Dronning Ingerid og bisp Nikolas (bok)

Tittel		Dronning Ingerid og bisp Nikolas
Forfatter(e)		Hervik, Frode
Bidragsyter		Nedrebø, Yngve Gjerland, Berit
Utgiver		Selja forl.
Årstall		2006
Sideantall		175 s.
Språk		Norsk
Bibliotekkatalog		Oria

Historiker Frode Hervik (1976–) ga ut Dronning Ingerid og bisp Nikolas i Førde 2006.

Boken er en fremstilling om norsk politisk historie i perioden før 1225. Hovedpersonene er dronning Ingerid Ragnvaldsdatter (ca. 1105–1170) og bisp Nikolas av Oslo (1150–1225). Ifølge anmelderen underbygde ikke Yngve Nedrebø påstanden om at dronning Ingerid hadde en selvstendige politiske rolle på en god nok måte.

Hervik plasserte Stårheimsætten i rikshistorisk sammenheng. Anmelderen tok opp mange sider av Herviks fremstilling, og anførte blant annet at Hervik ikke undersøkte muligheten for at Andres Guttormsen var gift flere ganger. Løberg styrket også påstanden om at Gregorius og Cecilia hadde en datter gift med baronen Gaute Erlingsson i Talgje.

I anmeldelsen gjengis Frode Herviks og Jo Rune Ugulens oversiktstavler over Kvåle-ætten. Ved en sammenligning fant anmelderen at Ugulens tavle var bedre underbygget når det gjelder forbindelsen til Stårheimsætten. Han anførte også at bisp Nikolas svoger like gjerne kunne hatt setegården Orre på Jæren som sitt hovedsete som Stårheim, og at Orre dermed kan ha vært hovedsetet for Andres Simonssons etterslekt.

I anmeldelsen finnes Håkon Jonssons og Håkon Sigurdssons segl gjengitt som tegninger. Boken ga, ifølge anmelderen, en god innføring i periodens historie, men han savnet kildebelegg for Herviks slektshypoteser. Boken har flotte illustrasjoner, faktabokser og oversiktstavler.

Omtaler og anmeldelser

Lars Løberg anmeldte Dronning Ingerid og bisp Nikolas i Genealogen 2006.

Utdrag av anmeldelsen:

«[…] Yngve Nedrebø skriver om den første av hovedpersonene, dronning Ingerid. Hun var fyrstedattera som ble brukt som en brikke i det maktpolitiske spillet i alle de tre skandinaviske rikene, gift i svært ung alder med en dansk fyrste, deretter med en norsk konge og så i tur og orden med to norske stormenn. Og med to sønner og en dattersønn som ble konger, to sønner som ble jarler, to som ble hertuger og en som ble biskop har Nedrebø så absolutt dekning for på standen sin om at dét «skulle dei fleste ambisiøse mødrer kunne seie seg fornøgde.» […]

Nedrebø er altså i hvert fall noe påvirket av Os, og vi skulle gjerne gi ham rett i tolkningen. Men det finnes faktisk en motsatt tradisjon i norsk historieskriving, eksemplifisert med professor Edvard Bull, som i sin biografi over dronning Ingerid kort konstaterer at «Nogen personlig politisk innflytelse fra I. kan vi ikke spore;…» (NBL1). Nedrebø presenterer ingen nye kilder som kan underbygge en slik helomvending i oppfatningen av Ingerid, og jeg savner en oppsummerende analyse av ekteskapspolitikken rundt dronning Ingerid som kanskje kunne bidratt til å gi antydninger til noen svar på om hun hadde en selvstendig politisk rolle eller ikke. Valgte hun selv sine menn nettopp med tanke på å sikre makt og skape et regjerende dynasti, eller ble hun brukt som salgsvare for å fremme andres maktambisjoner? […]

De to biografiene utgjør alene halve boka, og sammen med en velskrevet generell innledning får perioden fram til 1225 en dominerende plass i boka. Den andre halvdelen, den som skal plassere Stårheimsætta inn i en rikshistorisk sammenheng, er likevel den som for de slektshistorisk interesserte nok er den mest spennende. Også her er det Hervik som skriver om slekt og jordegods, men det kan nok innvendes at han ikke er like heldig i omgangen sin med slektsnettverket som hva han var med biografien over bisp Nikolas. Biografidelen i boka gjør greit rede for kildene. Hadde det samme vært gjort også for slektsdelen, kunne vi ventet oss et alvorlig oppgjør med en del hevdvundne oppfatninger. Isteden møter vi først Edvard Os’ hypotese om at bisp Nikolas’ nevø Andres Simonsson hadde giftet seg mens han var i eksil i Danmark, og at det var Gregorius Andressons danske morsarv som lå bak at Gregorius flyttet til Danmark uten Håkon Håkonssons samtykke, før han i 1239 på Håkons bud kom tilbake som aktør i borgerkrigens absolutte sluttfase, noe som endte med at han i 1243 ektet Håkons utenomekteskapelige datter Cecilia.

