør-Afrika, Tyrkia, Frankrike og Singapore).<ref>Presentasjonen her bygger på bokens forord samt brev fra Jostein Valved til Norsk Slektshistorisk Forening datert 22. oktober 2015.</ref>

Boken ble utgitt privat i juni 2015 av en prosjektgruppe ledet av Jostein Valved fra Lillehammer. Øvrige medlemmer i gruppen var Arne Dahle. Ivar Dahle. Petter Dahle, Irene Folland, Signe Haakanes, Harald Valved og May Folland Værnes.

Boken har et omfang på 319 sider og inneholder ellers 288 bilder, 11 slektstavler og 4 kart, foruten litteraturliste.

Etterkommerne etter Anna og Ole I. Dahle avholdt slektsstevne i 1988, der 7 av de 8 barna til Anna og Ole deltok. Nytt slektsstevne ble arrangert i slutten av juni 2015.<ref>Jf. bokens forord.</ref> Rundt 150 familiemedlemmer deltok.<ref>Rydjord, Ottar. «[https://klarahytta.files.wordpress.com/2015/08/romsdalsbudstikke_25-7-2015.pdf Bok om Dahle-slekta]», ''Romsdals Budstikke'' 25. juli 2015, s. 32.</ref>

Per mars 2015 bestod etterslekten av 8 barn, 24 barnebarn, 67 oldebarn, 89 tippoldebarn og 2 tipptippoldebarn.<ref>Boken, s. 22.</ref>

==Anmeldelser og omtaler==
Boken ble anmeldt av Ottar Rydjord i ''Romsdals Budstikke'' i 2015.<ref>Rydjord, Ottar. [https://klarahytta.files.wordpress.com/2015/08/romsdalsbudstikke_25-7-2015.pdf «Bok om Dahle-slekta»], ''Romsdals Budstikke'' 25. juli 2015, s. 32.</ref>

Historiker [[Bruker:Dag T. Hoelseth|Dag T. Hoelseth]] anmeldte ''Dahleslekta i Isfjorden. Anna og Ole I. Dahle, etterslekt og aner'' i [[Genealogen]] 2015.<ref>Hoelseth, Dag T. «Dahleslekta i Isfjorden», ''[[Genealogen]]'', nr 1, 2016, s. 42–44.</ref>

«Mange forsker på slekten i år etter år, legger nye detaljer inn i et slektsforskerprogram etter hvert nye funn, men klarer aldri å gjøre noe mer ut av forskningen. Heldigvis finnes det noen hederlige unntak. Da er ofte et planlagt slektstreff drivkraften bak en sluttinnspurt i slektsforskningen. Et lysende eksempel på dette er boken Dahleslekta i Isfjorden, som tar for seg anene og etterslekten til Anna (f. Grøtta 1875–1959) og Ole Iversen Dahle (1875–1961) på gården Dale nedre (Ner-Dale) i Isfjorden i Romsdal.

Boken ble utgitt privat i juni 2015 av en prosjektgruppe ledet av Jostein Valved fra Lillehammer. Øvrige medlemmer i gruppen er Arne Dahle, Ivar Dahle, Petter Dahle, Irene Folland, Signe Haakanes, Harald Valved og May Folland Værnes. Boken har hele 319 sider og inneholder 288 bilder, 11 slektstavler og fire kart foruten en litteraturliste.

Slektsboken er inndelt i syv kapitler og innledes med historien til Anna og Ole I. Dahle, som giftet seg i Hen kirke i 1900 og fikk i alt åtte barn sammen, hvorav fem fikk etterkommere. Etterslekten, som per mars 2015 foruten de nevnte barna bestod av 24 barnebarn, 67 oldebarn, 89 tippoldebarn og to tipp tippoldebarn, er behørig presentert. Alle har fått egen omtale, unntatt barn til og med grunnskolealder, og kapitlet er rikt illustrert med bilder og oversiktlige slektstavler inndelt i ulike farger for hver generasjon. Kapitlet, som naturlig nok er det mest omfattende i boken, gir et unikt innblikk i slektens historie gjennom 115 år. Vi blir servert detaljer om liv og levnet, skolegang og utdannelse, yrke og hobbyer, men får også møte eldstesønnen Ivar, som kjøpte seg et småbruk i Idaho og som ble brutalt myrdet i april 1982. Vi blir kjent med en familie som gjennom generasjoner har vært aktive i kirke og misjon, men også med Hallvar Valved, som i 1948 var den første som kjøpte traktor i Voll kommune (i dag en del av Rauma kommune), og vi møter en norgesmester i kick boksing. Slektshistorien er samtidig norgeshistorie i miniatyr.

Da Dahle-slekten møttes til slektstreff i 1988, deltok 7 av de 8 barna til Anna og Ole. I dag er det rundt 180 etterkommere i live – spredt utover Norge så vel som i utlandet (USA, Sør-Afrika, Tyrkia, Frankrike og Singapore) – og med ektefeller og partnere var det omtrent 150 personer som møttes til slekts stevne den siste helgen i juni 2015, med blant annet fest på Trollstigen gjestegård i Ister - dalen og familiegudstjeneste i Hen kirke på søndagen. På kirkegården ligger Anna og Ole gravlagt sammen med de tre ugifte barna.

Kapittel 3 omhandler anene til Anna og Ole. Forfedrene kommer stort sett fra de fleste bygdene som inngår i dagens Rauma kommune i Romsdal, men Oles besteforeldre Margit Olsdatter, f. Torset (1800–1834) og Ole Iversen Dahle (1791–1880), f. Wøllo, senere Brandvoll) kom fra Hemsedal i Buskerud. Ole den eldre kjøpte Ner-Dale i Hen sogn i Grytten prestegjeld i 1826.

I innledningen til anekapitlet kan vi lese at prosjektgruppen ved «hjelp av primærkjelder (kyrkjebøker, skifteprotokollar, tingbøker, folketeljingar og liknande) og sekundærkjelder (bygdebøker, årbøker, artiklar og liknande) har […] nokolunde sikkert funne anane til Anna og Ole I. Dahle 4–6 ledd attover i tid, som oftast til slutten av 1600-talet.» Hvilke kilder som er brukt nevnes etter hvert som anene og deres søsken presenteres. Det finnes gode bygde - bøker og det finnes dårlige bygdebøker, mens de aller fleste befinner seg kanskje midt i mellom. Prosjektgruppen er seg dette bevisst og har også kritiske bemerkninger til noen av de trykte kildene i litteraturlisten bakerst i boken. Jeg kunne likevel ønske at det kom klarere frem i anekapitlet når forfatterne føler seg usikre. En samlet oversikt over hvilke primærkilder som er gjennomgått ville også gjort det lettere å kunne etterprøve informasjonen. Det blir ellers mange navn å holde rede på i løpet av boken, men ikke flere enn at prosjektgruppen kunne fått til et navneregister.

Basert på folketellinger, kirkebøker, ting - bøker, personlige opptegnelser og mer får vi i kapittel 4 følge folk og fe, bygninger og hus mannsplasser m.m. under gården Ner-Dale (Dale nedre, gnr. 6, bnr. 1). Den drives i dag av Ole og Annas oldebarn Svein Magne Dahle.

Prosjektgruppen har lagt ned et solid stykke arbeid, men har også hatt en takknemlig oppgave. Da tenker jeg ikke bare på den slektsbevisstheten som ser ut til å ha preget mange av stamekteparets etterkommere, og som kommer til uttrykk blant annet i etterslektkapitlet. Men familiemedlemmene har også vært usedvanlig flinke til å ta vare på gamle brev og andre dokumenter. I kapittel 5 «Erindringer og gamle brev» får vi blant annet lese opptegnelsene Ole I. Dahle gjorde 89 år gammel og Annas kjærlighetsbrev etter at de hadde forlovet seg i 1899: «Ja min kjære, jeg føler nu mer end nogen sinde før, hvor helt du eier mit hjerte, og at jeg er som en halv person siden du fik din plads der, og at jeg uden dit selskab ikke er aldeles tilfreds.»

I kapittel 6 «Småstoff» finner vi blant annet en avskrift av ministerialboken for Grytten/ Hen 1854–1877 om dobbeltbryllupet 3. juni 1858 da Iver Olsen Dale giftet seg med Kari Taraldsdatter Heen, og dennes bror John Taraldsen Soggebakke giftet seg med Ivers søster Maria Olsdatter Dale. Men vi får også lese om hundreårsfesten på Ner-Dale i 1926 og et kapittel om «Hallingdølar i Isfjorden», et emne som jeg håper kan bli gjenstand for ytterligere forskning og publisering ved et senere anledning. Blant småstoffet møter vi også slekten i Sør-Afrika, vi får detaljer fra slektstreffet i 1988 og historien bak Klarahytta på Mysu - seter i Rondane, anskaffet av eldstedatteren Klara Dahle (1901–1999) og som hele slekten nå har muligheten til å benytte sommer som vinter.

Dahle-slekten er heldig som har en slik bok å slå opp i og kose seg med i årene som kommer. Boken er godt skrevet, men en ekstra styrke er selvsagt de mange illustrasjonene – ikke bare av mennesker og bygninger – men også av gamle redskap, møbler, duker og kniplinger, foruten kart og avisutklipp. Uten tvil en slektsbok til etterfølgelse!

Det er for øvrig opprettet en egen nettside for slekten, klarahytta.wordpress.com, ment som en møteplass for alle etterkommerne etter Anna og Ole I. Dahle, hvor man kan informere hverandre om slektshendelser og eventuelt laste opp artikler og bilder. Noen artikler, men langtfra alle, er passordbeskyttet, så andre interesserte kan få med seg slektens begivenheter og gjøremål. Dag T. Hoelseth»

Se ellers slektens nettside<ref>https://klarahytta.wordpress.com, jf også infoboksen.</ref> for omtaler og artikler av slekten og slektsboken.

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Valved, Jostein (medforf.) | utgivelsesår = 2015 | tittel = Dahleslekta i Isfjorden. Anna og Ole I. Dahle, etterslekt og aner | utgivelsessted = Oslo | forlag = klarahytta.wordpress.com | url = | 319 s}}

==Referanser==
{{Referanser}}

[[Kategori:Norske slektsbøker|Dahle]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Dahle ]]

Släktforskning i Norden. Grundprinciper och användning av källor (bok)

2021-11-25T12:38:12Z

Sølvi Løchen: Ny side: {{Infoboks litteratur | bilde = | bildetekst = | tittel = '''Släktforskning i Norden. Grundprinciper och användning av källor''' | forfatter(e) = | bidragsyter = | redaktør(…

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Släktforskning i Norden. Grundprinciper och användning av källor'''
| forfatter(e) =
| bidragsyter =
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Sveriges Släktforskarförbund
| utgivelsessted =
| årstall = 2015
| sideantall = Nedrud, Rune. Släktforskning i Norge. Winter, Ritva. Släktforskning i Finland. Christensen, Gitte og Kathrine Tobiasen. Släktforskning i Danmark.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (bokmål)
| noter = 3 bind
| id =
| bibliotekkatalog = [http://websok.libris.kb.se/bib/18315826 Släktforskning i Norge. Libris] [http://websok.libris.kb.se/bib/18315887 Släktforskning i Danmark. Libris] [http://websok.libris.kb.se/bib/18315911 Släktforskning i Finland. Libris]
| digitalt tilgjengelig = }}

[[Sveriges Släktforskarförbund]] ga ut '''Släktforskning i Norden. Grundprinciper och användning av källor'''<ref> Sveriges Släktforskarförbund. ''Släktforskning i Norden. Grundprinciper och användning av källor''. Sveriges Släktforskarförbund, Solna, 2015.</ref> i Solna 2015.

De tre bindene i serien ble utgitt som introduksjonshefter for svensker med aner i Danmark, Finland og Norge, og er ifølge anmelderen også velegnet for nordmenn. I heftene finnes oversikter over arkivinstitusjoner, og man får oversikt over landenes kilder til slektsforskningen. De tar blant annet for seg migrasjonen mellom de nordiske land, dessuten de viktigste kildene til utvandringen til Amerika. Nettadressene som oppgis kan ha mindre betydning fordi de fort forsvinner eller bli uaktuelle. Alle tre forfattere var erfarne slektsforskere. Heftene er godt illustrert.

==Omtaler og anmeldelser==
Historiker [[Bruker:Dag T. Hoelseth|Dag Hoelseth]] anmeldte ''Släktforskning i Norden. Grundprinciper och användning av källor'' i [[Genealogen]] 2016.<ref>Hoelseth, Dag T. «Ny serie med håndbøker i kortform: Släktforskning i Norden», ''[[Genealogen]]'', nr 1, 2016, s. 44–46.</ref>

«De fleste slektsforskere med nordiske røtter vil før eller siden støte på en ane som ikke er født i samme land som en selv kommer fra. Man må krysse grensen for å lete videre etter spor. Men hvor og hvordan skal man lete?

Sveriges Släktforskarförbund har forsøkt å hjelpe til med dette. I 2015 utga forbundet bokserien «Släktforskning i Norden» med en innføring i slektsforskning i Norge, Danmark og Finland. Forbundet har merket alle tre heftene «Norge – Danmark – Finland» og har dermed foreløbig ekskludert både sitt eget land og Island. Det siste kan vel være fordi forbindelsene mellom Sverige og Island slektsmessig er mer begrenset. Men selv om håndbøkene først og fremst er myntet på det svenske markedet, betyr det ikke at heftene ikke også kan ha nytte og verdi for svenskkyndige bosatt utenfor Sveriges grenser.

Det svenske slektsforskerforbundet har benyttet seg av kjente og erfarne slektsforskere til å presentere slektsforskningen i hvert sitt land. Det norske heftet er forfattet av [[Rune Nedrud]], slektsforsker siden begynnelsen av 1990-tallet og kjent blant annet som formann i [[Norsk Slektshistorisk Forening]] fra 2009, redaktør av medlemsbladet «[[Genealogen]]» fra 2011 og med lang fartstid som kursholder. Han har dessuten skrevet kursheftet «Innføring i slektsforskning. Grunnprinsipper og kildebruk», utgitt første gang i 2011 og i ny og forbedret utgave i 2014. Kursheftet er ett av de mest solgte produktene til Norsk Slektshistorisk Forening de siste årene.

Det danske heftet er forfattet av Gitte Christensen, som er bibliotekar av yrke og har mange års slektsforskning bak seg. Hun har sittet i styret til DIS-Danmark der hun har virket som foreningens nyhetsredaktør, har ledet kurs og har sammen med medforfatteren Kathrine Tobiasen skrevet boken «Slægtsforskning på nettet» (2012). Også Tobiasen er bibliotekar og med lang fartstid bak seg som slektsforsker. Hun er redaktør for DIS-tidsskriftet «Slægt & Data», er medlem av foreningens styre og har holdt kurs og forelesninger om slektsforskning i Danmark.

Den finske innføringen er skrevet av Ritva Winter, som er født i Finland, men som kom til Sverige som krigsbarn i 1944 og har drevet slektsforskning siden 70-tallet. Hennes egen Winter-slekt kommer ifølge en artikkel på Genealogi.se fra Vyborg, Karelen, men som antagelig har dansk eller tysk opprinnelse og som opp gjennom århundrene har knyttet seg til mange finske borgerlige slekter.

Det finnes omfattende håndbøker i slektsforskning som dekker alle de tre landene, men heftene kan ses på som «håndbøker i kortform», praktisk til bruk for kurs, og lette å ta med seg i vesken. Heftene om Finland og Danmark er hver på 64 sider, mens den norske er på 48 sider.

De tre heftene, som alle er usedvanlig godt illustrert, er stort sett bygget opp under samme lest. Alle har kapitler om landenes arkivvesen, kontaktadresser, de viktigste kildene, som [[Kirkebok|kirkebøker]], [[Folketelling|folketellinger]], manntall, skiftemateriale og digitale søkesider, rettsvesen, militære, emigrasjon, nasjonale slektsforskerforeninger, navneformer, tips og praktiske råd samt ordlister. Unntaket er en oversikt over standardverk om slektsforskning, som finnes i heftene om Danmark og Finland, men ikke det norske heftet. På den annen side henviser Nedrud til [[Norsk Slektshistorisk Tidsskrift|NST]]-artikler som tar for seg ulike kilder. Winters hefte har den mest utførlige oversikten over standardverk om slektsforskning, kilder og ulike historiske temaer.

Det er nærmest selvsagt at de tre landenes til dels felles, men også ulike historiske utvikling også påvirker hva slags arkivmateriale som finnes. Finland var i flere århundrer underlagt Sverige, før det ble et russisk storfyrstedømme. Norge var en del av Danmark i over fire århundrer og også i personalunion med Sverige. Mange nordmenn har derfor aner fra Danmark og Sverige. Unionen i seg selv var ingen årsak til den svenske innvandringen til Norge, snarere økonomiske forhold, men innvandringen, blant annet fra Värmland og Bohuslän, var uansett stor. Både Sverige og Norge har betydelige innslag av skogfinner, og i Nord-Norge var også den kvenske innvandringen stor. Winter tar i migrasjonskapitlet for seg «svedjefinnar», mens kvenene ikke nevnes. Særskilte kilder for samiske forflytninger er ellers forbigått i både det finske og det norske heftet. Spesielt for Finland er krigsbarna – omkring 70 000–80 000 finske barn som ble sendt til Sverige årene 1939 til 1944 og hvor rundt 10 000–15 000 ble værende etter krigen. Dessuten kommer utvandringen til det russiske Karelen og ellers alle de finske som ble værende på russisk side etter 2. verdenskrig. Det danske heftet på sin side har et eget kapittel som tar for seg den sydligste delen av dagens Sverige – Skåne, Halland og Blekinge – som frem til 1658 var under den danske kongen. Selv om kildene generelt er de samme kunne kanskje det norske heftet gjort mer ut av innvandringen fra nabolandene og hvilke kilder som spesielt er aktuelle.

Felles for alle de tre heftene er at forfatterne tar for seg de viktigste kildene for utvandringen til USA, Canada osv., men ellers henviser til nettsteder som Ancestry.com og Familysearch.org for videre forskning, da emigrantforskningen for øvrig er mer eller mindre lik for alle landene.

Jeg tar vel ikke for hardt i når jeg påstår at nordmenns og svenskers kjennskap til Finland og finsk historie er noe begrenset. Winter må derfor særskilt honoreres for den gode innføringen i finsk historie, som forklarer bakgrunnen for de finske kildetypene. Det finske språket kan være avskrekkende for alle som ønsker å forske på slekt i Finland, men det finnes tross alt svenskspråklige kilder, og heftet gir uansett en god innføring i hvor man skal lete seg frem i det finskspråklige materialet. Med litt innsats og ved hjelp av ordlisten er ingenting umulig.

Jeg tør påstå at norske slektsforskere vil ha god nytte av heftene om Danmark og Finland. De gir alle en god oversikt over kildene man må gi seg i kast med. Det norske heftet baserer seg naturlig nok på kursheftet som Nedrud har utgitt tidligere, og mange vil vel derfor foretrekke å lese en innføring om Norge på norsk, men SSF-heftet utmerker seg med flere illustrasjoner og flott design. Heftene utgjør alle et praktisk hjelpemiddel enten man sitter alene foran skjermen eller i et kurslokale. Men slike håndbøker har ellers samme utfordring som lovbøkene. I en internettverden i rask utvikling risikerer de å bli utdaterte så snart de er gått i trykken. Mange deler av arkivmaterialet som presenteres vil selvsagt være i samme form, men nettsider har en lei tendens til å forsvinne eller skifte adresse. Det finske heftet inneholder nok litt vel mange – og lange – nettadresser, slik at en generell henvisning til en lenkeoversikt på Genealogi.se som lettere kunne oppdateres nok hadde vært en fordel.

Det er ellers mange som foretrekker introduksjonshefter som disse i trykt form, men de kunne med fordel også ha vært publisert som e-bøker eller i andre elektroniske formater, slik at man lett kunne klikke seg frem direkte fra introduksjonen til materialet man er interessert i. På den annen side har SSF laget en god mal for hvordan introduksjonsheftene skal lages, slik at de med letthet kan oppdateres ved større endringer på de digitale søkesidene. Prisen – SEK 215 per hefte for ikke-medlemmer – er overkommelig selv om heftene etter hvert kanskje vil komme ut i revidert versjon.

Sveriges Släktforskarförbund har utgitt flere håndbøker om slektsforskning i Sverige, deriblant Ewa Nilssons «Vägen till dina rötter» fra 2013 og Gunilla Didrikssons hefter «Släktforskning. Grundkurs» og «Släktforskning. Fortsättning», som begge kom ut nye opplag så sent som i 2015. Det er kanskje derfor mindre sannsynlig at det kommer en kortform om slektsforskning i Sverige med samme mal som de øvrige innføringsheftene, selv om det hadde vært velkomment. Men malen som er brukt for Norge, Danmark og Finland kan med hell også brukes i andre land som Norge og Sverige har nær tilknytning til, som Tyskland for begge land og Nederland for Norge sin del. Hvis ikke SSF gjør det, hvem tar da utfordringen? Dag T. Hoelseth»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = | utgivelsesår = 2015 | tittel = Släktforskning i Norden. Grundprinciper och användning av källor | utgivelsessted = Solna | forlag = Sveriges Släktforskarförbund | url = | 3 bind}}

==Se også==
*[[Slektsforskning i Danmark]]
*[[Slektsforskning i Finland]]

[[Kategori: Håndbøker ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen| ]]

Genealogica & Heraldica. Proceedings of the XXXIst International Congress of Genealogical and Heraldic Sciences (bok)

2021-11-25T08:53:35Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde = Genealogica & Heraldica XXXI (omslag).jpg
| bildetekst =
| tittel = '''Engelsk''': ''Genealogica & Heraldica. Influence on Genealogy and Heraldry of Major Events in the History of a Nation. Proceedings of the XXXIst International Congress of Genealogical and Heraldic Sciences. Oslo 2014'' '''Fransk''': ''Genealogica & Heraldica. Influence sur la généalogie et l'héraldique des événements majeurs de l'histoire d'une nation. Actes du XXXIe Congrès international des sciences généalogique et héraldique. Oslo 2014''
| forfatter(e) =
| bidragsyter =
| redaktør(er) = [[Bruker:Elin Galtung Lihaug|Elin Galtung Lihaug]]
| redaksjonsmedlem(mer) = Jan Eide, Carsten Berg Høgenhoff, Terje Rye, Kaare Seeberg Sidselrud
| utgiver = Slektshistorisk forlag
| utgivelsessted = Oslo
| årstall = 2015
| sideantall = 505
| format =
| innbinding = Hardback
| språk = Fransk, engelsk, tysk.
| noter = Ill., deltagerliste.
| id = ISBN 9788293397045
| bibliotekkatalog = [https://bib.genealogi.no/cgi-bin/koha/opac-detail.pl?biblionumber=2942&query_desc=kw%2Cwrdl%3A%20genealogica NSFs bibliotek]
| digitalt tilgjengelig =
}}
'''Genealogica & Heraldica. Influence on Genealogy and Heraldry of Major Events in the History of a Nation. Proceedings of the XXXIst International Congress of Genealogical and Heraldic Sciences. Oslo 2014''', på fransk '''Genealogica & Heraldica. Influence sur la généalogie et l'héraldique des événements majeurs de l'histoire d'une nation. Actes du XXXIe Congrès international des sciences généalogique et héraldique. Oslo 2014''' ble utgitt av Slektshistorisk forlag i 2015 og inneholder de fleste foredragene som ble holdt under [[Den 31. internasjonale kongress for genealogi og heraldikk]] i Oslo 2014.

Hovedtemaet for kongressen var, jf. kongressrapportens tittel, ''Innvirkning på genealogi og heraldikk av store hendelser i en nasjons historie''. Temaet hadde sin bakgrunn i at det i 2014 var 200 år siden Norge fikk sin grunnlov, og det var 700 år siden Oslo ble Norges offisielle hovedstad, to jubileer som ble markert i løpet av året. Kongressen ble arrangert i fellesskap av [[Norsk Heraldisk Forening]] og [[Norsk Slektshistorisk Forening]].

Elin Galtung Lihaug var redaktør for kongressraporten og hadde med seg Jan Eide, Carsten Berg Høgenhoff, Terje Rye og Kaare Seeberg Sidselrud som redaksjonsmedlemmer. Eide (leder), Lihaug og Sidselrud var alle medlemmer av hovedkomiteen som hadde arrangøransvaret for kongressen.

==Kongressen==
Foredragsholdere fra i alt 19 forskjellige land holdt til sammen 51 foredrag under kongressen. Av disse omhandlet 20 genealogi, mens 31 dreide seg om heraldikk. I tillegg bidro 22 ordstyrere til at foredragene og eventuelle spørsmål og kommentarer fra salen gikk pent og pyntelig for seg. 40 av foredragene er gjort om til artikler og presentert i kongressrapporten, mens resterende foredragsresymeer er hentet fra programmet til kongressen.

Kongressen hadde i alt 111 deltagere fra 26 forskjelige land. I tillegg deltok 40 ledsagere på ekskursjonene og banketten.<ref>''Genealogica & Heraldica. Oslo 2014'', s. XLII.</ref>

==Innholdsfortegnelse==

{| class="wikitable" border="1"
|-
! Contents – Table des matières
! Page
|-
| '''Thorhild Widvey''', Minister of Culture – Ministre de la culture
| style="text-align: right;" | XII
|-
| '''Ivar Fonnes''', Director General, The National Archives of Norway – Directeur Général, Archives Nationales de Norvège
| style="text-align: right;" | XIII
|-
| '''Fabian Stang''', Mayor of Oslo – Maire d’Oslo
| style="text-align: right;" | XIV
|-
| '''Rolf Sutter''', President – Président, Permanent Bureau of the International Congresses of Genealogical and Heraldic Sciences – Bureau permanent des congrès internationaux des sciences généalogique et héraldique
| style="text-align: right;" | XVI
|-
| '''Jan Eide''', President of the Executive Committee – Président du Comité Exécutif
| style="text-align: right;" | XVII
|-
| Genealogy and Heraldry in Norway Today
| style="text-align: right;" | XVIII
|-
| La généalogie et l’héraldique dans la Norvège contemporaine
| style="text-align: right;" | XIX
|-
| Executive Committee – Comité Exécutif & Scientific Committee – Comité Scientifique
| style="text-align: right;" | XX
|-
| International Organisations for Genealogy and Heraldry – Organisations Internationales de Généalogie et d’Héraldique
| style="text-align: right;" | XXI
|-
| Prize Winners – Lauréats des Prix
| style="text-align: right;" | XXI
|-
| Permanent Bureau of International Congresses – Bureau permanent des congrès internationaux
| style="text-align: right;" | XXII
|-
| Previous congresses – Congrès précédents
| style="text-align: right;" | XXIII
|-
| Contributors to the arrangement of the congress – Contributeurs à l’organisation du congrès
| style="text-align: right;" | XXIII
|-
| Congress Programme – Programme du Congrès
| style="text-align: right;" | XXIV
|-
| Speakers at the Congress – Conférenciers au Congrès
| style="text-align: right;" | XXVII
|-
| Photos from the Congress – Photos du Congrès
| style="text-align: right;" | XXX
|-
| Report – Compte rendu
| style="text-align: right;" | XLII
|-
| '''Johanna Aminoff-Winberg, Finland:''' Refugees during the Great Northern War – a Genealogical Problem
| style="text-align: right;" | 1
|-
| '''Ronny Andersen, Denmark:''' Following the Heraldic Trace of Danish Foreign Policy c. 1700–1800
| style="text-align: right;" | 7
|-
| '''David B. Appleton, USA:''' The United States of America: The Search for a National Coat of Arms
| style="text-align: right;" | 23
|-
| '''Richard C F Baker, England:''' The Founding of the College of Arms
| style="text-align: right;" | 35
|-
| '''Nils G. Bartholdy, Denmark:''' The Alteration of the Danish Royal Arms in 1819 in Consequence of the Cession of Norway in 1814
| style="text-align: right;" | 43
|-
| '''Anders Bjønnes, Norway:''' The Seals on the Constitution Document of 17th May 1814 – the Last (?) Great Manifestation in Norway of an Ancient Judicial Tradition
| style="text-align: right;" | 57
|-
| '''D’Arcy Jonathan Dacre Boulton, USA:''' Further Disastrous Effects of the Revolution of 1776–83: False Arms, False Supporters, False Crests, and False Achievements Used to Represent the Federal Government of the United States of America, 1782–1888
| style="text-align: right;" | 67
|-
| '''Johanna E.M.H. (Annelies) van Bronswijk et al., The Netherlands and Belgium:''' Families of Zeelst-Meerveldhoven (The Netherlands): Genealogy, Genetics and History
| style="text-align: right;" | 81
|-
| '''[[Bruker:Hans Cappelen|Hans Cappelen, Norway]]:''' Private Heraldry and the Constitution Document of 17 May 1814
| style="text-align: right;" | 97
|-
| '''Carl-Thomas von Christierson, Denmark:''' The Forbes Birthbrief at The University Library in Lund
| style="text-align: right;" | 109
|-
| '''Bruce Durie, Scotland:''' Could Edvard Munch Have Had Children with Eva Mudocci? Genealogy and DNA
| style="text-align: right;" | 125
|-
| '''Paul A Fox, England:''' The English Revolution of 1399 and Its Influence on Heraldic Practice
| style="text-align: right;" | 137
|-
| '''Matthew Hovious, Spain:''' The Spanish Civil War’s Legacy for Genealogical Research
| style="text-align: right;" | 151
|-
| '''Knut Johannessen, Norway:''' Norway’s Coat of Arms in the «Miracle Year» of 1814
| style="text-align: right;" | 163
|-
| '''Henrik Klackenberg, Sweden:''' The Greater Coat of Arms of Sweden from c. 1450 until Today
| style="text-align: right;" | 173
|-
| '''Tomáš Krejčík, Czech Republic:''' Some Remarks on the State of the Genealogical Research in Austrian Silesia
| style="text-align: right;" | 181
|-
| '''Olga Kulakovskaya, Russia:''' Genealogy in post-Soviet Russia
| style="text-align: right;" | 187
|-
| '''Pierre Le Clercq, France:''' Un village français dans la tourmente de la Grande Guerre
| style="text-align: right;" | 193
|-
| '''Falk Liebezeit, Deutschland:''' Bürgermeister Georg Friedrich Storkmann aus Diepholz reist nach Norwegen um die Nordmann-Erbschaft für seine Bürger zu retten. Seit der Hansezeit herrschte reger Verkehr nicht nur der Hansestädte mit Norwegen, auch das Hinterland von Bremen (heutiger Landkreis Diepholz) stellte viele junge Männer
| style="text-align: right;" | 219
|-
| '''[[Bruker:Elin Galtung Lihaug|Elin Galtung Lihaug, Norway]]:''' From Brandenburg through the Scandinavian and Baltic Countries to Russia and Great Britain – a Line of Descent Covering More Than 400 Years
| style="text-align: right;" | 227
|-
| '''Rodrigo-Alonso López-Portillo y Lancaster-Jones, Mexico:''' From Mexico to the World: The Legacy and Tradition of the Gallardo Family in Tequila and Charrería
| style="text-align: right;" | 237
|-
| '''[[Lars Løberg|Lars Løberg, Norway]]:''' Marriage as a Political Tool for Reconciliation – Continuity and Change in the Norwegian Aristocracy after the Death of King Magnus Erlingsson (1184)
| style="text-align: right;" | 253
|-
| '''Alex Maxwell Findlater, Scotland:''' James V’s Presentation of Scotland and Himself to Both Europe and His Lieges
| style="text-align: right;" | 265
|-
| '''Torgeir Melsaeter, Norwegen:''' Wappenbilder als päpstliche Botschaftsvermittler im Rom der frühen Neuzeit
| style="text-align: right;" | 271
|-
| '''Hugh Peskett, England:''' Evaluation of Traditional Celtic Genealogies
| style="text-align: right;" | 285
|-
| '''Denis Racine, Canada:''' L’immigration scandinave au Québec de 1608 à 1901
| style="text-align: right;" | 293
|-
| '''Agnė Railaitė-Bardė, Lithuania:''' The Rise of Genealogical Manifestation after the Election of the Ruler of Poland and Lithuania in 1669
| style="text-align: right;" | 305
|-
| '''David E. Rencher, USA:''' Documenting a Nation’s History Using FamilySearch
| style="text-align: right;" | 315
|-
| '''Marianne Reusch, Norway:''' Skis as Charges in Scandinavian Coats of Arms
| style="text-align: right;" | 321
|-
| '''Elizabeth Roads, Scotland:''' The History behind the Lyon King of Arms Act 1672
| style="text-align: right;" | 327
|-
| '''Michael W. Ross, USA:''' Heraldry and Decorations of the Three Polynesian Monarchies
| style="text-align: right;" | 339
|-
| '''Igor V. Sakharov, Russia:''' The Political and Social Upheavals in pre-Soviet and Soviet Russia, and Their Impact on Personal Attitudes towards Family History and on Genealogy as an Academic Discipline
| style="text-align: right;" | 349
|-
| '''Georg Scheibelreiter, Österreich:''' Der österreichische Bindenschild
| style="text-align: right;" | 355
|-
| '''Herbert Stoyan, Deutschland:''' Ermittlung persönlicher Wappen durch Kombination von Heraldik und Genealogie
| style="text-align: right;" | 371
|-
| '''John Strömberg, Finland:''' Sealing the Independence. The Creation of New Seals for the Finnish Government 1918–1920
| style="text-align: right;" | 379
|-
| '''Martin Sunnqvist, Sweden:''' The Iconography of a Judicial Revolution. The Heraldic and Other Symbols in the Seals of the Swedish Seventeenth Century Courts of Appeal
| style="text-align: right;" | 385
|-
| '''Rolf Sutter, Germany:''' New Originated States in the Last 50 Years and Their Heraldry and Emblems
| style="text-align: right;" | 395
|-
| '''Paul Trio, Belgium:''' The Usefulness of Genealogical Research for the Study of Political and Social Developments in the County of Flanders in the 14th Century: A Case-Study of the Noble Family Van Gavere-Van Liedekerke
| style="text-align: right;" | 413
|-
| '''Robert D. Watt and Bruce Patterson, Canada:''' Confederation and the Great War – Two Defining Events for Canada and its Official Emblems
| style="text-align: right;" | 421
|-
| '''Henric Åsklund, Sweden:''' The Jan Raneke Archive of Coats of Arms in Medieval Europe
| style="text-align: right;" | 437
|-
| '''Abstracts – Résumés''' As presented in the Congress programme Résumé comme présenté dans le programme du Congrès
| style="text-align: right;" | 447
|-
| '''Wilhelm Brummer, Finland:''' Heraldry Practices in Finland at the Mercy of the Grand Powers
| style="text-align: right;" | 447
|-
| '''John Peter Collett, Norway:''' The Great Seal of the University of Oslo in Historical Context
| style="text-align: right;" | 448
|-
| '''Stanislaw V. Dumin, Russie:''' L’histoire de la Russie dans ses armoiries d’État
| style="text-align: right;" | 449
|-
| '''Duane LCM Galles, USA:''' The American Century and the Renaissance of Heraldry in the USA
| style="text-align: right;" | 450
|-
| '''Walt Jurečič, Slovenia:''' Symbols of Ljubljana – and Slovenian Heraldry
| style="text-align: right;" | 451
|-
| '''Peter Kurrild-Klitgaard, Denmark:''' King Christopher III, «the Wends» and a Dynastic Challenge
| style="text-align: right;" | 452
|-
| '''Jan Myhrvold, Norway:''' Studies on the Forest Finn Ethnicity in the Swedish-Norwegian Border Area. Perspectives on Family Names and Migration before 1821
| style="text-align: right;" | 452
|-
| '''Peter Rätzel, Deutschland:''' Das Reich, der Adler und die Zeit / The Realm, the Eagle and the Time / Le Règne, l’Aigle et le Temps
| style="text-align: right;" | 453
|-
| '''Johan Marius Setsaas, Norway:''' From 17 May 1814 back to 17 May 1537: The End of Norwegian Independence. Who Were the Men Fighting Together with the Last Archbishop of Norway?
| style="text-align: right;" | 453
|-
| '''Kaare Seeberg Sidselrud, Norway:''' The End of the Norwegian Nobility – Nobility in Norway and the Effects of the Constitution of 1814
| style="text-align: right;" | 454
|-
| '''Steven Thiry and Luc Duerloo, Belgium:''' The Eagle Resurrected – the Abdication of Emperor Charles V, the Spanish Monarchy and the Reinvention of the Imperial Eagle
| style="text-align: right;" | 454
|-
| List of participants / Liste des participants
| style="text-align: right;" | 457
|}

==Omtaler og anmeldelser==
Tor Weidling (1957–) anmeldte ''Influence on genealogy and heraldry of major events in the history of a nation. Proceedings of the XXXIst International Congress of Genealogical and Heraldic Sciences […]'' i [[Genealogen]] 2016.<ref>Weidling, Tor. «Kongressrapporten fra Den 31. internasjonale kongress for genealogi og heraldikk i Oslo», ''[[Genealogen]]'', nr 1, 2016, s. 41–42.</ref>

«I august 2014 ble ''Den 31. internasjonale kongress for genealogi og heraldikk'' avholdt i Oslo. Hovedtemaet for kongressen var hvordan viktige hendelser i en nasjons historie påvirker genealogi og heraldikk. Nå er rapporten fra kongressen utgitt av Norsk Slektshistorisk Forening og Norsk Heraldisk Forening på Slektshistorisk forlag. Redaktør er Elin Galtung Lihaug. Med seg har hun hatt et redaksjonspanel på fire personer.

Dette er en omfattende bok på over 500 sider. Og da er det snakk om godt fylte sider. Noen ganger kanskje vel fylte sider. Og det er en bok med mange bilder. Særlig heraldikk er et tema som krever illustrasjoner. I rapporten finner vi et vell av gjengivelser av [[segl]], seglstamper, segltegninger, mynter og flagg – og mye annet. Den inneholder også fine eksempler på blant annet portrettmalerier og portrettfotografier. Heldigvis er mange av illustrasjonene gjengitt i ganske stort format. Men det er også mange tilfeller hvor man kunne ha ønsket enda større gjengivelser. Dette er selvsagt både et plassproblem og et spørsmål om hva slags grunnlagsmateriale som de enkelte bidragsyterne har levert fra seg. En del av oversiktskartene burde det være enkelt å skaffe fram større versjoner av.

På kongressen møttes forskere og interesserte fra mange land. Denne internasjonale sammensetningen preger også rapporten. Innledninger, hilsener og annet offisielt er trykt både på engelsk og fransk. De fleste bidragene er skrevet på engelsk, men det er også noen på fransk eller tysk. Rapporten inneholder 40 artikler. I tillegg er det trykt resymeer av elleve innlegg. I en kort omtale kan ikke alle bidrag nevnes, og det er heller ikke plass til grundige anmeldelser av enkeltbidrag. I stedet skal vi se på enkelte innholdskategorier og kort omtale enkelte bidrag.

Skal man inndele artiklene etter hovedområde, ser man at det er en del flere artikler om heraldiske temaer enn om [[genealogi]] og personhistorie. Men man får ikke hele bildet ved å grovinndele i to kategorier. I et par artikler har heraldikk og genealogi ganske likeverdig plass. Og i flere av de genealogiske artiklene er heraldikken trukket inn enten som en del av argumentasjonen eller til bruk som illustrasjon.

Det er naturlig at vertskapslandet er godt representert blant bidragsyterne. Hele syv av artiklene gjengir norske bidrag. Særskilt godt er de norske bidragsyterne representert blant resymeene. Det gjelder hele fire av de elleve. Det hadde vært hyggelig om disse også hadde blitt til artikler.

Ikke overraskende så er flere av de norske bidragene knyttet opp mot grunnlovsjubileet. Både Anders Bjønnes og Hans Cappelens bidrag tar utgangspunkt i beseglingen av 17. mai-grunnloven, og Knut Johannessen forteller om det norske riksvåpenet i 1814. Til denne gruppa kan vi også føye resymeet av Kaare Sidselruds innlegg, som hadde som tema grunnloven og slutten på en norsk [[adel]].

Unionsoppløsningen i 1814 hadde selvsagt ikke konsekvenser bare for Norge. Nils G. Bartholdy skriver om hvordan danskene endret sitt riksvåpen 1819 som et resultat av avståelsen av Norge. Rapporten omfatter også flere bidrag om riksvåpen og nasjonale symboler i andre land og til andre tider, både i Sverige, Finland, USA og Canada. Rolf Sutter gir en samlet oversikt over symbolene til nye stater. Av dagens 193 selvstendige stater og 12 halvselvstendige områder, er ca. 60 % nye eller gjenskapte stater fra tiden etter 1960.

H. Stoyan presenterer informasjonssystemet WW-Person, et system for dokumentasjon av europeisk adel. Her samles genealogiske grunndata som navn, tittel, fødsel, død og ekteskap. Men man legger også inn bredere beskrivelser av personenes livsløp, tilknytning til organisasjoner, militær karriere, forleninger, gods og slott. Og man legger også inn portretter og våpen. Av omtalen ser det ut til at prosjektet legger stor vekt på å dokumentere og beskrive de enkelte personers våpen.

Også de genealogiske bidragene er av forskjellige typer. Det er flere artikler som oppsummerer fagets status i ulike områder. Olga Kulakovskaya skriver generelt om genealogi i Russland etter Sovjetunionens fall, og Igor V. Sakahrov mer spesifikt om hvordan de politiske og økonomiske problemene i det nye Russland har påvirket synet på slektshistorie og akademisk genealogi. Det er også et bidrag om genealogisk forskning i eller om det tidligere østerrikske Schlesien.

En annen gruppe blant de genealogiske artiklene har i mer eller mindre grad metodisk innretning. Hit kan vi regne Hugh Pesketts systematiske vurdering av de tradisjonelle keltiske genealogiene i Skottland. David E. Rencher gjør rede for FamilySearch, både selve organisasjonen og de ulike genealogiske hjelpemidlene som de har utviklet.

Genetikkens betydning for moderne genealogi har også satt sine spor i denne rapporten. Bruce Durie presenterer en casestudie hvor han på bakgrunn av kildestudier og genealogiske undersøkelser drøfter hvorvidt fiolinisten Eva Mudocci kunne ha barn med Edvard Munch. Det er en lang rekke framtredende forskere som står bak en redegjørelse for en undersøkelse av sognet Zeelst-Meerveldhoven i det sydlige Nederland, hvor man har kartlagt befolkningen i 1650 og så foretatt systematiske genealogiske og genetiske undersøkelser av matrilineære og patrilineære familier.

Så et lite hjertesukk om rekkefølgen på bidragene. Artikler som innholdsmessig ligger nær hverandre er ofte plassert langt fra hverandre. Mange lesere vil kanskje savne en klarere gruppering. Uansett er dette en utgivelse med mye interessant stoff og med spennvidde fra avgrensede, konkrete studier til oversiktsartikler og metodiske bidrag. Det er en utgivelse som både kongressdeltakere og andre lesere, utgiverforeningene, forlaget og redaksjonen kan være fornøyd med. Tor Weidling»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Se også==
* [[Den 31. internasjonale kongress for genealogi og heraldikk]].
* [[Den internasjonale kongress for genealogi og heraldikk]].
* [[Norsk Heraldisk Forening]].
* [[Norsk Slektshistorisk Forening]].

==Eksterne lenker==
* [http://www.heraldikk.no Norsk Heraldisk Forening] (offisiell nettside).
* [http://www.genealogi.no Norsk Slektshistorisk Forening] (offisiell nettside).

