Bruker:Espen Tjernshaugen/sandkasse

Slektsoversikt

• 1. Brynild Jonsen (d. før 1695) dukker opp på Revieret i Christiania som borger og handelsmand i begynnelsen av 1670–årene. En artikkel i «St. Hallvard» forteller at Kongens gate nr. 22 med en tilhørende løkke nr. 112 ved Pilestredet nedenfor Bakkehuset tilhørte Brynild Jonsen i slutten av 1600–årene. Denne løkken ble fremdeles kalt «Brynild Joensens Løcke» i 1704 da Johan Orse ble krevet for resterende skatter på eiendommen. Brynild hadde forlengst flyttet fra Christiania da han 1686 pantsatte til Svend Vold i Bærum «hans eyende gaard udj Christiania, med hußer jord och grund, paa Ræffiæren beliggende». Bygården, som lå i søndre kvarter og oppført i treverk ble i 1680 gitt en grunntakst på 100 riksdaler, noe som var godt under snittet sammenlignet med de øvrige gårder i det samme kvarter. Hans virksomhet i Christiania ser ut til en viss grad å ha vært dreid i retning av kontakt med personer fra Follo, i 1675 stevner han for eksempel en del debitorer i Ås og Nesodden «for gield effter vdtag aff hanß regnschabßbog», og i 1678 stevnet han Niels Jansen Ascher i Christiania på egne og Oluf Fjeld på Nesoddens vegne. Oluf hadde blitt frastjålet 3 favner bjerkeved fra sin egen strand i tillegg til 4 favner som skulle erstattes til Brynild Jonsen. I 1677 stevnet Brynild Niels Koch for «V–louglig schielderie sampt offerlast paa hans Vogn som hand haffer houget i med en øx». Uten at hennes navn nevnes, ble «Brynild Joensøns Moder, med halffue Klocher» begravet i 1683, og noen år tidligere får man vite navnet til en barnefar som tjente hos Brynild på Revieret. I tidsrommet 1677–1679 opptrer Brynild Jonsen flere ganger som lagrettsmann,^,,, og ved manntallet for byskatten 1683 var Brynild fritatt fordi han var skyssholder. Han var også en av underskriverne ved dette manntallet. Ved Folkeskatten det samme året kommer det frem at Brynild da holdt seg med 2 tjenestefolk. Året etter, i 1784, forlot Brynild Jonsen Christiania og flyttet med sin familie til Grisebu under ødegården Lillerud på Nesodden hvor han slo seg ned som strandsitter og gjestgiver. Berner skriver i bygdeboka Nesodden herred : bidrag til bygdens historie:

  	Med hensyn til Grisebo oplyses, at i 1600–aarene kaldtes det i regnskapene tildels for et Ladested d. e. et sted, hvor der drives utskipning av trælast navnlig til Holland; her dreves ogsaa handel, bodde haandverkere, saa at stedet i økonomisk henseende var av større betydning end selve jordbruket paa Lillerud. Ifølge mandtallet 1665 bodde der paa Lillerud og Grisebo foruten bygselmanden 5 strandsiddere med familier, 2 husmænd, 1 snekker med lærling, en saa stor samling av voksne mænd, som ikke fandtes noget andet sted paa Nesodden. Navnet Grisebo brukes derfor næsten utelukkende, og ikke Lillerud, undtagen i skattemandtall. Et uttrykk for denne virksomhet paa stedet kan det ansees, at det er ilagt en særskilt landskyld av 3 lp. salt. Efterat salg av skaaren trælast til utlændinger var blitt forbeholdt byborgerne, tapte stedet litt efter litt sin betydning, men stedet vedblev dog fremdeles længe at være et hvilested med gjestgiveri for rorskarlene ut og ind Kristianiafjorden.

  og videre:

  	1648 nævnes Lillerø paa Nesodden i et paatænkt makeskifte, idet kansleren søkte om at faa bytte denne og andre gaarder mot forskjellig kirkegods, men makeskiftet kom ikke istand. I beskrivelsen av gaarden da heter det: Skylder aarlig ½ Skp. Salt. Saaland 5 Kvarter. Avlingshø 5 Læs, god Skog, Fiskeri udi salt Vand. Indtægten av gaarden henlaa under Mariakirkens provsti eller kanslerembeder, som hadde bygselretten. Ved dette embedes ophævelse 1660 gik gaarden over til kronen, som 1668 solgte den sammen med det øvrige provstigods paa Nesodden til Niels Toller i Kristiania, som 1672 solgte til senere amtmand Mathias Tønsberg, som 1684 solgte til oppsidderen. Dermed var gaarden gaat over til bondegods. Lillerud har i tidligere tider kun været 1 bruk. som opsiddere paa den samlede Rudt–gaard nævnes Knud 1557 paa Lillerud, Steen 1616–34. Erik 1637. Halvor Hansen 1644–72. 1665 var han 48 aar. 1657 holdt han 1 hest, 3 kreaturer, 3 sauer og 8 gjeter. Svend 1672–88, fik skjøte paa gaarden 1684 og blev dermed den første selveier. Solgte igjen 1688 til Brynild Joensen, som allerede før bodde paa stedet og som i en bevidnelse av presten 1688 kaldtes Strandsidder, en fattig Borger af Kristiania som med noget Øltapperi ernærer sin Hustru og 4 Barn; han hadde altsaa gjestgiveri. Døde 1692, hvorefter enken, Mari Hansdtr. vedblev at drive gaarden og sit øltapperi til 1717, da hun døde 74 aar.

