Under konge og kirke 1000–1660 (bok)

Tittel		Under konge og kirke 1000–1660
Forfatter(e)		Ødegaard, Svein-Erik
Utgiver		Stange historielag
Utgivelsessted		Stange
Årstall		2006
Sideantall		574 s.
Språk		Norsk
Noter		Bind 2 av Stangeboka Stange. Stange historielag, 1999– .
Bibliotekkatalog		Oria

Historiker og bygdebokforfatter Svein-Erik Ødegaard (1948–) ga ut Under konge og kirke 1000–1660 i Stange 2006.

Forfatteren har i boken plassert Stange-slektene i en nasjonal sammenheng. De slektshistoriske beskrivelsene omfatter blant annet Kjetil Kalvs slekt på 1000-tallet, Hallvard av Såstad på 1100-tallet og væpnerslekten på Store Hverven på 1300-tallet. De omfatter dessuten Herlog Hudfat (død 1508) og hans slektninger på Nøttestad, og de adelige slektene på setegårdene Nordvie, Sakslund og Horne (Romedal).

Ifølge anmelderen presenterte forfatteren ny kunnskap om stormennene på Frang. Det er gjennomgående meget høy slektshistorisk standard, men forfatterens begrunnelser for hvem som var adelige og hvem som ikke var adelige var ikke helt tilfredsstillende.

Omtaler og anmeldelser

Lars Løberg anmeldte Under konge og kirke 1000–1660 i Genealogen 2007.

«Et velbegrunnet spørsmål er hvorvidt det lar seg gjøre å skrive mer enn 500 sider lødig bygdehistorie på 1,5 år. Det er i hvert fall det som har vært tidsrammen omkring Svein-Erik Ødegaards oppdrag, men, som han selv koketterer med i innledningen, boka er samtidig basert på 30 års lykkelig samliv med Stange historielag og ikke minst med kildene til Stanges eldre historie. Det er således mye av kildegjennomgangen som har vært unnagjort på et langt tidligere stadium, men som derfor også har fått godt med modningstid hos Ødegaard før han gikk over på historielagets lønningsliste. Det er da heller ikke så merkelig at Ødegaard har måttet tilbringe mye tid i arkivene, Stange har ikke akkurat vært et mønsterområde hva den lokalhistoriske litteraturen angår, og dette på tross av at Stange så vel jordbruksmessig som kildemessig er en rik bygd.

Veflingstads bygdebøker fra 1953 er selvsagt et utgangspunkt, selv om den historiske verdien av disse ikke er all verden. Ødegaards egen hovedfagsoppgave om ødetida i Stange (1978) en verdifull inngang til den eldste tiden, men Ødegaard har også en verdifull fortid som slektshistorisk forfatter, noe ikke minst den imponerende litteraturlisten i boka vitner om.

Ødegårdsproblematikk og eldre slektshistorie blir da også dominerende innslag i boka. Så godt som alle de første 300 sidene kan regnes inn under disse temaene, og også i den nyeste biten av boka finner vi hele kapitler om gjenrydding av ødegårder og om de adelige slektene i Stange. Dette innebærer at vektleggingen av de sentrale elementene i en samfunnsøkonomisk beskrivelse av perioden blir noe mindre tydelig enn i sammenlignbare bygdehistorier, men bevares, med det sidetallet Ødegaard boltrer seg over er det også plass til disse sidene av historien. Ødegaard har mange historiske synspunkt som er verdt å diskutere, men for Genealogens lesere er det de slektshistoriske beskrivelsene som er mest interessante, det vil derfor i anmeldelsen kun bli tatt hensyn til de delene av boka som behandler slekter. Disse delene spres da også jevnt ut over hele boka, fra omtalen av Kjetil Kalvs slekt på 1000-tallet og lendmannen Hallvard av Såstad med sønnen Narve på 1100-tallet, væpnerslekta på Store Hverven på 1300-tallet og til det vesentlig rikere persongalleriet som springer ut av kildene på 14- og 1500-tallet.

Ødegaard er den som fremfor noen har bidratt til å reise opprørshøvdingen Herlog Hudfat fram i lyset og opp i det sosiale sjiktet hvor han hørte hjemme. Det skjedde i hans egen artikkel i NST XXVIII (1982), og mye av løsningene hans fra den gang finner vi nå igjen i bygdeboka. Det er da heller ikke tvil om annet enn at slekten på Nøttestad var Herlogs slektninger, enten det nå var i rett nedadstigende linje eller i sideledd.

Nytt er det imidlertid at Ødegaard nå mener å kunne identifisere ytterligere to stormenn i Stange som sannsynligvis mistet livet i Herlogs reisning, væpneren Arne Toresson Lang og Sjaunde Mogensson på Frang. Hva som eventuelt skulle være igjen å skifte etter Arne Lang dersom han var henrettet og hadde forbrutt boet sitt til Kongen, er et spørsmål Ødegaard ikke berører. Han tar heller ikke opp problematikken omkring sin egen identifikasjon av Herlog Hudfat med osloborgeren Herlog Hallvardsson i relasjon til hvorvidt det også er denne Herlog Hallvardsson som var inngiftet i Bringsværætta (DN XXI:618) og om dette i så fall styrker eller svekker Ødegaards identifikasjon.