[[Kategori:Genealogisk litteratur]]
[[Kategori:Heraldisk litteratur]]
[[Kategori:Genealogi]]
[[Kategori:Heraldikk]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Heraldikk]]

Dahleslekta i Isfjorden. Anna og Ole I. Dahle, etterslekt og aner (bok)

2021-11-25T08:35:50Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde = Dahleslekta i Isfjorden (omslag).png
| bildetekst =
| tittel = ''Dahleslekta i Isfjorden. Anna og Ole I. Dahle, etterslekt og aner''
| forfatter(e) =
| bidragsyter =
| redaktør(er) = Jostein Valved
| redaksjonsmedlem(mer) = Arne Dahle Ivar Dahle Petter Dahle Irene Folland Signe Haakanes Harald Valved May Folland Værnes
| utgiver = [https://klarahytta.wordpress.com klarahytta.wordpress.com]
| utgivelsessted = Oslo
| årstall = 2015
| sideantall = 319
| format =
| innbinding = Hardback
| språk = Norsk (bokmål, nynorsk)
| noter = Illustrert, kart
| id = ISBN 9788230329344
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/BIBSYS:default_scope:BIBSYS_ILS71486585240002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig =
}}
Boken '''Dahleslekta i Isfjorden. Anna og Ole I. Dahle, etterslekt og aner''' tar utgangspunkt i Anna (f. Grøtta 1875–1959) og Ole I. Dahle (1865–1961) på gården Dahle nedre (Ner-Dale) i Isfjorden. Forfedrene er fra de fleste bygdene som inngår i dagens Rauma kommune i Romsdal. Ole I. Dahles besteforeldre Margit Olsdatter, f. Torset (1800–1834) og Ole Iversen Dahle (1791–1880, f. Wøllo, senere Brandvold) fra Hemsedal i Buskerud kjøpte Ner-Dale (Hen sogn i Grytten prestegjeld) i 1826. Slekten er spredd over hele Norge og i utlandet (USA, Sør-Afrika, Tyrkia, Frankrike og Singapore).<ref>Presentasjonen her bygger på bokens forord samt brev fra Jostein Valved til Norsk Slektshistorisk Forening datert 22. oktober 2015.</ref>

Boken ble utgitt privat i juni 2015 av en prosjektgruppe ledet av Jostein Valved fra Lillehammer. Øvrige medlemmer i gruppen var Arne Dahle. Ivar Dahle. Petter Dahle, Irene Folland, Signe Haakanes, Harald Valved og May Folland Værnes.

Boken har et omfang på 319 sider og inneholder ellers 288 bilder, 11 slektstavler og 4 kart, foruten litteraturliste.

Etterkommerne etter Anna og Ole I. Dahle avholdt slektsstevne i 1988, der 7 av de 8 barna til Anna og Ole deltok. Nytt slektsstevne ble arrangert i slutten av juni 2015.<ref>Jf. bokens forord.</ref> Rundt 150 familiemedlemmer deltok.<ref>Rydjord, Ottar. «[https://klarahytta.files.wordpress.com/2015/08/romsdalsbudstikke_25-7-2015.pdf Bok om Dahle-slekta]», ''Romsdals Budstikke'' 25. juli 2015, s. 32.</ref>

Per mars 2015 bestod etterslekten av 8 barn, 24 barnebarn, 67 oldebarn, 89 tippoldebarn og 2 tipptippoldebarn.<ref>Boken, s. 22.</ref>

==Anmeldelser og omtaler==

Historiker [[Bruker:Dag T. Hoelseth|Dag T. Hoelseth]] anmeldte ''Dahleslekta i Isfjorden. Anna og Ole I. Dahle, etterslekt og aner'' i [[Genealogen]] 2015.<ref>Hoelseth, Dag T. «Dahleslekta i Isfjorden», ''[[Genealogen]]'', nr 1, 2016, s. 42–44.</ref>

«Mange forsker på slekten i år etter år, legger nye detaljer inn i et slektsforskerprogram etter hvert nye funn, men klarer aldri å gjøre noe mer ut av forskningen. Heldigvis finnes det noen hederlige unntak. Da er ofte et planlagt slektstreff drivkraften bak en sluttinnspurt i slektsforskningen. Et lysende eksempel på dette er boken Dahleslekta i Isfjorden, som tar for seg anene og etterslekten til Anna (f. Grøtta 1875–1959) og Ole Iversen Dahle (1875–1961) på gården Dale nedre (Ner-Dale) i Isfjorden i Romsdal.

Boken ble utgitt privat i juni 2015 av en prosjektgruppe ledet av Jostein Valved fra Lillehammer. Øvrige medlemmer i gruppen er Arne Dahle, Ivar Dahle, Petter Dahle, Irene Folland, Signe Haakanes, Harald Valved og May Folland Værnes. Boken har hele 319 sider og inneholder 288 bilder, 11 slektstavler og fire kart foruten en litteraturliste.

Slektsboken er inndelt i syv kapitler og innledes med historien til Anna og Ole I. Dahle, som giftet seg i Hen kirke i 1900 og fikk i alt åtte barn sammen, hvorav fem fikk etterkommere. Etterslekten, som per mars 2015 foruten de nevnte barna bestod av 24 barnebarn, 67 oldebarn, 89 tippoldebarn og to tipp tippoldebarn, er behørig presentert. Alle har fått egen omtale, unntatt barn til og med grunnskolealder, og kapitlet er rikt illustrert med bilder og oversiktlige slektstavler inndelt i ulike farger for hver generasjon. Kapitlet, som naturlig nok er det mest omfattende i boken, gir et unikt innblikk i slektens historie gjennom 115 år. Vi blir servert detaljer om liv og levnet, skolegang og utdannelse, yrke og hobbyer, men får også møte eldstesønnen Ivar, som kjøpte seg et småbruk i Idaho og som ble brutalt myrdet i april 1982. Vi blir kjent med en familie som gjennom generasjoner har vært aktive i kirke og misjon, men også med Hallvar Valved, som i 1948 var den første som kjøpte traktor i Voll kommune (i dag en del av Rauma kommune), og vi møter en norgesmester i kick boksing. Slektshistorien er samtidig norgeshistorie i miniatyr.

Da Dahle-slekten møttes til slektstreff i 1988, deltok 7 av de 8 barna til Anna og Ole. I dag er det rundt 180 etterkommere i live – spredt utover Norge så vel som i utlandet (USA, Sør-Afrika, Tyrkia, Frankrike og Singapore) – og med ektefeller og partnere var det omtrent 150 personer som møttes til slekts stevne den siste helgen i juni 2015, med blant annet fest på Trollstigen gjestegård i Ister - dalen og familiegudstjeneste i Hen kirke på søndagen. På kirkegården ligger Anna og Ole gravlagt sammen med de tre ugifte barna.

Kapittel 3 omhandler anene til Anna og Ole. Forfedrene kommer stort sett fra de fleste bygdene som inngår i dagens Rauma kommune i Romsdal, men Oles besteforeldre Margit Olsdatter, f. Torset (1800–1834) og Ole Iversen Dahle (1791–1880), f. Wøllo, senere Brandvoll) kom fra Hemsedal i Buskerud. Ole den eldre kjøpte Ner-Dale i Hen sogn i Grytten prestegjeld i 1826.

I innledningen til anekapitlet kan vi lese at prosjektgruppen ved «hjelp av primærkjelder (kyrkjebøker, skifteprotokollar, tingbøker, folketeljingar og liknande) og sekundærkjelder (bygdebøker, årbøker, artiklar og liknande) har […] nokolunde sikkert funne anane til Anna og Ole I. Dahle 4–6 ledd attover i tid, som oftast til slutten av 1600-talet.» Hvilke kilder som er brukt nevnes etter hvert som anene og deres søsken presenteres. Det finnes gode bygde - bøker og det finnes dårlige bygdebøker, mens de aller fleste befinner seg kanskje midt i mellom. Prosjektgruppen er seg dette bevisst og har også kritiske bemerkninger til noen av de trykte kildene i litteraturlisten bakerst i boken. Jeg kunne likevel ønske at det kom klarere frem i anekapitlet når forfatterne føler seg usikre. En samlet oversikt over hvilke primærkilder som er gjennomgått ville også gjort det lettere å kunne etterprøve informasjonen. Det blir ellers mange navn å holde rede på i løpet av boken, men ikke flere enn at prosjektgruppen kunne fått til et navneregister.

Basert på folketellinger, kirkebøker, ting - bøker, personlige opptegnelser og mer får vi i kapittel 4 følge folk og fe, bygninger og hus mannsplasser m.m. under gården Ner-Dale (Dale nedre, gnr. 6, bnr. 1). Den drives i dag av Ole og Annas oldebarn Svein Magne Dahle.

Prosjektgruppen har lagt ned et solid stykke arbeid, men har også hatt en takknemlig oppgave. Da tenker jeg ikke bare på den slektsbevisstheten som ser ut til å ha preget mange av stamekteparets etterkommere, og som kommer til uttrykk blant annet i etterslektkapitlet. Men familiemedlemmene har også vært usedvanlig flinke til å ta vare på gamle brev og andre dokumenter. I kapittel 5 «Erindringer og gamle brev» får vi blant annet lese opptegnelsene Ole I. Dahle gjorde 89 år gammel og Annas kjærlighetsbrev etter at de hadde forlovet seg i 1899: «Ja min kjære, jeg føler nu mer end nogen sinde før, hvor helt du eier mit hjerte, og at jeg er som en halv person siden du fik din plads der, og at jeg uden dit selskab ikke er aldeles tilfreds.»

I kapittel 6 «Småstoff» finner vi blant annet en avskrift av ministerialboken for Grytten/ Hen 1854–1877 om dobbeltbryllupet 3. juni 1858 da Iver Olsen Dale giftet seg med Kari Taraldsdatter Heen, og dennes bror John Taraldsen Soggebakke giftet seg med Ivers søster Maria Olsdatter Dale. Men vi får også lese om hundreårsfesten på Ner-Dale i 1926 og et kapittel om «Hallingdølar i Isfjorden», et emne som jeg håper kan bli gjenstand for ytterligere forskning og publisering ved et senere anledning. Blant småstoffet møter vi også slekten i Sør-Afrika, vi får detaljer fra slektstreffet i 1988 og historien bak Klarahytta på Mysu - seter i Rondane, anskaffet av eldstedatteren Klara Dahle (1901–1999) og som hele slekten nå har muligheten til å benytte sommer som vinter.

Dahle-slekten er heldig som har en slik bok å slå opp i og kose seg med i årene som kommer. Boken er godt skrevet, men en ekstra styrke er selvsagt de mange illustrasjonene – ikke bare av mennesker og bygninger – men også av gamle redskap, møbler, duker og kniplinger, foruten kart og avisutklipp. Uten tvil en slektsbok til etterfølgelse!

Det er for øvrig opprettet en egen nettside for slekten, klarahytta.wordpress.com, ment som en møteplass for alle etterkommerne etter Anna og Ole I. Dahle, hvor man kan informere hverandre om slektshendelser og eventuelt laste opp artikler og bilder. Noen artikler, men langtfra alle, er passordbeskyttet, så andre interesserte kan få med seg slektens begivenheter og gjøremål. Dag T. Hoelseth»

Se ellers slektens nettside<ref>https://klarahytta.wordpress.com, jf også infoboksen.</ref> for omtaler og artikler av slekten og slektsboken.

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Valved, Jostein (medforf.) | utgivelsesår = 2015 | tittel = Dahleslekta i Isfjorden. Anna og Ole I. Dahle, etterslekt og aner | utgivelsessted = Oslo | forlag = klarahytta.wordpress.com | url = | 319 s}}

==Referanser==
{{Referanser}}

[[Kategori:Norske slektsbøker|Dahle]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Dahle ]]

Genealogica & Heraldica. Proceedings of the XXXIst International Congress of Genealogical and Heraldic Sciences (bok)

2021-11-24T14:52:31Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde = Genealogica & Heraldica XXXI (omslag).jpg
| bildetekst =
| tittel = '''Engelsk''': ''Genealogica & Heraldica. Influence on Genealogy and Heraldry of Major Events in the History of a Nation. Proceedings of the XXXIst International Congress of Genealogical and Heraldic Sciences. Oslo 2014'' '''Fransk''': ''Genealogica & Heraldica. Influence sur la généalogie et l'héraldique des événements majeurs de l'histoire d'une nation. Actes du XXXIe Congrès international des sciences généalogique et héraldique. Oslo 2014''
| forfatter(e) =
| bidragsyter =
| redaktør(er) = [[Bruker:Elin Galtung Lihaug|Elin Galtung Lihaug]]
| redaksjonsmedlem(mer) = Jan Eide, Carsten Berg Høgenhoff, Terje Rye, Kaare Seeberg Sidselrud
| utgiver = Slektshistorisk forlag
| utgivelsessted = Oslo
| årstall = 2015
| sideantall = 505
| format =
| innbinding = Hardback
| språk = Fransk, engelsk, tysk.
| noter = Ill., deltagerliste.
| id = ISBN 9788293397045
| bibliotekkatalog =
| digitalt tilgjengelig =
}}
'''Genealogica & Heraldica. Influence on Genealogy and Heraldry of Major Events in the History of a Nation. Proceedings of the XXXIst International Congress of Genealogical and Heraldic Sciences. Oslo 2014''', på fransk '''Genealogica & Heraldica. Influence sur la généalogie et l'héraldique des événements majeurs de l'histoire d'une nation. Actes du XXXIe Congrès international des sciences généalogique et héraldique. Oslo 2014''' ble utgitt av Slektshistorisk forlag i 2015 og inneholder de fleste foredragene som ble holdt under [[Den 31. internasjonale kongress for genealogi og heraldikk]] i Oslo 2014.

Hovedtemaet for kongressen var, jf. kongressrapportens tittel, ''Innvirkning på genealogi og heraldikk av store hendelser i en nasjons historie''. Temaet hadde sin bakgrunn i at det i 2014 var 200 år siden Norge fikk sin grunnlov, og det var 700 år siden Oslo ble Norges offisielle hovedstad, to jubileer som ble markert i løpet av året. Kongressen ble arrangert i fellesskap av [[Norsk Heraldisk Forening]] og [[Norsk Slektshistorisk Forening]].

Elin Galtung Lihaug var redaktør for kongressraporten og hadde med seg Jan Eide, Carsten Berg Høgenhoff, Terje Rye og Kaare Seeberg Sidselrud som redaksjonsmedlemmer. Eide (leder), Lihaug og Sidselrud var alle medlemmer av hovedkomiteen som hadde arrangøransvaret for kongressen.

==Kongressen==
Foredragsholdere fra i alt 19 forskjellige land holdt til sammen 51 foredrag under kongressen. Av disse omhandlet 20 genealogi, mens 31 dreide seg om heraldikk. I tillegg bidro 22 ordstyrere til at foredragene og eventuelle spørsmål og kommentarer fra salen gikk pent og pyntelig for seg. 40 av foredragene er gjort om til artikler og presentert i kongressrapporten, mens resterende foredragsresymeer er hentet fra programmet til kongressen.

Kongressen hadde i alt 111 deltagere fra 26 forskjelige land. I tillegg deltok 40 ledsagere på ekskursjonene og banketten.<ref>''Genealogica & Heraldica. Oslo 2014'', s. XLII.</ref>

==Innholdsfortegnelse==

{| class="wikitable" border="1"
|-
! Contents – Table des matières
! Page
|-
| '''Thorhild Widvey''', Minister of Culture – Ministre de la culture
| style="text-align: right;" | XII
|-
| '''Ivar Fonnes''', Director General, The National Archives of Norway – Directeur Général, Archives Nationales de Norvège
| style="text-align: right;" | XIII
|-
| '''Fabian Stang''', Mayor of Oslo – Maire d’Oslo
| style="text-align: right;" | XIV
|-
| '''Rolf Sutter''', President – Président, Permanent Bureau of the International Congresses of Genealogical and Heraldic Sciences – Bureau permanent des congrès internationaux des sciences généalogique et héraldique
| style="text-align: right;" | XVI
|-
| '''Jan Eide''', President of the Executive Committee – Président du Comité Exécutif
| style="text-align: right;" | XVII
|-
| Genealogy and Heraldry in Norway Today
| style="text-align: right;" | XVIII
|-
| La généalogie et l’héraldique dans la Norvège contemporaine
| style="text-align: right;" | XIX
|-
| Executive Committee – Comité Exécutif & Scientific Committee – Comité Scientifique
| style="text-align: right;" | XX
|-
| International Organisations for Genealogy and Heraldry – Organisations Internationales de Généalogie et d’Héraldique
| style="text-align: right;" | XXI
|-
| Prize Winners – Lauréats des Prix
| style="text-align: right;" | XXI
|-
| Permanent Bureau of International Congresses – Bureau permanent des congrès internationaux
| style="text-align: right;" | XXII
|-
| Previous congresses – Congrès précédents
| style="text-align: right;" | XXIII
|-
| Contributors to the arrangement of the congress – Contributeurs à l’organisation du congrès
| style="text-align: right;" | XXIII
|-
| Congress Programme – Programme du Congrès
| style="text-align: right;" | XXIV
|-
| Speakers at the Congress – Conférenciers au Congrès
| style="text-align: right;" | XXVII
|-
| Photos from the Congress – Photos du Congrès
| style="text-align: right;" | XXX
|-
| Report – Compte rendu
| style="text-align: right;" | XLII
|-
| '''Johanna Aminoff-Winberg, Finland:''' Refugees during the Great Northern War – a Genealogical Problem
| style="text-align: right;" | 1
|-
| '''Ronny Andersen, Denmark:''' Following the Heraldic Trace of Danish Foreign Policy c. 1700–1800
| style="text-align: right;" | 7
|-
| '''David B. Appleton, USA:''' The United States of America: The Search for a National Coat of Arms
| style="text-align: right;" | 23
|-
| '''Richard C F Baker, England:''' The Founding of the College of Arms
| style="text-align: right;" | 35
|-
| '''Nils G. Bartholdy, Denmark:''' The Alteration of the Danish Royal Arms in 1819 in Consequence of the Cession of Norway in 1814
| style="text-align: right;" | 43
|-
| '''Anders Bjønnes, Norway:''' The Seals on the Constitution Document of 17th May 1814 – the Last (?) Great Manifestation in Norway of an Ancient Judicial Tradition
| style="text-align: right;" | 57
|-
| '''D’Arcy Jonathan Dacre Boulton, USA:''' Further Disastrous Effects of the Revolution of 1776–83: False Arms, False Supporters, False Crests, and False Achievements Used to Represent the Federal Government of the United States of America, 1782–1888
| style="text-align: right;" | 67
|-
| '''Johanna E.M.H. (Annelies) van Bronswijk et al., The Netherlands and Belgium:''' Families of Zeelst-Meerveldhoven (The Netherlands): Genealogy, Genetics and History
| style="text-align: right;" | 81
|-
| '''[[Bruker:Hans Cappelen|Hans Cappelen, Norway]]:''' Private Heraldry and the Constitution Document of 17 May 1814
| style="text-align: right;" | 97
|-
| '''Carl-Thomas von Christierson, Denmark:''' The Forbes Birthbrief at The University Library in Lund
| style="text-align: right;" | 109
|-
| '''Bruce Durie, Scotland:''' Could Edvard Munch Have Had Children with Eva Mudocci? Genealogy and DNA
| style="text-align: right;" | 125
|-
| '''Paul A Fox, England:''' The English Revolution of 1399 and Its Influence on Heraldic Practice
| style="text-align: right;" | 137
|-
| '''Matthew Hovious, Spain:''' The Spanish Civil War’s Legacy for Genealogical Research
| style="text-align: right;" | 151
|-
| '''Knut Johannessen, Norway:''' Norway’s Coat of Arms in the «Miracle Year» of 1814
| style="text-align: right;" | 163
|-
| '''Henrik Klackenberg, Sweden:''' The Greater Coat of Arms of Sweden from c. 1450 until Today
| style="text-align: right;" | 173
|-
| '''Tomáš Krejčík, Czech Republic:''' Some Remarks on the State of the Genealogical Research in Austrian Silesia
| style="text-align: right;" | 181
|-
| '''Olga Kulakovskaya, Russia:''' Genealogy in post-Soviet Russia
| style="text-align: right;" | 187
|-
| '''Pierre Le Clercq, France:''' Un village français dans la tourmente de la Grande Guerre
| style="text-align: right;" | 193
|-
| '''Falk Liebezeit, Deutschland:''' Bürgermeister Georg Friedrich Storkmann aus Diepholz reist nach Norwegen um die Nordmann-Erbschaft für seine Bürger zu retten. Seit der Hansezeit herrschte reger Verkehr nicht nur der Hansestädte mit Norwegen, auch das Hinterland von Bremen (heutiger Landkreis Diepholz) stellte viele junge Männer
| style="text-align: right;" | 219
|-
| '''[[Bruker:Elin Galtung Lihaug|Elin Galtung Lihaug, Norway]]:''' From Brandenburg through the Scandinavian and Baltic Countries to Russia and Great Britain – a Line of Descent Covering More Than 400 Years
| style="text-align: right;" | 227
|-
| '''Rodrigo-Alonso López-Portillo y Lancaster-Jones, Mexico:''' From Mexico to the World: The Legacy and Tradition of the Gallardo Family in Tequila and Charrería
| style="text-align: right;" | 237
|-
| '''[[Lars Løberg|Lars Løberg, Norway]]:''' Marriage as a Political Tool for Reconciliation – Continuity and Change in the Norwegian Aristocracy after the Death of King Magnus Erlingsson (1184)
| style="text-align: right;" | 253
|-
| '''Alex Maxwell Findlater, Scotland:''' James V’s Presentation of Scotland and Himself to Both Europe and His Lieges
| style="text-align: right;" | 265
|-
| '''Torgeir Melsaeter, Norwegen:''' Wappenbilder als päpstliche Botschaftsvermittler im Rom der frühen Neuzeit
| style="text-align: right;" | 271
|-
| '''Hugh Peskett, England:''' Evaluation of Traditional Celtic Genealogies
| style="text-align: right;" | 285
|-
| '''Denis Racine, Canada:''' L’immigration scandinave au Québec de 1608 à 1901
| style="text-align: right;" | 293
|-
| '''Agnė Railaitė-Bardė, Lithuania:''' The Rise of Genealogical Manifestation after the Election of the Ruler of Poland and Lithuania in 1669
| style="text-align: right;" | 305
|-
| '''David E. Rencher, USA:''' Documenting a Nation’s History Using FamilySearch
| style="text-align: right;" | 315
|-
| '''Marianne Reusch, Norway:''' Skis as Charges in Scandinavian Coats of Arms
| style="text-align: right;" | 321
|-
| '''Elizabeth Roads, Scotland:''' The History behind the Lyon King of Arms Act 1672
| style="text-align: right;" | 327
|-
| '''Michael W. Ross, USA:''' Heraldry and Decorations of the Three Polynesian Monarchies
| style="text-align: right;" | 339
|-
| '''Igor V. Sakharov, Russia:''' The Political and Social Upheavals in pre-Soviet and Soviet Russia, and Their Impact on Personal Attitudes towards Family History and on Genealogy as an Academic Discipline
| style="text-align: right;" | 349
|-
| '''Georg Scheibelreiter, Österreich:''' Der österreichische Bindenschild
| style="text-align: right;" | 355
|-
| '''Herbert Stoyan, Deutschland:''' Ermittlung persönlicher Wappen durch Kombination von Heraldik und Genealogie
| style="text-align: right;" | 371
|-
| '''John Strömberg, Finland:''' Sealing the Independence. The Creation of New Seals for the Finnish Government 1918–1920
| style="text-align: right;" | 379
|-
| '''Martin Sunnqvist, Sweden:''' The Iconography of a Judicial Revolution. The Heraldic and Other Symbols in the Seals of the Swedish Seventeenth Century Courts of Appeal
| style="text-align: right;" | 385
|-
| '''Rolf Sutter, Germany:''' New Originated States in the Last 50 Years and Their Heraldry and Emblems
| style="text-align: right;" | 395
|-
| '''Paul Trio, Belgium:''' The Usefulness of Genealogical Research for the Study of Political and Social Developments in the County of Flanders in the 14th Century: A Case-Study of the Noble Family Van Gavere-Van Liedekerke
| style="text-align: right;" | 413
|-
| '''Robert D. Watt and Bruce Patterson, Canada:''' Confederation and the Great War – Two Defining Events for Canada and its Official Emblems
| style="text-align: right;" | 421
|-
| '''Henric Åsklund, Sweden:''' The Jan Raneke Archive of Coats of Arms in Medieval Europe
| style="text-align: right;" | 437
|-
| '''Abstracts – Résumés''' As presented in the Congress programme Résumé comme présenté dans le programme du Congrès
| style="text-align: right;" | 447
|-
| '''Wilhelm Brummer, Finland:''' Heraldry Practices in Finland at the Mercy of the Grand Powers
| style="text-align: right;" | 447
|-
| '''John Peter Collett, Norway:''' The Great Seal of the University of Oslo in Historical Context
| style="text-align: right;" | 448
|-
| '''Stanislaw V. Dumin, Russie:''' L’histoire de la Russie dans ses armoiries d’État
| style="text-align: right;" | 449
|-
| '''Duane LCM Galles, USA:''' The American Century and the Renaissance of Heraldry in the USA
| style="text-align: right;" | 450
|-
| '''Walt Jurečič, Slovenia:''' Symbols of Ljubljana – and Slovenian Heraldry
| style="text-align: right;" | 451
|-
| '''Peter Kurrild-Klitgaard, Denmark:''' King Christopher III, «the Wends» and a Dynastic Challenge
| style="text-align: right;" | 452
|-
| '''Jan Myhrvold, Norway:''' Studies on the Forest Finn Ethnicity in the Swedish-Norwegian Border Area. Perspectives on Family Names and Migration before 1821
| style="text-align: right;" | 452
|-
| '''Peter Rätzel, Deutschland:''' Das Reich, der Adler und die Zeit / The Realm, the Eagle and the Time / Le Règne, l’Aigle et le Temps
| style="text-align: right;" | 453
|-
| '''Johan Marius Setsaas, Norway:''' From 17 May 1814 back to 17 May 1537: The End of Norwegian Independence. Who Were the Men Fighting Together with the Last Archbishop of Norway?
| style="text-align: right;" | 453
|-
| '''Kaare Seeberg Sidselrud, Norway:''' The End of the Norwegian Nobility – Nobility in Norway and the Effects of the Constitution of 1814
| style="text-align: right;" | 454
|-
| '''Steven Thiry and Luc Duerloo, Belgium:''' The Eagle Resurrected – the Abdication of Emperor Charles V, the Spanish Monarchy and the Reinvention of the Imperial Eagle
| style="text-align: right;" | 454
|-
| List of participants / Liste des participants
| style="text-align: right;" | 457
|}

==Omtaler og anmeldelser==
Tor Weidling (1957–) anmeldte ''Influence on genealogy and heraldry of major events in the history of a nation. Proceedings of the XXXIst International Congress of Genealogical and Heraldic Sciences […]'' i [[Genealogen]] 2016.<ref>Weidling, Tor. «Kongressrapporten fra Den 31. internasjonale kongress for genealogi og heraldikk i Oslo», ''[[Genealogen]]'', nr 1, 2016, s. 41–42.</ref>

«I august 2014 ble ''Den 31. internasjonale kongress for genealogi og heraldikk'' avholdt i Oslo. Hovedtemaet for kongressen var hvordan viktige hendelser i en nasjons historie påvirker genealogi og heraldikk. Nå er rapporten fra kongressen utgitt av Norsk Slektshistorisk Forening og Norsk Heraldisk Forening på Slektshistorisk forlag. Redaktør er Elin Galtung Lihaug. Med seg har hun hatt et redaksjonspanel på fire personer.

Dette er en omfattende bok på over 500 sider. Og da er det snakk om godt fylte sider. Noen ganger kanskje vel fylte sider. Og det er en bok med mange bilder. Særlig heraldikk er et tema som krever illustrasjoner. I rapporten finner vi et vell av gjengivelser av [[segl]], seglstamper, segltegninger, mynter og flagg – og mye annet. Den inneholder også fine eksempler på blant annet portrettmalerier og portrettfotografier. Heldigvis er mange av illustrasjonene gjengitt i ganske stort format. Men det er også mange tilfeller hvor man kunne ha ønsket enda større gjengivelser. Dette er selvsagt både et plassproblem og et spørsmål om hva slags grunnlagsmateriale som de enkelte bidragsyterne har levert fra seg. En del av oversiktskartene burde det være enkelt å skaffe fram større versjoner av.

På kongressen møttes forskere og interesserte fra mange land. Denne internasjonale sammensetningen preger også rapporten. Innledninger, hilsener og annet offisielt er trykt både på engelsk og fransk. De fleste bidragene er skrevet på engelsk, men det er også noen på fransk eller tysk. Rapporten inneholder 40 artikler. I tillegg er det trykt resymeer av elleve innlegg. I en kort omtale kan ikke alle bidrag nevnes, og det er heller ikke plass til grundige anmeldelser av enkeltbidrag. I stedet skal vi se på enkelte innholdskategorier og kort omtale enkelte bidrag.

Skal man inndele artiklene etter hovedområde, ser man at det er en del flere artikler om heraldiske temaer enn om [[genealogi]] og personhistorie. Men man får ikke hele bildet ved å grovinndele i to kategorier. I et par artikler har heraldikk og genealogi ganske likeverdig plass. Og i flere av de genealogiske artiklene er heraldikken trukket inn enten som en del av argumentasjonen eller til bruk som illustrasjon.

Det er naturlig at vertskapslandet er godt representert blant bidragsyterne. Hele syv av artiklene gjengir norske bidrag. Særskilt godt er de norske bidragsyterne representert blant resymeene. Det gjelder hele fire av de elleve. Det hadde vært hyggelig om disse også hadde blitt til artikler.

Ikke overraskende så er flere av de norske bidragene knyttet opp mot grunnlovsjubileet. Både Anders Bjønnes og Hans Cappelens bidrag tar utgangspunkt i beseglingen av 17. mai-grunnloven, og Knut Johannessen forteller om det norske riksvåpenet i 1814. Til denne gruppa kan vi også føye resymeet av Kaare Sidselruds innlegg, som hadde som tema grunnloven og slutten på en norsk [[adel]].

Unionsoppløsningen i 1814 hadde selvsagt ikke konsekvenser bare for Norge. Nils G. Bartholdy skriver om hvordan danskene endret sitt riksvåpen 1819 som et resultat av avståelsen av Norge. Rapporten omfatter også flere bidrag om riksvåpen og nasjonale symboler i andre land og til andre tider, både i Sverige, Finland, USA og Canada. Rolf Sutter gir en samlet oversikt over symbolene til nye stater. Av dagens 193 selvstendige stater og 12 halvselvstendige områder, er ca. 60 % nye eller gjenskapte stater fra tiden etter 1960.

H. Stoyan presenterer informasjonssystemet WW-Person, et system for dokumentasjon av europeisk adel. Her samles genealogiske grunndata som navn, tittel, fødsel, død og ekteskap. Men man legger også inn bredere beskrivelser av personenes livsløp, tilknytning til organisasjoner, militær karriere, forleninger, gods og slott. Og man legger også inn portretter og våpen. Av omtalen ser det ut til at prosjektet legger stor vekt på å dokumentere og beskrive de enkelte personers våpen.

Også de genealogiske bidragene er av forskjellige typer. Det er flere artikler som oppsummerer fagets status i ulike områder. Olga Kulakovskaya skriver generelt om genealogi i Russland etter Sovjetunionens fall, og Igor V. Sakahrov mer spesifikt om hvordan de politiske og økonomiske problemene i det nye Russland har påvirket synet på slektshistorie og akademisk genealogi. Det er også et bidrag om genealogisk forskning i eller om det tidligere østerrikske Schlesien.

En annen gruppe blant de genealogiske artiklene har i mer eller mindre grad metodisk innretning. Hit kan vi regne Hugh Pesketts systematiske vurdering av de tradisjonelle keltiske genealogiene i Skottland. David E. Rencher gjør rede for FamilySearch, både selve organisasjonen og de ulike genealogiske hjelpemidlene som de har utviklet.

Genetikkens betydning for moderne genealogi har også satt sine spor i denne rapporten. Bruce Durie presenterer en casestudie hvor han på bakgrunn av kildestudier og genealogiske undersøkelser drøfter hvorvidt fiolinisten Eva Mudocci kunne ha barn med Edvard Munch. Det er en lang rekke framtredende forskere som står bak en redegjørelse for en undersøkelse av sognet Zeelst-Meerveldhoven i det sydlige Nederland, hvor man har kartlagt befolkningen i 1650 og så foretatt systematiske genealogiske og genetiske undersøkelser av matrilineære og patrilineære familier.

Så et lite hjertesukk om rekkefølgen på bidragene. Artikler som innholdsmessig ligger nær hverandre er ofte plassert langt fra hverandre. Mange lesere vil kanskje savne en klarere gruppering. Uansett er dette en utgivelse med mye interessant stoff og med spennvidde fra avgrensede, konkrete studier til oversiktsartikler og metodiske bidrag. Det er en utgivelse som både kongressdeltakere og andre lesere, utgiverforeningene, forlaget og redaksjonen kan være fornøyd med. Tor Weidling»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Se også==
* [[Den 31. internasjonale kongress for genealogi og heraldikk]].
* [[Den internasjonale kongress for genealogi og heraldikk]].
* [[Norsk Heraldisk Forening]].
* [[Norsk Slektshistorisk Forening]].

==Eksterne lenker==
* [http://www.heraldikk.no Norsk Heraldisk Forening] (offisiell nettside).
* [http://www.genealogi.no Norsk Slektshistorisk Forening] (offisiell nettside).

[[Kategori:Genealogisk litteratur]]
[[Kategori:Heraldisk litteratur]]
[[Kategori:Genealogi]]
[[Kategori:Heraldikk]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Heraldikk]]

På sporet av familien. Kilder og metoder i slektsgransking (bok)

2021-11-24T10:00:00Z

Sølvi Løchen: Ny side: {{Infoboks litteratur | bilde = | bildetekst = | tittel = '''På sporet av familien. Kilder og metoder i slektsgransking''' | forfatter(e) = Haakenstad, Liv Marit | bidragsyter = |…

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''På sporet av familien. Kilder og metoder i slektsgransking'''
| forfatter(e) = Haakenstad, Liv Marit
| bidragsyter =
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Vigmostad & Bjørke
| utgivelsessted = Bergen
| årstall = 2015
| sideantall = 347 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (bokmål)
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71505606590002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

[[Liv Marit Haakenstad]] ga ut '''På sporet av familien. Kilder og metoder i slektsgransking'''<ref>Haakenstad, Liv Marit. ''På sporet av familien. Kilder og metoder i slektsgransking''. Vigmostad & Bjørke, Bergen, 2015.</ref> i Bergen 2015.

Boken dekker de fleste temaer som er av interesse for slektsforskere. Anmelderen anbefalte boken, men anførte at boken trykkteknisk kunne forbedres. I kapittelet om kildekritikk mangler en advarsel mot å kopiere andres data kritikkløst i eget slektsprogram. Anmelderen la til at forfatterens anbefalinger om arkivering av dokumentasjon om personer etter etternavn ikke var heldig, og anbefaler et nummereringssystem i stedet. Kapittelet om fortellerteknikk var derimot viktig og kunne vært lenger. Boken har flere nyttige oversikter og en lang litteraturliste. QR-koder benyttes for å lenke til informasjon på internett.

==Omtaler og anmeldelser==
Slektsforsker og tidligere formann i [[Norsk Slektshistorisk Forening|NSF]] [[Rune Nedrud]] anmeldte ''På sporet av familien. Kilder og metoder i slektsgransking'' i [[Genealogen]] 2015.<ref>Nedrud, Rune. «God fortsettelse på Haakenstads bokproduksjoner», ''[[Genealogen]]'', nr 1, 2015, s. 42–44.</ref>

«Boken «På sporet av familien» viser en mer moden og reflektert slektsforskers forsøk på å skrive en bok om kilder og metoder i slektsforskning. Etter noen litt famlende forsøk, har det nå lykkes Liv Marit Haakenstad å komme med en bok som bør befinne seg på en slektsforskers bord når han eller hun skal lete etter sine aner. Boken er nok hverken fullstendig eller ufeilbarlig, men det blir en bok om et så stort emne praktisk talt aldri. Dette er i alle fall det siste og beste på markedet når det gjel der slektsforskning i Norge.

Liv Marit har valgt å legge opp boken etter tema, men jeg skal forsøke å gi en kort oversikt basert på generelle betraktninger, og kommer bare kort innom enkelte temaer underveis.

Det ser ut til at Liv Marit dekker de fleste temaer som en slektsforsker bør vite noe om i sin søken etter forfedre. Det er som sagt noen ufullstendige emner og enkelte ting som mangler, men slik vil det være når en skal fatte om mye på en gang. Her er likevel det meste be skrevet og forklart på en god måte.

En del av bildene i boken er ganske små, men dette er vanskelig å få gjort noe med, da bokens størrelse vanskeliggjør større formater. Utfordringen er at en del av skjermbildene har så mye informasjon i seg, at de blir vanskelige å lese.

Boken fremstår som et litt avansert Worddokument satt inn mellom to permer. Designmessig kunne den nok kanskje fremstått mer som en tradisjonell bok, men det er likevel god gjenkjennelse i formatet og mange vil nok føle seg hjemme i en slags Microsoft-utseende atmosfære. Det nye med denne boken er at det er benyttet QR-koder som går til en del av de lenkede sidene på nettet som det refereres til.

Jeg vil ikke utdype hva QR-koder er her og nå, men det er altså mulig å ta et bilde av koden med sin mobiltelefon eller nettbrett, og bruke koden til å komme til den siden som innehol der opplysningene Liv Marit har skrevet om i boken. Det som forvirrer litt er at det kan være flere lenker på et lite tekstområde i boken og det fremkommer ikke hvilken lenke QR-koden inneholder.

Det forklares en del om kildekritikk, falske slektstavler og spredning av dette på internett og på sider som MyHeritage og Geni i innledningen i boken, mens det på side 45–46 legges opp til deling av GEDCOM-filer med andre. Her mangler advarselen om å ukritisk kopiere andres data inn i ditt eget slektsprogram. Det skulle ikke forekomme at seriøse slektsforskere ukritisk kopierer andres verk inn i sitt eget, og i alle tilfeller ikke uten å sjekke og dobbeltsjekke alle forbindelsene.

På side 50 forsøker forfatteren å gi tips om ordning av mapper og filer etter etternavn. Dette er ofte lite konstruktivt når det gjelder norske slekter, som jo ikke bruker etternavn unntatt i spesielle tilfeller. Jeg forstår heller ikke hva som menes når hun i teksten sier ... jenter skal arkiveres på pikenavn... Jeg ville nok heller foreslått et mappe- og filsystem som benyttet et tallsystem, for eksempel basert på anenummer, eller at familier og/eller familiegrener ble lagret i samme mappe.

Forfatteren bruker bare 10 linjer på smartphoner og nettbrett til sammen. Dette er alt for lite i en verden som stadig oftere dreier seg om bærbare enheter, også til leting etter slekt.

Kun 4 sider på navn og navnetradisjoner er også lite, men her finnes det heldigvis flere gode bøker om emnet, slik at dette nok bare lettvint nevnes i denne boken.

Et godt, men kort kapittel er «Hvordan skrive om slekt?». Dette temaet kunne godt vært mye lenger, siden det knapt er berørt i andre bøker om slektsgransking heller. Noe av tematikken utdypes riktignok i et senere kapittel som dreier seg om å skrive slektsbok. For en utdyping av dette temaet kan det med fordel benyttes generelle verk om å skrive fortellinger og skildringer.

Det er brukt veldig lite plass på å beskrive bondebefolkningen og dens kår. For de fleste som har slekt i Norge er det nok her hovedvekten av anenes tilhørighet og skjebner ligger. Det kunne med fordel vært et mye større emne i boken. Når det er sagt, er disse gruppene behandlet noe mer gjennom bokens kildebeskrivelser. Når dette skal beskrives, blir kapitlet langt. Det er ikke så merkelig, for det er mange kilder en slektsforsker skal innom for å få en komplett livshistorie på sine forfedre. Her forekommer det at det er uklart hvor kilden befinner seg, men i de fleste tilfeller fremkommer dette om man leser teksten grundig. Det er derimot ikke alltid klart om materialet befinner seg elektronisk eller i et fysisk arkiv på Statsarkivene. Her må imidlertid Arkivportalen brukes aktivt, i tillegg til Digitalarkivets oversikter. Det som ikke kan fremkomme i en slik bok som dette, er alle de lokale og private hjemmesidene som har informasjoner om lokale slekter rundt om i landet, og ikke minst i utlandet. Her kan nok NSFs Slektshistoriewiki og andre lenkesider gi en bedre oversikt. Det tilkommer jo også nye lenker hver dag, slik at dette aldri kan beskrives i nåtid i en trykt bok. Forfatteren har fått med seg både kjente og litt mindre kjente kilder, og jeg synes hun har gjort en grei jobb her. Riktignok mangler noen, men det er altså vanskelig å favne over alt. En viktig kilde til tidlig slektshistorie er verket Regesta Norvegica, som er en oversikt over de aller fleste trykte og utrykte middelalderbrev som kjennes. I denne oversikten finnes også de tapte dokumentene som har vært kjent tidligere eller er nevnt i andre brever eller dokumenter. Denne kan finnes på nett her: <http:// www.dokpro.uio.no/dipl_norv/om-regesta.html>

I boken finnes også en del øvelser, disse bør gjennomgås av de som er lite erfarne slektsforskere. Det er nyttige oppgaver å bryne seg på.
Til sist i boken er det satt av plass til flere nyttige oversikter. Her finner du både ordlister, kirkekalender, oversikt over viktige historiske hendelser, en liste over sorenskriverier i Norge, tips til videre lesning og en kort liste over nettsider som kan besøkes. Denne siste listen er selvsagt bare en bitteliten brøkdel av sider en slektsforsker bør kjenne, men den kan gi tips til noen nye og mer ukjente hjemme sider som kan være greie å vite om. Jeg savne her også en lenke til NSFs Slektshistoriewiki. Listen over kilder og bøker som er brukt for å skrive boken er omfattende, og vil gi de som vil enda lenger i sin kunnskap en god oversikt over hva som bør leses av annen litteratur om emnet.

Jeg har nevnt at sorenskriveriene i Norge er listet opp for årene 1591 til 1991, men fogderiene mangler, og en oversikt over prestegjeldene ville antakelig ta for mye plass. Her finnes det en egen bok som nok burde vært nevnt.

Boken som Liv Marit Haakenstad nå har fått på markedet er altså en god bok, med gode oversikter og mye interessant stoff. Etter min mening er dette en bok de fleste burde skaffe seg og ha tilgjengelig i sin bokhylle eller ved siden av datamaskinen. Den bør være i kort avstand slik at du kan bruke den slik jeg tror den er ment, som en håndbok og et oppslagsverk under ditt daglige arbeid med slekten din. Jeg kan anbefale denne boken til alle som vil komme videre med sin slektsforskning eller som først nå har tenkt å begynne på dette langvarige arbeidet. Rune Nedrud»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Haakenstad, Liv Marit | utgivelsesår = 2015 | tittel = På sporet av familien. Kilder og metoder i slektsgransking | utgivelsessted = Bergen | forlag = Vigmostad & Bjørke | url = | 347 s}}

[[Kategori:Håndbøker ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Håndbok ]]

Frá Nóregr. A history of the Jacobsen and Christiansen families of Hvaler, Norway (bok)

2021-11-24T07:56:38Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Frá Nóregr. A history of the Jacobsen and Christiansen families of Hvaler, Norway'''
| forfatter(e) = Kristian Jacobsen
| bidragsyter =
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Kristian Jacobsen
| utgivelsessted = Kambah, A.C.T.
| årstall = 2014
| sideantall = 313 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Engelsk
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://frdbib.bib.no/cgi-bin/m2-cms?tnr=292720 Fredrikstad bibliotek]
| digitalt tilgjengelig = }}

Kristian Jacobsen ga ut '''Frá Nóregr. A history of the Jacobsen and Christiansen families of Hvaler, Norway'''<ref>Jacobsen, Kristian. ''Frá Nóregr. A history of the Jacobsen and Christiansen families of Hvaler, Norway''. Kristian Jacobsen, Kambah, A.C.T, 2014.</ref> i Kambah, A.C.T 2014.

