A Handbook of Scandinavian names

Tittel		A Handbook of Scandinavian Names
Forfatter(e)		Coleman, Nancy L. Veka, Olav
Utgiver		The University of Wisconsin Press
Utgivelsessted		Madison
Årstall		2010
Sideantall		195 s.
Språk		Engelsk
Bibliotekkatalog		Oria

Lektor Nancy L. Coleman (1945–) og navneforsker Olav Veka (1942–) ga ut A Handbook of Scandinavian Names i Madison 2010.

Boken er beregnet på nord-amerikanske foreldre som ønsker skandinaviske navn til sine barn. Den gjør rede for skandinavisk navnehistorikk fra mellomalderen frem til vår tid, og beskriver navnenes betydning og uttale. Hvordan navnene ble tatt i bruk og omskrevet etter at utvandrerne fra Skandinavia bosatte seg i Amerika er også en viktig del av boken. Den nyttigste delen er ifølge anmelderen navneleksikonet med rundt 1500 navn. Han viser dessuten til at det er mange feil i uttaleforklaringene, og at det finnes feil referanser til regler i navnelovene. Boken fikk en amerikansk pris i klassen referanselitteratur.

Omtaler og anmeldelser

Navneforsker Ivar Utne anmeldte A Handbook of Scandinavian Names i Genealogen 2011.

«A Handbook of Scandinavian Names er ei populærframstilling for nord-amerikanske foreldre som ser etter skandinaviske fornavn til barn. Det vil si navn brukt i Danmark, Sverige og Norge. Boka er også ment for etterkommere av skandinaviske immigranter som vil hente kunnskap om navn i gamlelandet, og for øvrige personnavninteresserte (s. viii). Dessuten kan dette være ei gavebok til slektninger i Amerika.

Vi kan lese om navnetradisjoner fra mellomalderen opp til vår tid, både for fornavn og etternavn. Det er historia om gamle navn laga av norrøne ord og om navn som kom i bruk med kristendommen, og som etter hvert fikk egne skandinaviske former.

De opphavlige skandinaviske navna, ofte kalt nordiske navn, har betydninger som ‘kamp’, ‘vern’, navn på våpentyper, ‘styrke’ (bl.a. ord på dyr, som Bjørn og Ulv), ‘skjønnhet’, ‘hellig’, andre religiøse uttrykk og navn på norrøne guder. Kvinnenavnet Gunnhild består av gunn og hild, som begge deler betyr ‘kamp’. Kvinnenavnet Helga og mannsnavnet Helge betyr ‘hellig’. Sigrid og varianten Siri betyr ‘seier’ og ‘vakker’. Ragnvald betyr ‘beslutning’ og ‘en som styrer’, Torolv er satt sammen av navnet på guden Thor og ‘ulv’. Erik er ‘alene’ + ‘en som styrer’, Knut er ‘knute’, Geir betyr ‘spyd’, og kvinnenavnet Åse er ‘gud’ (s. 1–50, 124).

Mange navn kom med kristendommen og fikk skandinaviske former for rundt 6–700 år siden. Navna Katarina, Margareta, Nikolaus, Laurentius, Petrus og Johannes er godt kjent her som Kari, Karin, Karen, Marit, Margit, Merete, Nils, Niklas, Lars, Laurids, Per, Peder, Jon og Jens (s. 129).

Navn fra store deler av verden ble tilpassa engelsk språk da immigrantene slo seg ned i Nord-Amerika. Det gjaldt både uttale og skrivemåte. Knut, Erik, Nils, Kari og Åse (og Aase) fra Skandinavia ble ofte til Knute, Eric, Nels, Carrie og Ose (s. 85–119). Karin ble til Karen, som dessuten var med fra Skandinavia. I USA og Canada var det noen tilfeller der Østen ble til Osten, og der Øystein ble Austin (s. 106, 114, 119). Østen og Øystein har samme opphav. Det normale opphavet for Austin i Nord-Amerika var likevel helst det engelske etternavnet Austin som i sin tur bygde på det latinske Augustinus (Hanks mfl. 2006).

Et leksikon på rundt 1500 navn er en nyttig del av boka (s. 1–50). For alle navna er det med opplysninger om uttale, betydning og bruk.