  Berners påstand i bygdeboka om at det var Svend Lillerud som fikk skjøte 1684 av Mathias Tønsberg og solgte videre til Brynild Jonsen i 1788 fremstår som merkelig, all den tid Brynild Jonsen den 21. juni 1684 på Løes tingstue i Nesodden lot publisere et skjøte på ½ skp. salt årlig landskyld i gården Lillerud. Dette skjøtet var utstedt av Karen salige Anders Madzens og datert Tønsberg 7. februar 1684. Den tidligere leilendingen Svend Lillerud er nevnt senest 3. oktober 1687 da han avga vitneprov i en grensetvist angående et skogstykke på delet mellom Lillerud og Digerud i Frogn, og i samme sak står det klart og tydelig at Brynild Grisebu er Lilleruds eiermann. Det mest sannsynlige er vel at Brynild fra 1684 av var eier av både ødegården Lillerud og strandstedet Grisebu, men valgte å bosette seg i Grisebu, mens Svend fortsatte en tid som leilendig på ødegården Lillerud. Et annet moment er hvordan Brynild kunne utstede bygselrettigheter i 1684 om det ikke var han som var eier; i Grisebu fantes det flere sager, og det samme året som Brynild kom til Grisebu ga han straks bygselen på to Grisebu–sager til skredder og borger i Christiania Mathias Hermandsen Kirchoff. Det ble holdt skifte etter Mathias Hermandsen i 1692 hvor det blant jordegodset nevnes et gammelt strandhus i Grisebu samt en gjeldspost hvor Brynild Jonsen etter en obligasjon datert 28. november 1683 var skyldig til boet 40 riksdaler. Mathias Hermandsen var eier av nabogården Storerud omtrent fra den tid som Brynild Jonsen kom til Grisebu, og det anes her en sammenheng. Brynild finnes nevnt som en strandsitter beskjeftiget med en liten og ringe næring som øltapper i fogdregnskapenes skattemanntall fra 1684 til 1691, holdt ikke tjenestefolk før i 1689 hvoretter han nevnes med en dreng foruten en datter. Han skattet av 2 brukelige ildsteder bortsett fra ved kopp- og folkeskatten 1689 hvor han er oppført med 3 ildsteder. Videre oppføres han med 4 barn, døtrene Sara, Gjertrud, Aarsle og Marthe nevnes med navn i 1687 og 1688, men deres oppgitte alder avviker mye fra det ene manntallet til det andre og ser ellers ikke ut til å stemme overens med andre kilder.^,,,,,,,,,,, I oktober 1689 stevnet Brynild Grisebu en person fra Oppegård ved navn Siver i Åsen for gjeld. Kjell Grimo møtte på Sivers vegne og mente han vel hadde gjort regnskap med Brynild, men at han ikke hadde fått godtgjort 4 bukker og en sau som var ment til avkortning på gjelden. Retten mente at Siver ikke kunne fragå sin gjeld med slike blotte ord og påla begge parter å møte personlig på neste ting. Utfallet er uvisst ettersom saken ikke finnes nevnt i tingbøkene etter dette. Mange år etter sin død, i 1704, ble Brynild stevnet på tinget sammen med Ole og Hans Siversønner fra Skoklefaldstrand og hver idømt å bøte 1 lodd sølv fordi de ikke hadde møtt opp for å skysse kongen ved hans siste besøk til Christiania. Det må da dreie seg om Fredrik 4.s norgesreise 1704 og etappen fra Drøbak til Christiania og eventuelt fra Christiania til Drammen. Brynild kunne vel uansett ikke makte å utføre noen skyss ettersom han var død, og det er vel helst enken etter ham, Maren Hansdatter som menes, da hun fortsatte virksomheten i Grisebu etter mannens død. Berner oppgir i bygdeboka at Brynild døde i 1692, men det er så langt ikke funnet noen kilder som kan bekrefte dette. Det som er sikkert er at hans kone nevnes som enke i 1695. Gift 1672 i Christiania med Maren Hansdatter (ca. 1642–1716). Som nevnt fortsatte enken Maren Hansdatter geskjeften i Grisebu etter ektemannens død, og nevnes bla. a. som Brynild Jonsens enke i tidsrommet 1695–1713 i Tore Vigerusts Borgerskapet i Christianias ladesteder Son, Hølen, Husvik, Hvitsten, Drøbak og Ildjernet 1680-1730. Hun holdt 2 tjenestedrenger 1697, men da hun 4 år senere var skyldig resterende kosumpsjonsskatt heter det:

  	Maren Hansdater andföres i Grisboe boende, at vere Resterende effter forbemelte poßt, Consumption, aff en dreng och pige; Da er det at forundre sig, hvorledes denne fattig Enche, for nogen Consumptionat Betale kunde tillföres, saasom hun effter höyste effne er Lagt for Strandsidderskat at vdgiffue Aarlig 1 Rdr:, och iche kand taale videre, den dreng och pige som ommeldes, er iche hos hinde, er paa En Liden gaard, hvor aff skattes och suares ald vdgiffter lige ved den anden Allmue, v–den ald forskaansell och skulle mand formode, at denne fattig Enches Leilighed i sogneprestens mandtall er forClaret, at hun ingen Næring eller brug hafuer men i höyste maade ved Strandsidderskatten Betynget, och derfor hender formoder frihed i det öffrige.