En større del av boken beskriver kystsamfunnet på Hvaler gjennom 400 år. Som den eldste kjente ane regnes Niels Enersen (f. 1570). Gunnar Jacobsen slo seg ned i Australia og startet familie etter krigen. Boken inneholder etterslektstavler og har et godt noteapparat. Den er illustrert med flotte bilder og har navneregister.

==Omtaler og anmeldelser==
Slektsforsker og tidligere formann i [[Norsk Slektshistorisk Forening|NSF]], [[Rune Nedrud]] anmeldte ''Frá Nóregr. A history of the Jacobsen and Christiansen families of Hvaler, Norway'' i [[Genealogen]] 2015.<ref>Nedrud, Rune. «Frá Nóregr. A history of the Jacobsen and Christiansen families of Hvaler, Norway», ''[[Genealogen]]'', nr 1, 2015, s. 41–42.</ref>

«Foreningen mottok i 2014 et eksemplar av boken, tilsendt fra forfatteren Kristian Jacobsen, fra Australia. For det første er det spennende med slektsbøker fra et kontinent hvor det tross alt har vært viss mengde nordmenn som har utvandret til, når hovedvekten av utvandringshistorien som oftest har dreid seg om Amerika.

Forfatteren har utført et møysommelig arbeid med boken, og den foreligger i engelsk språkdrakt, noe som likevel skulle gjøre den tilgjengelig for de fleste nordmenn. For de som behersker engelsk vil boken være et godt bilde av samfunnet på Hvaler over en lang periode på 400 år. For de som ikke behersker engelsk på samme gode måte, vil de likevel lett kunne ta seg gjennom slektsdelen av boken.

I beskrivelsen av boken heter det at denne familiehistorien dekker 444 år av familiens historie og at boken kan føre slekten 14 generasjoner tilbake. Den eldste er Niels Enersen født omkring 1570 og den siste tilveksten er en liten jente født i Østerrike.

Bakgrunnsbildet tegnes av alle sjømennene som kom fra Hvaler. Disse reiste både langt og til mange forskjellige land. De fleste returnerte til fødestedet sitt på Hvaler, mens det altså var noen som ble igjen i andre land, og der søkte lykken, startet familie og et nytt liv.

Først på side 191 kommer det fram at den første som kom til Australia var Gunnar Jacobsen, som under krigen havnet i Australia sammen med andre fra skipet MS Vinni som ble senket av en tysk båt utenfor kysten av Japan. Mennene på skipet ble tilfangetatt av tyskerne og siden satt i land på øya Emirau Island for siden å komme seg til Sydney og til det norske konsulatet der. Dette er en spennende historie som godt kan leses også uten å ha tilknytning til denne slekten. Det er et stykke krigshistorie som er godt gjenfortalt.

Tilbake til starten av boka for å gi et inntrykk av hvordan forfatteren har arbeidet, vil vi se at han møysommelig har beskrevet det norske samfunnet generelt og Hvaler-området spesielt for å sette australierne i riktig stemning. Han har benyttet seg av et rikt bildemateriale, og illustrasjonene spenner fra flotte naturbilder til bilder av skip og portretter av mennesker som har en tilknytning til slekten. Det er også bilder og illustrasjoner av dokumenter og gamle reklamer fra Hvalers industrielle tid, selvsagt knyttet til sjøfart og sjømannskap det også. For meg som kommer fra innlandet, og knapt har sett annet enn robåter, gir boken et godt inntrykk av hvordan livet artet seg på et sted som Hvaler, som i all hovedsak dreide seg om forholdet til sjøen og skutene.

Slik har forfatteren på en god måte beskrevet bakgrunnen for slektens opphav og bedrevet god Norges-reklame over mange sider i begynnelsen av denne boken.

De forskjellige grenene av slekten får så sin rettmessige plass. Jacobsen har valgt å starte hver gren med de eldste leddene og skrive seg framover i tid. Dette er altså grunnen til at den grenen som kom til Australia først beskrives langt ute i boken (se over). Her mener jeg at denne delen godt kunne vært fremhevet i adskillig større grad og dermed fått en hovedplass langt fremme i den ellers flotte boken forfatteren har laget Boken har altså lange avsnitt om Hvaler, og flere gode kapitler som beskriver de enkelte slektsgrenene. Gjennom sidene med slektshistorie er det godt med bilder, og det er tydelig at forfatteren har arbeidet mye med å få tak i bildemateriale fra de fleste grenene av familiene som omtales. Det finnes også plass til noen etterkommertavler i greit format bak i boken, noe som gjør det enklere å få en oversikt over de forskjellige grenene.

Boken har også et godt navneregister på slutten, hvor det til og med er lagt opp slik at når flere med samme navn, for eksempel Jon Jonsen, nevnes er også dåpsdato tatt med slik at det er lett å finne frem til rett person. Det generelle registeret er det ikke mye å si om, bortsett fra at det virker fyldig det også.

Når det gjelder kildehenvisninger og generelle noter, er dette laget som sluttnoter. Disse sluttnotene er sortert etter de forskjellige kapitlene i boken, men er altså samlet ett sted. Dette gjør boken mer lettlest og tilgjengelig.

Samlet sett er boken et godt eksempel på en slektsbok gitt ut i et annet land, men som omhandler norske forhold. Dette har forfatter brukt mye tid på, og jeg synes han har lykkes godt. Boken er tilgjengelig ved henvendelse til Kristian Jacobsen 116 Marconi Crescent Kambah ACT 2902 AUSTRALIA evt. epost kljacobsen@ozemail.com.au Kostnaden for boken dekkes i sin helhet av for fatteren, mens frakten tilkommer. For airmail postage 75,90 AUD (ca. 470 kroner) eller seamail 41,80 AUD (ca. 260 kroner). Rune Nedrud»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Jacobsen, Kristian. | utgivelsesår = 2014 | tittel = Frá Nóregr. A history of the Jacobsen and Christiansen families of Hvaler, Norway | utgivelsessted = Kambah, A.C.T | forlag = Kristian Jacobsen | url = | 313 s}}

==Se også==
*[[Slektsforskning i Australia]]

[[Kategori:Norske slektsbøker|Jacobsen ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Jacobsen ]]

Frá Nóregr. A history of the Jacobsen and Christiansen families of Hvaler, Norway (bok)

2021-11-24T07:55:06Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Frá Nóregr. A history of the Jacobsen and Christiansen families of Hvaler, Norway'''
| forfatter(e) = Kristian Jacobsen
| bidragsyter =
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Kristian Jacobsen
| utgivelsessted = Kambah, A.C.T.
| årstall = 2014
| sideantall = 313 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Engelsk
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://frdbib.bib.no/cgi-bin/m2-cms?tnr=292720 Fredrikstad bibliotek]
| digitalt tilgjengelig = }}

Kristian Jacobsen ga ut '''Frá Nóregr. A history of the Jacobsen and Christiansen families of Hvaler, Norway'''<ref>Jacobsen, Kristian. ''Frá Nóregr. A history of the Jacobsen and Christiansen families of Hvaler, Norway''. Kristian Jacobsen, Kambah, A.C.T, 2014.</ref> i Kambah, A.C.T 2014.

En større del av boken beskriver kystsamfunnet på Hvaler gjennom 400 år. Som den eldste kjente ane regnes Niels Enersen (f. 1570). Gunnar Jacobsen slo seg ned i Australia og startet familie etter krigen. Boken inneholder etterslektstavler og har et godt noteapparat. Den er illustrert med flotte bilder og har navneregister.

==Omtaler og anmeldelser==
Slektsforsker og tidligere formann i [[Norsk Slektshistorisk Forening|NSF]], [[Rune Nedrud]] anmeldte ''Frá Nóregr. A history of the Jacobsen and Christiansen families of Hvaler, Norway'' i [[Genealogen]] 2015.<ref>Nedrud, Rune. «Frá Nóregr. A history of the Jacobsen and Christiansen families of Hvaler, Norway», ''[[Genealogen]]'', nr 1, 2015, s. 41–42.</ref>

«Foreningen mottok i 2014 et eksemplar av boken, tilsendt fra forfatteren Kristian Jacobsen, fra Australia. For det første er det spennende med slektsbøker fra et kontinent hvor det tross alt har vært viss mengde nordmenn som har utvandret til, når hovedvekten av utvandringshistorien som oftest har dreid seg om Amerika.

Forfatteren har utført et møysommelig arbeid med boken, og den foreligger i engelsk språkdrakt, noe som likevel skulle gjøre den tilgjengelig for de fleste nordmenn. For de som behersker engelsk vil boken være et godt bilde av samfunnet på Hvaler over en lang periode på 400 år. For de som ikke behersker engelsk på samme gode måte, vil de likevel lett kunne ta seg gjennom slektsdelen av boken.

I beskrivelsen av boken heter det at denne familiehistorien dekker 444 år av familiens historie og at boken kan føre slekten 14 generasjoner tilbake. Den eldste er Niels Enersen født omkring 1570 og den siste tilveksten er en liten jente født i Østerrike.

Bakgrunnsbildet tegnes av alle sjømennene som kom fra Hvaler. Disse reiste både langt og til mange forskjellige land. De fleste returnerte til fødestedet sitt på Hvaler, mens det altså var noen som ble igjen i andre land, og der søkte lykken, startet familie og et nytt liv.

Først på side 191 kommer det fram at den første som kom til Australia var Gunnar Jacobsen, som under krigen havnet i Australia sammen med andre fra skipet MS Vinni som ble senket av en tysk båt utenfor kysten av Japan. Mennene på skipet ble tilfangetatt av tyskerne og siden satt i land på øya Emirau Island for siden å komme seg til Sydney og til det norske konsulatet der. Dette er en spennende historie som godt kan leses også uten å ha tilknytning til denne slekten. Det er et stykke krigshistorie som er godt gjenfortalt.

Tilbake til starten av boka for å gi et inntrykk av hvordan forfatteren har arbeidet, vil vi se at han møysommelig har beskrevet det norske samfunnet generelt og Hvaler-området spesielt for å sette australierne i riktig stemning. Han har benyttet seg av et rikt bildemateriale, og illustrasjonene spenner fra flotte naturbilder til bilder av skip og portretter av mennesker som har en tilknytning til slekten. Det er også bilder og illustrasjoner av dokumenter og gamle reklamer fra Hvalers industrielle tid, selvsagt knyttet til sjøfart og sjømannskap det også. For meg som kommer fra innlandet, og knapt har sett annet enn robåter, gir boken et godt inntrykk av hvordan livet artet seg på et sted som Hvaler, som i all hovedsak dreide seg om forholdet til sjøen og skutene.

Slik har forfatteren på en god måte beskrevet bakgrunnen for slektens opphav og bedrevet god Norges-reklame over mange sider i begynnelsen av denne boken.

De forskjellige grenene av slekten får så sin rettmessige plass. Jacobsen har valgt å starte hver gren med de eldste leddene og skrive seg framover i tid. Dette er altså grunnen til at den grenen som kom til Australia først beskrives langt ute i boken (se over). Her mener jeg at denne delen godt kunne vært fremhevet i adskillig større grad og dermed fått en hovedplass langt fremme i den ellers flotte boken forfatteren har laget Boken har altså lange avsnitt om Hvaler, og flere gode kapitler som beskriver de enkelte slektsgrenene. Gjennom sidene med slektshistorie er det godt med bilder, og det er tydelig at forfatteren har arbeidet mye med å få tak i bildemateriale fra de fleste grenene av familiene som omtales. Det finnes også plass til noen etterkommertavler i greit format bak i boken, noe som gjør det enklere å få en oversikt over de forskjellige grenene.

Boken har også et godt navneregister på slutten, hvor det til og med er lagt opp slik at når flere med samme navn, for eksempel Jon Jonsen, nevnes er også dåpsdato tatt med slik at det er lett å finne frem til rett person. Det generelle registeret er det ikke mye å si om, bortsett fra at det virker fyldig det også.

Når det gjelder kildehenvisninger og generelle noter, er dette laget som sluttnoter. Disse sluttnotene er sortert etter de forskjellige kapitlene i boken, men er altså samlet ett sted. Dette gjør boken mer lettlest og tilgjengelig.

Samlet sett er boken et godt eksempel på en slektsbok gitt ut i et annet land, men som omhandler norske forhold. Dette har forfatter brukt mye tid på, og jeg synes han har lykkes godt. Boken er tilgjengelig ved henvendelse til Kristian Jacobsen 116 Marconi Crescent Kambah ACT 2902 AUSTRALIA evt. epost kljacobsen@ozemail.com.au Kostnaden for boken dekkes i sin helhet av for fatteren, mens frakten tilkommer. For airmail postage 75,90 AUD (ca. 470 kroner) eller seamail 41,80 AUD (ca. 260 kroner). Rune Nedrud»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Jacobsen, Kristian. | utgivelsesår = 2014 | tittel = Frá Nóregr. A history of the Jacobsen and Christiansen families of Hvaler, Norway | utgivelsessted = Oslo | forlag = Kristian Jacobsen | url = | 313 s}}

==Se også==
*[[Slektsforskning i Australia]]

[[Kategori:Norske slektsbøker|Jacobsen ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Jacobsen ]]

Frá Nóregr. A history of the Jacobsen and Christiansen families of Hvaler, Norway (bok)

2021-11-24T07:54:37Z

Sølvi Løchen: Ny side: {{Infoboks litteratur | bilde = | bildetekst = | tittel = '''Frá Nóregr. A history of the Jacobsen and Christiansen families of Hvaler, Norway''' | forfatter(e) = Kristian Jaco…

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Frá Nóregr. A history of the Jacobsen and Christiansen families of Hvaler, Norway'''
| forfatter(e) = Kristian Jacobsen
| bidragsyter =
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Kris Jacobsen
| utgivelsessted = Kambah, A.C.T.
| årstall = 2014
| sideantall = 313 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Engelsk
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://frdbib.bib.no/cgi-bin/m2-cms?tnr=292720 Fredrikstad bibliotek]
| digitalt tilgjengelig = }}

Kristian Jacobsen ga ut '''Frá Nóregr. A history of the Jacobsen and Christiansen families of Hvaler, Norway'''<ref>Jacobsen, Kristian. ''Frá Nóregr. A history of the Jacobsen and Christiansen families of Hvaler, Norway''. Kristian Jacobsen, Kambah, A.C.T, 2014.</ref> i Kambah, A.C.T 2014.

En større del av boken beskriver kystsamfunnet på Hvaler gjennom 400 år. Som den eldste kjente ane regnes Niels Enersen (f. 1570). Gunnar Jacobsen slo seg ned i Australia og startet familie etter krigen. Boken inneholder etterslektstavler og har et godt noteapparat. Den er illustrert med flotte bilder og har navneregister.

==Omtaler og anmeldelser==
Slektsforsker og tidligere formann i [[Norsk Slektshistorisk Forening|NSF]], [[Rune Nedrud]] anmeldte ''Frá Nóregr. A history of the Jacobsen and Christiansen families of Hvaler, Norway'' i [[Genealogen]] 2015.<ref>Nedrud, Rune. «Frá Nóregr. A history of the Jacobsen and Christiansen families of Hvaler, Norway», ''[[Genealogen]]'', nr 1, 2015, s. 41–42.</ref>

«Foreningen mottok i 2014 et eksemplar av boken, tilsendt fra forfatteren Kristian Jacobsen, fra Australia. For det første er det spennende med slektsbøker fra et kontinent hvor det tross alt har vært viss mengde nordmenn som har utvandret til, når hovedvekten av utvandringshistorien som oftest har dreid seg om Amerika.

Forfatteren har utført et møysommelig arbeid med boken, og den foreligger i engelsk språkdrakt, noe som likevel skulle gjøre den tilgjengelig for de fleste nordmenn. For de som behersker engelsk vil boken være et godt bilde av samfunnet på Hvaler over en lang periode på 400 år. For de som ikke behersker engelsk på samme gode måte, vil de likevel lett kunne ta seg gjennom slektsdelen av boken.

I beskrivelsen av boken heter det at denne familiehistorien dekker 444 år av familiens historie og at boken kan føre slekten 14 generasjoner tilbake. Den eldste er Niels Enersen født omkring 1570 og den siste tilveksten er en liten jente født i Østerrike.

Bakgrunnsbildet tegnes av alle sjømennene som kom fra Hvaler. Disse reiste både langt og til mange forskjellige land. De fleste returnerte til fødestedet sitt på Hvaler, mens det altså var noen som ble igjen i andre land, og der søkte lykken, startet familie og et nytt liv.

Først på side 191 kommer det fram at den første som kom til Australia var Gunnar Jacobsen, som under krigen havnet i Australia sammen med andre fra skipet MS Vinni som ble senket av en tysk båt utenfor kysten av Japan. Mennene på skipet ble tilfangetatt av tyskerne og siden satt i land på øya Emirau Island for siden å komme seg til Sydney og til det norske konsulatet der. Dette er en spennende historie som godt kan leses også uten å ha tilknytning til denne slekten. Det er et stykke krigshistorie som er godt gjenfortalt.

Tilbake til starten av boka for å gi et inntrykk av hvordan forfatteren har arbeidet, vil vi se at han møysommelig har beskrevet det norske samfunnet generelt og Hvaler-området spesielt for å sette australierne i riktig stemning. Han har benyttet seg av et rikt bildemateriale, og illustrasjonene spenner fra flotte naturbilder til bilder av skip og portretter av mennesker som har en tilknytning til slekten. Det er også bilder og illustrasjoner av dokumenter og gamle reklamer fra Hvalers industrielle tid, selvsagt knyttet til sjøfart og sjømannskap det også. For meg som kommer fra innlandet, og knapt har sett annet enn robåter, gir boken et godt inntrykk av hvordan livet artet seg på et sted som Hvaler, som i all hovedsak dreide seg om forholdet til sjøen og skutene.

Slik har forfatteren på en god måte beskrevet bakgrunnen for slektens opphav og bedrevet god Norges-reklame over mange sider i begynnelsen av denne boken.

De forskjellige grenene av slekten får så sin rettmessige plass. Jacobsen har valgt å starte hver gren med de eldste leddene og skrive seg framover i tid. Dette er altså grunnen til at den grenen som kom til Australia først beskrives langt ute i boken (se over). Her mener jeg at denne delen godt kunne vært fremhevet i adskillig større grad og dermed fått en hovedplass langt fremme i den ellers flotte boken forfatteren har laget Boken har altså lange avsnitt om Hvaler, og flere gode kapitler som beskriver de enkelte slektsgrenene. Gjennom sidene med slektshistorie er det godt med bilder, og det er tydelig at forfatteren har arbeidet mye med å få tak i bildemateriale fra de fleste grenene av familiene som omtales. Det finnes også plass til noen etterkommertavler i greit format bak i boken, noe som gjør det enklere å få en oversikt over de forskjellige grenene.

Boken har også et godt navneregister på slutten, hvor det til og med er lagt opp slik at når flere med samme navn, for eksempel Jon Jonsen, nevnes er også dåpsdato tatt med slik at det er lett å finne frem til rett person. Det generelle registeret er det ikke mye å si om, bortsett fra at det virker fyldig det også.

Når det gjelder kildehenvisninger og generelle noter, er dette laget som sluttnoter. Disse sluttnotene er sortert etter de forskjellige kapitlene i boken, men er altså samlet ett sted. Dette gjør boken mer lettlest og tilgjengelig.

Samlet sett er boken et godt eksempel på en slektsbok gitt ut i et annet land, men som omhandler norske forhold. Dette har forfatter brukt mye tid på, og jeg synes han har lykkes godt. Boken er tilgjengelig ved henvendelse til Kristian Jacobsen 116 Marconi Crescent Kambah ACT 2902 AUSTRALIA evt. epost kljacobsen@ozemail.com.au Kostnaden for boken dekkes i sin helhet av for fatteren, mens frakten tilkommer. For airmail postage 75,90 AUD (ca. 470 kroner) eller seamail 41,80 AUD (ca. 260 kroner). Rune Nedrud»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Jacobsen, Kristian. | utgivelsesår = 2014 | tittel = Frá Nóregr. A history of the Jacobsen and Christiansen families of Hvaler, Norway | utgivelsessted = Oslo | forlag = Kristian Jacobsen | url = | 313 s}}

==Se også==
*[[Slektsforskning i Australia]]

[[Kategori:Norske slektsbøker|Jacobsen ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Jacobsen ]]

Priser og verdiforhold i Norge ca. 1280–1500 (bok)

2021-11-23T08:55:22Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Priser og verdiforhold i Norge ca. 1280–1500'''
| forfatter(e) = Pettersen, Gunnar I.
| bidragsyter =
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver =
| utgivelsessted =
| årstall = 2013
| sideantall = 409 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (bokmål)
| noter = Skriftserie nr. 39
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71462818130002201 Oria] [https://bib.genealogi.no/cgi-bin/koha/opac-detail.pl?biblionumber=6335&query_desc=kw%2Cwrdl%3A%20priser NSFs bibliotek]
| digitalt tilgjengelig = }}

Gunnar I. Pettersen (1944–) ga ut '''Priser og verdiforhold i Norge ca. 1280–1500'''<ref> Pettersen, Gunnar I. ''Priser og verdiforhold i Norge ca. 1280–1500''. Riksarkivet, Oslo, 2013.</ref> i Oslo 2013.

Bokens målgruppe er forskere i økonomisk og sosial middelalderhistorie som har bruk for kunnskap om priser og verdiforhold. Forfatteren gir eksempler og fyldige kommentarer og setter tabeller og opplysninger inn i en større sammenheng. Kapittelet om jordpriser dekker en tredjedel av boken. For slektsforskere har boken ifølge anmelderen sin nytte for dem som ønsker å sette sin slektsforskning inn i en økonomisk sammenheng.

==Omtaler og anmeldelser==
Are S. Gustavsen anmeldte ''Priser og verdiforhold i Norge ca. 1280–1500'' i [[Genealogen]] 2014.<ref>Gustavsen, Are S. «Nå utgitt: Takk og pris», ''[[Genealogen]]'', nr 2, 2014, s. 52–53.</ref>

«Riksarkivarens skriftserie har gjennom årene beriket historieinteresserte med utgivelser som er dels tyngre og dels mer fagspesifikke enn hva man kunne ha forventet gjennom vanlige publikasjonskanaler. Som tidligere nevnt er det i hovedsak arkivansatte som står bak, og skriftserien kan således by på resultater av årelang forsking. Skriftserien har så langt gitt tilgang til mye spesiallitteratur som er særdeles nyttig innen grunnforskning.

Så også med herværende utgave ved Gunnar Pettersens hånd. Boken er i stort format og forelå rett før jul 2013. Pettersens bok skiller seg nok noe fra andre publikasjoner i denne serien. Dette da vi møter 400 sider svært tettpakket med en overflod av tabeller fylt med en mengde numeriske verdier og ymse opplysninger om økonomiske størrelser for perioden ca. 1280 til 1500.

Hvordan så omtale en bok som består av tall og tabeller? Skal man sitere utvalgte østlandske jordpriser? Kanskje det. De finnes uansett inntatt blant bolken «2. Jordpriser ca. 1280–1500» som starter på side 139 og holder det gående til nederst på side 235. Dette utgjør en viktig 1/3 av boken, nesten slik Olav den Helliges Saga utgjør 1/3 av Snorres kompilerte kongesagaer i 1899-redaksjonen. Sidebruken kan absolutt forsvares. Så viktig er faktisk jordprisene i middelalderøkonomien, at det nesten grenser til det hellige.

Den innledende delen om «1. Mynt og verdiforhold» dekker også nesten 1/3 av boken. Denne delen er særdeles viktig for forståelse av hvordan man best kan analysere og forstå de ulike økonomiske opplysninger som trer frem i middelalderkildene. Pettersen trekker veksler på arbeider av tidligere riksarkivar Asgaut Steinnes, nyss avdøde Kåre Lunden og Svein Harald Gullbekk, og her blir forhold rundt blant annet «varepengesystem» og «regnepenger» inngående presentert.

Den mest «eksotiske» delen av herværende utgave ligger i dens siste 1/3 av boken. Her presenterer Pettersen prisoversikter over en mengde ulike varer. Om du for eksempel skulle lure på hva en hvalrosstann kostet, så kan du slå opp på side 295 og tabellen på side 296, hvor det fremgår at i 1327 så kostet «dentes de roardo» om lag 1 ½ mark forngild per lispund. Om lispund anvendt om hvalrosstenner ikke er din sterke side, så kanskje det hjelper at en annen oppgave fra samme år setter prisen til 3/8 mark forngild per stykk.

I kapittelet «4. Pris på varer og gjenstander ca. 1280–1500» finnes selvsagt mange andre prisoversikter. Alt fra sengeutstyr, hodeplagg og silke til stridsutstyr, falker og voks er behandlet med samme grundige tilnærming. Og her nærmer jeg meg det som er den virkelige verdien av herværende bokverk.

Gunnar Pettersen er ikke bare grundig i sin omgang med kildene, han bidrar med svært fyldige kommentarer og vurderinger som setter de ulike tabeller og enkeltopplysninger inn i sin rette sammenheng. Eksempelvis går ikke Pettersen av veien for et dybdedykk. Knyttet til «Tabell 1.19: Engelske penninger verdsatt i norske penger» har Pettersen fra side 35 en 2 ½ sides utredning om hvordan oppgave 14 (diplom fra Nord-Møre 1345) skal forstås. Det er nettopp denne evne og vilje til å forklare og til å sette i sammenheng som gjør at Pettersen kommer i mål med sin utgivelse. Gjennom gående leverer han et utall gode og fyldige sammenligninger knyttet til alle tabellene han presenterer. Så er da også komparasjon et svært virkningsfullt verktøy i analyse av for tiden. Dette er et verktøy Pettersen vet å anvende til fulle. Apropos verktøy, så overrasker Pettersen også til tider i sin praktiske tilnærming. Av note 4 på side 100 fremgår det at han har anvendt «god kjøkkenvekt» for å sammenligne egenvekten på moderne finsalt (Nezo) med grovt sjøsalt.

Er det så ingenting jeg savner i Pettersens utgivelse? Vel, det finnes ingen priseksempler for hunder og katter, men dette hadde jeg heller ikke forventet å finne. Det som er bevart dreier seg om andre dyr av noe større nytteverdi i samtiden. Det eneste jeg kan komme på i skrivende stund er at de innledende definisjonene av de sentrale begrepene verdi og pris, kun er gitt en noe gjensidig innbyrdes forklaring. Her kunne forfatter med hell også ha trukket inn mer etymologiske forklaringer på begrepene og kanskje redegjort litt mer for i hvilken grad pris som begrep ble anvendt i middelalder. Dette ankepunkt er på ingen måte til forkleinelse for det massive arbeid som nå endelig har funnet sin vei til det lesende publikum.

Målgruppen er ifølge forfatter «dem som måtte drive forskning i økonomisk og sosial middelalderhistorie og har bruk for kunnskap om priser og verdiforhold i perioden». Som leser av Genealogen vil du utvilsomt ha nytte av Pettersens bok om du kommer over aktstykker fra perioden ca. 1280–1500 i din slektsforskning. Særlig om du vil sette din forskning inn en økonomisk sammenheng. Derfor må det rett ut sies: Takk og pris for at materialet nå er utgitt! Are S. Gustavsen»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Pettersen, Gunnar I. | utgivelsesår = 2013 | tittel = Priser og verdiforhold i Norge ca. 1280–1500 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Riksarkivet | url = | 409 s}}

==Se også==
*[[Middelalderen]]

[[Kategori:Håndbøker ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen| ]]

Priser og verdiforhold i Norge ca. 1280–1500 (bok)

2021-11-23T08:52:33Z

Sølvi Løchen: Ny side: {{Infoboks litteratur | bilde = | bildetekst = | tittel = ''' Priser og verdiforhold i Norge ca. 1280–1500 ''' | forfatter(e) = | bidragsyter = | redaktør(er) = | red…

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = ''' Priser og verdiforhold i Norge ca. 1280–1500 '''
| forfatter(e) =
| bidragsyter =
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver =
| utgivelsessted =
| årstall = 2013
| sideantall = 192 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (bokmål)
| noter = Skriftserie nr. 39
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71462818130002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

Gunnar I. Pettersen (1944–) ga ut '''Priser og verdiforhold i Norge ca. 1280–1500'''<ref> Pettersen, Gunnar I. ''Priser og verdiforhold i Norge ca. 1280–1500''. Riksarkivet, Oslo, 2013.</ref> i Oslo 2013.

Bokens målgruppe er forskere i økonomisk og sosial middelalderhistorie som har bruk for kunnskap om priser og verdiforhold. Forfatteren gir eksempler og fyldige kommentarer og setter tabeller og opplysninger inn i en større sammenheng. Kapittelet om jordpriser dekker en tredjedel av boken. For slektsforskere har boken ifølge anmelderen sin nytte for dem som ønsker å sette sin slektsforskning inn i en økonomisk sammenheng.

==Omtaler og anmeldelser==
Are S. Gustavsen anmeldte ''Priser og verdiforhold i Norge ca. 1280–1500'' i [[Genealogen]] 2014.<ref>Gustavsen, Are S. «Nå utgitt: Takk og pris», ''[[Genealogen]]'', nr 2, 2014, s. 52–53.</ref>

«Riksarkivarens skriftserie har gjennom årene beriket historieinteresserte med utgivelser som er dels tyngre og dels mer fagspesifikke enn hva man kunne ha forventet gjennom vanlige publikasjonskanaler. Som tidligere nevnt er det i hovedsak arkivansatte som står bak, og skriftserien kan således by på resultater av årelang forsking. Skriftserien har så langt gitt tilgang til mye spesiallitteratur som er særdeles nyttig innen grunnforskning.

Så også med herværende utgave ved Gunnar Pettersens hånd. Boken er i stort format og forelå rett før jul 2013. Pettersens bok skiller seg nok noe fra andre publikasjoner i denne serien. Dette da vi møter 400 sider svært tettpakket med en overflod av tabeller fylt med en mengde numeriske verdier og ymse opplysninger om økonomiske størrelser for perioden ca. 1280 til 1500.

Hvordan så omtale en bok som består av tall og tabeller? Skal man sitere utvalgte østlandske jordpriser? Kanskje det. De finnes uansett inntatt blant bolken «2. Jordpriser ca. 1280–1500» som starter på side 139 og holder det gående til nederst på side 235. Dette utgjør en viktig 1/3 av boken, nesten slik Olav den Helliges Saga utgjør 1/3 av Snorres kompilerte kongesagaer i 1899-redaksjonen. Sidebruken kan absolutt forsvares. Så viktig er faktisk jordprisene i middelalderøkonomien, at det nesten grenser til det hellige.

Den innledende delen om «1. Mynt og verdiforhold» dekker også nesten 1/3 av boken. Denne delen er særdeles viktig for forståelse av hvordan man best kan analysere og forstå de ulike økonomiske opplysninger som trer frem i middelalderkildene. Pettersen trekker veksler på arbeider av tidligere riksarkivar Asgaut Steinnes, nyss avdøde Kåre Lunden og Svein Harald Gullbekk, og her blir forhold rundt blant annet «varepengesystem» og «regnepenger» inngående presentert.

Den mest «eksotiske» delen av herværende utgave ligger i dens siste 1/3 av boken. Her presenterer Pettersen prisoversikter over en mengde ulike varer. Om du for eksempel skulle lure på hva en hvalrosstann kostet, så kan du slå opp på side 295 og tabellen på side 296, hvor det fremgår at i 1327 så kostet «dentes de roardo» om lag 1 ½ mark forngild per lispund. Om lispund anvendt om hvalrosstenner ikke er din sterke side, så kanskje det hjelper at en annen oppgave fra samme år setter prisen til 3/8 mark forngild per stykk.

I kapittelet «4. Pris på varer og gjenstander ca. 1280–1500» finnes selvsagt mange andre prisoversikter. Alt fra sengeutstyr, hodeplagg og silke til stridsutstyr, falker og voks er behandlet med samme grundige tilnærming. Og her nærmer jeg meg det som er den virkelige verdien av herværende bokverk.

Gunnar Pettersen er ikke bare grundig i sin omgang med kildene, han bidrar med svært fyldige kommentarer og vurderinger som setter de ulike tabeller og enkeltopplysninger inn i sin rette sammenheng. Eksempelvis går ikke Pettersen av veien for et dybdedykk. Knyttet til «Tabell 1.19: Engelske penninger verdsatt i norske penger» har Pettersen fra side 35 en 2 ½ sides utredning om hvordan oppgave 14 (diplom fra Nord-Møre 1345) skal forstås. Det er nettopp denne evne og vilje til å forklare og til å sette i sammenheng som gjør at Pettersen kommer i mål med sin utgivelse. Gjennom gående leverer han et utall gode og fyldige sammenligninger knyttet til alle tabellene han presenterer. Så er da også komparasjon et svært virkningsfullt verktøy i analyse av for tiden. Dette er et verktøy Pettersen vet å anvende til fulle. Apropos verktøy, så overrasker Pettersen også til tider i sin praktiske tilnærming. Av note 4 på side 100 fremgår det at han har anvendt «god kjøkkenvekt» for å sammenligne egenvekten på moderne finsalt (Nezo) med grovt sjøsalt.

Er det så ingenting jeg savner i Pettersens utgivelse? Vel, det finnes ingen priseksempler for hunder og katter, men dette hadde jeg heller ikke forventet å finne. Det som er bevart dreier seg om andre dyr av noe større nytteverdi i samtiden. Det eneste jeg kan komme på i skrivende stund er at de innledende definisjonene av de sentrale begrepene verdi og pris, kun er gitt en noe gjensidig innbyrdes forklaring. Her kunne forfatter med hell også ha trukket inn mer etymologiske forklaringer på begrepene og kanskje redegjort litt mer for i hvilken grad pris som begrep ble anvendt i middelalder. Dette ankepunkt er på ingen måte til forkleinelse for det massive arbeid som nå endelig har funnet sin vei til det lesende publikum.

Målgruppen er ifølge forfatter «dem som måtte drive forskning i økonomisk og sosial middelalderhistorie og har bruk for kunnskap om priser og verdiforhold i perioden». Som leser av Genealogen vil du utvilsomt ha nytte av Pettersens bok om du kommer over aktstykker fra perioden ca. 1280–1500 i din slektsforskning. Særlig om du vil sette din forskning inn en økonomisk sammenheng. Derfor må det rett ut sies: Takk og pris for at materialet nå er utgitt! Are S. Gustavsen»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Pettersen, Gunnar I. | utgivelsesår = 2013 | tittel = Priser og verdiforhold i Norge ca. 1280–1500 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Riksarkivet | url = | 409 s}}

==Se også==
*[[Middelalderen]]

[[Kategori:Håndbøker ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen| ]]

Du skal ikkje forfedrane gløyma. Uelandslekta. Etter Ingeborg Ivarsdatter f. 1850 & Tobias Tollaksen Ueland f. 1831. 1870–2012 (bok)

2021-11-23T07:56:45Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = ''' Du skal ikkje forfedrane gløyma. Uelandslekta. Etter Ingeborg Ivarsdatter f. 1850 & Tobias Tollaksen Ueland f. 1831. 1870–2012 '''
| forfatter(e) = Ueland, Tarald
| bidragsyter =
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Ueland historiske forlag
| utgivelsessted = Bergen
| årstall = 2012
| sideantall = 248 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (nynorsk)
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71513303230002201 Oria] [https://bib.genealogi.no/cgi-bin/koha/opac-detail.pl?biblionumber=6299&query_desc=kw%2Cwrdl%3A%20ueland NSFs bibliotek]
| digitalt tilgjengelig = }}

Tarald Ueland (1945–) ga ut '''Du skal ikkje forfedrane gløyma. Uelandslekta. Etter Ingeborg Ivarsdatter f. 1850 & Tobias Tollaksen Ueland f. 1831. 1870–2012'''<ref>Ueland, Tarald. ''Du skal ikkje forfedrane gløyma. Uelandslekta. Etter Ingeborg Ivarsdatter f. 1850 & Tobias Tollaksen Ueland f. 1831. 1870–2012''. Ueland historiske forlag, Bergen, 2012.</ref> i Bergen 2012.

Forfatteren gir en oversikt over gårdshistorien og etterslekten til Ingeborg Ivarsdatter og Tobias Tollaksen Ueland og deres 10 barn. Boken har ikke navneregister over de 2700 omtalte personene, og mangler oversiktskart over de sentrale Ueland-gårdene. Forfatteren oppgir ikke hvilke kilder som er brukt. Ifølge anmelderen er den genealogiske oversikten lettfattelig, og bildematerialet godt.

==Omtaler og anmeldelser==
Historiker [[Bruker:Dag T. Hoelseth|Dag T. Hoelseth]] anmeldte ''Du skal ikkje forfedrane gløyma. Uelandslekta. Etter Ingeborg Ivarsdatter f. 1850 & Tobias Tollaksen Ueland f. 1831. 1870–2012'' i [[Genealogen]] 2014.<ref>Hoelseth, Dag T. «Uelandslekta», ''[[Genealogen]]'', nr 2, 2014, s. 51–52.</ref>

«Det er mange Ueland-gårder på Jæren, både i Varhaug og Ogna. Ueland gnr. 51 bnr. 3 i Varhaug i dagens Hå kommune må vel være arnested for en av de største Ueland-slektene.

Slektsboken utgitt i 2012 omhandler etterslekten til Tobias Tollaksen Ueland (1831– 1893), som i 1870 giftet seg med Ingeborg Ivarsdatter Tjelmsengen (1850–1908), og er ført i pennen av oldebarnet Tarald Ueland, som har sin yrkesbakgrunn i forlagsbransjen (Luther og Sambåndet) og den nå nedlagte bokhandelen Vestbok i Bergen, og som har startet opp sitt eget forlag der slektsboken ble utgitt.

«Du skal ikkje forfedrane gløyma» er en passende tittel. Den bygger på et vers i Ivar Aasens dikt «Me skal koma, um inkje so braadt» fra 1855: «Lat oss inkje Forfederne gløyma, under alt, som me venda og snu; for dei gav oss ein Arv til aa gøyma, han er større, en mange vil tru.»

Alle slekter har en historie å fortelle, men det er ikke alle forunt å få den mellom to per mer. Etterkommerne etter Tobias og Ingeborg bør være takknemlige for de mange timene Tarald Ueland og andre bidragsytere har nedlagt for å få til en slektsbok av et slikt format som denne. Tobias og Ingeborg vil ikke bli glemt! Boken dekker 140 år av slektens historie, den forteller om personene i de tre første generasjonene og gir i tillegg en god og lettfattelig genealogisk oversikt som går helt frem til våre dager. Det første barnet til ekteparet levde bare ett år, men så kom 10 barn på rekke og rad fra 1872 til 1891, og de fikk til sammen 75 barn. Hvert av de 10 barna har fått sitt eget kapittel med egen fargekode, slik at man lett kan holde de ulike grenene fra hverandre. Alt i alt er rundt 2700 personer, inkludert inngifte, nevnt i boken. Foruten slektsoversikten finner man også kapitler om gårdshistorie og ulike hendelser i slekten, deriblant et eget kapittel om Tobias og Ingeborgs fem sønner som emigrerte til Montana, men som alle vendte tilbake igjen til gamlelandet. Man må også fremheve bildematerialet i boken, spesielt bildene av gårdene. Fotografen på Bryne, Trond Ueland, skal ha stor ære av sine bidrag til boken.

Men selv om den genealogiske oversikten er lettfattelig og pedagogisk anordnet, er det ikke alltid lett å skille mellom de mange Tobias’ene. Et navneregister hadde utvilsomt gitt boken en ekstraverdi, men man forstår at det å utarbeide er slikt slektsregister er tidkrevende og ville ha ført til økte trykkeutgifter. Et oversiktskart over de mest sentrale gårdene som Ueland-slekten har bodd på hadde også vært en idé. På side 242 i boken finner man en kort litteraturliste, men det står ellers lite om hva som er kildegrunnlaget for boken. Slektsoversikten bygger etter alt å dømme på skjemaer som etterkommerne har besvart etter beste evne, men hvilke kirkebøker og andre primærkilder som eventuelt er konsultert får man ikke kjennskap til.

Noen småfeil her og der er vel ikke til å unngå i et så omfattende verk som dette. Det er dog pussig at Tobias Tollaksen Uelands far omtales som Ommund Tollaksen selv om han i de kirkebøkene jeg har konsultert står oppført som Tollak Ommundsen, som uansett er mest logisk. På side 75 fortelles det for øvrig om Peder P. Undheim, dattersønn av Tobias og Ingeborg, at «Han slo seg ned i Big Timber, Montana. Her var han heile livet til han døydde. Dødsdato ukjent. Peder var ikkje gift.» Ifølge Montana Death Index 1907–2007, en base som ble tilgjengeliggjort på Ancestry.com i 2008, døde han 18. september 1955. Men dette blir uansett bagateller som ikke hefter ved helhetsinntrykket. Tarald Ueland har laget et praktverk som bør være til inspirasjon for andre slektsforskere som sysler med tankene om å få slektsarbeidet på trykk.

Ueland-slekten virker ellers imponerende slektsbevisste. Slektsstevnet som ble arrangert 19. august 2012 skulle ha vært arrangert på Holmavatn misjonssenter som er bygd på slektens grunn. Men interessen var så stor at samlingen ble flyttet til Varhaug idrettshall. Nær 600 var med på stevnet! Slektsboken er tilgjengelig på Norsk Slektshistorisk Forenings bibliotek. Dag T. Hoelseth»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Ueland, Tarald | utgivelsesår = 2012 | tittel = Du skal ikkje forfedrane gløyma. Uelandslekta. Etter Ingeborg Ivarsdatter f. 1850 & Tobias Tollaksen Ueland f. 1831. 1870–2012 | utgivelsessted = Bergen | forlag = Ueland historiske forlag | url = | 248 s}}

[[Kategori:Norske slektsbøker|Ueland ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Ueland ]]

Du skal ikkje forfedrane gløyma. Uelandslekta. Etter Ingeborg Ivarsdatter f. 1850 & Tobias Tollaksen Ueland f. 1831. 1870–2012 (bok)

2021-11-23T07:54:47Z

Sølvi Løchen: Ny side: {{Infoboks litteratur | bilde = | bildetekst = | tittel = ''' Du skal ikkje forfedrane gløyma. Uelandslekta. Etter Ingeborg Ivarsdatter f. 1850 & Tobias Tollaksen Ueland f.…

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = ''' Du skal ikkje forfedrane gløyma. Uelandslekta. Etter Ingeborg Ivarsdatter f. 1850 & Tobias Tollaksen Ueland f. 1831. 1870–2012 '''
| forfatter(e) = Ueland, Tarald
| bidragsyter =
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Ueland historiske forlag
| utgivelsessted = Bergen
| årstall = 2012
| sideantall = 248 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (nynorsk)
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71513303230002201 Oria] [https://bib.genealogi.no/cgi-bin/koha/opac-detail.pl?biblionumber=6299&query_desc=kw%2Cwrdl%3A%20ueland NSFs bibliotek]
| digitalt tilgjengelig = }}

Tarald Ueland (1945–) ga ut '''Du skal ikkje forfedrane gløyma. Uelandslekta. Etter Ingeborg Ivarsdatter f. 1850 & Tobias Tollaksen Ueland f. 1831. 1870–2012'''<ref>Ueland, Tarald. ''Du skal ikkje forfedrane gløyma. Uelandslekta. Etter Ingeborg Ivarsdatter f. 1850 & Tobias Tollaksen Ueland f. 1831. 1870–2012''. Ueland historiske forlag, Bergen, 2012.</ref> i Bergen 2012.

