Joachim Henrik Marinius Printz: Forskjell mellom sideversjoner
| Linje 3: | Linje 3: | ||
[[Bilde:Joachim_Henrik_Marinius_Printz.jpg|center|thumb|300px|Portrett av ''Joachim'' Henrik Marinius Printz (1827–1987).]] | [[Bilde:Joachim_Henrik_Marinius_Printz.jpg|center|thumb|300px|Portrett av ''Joachim'' Henrik Marinius Printz (1827–1987).]] | ||
'''Joachim Printz''' ble født i Fredrikshald (Halden) den 5. august 1827<ref>[http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=7418&idx_id=7418&uid=ny&idx_side=-92 Østfold fylke, Halden, Klokkerbok nr. 2 (1821-1834), Fødte og døpte 1827–1828, s. 180, nr. 46].</ref> som sønn av kjøpmann | '''Joachim Printz''' ble født i Fredrikshald (Halden) den 5. august 1827<ref>[http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=7418&idx_id=7418&uid=ny&idx_side=-92 Østfold fylke, Halden, Klokkerbok nr. 2 (1821-1834), Fødte og døpte 1827–1828, s. 180, nr. 46].</ref> som sønn av kjøpmann [[Printz (slekt)|Petter Printz]] (1785–1849) og hustru Johanne Catherine Petronelle [[Bay (slekt)|Bay]] (1789–1860). Joachim hadde 7 søsken, og han var den nest yngste. Det var 6 gutter i familien. Ikke alle levde opp; eldste sønn Johan Fredrik ble lensmann i Thune, Hans Christian ble distriktslege i Valdres og Christian August ble romantisk kunstmaler. Joachim ble stasjonsmester. | ||
{| | {| | ||
| [[Bilde:Peter_Printz.jpg|thumb|x300px|Portrett av Peter Printz (1785–1849)]] | | [[Bilde:Peter_Printz.jpg|thumb|x300px|Portrett av Peter Printz (1785–1849)]] | ||
Sideversjonen fra 5. okt. 2015 kl. 20:54
Joachim Henrik Marinius Printz (1827–1887)
En livshistorie fortalt av Jan M. Keus.[1]
Joachim Printz ble født i Fredrikshald (Halden) den 5. august 1827[2] som sønn av kjøpmann Petter Printz (1785–1849) og hustru Johanne Catherine Petronelle Bay (1789–1860). Joachim hadde 7 søsken, og han var den nest yngste. Det var 6 gutter i familien. Ikke alle levde opp; eldste sønn Johan Fredrik ble lensmann i Thune, Hans Christian ble distriktslege i Valdres og Christian August ble romantisk kunstmaler. Joachim ble stasjonsmester.
 |
 |
Slekten Printz
Slekten Printz var kommet til Fredrikshald en gang rundt 1760, fra Danmark. Det var Joachims farfar, Johannes Printz og dens bror Friderich som først etablerte seg i byen. O. Forsberg skriver i Smaalenenes Amtstidende i 1914 at Johannes Printz hadde bodd mange år i Halden før han i 1780 tok borgerskap som kjøpmann og «oppslaghaver». Broren Friderich ble også borger i Fredrikshald og avanserte til Fuldmægtig paa Byens Contoiret. Fra ham er det ingen mannlige etterkommere. Det var som sagt Johannes som sørget for det; han var far til kjøpmann Peter Printz. En tredje bror, Carl Printz, ble boende i Danmark og ble degn og skoleholder i sognet Tødsø i Thisted Amt på Jylland. Han er stamfar til en Printz-gren i Danmark. Det er usikkert hvor slekten stammer fra. Overnevnte Johannes Printz var født i København – i 1743 – og døpt i den tyske menighet der, Skt Petri. Dette skulle tilsi en tysk opprinnelse, noe som har medført at slekten i Norge har tatt våpenskjoldet etter friherrene Printz von Buchau. Bevis for adelige familierelasjon er dog ikke funnet.
 |
 |
 |
Unge år
Det jeg vet om Joachims unge år er at han fra 1850 til 1862 var handelsmann i Tistedalen[3] rett nord for Halden. I 1851 finner han lykken hos Axeline Birgitte Theodosia Kaas. Og bryllup står 10. april 1851 i Christiania. Axeline, som var født i 27. juli 1826, skjenket ham 10 barn. Hun var født i Drammen som datter av optiker og glassliper Axel Knudsen Kaas og hans danskfødte hustru, Birgitte Eleonore Møller. Et auksjonsadvertisement i en lokal avis fra april 1854 viser at Joachim hadde en hobby. Han etterlyser Fugleæg, saasom Høge- Falke- Ugle- Hakkespetter- alle Slags Sump- og Vandfugle- og en Deel Smaafugleæg ønskes kjøbt eller byttet mod fremmede Sorter ved J.H. Printz.
