Some old norse families (bok)

Tittel		Some old norse families
Forfatter(e)		Lunde, Henrik O.
Utgiver		Enoch Haga Publisher
Utgivelsessted		Folsom, California
Årstall		2009
Sideantall		394 s.
Språk		Engelsk
Bibliotekkatalog		NSFs bibliotek

Henrik O. Lunde ga ut Some old norse families i Folsom, California 2009.

Boken inneholder utredninger om 19 adelsslekter, de fleste fra Vestlandet. Anmelderen var kritisk til det faglige nivået på boken. Lunde gjenga relevant litteratur, men kunne ikke sammenlignes med Odd Handegårds tilsvarende verk når det gjelder litteraturkunnskap og forståelse for kildebruk. Lundes metodebruk og kjennskap til norsk middelalder var utilstrekkelig. Han trakk feilslutninger på grunn av manglende kunnskap om kildetilfanget. I anmeldelsen tilbakeviste Løberg forfatterens påstander om hver enkelt slekt. Anmeldelsen viste Lundes tavle over Anders Friis’ etterkommere, som ifølge anmelderen sviktet fordi stamfaren var norsk og ikke dansk.

Omtaler og anmeldelser

Lars Løberg anmeldte Some old norse families i Genealogen 2010.

«Norskamerikaneren Henrik O. Lunde ga i 2000 og 2002 ut tobindsverket «Rolfsnes, Åse and Related Families» både på engelsk og norsk, den norske versjonen kalt «Rolfsnes, Åse og inngiftede slekter». I 2009 kom han så med herværende verk, som er en sammenstilling av de delene av det foregående arbeidet som behandler tiden før 1600. Begrunnelsen som gis for nyutgivelsen, er todelt. Dels forklarer forfatteren hvordan de norske bygdebøkene i svært mange tilfeller bare gir god dekning tilbake til det 16de århundre og dels vises det til at forskere og genealoger med denne boka kan spare tid ved rett og slett å hekte seg på de relevante modulene i denne boka så snart forbindelsen dit er etablert. Boka består altså av ikke mindre enn 19 ulike familiemoduler, i all hovedsak omfattende vestnorske adels- og/eller aristokratislekter. Hver modul pretenderer å formidle genealogisk forskningsstatus, og både i tekst og referanser trekkes det inn og siteres fra sentral forskningslitteratur.

I oppsett minner den altså sterkt om Odd Handegårds tilsvarende verk «Vår felles slektshistorie – Hardanger, Sunnhordland og Ryfylke 1150–1650» fra 2003. Det er imidlertid også klare forskjeller i forhold til Handegårds verk. En gjennomgang av den omfattende litteraturlista viser ikke mindre enn 182 titler. Dette omfatter de viktigste tidsskriftsseriene, med Norsk Slektshistorisk Tidsskrift (NST) som den desidert mest brukte kilden. Litteraturtilfanget er imponerende, men likevel lite sammenlignet med Handegård, som i sitt verk har registrert så godt som hvert tenkelig publisert forskningsbidrag til de slektene han historiograferer. Samtidig slår det en hvor mye som faktisk har skjedd innen norsk middelaldergenealogi fra Lunde avsluttet innsamlingsarbeidet til tobindsverket sitt og fram til denne publiseringen. Det innebærer at Lunde foruten Handegårds verk heller ikke har fått med seg Jo Rune Ugulens artikkel om Mel-ætta eller hans doktorgradsavhandling om den jordeiende eliten på Vestlandet i middelalderen, ei heller materiale fra Norsk biografisk leksikon eller de middelalderrelaterte artiklene som i samme tidsrom er kommet på trykk i NST. Handegård kan til tider kritiseres for i liten grad sjøl å ville ta stilling der hvor forskere har vært innbyrdes uenige. Også her skiller Lunde seg fra Handegård i det Lunde tvert i mot gjerne tar stilling og polemiserer. Forutsetningene hans for å gjøre dette, skal jeg komme tilbake til etter først å ha gitt noen eksempler på innholdet i boka.