Forfatteren gir en oversikt over gårdshistorien og etterslekten til Ingeborg Ivarsdatter og Tobias Tollaksen Ueland og deres 10 barn. Boken har ikke navneregister over de 2700 omtalte personene, og mangler oversiktskart over de sentrale Ueland-gårdene. Forfatteren oppgir ikke hvilke kilder som er brukt. Ifølge anmelderen er den genealogiske oversikten lettfattelig, og bildematerialet godt.

==Omtaler og anmeldelser==
Historiker [[Bruker:Dag T. Hoelseth|Dag T. Hoelseth]] anmeldte ''Du skal ikkje forfedrane gløyma. Uelandslekta. Etter Ingeborg Ivarsdatter f. 1850 & Tobias Tollaksen Ueland f. 1831. 1870–2012'' i [[Genealogen]] 2014.<ref>Rye, Terje. «Uelandslekta», ''[[Genealogen]]'', nr 2, 2014, s. 51–52.</ref>

«Det er mange Ueland-gårder på Jæren, både i Varhaug og Ogna. Ueland gnr. 51 bnr. 3 i Varhaug i dagens Hå kommune må vel være arnested for en av de største Ueland-slektene.

Slektsboken utgitt i 2012 omhandler etterslekten til Tobias Tollaksen Ueland (1831– 1893), som i 1870 giftet seg med Ingeborg Ivarsdatter Tjelmsengen (1850–1908), og er ført i pennen av oldebarnet Tarald Ueland, som har sin yrkesbakgrunn i forlagsbransjen (Luther og Sambåndet) og den nå nedlagte bokhandelen Vestbok i Bergen, og som har startet opp sitt eget forlag der slektsboken ble utgitt.

«Du skal ikkje forfedrane gløyma» er en passende tittel. Den bygger på et vers i Ivar Aasens dikt «Me skal koma, um inkje so braadt» fra 1855: «Lat oss inkje Forfederne gløyma, under alt, som me venda og snu; for dei gav oss ein Arv til aa gøyma, han er større, en mange vil tru.»

Alle slekter har en historie å fortelle, men det er ikke alle forunt å få den mellom to per mer. Etterkommerne etter Tobias og Ingeborg bør være takknemlige for de mange timene Tarald Ueland og andre bidragsytere har nedlagt for å få til en slektsbok av et slikt format som denne. Tobias og Ingeborg vil ikke bli glemt! Boken dekker 140 år av slektens historie, den forteller om personene i de tre første generasjonene og gir i tillegg en god og lettfattelig genealogisk oversikt som går helt frem til våre dager. Det første barnet til ekteparet levde bare ett år, men så kom 10 barn på rekke og rad fra 1872 til 1891, og de fikk til sammen 75 barn. Hvert av de 10 barna har fått sitt eget kapittel med egen fargekode, slik at man lett kan holde de ulike grenene fra hverandre. Alt i alt er rundt 2700 personer, inkludert inngifte, nevnt i boken. Foruten slektsoversikten finner man også kapitler om gårdshistorie og ulike hendelser i slekten, deriblant et eget kapittel om Tobias og Ingeborgs fem sønner som emigrerte til Montana, men som alle vendte tilbake igjen til gamlelandet. Man må også fremheve bildematerialet i boken, spesielt bildene av gårdene. Fotografen på Bryne, Trond Ueland, skal ha stor ære av sine bidrag til boken.

Men selv om den genealogiske oversikten er lettfattelig og pedagogisk anordnet, er det ikke alltid lett å skille mellom de mange Tobias’ene. Et navneregister hadde utvilsomt gitt boken en ekstraverdi, men man forstår at det å utarbeide er slikt slektsregister er tidkrevende og ville ha ført til økte trykkeutgifter. Et oversiktskart over de mest sentrale gårdene som Ueland-slekten har bodd på hadde også vært en idé. På side 242 i boken finner man en kort litteraturliste, men det står ellers lite om hva som er kildegrunnlaget for boken. Slektsoversikten bygger etter alt å dømme på skjemaer som etterkommerne har besvart etter beste evne, men hvilke kirkebøker og andre primærkilder som eventuelt er konsultert får man ikke kjennskap til.

Noen småfeil her og der er vel ikke til å unngå i et så omfattende verk som dette. Det er dog pussig at Tobias Tollaksen Uelands far omtales som Ommund Tollaksen selv om han i de kirkebøkene jeg har konsultert står oppført som Tollak Ommundsen, som uansett er mest logisk. På side 75 fortelles det for øvrig om Peder P. Undheim, dattersønn av Tobias og Ingeborg, at «Han slo seg ned i Big Timber, Montana. Her var han heile livet til han døydde. Dødsdato ukjent. Peder var ikkje gift.» Ifølge Montana Death Index 1907–2007, en base som ble tilgjengeliggjort på Ancestry.com i 2008, døde han 18. september 1955. Men dette blir uansett bagateller som ikke hefter ved helhetsinntrykket. Tarald Ueland har laget et praktverk som bør være til inspirasjon for andre slektsforskere som sysler med tankene om å få slektsarbeidet på trykk.

Ueland-slekten virker ellers imponerende slektsbevisste. Slektsstevnet som ble arrangert 19. august 2012 skulle ha vært arrangert på Holmavatn misjonssenter som er bygd på slektens grunn. Men interessen var så stor at samlingen ble flyttet til Varhaug idrettshall. Nær 600 var med på stevnet! Slektsboken er tilgjengelig på Norsk Slektshistorisk Forenings bibliotek. Dag T. Hoelseth»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Ueland, Tarald | utgivelsesår = 2012 | tittel = Du skal ikkje forfedrane gløyma. Uelandslekta. Etter Ingeborg Ivarsdatter f. 1850 & Tobias Tollaksen Ueland f. 1831. 1870–2012 | utgivelsessted = Bergen | forlag = Ueland historiske forlag | url = | 248 s}}

[[Kategori:Norske slektsbøker|Ueland ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Ueland ]]

Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende (bok)

2021-11-22T10:33:21Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende. Etter et manuskript i Gunnerusbiblioteket i Trondheim = L'armorial de Schøning = Schøning's armorial'''
| forfatter(e) = Nissen, Harald sr. Bratberg, Terje
| bidragsyter = NTNU Gunnerusbiblioteket
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Pirforlaget
| utgivelsessted = Trondheim
| årstall = 2013
| sideantall = 382 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Flerspråklig. Norsk (bokmål), fransk og engelsk
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71467978810002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

Harald Nissen sr. (1932–) og Terje Bratberg (1955–) ga ut '''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende'''<ref>Nissen, Harald og Terje Bratberg. ''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende''. Pirforlaget, Trondheim, 2013.</ref> i Trondheim 2013.

Bokens utgangspunkt var [[Gerhard Schønings våpenbok|Gerhard Schønings kopi]] av [[Iver Hirtzholms våpenbok]], som finnes ved NTNU Gunnerusbiblioteket. Hirtzholms [[våpenbok]] eies av Nasjonalbiblioteket. Verket har flott layout og gjengir Schønings våpenbok i faksimile, som ifølge anmelderen er en fryd å bla gjennom. Boken inneholder kapitler om norsk [[heraldikk]], og en kommentardel til [[Våpenskjold|våpnene]] med [[blasonering]], biografier og kilder. Anmelderen viste gjennom fire eksempler at innholdet ikke var optimalt. Forfatterne har ikke benyttet nyere forskning, og bruken av gamle sekundærkilder førte til misforståelser og feil. De genealogiske opplysningene er til dels mangelfulle og feilaktige.
[[Fil:Gerhard Schoning (1722-1780).jpg|200px|thumb|right|Gerhard Schøning (1722-1780). Fra: "Våre høvdinger 5". Eier: Trondheim byarkiv]]
[[Fil:Schonings vapenbok1.jpg|400px|thumb|right|Gerhard Schønings våpenbok. Foto: Sølvi Løchen]]

==Omtaler og anmeldelser==
Johan Marius Setsaas anmeldte ''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende'' i [[Genealogen]] 2014.<ref>Setsaas, Johan Marius. «Schønings våpenbok. Til glede og bekymring», ''[[Genealogen]]'', nr 2, 2014, s. 45–51.</ref>

«Det er ikke hver dag en publikasjon av dette slaget ser dagens lys. Utgivelser av norske våpenbøker i et format som dette er slett ikke dagligdags kost for å si det slik. Forventningene til denne boken var derfor enorme, og gleden ditto overveldende, over å endelig kunne sitte og bla seg gjennom våpenboken. Originalen, ''Schønings manuskript'', befinner seg ved spesialsamlingene ved UB i Trondheim, men er i all hovedsak basert på en kopi foretatt av Schøning av ''Hirtzholms norske våpenbok'', «Jnsignia qvædam virorum illustrium in Norvegia qvondam habitantium», og som befinner seg i kopi ved nasjonalbiblioteket. (1)
Utgivelsen av Schønings våpenbok ved ''Harald Nissen sr'' og ''Terje T.V. Bratberg'' kommer i et stort og tiltalende format og ditto flott layout. Innholdet i boken er tredelt: Først følger en oversikt over forskningshistorie, metode, analyse av manuskriptet, litt om heraldikkens opprinnelse, norsk heraldikk og heraldikkens grunnregler mv. Dernest følger en del II med faksimiler av originalen, altså kort og godt en kildetro gjengivelse av våpentegningene med dertil hørende originaltekst. Til slutt følger bokens del III med en kommentardel til det enkelte våpen og dets opplysninger i originalen, blasonering, dertil hørende biografier, kilder og litteraturoversikt. Boken omfatter til sammen litt over 380 sider, og inneholder foruten litteraturoversikten også et personregister og et saksregister.
Faksimiledelen er i seg selv en fryd å bla seg gjennom for alle og enhver med interesse for norsk heraldikk og norsk middelaldergenealogi: Flotte tegninger av eldre våpenskjold og dertil hørende spennende opplysninger i originalteksten (…skjønt altså mye av dette allerede er kjent fra før gjennom «Hirtzholm»…). Dette gjør at denne boken i utgangspunktet er «''et must''» for alle og en hver som har en genuin interesse for norsk heraldikk og norsk middelaldergenealogi.

Men boken til Nissen og Bratberg er ikke uproblematisk, for å si det forsiktig. Utfordringene melder seg særlig i kommentardelen (del III, s. 221 ff.), og da i forbindelse med de genealogiske og biografiske opplysningene som forfatterne bringer videre. Utgiverne beskriver selv kommentardelen slik (side 22): «''Deretter følger en kommentardel hvor det gjengis ulike litterære kommentarer til våpnene, et forsøk på å identifisere slekter eller personer som har båret våpnene og eventuelle andre opplysninger. Neste element i hver artikkel er en oversikt over kilder og til slutt litteratur''».

En rask gjennomgang av litteraturreferansen til artiklene i kommentardelen, viser umiddelbart at forfatterne ikke i noen nevneverdig grad har gjort bruk av aktuelle genealogiske artikler i f.eks. Norsk slektshistorisk tidsskrift (NST) eller i Genealogen. Ei heller ser det ut til at forfatterne har fulgt med i de mange middelalderdebattene på nettet de siste årene, særlig kanskje debattene i brukerforumet til Digitalarkivet.

Manglende bruk av oppdatert forskningsstatus viser seg også å være en av denne bokens største svakheter, Rett nok nevnes NST i forbindelse med forskningshistorie av for fatterne (side 10): «''Fra 1927 utkommer Norsk slektshistorisk tidsskrift som har publisert en rekke artikler med heraldisk innhold. Noen er av utmerket kvalitet, mens andre er mer dubiøse. ''». Mulig det, at heraldikk ikke har vært NST’s sterkeste side, men tidsskriftet har uten tvil publisert en hel rekke med middelaldergenealogiske artikler av høy kvalitet. Derfor blir det noe uforståelig at forfatterne ikke i større grad har dratt nytte av dette stoffet, samtidig som de selv påpeker (side 13) at: Genealogi er en ''viktig hjelpevitenskap''.

Forfatterne har ellers satt seg høye mål med å identifisere den enkelte våpenbærer og ditto slekter, og skriver derfor optimistisk og overbevisende under metode (side 13):
:«''Mange av opplysningene i teksten relaterer seg til kjente personer, som Alf Haraldsson, Ogmund Finsson, biskop Andor av Bergen, Christoffer Trondsson, Gjeble Pederssøn, Havtore Jonsson, slektene Benkestokk, Båt, Bagge, Bernhoft, Bolt, Darre, Flemming, Galle, Orm, Orning, Smør osv. Disse lar seg lett gjenfinne i Diplo matarium Norvegicum, Regesta Norvegica og Norske Rigsregistranter. Personer og slekter lar seg derfor ofte lett identifisere og sette inn i en sammenheng''».

Spørsmålet blir jo derfor følgende: Er det virkelig så enkelt som forfatterne her hevder?
Etter noen uker med en nærmere gjennomgang av denne boken og de «''genealogiske opplysningene''» den bringer, så er det faktisk dessverre bare så vidt at en makter å gå løs på en anmeldelse av denne boken. Håpløsheten bunner i det faktum at dersom en skulle foreta en fullstendig gjennomgang av alle de opplysningene som fremkommer, så ville en antagelig ha fritidssysler i flere måneder fremover. Ja, du leste faktisk riktig, for boken er nemlig så full av genealogiske feil og mangler, at det trolig ville kreve flere hundre sider med utredningsarbeid for å rette opp alle de feilene som denne boken presenterer.

Ideelt sett burde det derfor ha vært foretatt, og presentert, en komplett gjennomgang av alle artiklene i denne boken, fra A til Å, men det sier seg selv at det ikke lar seg gjøre i en kort bokmelding som dette. Jeg vil derfor i det etterfølgende i all hovedsak begrense dette til noen få konkrete caser.

''Eksempel 1: Nr. 22 Bagge og nr. 23. Bagge (side 236 og 237).''
Bagge, eller rettere sagt, riksråden ''Olav Gunnarsson Bagge'', kjent 1488 til 1525, 3 volder åpenbart en del problemer for forfatterne av våpenboken. Under nr. ''22 Bagge'', med våpenet «en rose», skriver forfatterne følgende:
:''Kommentarer: Dette er våpenet til Oluf Bagge (død e. 1493), NRR 1489 og lensherre i Jemtland. Han var far til Niels Bagge, som var far til slektens siste mann Oluf Nilsen Bagge (død 1525), lagmann på Steigen, lensherre i Jemtland. Han var far til jomfru Magdalena Olufsdatter Bagge (død 1547) til Hatteberg (Rosendal) i Hardanger og Anne Olufsdatter Bagge, abbedisse i Munkeliv kloster. Litteratur: DAA 1885, side 25f. Under nr. 23 Bagge, med våpenet horisontalt delt med øverst tre kronede menneskehoder og nederst en stående fugl, skriver forfatterne følgende: «Kommentarer: Thord Eriksson, lagmand i Oslo, nevnt 1340–1345. Oluf Bagge nevnes 1525. Achen omtaler slekten som Bagge IX af Norge: En skråbjælke (eller en bjælke) mellem hvidt, hvori to eller tre konede menneskehoveder og rødt hvori en stående fugl. På hjelmen en fugl. Oprindeligt førte slægten vistnok lodret delt. 1. feldt en halv ørn fast på delingen. 2. felt to kronede hoveder. Uradel, Norge. Se også slægten Thield, s. 328. Litteratur: Achen, s. 451, jfr. S.328. DAA, s. 25. NDA, s.15.''

Her rotes det til noe aldeles forferdelig. Ikke bare tillegges riksråden Olav Gunnarsson her feil patronym (Nilsen), men han gjøres også til flere forskjellige personer: «''Olav Bagge (død e. 1493) ''» og «Olav Nilsen Bagge (død 1525)», begge under nr. 22 Bagge, og «''Oluf Bagge nevnes 1525''», under nr. 23 Bagge. Dessuten tillegges riksråden her også feil våpen, nemlig «rosen». Riktignok fantes det en person som tillegges tilnavnet Bagge, og som førte en rose i våpenet, nemlig ''Andres Joarsson'', kjent (1352)–1364–1369, (4) men riksråden Olav Gunnarsson Bagge førte seglet som gjengies under ''nr. 23 Bagge'', nemlig en fugl og de «kronede menneskehodene». (5) Hans ''patronym'' fremkommer av seglet som vedhenger diplomet fra 1489. (6)

Dessuten, når forfatterne skriver under ''nr. 22 Bagge'', at den Olav Bagge som døde i 1525, far til ''Magdalena Olavsdatter'' mv, var ''slektens siste mann'', så er heller ikke dette riktig: I brev datert 30. desember 1532 skriver Magdalena Olavsdatter til Eske Bille og forteller at hun har tenkt å sende Benkt Karlssøn til Tyskland for å få vite om broren hennes er levende eller død, og ber om Eskes råd. (7) Denne ikke navngitte broren må i alle fall være avgått ved døden uten livsarvinger før arven etter jomfru Magdalena Olavsdatter ble fordelt.

Misforståelsene rundt Olav Gunnarsson Bagges patronym kunne ha vært unngått, dersom forfatterne av Schønings våpenbok hadde fått med seg artikkelen om «Semeleng-ætten i Valdres og Losna ætten i Sogn» i NST fra 1994.

Her skriver nemlig forfatterne av nevnte artikkel følgende om Olav Gunnarsson Bagge:
:«''Olav Bagge er tidligere i litteraturen, uvisst av hvilke grunner, kalt både Olav Nilsson, Olav Sigvardsson og Olav Knutsson». Noen mulige årsaker til dette, finnes bl.a. i NBL, der han omtales som Olav Nilsson. Det samme gjøres også i Danmark Adels Aarbog. Og for så vidt også i NST 1 (1927), side 19, der han også omtales som «Olav Nielssønn Bagge». (8)''
Bakgrunnen for misforståelsen rundt riksråden Olav Bagges patronym er altså å finne i DAA, dernest i NBL I, deretter altså i artikkelen om Losna-ætta i NST 1, samt Munthes fremstilling av Norske slektsmerker samme sted i 1927. […] [Etterfølges av ytterligere tre eksempler]

Her kunne en som sagt ha fortsatt, nærmest ut i det uendelige, med å påpeke de mangelfulle og direkte feilaktige opplysningene som Schønings våpenbok formidler. En ting er å gjengi eldre allerede etablerte feilopplysninger fra eldre sekundære kilder, men forfatterne roter til tider selv også, og åpenbart uten å reflektere over hva de egentlig skriver. F.eks. kalles Guttorm Eriksson (død ca 1349) et sted for Havtore Jonssons fetters sønn (side 230), mens han et annet sted kalles Havtore Jonssons søskenbarn (side 275). Eller, når superintendenten Geble Pederssøn et sted oppgis å ha ført våpenet sparre med stjerne under, og en halv ørn og en halv lilje, og der det utrykkelig oppgis i våpenboken at dette var M. Geble Pedersens fædrene (side 271), så kan han naturlig nok ikke samtidig være en sønn av Hr. Peder Simonssøn, som selv førte et helt annet våpen (side 371). Denne siste var som vi vet slett ingen rådmann, men derimot en geistlig person. Her videreformidler forfatterne de feilaktige opplysningene om superintendenten Geble Pederssøns far, og som Lampe åpenbart er opphavsmannen til, (23) og som senere er gjentatt i det uendelige. (24) Men, en forbauses likevel over at forfatterne selv her ikke reflekterer over det umulige i de opplysningene som de selv videreformidler om superintendenten Geble Pederssøn.

Inntrykket en så sitter igjen med etter å ha vært igjennom Schønings våpenbok, er at de genealogiske opplysningene som boken presenterer er svært mangelfulle og til tider direkte feilaktige. Med bakgrunn i dette, må det derfor advares mot å stole blindt på opplysningene som fremkommer i boken. Dette er synd, for dette kunne ha vært et utmerket referanseverk, men det ble det altså ikke, på tross av forfatternes egne optimistiske ord i innledningen: «Personer og slekter lar seg (derfor) ofte lett identifisere og sette inn i en sammenheng».

Når så flere av de norske våpenbøkene nå også er digitalt tilgjengelig, så er det derfor ingen grunn til å gå til en anskaffelse av Schønings våpenbok. (25) Johan Marius Setsaas

===Noter===
Diplomatarium Norvegicum finnes på nett og er søkbare på adressen: <http://www.dokpro.uio.no/dipl_norv/diplom_felt.html>

(1) Håndskriftavdelingen, Ms 4o nr. 597. Tore H. Vigerust la som kjent i sin tid ut teksten fra Hirtzholms norske våpenbok på sin hjemmeside.

(2) Et par gode eksempel i denne forbindelse er bokens gjennomgang av Nr. 9 Amund Findsen (= eg. Ogmund Finnson), side 227–229. Her nevnes f.eks. ikke med et eneste ord Lars Løbers artikkel i NST om denne ætta fra 2006: Hestbøætta NST 40, s. 267ff (2006). Eller ved gjennomgangen av nr. 11. Amund Toridhsen, (= eg. «Andenes-Tjøtta» ætta) side 230–231, der Spangens artikkel fra 1951 om Herlog Hudfat ikke er nevnt (NST 13, 1951). I denne artikkelen tilbakeviser Spangen at Amund Tørisson var eier av gården Ringnes, altså stikk i strid med hva forfatterne selv her skriver, nemlig at: «Amund Tørisen (Kamp, død 1528) eide Ringnes i Stange» (!)

(3) Nevnes første gang i kildene som fogd i Jemtland i 1488 (JHD 2, nr. 198) (1488) (16. februar). Fogd i Jemtland og Gauldalen i 1501. (D.N.14, nr. 202) (1501), Fogd og høvedsmann over Jemtland og Gauldalen i 1506 (D.N.14, nr. 219) (1506). I 1514 omtales han som lagmann i Steigen (D.N.2, nr. 1046) (1514). Væpner og riksråd i 1524: (DN.1, nr. 1067) (1524). Han nevnes siste gangen i live i Oslo 25. januar 1525: (D.N.8, nr. 529) (1525). Omtales som avdød i diplom fra Vincens Lunge til erkebisko pen, datert 28. februar 1525. (D.N.7, nr. 601) (1525). Her fremkommer det også at Olav Bagge på dette tidspunktet må ha vært lagmann i Steigen, men at han var tiltenkt Jemtland (etter Olav Galle): «… Item werdugeste fader met gudt werdes ether nade till ether tage Jemptelandt som Oluff Bagge hues siell gudt nade skulle hafft po thet at ingen aff wor[e] wwenner thet fange skaldt eller skicker ther till enn *giodt tro from karll som kandt oc will giøre wor nadugeste herre kong Ffrederic oc Norges rige thienesthe vtaff...», og videre i diplomet: «…kom her tiender at forne Oluff Bagge skulle waret døder. Tha effter samme tiender oc beffalning som ieg haffde aff hans nade wnthe ieg thenne breffuisere Silffast Ellingeson lagmands dømet offuer Steget.:».

(4) Det er i pastor Andreas Mørchs selgtegninger ca. 1790–1800, i kopi fra 1815 ved W. Benzon, denne opplysningen fremkommer: «59. Andreas Joarsen Foged 1352 paa Hedemarken, var af den adelige Slægt Bagge med Rosen». (Pastor Andreas Mørchs segltegninger, ca. 1790–1800, i kopi 1815). Denne kopien fra 1815 finnes nå også digitalt tilgjengelig ved NB: Ms.4° 598 Andreas Mørch: Copie af de fra Herr Pastor Mørch i Norge nedsendte Beskrivelser og Tegninger af gamle norske Sigiller. Ved W. Benzon.(1815) <http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digimanus_64746>. Kilden fra 1352 som tillegger Andres Joarsson tilnavnet Bagge kjenner vi ikke lengre, men han burde være lik den Andreas Joarsson som nevnes som sysselmann i nordreluten av Hedemark i 1364, omtales ved en handel i 1366, samt kalles for ombudsmannen til herr Sigurd Havtoresson i 1369. (R.N.6, nr. 975) (1364), (D.N.2, nr. 381) (1364), (R.N.6, nr. 1104) (1366), (D.N.4, nr. 455) (1366, (R.N.6, nr. 1343) (1369), (D.N.2, nr. 403) (1369). Det som særlig styrker antagelsen om at han er samme person, er seglet ved diplomet fra 1364, som viser en rose (Dog er utformingen av rosen her vidt forskjellig fra Mørchs tegning). Seglet er gjengitt i Norske sigiller fra middelalderen I (1899–1950), nr. 778, Pl. IXL, og med kommentarer s. 55. <http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesbok& bokid=verdsegl>. Han er dessuten omtalt av Munthe, G: Heraldisk-historiske optegnelser, i Samlinger til det norske folks sprog og historie 4. bind (1836), side 573. Derimot er Munthes antagelse her om at han skulle være lik den lensmann Andres som nevnes i diplom fra 1347 heller tvilsom (D.N.1, nr. 306) (1347).

(5) Hans segl er kjent fra diplomet i 1489: (Ngl 2R, III, nr. 48) (1489) (side 123), (D.N.2, nr. 955) (1489), samt fra diplomene: (D.N.1, nr. 1067) (1524), (D.N.9, nr. 532) (1524), (D.N.9, nr. 534) (1524), (D.N.22, nr. 130) (1524). Dessuten er hans segl og gjengitt hos Storck i 1910 (Herman Storck: Dansk vaabenbog (1910), samt hos Achen, i 1973, side 451 (Sven Tito Achens: «Danske adelsvåbener» (1973). Munthe gjengir riktig segl for riksråden Olav Bagge i 1927, men bommer derimot på hans patronym: «Fig. 95: Delt ved en skraabjelke i b. og sø. 1° to kronede hoder, jevnsides i forhold til bjelken: 2° en gaaende and (Bagge, riksraad Oluf Nilssøn B’s slegt)». (Munthe, C.M: Norske slektsmerker, NST 1, (1927), side 51, samt planche III, samme sted.)

(6) (Ngl 2R, III, nr. 48) (1489) (side 123): «Seglene er anbrakt i to rekker»: «24. OLEF GUNNERSON» (D.N.2, nr. 955) (1489).

(7) «Jtem kiære herre oc faadder ær jeg begiærandis aff Eder eit got raad i sa motte at jeg haffuer tet i akth at jeg wiil sende Beinkt Karsson offuer tiil Tysland oc tiidt som jeg haffuer hørt som myn brodher skwlle varæ oc fforhøra til viisse huad heller han ær leffuendis eller døødh at jeg tet kwnne vete tiil visse huad jeg skal rætte mig effther. Oc haafuer jeg tet i myn akt at giøre taa all lekawell met Eders raadh oc velie». (D.N.22, nr. 226) (1532)

(8) Bjønnes, Løberg, Vigerust, Weidling: Semleng-ætten i Valdres og Losna ætten i Sogn. Problemer og drøfting, NST 34 (1994), side 188.

[…]

(23) Johan Fredrik Lampe: Bergens Stifts biskoper og præster efter reformationen, side 1 (1895).

(24) Se f.eks. biografi om Gjeble Pederssøn i SNL: <https://nbl.snl.no/Gjeble_Pederss%C3%B8n>

(25) F.eks. Ms.4° 597 Iver Nielssøn Hirtzholm: Insignia quædam virorum illustrium in Norvegia quodam habitantium. <http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digimanus_64722>

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Nissen, Harald og Terje Bratberg | utgivelsesår = 2013 | tittel = Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende | utgivelsessted = Trondheim | forlag = Pirforlaget | url = | 382 s}}

==Se også==
*[[Gerhard Schønings våpenbok]]
*[[Iver Hirtzholms våpenbok]]
*[[Våpenskjold]]
*[[Våpenrulle]]
*[[Adel]]

==Eksterne lenker==
*[https://nbl.snl.no/Gerhard_Sch%C3%B8ning Gerhard Schøning] (Norsk biografisk leksikon/nbl.snl.no).

[[Kategori:Heraldisk litteratur ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Våpenskjold ]]

Fil:Schonings vapenbok1.jpg

2021-11-22T10:29:26Z

Sølvi Løchen: Gerhard Schønings våpenbok (befinner seg på NTNU Gunnerusbiblioteket) Foto: Sølvi Løchen

Gerhard Schønings våpenbok (befinner seg på NTNU Gunnerusbiblioteket)
Foto: Sølvi Løchen

Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende (bok)

2021-11-22T10:19:23Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende. Etter et manuskript i Gunnerusbiblioteket i Trondheim = L'armorial de Schøning = Schøning's armorial'''
| forfatter(e) = Nissen, Harald sr. Bratberg, Terje
| bidragsyter = NTNU Gunnerusbiblioteket
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Pirforlaget
| utgivelsessted = Trondheim
| årstall = 2013
| sideantall = 382 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Flerspråklig. Norsk (bokmål), fransk og engelsk
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71467978810002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

Harald Nissen sr. (1932–) og Terje Bratberg (1955–) ga ut '''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende'''<ref>Nissen, Harald og Terje Bratberg. ''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende''. Pirforlaget, Trondheim, 2013.</ref> i Trondheim 2013.

Bokens utgangspunkt var [[Gerhard Schønings våpenbok|Gerhard Schønings kopi]] av [[Iver Hirtzholms våpenbok]], som finnes ved NTNU Gunnerusbiblioteket. Hirtzholms [[våpenbok]] eies av Nasjonalbiblioteket. Verket har flott layout og gjengir Schønings våpenbok i faksimile, som ifølge anmelderen er en fryd å bla gjennom. Boken inneholder kapitler om norsk [[heraldikk]], og en kommentardel til [[Våpenskjold|våpnene]] med [[blasonering]], biografier og kilder. Anmelderen viste gjennom fire eksempler at innholdet ikke var optimalt. Forfatterne har ikke benyttet nyere forskning, og bruken av gamle sekundærkilder førte til misforståelser og feil. De genealogiske opplysningene er til dels mangelfulle og feilaktige.
[[Fil:Gerhard Schoning (1722-1780).jpg|200px|thumb|right|Gerhard Schøning (1722-1780). Fra: "Våre høvdinger 5". Eier: Trondheim byarkiv]]

==Omtaler og anmeldelser==
Johan Marius Setsaas anmeldte ''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende'' i [[Genealogen]] 2014.<ref>Setsaas, Johan Marius. «Schønings våpenbok. Til glede og bekymring», ''[[Genealogen]]'', nr 2, 2014, s. 45–51.</ref>

«Det er ikke hver dag en publikasjon av dette slaget ser dagens lys. Utgivelser av norske våpenbøker i et format som dette er slett ikke dagligdags kost for å si det slik. Forventningene til denne boken var derfor enorme, og gleden ditto overveldende, over å endelig kunne sitte og bla seg gjennom våpenboken. Originalen, ''Schønings manuskript'', befinner seg ved spesialsamlingene ved UB i Trondheim, men er i all hovedsak basert på en kopi foretatt av Schøning av ''Hirtzholms norske våpenbok'', «Jnsignia qvædam virorum illustrium in Norvegia qvondam habitantium», og som befinner seg i kopi ved nasjonalbiblioteket. (1)
Utgivelsen av Schønings våpenbok ved ''Harald Nissen sr'' og ''Terje T.V. Bratberg'' kommer i et stort og tiltalende format og ditto flott layout. Innholdet i boken er tredelt: Først følger en oversikt over forskningshistorie, metode, analyse av manuskriptet, litt om heraldikkens opprinnelse, norsk heraldikk og heraldikkens grunnregler mv. Dernest følger en del II med faksimiler av originalen, altså kort og godt en kildetro gjengivelse av våpentegningene med dertil hørende originaltekst. Til slutt følger bokens del III med en kommentardel til det enkelte våpen og dets opplysninger i originalen, blasonering, dertil hørende biografier, kilder og litteraturoversikt. Boken omfatter til sammen litt over 380 sider, og inneholder foruten litteraturoversikten også et personregister og et saksregister.
Faksimiledelen er i seg selv en fryd å bla seg gjennom for alle og enhver med interesse for norsk heraldikk og norsk middelaldergenealogi: Flotte tegninger av eldre våpenskjold og dertil hørende spennende opplysninger i originalteksten (…skjønt altså mye av dette allerede er kjent fra før gjennom «Hirtzholm»…). Dette gjør at denne boken i utgangspunktet er «''et must''» for alle og en hver som har en genuin interesse for norsk heraldikk og norsk middelaldergenealogi.

Men boken til Nissen og Bratberg er ikke uproblematisk, for å si det forsiktig. Utfordringene melder seg særlig i kommentardelen (del III, s. 221 ff.), og da i forbindelse med de genealogiske og biografiske opplysningene som forfatterne bringer videre. Utgiverne beskriver selv kommentardelen slik (side 22): «''Deretter følger en kommentardel hvor det gjengis ulike litterære kommentarer til våpnene, et forsøk på å identifisere slekter eller personer som har båret våpnene og eventuelle andre opplysninger. Neste element i hver artikkel er en oversikt over kilder og til slutt litteratur''».

En rask gjennomgang av litteraturreferansen til artiklene i kommentardelen, viser umiddelbart at forfatterne ikke i noen nevneverdig grad har gjort bruk av aktuelle genealogiske artikler i f.eks. Norsk slektshistorisk tidsskrift (NST) eller i Genealogen. Ei heller ser det ut til at forfatterne har fulgt med i de mange middelalderdebattene på nettet de siste årene, særlig kanskje debattene i brukerforumet til Digitalarkivet.

Manglende bruk av oppdatert forskningsstatus viser seg også å være en av denne bokens største svakheter, Rett nok nevnes NST i forbindelse med forskningshistorie av for fatterne (side 10): «''Fra 1927 utkommer Norsk slektshistorisk tidsskrift som har publisert en rekke artikler med heraldisk innhold. Noen er av utmerket kvalitet, mens andre er mer dubiøse. ''». Mulig det, at heraldikk ikke har vært NST’s sterkeste side, men tidsskriftet har uten tvil publisert en hel rekke med middelaldergenealogiske artikler av høy kvalitet. Derfor blir det noe uforståelig at forfatterne ikke i større grad har dratt nytte av dette stoffet, samtidig som de selv påpeker (side 13) at: Genealogi er en ''viktig hjelpevitenskap''.

Forfatterne har ellers satt seg høye mål med å identifisere den enkelte våpenbærer og ditto slekter, og skriver derfor optimistisk og overbevisende under metode (side 13):
:«''Mange av opplysningene i teksten relaterer seg til kjente personer, som Alf Haraldsson, Ogmund Finsson, biskop Andor av Bergen, Christoffer Trondsson, Gjeble Pederssøn, Havtore Jonsson, slektene Benkestokk, Båt, Bagge, Bernhoft, Bolt, Darre, Flemming, Galle, Orm, Orning, Smør osv. Disse lar seg lett gjenfinne i Diplo matarium Norvegicum, Regesta Norvegica og Norske Rigsregistranter. Personer og slekter lar seg derfor ofte lett identifisere og sette inn i en sammenheng''».

Spørsmålet blir jo derfor følgende: Er det virkelig så enkelt som forfatterne her hevder?
Etter noen uker med en nærmere gjennomgang av denne boken og de «''genealogiske opplysningene''» den bringer, så er det faktisk dessverre bare så vidt at en makter å gå løs på en anmeldelse av denne boken. Håpløsheten bunner i det faktum at dersom en skulle foreta en fullstendig gjennomgang av alle de opplysningene som fremkommer, så ville en antagelig ha fritidssysler i flere måneder fremover. Ja, du leste faktisk riktig, for boken er nemlig så full av genealogiske feil og mangler, at det trolig ville kreve flere hundre sider med utredningsarbeid for å rette opp alle de feilene som denne boken presenterer.

Ideelt sett burde det derfor ha vært foretatt, og presentert, en komplett gjennomgang av alle artiklene i denne boken, fra A til Å, men det sier seg selv at det ikke lar seg gjøre i en kort bokmelding som dette. Jeg vil derfor i det etterfølgende i all hovedsak begrense dette til noen få konkrete caser.

''Eksempel 1: Nr. 22 Bagge og nr. 23. Bagge (side 236 og 237).''
Bagge, eller rettere sagt, riksråden ''Olav Gunnarsson Bagge'', kjent 1488 til 1525, 3 volder åpenbart en del problemer for forfatterne av våpenboken. Under nr. ''22 Bagge'', med våpenet «en rose», skriver forfatterne følgende:
:''Kommentarer: Dette er våpenet til Oluf Bagge (død e. 1493), NRR 1489 og lensherre i Jemtland. Han var far til Niels Bagge, som var far til slektens siste mann Oluf Nilsen Bagge (død 1525), lagmann på Steigen, lensherre i Jemtland. Han var far til jomfru Magdalena Olufsdatter Bagge (død 1547) til Hatteberg (Rosendal) i Hardanger og Anne Olufsdatter Bagge, abbedisse i Munkeliv kloster. Litteratur: DAA 1885, side 25f. Under nr. 23 Bagge, med våpenet horisontalt delt med øverst tre kronede menneskehoder og nederst en stående fugl, skriver forfatterne følgende: «Kommentarer: Thord Eriksson, lagmand i Oslo, nevnt 1340–1345. Oluf Bagge nevnes 1525. Achen omtaler slekten som Bagge IX af Norge: En skråbjælke (eller en bjælke) mellem hvidt, hvori to eller tre konede menneskehoveder og rødt hvori en stående fugl. På hjelmen en fugl. Oprindeligt førte slægten vistnok lodret delt. 1. feldt en halv ørn fast på delingen. 2. felt to kronede hoveder. Uradel, Norge. Se også slægten Thield, s. 328. Litteratur: Achen, s. 451, jfr. S.328. DAA, s. 25. NDA, s.15.''

Her rotes det til noe aldeles forferdelig. Ikke bare tillegges riksråden Olav Gunnarsson her feil patronym (Nilsen), men han gjøres også til flere forskjellige personer: «''Olav Bagge (død e. 1493) ''» og «Olav Nilsen Bagge (død 1525)», begge under nr. 22 Bagge, og «''Oluf Bagge nevnes 1525''», under nr. 23 Bagge. Dessuten tillegges riksråden her også feil våpen, nemlig «rosen». Riktignok fantes det en person som tillegges tilnavnet Bagge, og som førte en rose i våpenet, nemlig ''Andres Joarsson'', kjent (1352)–1364–1369, (4) men riksråden Olav Gunnarsson Bagge førte seglet som gjengies under ''nr. 23 Bagge'', nemlig en fugl og de «kronede menneskehodene». (5) Hans ''patronym'' fremkommer av seglet som vedhenger diplomet fra 1489. (6)

Dessuten, når forfatterne skriver under ''nr. 22 Bagge'', at den Olav Bagge som døde i 1525, far til ''Magdalena Olavsdatter'' mv, var ''slektens siste mann'', så er heller ikke dette riktig: I brev datert 30. desember 1532 skriver Magdalena Olavsdatter til Eske Bille og forteller at hun har tenkt å sende Benkt Karlssøn til Tyskland for å få vite om broren hennes er levende eller død, og ber om Eskes råd. (7) Denne ikke navngitte broren må i alle fall være avgått ved døden uten livsarvinger før arven etter jomfru Magdalena Olavsdatter ble fordelt.

Misforståelsene rundt Olav Gunnarsson Bagges patronym kunne ha vært unngått, dersom forfatterne av Schønings våpenbok hadde fått med seg artikkelen om «Semeleng-ætten i Valdres og Losna ætten i Sogn» i NST fra 1994.

Her skriver nemlig forfatterne av nevnte artikkel følgende om Olav Gunnarsson Bagge:
:«''Olav Bagge er tidligere i litteraturen, uvisst av hvilke grunner, kalt både Olav Nilsson, Olav Sigvardsson og Olav Knutsson». Noen mulige årsaker til dette, finnes bl.a. i NBL, der han omtales som Olav Nilsson. Det samme gjøres også i Danmark Adels Aarbog. Og for så vidt også i NST 1 (1927), side 19, der han også omtales som «Olav Nielssønn Bagge». (8)''
Bakgrunnen for misforståelsen rundt riksråden Olav Bagges patronym er altså å finne i DAA, dernest i NBL I, deretter altså i artikkelen om Losna-ætta i NST 1, samt Munthes fremstilling av Norske slektsmerker samme sted i 1927. […] [Etterfølges av ytterligere tre eksempler]

Her kunne en som sagt ha fortsatt, nærmest ut i det uendelige, med å påpeke de mangelfulle og direkte feilaktige opplysningene som Schønings våpenbok formidler. En ting er å gjengi eldre allerede etablerte feilopplysninger fra eldre sekundære kilder, men forfatterne roter til tider selv også, og åpenbart uten å reflektere over hva de egentlig skriver. F.eks. kalles Guttorm Eriksson (død ca 1349) et sted for Havtore Jonssons fetters sønn (side 230), mens han et annet sted kalles Havtore Jonssons søskenbarn (side 275). Eller, når superintendenten Geble Pederssøn et sted oppgis å ha ført våpenet sparre med stjerne under, og en halv ørn og en halv lilje, og der det utrykkelig oppgis i våpenboken at dette var M. Geble Pedersens fædrene (side 271), så kan han naturlig nok ikke samtidig være en sønn av Hr. Peder Simonssøn, som selv førte et helt annet våpen (side 371). Denne siste var som vi vet slett ingen rådmann, men derimot en geistlig person. Her videreformidler forfatterne de feilaktige opplysningene om superintendenten Geble Pederssøns far, og som Lampe åpenbart er opphavsmannen til, (23) og som senere er gjentatt i det uendelige. (24) Men, en forbauses likevel over at forfatterne selv her ikke reflekterer over det umulige i de opplysningene som de selv videreformidler om superintendenten Geble Pederssøn.

Inntrykket en så sitter igjen med etter å ha vært igjennom Schønings våpenbok, er at de genealogiske opplysningene som boken presenterer er svært mangelfulle og til tider direkte feilaktige. Med bakgrunn i dette, må det derfor advares mot å stole blindt på opplysningene som fremkommer i boken. Dette er synd, for dette kunne ha vært et utmerket referanseverk, men det ble det altså ikke, på tross av forfatternes egne optimistiske ord i innledningen: «Personer og slekter lar seg (derfor) ofte lett identifisere og sette inn i en sammenheng».

Når så flere av de norske våpenbøkene nå også er digitalt tilgjengelig, så er det derfor ingen grunn til å gå til en anskaffelse av Schønings våpenbok. (25) Johan Marius Setsaas

===Noter===
Diplomatarium Norvegicum finnes på nett og er søkbare på adressen: <http://www.dokpro.uio.no/dipl_norv/diplom_felt.html>

(1) Håndskriftavdelingen, Ms 4o nr. 597. Tore H. Vigerust la som kjent i sin tid ut teksten fra Hirtzholms norske våpenbok på sin hjemmeside.

(2) Et par gode eksempel i denne forbindelse er bokens gjennomgang av Nr. 9 Amund Findsen (= eg. Ogmund Finnson), side 227–229. Her nevnes f.eks. ikke med et eneste ord Lars Løbers artikkel i NST om denne ætta fra 2006: Hestbøætta NST 40, s. 267ff (2006). Eller ved gjennomgangen av nr. 11. Amund Toridhsen, (= eg. «Andenes-Tjøtta» ætta) side 230–231, der Spangens artikkel fra 1951 om Herlog Hudfat ikke er nevnt (NST 13, 1951). I denne artikkelen tilbakeviser Spangen at Amund Tørisson var eier av gården Ringnes, altså stikk i strid med hva forfatterne selv her skriver, nemlig at: «Amund Tørisen (Kamp, død 1528) eide Ringnes i Stange» (!)

