Heraldikk

Heraldikk er fargesprakende våpenskjold, våpenkjoler, hesteskaberakker og faner og får våre tanker til å gå ca. 700 år tilbake, til de store ridderturneringer ute i Europa på Håkon Håkonssons tid. Heraldikk er læren om våpenmerker. Den har så vel en historisk som en kunstnerisk og en juridisk side. Også genealogi eller slektsgranskning kan ha heraldiske aspekter. I Norge og resten av Europa har våpenskjold vært benyttet og benyttes fortsatt av statene, av kommunene, av de militære, av organisasjoner, av bedrifter og av slekter med bakgrunn fra adel, borgerskap eller bønder. I de senere år har heraldikken også spredt seg til andre deler av verden. Men noen kulturer har sin egen, tilsvarende symbolkunst, som japanernes mon.

Side fra en av de eldste samlinger av våpen (våpenbok): Armorial Wijnbergen. Den er trolig fra en herold og fra ca. 1270-1280. I nest nederste rad er den norske løve med øks. Her fra Wikipedia Commons.

Våpenmerker kaller vi også heraldiske våpen eller, når vi vet at vi snakker om heraldikk og ikke om kampvåpen, bare våpen. Sentralt i et heraldisk våpen er våpenskjoldet, men et våpen består ofte av flere elementer rundt dette, noe vi kommer tilbake til nedenfor. Ordet heraldikk kommer fra middelalderlatinens «heraldus», «herold» eller «utroper». Heroldene var de som ropte ut hvem som kom inn på arenaen i ridderturneringene, og de måtte kjenne merkene. Men de måtte også kjenne reglene for hvordan man komponerte et våpen. Heroldene var således de første heraldikere.

Opprinnelse og normdannelse

Heraldikken oppsto i Vest-Europa i 1130-årene, antakelig først i grenseområdene mellom dagens Frankrike, Tyskland og Luxembourg. Hvilke faktorer som er hovedårsaker til at heraldikken oppsto som et eget, vesteuropeisk system, har vært mye diskutert. Blant disse faktorene er samling av riddere og tropper under korstogene og kontakten med Midt-Østens farge- og symbolbruk, behov for kjennetegn under turneringer, føydalvesen, høvisk ridder- og hoffkultur, samt bruk av hjelmer som dekket mye av ansiktet. Men helt fra antikken og ned gjennom vikingtiden kjenner vi til at det har vært farger, figurer og andre dekorasjoner på krigeres skjold og andre rustningsdeler.

Det spesielle på 1100-tallet er at fargene og figurene i skjoldet og på andre rustningsdeler blir satt sammen og brukt på en mer ensartet og konsekvent måte med lett gjenkjennelige figurer i klare, kontrasterende farger. De samme motiver kunne gjengis i faner. Skikken ble hurtig preget av normdannende regler, og den spredde seg raskt over det meste av Europa. De enkelte elementene i systemet går imidlertid langt tilbake i tid. De bygger på eldre fanemerker, skjold- og hjelmdekorasjoner, stammetegn, lokale og internasjonale symboler, myter, fabelvesener og mye annet fra både Europa og Midt-Østen. Til Norge kan heraldikken ha kommet allerede i kong Magnus V Erlingssons tid (1161–1184), men var i alle fall kjent på kong Sverres tid (1184–1202), og fikk etter hvert utbredelse over det hele land. Opprinnelig og i før-heraldisk tid var våpenmerket personlig. Men etter hånden som heraldikken ble etablert ble det lagt vekt på arvelighet og dermed kontinuitet, og da fikk våpenet en mere permanent karakter. Det ble et kjennetegn som det ble knyttet rettslige forestillinger til. For fyrstenes vedkommende fikk bruken av våpen især betydning i territorial og politisk henseende. I statlig sammenheng ble den ofte av lang varighet.

Selv om bruken av malte skjold etter hånden opphørte, fortsatte man med å gjengi våpen, fordi de var blitt visuelle uttrykk, som straks ble gjenkjent av mange. Den regelbundne bruk av våpen ble et kulturfenomen av stor kunstnerisk og psykologisk virkning. Siden middelalderen har den sammen med bruken av faner og flagg spilt en iøynefallende rolle, spesielt for fyrstenes og statenes ytre fremtreden. Heroldene utviklede et særlig fagspråk, blasonering, hvormed våpen beskrives kort og entydig i en spesiell terminologi.

I Norge har våpenskjold vært brukt av bønder, skippere, håndverkere, handelsfolk og andre byborgere, helt fra senmiddelalderen. Bruk av våpenskjold hos oss er dermed ikke et bevis for adelskap, rang eller lignende høystatus.

Galtungs våpen med skjold, hjelm, hjelmklede og hjelmtegn. Fra Danmarks Adels Aarbog 1916, men skjoldets innhold er fra middelalderen.