The Aga and Galte Families

Den første, og samtidig desidert største, modulen gjelder det Lunde har kalt «The Aga and Galte Families». Aga er ikke bare et godt bevart middelaldertun med åpenbare spor av overklassetilhørighet, til og med med en bevart ridderstue, det er en gård som har så mange forskjellige overklassepersoner knyttet til seg i middelalderen at det har vært nær sagt umulig å knytte alle sammen til sine respektive slekter. Det eksisterer derfor en enorm forskningslitteratur. Lundes utgangspunkt er her brødreparet Torgils på Torsnes og Laurits på Valen, som begge antas å være sønner av Johannes på Aga. Han redegjør greit for uoverensstemmelsene mellom Steinnes og Kleppe hva angår hvorvidt brødrene var hel- eller bare halvbrødre og for mulige forbindelser tilbake til Torgils Vikingsson på Aga. Allerede på side tre viser han til at det er vanskelig å gjøre sikker rede for forfedrene til Torgils Vikingsson, men han presenterer konklusjonene på Steinnes’ 30-årige forskning før han går inn på den kritikken mot Steinnes’ resultater som akkurat var publisert da Lunde skrev sine første to bøker.

Poenget er i kort at en har antatt at bruken av Galtung-navnet på slekten fra Hardanger må ha vært tatt opp igjen etter en forestilling om slektskap med bærere av navnet i middelalderen, men uten at en med sikkerhet vet hvordan slektskapet har vært. I så måte har det vært flere forsøk på å knytte opphavet til lendmannsætta på Ænes, og i Steinnes siste arbeider ble det også knyttet forbindelser via baronætta på Talgje og like tilbake til kong Håkon Håkonsson. Alle tidligere forsøk på kritiske innvendinger mot disse linjene har resultert i nye teorier for å bygge seg rundt problemet. Heller ikke Lunde vil oppgi de gamle konstruksjonene, men kaster hele sin genealogiske tyngde inn på å forsvare Steinnes’ byggverk. Det kunne muligens fortsatt være legitimt i 2002, sjøl om motforestillingene da var kjent og overbevisende nok, men å opprettholde disse forbindelsene i dag, etter Ugulens artikkel om Mel-ætta og påvisningen av at lendmannsætta ikke stammet fra Ænes, men fra Ornes i Sogn, blir kontrafaktisk. Forskningsstatus om Galtungslekta og forbindelsene til det norske høyaristokratiet ble kort og greit oppsummert av Geirr I. Leistad på Hardangerseminaret i august 2008:

Dernest viser han (Ugulen, min anm.) også at det er helt avgjørende feilslutninger i Steinnes’ ovennevnte artikkel, og i samband med hva Lars Løberg tidligere har sagt, kan det ikke være slik at forbindelsen mellom Galtungslektene og den gamle lendmannsætten fra Ornes går gjennom Torgils Vikingsson. Forbindelsen mellom Galtungslekten og ætten til Gaut på Ornes lar seg for tiden overhodet ikke påvise, hvis det da i det hele tatt har vært en slik forbindelse. Artikkelen berører ellers nesten ikke det omfattende persongalleriet som knyttes til Aga på 1300-tallet, men om dette ga Ugulen en nokså pessimistisk oppsummering av forskningsstatus på det samme seminaret:

Noko endeleg svar på dei mange spørsmåla om slektstilhøva på Aga i 1300-åra kan eg ikkje gje her, og eg trur neppe det er mogeleg å finna noko endeleg svar på dei heller. Til det er kjeldetilfanget for magert.

Benkestokk

Artikkel nummer to omhandler Benkestokk. Her er Lunde på vesentlig tryggere grunn, idet han kan lene seg tungt på seminarrapporten fra Adelsprosjektets Benkestokk-seminar. Det meste er avskrift derfra, men Lunde trekker fram en henvisning hos Absalon til en Henrik Benkestokk som skulle vært ridder på Erik av Pommerns tid. Her viser Lunde til en brevveksling med Tore H. Vigerust, hvor sistnevnte påviser at samme Henrik ikke er kjent fra samtidige kilder og at Absalons henvisning allment antas å være en forveksling for Tord Benkestokk. Lunde aksepterer ikke dette uten videre, og bruker kilden til å argumentere mot Vigerusts oppfatning av at slekta har et heller modest opphav i Båhuslen, men at også denne bør kunne søke et mer fornemt opphav om bare videre forskning kan avdekke det.

