Bruker:Sølvi Løchen/sandkasse: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til navigering Hopp til søk
mIngen redigeringsforklaring
(Tømmer siden)
 
(37 mellomliggende sideversjoner av samme bruker vises ikke)
Linje 1: Linje 1:
{{Infoboks litteratur
| bilde =
| bildetekst =
| tittel = '''Våre forfedre '''
| forfatter(e) = Bugge, Mogens
| bidragsyter =
| redaktør(er) =
| redaksjonsmedlem(mer) =
| utgiver =
| utgivelsessted = Oslo
| årstall = 1939
| sideantall = 233.
| format =
| innbinding =
| språk = Norsk
| noter =
| id =
| bibliotekkatalog = [https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71469164260002201 Oria] 
| digitalt tilgjengelig = [https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016092948048 NB] }}


Mogens Bugge (1877&ndash;1965) <ref>[https://www.digitalarkivet.no/view/387/pc00000001978603 Digitalarkivet: Døde 1951&ndash;2014]</ref> ga ut '''Våre forfedre''' <ref>Bugge, Mogens. Våre forfedre. Alle påviselige forfedre av Johanne Andersdatter til Asdal, Henrik Henriksen Friis til Holmegaard, Sven Galde til Thom, Jørgen Ørbech Bugge og Anna Johanne Arnesen [Holst). Oslo 1939.</ref> i Oslo 1939. I 1942-43 ga han ut «Schjerven i Lardal. Slektshistoriske oplysninger» i to bind, en oppfølging og videreutvikling av den første boken.
I sin anmeldelse i Norsk slektshistorisk tidsskrift 1943-44, kritiserte Henning Sollied forfatteren sterkt for hans manglende kildekritikk og konstruksjoner av slektslinjer som ikke lot seg bevise. En oversikt over uenigheten og status for forskningen finnes på Slektshistoriewiki i artikkelen «Schjerven (slekt)».<ref>[https://www.genealogi.no/wiki/index.php/Schjerven_(slekt) Schjerven (slekt)]</ref>
==Omtaler og anmeldelser==
Henning Sollied (1907&ndash;1945)<ref>Henning Sollied i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 17. oktober 2020 fra https://snl.no/Henning_Sollied</ref> anmeldte ''Våre forfedre'' i [[Norsk Slektshistorisk Tidsskrift]] <ref>Bugge, Mogens : «Våre forfedre», ''[[Norsk Slektshistorisk Tidsskrift|NST]]'', bind 9, 1943-44, s. 151-159.</ref> under signaturen H.S. Her følger deler av anmeldelsen:
«Slektsforskningen fremlegger som bekjent sine resultater i to hovedformer, stamtavlen og anetavlen. Den første, som holder sig til den konvensjonelle opfatning av slekten som et agnatisk begrep, hvor bare mannslinjen regnes, er jo den almindelige i være dager og danner hovedmassen av vår genealogiske litteratur. Men dette utelukker ikke at også anetavlen, forfedrepåvisningen, har sin store betydning fordi den også vier kvinnesiden den opmerksomhet som den har krav på.
I det gamle stendersamfund spillet anetavlen også en praktisk rolle. Standsmessigheten og jevnbyrdkighetsprinsippet mellem ektefeller var betingelsen for å nå op til visse samfundshøider. Dette forplantet sig som «honnet ambition» videre utover til stadig større samfundslag og gir sig ennu ofte utslag som efter vår tids mere frigjorte vurdering av menneskeverd, må virke likefrem latterlig. Dette har til en viss grad bragt anetavlen i miskreditt. Og dog har den foruten sin historiske interesse, også, innen naturlieg grenser, i våre dager fått betydning både for arvelighets- og samfundsforskning, fordi anetavlen klarlegger sociale endringer i slektsmiljøet, og så vel fysisk som psykisk slektsarv. Men disse videnskapers interesse for anetavlen strekker sig i almindelighet ikke lengere enn til nogen ganske få ledd og forutsetter til gjengjeld at hver generasjons anerekke er komplett; ingen ukjente faktorer må gjøre resultatet usikkert.