Våpenskjoldet og dets innhold

Opprinnelig var innholdet av våpenskjoldet også det som prydet hestens skaberakk, rytterens våpenkappe som etter hvert ble plassert utenpå brynjen samt på hans fane. Men i dette kapitlet konsentrerer vi oss om selve skjoldet. Skjoldet kan sammenlignes med et klesplagg som holdes med venstre arm mens man holder sverdet eller lansen med høyre. Det som da vender framover kalles skjoldets høyre side (heraldisk høyre) selv om det blir venstre sett fra tilskueren. Det skal alltid være fremover. Skjold på høyre side av en bil skal derfor speilvendes. Det kalles courtoisie (høflighet) og gjelder også for ektemannens våpen ved siden av ektefellens når de vender mot hverandre.

Våpenet består av delinger og/eller andre figurer i forskjellige tinkturer. Vi skiller mellom tre typer tinkturer. Det er fargene rødt, blått, svart, grønt og purpur. Så er det metallene sølv og gull samt pelsverkene hermelin (hvitt bestrødd med små, sorte «haletipper») og gråverk (blå og hvite skinnformede felt plassert annen hver gang mot hverandre i et mønster som skal forestille sammensydde ekornskinn). Hovedregelen er at i samme felt skal det hovedsakelig ikke være farge mot farge, ikke metall mot metall og ikke pelsverk mot pelsverk.

Vi skiller mellom to former av motiver. Det er heraldiske figurer – ofte kalt heroldsfigurer – som er delinger av våpenet på forskjellige måter med rette snitt eller snitt som bølger, trapper, sagtakker etc. etc. Det kan også være alminnelige figurer som igjen inndeles i fauna (motiver fra dyreriket, herunder fabeldyr), flora (motiver fra planteriket) eller andre alminnelige figurer (himmellegemer, klær, redskaper, bygninger osv.). Man kan også kombinere flere heraldiske figurer, flere alminnelige figurer eller kombinasjon av slike. De alminnelige figurene skal være tegnet på spesielle, stiliserte måter som er utviklet i heraldikken for tydelig å se hva det er, ikke på naturalistisk vis. De skal også være i flatestil, ikke «tredimensjonale».

Så kan et våpen deles i flere felt. Et ektepar og de som stammer fra dem kan ha mannens slektsvåpen til heraldisk høyre og konens slektsvåpen til heraldisk venstre i et (loddrett) kløvd skjold. Noen firedeler – kvadrerer – skjoldet og har mannens øverst til høyre (1. felt) og nederst til venstre (4. felt) og konens i de to andre (2. og 3. felt), eller farfars og morfars øverst og farmors og mormors nederst. Det finnes mangfoldige muligheter. I Sverige (og andre land) brukes slike felt også for fylkesvåpen (länsvapen) hvor feltene representerer landskap i fylket. Det er jo også kjent fra en rekke riksvåpen (Danmark, Sverige, Storbritannia).

Med disse mulighetene kan man få uendelig mange forskjellige våpen. I tillegg finnes det muligheter som å bestrø (som tapetmønster), brisere (mindre endringer som skal vise tilhørighet uten å være like), kunstnerens siselering av felt osv. Husk at våpenet er fastsatt gjennom den nevnte blasonering (skriftlige beskrivelse), ikke en tegning. Det er opp til den enkelte eier og/eller kunstner å få fremstilt eller fremstille det enkelte eksemplar innenfor det som er fastsatt i blasoneringen (beskrivelsen) vedrørende figurer og tinkturer. Det er et heraldisk merke som skiller seg fra et varemerke eller en såkalt «logo» som har et fast utseende.

Fil:Galtung vaapen.JPG

Galtung-variant tegnet i 1800-tall stil uten hjelmklede.

Også det enkelte skjoldets form kan man endre alt etter ønske eller hvor det skal plasseres. Mange former har vært brukt gjennom tidene. Noen ganger, særlig i Storbritannia og en del andre land, kan man se egne skjoldformer for kvinner. De deltok stort sett ikke på slagmarken i krig, kamp og turneringer. Spesielt er det rute- eller rombeformen, også kalt spissrutet skjold, som har vært brukt. Ovale skjold forekommer ofte for menn på siste del av 1700-tallet, men senere brukes de i utlandet mer av kvinner. Danmarks og Storbritannias dronninger bruker idag vanlig skjoldform. I Den Norske Frimurerorden får medlemmene ovale ordensvåpen når de når en viss grad, uansett at de er menn.

