Kirkebok

En kirkebok er en protokoll der presten fører inn sine embetshandlinger, som dåp, introduksjon, konfirmasjon, vielse og begravelse. Kirkebøker kan også inneholde annen informasjon, ettersom de mange steder i perioder har fungert som et moderne folkeregister.

Fra «Han far» av Kjell T. Lund

Kyrkjebok (ministerialbok): Bok der presten fører inn datoar for fødsel, dåp, konfirmasjon frå 1736), vigsel, død og gravferd (fødsel og død sjeldan før tidleg i 1800-åra, før berre dåp og gravferd/jordfesting), og frå 1800-åra dagsregister, vaksinasjon, inn- og utflytting og til sist inn- og utmelding. Frå tidleg i 1800-åra til 1960-åra førde som regel klokkaren ei duplikatkyrkjebok (kalla klokkarbok), der ikkje alle forretningar er med (sjeldan inn- og utflytting, og dagsregister). I Danmark finst nokre kyrkjebøker frå tidleg i 1600-åra, i Noreg berre få før 1660-åra. No vanlegast frå litt etter år 1700.

Kirkebøker i Norge

Den eldste bevarte norske kirkeboken er fra 1623. Ved Kirkeritualet av 1685 og Christian 5.s Norske Lov skulle føringen komme inn i regulære former, og fra 1700-tallet er det bevart kirkebøker fra de fleste prestegjeld i landet.

Føringen av kirkebøkene har endret seg noe opp gjennom årene. De tidligste bøkene er strukturert kronologisk. Fra et stykke inn på 1700-tallet begynte mange prester å føre handlingene hver for seg, men de kronologisk førte kirkebøkene fortsetter mange steder helt fram til tidlig 1800-tall. Fra 1814 benyttes protokoller med ferdigtrykte sideoppsett, og fra samme tidspunkt er det fastsatt nøyaktig hvilke opplysninger som skal være med til de enkelte handlinger. Tidligere var det mye mer opp til hver enkelt prest hvilke opplysninger som ble ført, for eksempel var det slett ingen selvfølge at mors navn skulle føres ved dåpen.

Det finnes i Den norske kirke to hovedtyper kirkebøker:

• Ministerialbok, som føres av sognepresten.
• Klokkerbok, også kalt kirkebokduplikat, som føres av klokkeren eller andre medhjelpere. Denne skal inneholde de samme opplysningene og ble påbudt i 1812. I siste del av 1900-tallet ble dette påbudet opphevet.

All informasjon yngre enn 60 år er klausulert (sperret for innsyn).

De fleste norske kirkebøker fra før 1900-tallet er mikrofilmet og gjort tilgjengelig gjennom landets folkebiblioteker. Noen er også skrevet av i databaser og lagt ut i Digitalarkivet, som også har digitale avfotograferinger av flere mikrofilmer. Etter hvert er også arkivmateriale begynnelsen av det tjuende århundre gjort tilgjengelig. Fra år 2006 har også Arkivverket begynt å gjøre kirkebøkene tilgjengelige. Dette prosjektet er stipulert avsluttet i 2008, da samtlige norske kirkebøker skal være ferdig scannet og indeksert.

Alle trossamfunn som får offentlig støtte i Norge er pålagt å føre kirkebok eller tilsvarende register. Da de gjerne har egne regler for slik journalføring, som ikke alltid er fullstendig overlappende med kravene i norsk lov, føres det ofte et menighetsregister som tilfredsstiller norsk lov og kirkebøker som tilfredsstiller egen lov, eller man bruker bøker tilsvarende Den norske kirkes så langt det lar seg gjøre og legger så til egne elementer. For eksempel fører Den katolske kirke i Norge i tillegg til dåpsbok, fermingsbok (konfirmasjonsbok), vigselsbok og begravelsesbok også konvertittbok, samt at den bruker ekstra kolonner i kirkebøkene fordi katolsk kirkerett krever at inngått ekteskap og eventuell utmelding også føres i dåpsboken. Mange frikirkelige menigheter fører også oversikt over når medlemmene etter deres definisjon ble frelst.

Historie

Den første kjente kirkeboken ble innført i Toledo erkebispedømme av Francisco Ximenes de Cisneros i 1497. Årsaken var at kardinalen ønsket bedre oversikt over dåp og ekteskap i sitt område. Tidligere hadde man ikke hatt samme behov for permanente oversikter, ettersom befolkningen var lite mobil; de som flyttet på seg var stort sett enten svært rike personer som hadde alle papirer i orden, eller svært fattige personer som det uansett var vanskelig å ha oversikt over i et samfunn uten sikre identitetspapirer. Ordningen spredde seg raskt i Vest-Europa, og i 1563 ble det innført i katolsk kirkerett at alle sogn skulle føre kirkebøker.

På det tidspunkt hadde en kirke som brøt med Den hellige stol allerede innført tilsvarende ordning: Den 5. september 1538 bestemte Thomas Cromwell at alle sogn i Den engelske kirke skulle føre kirkebøker. Det tok en del år før ordningen ble gjennomført overalt i landet, ettersom mange prester fryktet at det dreide seg om forberedelser for ny skattlegging, men England må antagelig uansett antas å ha vært først ute med nasjonal lovgivning om kirkebøker.

Eksterne lenker

• Arkivverkets nettsider om kirkebøker og kirkebokføring
• Arkivverkets tjeneste Digitalarkivet – med enkelte søkbare eller avfotograferte kirkebøker
• Nytt kirkebokregister for Den norske kirke. En utredning om framtidig kirkebokføring i Den norske kirke fra en prosjektgruppe nedsatt av Kultur- og kirkedepartementet (2003) (Regjeringen.no), se spesielt s. 8 for historikk.