For amatørgenealogen spiller derimot lysten til å følge sine forfedre så langt tilbake som mulig en større rolle, og han vil meget ofte til sin glede allerede i 16aners-rekken, om den ellers er nokså hullet, finne en representant for en kjent slket som så å si gratis kan føre ham op i adelstand, fyrsteslekter og for den saks skyld til både Valhals og Olympens guder. Nutidens nøkterne faggenealoger føler derimot ingen fristelse til å drive den slags jakt på betitlede og kronede forfedre. De vet at en avstamning fra f. eks. en særlig populær stamfar som Harald Hårfagre lett lar sig påvise for titusener nulevende nordmenn, og at resten av befolkningen trygt kan trøste sig med at adskillig sannsynlighet taler for at også den i virkeligheten teller samme majestet blant sine forfedre.
På den annen side er faggenealogene naturligvis klar over at slike avstamningstabeller foruten kuriositetens interesse faktisk også kan ha en viss betydning, nemlig som et slags propagandamateriale for slektshistorien – et forhold C.M. Munthe nettop fremhever i innledningen til sitt store arbeide «Vore fælles ahner».<ref>Munthe, C.M. Vore fælles ahner, Bjørn Ringstrøms antikvariat, 3.opptrykk 1988</ref>
Byråchef Munthe påtok sig her å utrede flere tusen nordmenns avstamning fra en felles stammor på 1400-tallet, fru Johanne Andersdatter til Asdal i Jylland og bragte i tilknytning hertil også korte ascensionstabeller som viser hennes avstamning fra 14  berømte fyrsteslekter i Europa. Dette har imidlertid tydeligvis ikke vært tilstrekkelig for forfatteren av de to slektshistoriske arbeider som her skal anmeldes, ingeniør Mogens Bugge. Herr Bugge, som ifølge Munthes oplysninger skulde være å finne blant fru Johannes tallrike efterkommere, utgav i 1939 det første skrift, «Våre Forfedre», som på 233 sider i stort format ifølge undertitelen bringer oplysninger om «alle påviselige forfedre av Johanne Andersdatter til Asdal, Henrik Henriksen Friis til Holmegaard, Sven Galde til Thom, Jørgen Ørbech Bugge og Anne Johanne Arnesen (Holst). Oruten til fru Johanne selv, griper han vilkårlig ut av hennes avkom en angielig datterdattersønn og dennes dattersønn, men fører til gjengjeld disses avstamning bakenfor all kontrollabel historie inn i sagnet og mytologien. Størsteparten av det veldig verk er en endeløs opregning av potentater, hertuger, grever, baroner og «stormenn» fra alle Europasland. Bare fra Norgeshistorien gyller han side op og side ned med hundreder av sagaens celebriteter. Alle kongene er der naturligvie, endog med korte «biograier». Man savner i grunnen bare trællen Kark! For øvrig konstaterer man at herr Bugge nedstammer fra størrelser som «Frøi (Yngve), f. 65 f. Kr., d. 10 f. Kr., konge i Svitjord» og dennes efterkommer kong Dag, der «var en vis mann, som skal ha forstått fuglenes sprog», for ikke å tale om «Harderik, konge i Sachsen år 90 f. Chr.».
Det hele arbeide er da også hverken mere eller mindre enn en kjempemessig, men ganske kritikkløs kompilasjon av all slags genealogisk litteratur fra de siste 200 år (citert av herr Bugge under betegnelsen «Kildeskrifter!», og fortjener selvsagt ingen anmeldelse i et fagblads spalter. Det eneste som har litt selvstendig verdi er de siste avsnitt om forfatterens far, seilmaker Jørgen Ørbech Bugges, og hans 3. hustru Anna Johanne Arnesens forfedre og efterslekt. Boken har imidlertid en viss interesse som bakgrunn for forfatterens neste arbeide.
