Synder og pavemakt. Botsbrev fra den Norske kirkeprovins og Suderøyene til pavestolen 1438–1531 (bok)

Tittel		Synder og pavemakt. Botsbrev fra den Norske kirkeprovins og Suderøyene til pavestolen 1438–1531
Forfatter(e)		Jørgensen, Torstein
Bidragsyter		Saletnich, Gastone
Utgiver		Misjonshøgskolens forlag
Utgivelsessted		Stavanger
Årstall		2004
Sideantall		213 s.
Språk		Norsk Latin
Noter		Under tittelen: Diplomatarium Poenitentiariae Norvegicum
Bibliotekkatalog		Oria

Professor Torstein Jørgensen (1951–) ga ut Synder og pavemakt. Botsbrev fra den Norske kirkeprovins og Suderøyene til pavestolen 1438–1531 i Stavanger 2004.

I boken finnes avskrifter av 150 ukjente botsbrev fra Norge og Suderøyene til pavestolen, datert 1438– 1531. Boken er ikke tilrettelagt for slektsgranskere, men anmelderen viste gjennom 3 eksempler om ekteskapsinngåelser at botsbrevene gir ny kunnskap om middelalderslekter.

Omtaler og anmeldelser

Are S. Gustavsen anmeldte Synder og pavemakt. Botsbrev fra den Norske kirkeprovins og Suderøyene til pavestolen 1438–1531 i Genealogen 2006.

«Utgivelsen av Synder og Pavemakt er for herrene Jørgensen og Saletnich fullførelsen av et filologisk arbeid med 150 hittil ukjente brev fra Norge og Suderøyene til det pavelige botskontor (pønitensieriat). Dette er botsbrev avsendt i perioden 1438–1531. Kildeutgaven har fått undertittelen Diplomatarium Poenitentiariae Norvegicum. Allerede i 1999 kom boken Brev til Paven. Norske forbindelsen til Den pavelige stol i senmiddelalderen. Man fant også rom for en engelskspråklig utgave av samme bok ved navn Letters to the Pope: Norwegian relations to the Holy See in the Late Middle Ages. I denne utgaven ga forfatterne en første introduksjon til historikken rundt det pavelige botskontor, og de presenterte 15 brevtekster, hvorav 13 ble trykket for første gang. Av disse angikk ni tekster Stavanger bispedømme, fordelt på syv drapssaker, en incestuøs forbindelse og en fødselsfeil knyttet til mulig prestevigsel.

Valget av Stavanger som «testområde» for arbeidet med tekstene i den første utgaven har naturlig nok sin bakgrunn i at Torstein Jørgensen (f. 1951) i 1999 var professor ved Misjonshøgskolen i Stavanger. Hans yngre medforfatter Gastone Saletnich (f. 1967) kan skilte med en bakgrunn fysisk noe nærmere opphavsstedet til kildematerialet, i det han har sin doktorgrad i historie fra Universita La Sapienza i Roma. Både den første boken fra 1999 og den herværende fra 2004 er allerede anmeldt ved høyst ulikt hold og med høyst ulik grundighet. Jørgensen og Saletnich ble utsatt for særdeles kraftig skyts av den latinkyndige anmelder Espen Karlsen i Collegium Medievale (Tverrfaglig tidsskrift for middelalderforskning) 14 (2001) over sidene 185–201. 1999-utgaven ble på filologisk grunnlag gitt flere skudd for baugen ved flere leie eksempler. Anmelderen Karlsen oppsummerte at «Utgaven av de latinske tekstene og oversettelsen av dem røper mangler i forståelsen av latinen på et elementært nivå, og man bør derfor være forsiktig i bruken av de latinske kildene (..)». Karlsen mente allikevel at boken ellers var velskrevet og så fram til en ny tekstutgave med alle de 150 tekstene samlet, dog utgitt på et høyere nivå (filologisk). Og svært raskt etter at Jørgensen og Saletnich kom med sin etterlengtede «hovedutgave» i 2004 ble boken anmeldt av Finn Holden i Slekt og Data 3/2004. Holden tegnet i sin anmeldelse et godt bilde av det herværende produkt, men uten å analysere det faglige nivået til forfatternes arbeid fra sitt slektshistoriske ståsted. Og av en eller annen merkelig grunn fant den daværende redaksjonen i Slekt og Data det opportunt å tyvlåne Jørgensen og Saletnich sine bokillustrasjoner til bruk på Slekt og Datas forside i forbindelse med Slektsforskerdagen 2004.