  Så kan man jo grunne på om det virkelig var så trangt som det Maren ga inntrykk av; at hun «ingen Næring eller brug hafuer» kan umulig stemme, for året etter ble det foretatt en trelastopptelling, og Maren Grisebu hadde da tømmerlast liggende ved sjøkanten. Antagelig gjorde hun slik som enkelte andre strandsittere gjorde; kjøpte opp trelast fra omkringliggende bønder til videresalg og egen fortjeneste. Maren ble i 1708 innstevnt på tinget for flere års resterende konsumpsjon, og da får man denne beskrivelsen om forholdene i Grisebu:

  	Enchen Maren Griseboe effter Reigningens formeld ... 41 Rdr. 2 ort. samme Enche Lod Jndlegge sit Jndleg i denne Sag, som udj Acten Jndföres. Huad sig denne forberörte Enche, Monsr. Clemit Lorenz, suarede Jmod Maren Griseboes Jndleg, at det Vell kunde Vere muglig, hun kunde vere i nogen vidlöfftighed och iche trolig at hun er i saa Slet tillstand, som nu vorde forebragt, thi forpachteren Aarlig forhen, hafuer suaret deris Kong: May: Aarlig, En temlig Stor forpachtnings affgifft, for Consumption i Follaug fogderi, saa hand iche kand Reflectere paa Nogen slete tillstand, som kand Betale, dog at retten skall see, forpachteren i saa maade, iche agter at söge Nogens ruin, Stilles det till Retten sielff at paakiende, huad hun Aarlig kand betale Effter stand och Vilchaar, efftersom hun Dog sidder i nogen Ringe handling. Da Enskiøndt at denne quinde sidder paa Stranden, saa er det dog paa En liden gaardz grund hinde sielff tillhørig, och er paa det sted ingen anden næring, En hun kand selge en drich öll, kiöbe Malted aff Jyder, och Betalle dem med Noget smaa Bageteller aff 6 à7 öllen, som de till deris Ladning kan Vere Behöffuende, saa er och baade gaard och huuß i pandt staaende hos Suend Vold, for huiß quinden skyldig er, saa at Naar alting reignes, er hun fattig, och fra sit Ringe besiddelse och brug som creditor Vilde Strenge hinde, och effterdj hun forhen er Lagt i Strandsidderskat Aarlig 1 Rdr., taaler hun iche Videre, men for Consumptions betalling Befries, huis hindes suoger Christian førkarll sig Betræfer, der huerchen Eyer huuß eller Hiem, da kand hand ej heller for sin person Betale noget, men for sin Hustru suare aarlig 2 ort 16 sk.

  I forbindelse med pesten i København 1711 ble fire skippere stevnet for Christiania byrett fordi de hadde seilt forbi vaktmannskapet ved Kaholmen ved Drøbak. Vaktmannskapets oppgave var å pålegge innseilende om å legge til anker i Grisebu som da var opprettet som karantenestasjon. Ved skoskatten samme år for Lillerud skattet hun av 4 par sko, det heter videre at Lillerud brukes av enken Maren Sal. Brynild Jonsen som bor i stranden kalt Grisebu, og at hun på samme gård holdt en tjenestekar som var innrullert i militæret, ingen tjenestepike, men 1 husmann med kvinne og 2 sønner i huse på bemeldte gård. Husholdningen i Grisebu med folk og annen tilstand påsto hun å ha gjort rede for ved Christiania Magistrat. Maren Hansdatter Grisebu døde 74 år gammel 28. desember 1716 og ble begravet i gårdens gravsted ved Nesodden kirke 6. januar 1717. Svigersønnen Svend Sørensen som var gift med datteren Marthe overtok nå virksomheten i Grisebu.

  • 2a. Marthe Brynildsdatter (?1673).
  • 2b. Aarselle Brynildsdatter (?1677). Hun er kanskje den Aasle Grisebu som i 1711 sto fadder da Svend Grisebu hadde sin sønn Christian til dåp. Ved skiftet etter Brynild Berntsen i Vennebekk 1740 er hun benevnt Aasle Christians og da som Christian Christiansens mor og Johannes Berntsens moster. Gift med Christian Nielsen (d. 1731), som i 1717 solgte sin arvepart i Lillerud og Grisebu til svogeren Svend Sørensen. Det ble holdt skifte etter Christian Nielsen 1731 i Vennebekk, i boet fantes bl. a. hus og gård på Vennebekkstrand med jernkakkelovn i dagligstuen, ansatt til 60 rd. og «½ Skp. tunge med bygsel og herlighet i Hoxtvet som den sal. mann med sin hustru er eiende», ansatt og takstert til 120 rd., 3 kyr og 4 sauer og en båt med seil samt flere sølvgjenstander med initialer, hvoriblant B:I:S og M:H:D (Brynild Jonsen og Maren Hansdatter).

  • 3a. Jancke Christiansdatter (f. ca. 1706). Ved skiftet etter sin far i 1731 er Janckes alder oppgitt til 25 år. Gift 1743 i Ås med Søren Hansen, arbeidsmann i Drøbak.^,
  • 3b. Thue Johannes Christiansen (f. 1710), født i Grisebu. Ved skiftet etter sin far i 1731 er Thues alder oppgitt å være 23 år, og han hadde da vært utenlands i 3 år.
  • 3c. Christian Christiansen (f. ca. 1713). Ved skiftet etter sin far i 1731 er Christian oppgitt å være 18 år. Ved et skifte 1740 etter hans fetter Brynild Berntsen forahandlet han på vegne av Svend Grisebu og hans sønn Christian Svendsen.
  • 3d. Maria Christiansdatter (f. ca. 1721–1764).^, I skiftet etter sin far i 1731 et Marias alder oppgitt til 10 år. Gift med Jahn Jonassen Borch (ca. 1730–1801). Han omtales i bind 2 av Frogn bygdebokverk som fører av en jekt i 1751:

    	I tillegg til de større havgående fartøyene som var hjemmehørende i Drøbak finner vi i tollregnskapene robåter og jakter som ble brukt i frakten i Oslo–fjorden. Den 15. oktober 1751 oppga skipper Anders Halvorsen Blix fra Drøbak at han på sin «førende jægt», med drektighet på 3 lester, hadde brakt varer fra Moss til Christen Carlsen i Drøbak. Det var sterke varer Carlsen hadde bestilt: fire «trær» fransk brennevin. Brennevinet lå altså på tredunker. Unuld Håøya fraktet og solgte makrell med en båt på ½ lest, og måtte betale toll av 8 tønner saltet makrell. Unuld førte neppe fisken langt unna Drøbak. På en ferd sommeren 1751 befordret skipper Jan Jonasen Bork fra Drøbak med sin jakt på 3 lester 7500 uglasserte takstein fra Moss til Drøbak og Christiania. Videre hadde han i skipslasten en rekke «af Moss Jærnværks producter»: 17 stenger stangjern som veide til sammen 20 skpd. Jernstengene ble losset i Drøbak. Taksteinen «agter» han seg til Christiania med, heter det.

