Danske adelsvåbener. En heraldisk nøgle (bok)

Tittel		Danske adelsvåbener. En heraldisk nøgle
Forfatter(e)		Achen, Sven Tito
Bidragsyter		Storck, H.
Utgiver		Politikens forlag
Utgivelsessted		København
Årstall		1973
Sideantall		623 s.
Språk		Dansk
Noter		Omfatter også norske adelsvåpen
Bibliotekkatalog		Oria

Den danske heraldikeren Sven Tito Achen (1922–1986) ga ut Danske adelsvåbener. En heraldisk nøgle i København 1973.

Den nye utgaven av verket, som opprinnelig ble utgitt av H. Storck, har våpentegningene i heraldisk rekkefølge med et alfabetisk register over slektsnavnene. Våpentegningene er hentet fra Storck, og språket er forenklet. Blant de våpenføre slektene finnes også norske, som Sudrheim-, Losna- og Smør-ættene. Boken gir et greit innblikk i det dansk-heraldiske system og er utgitt i et hendig lommeformat. Den bidrar til å gjøre identifiseringen av våpenskjoldene enklere.

Forfatteren skrev flere bøker om heraldikk. I 2009 ble Sven Tito Achens Heraldikkens femten glæder, opprinnelig fra 1971, utgitt av Societas Heraldica Scandinavica.

Omtaler og anmeldelser

Heraldiker og advokat Hans Cappelen (1945–) anmeldte Danske adelsvåbener. En heraldisk nøgle i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift 1974–75.

Her følger et utdrag av anmeldelsen.

«Et heraldisk storverk er igjen i handelen. Redigert påny, med nye blasoneringer og litteraturhenvisninger, har S. T. Achen utgitt H. Storcks Dansk vaabenbog – Afbildninger til A. Thiset og P. L. Wittrups Nyt Dansk Adelslexikon, Kbh. 1910.

Dette er mer enn en nyutgave og det er en bedre utgave. Ikke bare er det nye pocketformatet langt hendigere, men ordningen med våpentegningene i heraldisk rekkefølge med alfabetisk register for slektsnavnene bakerst, gjør nyutgaven mer praktisk å bruke.

Achens utgave slutter seg til rekken av det gamle og nye adelsleksikon, Storcks våpenbok og K. Pranges Heraldisk Nøgle til Nyt Dansk Adelslexikon (Kbh. 1959). Den siste gjengir bare et mindre antall våpentegninger, men har til gjengjeld våpenfigurene, og ikke bare våpnene, ordnet systematisk, ved siden av å ha hjelmfigurene med. I Achens utgave gjengis hvert våpen bare ett sted, sånn at f. eks. de Mossencrone med kvadrert skjold og hjerteskjold med en kråke i (sml. Moss’ byvåpen), må søkes under rubrikken «firdelt med hjerteskjold» og ikke under noe avsnitt for heraldiske fugler. […]

Når det gjelder utvalget av slekter, har Achen ikke tatt noe selvstendig synspunkt, men følger Thiset, Wittrup og Storck. Som han nevner i innledningen, er derfor ikke de fleste av de rangadelige slektenes våpen med i verket. Derimot er det tatt med slekter som det i dag virker unaturlig å inkludere i «den danske adelen». F. eks. er en tysk professor som i 13 år fra 1507 var i Danmark, kommet med (Fürstenberg, s. 420), men riktignok opplyser Thiset og Wittrup at han også var dansk riksråd innenfor denne perioden. Verre – sett fra norsk synspunkt – er at norske, og ikke engang typisk dansk-norske, slekter som Sudrheim-ætten I og II, Losna-ætten, Smør m. fl. omfattes av «Danske adelsvåbener».

Våpentegningene er hentet fra Storcks storverk, med ganske få unntak. Selv om Storck bygde på forbilder fra slektenes egen bruk, er tegningene preget av hans teknikk og han stilte seg nokså fritt. F. eks. er Tordenskiolds våpen tegnet dels etter segl (skjoldformen), dels er det normalisert (hjelm en face, ikke skrå som i segl og adelsbrev (jfr. P. Eilstrups Tordenskiold – Peter Wessel og hans tid, Oslo u.å., ill. s.80–83). Her er det også vansker fordi hjelmfigurene er dels frontale, dels skrå. […]

Et spennende moment i denne nyutgaven, er blasoneringer og terminologi, som av Achen er ført opp til et enklere nåtids-språk enn Thiset og Wittrup hadde. Achen sier i innledningen at «Våbenet og dets farer er beskrevet så klart og kort som muligt, men ikke nødvendigvis i den korrekte heraldiske blasonering». Av verket framgår likevel at det dreier seg om heraldiske blasoneringer, fordi det stort sett er et samsvar mellom de tilsynelatende motsetninger Achen her nevner. Våpenbeskrivelsene ville bli meningsløse, hvis det ikke nettopp var en forutsetning at de uttrykker heraldiske våpenskjold. Men noen konsesjoner er likevel gitt til uheraldisk språkbruk. […]

Forfatteren nøyer seg med å nevne hovedregelen om de to hovedtinkturene på kledet (farge utvendig, metall innvendig). Men jeg vil føye til at 1700-tallets praksis er fler-tingert klede. F. eks. Tordenskiold med ovenfra og nedover på hver side av skjoldet, hjelmklede i blått, gull, sølv og rødt, uten sondring utvendig/innvendig klede (jfr. våpenbrev med tinkturer i nevnte verk av Eilstrup).

Jeg vil understreke at jeg er svært glad for denne nyutgaven av Storck, som gir et greit innblikk i det danske adels-heraldiske systemet. Utgaven er også lett å ta med seg for en heraldisk interessert turist som vil besøke den danske adelens mange minnesmerker, og verket gir mulighet for fort å identifisere eierslektene til de våpenskjoldene en får se. Hans Cappelen.»

Litteratur

• Achen, Sven Tito (1973). Danske adelsvåbener. En heraldisk nøgle. Politikens forlag, København –  623 s.