(3) Nevnes første gang i kildene som fogd i Jemtland i 1488 (JHD 2, nr. 198) (1488) (16. februar). Fogd i Jemtland og Gauldalen i 1501. (D.N.14, nr. 202) (1501), Fogd og høvedsmann over Jemtland og Gauldalen i 1506 (D.N.14, nr. 219) (1506). I 1514 omtales han som lagmann i Steigen (D.N.2, nr. 1046) (1514). Væpner og riksråd i 1524: (DN.1, nr. 1067) (1524). Han nevnes siste gangen i live i Oslo 25. januar 1525: (D.N.8, nr. 529) (1525). Omtales som avdød i diplom fra Vincens Lunge til erkebisko pen, datert 28. februar 1525. (D.N.7, nr. 601) (1525). Her fremkommer det også at Olav Bagge på dette tidspunktet må ha vært lagmann i Steigen, men at han var tiltenkt Jemtland (etter Olav Galle): «… Item werdugeste fader met gudt werdes ether nade till ether tage Jemptelandt som Oluff Bagge hues siell gudt nade skulle hafft po thet at ingen aff wor[e] wwenner thet fange skaldt eller skicker ther till enn *giodt tro from karll som kandt oc will giøre wor nadugeste herre kong Ffrederic oc Norges rige thienesthe vtaff...», og videre i diplomet: «…kom her tiender at forne Oluff Bagge skulle waret døder. Tha effter samme tiender oc beffalning som ieg haffde aff hans nade wnthe ieg thenne breffuisere Silffast Ellingeson lagmands dømet offuer Steget.:».

(4) Det er i pastor Andreas Mørchs selgtegninger ca. 1790–1800, i kopi fra 1815 ved W. Benzon, denne opplysningen fremkommer: «59. Andreas Joarsen Foged 1352 paa Hedemarken, var af den adelige Slægt Bagge med Rosen». (Pastor Andreas Mørchs segltegninger, ca. 1790–1800, i kopi 1815). Denne kopien fra 1815 finnes nå også digitalt tilgjengelig ved NB: Ms.4° 598 Andreas Mørch: Copie af de fra Herr Pastor Mørch i Norge nedsendte Beskrivelser og Tegninger af gamle norske Sigiller. Ved W. Benzon.(1815) <http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digimanus_64746>. Kilden fra 1352 som tillegger Andres Joarsson tilnavnet Bagge kjenner vi ikke lengre, men han burde være lik den Andreas Joarsson som nevnes som sysselmann i nordreluten av Hedemark i 1364, omtales ved en handel i 1366, samt kalles for ombudsmannen til herr Sigurd Havtoresson i 1369. (R.N.6, nr. 975) (1364), (D.N.2, nr. 381) (1364), (R.N.6, nr. 1104) (1366), (D.N.4, nr. 455) (1366, (R.N.6, nr. 1343) (1369), (D.N.2, nr. 403) (1369). Det som særlig styrker antagelsen om at han er samme person, er seglet ved diplomet fra 1364, som viser en rose (Dog er utformingen av rosen her vidt forskjellig fra Mørchs tegning). Seglet er gjengitt i Norske sigiller fra middelalderen I (1899–1950), nr. 778, Pl. IXL, og med kommentarer s. 55. <http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesbok& bokid=verdsegl>. Han er dessuten omtalt av Munthe, G: Heraldisk-historiske optegnelser, i Samlinger til det norske folks sprog og historie 4. bind (1836), side 573. Derimot er Munthes antagelse her om at han skulle være lik den lensmann Andres som nevnes i diplom fra 1347 heller tvilsom (D.N.1, nr. 306) (1347).

(5) Hans segl er kjent fra diplomet i 1489: (Ngl 2R, III, nr. 48) (1489) (side 123), (D.N.2, nr. 955) (1489), samt fra diplomene: (D.N.1, nr. 1067) (1524), (D.N.9, nr. 532) (1524), (D.N.9, nr. 534) (1524), (D.N.22, nr. 130) (1524). Dessuten er hans segl og gjengitt hos Storck i 1910 (Herman Storck: Dansk vaabenbog (1910), samt hos Achen, i 1973, side 451 (Sven Tito Achens: «Danske adelsvåbener» (1973). Munthe gjengir riktig segl for riksråden Olav Bagge i 1927, men bommer derimot på hans patronym: «Fig. 95: Delt ved en skraabjelke i b. og sø. 1° to kronede hoder, jevnsides i forhold til bjelken: 2° en gaaende and (Bagge, riksraad Oluf Nilssøn B’s slegt)». (Munthe, C.M: Norske slektsmerker, NST 1, (1927), side 51, samt planche III, samme sted.)

(6) (Ngl 2R, III, nr. 48) (1489) (side 123): «Seglene er anbrakt i to rekker»: «24. OLEF GUNNERSON» (D.N.2, nr. 955) (1489).

(7) «Jtem kiære herre oc faadder ær jeg begiærandis aff Eder eit got raad i sa motte at jeg haffuer tet i akth at jeg wiil sende Beinkt Karsson offuer tiil Tysland oc tiidt som jeg haffuer hørt som myn brodher skwlle varæ oc fforhøra til viisse huad heller han ær leffuendis eller døødh at jeg tet kwnne vete tiil visse huad jeg skal rætte mig effther. Oc haafuer jeg tet i myn akt at giøre taa all lekawell met Eders raadh oc velie». (D.N.22, nr. 226) (1532)

(8) Bjønnes, Løberg, Vigerust, Weidling: Semleng-ætten i Valdres og Losna ætten i Sogn. Problemer og drøfting, NST 34 (1994), side 188.

[…]

(23) Johan Fredrik Lampe: Bergens Stifts biskoper og præster efter reformationen, side 1 (1895).

(24) Se f.eks. biografi om Gjeble Pederssøn i SNL: <https://nbl.snl.no/Gjeble_Pederss%C3%B8n>

(25) F.eks. Ms.4° 597 Iver Nielssøn Hirtzholm: Insignia quædam virorum illustrium in Norvegia quodam habitantium. <http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digimanus_64722>

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Nissen, Harald og Terje Bratberg | utgivelsesår = 2013 | tittel = Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende | utgivelsessted = Trondheim | forlag = Pirforlaget | url = | 382 s}}

==Se også==
*[[Gerhard Schønings våpenbok]]
*[[Iver Hirtzholms våpenbok]]
*[[Våpenskjold]]
*[[Våpenrulle]]
*[[Adel]]

==Eksterne lenker==
*[https://nbl.snl.no/Gerhard_Sch%C3%B8ning Gerhard Schøning] (Norsk biografisk leksikon/nbl.snl.no).

[[Kategori:Heraldisk litteratur ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Våpenskjold ]]

Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende (bok)

2021-11-22T10:18:45Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende. Etter et manuskript i Gunnerusbiblioteket i Trondheim = L'armorial de Schøning = Schøning's armorial'''
| forfatter(e) = Nissen, Harald sr. Bratberg, Terje
| bidragsyter = NTNU Gunnerusbiblioteket
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Pirforlaget
| utgivelsessted = Trondheim
| årstall = 2013
| sideantall = 382 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Flerspråklig. Norsk (bokmål), fransk og engelsk
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71467978810002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

Harald Nissen sr. (1932–) og Terje Bratberg (1955–) ga ut '''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende'''<ref>Nissen, Harald og Terje Bratberg. ''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende''. Pirforlaget, Trondheim, 2013.</ref> i Trondheim 2013.

Bokens utgangspunkt var [[Gerhard Schønings våpenbok|Gerhard Schønings kopi]] av [[Iver Hirtzholms våpenbok]], som finnes ved NTNU Gunnerusbiblioteket. Hirtzholms [[våpenbok]] eies av Nasjonalbiblioteket. Verket har flott layout og gjengir Schønings våpenbok i faksimile, som ifølge anmelderen er en fryd å bla gjennom. Boken inneholder kapitler om norsk [[heraldikk]], og en kommentardel til [[Våpenskjold|våpnene]] med [[blasonering]], biografier og kilder. Anmelderen viste gjennom fire eksempler at innholdet ikke var optimalt. Forfatterne har ikke benyttet nyere forskning, og bruken av gamle sekundærkilder førte til misforståelser og feil. De genealogiske opplysningene er til dels mangelfulle og feilaktige.
[[Fil:Gerhard Schoning (1722-1780).jpg|200px|thumb|right|Gerhard Schøning (1722-1780). Fra: "Våre høvdinger V". Eier: Trondheim byarkiv]]

==Omtaler og anmeldelser==
Johan Marius Setsaas anmeldte ''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende'' i [[Genealogen]] 2014.<ref>Setsaas, Johan Marius. «Schønings våpenbok. Til glede og bekymring», ''[[Genealogen]]'', nr 2, 2014, s. 45–51.</ref>

«Det er ikke hver dag en publikasjon av dette slaget ser dagens lys. Utgivelser av norske våpenbøker i et format som dette er slett ikke dagligdags kost for å si det slik. Forventningene til denne boken var derfor enorme, og gleden ditto overveldende, over å endelig kunne sitte og bla seg gjennom våpenboken. Originalen, ''Schønings manuskript'', befinner seg ved spesialsamlingene ved UB i Trondheim, men er i all hovedsak basert på en kopi foretatt av Schøning av ''Hirtzholms norske våpenbok'', «Jnsignia qvædam virorum illustrium in Norvegia qvondam habitantium», og som befinner seg i kopi ved nasjonalbiblioteket. (1)
Utgivelsen av Schønings våpenbok ved ''Harald Nissen sr'' og ''Terje T.V. Bratberg'' kommer i et stort og tiltalende format og ditto flott layout. Innholdet i boken er tredelt: Først følger en oversikt over forskningshistorie, metode, analyse av manuskriptet, litt om heraldikkens opprinnelse, norsk heraldikk og heraldikkens grunnregler mv. Dernest følger en del II med faksimiler av originalen, altså kort og godt en kildetro gjengivelse av våpentegningene med dertil hørende originaltekst. Til slutt følger bokens del III med en kommentardel til det enkelte våpen og dets opplysninger i originalen, blasonering, dertil hørende biografier, kilder og litteraturoversikt. Boken omfatter til sammen litt over 380 sider, og inneholder foruten litteraturoversikten også et personregister og et saksregister.
Faksimiledelen er i seg selv en fryd å bla seg gjennom for alle og enhver med interesse for norsk heraldikk og norsk middelaldergenealogi: Flotte tegninger av eldre våpenskjold og dertil hørende spennende opplysninger i originalteksten (…skjønt altså mye av dette allerede er kjent fra før gjennom «Hirtzholm»…). Dette gjør at denne boken i utgangspunktet er «''et must''» for alle og en hver som har en genuin interesse for norsk heraldikk og norsk middelaldergenealogi.

Men boken til Nissen og Bratberg er ikke uproblematisk, for å si det forsiktig. Utfordringene melder seg særlig i kommentardelen (del III, s. 221 ff.), og da i forbindelse med de genealogiske og biografiske opplysningene som forfatterne bringer videre. Utgiverne beskriver selv kommentardelen slik (side 22): «''Deretter følger en kommentardel hvor det gjengis ulike litterære kommentarer til våpnene, et forsøk på å identifisere slekter eller personer som har båret våpnene og eventuelle andre opplysninger. Neste element i hver artikkel er en oversikt over kilder og til slutt litteratur''».

En rask gjennomgang av litteraturreferansen til artiklene i kommentardelen, viser umiddelbart at forfatterne ikke i noen nevneverdig grad har gjort bruk av aktuelle genealogiske artikler i f.eks. Norsk slektshistorisk tidsskrift (NST) eller i Genealogen. Ei heller ser det ut til at forfatterne har fulgt med i de mange middelalderdebattene på nettet de siste årene, særlig kanskje debattene i brukerforumet til Digitalarkivet.

Manglende bruk av oppdatert forskningsstatus viser seg også å være en av denne bokens største svakheter, Rett nok nevnes NST i forbindelse med forskningshistorie av for fatterne (side 10): «''Fra 1927 utkommer Norsk slektshistorisk tidsskrift som har publisert en rekke artikler med heraldisk innhold. Noen er av utmerket kvalitet, mens andre er mer dubiøse. ''». Mulig det, at heraldikk ikke har vært NST’s sterkeste side, men tidsskriftet har uten tvil publisert en hel rekke med middelaldergenealogiske artikler av høy kvalitet. Derfor blir det noe uforståelig at forfatterne ikke i større grad har dratt nytte av dette stoffet, samtidig som de selv påpeker (side 13) at: Genealogi er en ''viktig hjelpevitenskap''.

Forfatterne har ellers satt seg høye mål med å identifisere den enkelte våpenbærer og ditto slekter, og skriver derfor optimistisk og overbevisende under metode (side 13):
:«''Mange av opplysningene i teksten relaterer seg til kjente personer, som Alf Haraldsson, Ogmund Finsson, biskop Andor av Bergen, Christoffer Trondsson, Gjeble Pederssøn, Havtore Jonsson, slektene Benkestokk, Båt, Bagge, Bernhoft, Bolt, Darre, Flemming, Galle, Orm, Orning, Smør osv. Disse lar seg lett gjenfinne i Diplo matarium Norvegicum, Regesta Norvegica og Norske Rigsregistranter. Personer og slekter lar seg derfor ofte lett identifisere og sette inn i en sammenheng''».

Spørsmålet blir jo derfor følgende: Er det virkelig så enkelt som forfatterne her hevder?
Etter noen uker med en nærmere gjennomgang av denne boken og de «''genealogiske opplysningene''» den bringer, så er det faktisk dessverre bare så vidt at en makter å gå løs på en anmeldelse av denne boken. Håpløsheten bunner i det faktum at dersom en skulle foreta en fullstendig gjennomgang av alle de opplysningene som fremkommer, så ville en antagelig ha fritidssysler i flere måneder fremover. Ja, du leste faktisk riktig, for boken er nemlig så full av genealogiske feil og mangler, at det trolig ville kreve flere hundre sider med utredningsarbeid for å rette opp alle de feilene som denne boken presenterer.

Ideelt sett burde det derfor ha vært foretatt, og presentert, en komplett gjennomgang av alle artiklene i denne boken, fra A til Å, men det sier seg selv at det ikke lar seg gjøre i en kort bokmelding som dette. Jeg vil derfor i det etterfølgende i all hovedsak begrense dette til noen få konkrete caser.

''Eksempel 1: Nr. 22 Bagge og nr. 23. Bagge (side 236 og 237).''
Bagge, eller rettere sagt, riksråden ''Olav Gunnarsson Bagge'', kjent 1488 til 1525, 3 volder åpenbart en del problemer for forfatterne av våpenboken. Under nr. ''22 Bagge'', med våpenet «en rose», skriver forfatterne følgende:
:''Kommentarer: Dette er våpenet til Oluf Bagge (død e. 1493), NRR 1489 og lensherre i Jemtland. Han var far til Niels Bagge, som var far til slektens siste mann Oluf Nilsen Bagge (død 1525), lagmann på Steigen, lensherre i Jemtland. Han var far til jomfru Magdalena Olufsdatter Bagge (død 1547) til Hatteberg (Rosendal) i Hardanger og Anne Olufsdatter Bagge, abbedisse i Munkeliv kloster. Litteratur: DAA 1885, side 25f. Under nr. 23 Bagge, med våpenet horisontalt delt med øverst tre kronede menneskehoder og nederst en stående fugl, skriver forfatterne følgende: «Kommentarer: Thord Eriksson, lagmand i Oslo, nevnt 1340–1345. Oluf Bagge nevnes 1525. Achen omtaler slekten som Bagge IX af Norge: En skråbjælke (eller en bjælke) mellem hvidt, hvori to eller tre konede menneskehoveder og rødt hvori en stående fugl. På hjelmen en fugl. Oprindeligt førte slægten vistnok lodret delt. 1. feldt en halv ørn fast på delingen. 2. felt to kronede hoveder. Uradel, Norge. Se også slægten Thield, s. 328. Litteratur: Achen, s. 451, jfr. S.328. DAA, s. 25. NDA, s.15.''

Her rotes det til noe aldeles forferdelig. Ikke bare tillegges riksråden Olav Gunnarsson her feil patronym (Nilsen), men han gjøres også til flere forskjellige personer: «''Olav Bagge (død e. 1493) ''» og «Olav Nilsen Bagge (død 1525)», begge under nr. 22 Bagge, og «''Oluf Bagge nevnes 1525''», under nr. 23 Bagge. Dessuten tillegges riksråden her også feil våpen, nemlig «rosen». Riktignok fantes det en person som tillegges tilnavnet Bagge, og som førte en rose i våpenet, nemlig ''Andres Joarsson'', kjent (1352)–1364–1369, (4) men riksråden Olav Gunnarsson Bagge førte seglet som gjengies under ''nr. 23 Bagge'', nemlig en fugl og de «kronede menneskehodene». (5) Hans ''patronym'' fremkommer av seglet som vedhenger diplomet fra 1489. (6)

Dessuten, når forfatterne skriver under ''nr. 22 Bagge'', at den Olav Bagge som døde i 1525, far til ''Magdalena Olavsdatter'' mv, var ''slektens siste mann'', så er heller ikke dette riktig: I brev datert 30. desember 1532 skriver Magdalena Olavsdatter til Eske Bille og forteller at hun har tenkt å sende Benkt Karlssøn til Tyskland for å få vite om broren hennes er levende eller død, og ber om Eskes råd. (7) Denne ikke navngitte broren må i alle fall være avgått ved døden uten livsarvinger før arven etter jomfru Magdalena Olavsdatter ble fordelt.

Misforståelsene rundt Olav Gunnarsson Bagges patronym kunne ha vært unngått, dersom forfatterne av Schønings våpenbok hadde fått med seg artikkelen om «Semeleng-ætten i Valdres og Losna ætten i Sogn» i NST fra 1994.

Her skriver nemlig forfatterne av nevnte artikkel følgende om Olav Gunnarsson Bagge:
:«''Olav Bagge er tidligere i litteraturen, uvisst av hvilke grunner, kalt både Olav Nilsson, Olav Sigvardsson og Olav Knutsson». Noen mulige årsaker til dette, finnes bl.a. i NBL, der han omtales som Olav Nilsson. Det samme gjøres også i Danmark Adels Aarbog. Og for så vidt også i NST 1 (1927), side 19, der han også omtales som «Olav Nielssønn Bagge». (8)''
Bakgrunnen for misforståelsen rundt riksråden Olav Bagges patronym er altså å finne i DAA, dernest i NBL I, deretter altså i artikkelen om Losna-ætta i NST 1, samt Munthes fremstilling av Norske slektsmerker samme sted i 1927. […] [Etterfølges av ytterligere tre eksempler]

Her kunne en som sagt ha fortsatt, nærmest ut i det uendelige, med å påpeke de mangelfulle og direkte feilaktige opplysningene som Schønings våpenbok formidler. En ting er å gjengi eldre allerede etablerte feilopplysninger fra eldre sekundære kilder, men forfatterne roter til tider selv også, og åpenbart uten å reflektere over hva de egentlig skriver. F.eks. kalles Guttorm Eriksson (død ca 1349) et sted for Havtore Jonssons fetters sønn (side 230), mens han et annet sted kalles Havtore Jonssons søskenbarn (side 275). Eller, når superintendenten Geble Pederssøn et sted oppgis å ha ført våpenet sparre med stjerne under, og en halv ørn og en halv lilje, og der det utrykkelig oppgis i våpenboken at dette var M. Geble Pedersens fædrene (side 271), så kan han naturlig nok ikke samtidig være en sønn av Hr. Peder Simonssøn, som selv førte et helt annet våpen (side 371). Denne siste var som vi vet slett ingen rådmann, men derimot en geistlig person. Her videreformidler forfatterne de feilaktige opplysningene om superintendenten Geble Pederssøns far, og som Lampe åpenbart er opphavsmannen til, (23) og som senere er gjentatt i det uendelige. (24) Men, en forbauses likevel over at forfatterne selv her ikke reflekterer over det umulige i de opplysningene som de selv videreformidler om superintendenten Geble Pederssøn.

Inntrykket en så sitter igjen med etter å ha vært igjennom Schønings våpenbok, er at de genealogiske opplysningene som boken presenterer er svært mangelfulle og til tider direkte feilaktige. Med bakgrunn i dette, må det derfor advares mot å stole blindt på opplysningene som fremkommer i boken. Dette er synd, for dette kunne ha vært et utmerket referanseverk, men det ble det altså ikke, på tross av forfatternes egne optimistiske ord i innledningen: «Personer og slekter lar seg (derfor) ofte lett identifisere og sette inn i en sammenheng».

Når så flere av de norske våpenbøkene nå også er digitalt tilgjengelig, så er det derfor ingen grunn til å gå til en anskaffelse av Schønings våpenbok. (25) Johan Marius Setsaas

===Noter===
Diplomatarium Norvegicum finnes på nett og er søkbare på adressen: <http://www.dokpro.uio.no/dipl_norv/diplom_felt.html>

(1) Håndskriftavdelingen, Ms 4o nr. 597. Tore H. Vigerust la som kjent i sin tid ut teksten fra Hirtzholms norske våpenbok på sin hjemmeside.

(2) Et par gode eksempel i denne forbindelse er bokens gjennomgang av Nr. 9 Amund Findsen (= eg. Ogmund Finnson), side 227–229. Her nevnes f.eks. ikke med et eneste ord Lars Løbers artikkel i NST om denne ætta fra 2006: Hestbøætta NST 40, s. 267ff (2006). Eller ved gjennomgangen av nr. 11. Amund Toridhsen, (= eg. «Andenes-Tjøtta» ætta) side 230–231, der Spangens artikkel fra 1951 om Herlog Hudfat ikke er nevnt (NST 13, 1951). I denne artikkelen tilbakeviser Spangen at Amund Tørisson var eier av gården Ringnes, altså stikk i strid med hva forfatterne selv her skriver, nemlig at: «Amund Tørisen (Kamp, død 1528) eide Ringnes i Stange» (!)

(3) Nevnes første gang i kildene som fogd i Jemtland i 1488 (JHD 2, nr. 198) (1488) (16. februar). Fogd i Jemtland og Gauldalen i 1501. (D.N.14, nr. 202) (1501), Fogd og høvedsmann over Jemtland og Gauldalen i 1506 (D.N.14, nr. 219) (1506). I 1514 omtales han som lagmann i Steigen (D.N.2, nr. 1046) (1514). Væpner og riksråd i 1524: (DN.1, nr. 1067) (1524). Han nevnes siste gangen i live i Oslo 25. januar 1525: (D.N.8, nr. 529) (1525). Omtales som avdød i diplom fra Vincens Lunge til erkebisko pen, datert 28. februar 1525. (D.N.7, nr. 601) (1525). Her fremkommer det også at Olav Bagge på dette tidspunktet må ha vært lagmann i Steigen, men at han var tiltenkt Jemtland (etter Olav Galle): «… Item werdugeste fader met gudt werdes ether nade till ether tage Jemptelandt som Oluff Bagge hues siell gudt nade skulle hafft po thet at ingen aff wor[e] wwenner thet fange skaldt eller skicker ther till enn *giodt tro from karll som kandt oc will giøre wor nadugeste herre kong Ffrederic oc Norges rige thienesthe vtaff...», og videre i diplomet: «…kom her tiender at forne Oluff Bagge skulle waret døder. Tha effter samme tiender oc beffalning som ieg haffde aff hans nade wnthe ieg thenne breffuisere Silffast Ellingeson lagmands dømet offuer Steget.:».

(4) Det er i pastor Andreas Mørchs selgtegninger ca. 1790–1800, i kopi fra 1815 ved W. Benzon, denne opplysningen fremkommer: «59. Andreas Joarsen Foged 1352 paa Hedemarken, var af den adelige Slægt Bagge med Rosen». (Pastor Andreas Mørchs segltegninger, ca. 1790–1800, i kopi 1815). Denne kopien fra 1815 finnes nå også digitalt tilgjengelig ved NB: Ms.4° 598 Andreas Mørch: Copie af de fra Herr Pastor Mørch i Norge nedsendte Beskrivelser og Tegninger af gamle norske Sigiller. Ved W. Benzon.(1815) <http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digimanus_64746>. Kilden fra 1352 som tillegger Andres Joarsson tilnavnet Bagge kjenner vi ikke lengre, men han burde være lik den Andreas Joarsson som nevnes som sysselmann i nordreluten av Hedemark i 1364, omtales ved en handel i 1366, samt kalles for ombudsmannen til herr Sigurd Havtoresson i 1369. (R.N.6, nr. 975) (1364), (D.N.2, nr. 381) (1364), (R.N.6, nr. 1104) (1366), (D.N.4, nr. 455) (1366, (R.N.6, nr. 1343) (1369), (D.N.2, nr. 403) (1369). Det som særlig styrker antagelsen om at han er samme person, er seglet ved diplomet fra 1364, som viser en rose (Dog er utformingen av rosen her vidt forskjellig fra Mørchs tegning). Seglet er gjengitt i Norske sigiller fra middelalderen I (1899–1950), nr. 778, Pl. IXL, og med kommentarer s. 55. <http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesbok& bokid=verdsegl>. Han er dessuten omtalt av Munthe, G: Heraldisk-historiske optegnelser, i Samlinger til det norske folks sprog og historie 4. bind (1836), side 573. Derimot er Munthes antagelse her om at han skulle være lik den lensmann Andres som nevnes i diplom fra 1347 heller tvilsom (D.N.1, nr. 306) (1347).

(5) Hans segl er kjent fra diplomet i 1489: (Ngl 2R, III, nr. 48) (1489) (side 123), (D.N.2, nr. 955) (1489), samt fra diplomene: (D.N.1, nr. 1067) (1524), (D.N.9, nr. 532) (1524), (D.N.9, nr. 534) (1524), (D.N.22, nr. 130) (1524). Dessuten er hans segl og gjengitt hos Storck i 1910 (Herman Storck: Dansk vaabenbog (1910), samt hos Achen, i 1973, side 451 (Sven Tito Achens: «Danske adelsvåbener» (1973). Munthe gjengir riktig segl for riksråden Olav Bagge i 1927, men bommer derimot på hans patronym: «Fig. 95: Delt ved en skraabjelke i b. og sø. 1° to kronede hoder, jevnsides i forhold til bjelken: 2° en gaaende and (Bagge, riksraad Oluf Nilssøn B’s slegt)». (Munthe, C.M: Norske slektsmerker, NST 1, (1927), side 51, samt planche III, samme sted.)

(6) (Ngl 2R, III, nr. 48) (1489) (side 123): «Seglene er anbrakt i to rekker»: «24. OLEF GUNNERSON» (D.N.2, nr. 955) (1489).

(7) «Jtem kiære herre oc faadder ær jeg begiærandis aff Eder eit got raad i sa motte at jeg haffuer tet i akth at jeg wiil sende Beinkt Karsson offuer tiil Tysland oc tiidt som jeg haffuer hørt som myn brodher skwlle varæ oc fforhøra til viisse huad heller han ær leffuendis eller døødh at jeg tet kwnne vete tiil visse huad jeg skal rætte mig effther. Oc haafuer jeg tet i myn akt at giøre taa all lekawell met Eders raadh oc velie». (D.N.22, nr. 226) (1532)

(8) Bjønnes, Løberg, Vigerust, Weidling: Semleng-ætten i Valdres og Losna ætten i Sogn. Problemer og drøfting, NST 34 (1994), side 188.

[…]

(23) Johan Fredrik Lampe: Bergens Stifts biskoper og præster efter reformationen, side 1 (1895).

(24) Se f.eks. biografi om Gjeble Pederssøn i SNL: <https://nbl.snl.no/Gjeble_Pederss%C3%B8n>

(25) F.eks. Ms.4° 597 Iver Nielssøn Hirtzholm: Insignia quædam virorum illustrium in Norvegia quodam habitantium. <http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digimanus_64722>

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Nissen, Harald og Terje Bratberg | utgivelsesår = 2013 | tittel = Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende | utgivelsessted = Trondheim | forlag = Pirforlaget | url = | 382 s}}

==Se også==
*[[Gerhard Schønings våpenbok]]
*[[Iver Hirtzholms våpenbok]]
*[[Våpenskjold]]
*[[Våpenrulle]]
*[[Adel]]

==Eksterne lenker==
*[https://nbl.snl.no/Gerhard_Sch%C3%B8ning Gerhard Schøning] (Norsk biografisk leksikon/nbl.snl.no).

[[Kategori:Heraldisk litteratur ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Våpenskjold ]]

Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende (bok)

2021-11-22T08:22:25Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende. Etter et manuskript i Gunnerusbiblioteket i Trondheim = L'armorial de Schøning = Schøning's armorial'''
| forfatter(e) = Nissen, Harald sr. Bratberg, Terje
| bidragsyter = NTNU Gunnerusbiblioteket
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Pirforlaget
| utgivelsessted = Trondheim
| årstall = 2013
| sideantall = 382 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Flerspråklig. Norsk (bokmål), fransk og engelsk
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71467978810002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

Harald Nissen sr. (1932–) og Terje Bratberg (1955–) ga ut '''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende'''<ref>Nissen, Harald og Terje Bratberg. ''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende''. Pirforlaget, Trondheim, 2013.</ref> i Trondheim 2013.

Bokens utgangspunkt var [[Gerhard Schønings våpenbok|Gerhard Schønings kopi]] av [[Iver Hirtzholms våpenbok]], som finnes ved NTNU Gunnerusbiblioteket. Hirtzholms [[våpenbok]] eies av Nasjonalbiblioteket. Verket har flott layout og gjengir Schønings våpenbok i faksimile, som ifølge anmelderen er en fryd å bla gjennom. Boken inneholder kapitler om norsk [[heraldikk]], og en kommentardel til [[Våpenskjold|våpnene]] med [[blasonering]], biografier og kilder. Anmelderen viste gjennom fire eksempler at innholdet ikke var optimalt. Forfatterne har ikke benyttet nyere forskning, og bruken av gamle sekundærkilder førte til misforståelser og feil. De genealogiske opplysningene er til dels mangelfulle og feilaktige.
[[Fil:Gerhard Schoning (1722-1780).jpg|200px|thumb|right|Gerhard Schøning (1722-1780). Fra: "Våre høvdinger V". Eier: Trondheim byarkiv]]

==Omtaler og anmeldelser==
Johan Marius Setsaas anmeldte ''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende'' i [[Genealogen]] 2014.<ref>Setsaas, Johan Marius. «Schønings våpenbok. Til glede og bekymring», ''[[Genealogen]]'', nr 2, 2014, s. 45–51.</ref>

«Det er ikke hver dag en publikasjon av dette slaget ser dagens lys. Utgivelser av norske våpenbøker i et format som dette er slett ikke dagligdags kost for å si det slik. Forventningene til denne boken var derfor enorme, og gleden ditto overveldende, over å endelig kunne sitte og bla seg gjennom våpenboken. Originalen, ''Schønings manuskript'', befinner seg ved spesialsamlingene ved UB i Trondheim, men er i all hovedsak basert på en kopi foretatt av Schøning av ''Hirtzholms norske våpenbok'', «Jnsignia qvædam virorum illustrium in Norvegia qvondam habitantium», og som befinner seg i kopi ved nasjonalbiblioteket. (1)
Utgivelsen av Schønings våpenbok ved ''Harald Nissen sr'' og ''Terje T.V. Bratberg'' kommer i et stort og tiltalende format og ditto flott layout. Innholdet i boken er tredelt: Først følger en oversikt over forskningshistorie, metode, analyse av manuskriptet, litt om heraldikkens opprinnelse, norsk heraldikk og heraldikkens grunnregler mv. Dernest følger en del II med faksimiler av originalen, altså kort og godt en kildetro gjengivelse av våpentegningene med dertil hørende originaltekst. Til slutt følger bokens del III med en kommentardel til det enkelte våpen og dets opplysninger i originalen, blasonering, dertil hørende biografier, kilder og litteraturoversikt. Boken omfatter til sammen litt over 380 sider, og inneholder foruten litteraturoversikten også et personregister og et saksregister.
Faksimiledelen er i seg selv en fryd å bla seg gjennom for alle og enhver med interesse for norsk heraldikk og norsk middelaldergenealogi: Flotte tegninger av eldre våpenskjold og dertil hørende spennende opplysninger i originalteksten (…skjønt altså mye av dette allerede er kjent fra før gjennom «Hirtzholm»…). Dette gjør at denne boken i utgangspunktet er «''et must''» for alle og en hver som har en genuin interesse for norsk heraldikk og norsk middelaldergenealogi.

Men boken til Nissen og Bratberg er ikke uproblematisk, for å si det forsiktig. Utfordringene melder seg særlig i kommentardelen (del III, s. 221 ff.), og da i forbindelse med de genealogiske og biografiske opplysningene som forfatterne bringer videre. Utgiverne beskriver selv kommentardelen slik (side 22): «''Deretter følger en kommentardel hvor det gjengis ulike litterære kommentarer til våpnene, et forsøk på å identifisere slekter eller personer som har båret våpnene og eventuelle andre opplysninger. Neste element i hver artikkel er en oversikt over kilder og til slutt litteratur''».

En rask gjennomgang av litteraturreferansen til artiklene i kommentardelen, viser umiddelbart at forfatterne ikke i noen nevneverdig grad har gjort bruk av aktuelle genealogiske artikler i f.eks. Norsk slektshistorisk tidsskrift (NST) eller i Genealogen. Ei heller ser det ut til at forfatterne har fulgt med i de mange middelalderdebattene på nettet de siste årene, særlig kanskje debattene i brukerforumet til Digitalarkivet.

Manglende bruk av oppdatert forskningsstatus viser seg også å være en av denne bokens største svakheter, Rett nok nevnes NST i forbindelse med forskningshistorie av for fatterne (side 10): «''Fra 1927 utkommer Norsk slektshistorisk tidsskrift som har publisert en rekke artikler med heraldisk innhold. Noen er av utmerket kvalitet, mens andre er mer dubiøse. ''». Mulig det, at heraldikk ikke har vært NST’s sterkeste side, men tidsskriftet har uten tvil publisert en hel rekke med middelaldergenealogiske artikler av høy kvalitet. Derfor blir det noe uforståelig at forfatterne ikke i større grad har dratt nytte av dette stoffet, samtidig som de selv påpeker (side 13) at: Genealogi er en ''viktig hjelpevitenskap''.

Forfatterne har ellers satt seg høye mål med å identifisere den enkelte våpenbærer og ditto slekter, og skriver derfor optimistisk og overbevisende under metode (side 13):
:«''Mange av opplysningene i teksten relaterer seg til kjente personer, som Alf Haraldsson, Ogmund Finsson, biskop Andor av Bergen, Christoffer Trondsson, Gjeble Pederssøn, Havtore Jonsson, slektene Benkestokk, Båt, Bagge, Bernhoft, Bolt, Darre, Flemming, Galle, Orm, Orning, Smør osv. Disse lar seg lett gjenfinne i Diplo matarium Norvegicum, Regesta Norvegica og Norske Rigsregistranter. Personer og slekter lar seg derfor ofte lett identifisere og sette inn i en sammenheng''».

Spørsmålet blir jo derfor følgende: Er det virkelig så enkelt som forfatterne her hevder?
Etter noen uker med en nærmere gjennomgang av denne boken og de «''genealogiske opplysningene''» den bringer, så er det faktisk dessverre bare så vidt at en makter å gå løs på en anmeldelse av denne boken. Håpløsheten bunner i det faktum at dersom en skulle foreta en fullstendig gjennomgang av alle de opplysningene som fremkommer, så ville en antagelig ha fritidssysler i flere måneder fremover. Ja, du leste faktisk riktig, for boken er nemlig så full av genealogiske feil og mangler, at det trolig ville kreve flere hundre sider med utredningsarbeid for å rette opp alle de feilene som denne boken presenterer.

Ideelt sett burde det derfor ha vært foretatt, og presentert, en komplett gjennomgang av alle artiklene i denne boken, fra A til Å, men det sier seg selv at det ikke lar seg gjøre i en kort bokmelding som dette. Jeg vil derfor i det etterfølgende i all hovedsak begrense dette til noen få konkrete caser.

''Eksempel 1: Nr. 22 Bagge og nr. 23. Bagge (side 236 og 237).''
Bagge, eller rettere sagt, riksråden ''Olav Gunnarsson Bagge'', kjent 1488 til 1525, 3 volder åpenbart en del problemer for forfatterne av våpenboken. Under nr. ''22 Bagge'', med våpenet «en rose», skriver forfatterne følgende:
:''Kommentarer: Dette er våpenet til Oluf Bagge (død e. 1493), NRR 1489 og lensherre i Jemtland. Han var far til Niels Bagge, som var far til slektens siste mann Oluf Nilsen Bagge (død 1525), lagmann på Steigen, lensherre i Jemtland. Han var far til jomfru Magdalena Olufsdatter Bagge (død 1547) til Hatteberg (Rosendal) i Hardanger og Anne Olufsdatter Bagge, abbedisse i Munkeliv kloster. Litteratur: DAA 1885, side 25f. Under nr. 23 Bagge, med våpenet horisontalt delt med øverst tre kronede menneskehoder og nederst en stående fugl, skriver forfatterne følgende: «Kommentarer: Thord Eriksson, lagmand i Oslo, nevnt 1340–1345. Oluf Bagge nevnes 1525. Achen omtaler slekten som Bagge IX af Norge: En skråbjælke (eller en bjælke) mellem hvidt, hvori to eller tre konede menneskehoveder og rødt hvori en stående fugl. På hjelmen en fugl. Oprindeligt førte slægten vistnok lodret delt. 1. feldt en halv ørn fast på delingen. 2. felt to kronede hoveder. Uradel, Norge. Se også slægten Thield, s. 328. Litteratur: Achen, s. 451, jfr. S.328. DAA, s. 25. NDA, s.15.''

Her rotes det til noe aldeles forferdelig. Ikke bare tillegges riksråden Olav Gunnarsson her feil patronym (Nilsen), men han gjøres også til flere forskjellige personer: «''Olav Bagge (død e. 1493) ''» og «Olav Nilsen Bagge (død 1525)», begge under nr. 22 Bagge, og «''Oluf Bagge nevnes 1525''», under nr. 23 Bagge. Dessuten tillegges riksråden her også feil våpen, nemlig «rosen». Riktignok fantes det en person som tillegges tilnavnet Bagge, og som førte en rose i våpenet, nemlig ''Andres Joarsson'', kjent (1352)–1364–1369, (4) men riksråden Olav Gunnarsson Bagge førte seglet som gjengies under ''nr. 23 Bagge'', nemlig en fugl og de «kronede menneskehodene». (5) Hans ''patronym'' fremkommer av seglet som vedhenger diplomet fra 1489. (6)

Dessuten, når forfatterne skriver under ''nr. 22 Bagge'', at den Olav Bagge som døde i 1525, far til ''Magdalena Olavsdatter'' mv, var ''slektens siste mann'', så er heller ikke dette riktig: I brev datert 30. desember 1532 skriver Magdalena Olavsdatter til Eske Bille og forteller at hun har tenkt å sende Benkt Karlssøn til Tyskland for å få vite om broren hennes er levende eller død, og ber om Eskes råd. (7) Denne ikke navngitte broren må i alle fall være avgått ved døden uten livsarvinger før arven etter jomfru Magdalena Olavsdatter ble fordelt.

Misforståelsene rundt Olav Gunnarsson Bagges patronym kunne ha vært unngått, dersom forfatterne av Schønings våpenbok hadde fått med seg artikkelen om «Semeleng-ætten i Valdres og Losna ætten i Sogn» i NST fra 1994.

Her skriver nemlig forfatterne av nevnte artikkel følgende om Olav Gunnarsson Bagge:
:«''Olav Bagge er tidligere i litteraturen, uvisst av hvilke grunner, kalt både Olav Nilsson, Olav Sigvardsson og Olav Knutsson». Noen mulige årsaker til dette, finnes bl.a. i NBL, der han omtales som Olav Nilsson. Det samme gjøres også i Danmark Adels Aarbog. Og for så vidt også i NST 1 (1927), side 19, der han også omtales som «Olav Nielssønn Bagge». (8)''
Bakgrunnen for misforståelsen rundt riksråden Olav Bagges patronym er altså å finne i DAA, dernest i NBL I, deretter altså i artikkelen om Losna-ætta i NST 1, samt Munthes fremstilling av Norske slektsmerker samme sted i 1927. […] [Etterfølges av ytterligere tre eksempler]

Her kunne en som sagt ha fortsatt, nærmest ut i det uendelige, med å påpeke de mangelfulle og direkte feilaktige opplysningene som Schønings våpenbok formidler. En ting er å gjengi eldre allerede etablerte feilopplysninger fra eldre sekundære kilder, men forfatterne roter til tider selv også, og åpenbart uten å reflektere over hva de egentlig skriver. F.eks. kalles Guttorm Eriksson (død ca 1349) et sted for Havtore Jonssons fetters sønn (side 230), mens han et annet sted kalles Havtore Jonssons søskenbarn (side 275). Eller, når superintendenten Geble Pederssøn et sted oppgis å ha ført våpenet sparre med stjerne under, og en halv ørn og en halv lilje, og der det utrykkelig oppgis i våpenboken at dette var M. Geble Pedersens fædrene (side 271), så kan han naturlig nok ikke samtidig være en sønn av Hr. Peder Simonssøn, som selv førte et helt annet våpen (side 371). Denne siste var som vi vet slett ingen rådmann, men derimot en geistlig person. Her videreformidler forfatterne de feilaktige opplysningene om superintendenten Geble Pederssøns far, og som Lampe åpenbart er opphavsmannen til, (23) og som senere er gjentatt i det uendelige. (24) Men, en forbauses likevel over at forfatterne selv her ikke reflekterer over det umulige i de opplysningene som de selv videreformidler om superintendenten Geble Pederssøn.

Inntrykket en så sitter igjen med etter å ha vært igjennom Schønings våpenbok, er at de genealogiske opplysningene som boken presenterer er svært mangelfulle og til tider direkte feilaktige. Med bakgrunn i dette, må det derfor advares mot å stole blindt på opplysningene som fremkommer i boken. Dette er synd, for dette kunne ha vært et utmerket referanseverk, men det ble det altså ikke, på tross av forfatternes egne optimistiske ord i innledningen: «Personer og slekter lar seg (derfor) ofte lett identifisere og sette inn i en sammenheng».

Når så flere av de norske våpenbøkene nå også er digitalt tilgjengelig, så er det derfor ingen grunn til å gå til en anskaffelse av Schønings våpenbok. (25) Johan Marius Setsaas

===Noter===
Diplomatarium Norvegicum finnes på nett og er søkbare på adressen: <http://www.dokpro.uio.no/dipl_norv/diplom_felt.html>

(1) Håndskriftavdelingen, Ms 4o nr. 597. Tore H. Vigerust la som kjent i sin tid ut teksten fra Hirtzholms norske våpenbok på sin hjemmeside.

(2) Et par gode eksempel i denne forbindelse er bokens gjennomgang av Nr. 9 Amund Findsen (= eg. Ogmund Finnson), side 227–229. Her nevnes f.eks. ikke med et eneste ord Lars Løbers artikkel i NST om denne ætta fra 2006: Hestbøætta NST 40, s. 267ff (2006). Eller ved gjennomgangen av nr. 11. Amund Toridhsen, (= eg. «Andenes-Tjøtta» ætta) side 230–231, der Spangens artikkel fra 1951 om Herlog Hudfat ikke er nevnt (NST 13, 1951). I denne artikkelen tilbakeviser Spangen at Amund Tørisson var eier av gården Ringnes, altså stikk i strid med hva forfatterne selv her skriver, nemlig at: «Amund Tørisen (Kamp, død 1528) eide Ringnes i Stange» (!)