    I et skattemanntall fra 1757 er han oppført som innrullert matros.^, Som enkemann giftet han seg på nytt i 1765 med Maria Jahnsdatter Steen, ved denne vielsen er han innført som Enkemand Jahn Jonasen Bork. Det ble holdt skifte etter henne i 1778 og de hadde da to felles barn, sønnen Christen på 10 år og datteren Maren på 7 år. Lakuner i kildematerialet gjør at begravelsesinnførselen til Maren Jahnsdatter Steen ikke er å finne, og det samme gjelderl Jahn Jonasens neste giftermål. Han ble gift for tredje gang med Johanne Christensdatter, og ved skiftet etter Jahn i 1801 er det nevnt to felles barn, en sønn Christen Jahnsen på 24 år som var utkommandert i kongens tjeneste til sjøs, og sønnen Nicolai Jahnsen som var hjemme hos moren. Av barn fra første ekteskap i dette skiftet nevnes Maria (Maren Kirstine) som bosatt i Drammen og Else gift med Torkild Larsen av Drøbak.

    • 4a. Maren Kirstine Jahnsdatter (1753–1823).^, Gift 1778 i Lier med Thore Gundersen (d. 1811). De var først bosatt på Stein i Lier og deretter under Stoppen. I 1792 var de flyttet til Bragernes hvor Thore Gundersen arbeidet som vekter. Ved folketellingen i 1801 har Thore feil patronym (Andersen), mens sønnen Jahn er oppført som Joen og Maren som Joensdatter. Thore døde i 1811 og Maren døde 1823 på fattighuset i Bragernes,

    • 5a. Christen Thoresen (f. 1778), født på Stein i Lier, konfirmert i Bragernes.^,
    • 5b. Jonas Thoresen (1780–1780), født og død på Stein i Lier.^,
    • 5c. Oline Thoresdatter (1781–1781), født og død på Stoppeneie i Lier.
    • 5d. Anne Maria Thoresdatter (1783–1784), født og død på Stoppeneie i Lier.^,
    • 5e. Hans Thoresen (1785–1792), født på Stoppeneie i Lier, begravet i Bragernes.^,
    • 5f. Jahn Thoresen (1788–1833), født på Stoppeneie i Lier, konfirmert i Bragernes.^,, Gift 1821^, med Johanne Marie Hansdatter (ca. 1798–1864).

    • 6a. Maren Kirstine Jahnsdatter (1822–1894),^, gift 1853 med Iver Olsen (1821–1900).^, Iver Olsen var født i Ringsaker slo seg ned som husmann og arbeider på Ørentajet, øvre Bragernes.^,,

    • 7a. Christiane Iversdatter (1854–1931), gift 1889 med Johan Lauritz Simensen (1855–1929).^, Johan Lauritz var født i Vestfossen og hadde tidligere vært gift med Inger Thoresdatter Fjeld fra Hole. Johan Lauritz og Christiane var bosatt på Ørentajet, øvre Bragernes.^, Christiane døde i 1931 på Bragernes pleiehjem.^,

    • 8a. Ingvald Martinius Simensen (f. 1890).
    • 8b. Harald Andreas Simensen (f. 1892).
    • 8c. Martha Simensen (f. 1894).

    • 7b. Johan Iversen (f. 1857), gift 1883 med Anna Marie Christiansen (f. 1859). Johan Iversen arbeidet som bordstabler i Drammen.^,

    • 8a. Ivar Henry Iversen (1886–1886).^,
    • 8b. Thora Marie Iversen (f. 1887).
    • 8c. Johan Iversen (1890–1890). ^,

    • 7c. Martin Iversen (f. 1861), gift 1883 med Anne Trulsdatter (f. 1860) fra Modum. Bosatt på Ørentajet, øvre Bragernes.^,,

    • 8a. Anna Mathilde Iversen (f. 1882).
    • 8b. Inga Therese Iversen (f. 1884).
    • 8c. Christian Martinius Iversen (f. 1887).
    • 8d. Carl Ludvig Iversen (f. 1889).
    • 8e. Amanda Iversen (f. 1892).
    • 8f. Aagot Laurentze Iversen (f. 1895).
    • 8g. Frithjof Leonard Iversen (f. 1897).
    • 8h. Olaf Christoffer Iversen (f. 1899).
    • 8i. Klara Alice Iversen (f. 1903).

    • 6b. Andreas Jahnsen (1824–1826).^,
    • 6c. Tron Jahnsen (1826–1829).^,
    • 6d. Hanne Randine Jahnsdatter (f. 1828), født og konfirmert i Bragernes,^,

    • 5g. Magnhild Maria Thoresdatter (f. 1795), født og konfirmert i Bragernes.^,

    • 4b. Christian Jahnsen (f. 1754).
    • 4c. Else Kirstine Jahnsdatter (1757–1807),^,,,,, gift 1795 i Drøbak med matros og senere los Torkel Larsen (1758–1819).^,,,
    • 4d. Thue Johan Jansen (f. 1761–d. f. 1764). Han er ikke nevnt i skiftet etter sin mor 1765.