Uttaleopplysningene følger en popularisert stil som ofte er brukt i reiseparlører, slik at leserne slipper å kjenne vitenskapelig lydskrift fra bl.a. lærebøker og større ordbøker. Systemet som blir introdusert i ei innledning for leksikondelen, virker likevel nokså komplisert (s. ix–xv). På svensk og norsk vil kvinnenavnet Ruth bli uttalt slik engelskspråklige vil si det konstruerte ordet «rewtt». Bokstaven r blir «rolled using the tip of the tongue» (s. xii) eller uttalt «at the back of the throat, like French r» (s. x) avhengig av dialekter. Nyttig er opplysningen om at sekvensen «th» i skandinaviske språk blir uttalt som t (s. x).

Her kommer noen flere eksempler, også noen som er enklere å lese. Kvinnenavnet Aud (som betyr ‘rikdom’) blir uttalt som amerikansk-engelsk «oud», «[s]imilar to ou in loud». Flere uttalevarianter er med for mange av navna. Leserne får vite at Helge blir uttalt «hel-yeh» på dansk og «hel-geh» på svensk og norsk, og Gitte er «gid-deh» på dansk, og «gitteh» på svensk og norsk.

Sjøl om forfatterne gir leserne ganske mye nyttig informasjon om rundt 1500 navn, er det mange unøyaktigheter og feil. Her skal bare noen få eksempler nevnes.

Notasjonen ew i navnet Ruth ovenfor er ment å forklare hvordan vi uttaler u i svensk og norsk. Sekvensen ew skal uttales «similar to ew in ‘few’», ifølge forfatterne. Gunnhild er ført opp med uttalen «gewn-hill, gewn-nill» (s. 9). Dette er galt om u-uttalen for begge navna. Det skal ikke være noen j-uttale før uen. Navnet Åse er ført opp med uttalen «oaseh», hvor oa blir «[p]rononounced like oa in ‘boat’». Men det er galt at å skal uttales som diftong, med unntak av noen dialekter i Vest-Norge og Sør-Sverige.

I innledninga for leksikonet blir dobbel a, dvs. aa, introdusert som tegn for lang a-uttale i svensk og norsk, som «daag» for Dag. I navneoppslaga blir aa-notasjonen brukt også i navn der uttalen er kort. For eksempel blir Ragnhild, Hallvard og Mats ført opp med uttalene «raag-nill», «haal-vaar[d]» og «maats». Ifølge forklaringene om lydskrift som er gitt i introduksjonen, burde det vært «rag-nill», «hal-var[d]» og «mats». Mange titalls navn som blir uttalt med kort a i alle skandinaviske språk, er ført opp med lang a-uttale.

Sjøl om det er mange uttalefeil, vil nok amerikanske lesere kunne ha mye nytte av uttaleopplysningene for storparten av navna. De kan for eksempel unngå den engelske uttalen /aivehr/ for Ivar og heller si /ee-vaar/, slik det står i leksikondelen. Det må understrekes at en slik jobb med uttale for 1500 navn på tre språk innebærer et enormt undersøkelses- og kontrollarbeid, og er umulig å få rett i alle detaljer.

Boka har med lister over populære navn gitt til barn i de tre skandinaviske landa i 1920-åra og tidlig på 2000-tallet (s. 133–134, 139–145). På bakgrunn av disse listene finner de store forskjeller mellom landa, og for 2000-tallet gjelder forskjeller i tillegg Island.

Et bemerkelsesverdig funn er at danskene fra 2006 til 2008 brøt radikalt med den internasjonale navnetrenden i hele Skandinavia på begynnelsen av det nye tusentallet (s. 139). I løpet av disse to åra skifta danske foreldre brått over til navn med århundrelang dansk tradisjon, ifølge forfatterne. Slik var ikke virkeligheten. Forfatterne ser ut til å ha sammenlikna danske topplister for fødte i 2006 med topplister for navn i hele den danske befolkninga i 2008. Danskene gjorde altså ikke denne kuvendinga i løpet av toårsperioden. […]

Innvandrere og navna deres står også sentralt i boka, både for USA og Canada. I dagens befolkning i USA fins fortsatt noen typisk skandinaviske navn, bl.a. Astrid, Kari, Ingrid, Karen, Kirsten, Kristin, Lena, Liv, Maren, Eric, Erik, Finn, Gunnar, Leif, Norman og Soren (<Søren/Sören) (s. 104–110). I de vestlige delene av Canada hvor den skandinaviske innvandringa har vært mest omfattende i landet, har forfatterne funnet de samme navna og ellers også bl.a. Freya, Randi, Anders, Bjorn (<Bjørn/Björn), Lars, Odin og T(h)or (s. 112–119). Forfatterne peker også på at k istedenfor c kan være en skandinavisk markør i de «skandinaviske» områda både i USA og Canada, som f.eks. Katrina, Kirsten, Kristin, Kristina, Karl, Kristian og Erik. Kontroller jeg har gjort i statistikkene i boka og ellers (SSA), ser ikke ut til å bekrefte at disse navna er konsentrert til slike områder i USA.