Handelsvirksomheten i Tistedalen gikk ikke bra; skifteretten på Halden Rådhus viser konkursbehandlingen i 1862. Ikke langt etter, i 1865, finner vi ham (med familien) i Aker kommune på Grorud Jernbanestasjon som stasjonsmester ved Statsbanene. Hva han gjorde mellom 1862 og 1864 kan muligens ha hatt å gjøre med at han forberedte seg på en ny karriere; og tok en teknisk eller militær utdannelse. Kanskje i Kongsvinger, som hadde en militær forlegning. Datteren Laura ble i hvert fall født der, så familien må ha oppholdt seg der. Den 1. oktober 1864 ble han ansatt på Kongsvingerbanen og etter en kort tidsperiode ble han 19. august 1865 forfremmet til stasjonsmester. Folketellingen av 1865[4] viser ham dog som sådan ikke på Årnes, men på Grorud Jernbanestasjon. Dette stemmer også, fordi sønnen Karl Fredrik ble født der.
Årnes jernbanestasjon
Hvordan var livet på Årnes for den nyutnevnte stasjonsmester? Hva var betingelsene for å kunne fylle stillingen? Dette spørsmål har opptatt meg, fordi det er innlysende at Joachim, med sin erfaring som havarert handelsmann ikke var den opplagte kandidat til å forstå de tekniske utfordringene denne stillingen krevde. I boken «Det norske jernbanepersonale 1854–1914» skriver Aage Lunde at de fleste overordnede jernbanestillingene i de første årene ble besatt av folk med militær utdannelse. Så sent som i 1890-årene var den relative utdannelse for «utvendig stasjonspersonale» med bare almue- eller folkeskole eksamen på hele 74,6 %. Resten, 21,9 %, hadde videregående almen- og elementær teknisk utdannelse. (Lunde, tabell 39, s. 278).
Hvordan Joachim passet inn i dette, er et interessant spørsmål. Hva utgjorde at han søkte denne stillingen? Kanskje den lille parallelle historie om ansettelsen av stasjonsmesteren på Krøderbanen i 1872 kan gi et innblikk i denne prosessen, en beretning jeg fant Arkivmagasinet nr. 1/2011.
STORBONDEN SOM BLE STASJONSMESTER
Den 28. november 1872 ble den 26 km lange Krøderbanen åpnet for vanlig drift. Som stasjonsmester ved Snarum ble ansatt en 63 år gammel tidligere storbonde. Jørgen Rytterager ble født 11. juni 1809 i Hole og tilhørte en velstående slekt på Ringerike. Han eide Storøya fra 1846 til 1881 og i noen år også Grefsrud på Nakkerud. Rytterager giftet seg 23. juli 1837 med Anne Engebretsdatter Hovin (1813–1899) fra Tyristrand. Rytterager var storbonde og en fremstående mann i bygda. I en årrekke var han valgmann og forlikskommissær og ble mye brukt i kommunal tjeneste. Rytteragers formue gikk imidlertid tapt på grunn av uheldige disposisjoner, og sommeren 1865 ble boet tatt under behandling av skifteretten som konkurs. En endeløs rekke av kreditorer trer frem på en pantobligasjon fra 1866. Familien klarte imidlertid å beholde gården, og i navnet fortsatte Rytterager som eier. I forbindelse med anlegget av Krøderbanen øynet nok Rytterager en mulighet for ansettelse ved statsbanene. Til tross for at han nærmet seg pensjonsalderen ved jernbanen, søkte han 14. mars 1872 driftsbestyreren ved Randsfjordbanen om ansettelse som stasjonsmester. Et halvt år senere, den 28. september, kunne driftsbestyrer Krefting meddele ham at «Det er mig kjært at kunne underrette Dem om, at Jernbanedirektionen har besluttet at anbetro Dem en Stationsmesterpost ved Jernbanen fra den Tid Krøderenbanen aabnes for Drift.»
Ansettelsen ble formalisert da direksjonen avholdt møte 26. november 1872, hvor den 63 år gamle Rytterager ble ansatt som stasjonsmester ved Snarum fra samme dag.