Våpnenes tilbehør og ytre utstyr

Som nevnt kan et våpen bestå av mer enn skjoldet. I mange personvåpen er det på øvre skjoldkant plassert en ridderhjelm med tilbehør. De to vanligste hjelmtypene idag er bøylehjelmen som i utlandet særlig ble brukt av adelige, og stikkhjelmen som alle har brukt. Noen mener at i dagens nylagede person- og slektsvåpen for ikke-adelige, bør de følge svensk skikk og bare bruke stikkhjelm. Men i Norge har alle brukt bøylehjelm, så her er det vel få som reagerer mot bruk av bøylehjelm. Folk som adel og andre høyt på rangstigen, brukte ofte en rangkrone i stedet hjelmen eller oppe på den. Hver rang hadde sin spesielle krone i eneveldets tid hos oss, og de finnes fortsatt i enkelte andre land. Rankroner ble også brukt for territorier som har vært kalt grevskaper, baronier o.l. Konger og kongeriker bruker kongekroner over skjoldet. Bykommuner kan bruke en såkalt murkrone. I noen land er det også laget kroner med kornnek for landkommuner, med seil sett forfra for skip etc. Frimurerloger har kroner sammensatt av murskjeer.

For at det ikke skulle bli for varmt inne i hjelmen, brukte de i middelalderen ofte et hjelmklede festet på toppen av hjelmen med en tvunnet vulst. I våpenskjold henger hjelmkledet ned på sidene av skjoldet og det er ofte splittet opp så det kan minne om et løvverk. Idag mener mange at hjelmkledet normalt skal ha skjoldets viktigste farge på utsiden og være foret med viktigste metall (eller pelsverk). Tidligere har fargene variert mye. Består skjoldet av flere felter forekommer det at hjelmkledet har forskjellige tinkturer på hver side av skjoldet. Bruken av vulst har tidligere ikke vært vanlig i Norge, men brukes ofte i dag og da har tvinningene i vulsten vekselvis de samme tinkturene.

Oppe på hjelmen finner vi ofte et hjelmtegn, også kalt hjelmpryd. Det var særlig i forbindelse med turneringer at ridderne utstyrte sine hjelmer med slikt. Om plastisk formede hjelmtegn var praktiske i krig og kamp er tvilsomt. Men påmalte figurer kan ha vært brukt i kamp for at man lett skulle kjenne igjen sin leder. Mange ganger er det elementer fra skjoldet som går igjen. Men det kan også være helt andre figurer. Såkalte vesselhorn er brukt i mange våpenskjold, gjerne med noe annet plassert mellom hornene. Påfuglfjær eller vinger er også mye brukt. For øvrig er mulighetene uendelige.

Cort Adelers dansk-norske adelsvåpen fra 1666 (malt ca. 1760) har oppdelt skjold, hjerteskjold og hjelmtegn med mange symbolmettede figurer.

Dette er de vanlige elementene i et såkalt fullstendig privat våpenskjold. Men i moderne, norske offentlige våpen er det normalt bare skjold uten hjelm med tilbehør. Dette ser vi både i norske kommunevåpen og i hærens avdelingsmerker. Slike våpen er derfor heraldisk sett også fullstendige.

Våpenskjold kan dessuten ha annet såkalt ytre utstyr. På hver side av skjoldet kan det være skjoldholdere, slik som i det danske-norske kongevåpenet i unionstiden. Det kan være to såkalte villmenn som i unionskongens våpen, to dyr, fabeldyr eller menneskelignende vesen, f.eks. havfruer, som holder eller støtter skjoldet. Det var i utlandet gjerne høyadelen som hadde slike tillegg, men under eneveldet i Norge fikk mange adelige uten titler skjoldholdere, f.eks. familien Anker som har en bjørn og en ulv. Skjoldholderne står ofte på et fundament, men det er ikke nødvendig. Personer med høye ordener kunne henge ordensbåndet rundt sitt skjold eller på hjelmhalsen. Endelig kunne man ha et motto plassert på et bånd over eller under våpenmerket. Bånd med motto under våpenet kan også komme i stedet for et fundament.

Rettsregler og beskyttelse

Offentlige våpen har som regel rettslig beskyttelse mot kopiering og misbruk, i Norge er det i straffeloven § 328. Våpnene kan imidlertid normalt gjengis i undervisningsøyemed og til ren dekorasjon dersom det ikke kan oppfattes som at den som bruker det representerer vedkommende offentlige organ. Andre våpen mangler i de fleste land en lovhjemlet beskyttelse dersom de ikke er registrert som et varemerker, men da må de være til komersiell virksomhet. I mange land hevdes det riktig nok at slektsvåpen som beviselig har vært brukt i lengre tid kan få samme beskyttelse som familienavn. Det har imidlertid vært lite rettssaker om dette som vi kjenner til.