Ødegaard er ikke redd for å gå i rette med eldre slektshistorikeres arbeider, og han gjør en fortjenstfull opprydding i gamle misforståelser omkring eierne av odelsgodset i Busvol, Bryni og Reinsvoll. De mange brevene og det faktum at det er snakk om sentrale gårder har forledet mange til å tro at det er snakk om en rik og mektig slektskrets, men Ødegaard påviser nå at det kun er snakk om ødegårdsbruk under de gamle storgårdene, at det har skjedd en sammenblanding mellom Sigurds Fjæstad i Stange og fjerdingstingstedet Fjæstad i Romedal, og at Sigurd på Fjæstad selv var leilending. Det er følgelig ikke grunn til å tro annet enn at det er en ganske alminnelig bondeslekt vi her kan følge helt ned på 1300-tallet, om enn med en tallrik etterslekt i dag. Ødegaard har trolig rett i at Sigurd på Fjæstad sosialt sett er blitt overvurdert, men han trekker også andre historisk kjente stangesokninger vel langt ned på den sosiale rangstigen. Han hevder således at valgbrevsvitnet Haftor Berdorsson i 1449 trolig var en etterkommer av væpnerslekta på Stor Hverven, men at han var uadelig, på tross av at han 1451 rangerer foran den adelige Holte Gunnarsson. Enda verre blir det når han i det store kapittelet om Stenbergætta hevder at Klemet Tordsson ikke var adlet selv om han var kongelig ombudsmann for den søndre sysla på Hedemarken. Dette kapittelet er ellers uten sammenligning det mest spennende i hele boka, i det Ødegaard her trekker fram en hittil ukjent rettsakt fra 1638 som ikke bare gir oss fasit på et av de mest debatterte slektshistoriske problemene i grenselandet Stange/Odal, men som også utvider slektskretsen til også å omfatte en serie avleggere i Nes på Romerike og i Spydeberg. Her hevder forfatteren forøvrig i en fotnote at han har et utrykt manuskript fra 2000 på 35 sider om disse middelalderforbindelsene, så her bør redaksjonen i NST kaste seg på telefonen umiddelbart.

At Ødegaard ikke er helt stø i omtalen sin av adel versus ikke-adel, fremgår også av innledningen hans til gjennomgangen av de adelige setegårdene i Stange etter reformasjonen, hvor han får seg til å hevde at adelen besto av ca 20 % høyadelige, 68 % riddere og væpnere og 12 % lavadelige i grenselandet mot bondearistokratiet. Ridderne var i all hovedsak høyadelige, og noen egen gruppe over riddere har ikke Norge hatt siden begynnelsen av 1300-tallet. Og her som ellers i sosiale hierarkier har selvfølgelig hierarkiet vært pyramideformet, altså med et vesentlig større antall ubetitlede adelige enn riddere og væpnere. Dette forhindrer på ingen måte at fremstillingen av slektene på de adelige setegårdene, Nordvie, Sakslund og Horne (Romedal) er instruktive. Spesielt morsomt er det at han også trekker fram Tingstad i Romedal under vignetten Norges minste adelssete og landets fattigste adelsmann – forårsaket av kjærlighet? Det var velbårne Jørgen Skaktavl som holdt duk og disk (om han da hadde råd til slik luksus) på Tingstad fra 1637 til 1664, da han måtte begynne å betale skatt.

Den eneste sentrale slektskretsen som utelates er kretsen om Store Re. Og selv om manuset til boka allerede var avlevert, burde det latt seg gjøre å lage et tilleggskapittel som oppsummerte funnene i Per Reidar Christiansens artikkel i NST XL–2.

Slektsgjennomgangene i boka er generelt av meget høy standard, og det er ny forskning som her presenteres. Stange historielag har således fått særdeles mye valuta for pengene. Ødegaards måte å skrive historie på gjør dessuten at leseren får fine innføringer i hvorfor det som skjer i Stange faktisk gjenspeiler det som samtidig skjer på landsplan. Boka er nok noe tyngre å lese enn bygdehistorier flest, men det skyldes på ingen måte Ødegaards språkføring. Den er ledig nok, men det er slike enorme mengder med faktakunnskap som skal formidles på de drøyt 500 sidene at boka på flere sentrale områder faktisk også er en brukbar innfallsport til norsk forskningsstatus på områdene, og da kan det ikke bli direkte lettlest. Men nyttig, bevares. Denne oppsummeringen bør da også gi svaret på spørsmålet som ble stilt innledningsvis. Det er egentlig ikke mulig å skrive 500 sider lødig bygdehistorie på den tiden Ødegaard har hatt til disposisjon, men han har sandelig klart det. Gratulerer! Lars Løberg»

Litteratur

• Ødegaard, Svein-Erik (2006). Under konge og kirke 1000–1660. Stange historielag, Stange –  574 s.

Eksterne kilder

• Herlog Hudfat (Lokalhistoriewiki).
• Stange (Lokalhistoriewiki).