Slekten Schilling (bok)

Tittel		Slekten Schilling
Forfatter(e)		Schilling, Fredrik
Utgiver		Ingvar Bjerknes
Utgivelsessted		Oslo
Årstall		1954
Sideantall		274 s.
Språk		Norsk
Bibliotekkatalog		Oria
Digitalt tilgjengelig		NB

Fredrik Schilling (1879–1961) ga ut Slekten Schilling i Oslo 1954. Slekten Schilling stammer ifølge slektstradisjonen gjennom agnatisk linje fra Harald Hårfagre. Boken gjengir historien uten å ta stilling til riktigheten av påstandene. Gamle dokumenter og anetavler benyttes som bakgrunn for utredningen. I anmeldelsen blir påstandene gjengitt og diskutert, uten noen konklusjon om dette er fri fantasi eller kan være sant. Friederich Schilling, død 1373, regnes som slektens sikre stamfar.

Nyere forskning har ført slekten tilbake til Heinrich Schilling von Lahnstein, død 1221. Daniel Schillings krønike skal ifølge Ludwig Schillings oversettelse av 1774 fortelle at slektens stamfar Erik var sønn av kong Harald av Norge. Boken inneholder et eget kapittel om den norske slekt Schilling, som starter med senere generalmajor Johan Friederich Schilling (1754–1840) opprinnelig fra Altona, som ankom Christiania 1799. Boken inneholder portretter.

Omtaler og anmeldelser

Slektshistoriker Christian Dag Spangen (1903–1976) anmeldte Slekten Schilling i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift 1955. Her følger et utdrag av anmeldelsen.

«[…] St. Olav og St. Hallvard var etter tradisjonen frender, og pater Schilling kan så å si slutte seg til familien, hvis tradisjonen innen slekten Schilling har noe med virkeligheten å gjøre. Denne slekt, som er utbredt over samtlige mellom-europeiske land, er så vidt jeg vet enestående ved å skulle være agnatiske descendenter av vår egen Harald Hårfagre. Kognatisk avstamning fra sistnevnte er det ikke mange av oss som kan si oss fri for, men at vår gamle kongeslekt skulle ha en gren som teller tusentalls personer og med et slektsnavn som uvilkårlig bringer tanken hen på betegnelsen «Skjoldunger», er et spørsmål vi ikke godt kan stille oss likegyldige til.

O.r. sakfører, major Fredrik Schilling fremsetter i sin bok «Slekten Schilling» ingen påstand om tradisjonens historiske pålitelighet, like lite som dette er gjort av slekten Schilling overhodet i nyere tid. Forskjellen blir bare at i og med boken er saken nevnt i norsk genealogisk litteratur, og tradisjonen bør gås nøye etter i sømmene. Spørsmålet er ikke bare om tradisjonen kan ha en historisk kjerne, men også hvorvidt det dreier seg om en storstilet falskneri eller en ekte tradisjon. Det er ingen enkelt manns sak fyldesgjørende å ta standpunkt til den sak. Hans innstilling til spørsmålet vil nødvendigvis i noen grad bli affektbetonet. Enkelte vil prinsipielt avvise muligheten av at en tradisjon som spenner over 1000 år kan være ekte, og det er kanskje de fleste. Andre vil følelsesmessig tiltales av hvilken som helst tradisjon fordi den appellerer til et romantisk drag hos dem selv.

Når vi offisielt regner med at mannslinjen etter Harald Hårfagre regjerte i Norge til 1319 med en kognatisk fortsettelse til 1387, skal det bemerkes at det kan reises og også er reist innvendinger mot riktigheten herav. Først og fremst står striden om kong Sverre, og det vil neppe noensinne lykkes å føre positivt bevis for at denne var kongesønn. Dermed blir det tilsvarende tvilsomt om hans etterfølgere har noe med den gamle kongeslekt å gjøre. Det er også blitt hevdet at Harald Hårdråde opptrådte som tronkrever i egenskap av arvtager etter halvbroren kong Olav og at Haralds egen avstamning fra Harald Hårfagre er en senere konstruksjon for å legitimere hans ætlinger. De fleste norsk konger var jo resultatet av utenekteskapelige forbindelser, noe som gjaldt tiden både før og etter kong Sverre, og det konkrete filiasjonsbevis blir dermed ytterligere tvilsomt. Genealogiens mål er da heller ikke å fremlegge beviset for den biologiske sammenheng, men å fastslå de historisk sett konkrete fakta. Våpnene har til enhver tid vært virksomme midler til å fastslå den historisk sannhet, og maktspråk må nå engang godtas.

Noen tvingende grunn til å trekke Hårfagre-ættens offisielle genealogi i tvil har vi ikke. I slekten Schilling opererer man også med fjerne årstall. På Håkon VI Magnussons tid levde i Breslau en rådsherre ved navn Friederich Schilling som døde 1373. Denne har lenge vært anerkjent som slekten Schillings historisk sikre stamfar. Friederich Schilling bygde bl. a. 1333 i Breslau det såkalte «Røde Hus», som 1556 ble gjort til familiestiftelse, bolig for slektens overhode og oppbevaringssted for slektsarkivet inntil 1874, hvilket år Breslau by overtok huset til bruk som museum. Det ble ødelagt ved bombing i 1945.

Imidlertid mener man ved nyere forskning å ha klarlagt slektens sikre historie 4–5 generasjoner videre bakover, likesom Friederich Schillings personlige forhold i store trekk er klarlagt. […]

Etter de siste resultater skal slektens historie begynne med Heinrich Schilling von Lahnstein genannt Huneswin, som var kong Sverres noe yngre samtidige, og døde 1221. Borgen Lahneck ligger likesom Lahnstein (Nieder Lahnstein og Ober Lahnstein) ved elven Lahns utløp i Rhinen litt sør for Koblentz.