Haard

Artikkelen om Haard er basert på et heller tvilsomt forsøk fra K.S. Kleppes side på å knytte Haard-familien fra Gjersvik til den svenske familien Haard af Segerstad, en av de mest tallrike adelsfamiliene i tidlig nytid. Lunde finner riktignok at svenske forskere (han forkaster her Elgenstierna til fordel for den langt eldre Anrep!!) ikke kjenner noen slik forbindelse, men feier det som innvending til side med en merknad om at det likevel er mulig at en slik familieforbindelse har eksistert, sjøl om den nok ikke kan ha vært slik Kleppe framstilte den. Dermed kan Lunde med noen få spørsmålstegn føre også denne familien tilbake til 1300-tallet.

Hovland

Hva Hovland-familien angår, tar Lunde utgangspunkt i et vitnebrev fra 1579 som hevder odelen til Hovland like tilbake til Håkon VIs tid. Lunde forklarer riktignok ikke innholdet i brevet, men opplysningene i brevet gjenfinnes i teksten, likevel slik at han i strid med brevteksten tillegger Ivar på Hovland patronymet Torbjørnsson, ikke Hallsteinsson. I tråd med eldre litteratur gjør han samme Ivar til sønn av Torbjørn Nikolasson fra den ene odelslinja og gift med sin formodede tremenning, Sigrid Hallsteinsdatter, fra den andre odelslinja. En slik konstruksjon innebærer ikke bare et giftermål innenfor de forbudte ledd, det ville også gjort at Ivar ville fortrengt sin søstersønn Jon fra den arven denne vitterlig får, altså en dobbelt feilslutning som Ugulen i sin doktorgradsavhandling note 1773 hevder at «må karakteriserast som ein arverettslogisk brist». Lunde redegjør ellers for Jon Ivarssons forfedre så langt de kan regnes, og, dessverre, et stykke til. Han unnslår seg ikke for å presentere en forbindelse tilbake til Peter på Sandven med den enkle begrunnelsen I believe Nikolas Sylfestson was married to Herborg Pedersdtr, the daughter of Peter in Sandven and his wife Ingebjørg Guttormsdtr. Ingen kildereferanse og heller ingen annen begrunnelse for forbindelsen gis.

The Ingemund and Byre Families

Artikkelen kalt «The Ingemund and Byre Families» er et 25 sider langt oppgulp hvor Lunde allerede innledningsvis slår fast at leseren må være klar over at mesteparten av tavlene er hypotetiske og basert på hva ulike forskere og han sjøl anser som logisk og fornuftig basert på talløse mengder indirekte bevis. Dette dreier seg i hovedsak om de samme slektskretsene og enkeltpersonene som Ugulen foredro om på Hardangerseminaret 2008, og hvor forskningsstatus altså er at kildetilfanget er for magert til å si noe sikkert.

Kruckowene

Neste familie ut er Kruckowene. Her bygger Lunde i stor grad på de notorisk upålitelige opplysningene (i hvert fall for de eldste årgangene) i Dansk Adels Aarbog før han kommer seg på noe tryggere grunn hos Stene, dog likevel slik at vi om en eventuell forbindelse mellom en eldre Hans Kruckow og de yngre Hans og Johan får høre at om de er hans etterkommere «then there is probably an intermediate generation that we don’t know about». Hva riksråden Johan Kruckows svigerforeldre angår, blir vi ikke spart for Engebret Hougens spinnville fantasier over patronymet Torgunnson (Aargunen = Aragon), og vi blir presentert for en tavle som, igjen etter Hougen, skal gjøre svigerfaren til sønn av Aslak Turesson (Båt) og Ragnfrid Knutsdotter (Tre roser). Han ville i så fall vært søskenbarn med opprørslederen Knut Alvsson og hatt slektsforbindelser like til kong Håkon V. Lunde er altså ikke kjent med at J.A. Nordström allerede 1950 påviste at Ragnfrids etterslekt døde ut på 1520-tallet med Erik Johansson (Ulf) (NST XII, s. 59). Lundes lakoniske kommentar om at de fleste av Gudruns forfedre er kjent fra norsk historie og er diskutert i lokale historielags tidsskrifter og i Norsk biografisk leksikon, hjelper altså lite så lenge selve bindeleddet til disse slektene viser seg å være falsifisert.