Han fikk 15 spesidaler i månedslønn samt fritt hus, lys og brensel og en uniform årlig. Ved stasjonen ble det samtidig ansatt en telegraflærling og en portør. Så var tiden inne for Rytterager til å ikle seg stasjonsmesteruniformen. Etter Randsfjordbanens uniformsreglement av 15. november 1867 bestod den av ytterfrakk, lue med sølvemblem, enkelspent kjole med ståkrave og sølvemblem, benklær og enkeltspent vest. I 1873 kom det en bestemmelse om at tjenestegjørende stasjonsmester alltid skulle føre rødt bånd med kokarde på luens nedre kant når passasjer- og blandet tog ble ekspedert. Dette var for å gjøre den ansvarlige ved stasjonen mer kjennelig for de reisende. Foruten vanlige gjøremål som billettsalg og godsekspedering, var Rytterager ansvarlig for å melde telegrafisk til Vikersund ankomst- og avgangstidene ved Snarum stasjon både for ordinære tog, ekstratog og løs lokomotiver. Dessuten skulle han holde strengt oppsyn med opplastingen av trelast og ved fra Ula sidespor og utferdige faktura over hva som ble sendt. I den utstrekning jernbanedriften tillot det, ble det fra 20. mars 1873 anledning til å sende private telegrammer fra Snarum stasjon. Fra 1. november 1873 ble det opprettet poståpneri ved Snarum, og Rytterager ble fra samme dato tillagt funksjonen som poståpner. Hans lønn ble fra 1. januar 1874 endret til 18 spesidaler pr. måned og fra 1. november 1875 til 20 spesidaler.
Etter 10 år som jernbanemann fratrådte Jørgen Rytterager 1. desember 1882, 73 år gammel. Leiligheten på stasjonen var tjenestebolig, og som pensjonist bodde Rytterager og hans kone noen år hos sin eldste datter i Ådal. Senere flyttet de tilbake til Modum, hos datteren Anne Jørgine Gregersen på Mælum. Jørgen Rytterager oppnådde den høye alder av nær 90 år. Kort tid før han og hans kone kunne markere 62-års bryllupsdag, døde Rytterager 17. mars 1899 på Modum, etter et fall i en trapp.
Rullebladene, direksjonens forhandlingsprotokoller og kopibøker/journaler for driftsbestyreren er de viktigste kildene til den eldre personalhistorien. Ansettelser og oppsigelser ble avgjort av direksjonen. Justisen ved jernbanen var streng, og det skulle lite til før en fikk anmerkning på rullebladet. Det finnes også trykte fortegnelser over jernbanepersonalet. Den eldste er fra 1872 og omfatter ansatte ved Norsk Hoved-Jernbane, Kongsvingerbanen og Hamarbanen. Fra 1887 utkom Norsk Jernbanekalender med jevne mellomrom. Den inneholder distriktvise lister over fast ansatt personale ved Norges Statsbaner og i noen grad også ved privatbanene.
I «Fortegnelse over personale ved Hovedjernbanen og dens Damskibe, Kongsvinger- og Hamarbanen» av år 1872 leser jeg at Årnes stasjon hadde totalt 7 ansatte.
1 Stasjonsmester, 1 Telegrafistinde, 2 Portører, 3 Grindvoktersker.
Joachim H. Printz, som var ansatt 1. oktober 1864 og forfremmet til stasjonsmester 19. august 1865, fikk siden 1. september 1870 en månedslønn på 18 Spd. I dette inngikk, som på Krøderbanen, sikkert også den nødvendige bekledningen for en stasjonsmester òg fri bolig.
Det daglige ansvaret for telegrafen hadde Joachim dog ikke, siden hans datter Josephine[5] allerede fra 1868 tok seg av denne oppgaven.
Norsk Jernbanekalender av 1. oktober 1887 for 1ste Distrikt (Kongsvingerbanen og Smaalensbanen), altså året da Joachim døde, viser forholdene på hans stasjon. Stasjonsmesteren da var Otto Bjertnæs, som var født 3. oktober 1824 og blitt ansatt på Kongsvingerbanen den 1. mai 1865. Han kom til Årnes som stasjonsmester den 1. januar 1886. Slik at 31. desember 1885 må anses som Joachim’s siste dag på Årnes. Bjertnæs fikk en gasje på kr 100,– per måned og hadde i tillegg godtgjørelse som poståpner på kr 400,– per år. Vi kan regne med at Joachim hadde samme inntekt da han sluttet. Stasjonen var betjent av 4 medarbeidere, to telegrafister og to stasjonsbetjenter. Årnes stasjon var regulert i B-klasse, dvs mindre enn byene Kongsvinger, Fredrikstad o.l. Årnes er en av de større mellomstasjonene på Kongsvingerbanen, og den eneste som er komponert på denne måten. Stasjonsbygningen ble oppført etter tegninger av arkitektene Schirmer og Von Hanno i 1862. Åpningen av Kongsvingerbanen var den 3. oktober 1862. Husets grunnflate har en stor T-form, og de dekorative virkemidlene er svært enkle. Det karakteristiske knippespiret og mønetrekanten med sirkeldekoren er intakte.
 |
 |
Om Årnes jernbanestasjon skrives det i Hilsen fra Romerike. 390 gamle postkort' på s. 19 at jernbanen bidro sterkt til vekst og utvikling på Årnes. Stedet utviklet seg til å være kommunesenter og handelssenter for Nes kommune. Før 1862 var det langt mellom husene langs Øststranda.