(3) Nevnes første gang i kildene som fogd i Jemtland i 1488 (JHD 2, nr. 198) (1488) (16. februar). Fogd i Jemtland og Gauldalen i 1501. (D.N.14, nr. 202) (1501), Fogd og høvedsmann over Jemtland og Gauldalen i 1506 (D.N.14, nr. 219) (1506). I 1514 omtales han som lagmann i Steigen (D.N.2, nr. 1046) (1514). Væpner og riksråd i 1524: (DN.1, nr. 1067) (1524). Han nevnes siste gangen i live i Oslo 25. januar 1525: (D.N.8, nr. 529) (1525). Omtales som avdød i diplom fra Vincens Lunge til erkebisko pen, datert 28. februar 1525. (D.N.7, nr. 601) (1525). Her fremkommer det også at Olav Bagge på dette tidspunktet må ha vært lagmann i Steigen, men at han var tiltenkt Jemtland (etter Olav Galle): «… Item werdugeste fader met gudt werdes ether nade till ether tage Jemptelandt som Oluff Bagge hues siell gudt nade skulle hafft po thet at ingen aff wor[e] wwenner thet fange skaldt eller skicker ther till enn *giodt tro from karll som kandt oc will giøre wor nadugeste herre kong Ffrederic oc Norges rige thienesthe vtaff...», og videre i diplomet: «…kom her tiender at forne Oluff Bagge skulle waret døder. Tha effter samme tiender oc beffalning som ieg haffde aff hans nade wnthe ieg thenne breffuisere Silffast Ellingeson lagmands dømet offuer Steget.:».

(4) Det er i pastor Andreas Mørchs selgtegninger ca. 1790–1800, i kopi fra 1815 ved W. Benzon, denne opplysningen fremkommer: «59. Andreas Joarsen Foged 1352 paa Hedemarken, var af den adelige Slægt Bagge med Rosen». (Pastor Andreas Mørchs segltegninger, ca. 1790–1800, i kopi 1815). Denne kopien fra 1815 finnes nå også digitalt tilgjengelig ved NB: Ms.4° 598 Andreas Mørch: Copie af de fra Herr Pastor Mørch i Norge nedsendte Beskrivelser og Tegninger af gamle norske Sigiller. Ved W. Benzon.(1815) <http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digimanus_64746>. Kilden fra 1352 som tillegger Andres Joarsson tilnavnet Bagge kjenner vi ikke lengre, men han burde være lik den Andreas Joarsson som nevnes som sysselmann i nordreluten av Hedemark i 1364, omtales ved en handel i 1366, samt kalles for ombudsmannen til herr Sigurd Havtoresson i 1369. (R.N.6, nr. 975) (1364), (D.N.2, nr. 381) (1364), (R.N.6, nr. 1104) (1366), (D.N.4, nr. 455) (1366, (R.N.6, nr. 1343) (1369), (D.N.2, nr. 403) (1369). Det som særlig styrker antagelsen om at han er samme person, er seglet ved diplomet fra 1364, som viser en rose (Dog er utformingen av rosen her vidt forskjellig fra Mørchs tegning). Seglet er gjengitt i Norske sigiller fra middelalderen I (1899–1950), nr. 778, Pl. IXL, og med kommentarer s. 55. <http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesbok& bokid=verdsegl>. Han er dessuten omtalt av Munthe, G: Heraldisk-historiske optegnelser, i Samlinger til det norske folks sprog og historie 4. bind (1836), side 573. Derimot er Munthes antagelse her om at han skulle være lik den lensmann Andres som nevnes i diplom fra 1347 heller tvilsom (D.N.1, nr. 306) (1347).

(5) Hans segl er kjent fra diplomet i 1489: (Ngl 2R, III, nr. 48) (1489) (side 123), (D.N.2, nr. 955) (1489), samt fra diplomene: (D.N.1, nr. 1067) (1524), (D.N.9, nr. 532) (1524), (D.N.9, nr. 534) (1524), (D.N.22, nr. 130) (1524). Dessuten er hans segl og gjengitt hos Storck i 1910 (Herman Storck: Dansk vaabenbog (1910), samt hos Achen, i 1973, side 451 (Sven Tito Achens: «Danske adelsvåbener» (1973). Munthe gjengir riktig segl for riksråden Olav Bagge i 1927, men bommer derimot på hans patronym: «Fig. 95: Delt ved en skraabjelke i b. og sø. 1° to kronede hoder, jevnsides i forhold til bjelken: 2° en gaaende and (Bagge, riksraad Oluf Nilssøn B’s slegt)». (Munthe, C.M: Norske slektsmerker, NST 1, (1927), side 51, samt planche III, samme sted.)

(6) (Ngl 2R, III, nr. 48) (1489) (side 123): «Seglene er anbrakt i to rekker»: «24. OLEF GUNNERSON» (D.N.2, nr. 955) (1489).

(7) «Jtem kiære herre oc faadder ær jeg begiærandis aff Eder eit got raad i sa motte at jeg haffuer tet i akth at jeg wiil sende Beinkt Karsson offuer tiil Tysland oc tiidt som jeg haffuer hørt som myn brodher skwlle varæ oc fforhøra til viisse huad heller han ær leffuendis eller døødh at jeg tet kwnne vete tiil visse huad jeg skal rætte mig effther. Oc haafuer jeg tet i myn akt at giøre taa all lekawell met Eders raadh oc velie». (D.N.22, nr. 226) (1532)

(8) Bjønnes, Løberg, Vigerust, Weidling: Semleng-ætten i Valdres og Losna ætten i Sogn. Problemer og drøfting, NST 34 (1994), side 188.

[…]

(23) Johan Fredrik Lampe: Bergens Stifts biskoper og præster efter reformationen, side 1 (1895).

(24) Se f.eks. biografi om Gjeble Pederssøn i SNL: <https://nbl.snl.no/Gjeble_Pederss%C3%B8n>

(25) F.eks. Ms.4° 597 Iver Nielssøn Hirtzholm: Insignia quædam virorum illustrium in Norvegia quodam habitantium. <http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digimanus_64722>

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Nissen, Harald og Terje Bratberg | utgivelsesår = 2013 | tittel = Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende | utgivelsessted = Trondheim | forlag = Pirforlaget | url = | 382 s}}

==Se også==
*[[Gerhard Schønings våpenbok]]
*[[Våpenskjold]]
*[[Adel]]

==Eksterne lenker==
*[https://nbl.snl.no/Gerhard_Sch%C3%B8ning Gerhard Schøning] (Norsk biografisk leksikon/nbl.snl.no).

[[Kategori:Heraldisk litteratur ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Våpenskjold ]]
[[Kategori:Våpenførende slekter i Norge]]

Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende (bok)

2021-11-22T08:17:27Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende. Etter et manuskript i Gunnerusbiblioteket i Trondheim = L'armorial de Schøning = Schøning's armorial'''
| forfatter(e) = Nissen, Harald sr. Bratberg, Terje
| bidragsyter = NTNU Gunnerusbiblioteket
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Pirforlaget
| utgivelsessted = Trondheim
| årstall = 2013
| sideantall = 382 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Flerspråklig. Norsk (bokmål), fransk og engelsk
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71467978810002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

Harald Nissen sr. (1932–) og Terje Bratberg (1955–) ga ut '''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende'''<ref>Nissen, Harald og Terje Bratberg. ''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende''. Pirforlaget, Trondheim, 2013.</ref> i Trondheim 2013.

Bokens utgangspunkt var [[Gerhard Schønings våpenbok|Gerhard Schønings kopi]] av [[Iver Hirtzholms våpenbok]], som finnes ved NTNU Gunnerusbiblioteket. Hirtzholms [[våpenbok]] eies av Nasjonalbiblioteket. Verket har flott layout og gjengir Schønings våpenbok i faksimile, som ifølge anmelderen er en fryd å bla gjennom. Boken inneholder kapitler om norsk [[heraldikk]], og en kommentardel til [[Våpenskjold|våpnene]] med [[blasonering]], biografier og kilder. Anmelderen viste gjennom fire eksempler at innholdet ikke var optimalt. Forfatterne har ikke benyttet nyere forskning, og bruken av gamle sekundærkilder førte til misforståelser og feil. De genealogiske opplysningene er til dels mangelfulle og feilaktige.
[[Fil:Gerhard Schoning (1722-1780).jpg|200px|thumb|right|Gerhard Schøning (1722-1780). Fra: "Våre høvdinger V". Eier: Trondheim byarkiv]]

==Omtaler og anmeldelser==
Johan Marius Setsaas anmeldte ''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende'' i [[Genealogen]] 2014.<ref>Setsaas, Johan Marius. «Schønings våpenbok. Til glede og bekymring», ''[[Genealogen]]'', nr 2, 2014, s. 45–49.</ref>

«Det er ikke hver dag en publikasjon av dette slaget ser dagens lys. Utgivelser av norske våpenbøker i et format som dette er slett ikke dagligdags kost for å si det slik. Forventningene til denne boken var derfor enorme, og gleden ditto overveldende, over å endelig kunne sitte og bla seg gjennom våpenboken. Originalen, ''Schønings manuskript'', befinner seg ved spesialsamlingene ved UB i Trondheim, men er i all hovedsak basert på en kopi foretatt av Schøning av ''Hirtzholms norske våpenbok'', «Jnsignia qvædam virorum illustrium in Norvegia qvondam habitantium», og som befinner seg i kopi ved nasjonalbiblioteket. (1)
Utgivelsen av Schønings våpenbok ved ''Harald Nissen sr'' og ''Terje T.V. Bratberg'' kommer i et stort og tiltalende format og ditto flott layout. Innholdet i boken er tredelt: Først følger en oversikt over forskningshistorie, metode, analyse av manuskriptet, litt om heraldikkens opprinnelse, norsk heraldikk og heraldikkens grunnregler mv. Dernest følger en del II med faksimiler av originalen, altså kort og godt en kildetro gjengivelse av våpentegningene med dertil hørende originaltekst. Til slutt følger bokens del III med en kommentardel til det enkelte våpen og dets opplysninger i originalen, blasonering, dertil hørende biografier, kilder og litteraturoversikt. Boken omfatter til sammen litt over 380 sider, og inneholder foruten litteraturoversikten også et personregister og et saksregister.
Faksimiledelen er i seg selv en fryd å bla seg gjennom for alle og enhver med interesse for norsk heraldikk og norsk middelaldergenealogi: Flotte tegninger av eldre våpenskjold og dertil hørende spennende opplysninger i originalteksten (…skjønt altså mye av dette allerede er kjent fra før gjennom «Hirtzholm»…). Dette gjør at denne boken i utgangspunktet er «''et must''» for alle og en hver som har en genuin interesse for norsk heraldikk og norsk middelaldergenealogi.

Men boken til Nissen og Bratberg er ikke uproblematisk, for å si det forsiktig. Utfordringene melder seg særlig i kommentardelen (del III, s. 221 ff.), og da i forbindelse med de genealogiske og biografiske opplysningene som forfatterne bringer videre. Utgiverne beskriver selv kommentardelen slik (side 22): «''Deretter følger en kommentardel hvor det gjengis ulike litterære kommentarer til våpnene, et forsøk på å identifisere slekter eller personer som har båret våpnene og eventuelle andre opplysninger. Neste element i hver artikkel er en oversikt over kilder og til slutt litteratur''».

En rask gjennomgang av litteraturreferansen til artiklene i kommentardelen, viser umiddelbart at forfatterne ikke i noen nevneverdig grad har gjort bruk av aktuelle genealogiske artikler i f.eks. Norsk slektshistorisk tidsskrift (NST) eller i Genealogen. Ei heller ser det ut til at forfatterne har fulgt med i de mange middelalderdebattene på nettet de siste årene, særlig kanskje debattene i brukerforumet til Digitalarkivet.

Manglende bruk av oppdatert forskningsstatus viser seg også å være en av denne bokens største svakheter, Rett nok nevnes NST i forbindelse med forskningshistorie av for fatterne (side 10): «''Fra 1927 utkommer Norsk slektshistorisk tidsskrift som har publisert en rekke artikler med heraldisk innhold. Noen er av utmerket kvalitet, mens andre er mer dubiøse. ''». Mulig det, at heraldikk ikke har vært NST’s sterkeste side, men tidsskriftet har uten tvil publisert en hel rekke med middelaldergenealogiske artikler av høy kvalitet. Derfor blir det noe uforståelig at forfatterne ikke i større grad har dratt nytte av dette stoffet, samtidig som de selv påpeker (side 13) at: Genealogi er en ''viktig hjelpevitenskap''.

Forfatterne har ellers satt seg høye mål med å identifisere den enkelte våpenbærer og ditto slekter, og skriver derfor optimistisk og overbevisende under metode (side 13):
:«''Mange av opplysningene i teksten relaterer seg til kjente personer, som Alf Haraldsson, Ogmund Finsson, biskop Andor av Bergen, Christoffer Trondsson, Gjeble Pederssøn, Havtore Jonsson, slektene Benkestokk, Båt, Bagge, Bernhoft, Bolt, Darre, Flemming, Galle, Orm, Orning, Smør osv. Disse lar seg lett gjenfinne i Diplo matarium Norvegicum, Regesta Norvegica og Norske Rigsregistranter. Personer og slekter lar seg derfor ofte lett identifisere og sette inn i en sammenheng''».

Spørsmålet blir jo derfor følgende: Er det virkelig så enkelt som forfatterne her hevder?
Etter noen uker med en nærmere gjennomgang av denne boken og de «''genealogiske opplysningene''» den bringer, så er det faktisk dessverre bare så vidt at en makter å gå løs på en anmeldelse av denne boken. Håpløsheten bunner i det faktum at dersom en skulle foreta en fullstendig gjennomgang av alle de opplysningene som fremkommer, så ville en antagelig ha fritidssysler i flere måneder fremover. Ja, du leste faktisk riktig, for boken er nemlig så full av genealogiske feil og mangler, at det trolig ville kreve flere hundre sider med utredningsarbeid for å rette opp alle de feilene som denne boken presenterer.

Ideelt sett burde det derfor ha vært foretatt, og presentert, en komplett gjennomgang av alle artiklene i denne boken, fra A til Å, men det sier seg selv at det ikke lar seg gjøre i en kort bokmelding som dette. Jeg vil derfor i det etterfølgende i all hovedsak begrense dette til noen få konkrete caser.

''Eksempel 1: Nr. 22 Bagge og nr. 23. Bagge (side 236 og 237).''
Bagge, eller rettere sagt, riksråden ''Olav Gunnarsson Bagge'', kjent 1488 til 1525, 3 volder åpenbart en del problemer for forfatterne av våpenboken. Under nr. ''22 Bagge'', med våpenet «en rose», skriver forfatterne følgende:
:''Kommentarer: Dette er våpenet til Oluf Bagge (død e. 1493), NRR 1489 og lensherre i Jemtland. Han var far til Niels Bagge, som var far til slektens siste mann Oluf Nilsen Bagge (død 1525), lagmann på Steigen, lensherre i Jemtland. Han var far til jomfru Magdalena Olufsdatter Bagge (død 1547) til Hatteberg (Rosendal) i Hardanger og Anne Olufsdatter Bagge, abbedisse i Munkeliv kloster. Litteratur: DAA 1885, side 25f. Under nr. 23 Bagge, med våpenet horisontalt delt med øverst tre kronede menneskehoder og nederst en stående fugl, skriver forfatterne følgende: «Kommentarer: Thord Eriksson, lagmand i Oslo, nevnt 1340–1345. Oluf Bagge nevnes 1525. Achen omtaler slekten som Bagge IX af Norge: En skråbjælke (eller en bjælke) mellem hvidt, hvori to eller tre konede menneskehoveder og rødt hvori en stående fugl. På hjelmen en fugl. Oprindeligt førte slægten vistnok lodret delt. 1. feldt en halv ørn fast på delingen. 2. felt to kronede hoveder. Uradel, Norge. Se også slægten Thield, s. 328. Litteratur: Achen, s. 451, jfr. S.328. DAA, s. 25. NDA, s.15.''

Her rotes det til noe aldeles forferdelig. Ikke bare tillegges riksråden Olav Gunnarsson her feil patronym (Nilsen), men han gjøres også til flere forskjellige personer: «''Olav Bagge (død e. 1493) ''» og «Olav Nilsen Bagge (død 1525)», begge under nr. 22 Bagge, og «''Oluf Bagge nevnes 1525''», under nr. 23 Bagge. Dessuten tillegges riksråden her også feil våpen, nemlig «rosen». Riktignok fantes det en person som tillegges tilnavnet Bagge, og som førte en rose i våpenet, nemlig ''Andres Joarsson'', kjent (1352)–1364–1369, (4) men riksråden Olav Gunnarsson Bagge førte seglet som gjengies under ''nr. 23 Bagge'', nemlig en fugl og de «kronede menneskehodene». (5) Hans ''patronym'' fremkommer av seglet som vedhenger diplomet fra 1489. (6)

Dessuten, når forfatterne skriver under ''nr. 22 Bagge'', at den Olav Bagge som døde i 1525, far til ''Magdalena Olavsdatter'' mv, var ''slektens siste mann'', så er heller ikke dette riktig: I brev datert 30. desember 1532 skriver Magdalena Olavsdatter til Eske Bille og forteller at hun har tenkt å sende Benkt Karlssøn til Tyskland for å få vite om broren hennes er levende eller død, og ber om Eskes råd. (7) Denne ikke navngitte broren må i alle fall være avgått ved døden uten livsarvinger før arven etter jomfru Magdalena Olavsdatter ble fordelt.

Misforståelsene rundt Olav Gunnarsson Bagges patronym kunne ha vært unngått, dersom forfatterne av Schønings våpenbok hadde fått med seg artikkelen om «Semeleng-ætten i Valdres og Losna ætten i Sogn» i NST fra 1994.

Her skriver nemlig forfatterne av nevnte artikkel følgende om Olav Gunnarsson Bagge:
:«''Olav Bagge er tidligere i litteraturen, uvisst av hvilke grunner, kalt både Olav Nilsson, Olav Sigvardsson og Olav Knutsson». Noen mulige årsaker til dette, finnes bl.a. i NBL, der han omtales som Olav Nilsson. Det samme gjøres også i Danmark Adels Aarbog. Og for så vidt også i NST 1 (1927), side 19, der han også omtales som «Olav Nielssønn Bagge». (8)''
Bakgrunnen for misforståelsen rundt riksråden Olav Bagges patronym er altså å finne i DAA, dernest i NBL I, deretter altså i artikkelen om Losna-ætta i NST 1, samt Munthes fremstilling av Norske slektsmerker samme sted i 1927. […] [Etterfølges av ytterligere tre eksempler]

Her kunne en som sagt ha fortsatt, nærmest ut i det uendelige, med å påpeke de mangelfulle og direkte feilaktige opplysningene som Schønings våpenbok formidler. En ting er å gjengi eldre allerede etablerte feilopplysninger fra eldre sekundære kilder, men forfatterne roter til tider selv også, og åpenbart uten å reflektere over hva de egentlig skriver. F.eks. kalles Guttorm Eriksson (død ca 1349) et sted for Havtore Jonssons fetters sønn (side 230), mens han et annet sted kalles Havtore Jonssons søskenbarn (side 275). Eller, når superintendenten Geble Pederssøn et sted oppgis å ha ført våpenet sparre med stjerne under, og en halv ørn og en halv lilje, og der det utrykkelig oppgis i våpenboken at dette var M. Geble Pedersens fædrene (side 271), så kan han naturlig nok ikke samtidig være en sønn av Hr. Peder Simonssøn, som selv førte et helt annet våpen (side 371). Denne siste var som vi vet slett ingen rådmann, men derimot en geistlig person. Her videreformidler forfatterne de feilaktige opplysningene om superintendenten Geble Pederssøns far, og som Lampe åpenbart er opphavsmannen til, (23) og som senere er gjentatt i det uendelige. (24) Men, en forbauses likevel over at forfatterne selv her ikke reflekterer over det umulige i de opplysningene som de selv videreformidler om superintendenten Geble Pederssøn.

Inntrykket en så sitter igjen med etter å ha vært igjennom Schønings våpenbok, er at de genealogiske opplysningene som boken presenterer er svært mangelfulle og til tider direkte feilaktige. Med bakgrunn i dette, må det derfor advares mot å stole blindt på opplysningene som fremkommer i boken. Dette er synd, for dette kunne ha vært et utmerket referanseverk, men det ble det altså ikke, på tross av forfatternes egne optimistiske ord i innledningen: «Personer og slekter lar seg (derfor) ofte lett identifisere og sette inn i en sammenheng».

Når så flere av de norske våpenbøkene nå også er digitalt tilgjengelig, så er det derfor ingen grunn til å gå til en anskaffelse av Schønings våpenbok. (25) Johan Marius Setsaas

===Noter===
Diplomatarium Norvegicum finnes på nett og er søkbare på adressen: <http://www.dokpro.uio.no/dipl_norv/diplom_felt.html>

(1) Håndskriftavdelingen, Ms 4o nr. 597. Tore H. Vigerust la som kjent i sin tid ut teksten fra Hirtzholms norske våpenbok på sin hjemmeside.

(2) Et par gode eksempel i denne forbindelse er bokens gjennomgang av Nr. 9 Amund Findsen (= eg. Ogmund Finnson), side 227–229. Her nevnes f.eks. ikke med et eneste ord Lars Løbers artikkel i NST om denne ætta fra 2006: Hestbøætta NST 40, s. 267ff (2006). Eller ved gjennomgangen av nr. 11. Amund Toridhsen, (= eg. «Andenes-Tjøtta» ætta) side 230–231, der Spangens artikkel fra 1951 om Herlog Hudfat ikke er nevnt (NST 13, 1951). I denne artikkelen tilbakeviser Spangen at Amund Tørisson var eier av gården Ringnes, altså stikk i strid med hva forfatterne selv her skriver, nemlig at: «Amund Tørisen (Kamp, død 1528) eide Ringnes i Stange» (!)

(3) Nevnes første gang i kildene som fogd i Jemtland i 1488 (JHD 2, nr. 198) (1488) (16. februar). Fogd i Jemtland og Gauldalen i 1501. (D.N.14, nr. 202) (1501), Fogd og høvedsmann over Jemtland og Gauldalen i 1506 (D.N.14, nr. 219) (1506). I 1514 omtales han som lagmann i Steigen (D.N.2, nr. 1046) (1514). Væpner og riksråd i 1524: (DN.1, nr. 1067) (1524). Han nevnes siste gangen i live i Oslo 25. januar 1525: (D.N.8, nr. 529) (1525). Omtales som avdød i diplom fra Vincens Lunge til erkebisko pen, datert 28. februar 1525. (D.N.7, nr. 601) (1525). Her fremkommer det også at Olav Bagge på dette tidspunktet må ha vært lagmann i Steigen, men at han var tiltenkt Jemtland (etter Olav Galle): «… Item werdugeste fader met gudt werdes ether nade till ether tage Jemptelandt som Oluff Bagge hues siell gudt nade skulle hafft po thet at ingen aff wor[e] wwenner thet fange skaldt eller skicker ther till enn *giodt tro from karll som kandt oc will giøre wor nadugeste herre kong Ffrederic oc Norges rige thienesthe vtaff...», og videre i diplomet: «…kom her tiender at forne Oluff Bagge skulle waret døder. Tha effter samme tiender oc beffalning som ieg haffde aff hans nade wnthe ieg thenne breffuisere Silffast Ellingeson lagmands dømet offuer Steget.:».

(4) Det er i pastor Andreas Mørchs selgtegninger ca. 1790–1800, i kopi fra 1815 ved W. Benzon, denne opplysningen fremkommer: «59. Andreas Joarsen Foged 1352 paa Hedemarken, var af den adelige Slægt Bagge med Rosen». (Pastor Andreas Mørchs segltegninger, ca. 1790–1800, i kopi 1815). Denne kopien fra 1815 finnes nå også digitalt tilgjengelig ved NB: Ms.4° 598 Andreas Mørch: Copie af de fra Herr Pastor Mørch i Norge nedsendte Beskrivelser og Tegninger af gamle norske Sigiller. Ved W. Benzon.(1815) <http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digimanus_64746>. Kilden fra 1352 som tillegger Andres Joarsson tilnavnet Bagge kjenner vi ikke lengre, men han burde være lik den Andreas Joarsson som nevnes som sysselmann i nordreluten av Hedemark i 1364, omtales ved en handel i 1366, samt kalles for ombudsmannen til herr Sigurd Havtoresson i 1369. (R.N.6, nr. 975) (1364), (D.N.2, nr. 381) (1364), (R.N.6, nr. 1104) (1366), (D.N.4, nr. 455) (1366, (R.N.6, nr. 1343) (1369), (D.N.2, nr. 403) (1369). Det som særlig styrker antagelsen om at han er samme person, er seglet ved diplomet fra 1364, som viser en rose (Dog er utformingen av rosen her vidt forskjellig fra Mørchs tegning). Seglet er gjengitt i Norske sigiller fra middelalderen I (1899–1950), nr. 778, Pl. IXL, og med kommentarer s. 55. <http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesbok& bokid=verdsegl>. Han er dessuten omtalt av Munthe, G: Heraldisk-historiske optegnelser, i Samlinger til det norske folks sprog og historie 4. bind (1836), side 573. Derimot er Munthes antagelse her om at han skulle være lik den lensmann Andres som nevnes i diplom fra 1347 heller tvilsom (D.N.1, nr. 306) (1347).

(5) Hans segl er kjent fra diplomet i 1489: (Ngl 2R, III, nr. 48) (1489) (side 123), (D.N.2, nr. 955) (1489), samt fra diplomene: (D.N.1, nr. 1067) (1524), (D.N.9, nr. 532) (1524), (D.N.9, nr. 534) (1524), (D.N.22, nr. 130) (1524). Dessuten er hans segl og gjengitt hos Storck i 1910 (Herman Storck: Dansk vaabenbog (1910), samt hos Achen, i 1973, side 451 (Sven Tito Achens: «Danske adelsvåbener» (1973). Munthe gjengir riktig segl for riksråden Olav Bagge i 1927, men bommer derimot på hans patronym: «Fig. 95: Delt ved en skraabjelke i b. og sø. 1° to kronede hoder, jevnsides i forhold til bjelken: 2° en gaaende and (Bagge, riksraad Oluf Nilssøn B’s slegt)». (Munthe, C.M: Norske slektsmerker, NST 1, (1927), side 51, samt planche III, samme sted.)

(6) (Ngl 2R, III, nr. 48) (1489) (side 123): «Seglene er anbrakt i to rekker»: «24. OLEF GUNNERSON» (D.N.2, nr. 955) (1489).

(7) «Jtem kiære herre oc faadder ær jeg begiærandis aff Eder eit got raad i sa motte at jeg haffuer tet i akth at jeg wiil sende Beinkt Karsson offuer tiil Tysland oc tiidt som jeg haffuer hørt som myn brodher skwlle varæ oc fforhøra til viisse huad heller han ær leffuendis eller døødh at jeg tet kwnne vete tiil visse huad jeg skal rætte mig effther. Oc haafuer jeg tet i myn akt at giøre taa all lekawell met Eders raadh oc velie». (D.N.22, nr. 226) (1532)

(8) Bjønnes, Løberg, Vigerust, Weidling: Semleng-ætten i Valdres og Losna ætten i Sogn. Problemer og drøfting, NST 34 (1994), side 188.

[…]

(23) Johan Fredrik Lampe: Bergens Stifts biskoper og præster efter reformationen, side 1 (1895).

(24) Se f.eks. biografi om Gjeble Pederssøn i SNL: <https://nbl.snl.no/Gjeble_Pederss%C3%B8n>

(25) F.eks. Ms.4° 597 Iver Nielssøn Hirtzholm: Insignia quædam virorum illustrium in Norvegia quodam habitantium. <http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digimanus_64722>

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Nissen, Harald og Terje Bratberg | utgivelsesår = 2013 | tittel = Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende | utgivelsessted = Trondheim | forlag = Pirforlaget | url = | 382 s}}

==Se også==
*[[Gerhard Schønings våpenbok]]
*[[Våpenskjold]]
*[[Adel]]

==Eksterne lenker==
*[https://nbl.snl.no/Gerhard_Sch%C3%B8ning Gerhard Schøning] (Norsk biografisk leksikon/nbl.snl.no).

[[Kategori:Heraldisk litteratur ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Våpenskjold ]]
[[Kategori:Våpenførende slekter i Norge]]

Fil:Gerhard Schoning (1722-1780).jpg

2021-11-22T08:02:56Z

Sølvi Løchen: Format: Litografi. Utgivelsesår / Published: 1914 (Vore Høvdinger 5). Utgiver: F. Bruns Bokhandels Forlag, Trondhjem. Eier: Trondheim byarkiv Arkivreferanse: Ila skole, Va - F9403 Lisens: CC BY 2.0

Format: Litografi.
Utgivelsesår / Published: 1914 (Vore Høvdinger 5).
Utgiver: F. Bruns Bokhandels Forlag, Trondhjem.
Eier: Trondheim byarkiv
Arkivreferanse: Ila skole, Va - F9403
Lisens: CC BY 2.0

Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende (bok)

2021-11-22T07:46:47Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende. Etter et manuskript i Gunnerusbiblioteket i Trondheim = L'armorial de Schøning = Schøning's armorial'''
| forfatter(e) = Nissen, Harald sr. Bratberg, Terje
| bidragsyter = NTNU Gunnerusbiblioteket
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Pirforlaget
| utgivelsessted = Trondheim
| årstall = 2013
| sideantall = 382 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Flerspråklig. Norsk (bokmål), fransk og engelsk
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71467978810002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

Harald Nissen sr. (1932–) og Terje Bratberg (1955–) ga ut '''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende'''<ref>Nissen, Harald og Terje Bratberg. ''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende''. Pirforlaget, Trondheim, 2013.</ref> i Trondheim 2013.

Bokens utgangspunkt var [[Gerhard Schønings våpenbok|Gerhard Schønings kopi]] av [[Iver Hirtzholms våpenbok]], som finnes ved NTNU Gunnerusbiblioteket. Hirtzholms [[våpenbok]] eies av Nasjonalbiblioteket. Verket har flott layout og gjengir Schønings våpenbok i faksimile, som ifølge anmelderen er en fryd å bla gjennom. Boken inneholder kapitler om norsk [[heraldikk]], og en kommentardel til [[Våpenskjold|våpnene]] med [[blasonering]], biografier og kilder. Anmelderen viste gjennom fire eksempler at innholdet ikke var optimalt. Forfatterne har ikke benyttet nyere forskning, og bruken av gamle sekundærkilder førte til misforståelser og feil. De genealogiske opplysningene er til dels mangelfulle og feilaktige.

==Omtaler og anmeldelser==
Johan Marius Setsaas anmeldte ''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende'' i [[Genealogen]] 2014.<ref>Setsaas, Johan Marius. «Schønings våpenbok. Til glede og bekymring», ''[[Genealogen]]'', nr 2, 2014, s. 45–49.</ref>

«Det er ikke hver dag en publikasjon av dette slaget ser dagens lys. Utgivelser av norske våpenbøker i et format som dette er slett ikke dagligdags kost for å si det slik. Forventningene til denne boken var derfor enorme, og gleden ditto overveldende, over å endelig kunne sitte og bla seg gjennom våpenboken. Originalen, ''Schønings manuskript'', befinner seg ved spesialsamlingene ved UB i Trondheim, men er i all hovedsak basert på en kopi foretatt av Schøning av ''Hirtzholms norske våpenbok'', «Jnsignia qvædam virorum illustrium in Norvegia qvondam habitantium», og som befinner seg i kopi ved nasjonalbiblioteket. (1)
Utgivelsen av Schønings våpenbok ved ''Harald Nissen sr'' og ''Terje T.V. Bratberg'' kommer i et stort og tiltalende format og ditto flott layout. Innholdet i boken er tredelt: Først følger en oversikt over forskningshistorie, metode, analyse av manuskriptet, litt om heraldikkens opprinnelse, norsk heraldikk og heraldikkens grunnregler mv. Dernest følger en del II med faksimiler av originalen, altså kort og godt en kildetro gjengivelse av våpentegningene med dertil hørende originaltekst. Til slutt følger bokens del III med en kommentardel til det enkelte våpen og dets opplysninger i originalen, blasonering, dertil hørende biografier, kilder og litteraturoversikt. Boken omfatter til sammen litt over 380 sider, og inneholder foruten litteraturoversikten også et personregister og et saksregister.
Faksimiledelen er i seg selv en fryd å bla seg gjennom for alle og enhver med interesse for norsk heraldikk og norsk middelaldergenealogi: Flotte tegninger av eldre våpenskjold og dertil hørende spennende opplysninger i originalteksten (…skjønt altså mye av dette allerede er kjent fra før gjennom «Hirtzholm»…). Dette gjør at denne boken i utgangspunktet er «''et must''» for alle og en hver som har en genuin interesse for norsk heraldikk og norsk middelaldergenealogi.

Men boken til Nissen og Bratberg er ikke uproblematisk, for å si det forsiktig. Utfordringene melder seg særlig i kommentardelen (del III, s. 221 ff.), og da i forbindelse med de genealogiske og biografiske opplysningene som forfatterne bringer videre. Utgiverne beskriver selv kommentardelen slik (side 22): «''Deretter følger en kommentardel hvor det gjengis ulike litterære kommentarer til våpnene, et forsøk på å identifisere slekter eller personer som har båret våpnene og eventuelle andre opplysninger. Neste element i hver artikkel er en oversikt over kilder og til slutt litteratur''».

En rask gjennomgang av litteraturreferansen til artiklene i kommentardelen, viser umiddelbart at forfatterne ikke i noen nevneverdig grad har gjort bruk av aktuelle genealogiske artikler i f.eks. Norsk slektshistorisk tidsskrift (NST) eller i Genealogen. Ei heller ser det ut til at forfatterne har fulgt med i de mange middelalderdebattene på nettet de siste årene, særlig kanskje debattene i brukerforumet til Digitalarkivet.

Manglende bruk av oppdatert forskningsstatus viser seg også å være en av denne bokens største svakheter, Rett nok nevnes NST i forbindelse med forskningshistorie av for fatterne (side 10): «''Fra 1927 utkommer Norsk slektshistorisk tidsskrift som har publisert en rekke artikler med heraldisk innhold. Noen er av utmerket kvalitet, mens andre er mer dubiøse. ''». Mulig det, at heraldikk ikke har vært NST’s sterkeste side, men tidsskriftet har uten tvil publisert en hel rekke med middelaldergenealogiske artikler av høy kvalitet. Derfor blir det noe uforståelig at forfatterne ikke i større grad har dratt nytte av dette stoffet, samtidig som de selv påpeker (side 13) at: Genealogi er en ''viktig hjelpevitenskap''.

Forfatterne har ellers satt seg høye mål med å identifisere den enkelte våpenbærer og ditto slekter, og skriver derfor optimistisk og overbevisende under metode (side 13):
:«''Mange av opplysningene i teksten relaterer seg til kjente personer, som Alf Haraldsson, Ogmund Finsson, biskop Andor av Bergen, Christoffer Trondsson, Gjeble Pederssøn, Havtore Jonsson, slektene Benkestokk, Båt, Bagge, Bernhoft, Bolt, Darre, Flemming, Galle, Orm, Orning, Smør osv. Disse lar seg lett gjenfinne i Diplo matarium Norvegicum, Regesta Norvegica og Norske Rigsregistranter. Personer og slekter lar seg derfor ofte lett identifisere og sette inn i en sammenheng''».

Spørsmålet blir jo derfor følgende: Er det virkelig så enkelt som forfatterne her hevder?
Etter noen uker med en nærmere gjennomgang av denne boken og de «''genealogiske opplysningene''» den bringer, så er det faktisk dessverre bare så vidt at en makter å gå løs på en anmeldelse av denne boken. Håpløsheten bunner i det faktum at dersom en skulle foreta en fullstendig gjennomgang av alle de opplysningene som fremkommer, så ville en antagelig ha fritidssysler i flere måneder fremover. Ja, du leste faktisk riktig, for boken er nemlig så full av genealogiske feil og mangler, at det trolig ville kreve flere hundre sider med utredningsarbeid for å rette opp alle de feilene som denne boken presenterer.

Ideelt sett burde det derfor ha vært foretatt, og presentert, en komplett gjennomgang av alle artiklene i denne boken, fra A til Å, men det sier seg selv at det ikke lar seg gjøre i en kort bokmelding som dette. Jeg vil derfor i det etterfølgende i all hovedsak begrense dette til noen få konkrete caser.

''Eksempel 1: Nr. 22 Bagge og nr. 23. Bagge (side 236 og 237).''
Bagge, eller rettere sagt, riksråden ''Olav Gunnarsson Bagge'', kjent 1488 til 1525, 3 volder åpenbart en del problemer for forfatterne av våpenboken. Under nr. ''22 Bagge'', med våpenet «en rose», skriver forfatterne følgende:
:''Kommentarer: Dette er våpenet til Oluf Bagge (død e. 1493), NRR 1489 og lensherre i Jemtland. Han var far til Niels Bagge, som var far til slektens siste mann Oluf Nilsen Bagge (død 1525), lagmann på Steigen, lensherre i Jemtland. Han var far til jomfru Magdalena Olufsdatter Bagge (død 1547) til Hatteberg (Rosendal) i Hardanger og Anne Olufsdatter Bagge, abbedisse i Munkeliv kloster. Litteratur: DAA 1885, side 25f. Under nr. 23 Bagge, med våpenet horisontalt delt med øverst tre kronede menneskehoder og nederst en stående fugl, skriver forfatterne følgende: «Kommentarer: Thord Eriksson, lagmand i Oslo, nevnt 1340–1345. Oluf Bagge nevnes 1525. Achen omtaler slekten som Bagge IX af Norge: En skråbjælke (eller en bjælke) mellem hvidt, hvori to eller tre konede menneskehoveder og rødt hvori en stående fugl. På hjelmen en fugl. Oprindeligt førte slægten vistnok lodret delt. 1. feldt en halv ørn fast på delingen. 2. felt to kronede hoveder. Uradel, Norge. Se også slægten Thield, s. 328. Litteratur: Achen, s. 451, jfr. S.328. DAA, s. 25. NDA, s.15.''

Her rotes det til noe aldeles forferdelig. Ikke bare tillegges riksråden Olav Gunnarsson her feil patronym (Nilsen), men han gjøres også til flere forskjellige personer: «''Olav Bagge (død e. 1493) ''» og «Olav Nilsen Bagge (død 1525)», begge under nr. 22 Bagge, og «''Oluf Bagge nevnes 1525''», under nr. 23 Bagge. Dessuten tillegges riksråden her også feil våpen, nemlig «rosen». Riktignok fantes det en person som tillegges tilnavnet Bagge, og som førte en rose i våpenet, nemlig ''Andres Joarsson'', kjent (1352)–1364–1369, (4) men riksråden Olav Gunnarsson Bagge førte seglet som gjengies under ''nr. 23 Bagge'', nemlig en fugl og de «kronede menneskehodene». (5) Hans ''patronym'' fremkommer av seglet som vedhenger diplomet fra 1489. (6)

Dessuten, når forfatterne skriver under ''nr. 22 Bagge'', at den Olav Bagge som døde i 1525, far til ''Magdalena Olavsdatter'' mv, var ''slektens siste mann'', så er heller ikke dette riktig: I brev datert 30. desember 1532 skriver Magdalena Olavsdatter til Eske Bille og forteller at hun har tenkt å sende Benkt Karlssøn til Tyskland for å få vite om broren hennes er levende eller død, og ber om Eskes råd. (7) Denne ikke navngitte broren må i alle fall være avgått ved døden uten livsarvinger før arven etter jomfru Magdalena Olavsdatter ble fordelt.

Misforståelsene rundt Olav Gunnarsson Bagges patronym kunne ha vært unngått, dersom forfatterne av Schønings våpenbok hadde fått med seg artikkelen om «Semeleng-ætten i Valdres og Losna ætten i Sogn» i NST fra 1994.

Her skriver nemlig forfatterne av nevnte artikkel følgende om Olav Gunnarsson Bagge:
:«''Olav Bagge er tidligere i litteraturen, uvisst av hvilke grunner, kalt både Olav Nilsson, Olav Sigvardsson og Olav Knutsson». Noen mulige årsaker til dette, finnes bl.a. i NBL, der han omtales som Olav Nilsson. Det samme gjøres også i Danmark Adels Aarbog. Og for så vidt også i NST 1 (1927), side 19, der han også omtales som «Olav Nielssønn Bagge». (8)''
Bakgrunnen for misforståelsen rundt riksråden Olav Bagges patronym er altså å finne i DAA, dernest i NBL I, deretter altså i artikkelen om Losna-ætta i NST 1, samt Munthes fremstilling av Norske slektsmerker samme sted i 1927. […] [Etterfølges av ytterligere tre eksempler]

Her kunne en som sagt ha fortsatt, nærmest ut i det uendelige, med å påpeke de mangelfulle og direkte feilaktige opplysningene som Schønings våpenbok formidler. En ting er å gjengi eldre allerede etablerte feilopplysninger fra eldre sekundære kilder, men forfatterne roter til tider selv også, og åpenbart uten å reflektere over hva de egentlig skriver. F.eks. kalles Guttorm Eriksson (død ca 1349) et sted for Havtore Jonssons fetters sønn (side 230), mens han et annet sted kalles Havtore Jonssons søskenbarn (side 275). Eller, når superintendenten Geble Pederssøn et sted oppgis å ha ført våpenet sparre med stjerne under, og en halv ørn og en halv lilje, og der det utrykkelig oppgis i våpenboken at dette var M. Geble Pedersens fædrene (side 271), så kan han naturlig nok ikke samtidig være en sønn av Hr. Peder Simonssøn, som selv førte et helt annet våpen (side 371). Denne siste var som vi vet slett ingen rådmann, men derimot en geistlig person. Her videreformidler forfatterne de feilaktige opplysningene om superintendenten Geble Pederssøns far, og som Lampe åpenbart er opphavsmannen til, (23) og som senere er gjentatt i det uendelige. (24) Men, en forbauses likevel over at forfatterne selv her ikke reflekterer over det umulige i de opplysningene som de selv videreformidler om superintendenten Geble Pederssøn.

Inntrykket en så sitter igjen med etter å ha vært igjennom Schønings våpenbok, er at de genealogiske opplysningene som boken presenterer er svært mangelfulle og til tider direkte feilaktige. Med bakgrunn i dette, må det derfor advares mot å stole blindt på opplysningene som fremkommer i boken. Dette er synd, for dette kunne ha vært et utmerket referanseverk, men det ble det altså ikke, på tross av forfatternes egne optimistiske ord i innledningen: «Personer og slekter lar seg (derfor) ofte lett identifisere og sette inn i en sammenheng».

Når så flere av de norske våpenbøkene nå også er digitalt tilgjengelig, så er det derfor ingen grunn til å gå til en anskaffelse av Schønings våpenbok. (25) Johan Marius Setsaas

===Noter===
Diplomatarium Norvegicum finnes på nett og er søkbare på adressen: <http://www.dokpro.uio.no/dipl_norv/diplom_felt.html>

(1) Håndskriftavdelingen, Ms 4o nr. 597. Tore H. Vigerust la som kjent i sin tid ut teksten fra Hirtzholms norske våpenbok på sin hjemmeside.

(2) Et par gode eksempel i denne forbindelse er bokens gjennomgang av Nr. 9 Amund Findsen (= eg. Ogmund Finnson), side 227–229. Her nevnes f.eks. ikke med et eneste ord Lars Løbers artikkel i NST om denne ætta fra 2006: Hestbøætta NST 40, s. 267ff (2006). Eller ved gjennomgangen av nr. 11. Amund Toridhsen, (= eg. «Andenes-Tjøtta» ætta) side 230–231, der Spangens artikkel fra 1951 om Herlog Hudfat ikke er nevnt (NST 13, 1951). I denne artikkelen tilbakeviser Spangen at Amund Tørisson var eier av gården Ringnes, altså stikk i strid med hva forfatterne selv her skriver, nemlig at: «Amund Tørisen (Kamp, død 1528) eide Ringnes i Stange» (!)