Kusse- og Aspa-ættene

Kusse- og Aspa-ættene er genealogiske minefelt som på ingen måte er ferdigdebatterte, men Lunde bringer intet nytt til torgs her. I diskusjonen viderefører han Svein-Erik Ødegaards teorier omkring opprørslederen Herlog Hudfat, heriblant dennes mulige tre barn inkludert lagmannen Peder Herlogsson, en konstruksjon Ødegaard sjøl senere har tatt avstand fra etter påvisning i NST.

Lejon

Lavmålet i boka nås trolig i kapitlet om Lejon, hvor Lunde i diskusjonen omkring Ramborg Knutsdatter ikke legger skjul på at det er ulike oppfatninger av hvorvidt hun var hel- eller bare halvsøster av Katarina Knutsdatter, husfruen på Hesbø. Han refererer Christian Spangens arverettslige argumentasjon for hvorfor Ramborg må være født utenfor ekteskap, men er likevel frimodig nok til å hevde at forskningsstatus i dag er Sigleif Engens siste artikkel fra 1984, hvor han som anerkjent ekspert på arverettsregler går bort fra sin opprinnelige oppfatning fra 1947 om at Ramborg var født utenfor ekteskap og nå er kommet til at lagmannen i 1408 har formulert seg feil slik at Ramborg og Katarina mest sannsynlig var helsøsken. Lunde viser så at også svensk forskning, som svært lenge var avvisende til at det skulle finnes etterkommere av den hellige Birgitta i Norge, også har snudd i dette synet gjennom en bok av Birgit Klockars som kaster nytt lys over den svenske kildesituasjonen, ifølge Lunde den seneste detaljerte forskning på Knut Algotsons og Märta Ulfsdatters aner. Lunde ignorerer her ikke bare norsk forskningsstatus slik den er gjengitt av Tore H Vigerust i «Den hellige Birgitta» NST XXXIII (1991), s. 338–339, et bind han ellers henter henvisninger fra i flere av modulene sine og som kom flere år etter Engens artikkel. Han virker fra sin egen litteraturliste totalt ukjent med standardreferanseverket for svenske middelalderslekter, Äldre svenska frälsesläkter, hvor svensk genealogis ubestridte nestor, Hans Gillingstam, kategorisk slår fast at Knut Algotsson hadde datteren Ramborg utenfor ekteskap. Status er senere gitt i min artikkel om Hestbøætta (NST XL, s. 267–306), og, som det framgår av Tore H Vigerusts innlegg i en evigvarende debatt på Digitalarkivets debattforum, er det ingen kjent eller påvisbar etterslekt etter Ramborg i Norge i dag, ei heller kan hun være datterdatter av den hellige Birgitta. Det er altså ingen norske slektsgranskere som kan koble seg inn på denne modulen i det hele tatt. Dersom dette er hensiktemed utgivelsen, burde hele kapitlet vært utelatt.