    • 2c. Martha Brynildsdatter (?1679–?1681).
    • 2d. Marthe Brynildsdatter Grisebu (?1683–1754).^, Gift f. 1711 med Svend Sørensen Grisebu (ca. 1672–1744). Marthes ektemann Svend Sørensen var fra Åroselven i Røyken og var sønn av skomaker Søren Gulbrandsen og Maren Jacobsdatter^,, (Søren Gulbrandsen var bosatt i Grisebu da han døde i 1738). Marthe og Svend hadde tilhold i Grisebu da sønnen Christian ble døpt i 1711, og hun er trolig den Marthe Grisebu som sto fadder da søsteren Aarsle og ektemannen Christian Nielsen døpte deres sønn Thue Johannes året før, også de var da bosatt samme sted. Kort tid etter at Marthes mor Maren Hansdatter var begravet i 1717 fikk Svend Sørensen overdratt til seg fra svogrene Bernt Pedersen og Christian Nielsen odels- og åseteretten til Lillerud med Grisebu, deres arvelodd samt løsøre og auksjonsmidler, og året etter fikk han bevilling til småhandel i Grisebu. I tidsrommet 1720–1730 er han nevnt i Tore Vigerusts «Borgerskapet i Christianias ladesteder Son, Hølen, Husvik, Hvitsten, Drøbak og Ildjernet 1680–1730» og i 1722 nevnes Svend Sørensen Grisebu som trelasthandler med adskillig næring. Matrikkelen 1723 gir følgende opplysninger om Lillerud med underliggende Grisebu: en husmann uten sæd, skog til gjerder og brenneved, et lite kvernbruk til husfornødenhet, måtelig jord og utsæd på ½ td. bladkorn og 5 td. havre, høyavling på 12 lass, 2 hester med kjøpefòr, 5 kyr, 5 sauer og 8 geiter. Tjenestefolket hører man ikke så mye om, men ei Olia Davidsdatter som var i tjeneste hos Svend Grisebu ble i 1723 stevnet på tinget sammen med sin mor for ærekrenkelser i Drøbak, og i 1729 leverte Svend Grisebu et skriftlig stevnemål etter at tjenestepiken hans, Ingeborg, hadde blitt kraftig mishandlet på nabogården Storerud. Hun hadde først blitt slått med en sopelime, deretter med et vedtre til dette gikk i stykker og deretter med enda et vedtre slik at hun var blå overalt på ryggen. Da det ble holdt skifte etter svogeren Christian Nielsen i Vennebekk i 1731 hadde Svend Grisebu en fordring i boet på 7 rd. for engelsk malt som var levert boet 6 år tilbake, og ved skiftet 1740 etter nevøen Brynild Berntsen, også det i Vennebekk, fantes i boet et sølvbeger med knapper merket Maren Hansdatter S: Brynild Joensen 1696. Dette støpet hadde blitt pantsatt til Brynild Berntsen av Svend Grisebu. Nevøen Cristian Christiansen forhandlet på Svend Grisebu og hans sønn Christians vegne. Svend Sørensen solgte 1740 Lillerud med Grisebu til Bragernesborgeren Simon Rasmussen Randers og flyttet til Bragernes. Der hadde han kjøpt en bygård av den samme Simon Rasmussen. Gården i Bragernes lå ved elva og besto av en husbygning med 5 kakkelovner, sjøboder, brygger, bolverker og tomt samt alle tilliggende herligheter. Det ser ut til at fortsatt med det med handel og mulig losjivirksomhet i tillegg til leieinntekter fra ankommende fartøy. Et eksempel på dette får man i et skifte i juli 1740 etter en dansk skipper, Anders Jensen Baalsmand. Han hadde sitt fartøy liggende ved Svends brygge og tok losji hos ham da han ble syk og døde. Det var ikke så lange tiden Svend og Marthe var i Bragernes, for da Svend i februar 1742 solgte det de hadde der var de allerede tilflyttet og var bosatte på gården nordre Hallangen i Frogn. Svend hadde da kjøpt en halvpart i den gården på 17 ½ lp. Han døde på nordre Hallangen i 1744, aldersangivelsen i kirkeboka på 74 år er satt minst et par år for høyt. Enken Marthe Brynildsdatter og sønnen Christian solgte straks etter gården^, og flyttet til Drøbak hvor Marthe døde 1754 i Vennebekkstrand med en oppgitt alder av 75 år. Fogden Søren Røed etterspurte på tinget i 1762 om noen kjente til en mann ved navn Svend Grisebu, 3 menn fra Nesodden forklarte da at de meget vel kjente til den etterspurte personen, men at han var død for mere enn 16 år siden på gården Hallangen i Frogn anneks og at han etterlot sitt bo i ytterste armod og fattigdom. De forklarte videre at hans hustru Marthe Brynildsdatter for noen år siden døde som innerst i Drøbak i meget fattige omstendigheter, og at sønnen Christian Svendsen som eneste arving skulle være «justificeret» i Larvik for et begått mord.