Saken er nemlig den at herr Bugges presumptive avstamning fra fru Johanne Andersdatter går gjennom den gamle slekt på øvre Skierven (Skjærum) i Lardal, hvis angivelige stammor, «Aarsille Torbjørnsdatter Skaktavl», av C. M. Munthe i «Vore fælles ahner» gjøres til datter av mag. Torbjørn Olssøn (Skaktavl) og fru Anne Svensdatter (Galle). At avstamningen således som den opgis av Munthe, umulig kan være riktig, er allerede påvist i dette tidsskrift, bd. VIII s. 187, og er så innlysende at herr Bugge har funnet å måtte opgi å forsvare denne. Men dermed blev hele hans veldige kompilasjon aldeles formålsøs. All forbindelse mellem det praktfulle fyrstegalleri og egne forfedre var ubarmhjertig avbrutt, og dersom han ikke vilde renencere på sin verdighet som kongsætling, gjenstod der da ikke annet for ham, enn som den ingeniør han er, å konstruere en ny forbindelse utenom bruddstedet. Det er det han har forsøkt i sitt nye verk, «Schjerven i Lardal. Slektshistoriske opplysninger».
Den taktikk, man kan i denne forbindelse vanskelig tale om metode, forfatteren har anvendt for å nå sitt mål, er så overraskende ny innen slektsforskningen at det er nødvendig å underkaste den en nærmere undersøkelse.
Forfatteren tar sitt utgangspunkt i den kjente innberetning fra prosten Morten Leigh til Klevenfeldt av 1751 angående slekten Tordenstierne på Gullaug i Lier. Leigh meddeler her en, for øvrig ufullstendig, anetavle for Ouden Nilssøn Tordenstierne (f. 1732, d. 1771, kammerjunker), eller nærmest for dennes farfar Ouden JOnssøn Gullaug (f. ca. 1632, d. 1706), hvori som sistnevntes farmor opføres en «Ragne Mathisdatter Winter af Schjerven i Lardal, datter av «Mathias Nilsen Winter», hvis foreldre angis å være «Nils Simonsen Winther» og «Aarsella Torbjørnsdatter Skaktavl f Kjegsholm paa Toten», og «Margrete Lystrup», datter av «Laurids Lystrup til Skjelred paa Eker» og «Elisabet Rytter af Kaabøl i Jylland».
For tilfulle å kunne nyttiggjøre sig denne storartede kilde innfører herr Bugge et i den genealogiske terminologi hittil ukjent begrep, nemlig «elementer», og opstiller følgende «arbeidshypotese»: «I prosten Leigh’s opstilling er de enkelte navneelementer sanne, men deres sammenstilling er mere eller mindre gal.» Som sådanne «elementer» opføres derefter følgende 15: «1) Torbjørn, 2) Skaktavl, 3) Aarsilla, 4) Nils, 5) Simon, 6) Mathias, 7) Margrete, 8) Lystrup, 9) Laurits, 10) Elsebet, 11) Rytter, 12) Ragne, 13) Ouden, 14) Jon, 15) Tordenstierne.» Ved hjelp av disse ingredienser fremtryller forfatteren derefter lett og lekende en praktfull anetavle for en dame ved navn Karen Lauritsdatter, hvis forbindelse med de av Leigh omtalte personer riktignok alene bestør i at hun var gift med oluf Nilssøn Skierven (v. ca. 1595, d. ca. 1649), hvis farfar lensmann i Lardal Mattis Skierven er identisk med ovennevnte «Mathias Nilsen Winther», men som til gjengjeld har de store fordeler at hun uomtvistelig er stammor for herr Bugge, og at hennes oprinnelse for tiden er helt ukjent, så hennes efterkommer for så vidt har hatt fullstendig fritt slag. […]
For ordens skyld, og for så vidt mulig å få satt en stopper for videre fabeldannelser på annet hold omkring «Aarsille Skaktavl» og hennes høifornemme oprinnelse, skal allikevel gjøres opmerksom på følgende: Det Leigh beretter om i 1751 er forfedrene til Ouden Tordenstierne til Gullaug og intet annet. Når Bugge uttaler at beretningen «åpenbart er oppstillet efter levende tradisjon i familiene på Gullaug og på Skjerven», er dette siste en ren tilsnikelse og fri fantasi fra Bugges side. […]