Gregorius Andresson døde allerede 1246, men ifølge Hervik rakk han og Cecilia trolig å få en sønn og to døtre sammen (tavle s. 137). Hervik refererer dessuten senere i boka Jo Rune Ugulens hypotese om at også Audun Hugleikssons kone skulle være fra dette ekteskapet. Det skulle i så fall gi oss en sønn og tre døtre, som alle levde opp, i et ekteskap som kun varte i tre år. Tro det den som vil.

Vi har ikke kildebelegg for andre ekteskap for Gregorius, men går vi ut fra at han var født ca 1208, eller, som Hervik skriver, mellom 1205 og 1212, blir det en tilårskommen brudgom i en periode hvor ekteskap blant eliten var en økonomisk-politisk handling av stor betydning. Det burde således vært rom for å drøfte hvorvidt Gregorius faktisk hadde så mange barn, og dernest om alle var født i ekteskapet med Cecilia.[…]

Hervik aksepterer videre uten diskusjon at Gregorius og Cecilia hadde en datter gift med baronen Gaute Erlingsson i Talgje (s.127). Kildegrunnlaget for denne antagelsen er heller tynt, og følgelig modent for en diskusjon. Det heraldiske argument, som Storm i sin tid brukte, holder ikke lenger mål, men det er faktisk et annet argument som støtter opp om hypotesen, men som ikke er blitt brukt hittil. Det gjelder omskriften på gravstenen til «prinsessen fra Fjære kirke», som sier at den ble lagt over graven til en etterkommer av både de norske konger og de danske fyrster. Kvinnen i graven var unektelig en datter av Isak Gautesson, og altså dersom hypotesen stemmer også et oldebarn av Cecilia Håkonsdotter. Det forklarer den norske avstamningen.[…]

I boka følges så Andres Gregoriussons etterslekt, hvor Hervik først drøfter Gyrid Andresdotter, som i 1291 fikk pavelig dispensasjon til å inngå ekteskap med Vidkun Erlingsson. Hun var da hjemmehørende i Stavanger bispedømme, ifølge Hervik enten fordi hun da oppholdt seg hos slektninger på Jæren eller på Talgje, eller, om også mora var død tidlig, fordi hun var oppvokst der. Han antar videre med Steinnes at Gyrid er den samme som den Gyrid som nevnes i Bergens Kalvskinn som kona til ridderen Gunnar og som mor til Karl Gunnarsson på Gimmestad i Gloppen. De eneste argument Hervik fører til torgs som støtte for dette er at «Dette høver bra kronologisk, og er sannsynleg fordi det ikkje var mange andre aktuelle riddarfruer som heitte Gyrid i det aktuelle tidsrommet. Den einaste andre aktuelle var Gyrid, enkja etter Audun Hugleiksson, men ho var truleg i eldste laget til å få barn etter 1302.» ( s. 122)

Hervik hadde gjort både seg sjøl og oss leserne en tjeneste ved å utelate hele avsnittet, for her begår han så godt som alle de metodiske feilgrep det er mulig å gjøre. Gyrid var riktignok en ganske ung enke i 1302, men det faktum at hun bestyrer nevøens jordegods i fire år fram til 1309 før hun så avlegger regnskap for det, viser at hun i 1309 opptrer fullmyndig og at hun altså ganske sikkert ikke var gjengiftet da.[…]

Pavelig dispensasjon ble også gitt for Gyrids barnebarn, Gyrid Erlingsdotter, da hun skulle gifte seg med Eiliv Eilivsson. Her gjør Hervik greie for C.M. Munthes oppfatning av hvordan de to kan ha vært beslektet, men avviser hypotesen om at det felles opphavet skulle være Reinsætta. Her savner jeg resonnementet som fører til Herviks nye konklusjon: Dersom ein granskar mogelege ættesamband, er det i grunnen berre to teoriar som står fram som sannsynlege når ein granskar dei ulike ætteledda. Den fyrste er at Andres Gregoriusson Pott var gift med ei syster til den fyrste Eiliv i Naustdal, og den andre er at ei dotter av Gregorius Andresson vart gift med den same Eiliv i Naustdal. (s. 125)[…]

Dette kommer aller tydeligst til kjenne i omtalen av Kvåleætta, hvor han på bakgrunn av at Kvåle ender opp hos fru Ingerd til Østrått føreset at slektskapen mellom Erling Vidkunnsson og Svein Sigurdsson var basert på eit band til Kvåleætta. (s 135) Den ukritiske gjennomgangen forutsetter at det skal være en felles forbindelse som omfatter både Stårheimsætta og ætta på Kvåle og at dette slektskapet ikke kan være for fjernt. Dette løser han elegant ved å la Svein Sigurdsson bli halvbror til Gyrid Andresdotter, Erling Vidkunnssons mor. Annet bevis for dette enn at det «høver kronologisk» får vi ikke. Og selv det er en drøy påstand. Andres Gregoriusson er aktiv i riksrådet sommeren 1273, og kan for alt hva vi vet ha levd i flere år etterpå. At enka så etter sørgeåret skal rekke å gifte seg, føde Svein Sigurdsson og gjennom ham ha voksne oldebarn i 1332, er vel ikke den aller mest høvelige hypotesen rent kronologisk. Og at Svein i gavebrevet til Erling viser til den godvilje Gyrid hadde vist ham i barndommen og ikke samtidig skulle omtalt henne som søster, styrker vel ikke akkurat hypotesen.