    • 3a. Christian Svendsen Grisebu (1711–ca. 1757). Christian hadde tilhold hos foreldrene i Grisebu, og fulgte med da de solgte flyttet til Bragernes I 1740, og så videre til N. Hallangen. I 1737 da han fremdeles var bosatt på Nesodden utsto han offentlig skrifte for et leiermål med ei Ingrid Larsdatter fra Ås prestegjeld. Etter å ha flyttet fra gårdparten på Hallangen omkring 1748 reiste han til Hønsø på Tjøme hvor han var bosatt i omtrent 1 ½ år og flyttet deretter til Drøbak. Christian, som ikke var utlært i noen spesielt yrke, hadde siden begynnelsen av 1730–årene to ganger hvert år foretatt en reise med båt i fra Grisebu og Drøbak nedover langs Vestfoldkysten til Arendal og Oksefjorden ved Tvedestrand for å jakte på sel og oter. På disse jaktreisene pleide Christian å ha med seg en eller to mann. Sommeren 1755 hadde han med seg den drikkfeldige ungkaren Erik Olsen fra Langebåt i Frogn, de to kjente hverandre godt fra barndommen av og de hadde tidligere vært sammen på «Fiskerie og Skiøtterie» i fjorden rundt Drøbak. På denne turen drakk Erik tett, og som Christian senere forklarte i retten: «... men vel idelig vedholdt med fylderie uden een gang ved Carlsberget imellem Aasgaardstrand og Saltværket, hvor hand havde lagt sig til at sove i baaden» og «... derhos Delinqventen siger at den afdøde var meget genegen til drik, i drukenskab ligesom afsindig». Erik tålte heller ikke å bli tilsnakket når han var beskjenket og i det rette lunet; et eksempel på dette var da de på denne turen var innkommet til et hus i nærheten av Langesund med tre oter og en sel, og de de holdt på med flåingen av disse kom Erik til å forskære selskinnet, da Christian påtalte dette ble Erik hissig og sprang etter ham kniven slik at Christian måtte flykte inn i huset hvor folkene som bodde på stedet klarte å snakke Erik til ro. Tidlig en morgen en ukes tid etter St. Hans tok de ut fra Natholmen ved Sandefjord, de hadde føyelig vind og kurs videre nedover langs kysten. Christian som satt ved roret ba så sin meget beskjenkede reisefelle om å sette fokken ut på en åre, og da han ikke klarte å gjøre oppgaven skikkelig fikk han høre dette. Erik reagerte med først å true Christian med en åre før han slapp denne og grep etter sitt gevær og fortsatte med å true. Imidlertid grep nå Christian sitt eget gevær ladet med grov blyhaggel, etter eget utsagn i nødverge, og skjøt kameraten i hodet så han falt død om i båten, og Christian Svendsen Grisebu var med det blitt en drapsmann. Om åstedet for drapet forklarte han seg senere slik:

      	en kort fierdendeel miil Sønden for Natholmen paa vejen til Tønsberg Tønde, et pistoelskud fra landet, men Stædet vidste hand intet Navn paa, da der ingen huuse fantes.

      Christian tok deretter et bastetau og bandt fast en ballaststein og den dreptes gevær til Eriks føtter, hev liket på sjøen og seilte så direkte til Staværn. Der ble han i 3–4 dager, solgte båt med seil og pantsatte et riflegevær som tilhørte den avdøde til en derværende los og reiste over til Fredrikstad med rorsmannen Asbjørn Holmen. I Fredrikstad ble Christian i tre dager og satte igjen der hos vertshusmannen på fergestedet både sin egen og den dreptes kister (skrin) og hans eget haglegevær, gikk så derfra til Aslak Olsen i Sponvika og ble hos ham et jevndøgn. Der fikk Christian låne Aslaks pram og rodde over sundet til Sverige og gikk derfra til Strømstad hvor han ble en en natt, hvoretter han oppsøkte strandfogden på stedet og ble hos denne forsynt med et pass. Christian reiste så til Gøteborg hvor han ble i omtrent 3 ½ måneder, i denne tiden levde han av det forefallende arbeide han kunne få, mest for en artillerikaptein Teslov. Denne kapteinen «ga» ham så videre til «Capitain Baron Culles compagnie» i Båhus hvor han så var soldat i 3 måneder. Christian hadde på denne tiden etterhvert fått store kvaler på grunn av det han hadde gjort, og bekjente udåden både for feltpresten og offiserene Teslov og Culle før han fant det for godt å rømme. En 8–9 dager før påsken 1756 dukket så Christian opp i Fredrikshald:

      	hvor hand meldede sig hos en Raadmand, som haver hands Moster ved Navn Karen Bær til ægte, men Mandens Navn ved ved hand ikke at sige, og opholdt hand sig paa Fridrichshald en dag og 2de Nætter, gik saa derfra til Moss og Addresserede sig til sit SødskendeBarn Sadelmager Johan Jørgensen hos hvem hand Logerede 8 à 9 dage.

      Rådmannen og mosteren som han besøkte i Fredrikshald må være identisk med Johan Christian Leth og Karen Thomasdatter Bæhr. Ryktet om udåden som Christian hadde begått hadde nå begynt å løpe i forveien for ham, og da han losjerte hos søskenbarnet i Moss kom der en person ved navn Lars som Christian kjente fra fra Drøbak. Lars hadde året i forveien tjent i Drøbak og hadde hørt ryktet om misgjerningen der og fortalte dette til Christians søskenbarn, Johan Jørgensen. Både Christian selv og Lars ba så Johan om å gå til byfogden å melde om forholdet hvoretter han ble hentet av vaktmannskap og bragt til byfogden. Dagen etter tilsto han det som var skjedd året i forveien og satt deretter nesten 3 uker på arresthuset i Moss før han ble transportert til arresthuset i Larvik hvor ekstrarett ble satt 10. juni 1756. Liket av Erik Olsen som ble dumpet i sjøen av Christian sommeren før, kom allerede etter noen uker til å drive i land på et skjær ved Østerøya i Sandeherred, der ble det oppdaget av Lars Andersen på Norde Strand og en Marcus Gundersen. Det ble først antatt at det dreide seg om et selvmord, og kroppen ble først begravet på stedet hvor det var ilandbragt ved Stiersund. Det ble senere når den rette sammenhengen kom for dagen gravd opp igjen og flyttet til kirkegården på stedet. Den 23. juli 1756 ble det på Haukerød stevnestue avsagt dødsdom over Christian Svendsen Grisebu, halshugging med sverd. Før utførelsen av dommen kunne settes i verk måtte det søkes om stadfesting på et høyere nivå i rettsvesenet, og Christian ble i påvente av dette innsatt i Larviks arresthus. Her ble han delaktig i et fluktforsøk og drap på arrestforvareren Jonas Jacobsen. Christian ble derfor del i en ny rettssak sammen med sine medtiltalte medfanger, og den 4. oktober ble han sammen med to andre fanger for 2. gang dømt til døden:

