Borch (fra Elverum) (slekt): Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
Det er flere slekter ved navn '''Borch''' her i landet uten at det kan påvises noe innbyrdes slektskap. Thorgeir Borch har tidligere utgitt [[stamtavle]] over en slekt Borch med oversiktstavler over flere slekter med samme navn, deriblant den slekt som er omhandlet her, nemlig sogneprest ''Alexander Clausen Borch''s slekt, også kalt professor Ole Borchs norske slekt, samt en kognatisk gren av denne, nemlig ''Hilleborg Borch''s slekt, også kalt Drammens-Borchene | Det er flere slekter ved navn '''Borch''' her i landet uten at det kan påvises noe innbyrdes slektskap. Thorgeir Borch har tidligere utgitt [[stamtavle]] over en slekt Borch med oversiktstavler over flere slekter med samme navn, deriblant den slekt som er omhandlet her, nemlig sogneprest ''Alexander Clausen Borch''s slekt, også kalt professor Ole Borchs norske slekt, samt en kognatisk gren av denne, nemlig ''Hilleborg Borch''s slekt, også kalt Drammens-Borchene. | ||
Morten Clausen Borch (ca. 1530–1590) var sogneprest i Sønder-Bork, Ribe stift i Danmark. Han etterfulgtes av sin sønn Claus Mortensen Borch (ca. 1560–1604). Denne hadde to sønner som ble prester. Oluf Clausen Borch som var sogneprest i Nørre- og Sønder-Bork, og Alexander Clausen Borch (1596–1661) som kom til Norge som sogneprest i Elverum i 1623 og ble der til sin død. Han var gift med Anne Livsdatter (død etter 1651). | Morten Clausen Borch (ca. 1530–1590) var sogneprest i Sønder-Bork, Ribe stift i Danmark. Han etterfulgtes av sin sønn Claus Mortensen Borch (ca. 1560–1604). Denne hadde to sønner som ble prester. Oluf Clausen Borch som var sogneprest i Nørre- og Sønder-Bork, og Alexander Clausen Borch (1596–1661) som kom til Norge som sogneprest i Elverum i 1623 og ble der til sin død. Han var gift med Anne Livsdatter (død etter 1651).<ref>''[[Norsk Slektskalender]]'', bind 3, 1979, s. 50.</ref> | ||
==Våpen== | |||
Oluf Borch førte et todelt våpen med en sol og en lindorm. Flere medlemmer av slekten her i landet har brukt dette våpen, men slekten har også ført andre våpen. Prost Abraham Borch, Kongsberg, benyttet et todelt skjold med en springende hjort og en rose, og dette våpen er også tatt opp av flere av hans etterkommere.<ref>''[[Norsk Slektskalender]]'', bind 3, 1979, s. 50.</ref> | |||
==Referanser== | ==Referanser== | ||
* ''[[Norsk Slektskalender]]'', bind 3, Oslo 1979, s. 50. | <references/> | ||
==Litteratur== | |||
* ''[[Norsk Slektskalender]]'', bind 3, Oslo 1979, s. 50–58. | |||
[[Kategori:Norske slekter]] | [[Kategori:Norske slekter]] | ||
[[Kategori:Våpenførende slekter i Norge]] | |||
Sideversjonen fra 5. okt. 2012 kl. 21:59
Det er flere slekter ved navn Borch her i landet uten at det kan påvises noe innbyrdes slektskap. Thorgeir Borch har tidligere utgitt stamtavle over en slekt Borch med oversiktstavler over flere slekter med samme navn, deriblant den slekt som er omhandlet her, nemlig sogneprest Alexander Clausen Borchs slekt, også kalt professor Ole Borchs norske slekt, samt en kognatisk gren av denne, nemlig Hilleborg Borchs slekt, også kalt Drammens-Borchene.
Morten Clausen Borch (ca. 1530–1590) var sogneprest i Sønder-Bork, Ribe stift i Danmark. Han etterfulgtes av sin sønn Claus Mortensen Borch (ca. 1560–1604). Denne hadde to sønner som ble prester. Oluf Clausen Borch som var sogneprest i Nørre- og Sønder-Bork, og Alexander Clausen Borch (1596–1661) som kom til Norge som sogneprest i Elverum i 1623 og ble der til sin død. Han var gift med Anne Livsdatter (død etter 1651).[1]
Våpen
Oluf Borch førte et todelt våpen med en sol og en lindorm. Flere medlemmer av slekten her i landet har brukt dette våpen, men slekten har også ført andre våpen. Prost Abraham Borch, Kongsberg, benyttet et todelt skjold med en springende hjort og en rose, og dette våpen er også tatt opp av flere av hans etterkommere.[2]
Referanser
- ↑ Norsk Slektskalender, bind 3, 1979, s. 50.
- ↑ Norsk Slektskalender, bind 3, 1979, s. 50.
Litteratur
- Norsk Slektskalender, bind 3, Oslo 1979, s. 50–58.