Hervik er ikke den eneste som nylig har tatt Kvåle-ætta opp til drøfting. Han viser da også i noteverket til Jo Rune Ugulens da fortsatt upubliserte doktorgradsavhandling. Setter vi de to tavlene opp mot hverandre, er det flere iøynefallende forskjeller. Ugulen er kildetro og fører opp samtlige arvinger fra skiftet 1314, mens Hervik helt har uteglemt jomfru Inga Eirik Stilks. Hervik fører isteden baronen Guttorm Gydasson, uten å godtgjøre at han har noen som helst slags forbindelse til Kvåle, han fører Andres Gregoriussons etterslekt inn som kognater og han fører Sigrid Sveinsdotter og hennes to sønner inn som etterslekt av Svein Sigurdsson. Ugulen antar her at Sigrid er Sveins farsøster, ikke hans datter. Begge hypoteser er mulige, om ikke samtidig, men ingen av forfatterne diskuterer sine valg. Ugulens tavle er likevel et vesentlig mye bedre underbygd resultat enn Herviks. (Se tavlene på neste side.) […] I sum er boka nyttig og lesverdig. Med unntak for de mange svakhetene ved gjennomgangen av slektskapsforholdene fremstår boka som faktaorientert og som en god innfallsport til noen av de mest begivenhetsrike periodene i norsk politisk historie. Den er i tillegg moderne og rikt utstyrt med fargeillustrasjoner, rammeartikler og oversiktstavler. Det får så være at korrekturlesingen ikke har vært like god hva angår illustrasjonene som i den løpende teksten – vi får blant annet på første omslagsside vite at Ragnvald Ingesson antagelig levde 1185–1225 i stedet for 1085–1125. I ingressen (s. 112) står det at Gregorius Andresson var brorsønnesønn av bisp Nikolas, mens det ellers klart fremgår at han var søstersønnesønn og i slektstavlen (s. 137) gis Gaute Erlingsson en datter av ukjent namn, gravlagd i Fjære, selv om omskriften på den samme gravstenen tydelig sier at hun var en Isaksdatter, ikke en Gautesdatter.

Måler vi boka opp mot Edvard Os sin bok, er det en klar framgang på flere områder. Det skulle nå også bare mangle, all den tid forfatterne faktisk har kunnet bygge videre på Os’ arbeider. Framgangen besvarer likevel ikke åpningsspørsmålet – hvorvidt det er behov for en ny bok om Stårheimsætta. Her savner jeg kanskje en noe mer kritisk holdning til Os’ utgangspunkt for å skrive om Stårheimsætta. For ham var det åpenbart viktig å skrive Nordfjord inn i norgeshistoria.

Han filosoferte i så måte over hvor langt fram i tid det faktisk ville være korrekt å omtale eierne som tilhørende Stårheimsætta, og han kom til at det i hvert fall ikke lengre kunne brukes om de yngre Rømerne. En tilsvarende diskusjon nå kunne raskt gitt et mye mer radikalt resultat. At Arne på Stårheim var fra Stårheim, sier seg selv. Og at hans sønner, deriblant bisp Nikolas, var av Stårheimsætta, er også uproblematisk. Men hva med det resterende persongalleriet i boka? På tross av hva ingressen hevder, var Andres Simonsson og hans etterslekt bare kognatisk knyttet til Stårheim.

Og om bispens svoger får vi høre at han var både rik og mektig. Setegården hans, Orre på Jæren, er da også et gammelt høvdingesete med stein-kirke og med rikt omland. Dette sammen med det vi kjenner til om Gregorius Andressons jordegodsinnehav 1309 og det faktum at Gyrid Andresdotter 1291 var bosatt i Stavanger bispedømme gjør det slett ikke usannsynlig at det var Orre, ikke Stårheim, som var hovedsetet for Andres Simonssons etterslekt og at en følgelig like gjerne kunne snakke om en Orreætt som en Stårheimætt. Her kunne det også vært diskutert om ikke Peter Gudleikssons frieri til kong Eiriks frendekone i Vika faktisk gjaldt en yngre søster av Gyrid, gitt selvfølgelig at jentene var foreldreløse og at søsteren fulgte med da Gyrid giftet seg. Slike spørsmålstegn stilles ikke i boka, og det er følgelig grunn til å tro at siste ord ennå ikke er sagt om denne slektskretsen. Lars Løberg»

Litteratur

• Hervik, Frode (2006). Dronning Ingerid og bisp Nikolas. Selja forl., Førde –  175 s.

Se også

• Middelalderen

Eksterne lenker

• Ingerid Ragnvaldsdotter (Lokalhistoriewiki).
• Ingerid Ragnvaldsdatter (Store norske leksikon/snl.no).
• Nikolas Arnesson (Store norske leksikon).
• Ættesambandet Stårheim – Orre på Jæren i mellomalderen (Lokalhistoriewiki).