      	Dernæst at Christian Svendsen og Jens Schougen, som i Stæden for at afværge, har hiulpen og været medskyldige i Mordet bør, dennem til forskyldt Straf og andre ildesindede til skræk og afskye, i allerunderdanigst andleedning af Lovens 6 Bogs 9 Capt: 1 Artl: efter seenere udgangen og forhen Allegerede Forordning af 7 febr. 1749, hver for sig udstaae og lide den samme Straf, som Jsach Jacobsen er foreskreven, neml: af SkarpRætteren at knibes med gloende Tænger først udenfor Arresthuuset, dernæst paa Byens Torv og sidst paa Rætter–Stædet, derefter den højre haand levendes afhugges med en øxse og siden hovedet i ligemaade med en øxse, hvorpaa Lægemet af Natmandens Folk henføres og lægges paa Steile, og hovedet tilligemed haanden fæstes paa en Stage over Lægemet. De bør og ligesom Jsach Jacobsen til deres desto større forhaanelse og andre til skræk og afskye, udføres paa Natmandens Sluffe fra fængselet til Rætter–Stedet, uden Ceremonie udi deres daglig brugte klæder, uden Hat eller hue, med blot hoved, strikken om halsen og samen bundne hænder, Endelig bør de og have deris hovedlodde forbrudt til dette Stæds højGrevelige Herskabs Sigt og Sagefalds Casse, dog foretages ingen execution efter denne dom føren oberdommerens Confirmation er søgt og erhvervet. Videre var ikke efter 3de ganges udraab ikke at forrættes; Thi blev Rætten ophævet.,

      Også for denne dommen måtte det fremskaffes tillatelse fra høyere hold før den kunne iverksettes. Det finnes en kongelig bekreftelse på at de 3 dødsdømte kunne henrettes, datert Christiansborg 1. april 1757, og en innførsel fra 1762 i en tingbok for Follo sorenskiveri understøtter at henrettelsen av Christian Svendsen Grisebu virkelig fant sted. Fra den tiden Christian Svendsen var bosatt på Hønsø finner man ham og og hans kone i 1749 som faddere for Anun Andersen og Kirsti Pedersdatters datter Gunhild (innført 2 ganger: 14. september og 16. oktober). Gift med Berthe Nilsdatter. Christian Svendsen oppga i forbindelse med avhøret av ham i 1756 at hans kone het Berthe Nilsdatter og at hun da var bosatt i Drøbak. Det er en sannsynlighet for at Christian og Berthe utover de to nevnte døtrene var foreldre til enda et barn, som antagelig Christian selv ikke hadde fått underretning om i den tiden han oppholdt seg i Sverige og senere satt fengslet i Larvik. Den 17. august 1755 ble i Ås kirke døpt «Christian Svendsøns Drøback barn: Christen», og den 21. september samme år ved Frogn kirke ble begravet «Christian Halangens b: Christen gl: 1 M». I ministerialboken for Ås er det kun disse innførslene som korresponderer med hverandre, og det er naturlig at Christian Svendsen kunne bli omtalt både som Christian Svendsen Drøbak og Christian Hallangen. Det er derfor mulighet for at det er samme barn som døpes og begraves og at denne kan ha vært Christian og Berthes sønn Christen.

      • 4a. Maren Christiansdatter (f. 1748), født på nordre Hallangen i Frogn, senere i Drøbak.
      • 4b. NN Christiansdatter. Christian Svendsen oppga i forbindelse med avhøret av ham i 1756 at han hadde to døtre på 5 og 10 år.

      • 2e. Sara Brynildsdatter ().
      • 2f. Gjertrud Brynildsdatter (d. 1737). Hun ble nevnt på tinget i februar 1692 blandt de som skulle bøte for begåtte leiermål i 1691. Gjertrud oppga da skipskaren Bent Pedersen som barnefar og at de var trolovet på Nesodden og skulle i ekteskap. Ved skoskatten 1711 er hun bosatt på Vennebekkstranden med et 8 år gammelt barn, ektemannen var da i orlogsflåten. Det ble holdt skifte etter Gjertrud på Vennebekk i 1737, i boet fantes en del gjenstander av sølv og tinn med initialer og årstall, blant annet B:P:S og J:B:D 1696 (Bernt Pedersen og Jertrud Brynildsdatter), B:J:S og M:H:D 1672 (Brynild Jonsen Maren Hansdatter), B:I:S og M:H:D 1693 (Brynild Ionsen og Maren Hansddatter), S:B:J:S og M:H:D 1706 (Salig Brynild Jonsen og Maren Hansdatter). Skiftet forteller også om en stor båt med seil og redskap og en mindre båt uten seil, og det finnes en beskrivelse av huset på Vennebekkstrand. Gift 1. med Bernt Pedersen (d. ca. 1721). Ved skiftet etter Gjertrud Brynildsdatter i 1737 hadde sønnen Brynild en innestående farsarv med 16 års rente, noe som setter et omtrentlig dødsår til 1721. Bernt Pedersen ga 1717 sin odels- og åseterett samt øvrig arv i Lillerud og Griserud til sin svoger Svend Sørensen. Gift 2. med Torer Hansen (f. ca. 1673– e. 1740). Ved skiftet etter Gjertrud Brynildsdatter i 1737 blir hans alder oppgitt til 64 år.

