Adel

Adel er betegnelsen på en samfunnsklasse som, fortrinnsvis historisk, hadde særskilte juridiske privilegier. Tidligere innebar dette ofte skattefrihet i større eller mindre grad, men det kunne også innebære spesielle plikter.

Ordet kommer av tysk «edel, egentlig, uforfalsket». Uttrykket ble alminnelig brukt fra 1600-tallet i Norden og er i norske kilder første gang belagt i 1513. Når begrepet brukes om tiden før 1500-tallet refererer det vanligvis til verdslig aristokrati, til forskjell fra geistlig aristokrati.

I europeisk middelalder var det en utbredt forestilling at samfunnet bestod av tre stender: de som sloss (adel), de som bad (geistligheten) og de som arbeidet (bønder og borgere). Dette samfunnssynet var det dominerende frem til Den franske revolusjon og nedfelte seg i nesten samtlige europeiske staters konstitusjoner frem til 1800-tallet.

Adelsinstitusjonen var opprinnelig basert på at personer ydet krigs- eller annen tjeneste i bytte mot privilegier. Rettigheter og plikter var senere nært knyttet til personers medlemskap i denne samfunnsstanden sammen med nødvendig militær eller sivil utdannelse, og generelt kunne ikke uadelige entre adelen selv om personlige forutsetninger og meritter skulle være til stede. Denne gruppetilhørigheten gikk oftest i arv. Etter at de fleste stater i Europa innførte prinsippet om relativ likhet for loven i løpet av de siste to hundre år, har adelskap i de fleste europeiske land i stor grad blitt omdefinert til å bli en symbolsk status istedenfor å medføre økonomiske privilegier.