Nærliggende emner

Det er flere typer kjennetegn som ligger nær våpenskjold. I segl helt fra middeladeren finnes ofte våpen som sentralmotiv, og mange farge- og figursammensetninger fra våpen blir også brukt som flagg, f.eks. Norges riksvåpen i kongeflagget og moderne, norske kommuneflagg. Nasjonalflagg er normalt forskjellige fra landenes riksvåpen.

Bumerker skiller seg fra våpenskjold ved å bestå av streker eller linjer uten faste farger, men mange bumerker finnes plassert innenfor skjoldformer. Endel vanlige bumerkefigurer finnes også i våpenskjold, f.eks. korsformer, vinkel, pil, valknute, trekant m.fl.

Fra den europeiske antikken og fra andre kulturer, bl.a. Japan, finnes flere typer kjennetegn av figurer og farger.

Såkalt kommunistisk heraldikk bruker mye symbolske figurer uten skjoldform, men satt innenfor en krans av kornnek, grener o.l. eller på tannhjul, f.eks. Sovjetunionens og Italias statsmerker som ofte blir kalt riksvåpen.

Referanser

Denne teksten er skrevet av Tom S. Vadholm i 2009 og hentet fra Norsk Heraldisk Forening.

Justeringer skrevet 22. september 2012 av Hans Cappelen.

Litteratur

• Kulturhistorisk Leksikon for Nordisk Middelalder, 23 bind (mange artikler om heraldikk i Norge og i de andre nordiske land)
• Heraldisk Tidsskrift, utgis i København og har også mange norske artikler
• Gustav Storm: Norges gamle vaaben, farver og flag, Christiania 1894
• Henrik Jørgen Huitfeldt-Kaas m. fl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950
• Poul Bredo Grandjean: Dansk Heraldik, København 1919 (bare dansk-norsk adelsheraldikk og i dag å anse som foreldet)
• C. M. Munthe: «Norske slegtsmerker», Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind I, Oslo 1928
• Hallvard Trætteberg: Norges våbenmerker. Norske by- og adelsvåben, klistrehefte utgitt av Kaffe Hag, Oslo 1933
• Hans Krag: Norsk heraldisk mønstring fra Fredrik IV’s regjeringstid 1699-1730, Bind I Embetsmenn og Bind II Bønder, Drøbak 1942 - Kristiansand S 1955
• Knud Prange: Heraldik og historie. Dansk historisk Fællesforenings håndbøger, 1962, 2. utgave 1964; 2.utvidete utg. 1977
• Hallvard Trætteberg: Borg i segl, mynt og våpen, Oslo 1967. (Med bl.a. norske personvåpen fra middelalderen.)
• Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969, 2. opplag 1976
• Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978 (figurene i våpenskjold og med et register etter slektsnavn)
• Ottfried Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy)
• Hans Cappelen og Knut Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo 1987, tilleggshefte 1988
• Jan Raneke (redaktør): Nordisk heraldisk terminologi, Lund 1987 (med heraldiske faguttrykk på bokmål og nynorsk)
• Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, Trondheim 1990
• Harald Nissen: «Norwegian Heraldry», tidsskriftet Heraldry in Canada (1-2), 1995
• Magnus Bäckmark og Jesper Wasling: Heraldiken i Sverige, Lund 2001
• Anders Bjønnes m. fl. (redaktører): Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610, utgitt av Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2010 (mest bumerker fra bønder, men noen våpen særlig fra adelspersoner og lagmenn)
• Hans Cappelen: «Heraldikk i slektsforsking», Slekt og data, I, Oslo 2010
• Odd Fjordholm, Erla B. Hohler m. fl.: «Geistlige segl fra Nidaros bispedømme», Norske sigiller fra middelalderen III, Riksarkivet, Oslo 2012
• Harald Nissen og Terje Bratberg: Schønings våpenbok – Gamle Norske Adel Efter et gammelt Manuskript Assessor Ifver Hirtzholm tilhørende, Pirforlaget, Trondheim 2013
• Allan Tønnesen (redaktør): Magtens besegling. Enevoldsarveregeringsakterne af 1661 og 1662 underskrevet og beseglet af stænderne i Danmark, Norge, Island og Færøerne, utgitt av det skandinaviske Heraldisk Selskap på Syddansk Universitetsforlag, Odense 2013, 583 s., ISBN 9788776746612. (Med segl for 2.297 personer og derav 558 norske med noen våpensegl og mange bumerker.)
• Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Eidsvollsmennene – Hvem var de? Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2014. (Med beskrivelser av eidsvollsmennenes segl på Grunnloven 17. mai 1814, samt artikler om seglbruk og motivene i seglene, bl.a. vanlige våpenskjold og delvise våpenskjold.)

Se også

• Våpenrulle.

Eksterne lenker

• Norsk Heraldisk Forening
• Straffeloven § 328 (Lovdata.no)