Et tydelig uttrykk for at skandinaviske navn har kommet til USA og Canada, er etternavn med opphav i vanlige norske mannsnavn, for eksempel Torsen og Thorson i USA (s. 112) og Andersen og Anderson i Canada (s. 118–119). Dessuten har forfatterne funnet etternavn med typisk skandinavisk bakgrunn som fornavn, bl.a. Nelson, Jensen, Andersen og Anderson (s. 112, 119). Det blir ikke nevnt i boka at Nelson og Anderson i minst like stor grad kan ha annet britisk opphav (Hanks 2003).

I kapittelet «Name Laws» blir dagens skandinaviske navnelover presentert (s. 135– 138). Leserne blir introdusert til regler om valg av for- og etternavn til barn. Deler av denne framstillinga er dessverre gal. Om den danske navneloven står det (s. 135):

«If no name has been agreed upon and the mother’s name is a patronymic type name, the child will be given a matronymic name; that is; the mother’s given name with the ending søn for a boy and datter for a girl. For example, Birthe Jensen’s child would be given the surname Birthesøn or Birthesdatter, rather than Jensen.»

Dette er en svært uvanlig situasjon og dessuten galt. Det som navneforskere kaller primær- og sekundærpatronym, er blanda sammen.

Vanligvis blir navn som Jensen, Johnson, Wilson kalt sekundærpatronym, for øvrig også sen-navn. De har opphav fra en forfar flere generasjoner før det ble fast etternavn i familien. Patronymer bygd på fornavnet til egen far, første generasjons patronymer, blir kalt primærpatronym eller ekte patronym. Termen metronym blir brukt for tilsvarende navn bygd på mors fornavn, stort sett som primærmetronym, f.eks. Karison og Karisdatter.

Både primære og sekundære typer blir ofte kalt bare patronym og metronym. Hvilken type patronym det er, kan vi oftest se av konteksten. Termene er rett beskrevet i ei definisjonsliste i boka (s. 183–184).

Reglene som er omtalt i sitatet ovenfor, dreier seg om primærpatronym og primærmetronym. Navnet Jensen i eksempelet er et skundærpatronym. Det skulle vært vist med et primærpatronym eller primærmetronym. Det kunne vært Jensdatter, dvs. Jens’ datter, dersom Birthes virkelige far het Jens til fornavn. (Navnelov 2005, § 1 og § 7.) Om den norske navneloven leser vi (s. 135–136):

«If the mother has no surname, the surname of the child will be given her name «with an ending that shows the relationship of mother and child,» that is, a matronymic name.»

Dette dreier seg om en tilsvarende regel som omtalt for den danske loven ovenfor. I Norge har alle personer etternavn, unntatt kongefamilien. Det riktige er:

«If the mother has a patronymic or metronymic type name, the surname of the child [...]». (Lov om personnavn 2002, § 2 og § 4.) […]

Kort oppsummert dreier feila i boka dreier seg mest om uttale, skandinavisk navnestatistikk og noen regler i den danske og norske navneloven.

Trass i noen feil, så vil boka være nyttig for målgruppa. Mest relevant er navneleksikonet og presentasjonen av navnetradisjoner i Skandinavia. Dette er typer informasjon som i internasjonale navneleksika og navnelister for foreldre og nord-amerikanske lesere ofte ikke bygger på faglig kunnskap. For øvrig har kapitler med råd til foreldre mye relevant informasjon.

Andre har vurdert boka mer positivt enn i omtalen ovenfor. A Handbook of Scandinavian Names ble tildelt førsteplassen i kategorien «Reference» (referanselitteratur) i 21st Annual Midwest Book Awards i mai 2011 (The Midwest Independent Book Publishers Association 2011). […]

Mer detaljert omtale blir trykt i Namn og Nemne, årg. 2011. Engelsk versjon i hovedsak lik den ovenfor kommer i det kanadiske Onomastica Canadiana, nr. 2 i 2011. Ivar Utne»

Litteratur

• Coleman, Nancy L. og Olav Veka (2010). A Handbook of Scandinavian Names. The University of Wisconsin Press, Madison –  195 s.