Aarnæs var navnet fram til 1894, mens Aarnes ble erstattet med Årnes i 1921. Stasjonen er i sveitserstil. Året 1901 satte Narvesen opp en transportabel kiosk; og i 1915 fikk stasjonen fullverdig kioskdrift. Kiosken som Erik Glosimodt tegnet ble kalt «Tophat» blandt begeistrede nesbuer. To meierier som lå nesten vegg i vegg sør for stasjonen var lenge viktige kunder for jernbanen. I 1917 fikk Nes elektrisitet.[6]
Solbakken
I Bygdebok for Nes på Romerike, Gårdshistorie Bind IV, s. 575ff fortelles det at i 1885 ble det tinglyst en erklæring om at eiendommen gnr. 169, bnr. 3 under gården Drognes skulle ha navnet Solbakke. Eier var da E.H. Printz (må være J.H. Printz). Hovedbygningen er av tømmer og visstnok satt opp av stasjonsmester Printz i 1876. Ombygd i 1954. Boet hans gav i 1888 skjøte for 3650 kroner til sønnen Axel Peter Marius Printz (f. 1855). Axel P.M. Printz var utskiftningsformann ved Landbruksdepartementet og gift med Berthea Larsdtr Sæthern, f. 1863 i Eidskog. Deres sønn Lars Printz (1889–1969) ble en anerkjent kunstmaler som uttrykte seg i et naturalistisk og konvensjonelt formspråk. Han var elev av Christian Krogh.
 |
 |
Død
Joachim Printz døde på Årnes den 8. august 1887 og ble begravet ved Gamle Byens Kirkegaard, men senere flyttet til Vestre Akers Kirkegaard i Oslo. Hans kone Axeline døde 3 dager senere – 11. august 1887 – også hun på Årnes.
Sønnen Axel P.M. Printz solgte i 1900 Solbakken for kr 4 500,– til Jakob Olsen, Solbakke og hustru Anne og flyttet selv med familien sin til Kristiania, Thereses gade 24.
Og dermed ser det ut til at sporene på Årnes etter Printz er slettet. Nu er bare minnene igjen.
 |
 |
Noter og referanser
- ↑ Publisert første gang på Slektshistoriewiki 14. desember 2013. Wiki-presentasjon ved administrator Dag T. Hoelseth. Flere kildeanvisninger vil bli lagt til senere.
- ↑ Østfold fylke, Halden, Klokkerbok nr. 2 (1821-1834), Fødte og døpte 1827–1828, s. 180, nr. 46.
- ↑ Tistedal eller Tistedalen er et gammelt sagbrukssted i Halden kommune, omkring fire km fra Halden sentrum. Her har det vært saget treverk siden 1600-tallet, og her ble Mads Wiels Bomuldsfabrique anlagt i 1813. Produksjonen startet i 1815, den første industrivirksomheten i Norge. Tistedal har med tiden vokst sammen med bosetningen i Halden, men regnes likevel som eget tettsted. Det finnes eget friluftslag, fotballag, forskjellige partilag og egen frelsesarmé. Over Tistedal rager et mektig ra. Men skinnet bedrar: En del av åskammen som hvelver seg over tettstedet, er ikke ei morene fra istida. Sandforekomstene var for lengst gravd ut på 1980-tallet. Da Norske Skog Saugbrugs så trengte deponeringsplass for fyllmasse etter å ha sprengt vekk Skakkestadberget, fikk bedriften lov å bygge opp igjen naturformasjonen. Dog ikke uten å forbedre litt på naturen: Gamle folk kan fortelle at åskammen i dag strekker seg flere meter lengre fram enn det opprinnelige raet. I tillegg til selve tettstedet strekker dalen seg fra Femsjøen i nordvest og sørover mot Halden by. På nordsiden av dalen er det edelløvskog som er veldig spesiell og er foreslått fredet. I bunnen av dalen renner elven Tista, som renner fra Femsjøen og ut i Halden.
- ↑ Folketellingen 1865.
- ↑ Josephine Henriette Augusta Printz (f. 1853) fungerte som telegrafistinde siden 15. april 1868 mot en månedslønn på 8 Spd. Hun ble imidlertid ikke lenge i stillingen, fordi den 26. januar 1873 ble hun på Årnes gift til Fridtjof Martin Luther Hjortdal (1847–1927). Dette paret flyttet til USA og Josephine døde i Washington DC, i 1929.
- ↑ Aasum, Kjell. Hilsen fra Romerike, Romeriksforlaget 2003.