Nå litt i etterkant av bokutgivelsene og andres bokomtaler er det ett spørsmål som er sentralt for meg: Hva betyr denne økte tilgang av kildetekster for oss som slektshistorikere? Da de 150 brevene alle er middelalderdokumenter vil min primære interesse være om vi kan finne noe nytt å tilføre norsk middelaldergenalogi. Én innfallsvinkel er å benytte det drøyt 9 sider lange navneregisteret. Dette inneholder hele 267 navn, men disse er kun sortert alfabetisk, noe som gjør det litt vanskelig å skille paver og øvrig geistlighet fra lekfolk. For det er jo primært blant lekfolkene vi må forvente etterkommere, og disse vil følgelig være mer interessante. Det er her bokens kapittel Det Norske supplikkmaterialet. Antall, kategorisering og proveniens kommer oss litt til hjelp (s. 31–52). Her har jeg festet meg ved kategorien «Om ekteskapssaker» (De matrimonialibus) som er beskrevet over side 48 og 49 og som ifølge oversikten på side 31 skal innholde 19 saker. Det viser seg da at 10 av disse vedkommer Suderøyene, og av de øvrige 9 finner vi 5 saker fra Island (Skálholt) og 1 fra Orknøyene. Dermed står vi igjen med 3 saker fra det nåværende fastlands-Norge: 2 fra Nidaros bispedømme og 1 fra Oslo.

Med denne avgrensingen ferskt i minnet har jeg lett frem de tre aktuelle (norske) brevtekstene for Nidaros og Oslo. Tekst nr. 19 (s. 61), forteller at lekmannen Nikolas Andreasson og kvinnen Solva (alternativt Solveig) fra Nidaros bispedømme 14. august 1481 fikk innvilget dispensasjon for deres allerede inngåtte og påbegynte ekteskap, da Nikolas tidligere hadde hatt kjødelig samkvem med en kvinne Solva var forbundet med i tredje og fjerde grad. Dette var de uvitende om og de fikk nå innvilget dispensasjon av Iulianus, biskop av Bertino, regent. Den latinske teksten har Nicolaus Andree laicus et Solnee mulier (..) (s. 133). Forfatterne har ikke funnet ytterligere opplysninger om ektefolket i andre kilder.

Da burde det være enklere med neste sak fra Nidaros, da de involverte tilhørte et høyere sosialt lag. Tekst nr. 27 (s. 67) forteller om «Jakob Nikolasson, lagmann (51), lekmann i Stich (52), og kvinnen Ingerda, datter av Amund Torgilsson, fra Nidaros bispedømme. Disse søkte om dispensasjon for deres allerede inngåtte ekteskap, da de var beslektet i fjerde grad. Uvitende om dette hadde de hatt kjødelig samkvem flere ganger, og fått avkom. Søknaden ble innvilget 14. november 1500 i Roma av biskop Iulianus. Notene til den norske teksten gir følgende: «(51) Legifero, egtl. lovgiver, oversettes her lagmann.» og «(52) Muligens Stiklestad.»

Av dette forstår vi at betydningen av «Stich» har voldt forfatterne et visst problem, og følgelig har de ikke klart å plassere den nevnte lagmann. Skal dette oppklares må vi skjele litt til den latinske teksten (s. 138), hvor vi heldigvis blir hjulpet litt på vei: Iacobus Nicolai Legiferi in Stich laicus et Ymgreda filia Amundi Torgilli mulier Nidarosensis diocesis (..). Her skal Stich knyttes til det foregående Legiferi in og ikke til laicus for å gi mening. Innen Nidaros bispedømme finner vi nemlig også lagstolen i Steig(en) i Nordland. Og rett nok: Vår mann er i aksjon drøye fire år tidligere. Den 11. august 1496 utstedte nemlig ridder og høvedsmann på kongsgården i Bergen David Sinclair en vidisse fra Bergen sammen med Jeppe Nielsson lagman i Stigh og bergensrådmannen Asmund Salmundsson (DN III, nr. 999). Jeppe er som kjent en sideform av Jakob og vi har dermed en entydig identifisering av lagmannen, som nå ved hjelp av brevtekst nr. 27 plutselig er blitt utstyrt med både ektefelle og svigerfar.

Den siste ekteskapssaken (tekst nr. 51, s. 80), fra Oslo bispedømme, bringer oss rett inn i høyaristokratiet. Den 24. november 1484 ble det innvilget Ingjerd Erlandsdotter å inngå det ekteskap med Arild Kane hun hadde samtykket til. Ekteskapet var ennå ikke kjødelig fullbyrdet, og deres samtykkeerklæring var gjort uvitende om at Ingjerds første ektemann Olav Guttormsson var beslektet med Arild Kane i andre og tredje svogerskapsgrad. I den latinske teksten er Arild Kanes navn forvansket til Herrall<us> Bane, men siden han i andre kilder er kjent som ektemann til Ingjerd Erlandsdotter er identifikasjonen uproblematisk. Kilden gir en presisering av når ekteskapet er inngått i forhold til hva som tidligere er kjent. I tillegg gir saken oss en gyllen mulighet til å etterprøve flere av de bevarte slektstavlene fra 1500-tallet for slekten Kane.