(3) Nevnes første gang i kildene som fogd i Jemtland i 1488 (JHD 2, nr. 198) (1488) (16. februar). Fogd i Jemtland og Gauldalen i 1501. (D.N.14, nr. 202) (1501), Fogd og høvedsmann over Jemtland og Gauldalen i 1506 (D.N.14, nr. 219) (1506). I 1514 omtales han som lagmann i Steigen (D.N.2, nr. 1046) (1514). Væpner og riksråd i 1524: (DN.1, nr. 1067) (1524). Han nevnes siste gangen i live i Oslo 25. januar 1525: (D.N.8, nr. 529) (1525). Omtales som avdød i diplom fra Vincens Lunge til erkebisko pen, datert 28. februar 1525. (D.N.7, nr. 601) (1525). Her fremkommer det også at Olav Bagge på dette tidspunktet må ha vært lagmann i Steigen, men at han var tiltenkt Jemtland (etter Olav Galle): «… Item werdugeste fader met gudt werdes ether nade till ether tage Jemptelandt som Oluff Bagge hues siell gudt nade skulle hafft po thet at ingen aff wor[e] wwenner thet fange skaldt eller skicker ther till enn *giodt tro from karll som kandt oc will giøre wor nadugeste herre kong Ffrederic oc Norges rige thienesthe vtaff...», og videre i diplomet: «…kom her tiender at forne Oluff Bagge skulle waret døder. Tha effter samme tiender oc beffalning som ieg haffde aff hans nade wnthe ieg thenne breffuisere Silffast Ellingeson lagmands dømet offuer Steget.:».

(4) Det er i pastor Andreas Mørchs selgtegninger ca. 1790–1800, i kopi fra 1815 ved W. Benzon, denne opplysningen fremkommer: «59. Andreas Joarsen Foged 1352 paa Hedemarken, var af den adelige Slægt Bagge med Rosen». (Pastor Andreas Mørchs segltegninger, ca. 1790–1800, i kopi 1815). Denne kopien fra 1815 finnes nå også digitalt tilgjengelig ved NB: Ms.4° 598 Andreas Mørch: Copie af de fra Herr Pastor Mørch i Norge nedsendte Beskrivelser og Tegninger af gamle norske Sigiller. Ved W. Benzon.(1815) <http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digimanus_64746>. Kilden fra 1352 som tillegger Andres Joarsson tilnavnet Bagge kjenner vi ikke lengre, men han burde være lik den Andreas Joarsson som nevnes som sysselmann i nordreluten av Hedemark i 1364, omtales ved en handel i 1366, samt kalles for ombudsmannen til herr Sigurd Havtoresson i 1369. (R.N.6, nr. 975) (1364), (D.N.2, nr. 381) (1364), (R.N.6, nr. 1104) (1366), (D.N.4, nr. 455) (1366, (R.N.6, nr. 1343) (1369), (D.N.2, nr. 403) (1369). Det som særlig styrker antagelsen om at han er samme person, er seglet ved diplomet fra 1364, som viser en rose (Dog er utformingen av rosen her vidt forskjellig fra Mørchs tegning). Seglet er gjengitt i Norske sigiller fra middelalderen I (1899–1950), nr. 778, Pl. IXL, og med kommentarer s. 55. <http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesbok& bokid=verdsegl>. Han er dessuten omtalt av Munthe, G: Heraldisk-historiske optegnelser, i Samlinger til det norske folks sprog og historie 4. bind (1836), side 573. Derimot er Munthes antagelse her om at han skulle være lik den lensmann Andres som nevnes i diplom fra 1347 heller tvilsom (D.N.1, nr. 306) (1347).

(5) Hans segl er kjent fra diplomet i 1489: (Ngl 2R, III, nr. 48) (1489) (side 123), (D.N.2, nr. 955) (1489), samt fra diplomene: (D.N.1, nr. 1067) (1524), (D.N.9, nr. 532) (1524), (D.N.9, nr. 534) (1524), (D.N.22, nr. 130) (1524). Dessuten er hans segl og gjengitt hos Storck i 1910 (Herman Storck: Dansk vaabenbog (1910), samt hos Achen, i 1973, side 451 (Sven Tito Achens: «Danske adelsvåbener» (1973). Munthe gjengir riktig segl for riksråden Olav Bagge i 1927, men bommer derimot på hans patronym: «Fig. 95: Delt ved en skraabjelke i b. og sø. 1° to kronede hoder, jevnsides i forhold til bjelken: 2° en gaaende and (Bagge, riksraad Oluf Nilssøn B’s slegt)». (Munthe, C.M: Norske slektsmerker, NST 1, (1927), side 51, samt planche III, samme sted.)

(6) (Ngl 2R, III, nr. 48) (1489) (side 123): «Seglene er anbrakt i to rekker»: «24. OLEF GUNNERSON» (D.N.2, nr. 955) (1489).

(7) «Jtem kiære herre oc faadder ær jeg begiærandis aff Eder eit got raad i sa motte at jeg haffuer tet i akth at jeg wiil sende Beinkt Karsson offuer tiil Tysland oc tiidt som jeg haffuer hørt som myn brodher skwlle varæ oc fforhøra til viisse huad heller han ær leffuendis eller døødh at jeg tet kwnne vete tiil visse huad jeg skal rætte mig effther. Oc haafuer jeg tet i myn akt at giøre taa all lekawell met Eders raadh oc velie». (D.N.22, nr. 226) (1532)

(8) Bjønnes, Løberg, Vigerust, Weidling: Semleng-ætten i Valdres og Losna ætten i Sogn. Problemer og drøfting, NST 34 (1994), side 188.

[…]

(23) Johan Fredrik Lampe: Bergens Stifts biskoper og præster efter reformationen, side 1 (1895).

(24) Se f.eks. biografi om Gjeble Pederssøn i SNL: <https://nbl.snl.no/Gjeble_Pederss%C3%B8n>

(25) F.eks. Ms.4° 597 Iver Nielssøn Hirtzholm: Insignia quædam virorum illustrium in Norvegia quodam habitantium. <http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digimanus_64722>

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Nissen, Harald og Terje Bratberg | utgivelsesår = 2013 | tittel = Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende | utgivelsessted = Trondheim | forlag = Pirforlaget | url = | 382 s}}

==Se også==
*[[Gerhard Schønings våpenbok]]
*[[Våpenskjold]]
*[[Adel]]

==Eksterne lenker==
*[https://nbl.snl.no/Gerhard_Sch%C3%B8ning Gerhard Schøning] (Norsk biografisk leksikon/nbl.snl.no).

[[Kategori:Heraldisk litteratur ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Våpenskjold ]]
[[Kategori:Våpenførende slekter i Norge]]

Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende (bok)

2021-11-22T07:45:58Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende. Etter et manuskript i Gunnerusbiblioteket i Trondheim = L'armorial de Schøning = Schøning's armorial'''
| forfatter(e) = Nissen, Harald sr. Bratberg, Terje
| bidragsyter = NTNU Gunnerusbiblioteket
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Pirforlaget
| utgivelsessted = Trondheim
| årstall = 2013
| sideantall = 382 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Flerspråklig. Norsk (bokmål), fransk og engelsk
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71467978810002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

Harald Nissen sr. (1932–) og Terje Bratberg (1955–) ga ut '''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende'''<ref>Nissen, Harald og Terje Bratberg. ''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende''. Pirforlaget, Trondheim, 2013.</ref> i Trondheim 2013.

Bokens utgangspunkt var [[Gerhard Schønings våpenbok|Gerhard Schønings kopi]] av [[Iver Hirtzholms våpenbok]], som finnes ved NTNU Gunnerusbiblioteket. Hirtzholms [[våpenbok]] eies av Nasjonalbiblioteket. Verket har flott layout og gjengir Schønings våpenbok i faksimile, som ifølge anmelderen er en fryd å bla gjennom. Boken inneholder kapitler om norsk [[heraldikk]], og en kommentardel til [[Våpenskjold|våpnene]] med [[blasonering]], biografier og kilder. Anmelderen viste gjennom fire eksempler at innholdet ikke var optimalt. Forfatterne har ikke benyttet nyere forskning, og bruken av gamle sekundærkilder førte til misforståelser og feil. De genealogiske opplysningene er til dels mangelfulle og feilaktige.

==Omtaler og anmeldelser==
Johan Marius Setsaas anmeldte ''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende'' i [[Genealogen]] 2014.<ref>Setsaas, Johan Marius. «Schønings våpenbok. Til glede og bekymring», ''[[Genealogen]]'', nr 2, 2014, s. 45–49.</ref>

«Det er ikke hver dag en publikasjon av dette slaget ser dagens lys. Utgivelser av norske våpenbøker i et format som dette er slett ikke dagligdags kost for å si det slik. Forventningene til denne boken var derfor enorme, og gleden ditto overveldende, over å endelig kunne sitte og bla seg gjennom våpenboken. Originalen, ''Schønings manuskript'', befinner seg ved spesialsamlingene ved UB i Trondheim, men er i all hovedsak basert på en kopi foretatt av Schøning av ''Hirtzholms norske våpenbok'', «Jnsignia qvædam virorum illustrium in Norvegia qvondam habitantium», og som befinner seg i kopi ved nasjonalbiblioteket. (1)
Utgivelsen av Schønings våpenbok ved ''Harald Nissen sr'' og ''Terje T.V. Bratberg'' kommer i et stort og tiltalende format og ditto flott layout. Innholdet i boken er tredelt: Først følger en oversikt over forskningshistorie, metode, analyse av manuskriptet, litt om heraldikkens opprinnelse, norsk heraldikk og heraldikkens grunnregler mv. Dernest følger en del II med faksimiler av originalen, altså kort og godt en kildetro gjengivelse av våpentegningene med dertil hørende originaltekst. Til slutt følger bokens del III med en kommentardel til det enkelte våpen og dets opplysninger i originalen, blasonering, dertil hørende biografier, kilder og litteraturoversikt. Boken omfatter til sammen litt over 380 sider, og inneholder foruten litteraturoversikten også et personregister og et saksregister.
Faksimiledelen er i seg selv en fryd å bla seg gjennom for alle og enhver med interesse for norsk heraldikk og norsk middelaldergenealogi: Flotte tegninger av eldre våpenskjold og dertil hørende spennende opplysninger i originalteksten (…skjønt altså mye av dette allerede er kjent fra før gjennom «Hirtzholm»…). Dette gjør at denne boken i utgangspunktet er «''et must''» for alle og en hver som har en genuin interesse for norsk heraldikk og norsk middelaldergenealogi.

Men boken til Nissen og Bratberg er ikke uproblematisk, for å si det forsiktig. Utfordringene melder seg særlig i kommentardelen (del III, s. 221 ff.), og da i forbindelse med de genealogiske og biografiske opplysningene som forfatterne bringer videre. Utgiverne beskriver selv kommentardelen slik (side 22): «''Deretter følger en kommentardel hvor det gjengis ulike litterære kommentarer til våpnene, et forsøk på å identifisere slekter eller personer som har båret våpnene og eventuelle andre opplysninger. Neste element i hver artikkel er en oversikt over kilder og til slutt litteratur''».

En rask gjennomgang av litteraturreferansen til artiklene i kommentardelen, viser umiddelbart at forfatterne ikke i noen nevneverdig grad har gjort bruk av aktuelle genealogiske artikler i f.eks. Norsk slektshistorisk tidsskrift (NST) eller i Genealogen. Ei heller ser det ut til at forfatterne har fulgt med i de mange middelalderdebattene på nettet de siste årene, særlig kanskje debattene i brukerforumet til Digitalarkivet.

Manglende bruk av oppdatert forskningsstatus viser seg også å være en av denne bokens største svakheter, Rett nok nevnes NST i forbindelse med forskningshistorie av for fatterne (side 10): «''Fra 1927 utkommer Norsk slektshistorisk tidsskrift som har publisert en rekke artikler med heraldisk innhold. Noen er av utmerket kvalitet, mens andre er mer dubiøse. ''». Mulig det, at heraldikk ikke har vært NST’s sterkeste side, men tidsskriftet har uten tvil publisert en hel rekke med middelaldergenealogiske artikler av høy kvalitet. Derfor blir det noe uforståelig at forfatterne ikke i større grad har dratt nytte av dette stoffet, samtidig som de selv påpeker (side 13) at: Genealogi er en ''viktig hjelpevitenskap''.

Forfatterne har ellers satt seg høye mål med å identifisere den enkelte våpenbærer og ditto slekter, og skriver derfor optimistisk og overbevisende under metode (side 13):
:«''Mange av opplysningene i teksten relaterer seg til kjente personer, som Alf Haraldsson, Ogmund Finsson, biskop Andor av Bergen, Christoffer Trondsson, Gjeble Pederssøn, Havtore Jonsson, slektene Benkestokk, Båt, Bagge, Bernhoft, Bolt, Darre, Flemming, Galle, Orm, Orning, Smør osv. Disse lar seg lett gjenfinne i Diplo matarium Norvegicum, Regesta Norvegica og Norske Rigsregistranter. Personer og slekter lar seg derfor ofte lett identifisere og sette inn i en sammenheng''».

Spørsmålet blir jo derfor følgende: Er det virkelig så enkelt som forfatterne her hevder?
Etter noen uker med en nærmere gjennomgang av denne boken og de «''genealogiske opplysningene''» den bringer, så er det faktisk dessverre bare så vidt at en makter å gå løs på en anmeldelse av denne boken. Håpløsheten bunner i det faktum at dersom en skulle foreta en fullstendig gjennomgang av alle de opplysningene som fremkommer, så ville en antagelig ha fritidssysler i flere måneder fremover. Ja, du leste faktisk riktig, for boken er nemlig så full av genealogiske feil og mangler, at det trolig ville kreve flere hundre sider med utredningsarbeid for å rette opp alle de feilene som denne boken presenterer.

Ideelt sett burde det derfor ha vært foretatt, og presentert, en komplett gjennomgang av alle artiklene i denne boken, fra A til Å, men det sier seg selv at det ikke lar seg gjøre i en kort bokmelding som dette. Jeg vil derfor i det etterfølgende i all hovedsak begrense dette til noen få konkrete caser.

''Eksempel 1: Nr. 22 Bagge og nr. 23. Bagge (side 236 og 237).''
Bagge, eller rettere sagt, riksråden ''Olav Gunnarsson Bagge'', kjent 1488 til 1525, 3 volder åpenbart en del problemer for forfatterne av våpenboken. Under nr. ''22 Bagge'', med våpenet «en rose», skriver forfatterne følgende:
:''Kommentarer: Dette er våpenet til Oluf Bagge (død e. 1493), NRR 1489 og lensherre i Jemtland. Han var far til Niels Bagge, som var far til slektens siste mann Oluf Nilsen Bagge (død 1525), lagmann på Steigen, lensherre i Jemtland. Han var far til jomfru Magdalena Olufsdatter Bagge (død 1547) til Hatteberg (Rosendal) i Hardanger og Anne Olufsdatter Bagge, abbedisse i Munkeliv kloster. Litteratur: DAA 1885, side 25f. Under nr. 23 Bagge, med våpenet horisontalt delt med øverst tre kronede menneskehoder og nederst en stående fugl, skriver forfatterne følgende: «Kommentarer: Thord Eriksson, lagmand i Oslo, nevnt 1340–1345. Oluf Bagge nevnes 1525. Achen omtaler slekten som Bagge IX af Norge: En skråbjælke (eller en bjælke) mellem hvidt, hvori to eller tre konede menneskehoveder og rødt hvori en stående fugl. På hjelmen en fugl. Oprindeligt førte slægten vistnok lodret delt. 1. feldt en halv ørn fast på delingen. 2. felt to kronede hoveder. Uradel, Norge. Se også slægten Thield, s. 328. Litteratur: Achen, s. 451, jfr. S.328. DAA, s. 25. NDA, s.15.''

Her rotes det til noe aldeles forferdelig. Ikke bare tillegges riksråden Olav Gunnarsson her feil patronym (Nilsen), men han gjøres også til flere forskjellige personer: «''Olav Bagge (død e. 1493) ''» og «Olav Nilsen Bagge (død 1525)», begge under nr. 22 Bagge, og «''Oluf Bagge nevnes 1525''», under nr. 23 Bagge. Dessuten tillegges riksråden her også feil våpen, nemlig «rosen». Riktignok fantes det en person som tillegges tilnavnet Bagge, og som førte en rose i våpenet, nemlig ''Andres Joarsson'', kjent (1352)–1364–1369, (4) men riksråden Olav Gunnarsson Bagge førte seglet som gjengies under ''nr. 23 Bagge'', nemlig en fugl og de «kronede menneskehodene». (5) Hans ''patronym'' fremkommer av seglet som vedhenger diplomet fra 1489. (6)

Dessuten, når forfatterne skriver under ''nr. 22 Bagge'', at den Olav Bagge som døde i 1525, far til ''Magdalena Olavsdatter'' mv, var ''slektens siste mann'', så er heller ikke dette riktig: I brev datert 30. desember 1532 skriver Magdalena Olavsdatter til Eske Bille og forteller at hun har tenkt å sende Benkt Karlssøn til Tyskland for å få vite om broren hennes er levende eller død, og ber om Eskes råd. (7) Denne ikke navngitte broren må i alle fall være avgått ved døden uten livsarvinger før arven etter jomfru Magdalena Olavsdatter ble fordelt.

Misforståelsene rundt Olav Gunnarsson Bagges patronym kunne ha vært unngått, dersom forfatterne av Schønings våpenbok hadde fått med seg artikkelen om «Semeleng-ætten i Valdres og Losna ætten i Sogn» i NST fra 1994.

Her skriver nemlig forfatterne av nevnte artikkel følgende om Olav Gunnarsson Bagge:
:«''Olav Bagge er tidligere i litteraturen, uvisst av hvilke grunner, kalt både Olav Nilsson, Olav Sigvardsson og Olav Knutsson». Noen mulige årsaker til dette, finnes bl.a. i NBL, der han omtales som Olav Nilsson. Det samme gjøres også i Danmark Adels Aarbog. Og for så vidt også i NST 1 (1927), side 19, der han også omtales som «Olav Nielssønn Bagge». (8)''
Bakgrunnen for misforståelsen rundt riksråden Olav Bagges patronym er altså å finne i DAA, dernest i NBL I, deretter altså i artikkelen om Losna-ætta i NST 1, samt Munthes fremstilling av Norske slektsmerker samme sted i 1927. […] [Etterfølges av ytterligere tre eksempler]

Her kunne en som sagt ha fortsatt, nærmest ut i det uendelige, med å påpeke de mangelfulle og direkte feilaktige opplysningene som Schønings våpenbok formidler. En ting er å gjengi eldre allerede etablerte feilopplysninger fra eldre sekundære kilder, men forfatterne roter til tider selv også, og åpenbart uten å reflektere over hva de egentlig skriver. F.eks. kalles Guttorm Eriksson (død ca 1349) et sted for Havtore Jonssons fetters sønn (side 230), mens han et annet sted kalles Havtore Jonssons søskenbarn (side 275). Eller, når superintendenten Geble Pederssøn et sted oppgis å ha ført våpenet sparre med stjerne under, og en halv ørn og en halv lilje, og der det utrykkelig oppgis i våpenboken at dette var M. Geble Pedersens fædrene (side 271), så kan han naturlig nok ikke samtidig være en sønn av Hr. Peder Simonssøn, som selv førte et helt annet våpen (side 371). Denne siste var som vi vet slett ingen rådmann, men derimot en geistlig person. Her videreformidler forfatterne de feilaktige opplysningene om superintendenten Geble Pederssøns far, og som Lampe åpenbart er opphavsmannen til, (23) og som senere er gjentatt i det uendelige. (24) Men, en forbauses likevel over at forfatterne selv her ikke reflekterer over det umulige i de opplysningene som de selv videreformidler om superintendenten Geble Pederssøn.

Inntrykket en så sitter igjen med etter å ha vært igjennom Schønings våpenbok, er at de genealogiske opplysningene som boken presenterer er svært mangelfulle og til tider direkte feilaktige. Med bakgrunn i dette, må det derfor advares mot å stole blindt på opplysningene som fremkommer i boken. Dette er synd, for dette kunne ha vært et utmerket referanseverk, men det ble det altså ikke, på tross av forfatternes egne optimistiske ord i innledningen: «Personer og slekter lar seg (derfor) ofte lett identifisere og sette inn i en sammenheng».

Når så flere av de norske våpenbøkene nå også er digitalt tilgjengelig, så er det derfor ingen grunn til å gå til en anskaffelse av Schønings våpenbok. (25) Johan Marius Setsaas

===Noter===
Diplomatarium Norvegicum finnes på nett og er søkbare på adressen: <http://www.dokpro.uio.no/dipl_norv/diplom_felt.html>

(1) Håndskriftavdelingen, Ms 4o nr. 597. Tore H. Vigerust la som kjent i sin tid ut teksten fra Hirtzholms norske våpenbok på sin hjemmeside.

(2) Et par gode eksempel i denne forbindelse er bokens gjennomgang av Nr. 9 Amund Findsen (= eg. Ogmund Finnson), side 227–229. Her nevnes f.eks. ikke med et eneste ord Lars Løbers artikkel i NST om denne ætta fra 2006: Hestbøætta NST 40, s. 267ff (2006). Eller ved gjennomgangen av nr. 11. Amund Toridhsen, (= eg. «Andenes-Tjøtta» ætta) side 230–231, der Spangens artikkel fra 1951 om Herlog Hudfat ikke er nevnt (NST 13, 1951). I denne artikkelen tilbakeviser Spangen at Amund Tørisson var eier av gården Ringnes, altså stikk i strid med hva forfatterne selv her skriver, nemlig at: «Amund Tørisen (Kamp, død 1528) eide Ringnes i Stange» (!)

(3) Nevnes første gang i kildene som fogd i Jemtland i 1488 (JHD 2, nr. 198) (1488) (16. februar). Fogd i Jemtland og Gauldalen i 1501. (D.N.14, nr. 202) (1501), Fogd og høvedsmann over Jemtland og Gauldalen i 1506 (D.N.14, nr. 219) (1506). I 1514 omtales han som lagmann i Steigen (D.N.2, nr. 1046) (1514). Væpner og riksråd i 1524: (DN.1, nr. 1067) (1524). Han nevnes siste gangen i live i Oslo 25. januar 1525: (D.N.8, nr. 529) (1525). Omtales som avdød i diplom fra Vincens Lunge til erkebisko pen, datert 28. februar 1525. (D.N.7, nr. 601) (1525). Her fremkommer det også at Olav Bagge på dette tidspunktet må ha vært lagmann i Steigen, men at han var tiltenkt Jemtland (etter Olav Galle): «… Item werdugeste fader met gudt werdes ether nade till ether tage Jemptelandt som Oluff Bagge hues siell gudt nade skulle hafft po thet at ingen aff wor[e] wwenner thet fange skaldt eller skicker ther till enn *giodt tro from karll som kandt oc will giøre wor nadugeste herre kong Ffrederic oc Norges rige thienesthe vtaff...», og videre i diplomet: «…kom her tiender at forne Oluff Bagge skulle waret døder. Tha effter samme tiender oc beffalning som ieg haffde aff hans nade wnthe ieg thenne breffuisere Silffast Ellingeson lagmands dømet offuer Steget.:».

(4) Det er i pastor Andreas Mørchs selgtegninger ca. 1790–1800, i kopi fra 1815 ved W. Benzon, denne opplysningen fremkommer: «59. Andreas Joarsen Foged 1352 paa Hedemarken, var af den adelige Slægt Bagge med Rosen». (Pastor Andreas Mørchs segltegninger, ca. 1790–1800, i kopi 1815). Denne kopien fra 1815 finnes nå også digitalt tilgjengelig ved NB: Ms.4° 598 Andreas Mørch: Copie af de fra Herr Pastor Mørch i Norge nedsendte Beskrivelser og Tegninger af gamle norske Sigiller. Ved W. Benzon.(1815) <http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digimanus_64746>. Kilden fra 1352 som tillegger Andres Joarsson tilnavnet Bagge kjenner vi ikke lengre, men han burde være lik den Andreas Joarsson som nevnes som sysselmann i nordreluten av Hedemark i 1364, omtales ved en handel i 1366, samt kalles for ombudsmannen til herr Sigurd Havtoresson i 1369. (R.N.6, nr. 975) (1364), (D.N.2, nr. 381) (1364), (R.N.6, nr. 1104) (1366), (D.N.4, nr. 455) (1366, (R.N.6, nr. 1343) (1369), (D.N.2, nr. 403) (1369). Det som særlig styrker antagelsen om at han er samme person, er seglet ved diplomet fra 1364, som viser en rose (Dog er utformingen av rosen her vidt forskjellig fra Mørchs tegning). Seglet er gjengitt i Norske sigiller fra middelalderen I (1899–1950), nr. 778, Pl. IXL, og med kommentarer s. 55. <http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesbok& bokid=verdsegl>. Han er dessuten omtalt av Munthe, G: Heraldisk-historiske optegnelser, i Samlinger til det norske folks sprog og historie 4. bind (1836), side 573. Derimot er Munthes antagelse her om at han skulle være lik den lensmann Andres som nevnes i diplom fra 1347 heller tvilsom (D.N.1, nr. 306) (1347).

(5) Hans segl er kjent fra diplomet i 1489: (Ngl 2R, III, nr. 48) (1489) (side 123), (D.N.2, nr. 955) (1489), samt fra diplomene: (D.N.1, nr. 1067) (1524), (D.N.9, nr. 532) (1524), (D.N.9, nr. 534) (1524), (D.N.22, nr. 130) (1524). Dessuten er hans segl og gjengitt hos Storck i 1910 (Herman Storck: Dansk vaabenbog (1910), samt hos Achen, i 1973, side 451 (Sven Tito Achens: «Danske adelsvåbener» (1973). Munthe gjengir riktig segl for riksråden Olav Bagge i 1927, men bommer derimot på hans patronym: «Fig. 95: Delt ved en skraabjelke i b. og sø. 1° to kronede hoder, jevnsides i forhold til bjelken: 2° en gaaende and (Bagge, riksraad Oluf Nilssøn B’s slegt)». (Munthe, C.M: Norske slektsmerker, NST 1, (1927), side 51, samt planche III, samme sted.)

(6) (Ngl 2R, III, nr. 48) (1489) (side 123): «Seglene er anbrakt i to rekker»: «24. OLEF GUNNERSON» (D.N.2, nr. 955) (1489).

(7) «Jtem kiære herre oc faadder ær jeg begiærandis aff Eder eit got raad i sa motte at jeg haffuer tet i akth at jeg wiil sende Beinkt Karsson offuer tiil Tysland oc tiidt som jeg haffuer hørt som myn brodher skwlle varæ oc fforhøra til viisse huad heller han ær leffuendis eller døødh at jeg tet kwnne vete tiil visse huad jeg skal rætte mig effther. Oc haafuer jeg tet i myn akt at giøre taa all lekawell met Eders raadh oc velie». (D.N.22, nr. 226) (1532)

(8) Bjønnes, Løberg, Vigerust, Weidling: Semleng-ætten i Valdres og Losna ætten i Sogn. Problemer og drøfting, NST 34 (1994), side 188.
[…]

(23) Johan Fredrik Lampe: Bergens Stifts biskoper og præster efter reformationen, side 1 (1895).

(24) Se f.eks. biografi om Gjeble Pederssøn i SNL: <https://nbl.snl.no/Gjeble_Pederss%C3%B8n>

(25) F.eks. Ms.4° 597 Iver Nielssøn Hirtzholm: Insignia quædam virorum illustrium in Norvegia quodam habitantium. <http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digimanus_64722>

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Nissen, Harald og Terje Bratberg | utgivelsesår = 2013 | tittel = Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende | utgivelsessted = Trondheim | forlag = Pirforlaget | url = | 382 s}}

==Se også==
*[[Gerhard Schønings våpenbok]]
*[[Våpenskjold]]
*[[Adel]]

==Eksterne lenker==
*[https://nbl.snl.no/Gerhard_Sch%C3%B8ning Gerhard Schøning] (Norsk biografisk leksikon/nbl.snl.no).

[[Kategori:Heraldisk litteratur ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Våpenskjold ]]
[[Kategori:Våpenførende slekter i Norge]]

Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende (bok)

2021-11-22T07:43:57Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende. Etter et manuskript i Gunnerusbiblioteket i Trondheim = L'armorial de Schøning = Schøning's armorial'''
| forfatter(e) = Nissen, Harald sr. Bratberg, Terje
| bidragsyter = NTNU Gunnerusbiblioteket
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Pirforlaget
| utgivelsessted = Trondheim
| årstall = 2013
| sideantall = 382 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Flerspråklig. Norsk (bokmål), fransk og engelsk
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71467978810002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

Harald Nissen sr. (1932–) og Terje Bratberg (1955–) ga ut '''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende'''<ref>Nissen, Harald og Terje Bratberg. ''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende''. Pirforlaget, Trondheim, 2013.</ref> i Trondheim 2013.

Bokens utgangspunkt var [[Gerhard Schønings våpenbok|Gerhard Schønings kopi]] av [[Iver Hirtzholms våpenbok]], som finnes ved NTNU Gunnerusbiblioteket. Hirtzholms [[våpenbok]] eies av Nasjonalbiblioteket. Verket har flott layout og gjengir Schønings våpenbok i faksimile, som ifølge anmelderen er en fryd å bla gjennom. Boken inneholder kapitler om norsk [[heraldikk]], og en kommentardel til [[Våpenskjold|våpnene]] med [[blasonering]], biografier og kilder. Anmelderen viste gjennom fire eksempler at innholdet ikke var optimalt. Forfatterne har ikke benyttet nyere forskning, og bruken av gamle sekundærkilder førte til misforståelser og feil. De genealogiske opplysningene er til dels mangelfulle og feilaktige.

==Omtaler og anmeldelser==
Johan Marius Setsaas anmeldte ''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende'' i [[Genealogen]] 2014.<ref>Setsaas, Johan Marius. «Schønings våpenbok. Til glede og bekymring», ''[[Genealogen]]'', nr 2, 2014, s. 45–49.</ref>

«Det er ikke hver dag en publikasjon av dette slaget ser dagens lys. Utgivelser av norske våpenbøker i et format som dette er slett ikke dagligdags kost for å si det slik. Forventningene til denne boken var derfor enorme, og gleden ditto overveldende, over å endelig kunne sitte og bla seg gjennom våpenboken. Originalen, ''Schønings manuskript'', befinner seg ved spesialsamlingene ved UB i Trondheim, men er i all hovedsak basert på en kopi foretatt av Schøning av ''Hirtzholms norske våpenbok'', «Jnsignia qvædam virorum illustrium in Norvegia qvondam habitantium», og som befinner seg i kopi ved nasjonalbiblioteket. (1)
Utgivelsen av Schønings våpenbok ved ''Harald Nissen sr'' og ''Terje T.V. Bratberg'' kommer i et stort og tiltalende format og ditto flott layout. Innholdet i boken er tredelt: Først følger en oversikt over forskningshistorie, metode, analyse av manuskriptet, litt om heraldikkens opprinnelse, norsk heraldikk og heraldikkens grunnregler mv. Dernest følger en del II med faksimiler av originalen, altså kort og godt en kildetro gjengivelse av våpentegningene med dertil hørende originaltekst. Til slutt følger bokens del III med en kommentardel til det enkelte våpen og dets opplysninger i originalen, blasonering, dertil hørende biografier, kilder og litteraturoversikt. Boken omfatter til sammen litt over 380 sider, og inneholder foruten litteraturoversikten også et personregister og et saksregister.
Faksimiledelen er i seg selv en fryd å bla seg gjennom for alle og enhver med interesse for norsk heraldikk og norsk middelaldergenealogi: Flotte tegninger av eldre våpenskjold og dertil hørende spennende opplysninger i originalteksten (…skjønt altså mye av dette allerede er kjent fra før gjennom «Hirtzholm»…). Dette gjør at denne boken i utgangspunktet er «''et must''» for alle og en hver som har en genuin interesse for norsk heraldikk og norsk middelaldergenealogi.

Men boken til Nissen og Bratberg er ikke uproblematisk, for å si det forsiktig. Utfordringene melder seg særlig i kommentardelen (del III, s. 221 ff.), og da i forbindelse med de genealogiske og biografiske opplysningene som forfatterne bringer videre. Utgiverne beskriver selv kommentardelen slik (side 22): «''Deretter følger en kommentardel hvor det gjengis ulike litterære kommentarer til våpnene, et forsøk på å identifisere slekter eller personer som har båret våpnene og eventuelle andre opplysninger. Neste element i hver artikkel er en oversikt over kilder og til slutt litteratur''».

En rask gjennomgang av litteraturreferansen til artiklene i kommentardelen, viser umiddelbart at forfatterne ikke i noen nevneverdig grad har gjort bruk av aktuelle genealogiske artikler i f.eks. Norsk slektshistorisk tidsskrift (NST) eller i Genealogen. Ei heller ser det ut til at forfatterne har fulgt med i de mange middelalderdebattene på nettet de siste årene, særlig kanskje debattene i brukerforumet til Digitalarkivet.

Manglende bruk av oppdatert forskningsstatus viser seg også å være en av denne bokens største svakheter, Rett nok nevnes NST i forbindelse med forskningshistorie av for fatterne (side 10): «''Fra 1927 utkommer Norsk slektshistorisk tidsskrift som har publisert en rekke artikler med heraldisk innhold. Noen er av utmerket kvalitet, mens andre er mer dubiøse. ''». Mulig det, at heraldikk ikke har vært NST’s sterkeste side, men tidsskriftet har uten tvil publisert en hel rekke med middelaldergenealogiske artikler av høy kvalitet. Derfor blir det noe uforståelig at forfatterne ikke i større grad har dratt nytte av dette stoffet, samtidig som de selv påpeker (side 13) at: Genealogi er en ''viktig hjelpevitenskap''.

Forfatterne har ellers satt seg høye mål med å identifisere den enkelte våpenbærer og ditto slekter, og skriver derfor optimistisk og overbevisende under metode (side 13):
:«''Mange av opplysningene i teksten relaterer seg til kjente personer, som Alf Haraldsson, Ogmund Finsson, biskop Andor av Bergen, Christoffer Trondsson, Gjeble Pederssøn, Havtore Jonsson, slektene Benkestokk, Båt, Bagge, Bernhoft, Bolt, Darre, Flemming, Galle, Orm, Orning, Smør osv. Disse lar seg lett gjenfinne i Diplo matarium Norvegicum, Regesta Norvegica og Norske Rigsregistranter. Personer og slekter lar seg derfor ofte lett identifisere og sette inn i en sammenheng''».

Spørsmålet blir jo derfor følgende: Er det virkelig så enkelt som forfatterne her hevder?
Etter noen uker med en nærmere gjennomgang av denne boken og de «''genealogiske opplysningene''» den bringer, så er det faktisk dessverre bare så vidt at en makter å gå løs på en anmeldelse av denne boken. Håpløsheten bunner i det faktum at dersom en skulle foreta en fullstendig gjennomgang av alle de opplysningene som fremkommer, så ville en antagelig ha fritidssysler i flere måneder fremover. Ja, du leste faktisk riktig, for boken er nemlig så full av genealogiske feil og mangler, at det trolig ville kreve flere hundre sider med utredningsarbeid for å rette opp alle de feilene som denne boken presenterer.

Ideelt sett burde det derfor ha vært foretatt, og presentert, en komplett gjennomgang av alle artiklene i denne boken, fra A til Å, men det sier seg selv at det ikke lar seg gjøre i en kort bokmelding som dette. Jeg vil derfor i det etterfølgende i all hovedsak begrense dette til noen få konkrete caser.

''Eksempel 1: Nr. 22 Bagge og nr. 23. Bagge (side 236 og 237).''
Bagge, eller rettere sagt, riksråden ''Olav Gunnarsson Bagge'', kjent 1488 til 1525, 3 volder åpenbart en del problemer for forfatterne av våpenboken. Under nr. ''22 Bagge'', med våpenet «en rose», skriver forfatterne følgende:
:''Kommentarer: Dette er våpenet til Oluf Bagge (død e. 1493), NRR 1489 og lensherre i Jemtland. Han var far til Niels Bagge, som var far til slektens siste mann Oluf Nilsen Bagge (død 1525), lagmann på Steigen, lensherre i Jemtland. Han var far til jomfru Magdalena Olufsdatter Bagge (død 1547) til Hatteberg (Rosendal) i Hardanger og Anne Olufsdatter Bagge, abbedisse i Munkeliv kloster. Litteratur: DAA 1885, side 25f. Under nr. 23 Bagge, med våpenet horisontalt delt med øverst tre kronede menneskehoder og nederst en stående fugl, skriver forfatterne følgende: «Kommentarer: Thord Eriksson, lagmand i Oslo, nevnt 1340–1345. Oluf Bagge nevnes 1525. Achen omtaler slekten som Bagge IX af Norge: En skråbjælke (eller en bjælke) mellem hvidt, hvori to eller tre konede menneskehoveder og rødt hvori en stående fugl. På hjelmen en fugl. Oprindeligt førte slægten vistnok lodret delt. 1. feldt en halv ørn fast på delingen. 2. felt to kronede hoveder. Uradel, Norge. Se også slægten Thield, s. 328. Litteratur: Achen, s. 451, jfr. S.328. DAA, s. 25. NDA, s.15.''

Her rotes det til noe aldeles forferdelig. Ikke bare tillegges riksråden Olav Gunnarsson her feil patronym (Nilsen), men han gjøres også til flere forskjellige personer: «''Olav Bagge (død e. 1493) ''» og «Olav Nilsen Bagge (død 1525)», begge under nr. 22 Bagge, og «''Oluf Bagge nevnes 1525''», under nr. 23 Bagge. Dessuten tillegges riksråden her også feil våpen, nemlig «rosen». Riktignok fantes det en person som tillegges tilnavnet Bagge, og som førte en rose i våpenet, nemlig ''Andres Joarsson'', kjent (1352)–1364–1369, (4) men riksråden Olav Gunnarsson Bagge førte seglet som gjengies under ''nr. 23 Bagge'', nemlig en fugl og de «kronede menneskehodene». (5) Hans ''patronym'' fremkommer av seglet som vedhenger diplomet fra 1489. (6)

Dessuten, når forfatterne skriver under ''nr. 22 Bagge'', at den Olav Bagge som døde i 1525, far til ''Magdalena Olavsdatter'' mv, var ''slektens siste mann'', så er heller ikke dette riktig: I brev datert 30. desember 1532 skriver Magdalena Olavsdatter til Eske Bille og forteller at hun har tenkt å sende Benkt Karlssøn til Tyskland for å få vite om broren hennes er levende eller død, og ber om Eskes råd. (7) Denne ikke navngitte broren må i alle fall være avgått ved døden uten livsarvinger før arven etter jomfru Magdalena Olavsdatter ble fordelt.

Misforståelsene rundt Olav Gunnarsson Bagges patronym kunne ha vært unngått, dersom forfatterne av Schønings våpenbok hadde fått med seg artikkelen om «Semeleng-ætten i Valdres og Losna ætten i Sogn» i NST fra 1994.

Her skriver nemlig forfatterne av nevnte artikkel følgende om Olav Gunnarsson Bagge:
:«''Olav Bagge er tidligere i litteraturen, uvisst av hvilke grunner, kalt både Olav Nilsson, Olav Sigvardsson og Olav Knutsson». Noen mulige årsaker til dette, finnes bl.a. i NBL, der han omtales som Olav Nilsson. Det samme gjøres også i Danmark Adels Aarbog. Og for så vidt også i NST 1 (1927), side 19, der han også omtales som «Olav Nielssønn Bagge». (8)''
Bakgrunnen for misforståelsen rundt riksråden Olav Bagges patronym er altså å finne i DAA, dernest i NBL I, deretter altså i artikkelen om Losna-ætta i NST 1, samt Munthes fremstilling av Norske slektsmerker samme sted i 1927. […] [Etterfølges av ytterligere tre eksempler]

Her kunne en som sagt ha fortsatt, nærmest ut i det uendelige, med å påpeke de mangelfulle og direkte feilaktige opplysningene som Schønings våpenbok formidler. En ting er å gjengi eldre allerede etablerte feilopplysninger fra eldre sekundære kilder, men forfatterne roter til tider selv også, og åpenbart uten å reflektere over hva de egentlig skriver. F.eks. kalles Guttorm Eriksson (død ca 1349) et sted for Havtore Jonssons fetters sønn (side 230), mens han et annet sted kalles Havtore Jonssons søskenbarn (side 275). Eller, når superintendenten Geble Pederssøn et sted oppgis å ha ført våpenet sparre med stjerne under, og en halv ørn og en halv lilje, og der det utrykkelig oppgis i våpenboken at dette var M. Geble Pedersens fædrene (side 271), så kan han naturlig nok ikke samtidig være en sønn av Hr. Peder Simonssøn, som selv førte et helt annet våpen (side 371). Denne siste var som vi vet slett ingen rådmann, men derimot en geistlig person. Her videreformidler forfatterne de feilaktige opplysningene om superintendenten Geble Pederssøns far, og som Lampe åpenbart er opphavsmannen til, (23) og som senere er gjentatt i det uendelige. (24) Men, en forbauses likevel over at forfatterne selv her ikke reflekterer over det umulige i de opplysningene som de selv videreformidler om superintendenten Geble Pederssøn.

Inntrykket en så sitter igjen med etter å ha vært igjennom Schønings våpenbok, er at de genealogiske opplysningene som boken presenterer er svært mangelfulle og til tider direkte feilaktige. Med bakgrunn i dette, må det derfor advares mot å stole blindt på opplysningene som fremkommer i boken. Dette er synd, for dette kunne ha vært et utmerket referanseverk, men det ble det altså ikke, på tross av forfatternes egne optimistiske ord i innledningen: «Personer og slekter lar seg (derfor) ofte lett identifisere og sette inn i en sammenheng».

Når så flere av de norske våpenbøkene nå også er digitalt tilgjengelig, så er det derfor ingen grunn til å gå til en anskaffelse av Schønings våpenbok. (25) Johan Marius Setsaas

===Noter===
Diplomatarium Norvegicum finnes på nett og er søkbare på adressen: <http://www.dokpro.uio.no/dipl_norv/diplom_felt.html>
(1) Håndskriftavdelingen, Ms 4o nr. 597. Tore H. Vigerust la som kjent i sin tid ut teksten fra Hirtzholms norske våpenbok på sin hjemmeside.

(2) Et par gode eksempel i denne forbindelse er bokens gjennomgang av Nr. 9 Amund Findsen (= eg. Ogmund Finnson), side 227–229. Her nevnes f.eks. ikke med et eneste ord Lars Løbers artikkel i NST om denne ætta fra 2006: Hestbøætta NST 40, s. 267ff (2006). Eller ved gjennomgangen av nr. 11. Amund Toridhsen, (= eg. «Andenes-Tjøtta» ætta) side 230–231, der Spangens artikkel fra 1951 om Herlog Hudfat ikke er nevnt (NST 13, 1951). I denne artikkelen tilbakeviser Spangen at Amund Tørisson var eier av gården Ringnes, altså stikk i strid med hva forfatterne selv her skriver, nemlig at: «Amund Tørisen (Kamp, død 1528) eide Ringnes i Stange» (!)