Jeg kan påvise flere, om ikke like grelle, eksempler på feilpresentasjon av forskningsstatus også i de resterende 11 kapitlene eller familiemodulene. Noe av det skyldes forskning som er presentert etter 2002, men det fritar ikke Lunde for et ansvar for å følge med og for å oppdatere sine eldre skriverier før en slik nyutgivelse som dette. Verre er det at Lunde ikke oppviser egen dømmekraft eller evne til å stille kritiske spørsmål ved materialet han formidler. Når viljen til å finne forbindelser og etablere høyaristokratiske eller kongelige forbindelseslinjer overskygger grunnleggende krav til metode og bevisførsel, gir resultatet seg langt på veg av seg sjøl. Det ser vi f.eks. i kapitlet om Losna-ætta, hvor han etter først å ha gjort rede for Adelsprosjektets fellesartikkel «Semeleng-ætten i Valdres og Losna-ætten i Sogn. Problemer og drøfting», hvor hvert eneste kjent aktstykke er analysert før konklusjonen trekkes om at ingen forbindelse er kjent mellom Losnaætta og de mange forgreningene av Fartegn Filippussons etterslekt, sier seg enig i at noen forbindelse ikke er bevist. Han tror likevel ikke at konklusjonen kan brukes til å hevde at det ikke er grunnlag for å tro at det har vært en eller annen form for slektskap mellom disse familiene, og det er hans oppfatning at status per i dag er at en blodsforbindelse er mulig, men ikke bevist.

Lunde diskuterer Peter på Augastad og de mange ulike slektskonstellasjonene han har vært satt inn i i ulike deler av litteraturen, heriblant også Tore H Vigerusts påpekning av at de mange ulike hypotesene, hvorav flesteparten har vært publisert i årboka for Hardanger, mangler dokumentasjon og faktaunderlag. Denne kritikken er for Lunde verken uvanlig eller spontan, han ser det snarere som et ledd i Adelsprosjektets skarpe kritikk av mange amatørgenealoger. Han avviser ikke at rasjonell kritikk er nyttig, men presiserer at et navngitt utvalg av de samme amatørgenealogene og lokalhistorikerne har levert gigantiske bidrag til norsk slektshistorie. Det kan det sjølsagt ikke herske tvil om, men Lunde selger seg til disse ved for eksempel å gjengi ikke mindre enn tre ulike forsøk på å sette opp anetre for kong Sverres mor Gunhild som alle har det til felles at hun skal knyttes til det jordeiende aristokratiet, aller helst til sjølveste Giskeætta, på tross av at Sverres saga tier om hvem foreldrene hennes var. Claus Krag omtaler henne kort og greit som «en enkel norsk håndverkerhustru». Å si noe som helst om hennes opphav basert på sagaen, har ingenting med genealogi å gjøre.

Lunde gir for øvrig mye av sitt genealogiske forskningsprinsipp til kjenne allerede i første modul, hvor han sier at han ser på genealogi som en gren av historiefaget og hvor han tar avstand fra at genealogi skal være noen eksakt vitenskap med de krav til bevisførsel og muligheter for hypotesetesting som det medfører. Boka er da også full av gjetninger, strøtanker og løse formodninger som har lite eller ingenting med hva vi i dag ser på som genealogi å gjøre. Det ligger riktignok et enormt arbeid bak boka, og Lunde er godt opplest på og gjengir mye av den relevante litteraturen. Men sammenlignet med Handegård faller Lunde klart gjennom hva gjelder litteraturkunnskap og -oversikt. Når han da heller ikke behersker metodebruk eller har tilstrekkelig kjennskap til det norske middelaldersamfunnet, blir det vanskelig å omtale boka i positive vendinger. Det beste som kan sies om boka er at den kanskje kan være til nytte for engelskspråklige lesere som vil få en idé om hvor vanskelig norsk middelaldergenealogi er, men som samtidig har tilstrekkelig kritisk sans til ikke automatisk å akseptere alle Lundes høyaristokratiske forbindelser. For norskspråklige lesere er boka derimot verdiløs annet enn som ren kuriosa. Lars Løberg»

Litteratur

• Lunde, Henrik O. (2009). Some old norse families. Enoch Haga Publisher, Folsom, California –  394 s.

Se også

• Benkestokk-seminaret (rapport)
• Vår felles slektshistorie – Hardanger, Sunnhordland og Ryfylke m.m. 1170–1650 (bok).
• Adel