Men hvordan det nu enn forholder sig med beretningens kildemessige verdi, er Bugges påstand, nemlig at Leigh ved en ren forveksling i god tro er kommet i skade for å bemektige sig Karen Lauritsdatter på Skierven’s forfedre og skjenke dem, i litt annen orden, til hennes ektefelles faster Ragnhild Mattisdatter, blottet ikke bare for bevis, men også for ethvert fnugg av sannsynlighet.  Hvad beretningen i sig selv angår, viser en nærmere undersøkelse at Leighs opgaver er praktisk talt helt korrekte for så vidt angår de probanten nærmestliggende 3-4 generasjoner, mens de fleste oplysninger om de fjerne aner er påviselig uriktige. Dermed er selvfølgelig ikke sagt at «en alvorlig mann som prosten Leigh eller hans hjemmelsmenn har fart med evisst svindel» - hvad Bugge særlig tar avstand fra. Leighs beretning bygger utvilsomt på muntlig tradisjon i Tordenstierne-slekten, delvis kanskje også på oplysninger hentet fra gårdsarkivet på Gullaug. […]
Om Bugges arbeide er for øvrig å si at forfatteren, med omfattende assistanse av arkivfunksjonærer og slektsforskere, noget han har ansett det overflødig å berøre i boken, har funnet frem til adskillig kildemateriale vedrørende slekten på Skierven og dens forfedre og nærmeste efterkommere. Men forfatterens komplette mangel på evne til å bedømme kildene, i forening med hensikten med arbeidet, gjør at så godt som elle de slutninger han trekker av det foreliggende materiale er blitt fullstendig misvisende. […]
Og endelig fordi arbeider som det foreliggende erfaringsmessig er en ganske farlig genealogisk infeksjonskilde som det er ubetinget påkrevet å få heist karanteneflagget over snarest mulig. Skierven-ættens tallrike andre nulevende efterkommere har virkelig også billig krav på beskyttelse mot slike dilettantiske forsøk på å belemre dem med tusenvis av uvedkommende aner, til dels endog av mytisk art. H.S. »
==Referanser==
{{Referanser| }}
==Litteratur==
* {{ Kilde bok | forfatter = Bugge, Mogens | utgivelsesår =  1939 | tittel =  Våre forfedre. Alle påviselige forfedre av Johanne Andersdatter til Asdal, Henrik Henriksen Friis til Holmegaard, Sven Galde til Thom, Jørgen Ørbech Bugge og Anna Johanne Arnesen [Holst) | utgivelsessted = Oslo | forlag = I kommisjon hos Cammermeyers boghandel | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016092948048 | 233 s.}}
* {{ Kilde bok | forfatter = Bugge, Mogens  | utgivelsesår = 1942 | tittel = Schjerven i Lardal. Slektshistoriske opplysninger. B.1 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cammermeyers boghandel | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017030248062  |  133 s.}}
* {{ Kilde bok | forfatter =  Bugge, Mogens | utgivelsesår =  1943 | tittel = Schjerven i Lardal. Slektshistoriske opplysninger. B.2 Tillegg | utgivelsessted = Oslo | forlag = | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014022808117 |  19 s.}}
* {{ Kilde bok | forfatter = Bugge, Mogens | utgivelsesår = 1959 | tittel = Jørgen Ørbech Bugges efterkommere | utgivelsessted = Oslo | forlag = | url = https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/1rnkkmu/BIBSYS_ILS71462440190002201 | 22 s.}}
[[Kategori:Norske slektsbøker]]

Siste sideversjon per 8. apr. 2021 kl. 08:57

Hentet fra «https://www.genealogi.no/wiki/index.php?title=Bruker:Sølvi_Løchen/sandkasse&oldid=35208»