      • 3a. NN Bernts? (f. ca. 1691).
      • 3b. Johannes Berntsen (f. ca. 1703–1743). Johannes Berntsens omtrentlige fødselsår er beregnet ut fra en opplysning i skiftet etter sin mor i januar 1737 hvor han ble oppgitt å være 34 år gammel. Gift med Berthe Nilsdatter, hennes navn og ekteskap med Johannes fremkommer i skifte 1740 etter hennes svoger Brynild Berntsen (fol. 187b) hvor de gir opplysninger om et sølvbeger med knapper merket Maren Hansdatter S: Brynild Joensen 1696 som var pantsatt til Brynild Berntsen av Svend Grisebu.
      • 3c. Brynild Berntsen (f. ca. 1706–1739). Brynild Berntsens omtrentlige fødselsår er beregnet ut fra opplysning i skiftet etter moren i januar 1737 hvor han ble oppgitt å være 31 år gammel. Ved samme anledning heter det «Brynild, som stedse har været hiemme», han var altså stadig eller bestandig hjemme, dvs. hos foreldrene i Vennebekk. Samme sted ble det mars 1740 i stefarens hus holdt skifte etter Brynild selv, han hadde våren før reist ut som matros fra Drøbak med skipper Frantz Berg, og siden hadde ingen hørt noe om eller fra skipet. Det går frem av dette skiftet at Brynild Berntsen drev med pantelån og mye av skiftebehandlingen ble brukt til å utrede eierskapet til pantsatte gjenstander.

      Referanser

      Litteratur

      • Berg, Arno: Ved store voldport, artikkel i St. Hallvard 1958, s. 53.
      • Berner, Hj. Nesodden herred : bidrag til bygdens historie, Kristiania : Grøndahl & Søn, 1924.
      • Dørum, Knut Frogn bygdebokverk bind 2 Gjenreisning og nye muligheter : (ca 1550-ca 1825), Drøbak : Frogn kommune, 1999.
      • Finne-Grønn, S. H. Christiania borgerbok 1698-1799 : fortegnelse over de borgere i Christiania, som i 1745 drev næring paa grundlag av tidligere bevilling, og over dem, som er meddelt bevilling fra 1745 til 1799, Christiania : Kommunearkivet, 1921.
      • Ford, Ann-Turi: Til skafottet, Fjellstrand : Ford Forlag, 2013.
      • Gjermundsen, Jon Ola. Nesoddens historie. 1 : Fra de eldste tider til 1800, Nesoddtangen : Arbeidsutvalget for Nesodden lokalhistorie, 1979.
      • Martinsen, Osvald. Vestby bygdebok : gård og grend gjennom tidene. 1 : Vestby sokn, Vestby : Vestby kommune, 1974.
      • Myckland, Haakon Falck. Bygdebok for Frogn : Gårdshistorien, Frogn : Bygdehistoriekomitéen, 1967.
      • Nielsen, Anne-Mette. Kongeferder i Norge gjennom 300 år, Fåberg : Norsk vegmuseum, 1999.

      Eksterne lenker

      • Gårder i Røyken. Eiere og brukere i Røyken før 1700, nettsted driftet av Roger Fossum.
      • Vigerust, Tore Hermundson. Oslos historie, kane.benkestokk.teiste forlag (Tore Hermundsson Vigerust), Oslo 2000-2004.

      Diskusjonsfora, nyhetsgrupper

      • Er dette en bekreftelse på utført henrettelse? - Larvik 1757 (tema opprettet 25. februar 2013 i Digitalarkivets brukerforum.

      Uløste slektssammenhenger

      • Christian førkarl, nevnt 1708 som Maren Hansdatter Grisebus svoger (se sitat 4 under Brynild Jonsen). En styrmann Christian Førkarl på fartøyet «Anne Dorthea» er nevnt 1706 i Christiania. Oslo fylke, Christiania by, Tingbok A 30 , 1706-1706, oppb: Statsarkivet i Oslo. | Oslo fylke, Christiania by, Tingbok A 31 , 1707-1707, oppb: Statsarkivet i Oslo, fol. 18b, 19a. Ei Margrethe Førkarl er nevnt som Gedeon Jørgensens debitor i 1707. Oslo fylke, Christiania by, Tingbok A 31 , 1707-1707, oppb: Statsarkivet i Oslo, fol. 173b.
      • Christian Svendsen, nevnt i 1750–årene at Karen Thomasdatter Bæhr gift med rådmann Johan Christian Leth i Fredrikshald var hans moster.Vestfold fylke, Larvik by, Tingbok 18 , 1750-1758, oppb: Statsarkivet i Kongsberg, f. 279b.
      • Christian Svendsen, nevnt i 1750–årene som søskenbarn av sadelmaker Johan Jørgensen i Moss (gift med Dorthe Lorange).Vestfold fylke, Larvik by, Tingbok 18 , 1750-1758, oppb: Statsarkivet i Kongsberg, f. 279b.
      • Rekkefølge og rett navn på Brynild Jonsens barn er problematisk, følgende er funnet i kirkeboken, Christiania:

      Dåp: 13 juli 1673 Brynild Joensen og Maren Hansdatters barn, Marthe.
      Dåp: 5 sept. 1677 Brynild Joensen og Maren Hansdatters barn, Aarselle.
      Dåp: 7 nov. 1679 Brynild Joensen og Maren Hansdatters barn, Martha.
      Begr. 11 mars 1681 Brynild Joensens barn.
      Dåp: 6 sept. 1683 Brynild Joensen og Maren Hansdatters barn, Marthe.
      

      4 barn er nevnt i fogderegnskapene 1687 og 1688:
      

      Sara, 8 og 9 år.
      Gjertrud, 7 og 8 år.
      Aarsle, 4 og 6 år.
      Marthe, 2 og 5 år.
      

      Datteren Gjertrud hadde begått leiermål og var trolovet i 1692 (tingbok). Det er altså mye som ikke henger på greip her! Dette kan skyldes både feil i kirkebokinnførsler og skattemanntall,og at Brynild av skattemessige årsaker har hatt interesse av å presse barnas alder under 12 år.