Disse forskningsresultater må stå ved sitt eget verd. Det ligger i hvert tilfelle over min evne å etterprøve dem. Men før den sikre historie ligger altså et nokså langt tidsrom som dekkes av en angivelig eldgammel slektstradisjon. […]

Så kommer imidlertid den såkalte «Stemma Rodulphi», en anetavle forfattet på den tid da Håkon Håkonson og Skule Bårdson sloss på harde livet i vår avkrok av verden. Det er anetavlen til den tysk-romerske konge Rudolf I, død 1080, som var født greve av Rheinfelden, ble hertug av Schwaben og endelig motkonge mot Canossagangeren kong Henrik IV. Hva kunne motivet være for nesten 200 år etterpå å stille opp dennes anetavle? Vi husker beretningen om at paven hadde tanker om å lansere Håkon Håkonson som tysk konge. Har greven av Rheinfelden hatt pretensjoner? Denne anetavlen skal eksistere, selv om den for øyeblikket bare er tilgjengelig i form av fotostatkopi. […]

Ut fra det her nevnte kan jeg bare bemerke at hvis her foreligger falskneri, er det fantastisk grundig gjennomført. Imidlertid har foreligget et merkelig dokument som vanskelig lar seg trekke i tvil. Den 15. aug. 1556 ble i Breslau satt opp en «arveavtale og slektspakt» som ble etterfulgt av slektsmøter i et antall av 287 i løpet av 400 år, med protokoller oppsatt for hvert møte. Originalen til avtalen av 1556 var deponert i bankhvelv i Dresden og gikk til grunne under bombardementet 13. febr. 1945. Dokumentet kjennes fra fotostatisk kopi med notarial bekreftelse og foreligger i trykken. Det er vanskelig å forstå at ektheten kan trekkes i tvil. Også i denne slektspakt forekommer naturlig nok en avstamningsrekke, og om stamfaren heter det at han var «Ericus der Skilding», sønn av Harald konge i Norge, født i året 894. 18 år gammel fikk han sønnen Erik, levde deretter over 50 år, fikk nok en datter og en sønn, og hans alder var 58 år da han reiste vekk og kom aldri tilbake. Erik Il ble greve av Rheinfelden, og ble gjennom sin eldste sønn Arnulf stamfar for grevene av Rheinfelden, gjennom sønnen Heinar (Heinrich) for herrene til Liodek (slekten Schilling).

Daniel Schillings krønike skal ifølge Ludwig Schillings oversettelse av 1774 vite å fortelle at slektens stamfar Erik var sønn av kong Harald av Norge. Da sistnevnte hadde overvunnet sine underkonger (vasaller), fikk han en sønn Erik som var hans dyrebareste sønn. En av kongens frender av herseslekt ved navn Alv gjorde oppstand, ble overvunnet og måtte avgi sine barn som gisler, Etter et oppgjor mellom Alv og kongens onkel Gotor, hvor den siste ble drept, ville Harald drepe gislene. Imidlertid hadde også Erik hatt strid med sin far om makten, og nå flyktet han med gislene. Han ektet Alvs datter, og sammen med svogeren Hirgn drog de mot sør og kom omsider til Rheinfelden, hvor Erik med sine vikinger fikk jord av hertug Burkard. Etter noen år forlot Erik Rheinfelden, vendte tilbake til Norge, kjempet meget der, forlot landet og kom ikke tilbake. Etter «Stemma Rodulphi» var Eriks mor Thorhild Eriksdatter, datter av kong Erik Gudrødson i Hedeby og Gisla Guttormsdatter.

Denne angivelige tradisjon kunne være laget på grunnlag av de norske sagn. Alv er visstnok ukjent i norske kilder, men det er et troverdig norsk navn. Gotor må være Guttorm, kong Haralds morbror og hertug (dvs. «kommanderende general») for hirden. Det hele stemmer nærmest forbausende. Interessant er opplysningen om Eriks mor som ellers gis navnet Ragnhild og gjøres til datter av kong Erik av Jylland. Sistnevnte var sønnesønn av kong: Erik Gudrødson. Den siste var for øvrig kong Haralds farbror, og det ville unektelig være rimeligere om Harald ble gift med sin farbrors datter enn med sin farbrors sønnesønns datter.

Med dette mener jeg å ha gjengitt på en positiv måte innholdet av Schilling-tradisjonen. Jeg føler meg ikke kompetent til å felle noen dom. Det er så mange forbausende konkrete fakta ved siden av det som godt kunne være et kjempemessig falskneri. Merkelig ville det være om en slekt som beviselig har en nesten utrolig sikker gammel historie skulle finne det nødvendig med ytterligere falsk stas. Det får bli andres sak å ta et vitenskapelig begrunnet standpunkt til Schilling-tradisjonen. For oss nordmenn ville det være en interessant genealogisk kuriositet om det fremdeles eksisterte en agnatisk gren av Harald Hårfagres ætt og at stamfaren for denne skulle være Erik med tilnavnet Blodøks. Som allerede bemerket gir forfatteren av «Slekten Schilling» ikke tradisjonen ut for mer enn sagnhistorie.

Dette stykke sagnhistorie er så interessant at det helt overskygger kapitlet «Slekten Schilling i Norge», som begynner med at daværende artillerikaptein Schilling stiger i land i Christiania. Det kunne være meget mer av interesse å referere fra dette overmåte interessante arbeid, men jeg håper her å ha gitt et brukbart resume av det som gjør boken enestående i norsk genealogisk litteratur. Christian Spangen.»

Litteratur

• Schilling, Fredrik (1954). Slekten Schilling. Oslo –  274 s..