(3) Nevnes første gang i kildene som fogd i Jemtland i 1488 (JHD 2, nr. 198) (1488) (16. februar). Fogd i Jemtland og Gauldalen i 1501. (D.N.14, nr. 202) (1501), Fogd og høvedsmann over Jemtland og Gauldalen i 1506 (D.N.14, nr. 219) (1506). I 1514 omtales han som lagmann i Steigen (D.N.2, nr. 1046) (1514). Væpner og riksråd i 1524: (DN.1, nr. 1067) (1524). Han nevnes siste gangen i live i Oslo 25. januar 1525: (D.N.8, nr. 529) (1525). Omtales som avdød i diplom fra Vincens Lunge til erkebisko pen, datert 28. februar 1525. (D.N.7, nr. 601) (1525). Her fremkommer det også at Olav Bagge på dette tidspunktet må ha vært lagmann i Steigen, men at han var tiltenkt Jemtland (etter Olav Galle): «… Item werdugeste fader met gudt werdes ether nade till ether tage Jemptelandt som Oluff Bagge hues siell gudt nade skulle hafft po thet at ingen aff wor[e] wwenner thet fange skaldt eller skicker ther till enn *giodt tro from karll som kandt oc will giøre wor nadugeste herre kong Ffrederic oc Norges rige thienesthe vtaff...», og videre i diplomet: «…kom her tiender at forne Oluff Bagge skulle waret døder. Tha effter samme tiender oc beffalning som ieg haffde aff hans nade wnthe ieg thenne breffuisere Silffast Ellingeson lagmands dømet offuer Steget.:».

(4) Det er i pastor Andreas Mørchs selgtegninger ca. 1790–1800, i kopi fra 1815 ved W. Benzon, denne opplysningen fremkommer: «59. Andreas Joarsen Foged 1352 paa Hedemarken, var af den adelige Slægt Bagge med Rosen». (Pastor Andreas Mørchs segltegninger, ca. 1790–1800, i kopi 1815). Denne kopien fra 1815 finnes nå også digitalt tilgjengelig ved NB: Ms.4° 598 Andreas Mørch: Copie af de fra Herr Pastor Mørch i Norge nedsendte Beskrivelser og Tegninger af gamle norske Sigiller. Ved W. Benzon.(1815) <http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digimanus_64746>. Kilden fra 1352 som tillegger Andres Joarsson tilnavnet Bagge kjenner vi ikke lengre, men han burde være lik den Andreas Joarsson som nevnes som sysselmann i nordreluten av Hedemark i 1364, omtales ved en handel i 1366, samt kalles for ombudsmannen til herr Sigurd Havtoresson i 1369. (R.N.6, nr. 975) (1364), (D.N.2, nr. 381) (1364), (R.N.6, nr. 1104) (1366), (D.N.4, nr. 455) (1366, (R.N.6, nr. 1343) (1369), (D.N.2, nr. 403) (1369). Det som særlig styrker antagelsen om at han er samme person, er seglet ved diplomet fra 1364, som viser en rose (Dog er utformingen av rosen her vidt forskjellig fra Mørchs tegning). Seglet er gjengitt i Norske sigiller fra middelalderen I (1899–1950), nr. 778, Pl. IXL, og med kommentarer s. 55. <http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesbok& bokid=verdsegl>. Han er dessuten omtalt av Munthe, G: Heraldisk-historiske optegnelser, i Samlinger til det norske folks sprog og historie 4. bind (1836), side 573. Derimot er Munthes antagelse her om at han skulle være lik den lensmann Andres som nevnes i diplom fra 1347 heller tvilsom (D.N.1, nr. 306) (1347).

(5) Hans segl er kjent fra diplomet i 1489: (Ngl 2R, III, nr. 48) (1489) (side 123), (D.N.2, nr. 955) (1489), samt fra diplomene: (D.N.1, nr. 1067) (1524), (D.N.9, nr. 532) (1524), (D.N.9, nr. 534) (1524), (D.N.22, nr. 130) (1524). Dessuten er hans segl og gjengitt hos Storck i 1910 (Herman Storck: Dansk vaabenbog (1910), samt hos Achen, i 1973, side 451 (Sven Tito Achens: «Danske adelsvåbener» (1973). Munthe gjengir riktig segl for riksråden Olav Bagge i 1927, men bommer derimot på hans patronym: «Fig. 95: Delt ved en skraabjelke i b. og sø. 1° to kronede hoder, jevnsides i forhold til bjelken: 2° en gaaende and (Bagge, riksraad Oluf Nilssøn B’s slegt)». (Munthe, C.M: Norske slektsmerker, NST 1, (1927), side 51, samt planche III, samme sted.)

(6) (Ngl 2R, III, nr. 48) (1489) (side 123): «Seglene er anbrakt i to rekker»: «24. OLEF GUNNERSON» (D.N.2, nr. 955) (1489).

(7) «Jtem kiære herre oc faadder ær jeg begiærandis aff Eder eit got raad i sa motte at jeg haffuer tet i akth at jeg wiil sende Beinkt Karsson offuer tiil Tysland oc tiidt som jeg haffuer hørt som myn brodher skwlle varæ oc fforhøra til viisse huad heller han ær leffuendis eller døødh at jeg tet kwnne vete tiil visse huad jeg skal rætte mig effther. Oc haafuer jeg tet i myn akt at giøre taa all lekawell met Eders raadh oc velie». (D.N.22, nr. 226) (1532)

(8) Bjønnes, Løberg, Vigerust, Weidling: Semleng-ætten i Valdres og Losna ætten i Sogn. Problemer og drøfting, NST 34 (1994), side 188.
[…]

(23) Johan Fredrik Lampe: Bergens Stifts biskoper og præster efter reformationen, side 1 (1895).

(24) Se f.eks. biografi om Gjeble Pederssøn i SNL: <https://nbl.snl.no/Gjeble_Pederss%C3%B8n>

(25) F.eks. Ms.4° 597 Iver Nielssøn Hirtzholm: Insignia quædam virorum illustrium in Norvegia quodam habitantium. <http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digimanus_64722>

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Nissen, Harald og Terje Bratberg | utgivelsesår = 2013 | tittel = Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende | utgivelsessted = Trondheim | forlag = Pirforlaget | url = | 382 s}}

==Se også==
*[[Gerhard Schønings våpenbok]]
*[[Våpenskjold]]
*[[Adel]]

==Eksterne lenker==
*[https://nbl.snl.no/Gerhard_Sch%C3%B8ning Gerhard Schøning] (Norsk biografisk leksikon/nbl.snl.no).

[[Kategori:Heraldisk litteratur ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Våpenskjold ]]
[[Kategori:Våpenførende slekter i Norge]]

Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende (bok)

2021-11-22T07:32:32Z

Sølvi Løchen: Ny side: {{Infoboks litteratur | bilde = | bildetekst = | tittel = '''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende. Etter…

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende. Etter et manuskript i Gunnerusbiblioteket i Trondheim = L'armorial de Schøning = Schøning's armorial'''
| forfatter(e) = Nissen, Harald sr. Bratberg, Terje
| bidragsyter = NTNU Gunnerusbiblioteket
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Pirforlaget
| utgivelsessted = Trondheim
| årstall = 2013
| sideantall = 382 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Flerspråklig. Norsk (bokmål), fransk og engelsk
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71467978810002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

Harald Nissen sr. (1932–) og Terje Bratberg (1955–) ga ut '''Schønings våpenbok : gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende'''<ref>Nissen, Harald og Terje Bratberg. ''Schønings våpenbok. Til glede og bekymring''. Pirforlaget, Trondheim, 2013.</ref> i Trondheim 2013.

Bokens utgangspunkt var [[Gerhard Schønings våpenbok|Gerhard Schønings kopi]] av [[Iver Hirtzholms våpenbok]], som finnes ved NTNU Gunnerusbiblioteket. Hirtzholms [[våpenbok]] eies av Nasjonalbiblioteket. Verket har flott layout og gjengir Schønings våpenbok i faksimile, som ifølge anmelderen er en fryd å bla gjennom. Boken inneholder kapitler om norsk [[heraldikk]], og en kommentardel til [[Våpenskjold|våpnene]] med [[blasonering]], biografier og kilder. Anmelderen viste gjennom fire eksempler at innholdet ikke var optimalt. Forfatterne har ikke benyttet nyere forskning, og bruken av gamle sekundærkilder førte til misforståelser og feil. De genealogiske opplysningene er til dels mangelfulle og feilaktige.

==Omtaler og anmeldelser==
Johan Marius Setsaas anmeldte ''Schønings våpenbok : gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende'' i [[Genealogen]] 2014.<ref>Setsaas, Johan Marius. «Schønings våpenbok : gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende», ''[[Genealogen]]'', nr 2, 2014, s. 45–49.</ref>

«Det er ikke hver dag en publikasjon av dette slaget ser dagens lys. Utgivelser av norske våpenbøker i et format som dette er slett ikke dagligdags kost for å si det slik. Forventningene til denne boken var derfor enorme, og gleden ditto overveldende, over å endelig kunne sitte og bla seg gjennom våpenboken. Originalen, ''Schønings manuskript'', befinner seg ved spesialsamlingene ved UB i Trondheim, men er i all hovedsak basert på en kopi foretatt av Schøning av ''Hirtzholms norske våpenbok'', «Jnsignia qvædam virorum illustrium in Norvegia qvondam habitantium», og som befinner seg i kopi ved nasjonalbiblioteket. (1)
Utgivelsen av Schønings våpenbok ved ''Harald Nissen sr'' og ''Terje T.V. Bratberg'' kommer i et stort og tiltalende format og ditto flott layout. Innholdet i boken er tredelt: Først følger en oversikt over forskningshistorie, metode, analyse av manuskriptet, litt om heraldikkens opprinnelse, norsk heraldikk og heraldikkens grunnregler mv. Dernest følger en del II med faksimiler av originalen, altså kort og godt en kildetro gjengivelse av våpentegningene med dertil hørende originaltekst. Til slutt følger bokens del III med en kommentardel til det enkelte våpen og dets opplysninger i originalen, blasonering, dertil hørende biografier, kilder og litteraturoversikt. Boken omfatter til sammen litt over 380 sider, og inneholder foruten litteraturoversikten også et personregister og et saksregister.
Faksimiledelen er i seg selv en fryd å bla seg gjennom for alle og enhver med interesse for norsk heraldikk og norsk middelaldergenealogi: Flotte tegninger av eldre våpenskjold og dertil hørende spennende opplysninger i originalteksten (…skjønt altså mye av dette allerede er kjent fra før gjennom «Hirtzholm»…). Dette gjør at denne boken i utgangspunktet er «''et must''» for alle og en hver som har en genuin interesse for norsk heraldikk og norsk middelaldergenealogi.

Men boken til Nissen og Bratberg er ikke uproblematisk, for å si det forsiktig. Utfordringene melder seg særlig i kommentardelen (del III, s. 221 ff.), og da i forbindelse med de genealogiske og biografiske opplysningene som forfatterne bringer videre. Utgiverne beskriver selv kommentardelen slik (side 22): «''Deretter følger en kommentardel hvor det gjengis ulike litterære kommentarer til våpnene, et forsøk på å identifisere slekter eller personer som har båret våpnene og eventuelle andre opplysninger. Neste element i hver artikkel er en oversikt over kilder og til slutt litteratur''».

En rask gjennomgang av litteraturreferansen til artiklene i kommentardelen, viser umiddelbart at forfatterne ikke i noen nevneverdig grad har gjort bruk av aktuelle genealogiske artikler i f.eks. Norsk slektshistorisk tidsskrift (NST) eller i Genealogen. Ei heller ser det ut til at forfatterne har fulgt med i de mange middelalderdebattene på nettet de siste årene, særlig kanskje debattene i brukerforumet til Digitalarkivet.

Manglende bruk av oppdatert forskningsstatus viser seg også å være en av denne bokens største svakheter, Rett nok nevnes NST i forbindelse med forskningshistorie av for fatterne (side 10): «''Fra 1927 utkommer Norsk slektshistorisk tidsskrift som har publisert en rekke artikler med heraldisk innhold. Noen er av utmerket kvalitet, mens andre er mer dubiøse. ''». Mulig det, at heraldikk ikke har vært NST’s sterkeste side, men tidsskriftet har uten tvil publisert en hel rekke med middelaldergenealogiske artikler av høy kvalitet. Derfor blir det noe uforståelig at forfatterne ikke i større grad har dratt nytte av dette stoffet, samtidig som de selv påpeker (side 13) at: Genealogi er en ''viktig hjelpevitenskap''.

Forfatterne har ellers satt seg høye mål med å identifisere den enkelte våpenbærer og ditto slekter, og skriver derfor optimistisk og overbevisende under metode (side 13):
:«''Mange av opplysningene i teksten relaterer seg til kjente personer, som Alf Haraldsson, Ogmund Finsson, biskop Andor av Bergen, Christoffer Trondsson, Gjeble Pederssøn, Havtore Jonsson, slektene Benkestokk, Båt, Bagge, Bernhoft, Bolt, Darre, Flemming, Galle, Orm, Orning, Smør osv. Disse lar seg lett gjenfinne i Diplo matarium Norvegicum, Regesta Norvegica og Norske Rigsregistranter. Personer og slekter lar seg derfor ofte lett identifisere og sette inn i en sammenheng''».

Spørsmålet blir jo derfor følgende: Er det virkelig så enkelt som forfatterne her hevder?
Etter noen uker med en nærmere gjennomgang av denne boken og de «''genealogiske opplysningene''» den bringer, så er det faktisk dessverre bare så vidt at en makter å gå løs på en anmeldelse av denne boken. Håpløsheten bunner i det faktum at dersom en skulle foreta en fullstendig gjennomgang av alle de opplysningene som fremkommer, så ville en antagelig ha fritidssysler i flere måneder fremover. Ja, du leste faktisk riktig, for boken er nemlig så full av genealogiske feil og mangler, at det trolig ville kreve flere hundre sider med utredningsarbeid for å rette opp alle de feilene som denne boken presenterer.

Ideelt sett burde det derfor ha vært foretatt, og presentert, en komplett gjennomgang av alle artiklene i denne boken, fra A til Å, men det sier seg selv at det ikke lar seg gjøre i en kort bokmelding som dette. Jeg vil derfor i det etterfølgende i all hovedsak begrense dette til noen få konkrete caser.

''Eksempel 1: Nr. 22 Bagge og nr. 23. Bagge (side 236 og 237).''
Bagge, eller rettere sagt, riksråden ''Olav Gunnarsson Bagge'', kjent 1488 til 1525, 3 volder åpenbart en del problemer for forfatterne av våpenboken. Under nr. ''22 Bagge'', med våpenet «en rose», skriver forfatterne følgende:
:''Kommentarer: Dette er våpenet til Oluf Bagge (død e. 1493), NRR 1489 og lensherre i Jemtland. Han var far til Niels Bagge, som var far til slektens siste mann Oluf Nilsen Bagge (død 1525), lagmann på Steigen, lensherre i Jemtland. Han var far til jomfru Magdalena Olufsdatter Bagge (død 1547) til Hatteberg (Rosendal) i Hardanger og Anne Olufsdatter Bagge, abbedisse i Munkeliv kloster. Litteratur: DAA 1885, side 25f. Under nr. 23 Bagge, med våpenet horisontalt delt med øverst tre kronede menneskehoder og nederst en stående fugl, skriver forfatterne følgende: «Kommentarer: Thord Eriksson, lagmand i Oslo, nevnt 1340–1345. Oluf Bagge nevnes 1525. Achen omtaler slekten som Bagge IX af Norge: En skråbjælke (eller en bjælke) mellem hvidt, hvori to eller tre konede menneskehoveder og rødt hvori en stående fugl. På hjelmen en fugl. Oprindeligt førte slægten vistnok lodret delt. 1. feldt en halv ørn fast på delingen. 2. felt to kronede hoveder. Uradel, Norge. Se også slægten Thield, s. 328. Litteratur: Achen, s. 451, jfr. S.328. DAA, s. 25. NDA, s.15.''

Her rotes det til noe aldeles forferdelig. Ikke bare tillegges riksråden Olav Gunnarsson her feil patronym (Nilsen), men han gjøres også til flere forskjellige personer: «''Olav Bagge (død e. 1493) ''» og «Olav Nilsen Bagge (død 1525)», begge under nr. 22 Bagge, og «''Oluf Bagge nevnes 1525''», under nr. 23 Bagge. Dessuten tillegges riksråden her også feil våpen, nemlig «rosen». Riktignok fantes det en person som tillegges tilnavnet Bagge, og som førte en rose i våpenet, nemlig ''Andres Joarsson'', kjent (1352)–1364–1369, (4) men riksråden Olav Gunnarsson Bagge førte seglet som gjengies under ''nr. 23 Bagge'', nemlig en fugl og de «kronede menneskehodene». (5) Hans ''patronym'' fremkommer av seglet som vedhenger diplomet fra 1489. (6)

Dessuten, når forfatterne skriver under ''nr. 22 Bagge'', at den Olav Bagge som døde i 1525, far til ''Magdalena Olavsdatter'' mv, var ''slektens siste mann'', så er heller ikke dette riktig: I brev datert 30. desember 1532 skriver Magdalena Olavsdatter til Eske Bille og forteller at hun har tenkt å sende Benkt Karlssøn til Tyskland for å få vite om broren hennes er levende eller død, og ber om Eskes råd. (7) Denne ikke navngitte broren må i alle fall være avgått ved døden uten livsarvinger før arven etter jomfru Magdalena Olavsdatter ble fordelt.

Misforståelsene rundt Olav Gunnarsson Bagges patronym kunne ha vært unngått, dersom forfatterne av Schønings våpenbok hadde fått med seg artikkelen om «Semeleng-ætten i Valdres og Losna ætten i Sogn» i NST fra 1994.

Her skriver nemlig forfatterne av nevnte artikkel følgende om Olav Gunnarsson Bagge:
:«''Olav Bagge er tidligere i litteraturen, uvisst av hvilke grunner, kalt både Olav Nilsson, Olav Sigvardsson og Olav Knutsson». Noen mulige årsaker til dette, finnes bl.a. i NBL, der han omtales som Olav Nilsson. Det samme gjøres også i Danmark Adels Aarbog. Og for så vidt også i NST 1 (1927), side 19, der han også omtales som «Olav Nielssønn Bagge». (8)''
Bakgrunnen for misforståelsen rundt riksråden Olav Bagges patronym er altså å finne i DAA, dernest i NBL I, deretter altså i artikkelen om Losna-ætta i NST 1, samt Munthes fremstilling av Norske slektsmerker samme sted i 1927. […] [Etterfølges av ytterligere tre eksempler]

Her kunne en som sagt ha fortsatt, nærmest ut i det uendelige, med å påpeke de mangelfulle og direkte feilaktige opplysningene som Schønings våpenbok formidler. En ting er å gjengi eldre allerede etablerte feilopplysninger fra eldre sekundære kilder, men forfatterne roter til tider selv også, og åpenbart uten å reflektere over hva de egentlig skriver. F.eks. kalles Guttorm Eriksson (død ca 1349) et sted for Havtore Jonssons fetters sønn (side 230), mens han et annet sted kalles Havtore Jonssons søskenbarn (side 275). Eller, når superintendenten Geble Pederssøn et sted oppgis å ha ført våpenet sparre med stjerne under, og en halv ørn og en halv lilje, og der det utrykkelig oppgis i våpenboken at dette var M. Geble Pedersens fædrene (side 271), så kan han naturlig nok ikke samtidig være en sønn av Hr. Peder Simonssøn, som selv førte et helt annet våpen (side 371). Denne siste var som vi vet slett ingen rådmann, men derimot en geistlig person. Her videreformidler forfatterne de feilaktige opplysningene om superintendenten Geble Pederssøns far, og som Lampe åpenbart er opphavsmannen til, (23) og som senere er gjentatt i det uendelige. (24) Men, en forbauses likevel over at forfatterne selv her ikke reflekterer over det umulige i de opplysningene som de selv videreformidler om superintendenten Geble Pederssøn.

Inntrykket en så sitter igjen med etter å ha vært igjennom Schønings våpenbok, er at de genealogiske opplysningene som boken presenterer er svært mangelfulle og til tider direkte feilaktige. Med bakgrunn i dette, må det derfor advares mot å stole blindt på opplysningene som fremkommer i boken. Dette er synd, for dette kunne ha vært et utmerket referanseverk, men det ble det altså ikke, på tross av forfatternes egne optimistiske ord i innledningen: «Personer og slekter lar seg (derfor) ofte lett identifisere og sette inn i en sammenheng».

Når så flere av de norske våpenbøkene nå også er digitalt tilgjengelig, så er det derfor ingen grunn til å gå til en anskaffelse av Schønings våpenbok. (25) Johan Marius Setsaas

===Noter===
Diplomatarium Norvegicum finnes på nett og er søkbare på adressen: <http://www.dokpro.uio.no/dipl_norv/diplom_felt.html>
(1) Håndskriftavdelingen, Ms 4o nr. 597. Tore H. Vigerust la som kjent i sin tid ut teksten fra Hirtzholms norske våpenbok på sin hjemmeside.

(2) Et par gode eksempel i denne forbindelse er bokens gjennomgang av Nr. 9 Amund Findsen (= eg. Ogmund Finnson), side 227–229. Her nevnes f.eks. ikke med et eneste ord Lars Løbers artikkel i NST om denne ætta fra 2006: Hestbøætta NST 40, s. 267ff (2006). Eller ved gjennomgangen av nr. 11. Amund Toridhsen, (= eg. «Andenes-Tjøtta» ætta) side 230–231, der Spangens artikkel fra 1951 om Herlog Hudfat ikke er nevnt (NST 13, 1951). I denne artikkelen tilbakeviser Spangen at Amund Tørisson var eier av gården Ringnes, altså stikk i strid med hva forfatterne selv her skriver, nemlig at: «Amund Tørisen (Kamp, død 1528) eide Ringnes i Stange» (!)

(3) Nevnes første gang i kildene som fogd i Jemtland i 1488 (JHD 2, nr. 198) (1488) (16. februar). Fogd i Jemtland og Gauldalen i 1501. (D.N.14, nr. 202) (1501), Fogd og høvedsmann over Jemtland og Gauldalen i 1506 (D.N.14, nr. 219) (1506). I 1514 omtales han som lagmann i Steigen (D.N.2, nr. 1046) (1514). Væpner og riksråd i 1524: (DN.1, nr. 1067) (1524). Han nevnes siste gangen i live i Oslo 25. januar 1525: (D.N.8, nr. 529) (1525). Omtales som avdød i diplom fra Vincens Lunge til erkebisko pen, datert 28. februar 1525. (D.N.7, nr. 601) (1525). Her fremkommer det også at Olav Bagge på dette tidspunktet må ha vært lagmann i Steigen, men at han var tiltenkt Jemtland (etter Olav Galle): «… Item werdugeste fader met gudt werdes ether nade till ether tage Jemptelandt som Oluff Bagge hues siell gudt nade skulle hafft po thet at ingen aff wor[e] wwenner thet fange skaldt eller skicker ther till enn *giodt tro from karll som kandt oc will giøre wor nadugeste herre kong Ffrederic oc Norges rige thienesthe vtaff...», og videre i diplomet: «…kom her tiender at forne Oluff Bagge skulle waret døder. Tha effter samme tiender oc beffalning som ieg haffde aff hans nade wnthe ieg thenne breffuisere Silffast Ellingeson lagmands dømet offuer Steget.:».

(4) Det er i pastor Andreas Mørchs selgtegninger ca. 1790–1800, i kopi fra 1815 ved W. Benzon, denne opplysningen fremkommer: «59. Andreas Joarsen Foged 1352 paa Hedemarken, var af den adelige Slægt Bagge med Rosen». (Pastor Andreas Mørchs segltegninger, ca. 1790–1800, i kopi 1815) http://www.vigerust.net/tore/adel/heraldica_ubo598. html . Denne kopien fra 1815 finnes nå også digitalt tilgjengelig ved NB: Ms.4° 598 Andreas Mørch: Copie af de fra Herr Pastor Mørch i Norge nedsendte Beskrivelser og Tegninger af gamle norske Sigiller. Ved W. Benzon.(1815) http://urn.nb.no/URN:NBN: no-nb_digimanus_ 64746 . Kilden fra 1352 som tillegger Andres Joarsson tilnavnet Bagge kjenner vi ikke lengre, men han burde være lik den Andreas Joarsson som nevnes som sysselmann i nordreluten av Hedemark i 1364, omtales ved en handel i 1366, samt kalles for ombudsmannen til herr Sigurd Havtoresson i 1369. (R.N.6, nr. 975) (1364), (D.N.2, nr. 381) (1364), (R.N.6, nr. 1104) (1366), (D.N.4, nr. 455) (1366, (R.N.6, nr. 1343) (1369), (D.N.2, nr. 403) (1369). Det som særlig styrker antagelsen om at han er samme person, er seglet ved diplomet fra 1364, som viser en rose (Dog er utformingen av rosen her vidt forskjellig fra Mørchs tegning). Seglet er gjengitt i Norske sigiller fra middelalderen I (1899–1950), nr. 778, Pl. IXL, og med kommentarer s. 55. http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag= lesbok& bokid=verdsegl . Han er dessuten omtalt av Munthe, G: Heraldisk-historiske optegnelser, i Samlinger til det norske folks sprog og historie 4. bind (1836), side 573. Derimot er Munthes antagelse her om at han skulle være lik den lensmann Andres som nevnes i diplom fra 1347 heller tvilsom (D.N.1, nr. 306) (1347).

(5) Hans segl er kjent fra diplomet i 1489: (Ngl 2R, III, nr. 48) (1489) (side 123), (D.N.2, nr. 955) (1489), samt fra diplomene: (D.N.1, nr. 1067) (1524), (D.N.9, nr. 532) (1524), (D.N.9, nr. 534) (1524), (D.N.22, nr. 130) (1524). Dessuten er hans segl og gjengitt hos Storck i 1910 (Herman Storck: Dansk vaabenbog (1910), samt hos Achen, i 1973, side 451 (Sven Tito Achens: «Danske adelsvåbener» (1973). Munthe gjengir riktig segl for riksråden Olav Bagge i 1927, men bommer derimot på hans patronym: «Fig. 95: Delt ved en skraabjelke i b. og sø. 1° to kronede hoder, jevnsides i forhold til bjelken: 2° en gaaende and (Bagge, riksraad Oluf Nilssøn B’s slegt)». (Munthe, C.M: Norske slektsmerker, NST 1, (1927), side 51, samt planche III, samme sted.)

(6) (Ngl 2R, III, nr. 48) (1489) (side 123): «Seglene er anbrakt i to rekker»: «24. OLEF GUNNERSON» (D.N.2, nr. 955) (1489).

(7) «Jtem kiære herre oc faadder ær jeg begiærandis aff Eder eit got raad i sa motte at jeg haffuer tet i akth at jeg wiil sende Beinkt Karsson offuer tiil Tysland oc tiidt som jeg haffuer hørt som myn brodher skwlle varæ oc fforhøra til viisse huad heller han ær leffuendis eller døødh at jeg tet kwnne vete tiil visse huad jeg skal rætte mig effther. Oc haafuer jeg tet i myn akt at giøre taa all lekawell met Eders raadh oc velie». (D.N.22, nr. 226) (1532)

(8) Bjønnes, Løberg, Vigerust, Weidling: Semleng-ætten i Valdres og Losna ætten i Sogn. Problemer og drøfting, NST 34 (1994), side 188.
[…]

(23) Johan Fredrik Lampe: Bergens Stifts biskoper og præster efter reformationen, side 1 (1895).

(24) Se f.eks. biografi om Gjeble Pederssøn i <SNL: https://nbl.snl.no/Gjeble_Pederss%C3%B8n>

(25) F.eks. Ms.4° 597 Iver Nielssøn Hirtzholm: Insignia quædam virorum illustrium in Norvegia quodam habitantium. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_ digimanus_64722

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Nissen, Harald og Terje Bratberg | utgivelsesår = 2013 | tittel = Schønings våpenbok. Gamle norske adel efter et gammelt manuskript assessor Ifver Hirtzholm tilhørende | utgivelsessted = Trondheim | forlag = Pirforlaget | url = | 382 s}}

==Se også==
*[[Gerhard Schønings våpenbok]].
*[[Våpenskjold]].
*[[Adel]].

==Eksterne lenker==
*[https://nbl.snl.no/Gerhard_Sch%C3%B8ning Gerhard Schøning] (Norsk biografisk leksikon/nbl.snl.no)].

[[Kategori:Heraldisk litteratur ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Våpenskjold ]]
[[Kategori:Våpenførende slekter i Norge]]

Grunnlovens soldater (bok)

2021-11-21T07:27:11Z

Sølvi Løchen:

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Grunnlovens soldater'''
| forfatter(e) = Holm, Terje Harald
| bidragsyter =
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Forsvarsmuseet
| utgivelsessted = Oslo
| årstall = 2014
| sideantall = 227 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (bokmål)
| noter = Forsvarsmuseets skrifter, nr. 10
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71506244070002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

Terje Harald Holm (1951–) ga ut '''Grunnlovens soldater'''<ref>Holm, Terje Harald. ''Grunnlovens soldater''. Forsvarsmuseet, Oslo, 2014.</ref> i Oslo 2014.

Bokens hoveddel handler om den militære organisasjonen. Her gis det blant annet en fremstilling om hvordan soldater og underbefal rundt [[1814]], i garnison og på ekserserplassen, ble utdannet, og hvordan treningen ga fellesskapsfølelse og forståelse for sin egen plass i avdelingen. Ved hjelp av de detaljerte reglementene som det refereres fra, kan slektsforskeren plassere egne aner, om de var gevorbene soldater eller hadde andre militære titler, i det daglige soldatlivet. Ifølge anmelderen var boken vanskelig tilgjengelig, men likevel anbefalelsesverdig.

==Omtaler og anmeldelser==
Carsten Berg Høgenhoff anmeldte ''Grunnlovens soldater'' i [[Genealogen]] 2014.<ref>Høgenhoff, Carsten Berg. «Grunnlovens soldater», ''[[Genealogen]]'', nr 1, 2014, s. 63–65.</ref>

«[…] Dette er ikke den typiske boken man rydder spalteplass til i Genealogen. Når jeg mener den likevel fortjener omtale, er det fordi den kan være et godt hjelpeverktøy i slektsforskningen. Her finner du knapt nok personnavn og i enda mindre grad personalhistorie, men det du finner, er ''koloritt''.

''Grunnlovens soldater'' kan være vanskelig tilgjengelig, og Holms prosjekt er på flere plan. At året og tittelen henger sammen er unødvendig å nevne. På våren og forsommeren [[1814]] var svenske soldater opptatt på andre krigsskueplasser, og Norge fikk vente.

Slik hadde det ofte vært når de to landene lå i krig med hverandre – sist våren 1808 da vi slo tilbake de svenske angrepene. Den svenske militærmakten la ingen virkelig tyngde bak angrepene da – de var opptatt på andre fronter. Mot sensommeren 1814 hadde Sverige to ting på sin side: De hadde Kieltraktaten som gav dem et folkerettslig krav på Norge. Og viktigere: For en gangs skyld hadde de ikke annet å gjøre annet steds samtidig. Kronprinsen, Karl Johan, la full tyngde bak angrepet.

Hva kan så forsvare en tittel som ''Grunnlovens soldater'' når ting gikk som de gikk? Holm har ikke satt seg som oppgave å forklare hvordan de militære oppdragene ble løst. Detaljer om slagmarken 1814 må du lese om andre steder. De politiske implikasjoner av seire og tap er heller ikke et tema, selv om det nok kan argumenteres at den militære motstanden vi tross alt bød på i 1814 kan ha påvirket Karl Johans sinnelag.

Men dette er som nevnt ikke hovedtemaet for boken: Det den viser, er at militærapparatet stod helt sentralt i det norske samfunnslivet. Som utdanningsinstitusjon stod det i en særklasse, og staten la ned store ressurser i å utdanne titusener av menn med svært ulik bakgrunn. Som forfatteren skriver: ''Forhåpentligvis vil leseren la seg imponere over kompleksiteten, over mengden av kunnskap som var forutsatt nødvendig å beherske og av systemet som var etablert for å nå målene. ''

Holm bruker to rammer for å forklare boken – hvor innledningskapittelet ''Ramme 2 Politisk og militær oversikt 1817–1814'' gir det historiske fundamentet bak hendelsene i 1814. Det kapittelet er på sju sider, og det er mer eller mindre også den eneste plassen som er gitt det temaet. Kapittelet foran er plattformen boken bygger på: ''Ramme 1 Organisasjon''.

I hoveddrag er ''Grunnlovens soldater'' en beretning om utdannelsen av soldater og underbefal. Den forteller om utdanningen av den enkelte soldat i garnison og på ekserserplassen, om fellestrening slik at man forsto sin plass i avdelingen og lærte å stole på hverandre, om trening for de store slagene med de store formasjonene, og om trening i å være soldat i felt – dvs. å takle ulike gjøremål i felten. Sist, men ikke minst, gir boken en innføring i ''den lille krig''. Det var trening i taktiske feltsituasjoner der en mindre gruppe soldater opererte alene, og uten direkte styring av høyere befal.

Terje Holm er leder av Forsknings- og formidlingsavdelingen ved Forsvarets museer (FM)/Forsvarsmuseet (FMU), og noe av tanken bak ''Grunnlovens soldater'' er å formidle det museene ikke så lett får vist frem. Soldatens liv lar seg ikke stille ut i montere på samme måte som kanoner og musketter. Men: Militæret sitter på noe ikke så mange andre kan vise til: De har reglementer, og fra de militæres rekker finnes nitidige nedtegnelser av ymse slag i deres egne og andre ar kiver. Som slektsforskere nyter vi godt av mange av disse kildene – en militærrulle kan for eksempel inneholde data om en persons geografiske opphav du ikke finner i noen andre kilder. Når Holm gjør et så realt dypdykk i de militære ''reglementene'' som han her gjør, skaper han samtidig et pedagogisk verktøy å plassere dem i, alle disse ''gevorb. soldater''og andre militære yrkestitler du finner i folketellingene og andre steder. Her er bokens styrke sett fra en genealogs ståsted: Tar du deg tid til dypdykket sammen med forfatteren, har du virkelig mulighet for å danne tidsriktig og sannsynligvis også korrekt koloritt for dine aner. Eller som Holm allerede har påpekt overfor denne anmelderen: Vi liker jo så godt å lete opp detaljer, vi slektsforskere.

''Grunnlovens soldater'' av Terje H. Holm er den første i en serie på tre Forsvarsmuseet utgir i sammenheng med Grunnlovsjubileet 1814–2014. De to andre er ''Krig på sjø og land – Norden i Napoleonskrigene'', redigert av forsker ved Forsvarsmuseet Knut Arstad (Forsvarsmuseets skrifter nr 11, en artikkelsamling på drøye 500 sider), samt ''The Prince of Scandinavia'' av professor emeritus Lee Sather, Weber State University Utah. Den sistnevnte er i skrivende stund ennå ikke publisert.

Jeg siterer fra det siste avsnittet i Ramme 1: ''Å presentere en hærs oppgave og organisasjon på en lett og pedagogisk måte er ikke enkelt. For leseren kan i starten alt virke overveldende. Da er det viktig å ta til seg informasjonen litt etter litt.''

Det kan stå som en god oppskrift for å lese Grunnlovens soldater. For den interesserte: Det er absolutt bryet verdt! Undertegnede har gitt boken i gave til foreningens bibliotek. Carsten Berg Høgenhoff»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Holm, Terje Harald | utgivelsesår = 2014 | tittel = Grunnlovens soldater | utgivelsessted = Oslo | forlag = Forsvarsmuseet | url = | 227 s}}

==Se også==
*[[Eidsvollsmennene – Hvem var de (bok)]]
*[[1814]]

==Eksterne lenker==
*[https://snl.no/1814_-_Det_selvstendige_Norges_f%C3%B8dsel 1814 - Det selvstendige Norges fødsel] (Store norske leksikon/snl.no).

[[Kategori:Litteratur om soldater| ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen|Soldater ]]

Grunnlovens soldater (bok)

2021-11-21T07:25:53Z

Sølvi Løchen:

Grunnlovens soldater (bok)

2021-11-21T07:25:12Z

Sølvi Løchen: Ny side: {{Infoboks litteratur | bilde = | bildetekst = | tittel = '''Grunnlovens soldater''' | forfatter(e) = Holm, Terje Harald | bidragsyter = | redaktør(er) = | redaksjonsmedlem(mer) =…

{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Grunnlovens soldater'''
| forfatter(e) = Holm, Terje Harald
| bidragsyter =
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver = Forsvarsmuseet
| utgivelsessted = Oslo
| årstall = 2014
| sideantall = 227 s.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk (bokmål)
| noter = Forsvarsmuseets skrifter, nr. 10
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71506244070002201 Oria]
| digitalt tilgjengelig = }}

Terje Harald Holm (1951–) ga ut '''Grunnlovens soldater'''<ref>Holm, Terje Harald. ''Grunnlovens soldater''. Forsvarsmuseet, Oslo, 2014.</ref> i Levanger 2013.

Bokens hoveddel handler om den militære organisasjonen. Her gis det blant annet en fremstilling om hvordan soldater og underbefal rundt [[1814]], i garnison og på ekserserplassen, ble utdannet, og hvordan treningen ga fellesskapsfølelse og forståelse for sin egen plass i avdelingen. Ved hjelp av de detaljerte reglementene som det refereres fra, kan slektsforskeren plassere egne aner, om de var gevorbene soldater eller hadde andre militære titler, i det daglige soldatlivet. Ifølge anmelderen var boken vanskelig tilgjengelig, men likevel anbefalelsesverdig.

==Omtaler og anmeldelser==
Carsten Berg Høgenhoff anmeldte ''Grunnlovens soldater'' i [[Genealogen]] 2014.<ref>Høgenhoff, Carsten Berg. «Grunnlovens soldater», ''[[Genealogen]]'', nr 1, 2014, s. 63–65.</ref>

«[…] Dette er ikke den typiske boken man rydder spalteplass til i Genealogen. Når jeg mener den likevel fortjener omtale, er det fordi den kan være et godt hjelpeverktøy i slektsforskningen. Her finner du knapt nok personnavn og i enda mindre grad personalhistorie, men det du finner, er ''koloritt''.

''Grunnlovens soldater'' kan være vanskelig tilgjengelig, og Holms prosjekt er på flere plan. At året og tittelen henger sammen er unødvendig å nevne. På våren og forsommeren [[1814]] var svenske soldater opptatt på andre krigsskueplasser, og Norge fikk vente.

Slik hadde det ofte vært når de to landene lå i krig med hverandre – sist våren 1808 da vi slo tilbake de svenske angrepene. Den svenske militærmakten la ingen virkelig tyngde bak angrepene da – de var opptatt på andre fronter. Mot sensommeren 1814 hadde Sverige to ting på sin side: De hadde Kieltraktaten som gav dem et folkerettslig krav på Norge. Og viktigere: For en gangs skyld hadde de ikke annet å gjøre annet steds samtidig. Kronprinsen, Karl Johan, la full tyngde bak angrepet.

Hva kan så forsvare en tittel som ''Grunnlovens soldater'' når ting gikk som de gikk? Holm har ikke satt seg som oppgave å forklare hvordan de militære oppdragene ble løst. Detaljer om slagmarken 1814 må du lese om andre steder. De politiske implikasjoner av seire og tap er heller ikke et tema, selv om det nok kan argumenteres at den militære motstanden vi tross alt bød på i 1814 kan ha påvirket Karl Johans sinnelag.

Men dette er som nevnt ikke hovedtemaet for boken: Det den viser, er at militærapparatet stod helt sentralt i det norske samfunnslivet. Som utdanningsinstitusjon stod det i en særklasse, og staten la ned store ressurser i å utdanne titusener av menn med svært ulik bakgrunn. Som forfatteren skriver: ''Forhåpentligvis vil leseren la seg imponere over kompleksiteten, over mengden av kunnskap som var forutsatt nødvendig å beherske og av systemet som var etablert for å nå målene. ''

Holm bruker to rammer for å forklare boken – hvor innledningskapittelet ''Ramme 2 Politisk og militær oversikt 1817–1814'' gir det historiske fundamentet bak hendelsene i 1814. Det kapittelet er på sju sider, og det er mer eller mindre også den eneste plassen som er gitt det temaet. Kapittelet foran er plattformen boken bygger på: ''Ramme 1 Organisasjon''.

I hoveddrag er ''Grunnlovens soldater'' en beretning om utdannelsen av soldater og underbefal. Den forteller om utdanningen av den enkelte soldat i garnison og på ekserserplassen, om fellestrening slik at man forsto sin plass i avdelingen og lærte å stole på hverandre, om trening for de store slagene med de store formasjonene, og om trening i å være soldat i felt – dvs. å takle ulike gjøremål i felten. Sist, men ikke minst, gir boken en innføring i ''den lille krig''. Det var trening i taktiske feltsituasjoner der en mindre gruppe soldater opererte alene, og uten direkte styring av høyere befal.

Terje Holm er leder av Forsknings- og formidlingsavdelingen ved Forsvarets museer (FM)/Forsvarsmuseet (FMU), og noe av tanken bak ''Grunnlovens soldater'' er å formidle det museene ikke så lett får vist frem. Soldatens liv lar seg ikke stille ut i montere på samme måte som kanoner og musketter. Men: Militæret sitter på noe ikke så mange andre kan vise til: De har reglementer, og fra de militæres rekker finnes nitidige nedtegnelser av ymse slag i deres egne og andre ar kiver. Som slektsforskere nyter vi godt av mange av disse kildene – en militærrulle kan for eksempel inneholde data om en persons geografiske opphav du ikke finner i noen andre kilder. Når Holm gjør et så realt dypdykk i de militære ''reglementene'' som han her gjør, skaper han samtidig et pedagogisk verktøy å plassere dem i, alle disse ''gevorb. soldater''og andre militære yrkestitler du finner i folketellingene og andre steder. Her er bokens styrke sett fra en genealogs ståsted: Tar du deg tid til dypdykket sammen med forfatteren, har du virkelig mulighet for å danne tidsriktig og sannsynligvis også korrekt koloritt for dine aner. Eller som Holm allerede har påpekt overfor denne anmelderen: Vi liker jo så godt å lete opp detaljer, vi slektsforskere.

''Grunnlovens soldater'' av Terje H. Holm er den første i en serie på tre Forsvarsmuseet utgir i sammenheng med Grunnlovsjubileet 1814–2014. De to andre er ''Krig på sjø og land – Norden i Napoleonskrigene'', redigert av forsker ved Forsvarsmuseet Knut Arstad (Forsvarsmuseets skrifter nr 11, en artikkelsamling på drøye 500 sider), samt ''The Prince of Scandinavia'' av professor emeritus Lee Sather, Weber State University Utah. Den sistnevnte er i skrivende stund ennå ikke publisert.

Jeg siterer fra det siste avsnittet i Ramme 1: ''Å presentere en hærs oppgave og organisasjon på en lett og pedagogisk måte er ikke enkelt. For leseren kan i starten alt virke overveldende. Da er det viktig å ta til seg informasjonen litt etter litt.''

Det kan stå som en god oppskrift for å lese Grunnlovens soldater. For den interesserte: Det er absolutt bryet verdt! Undertegnede har gitt boken i gave til foreningens bibliotek. Carsten Berg Høgenhoff»

==Referanser==
{{Referanser| }}

==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Holm, Terje Harald | utgivelsesår = 2014 | tittel = Grunnlovens soldater | utgivelsessted = Oslo | forlag = Forsvarsmuseet | url = | 227 s}}

==Se også==
*[[Eidsvollsmennene – Hvem var de (bok)]]
*[[1814]]

==Eksterne lenker==
*[https://snl.no/1814_-_Det_selvstendige_Norges_f%C3%B8dsel 1814 - Det selvstendige Norges fødsel] (Store norske leksikon/snl.no).

[[Kategori:Litteratur om soldater| ]]
[[Kategori:Bokomtaler i Genealogen| ]]