Gjennomgangen av disse tre eksemplene fra kategorien ekteskapssaker viser at selv om sakene er få, tilfører de avgjørende ny viten i to av de tre sakene. Årsaken er at personene kan identifiseres i andre kilder da de tilhører samfunnets høyere lag og dermed har etterlatt seg flere skriftlige spor. Men sett i forhold til det totale antall brev (150) er det få av brevene som later til å gi umiddelbar genealogisk gevinst. For å få det totale overblikk burde nok navnematerialet sorteres og kategoriseres på en litt annen måte. Et prosopografisk oppsett for hvert av bispedømmene ville ha hjulpet, gjerne med geistlige og lekfolk skilt fra hverandre. En slik personhistorisk kildebehandling skal vi dog ikke forvente av forfatterne som utgivere av et i hovedsak filologisk verk.

Mitt hovedinntrykk er at Jørgensen og Saletnich med sitt Diplomatarium Poenitentiariae Norvegicum har gjort en god jobb i det å tilgjengeliggjøre ny viten om botssøkende i middelalder. Og blant den flora av drapssaker og andre utilstrekkeligheter hos mange hittil ukjente geistlige personer, finner vi faktisk flere genealogiske godbiter knyttet til det verdslige aristokrati. Jeg har nevnt noen av de lettest tilgjengelige, men jeg vil ikke utelukke at flere av kildene kan fravristes ytterligere informasjon. Det later også til at forfatterne har fått med seg anmelder Karlsens kritikk, da de ved 2004-utgaven har knyttet til seg professor Lars Boye Mortensen som konsulent for å kvalitetssikre transkripsjon og oversettelse. Jeg har selv ingen forutsetninger for å mene noe om oversettelsenes kvalitet i herværende utgave, men gitt forfatternes grep borger alt for at Synder og Pavemakt har løftet seg betraktelig fra sin start som Brev til Paven når det gjelder det rent filologiske. Det er allikevel et lite stykke igjen før det personhistoriske er helt på plass. Kanskje en oppgave for Rogaland Historie- og Ættesogelag, som allerede er involvert i salg og distribusjon av boken? Are S. Gustavsen»

Mer om lagmannen i Steig

«I anmeldelsen av Synder og Pavemakt (s. 62), påviser jeg at Iacobus Nicolai Legiferi in Stich laicus må være identisk med Jeppe Nielsson lagman i Stigh nevnt i Bergen 11. august 1496. Allerede 25. juli 1489 opptrådte Jep Nielson lagman i Steegh i Kjøbenhavn blant en gruppe aristokrater utenfor riksrådet som ble kalt ypperstæ prelathers clerckæries ridderes oc ridde(r)mentzment idet de besegler sammen med riksrådet.(1) Ifølge E. A. Thomle hevdet Henrik Stampe 1759 adelskap (som etterkommer) ved å fremlegge adelsbrev gitt Jeppe Nilsen av Norge 19. desember 1480 vidimert 1556 av Trond Benkestokk og flere.(2)

Våpenet er beskrevet som «et blått elgelår og stråle satt gjennom et hvitt felt og av hvitt og sølv vekselvis delte vesselhorn på hjelmen.» Sollied formoder at Jeppe Nilsen kunne være forbundet med Skjeldulv Botolvsson (Månstad-ætten), gitt våpenlikhet.(3) Da botsbrevet datert 14. november 1500 gir svigerfarens fulle navn Amundi Torgilli, er det fristende å ville gi et samtidig kildebelegg til Amund Tørrisson, stamfar for Andenes/Tjøttaætta.(4) Ifølge Tore H Vigerust har Geirr I. Leistad tidligere foreslått dette. En slik identifikasjon vil innebære at «Torgilli» også skal kunne uttrykke Tørrisson. Are S. Gustavsen.

(1) DN II, nr. 955. (2) NST, bd. II, s. 114. (3) NST, bd. VIII, s. 272. (4) NST, bd. XIII, s. 19–24.»

Se også

• Suplikkbøker.

Litteratur

• Jørgensen, Torstein (2004). Synder og pavemakt. Botsbrev fra den Norske kirkeprovins og Suderøyene til pavestolen 1438–1531. Misjonshøgskolens forlag, Stavanger –  213 s.