Oluf Rygh: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
m (Det heter /på/ Ulefoss.) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''Oluf Rygh''' (født [[5. september]] [[1833]] i [[Verdal]], død [[19. august]] [[1899]] under feltarbeid | '''Oluf Rygh''' (født [[5. september]] [[1833]] i [[Verdal]], død [[19. august]] [[1899]] under feltarbeid på [[Ulefoss]] i [[Holla]] (nå [[Nome]]) i [[Telemark]]) var arkeolog, stedsnavngransker og historiker. Han er blitt regnet som en av grunnleggerne av fagene arkeologi og stedsnavngranskning i Norge.[1] | ||
Rygh var professor i historie ved Universitetet i Oslo mellom 1866 og 1875. Han var bestyrer av Oldsaksamlingen fra 1862 og professor i nordisk arkeologi fra 1875 – den første professor i arkeologi ved noe skandinavisk universitet. Han ledet utgravningen av Tuneskipet i 1867. Hans verk Norske Oldsaker fra 1885 er kjent for sine detaljerte tresnitt og brukes av arkeologer den dag i dag som referanselitteratur. | Rygh var professor i historie ved Universitetet i Oslo mellom 1866 og 1875. Han var bestyrer av Oldsaksamlingen fra 1862 og professor i nordisk arkeologi fra 1875 – den første professor i arkeologi ved noe skandinavisk universitet. Han ledet utgravningen av Tuneskipet i 1867. Hans verk Norske Oldsaker fra 1885 er kjent for sine detaljerte tresnitt og brukes av arkeologer den dag i dag som referanselitteratur. | ||
Sideversjonen fra 22. feb. 2013 kl. 12:27
Oluf Rygh (født 5. september 1833 i Verdal, død 19. august 1899 under feltarbeid på Ulefoss i Holla (nå Nome) i Telemark) var arkeolog, stedsnavngransker og historiker. Han er blitt regnet som en av grunnleggerne av fagene arkeologi og stedsnavngranskning i Norge.[1]
Rygh var professor i historie ved Universitetet i Oslo mellom 1866 og 1875. Han var bestyrer av Oldsaksamlingen fra 1862 og professor i nordisk arkeologi fra 1875 – den første professor i arkeologi ved noe skandinavisk universitet. Han ledet utgravningen av Tuneskipet i 1867. Hans verk Norske Oldsaker fra 1885 er kjent for sine detaljerte tresnitt og brukes av arkeologer den dag i dag som referanselitteratur.
I 1863 besluttet Stortinget at det skulle utarbeides en ny matrikkel for eiendommer i Norge. I forbindelse med trykkingen av matrikkelen, ble det foreslått at navneformene på gårdene skulle normaliseres. I 1878 ble Oluf Rygh oppnevnt som formann for namnekommisjonen som skulle foreslå ny navneform sammen med Sophus Bugge og Johan Fritzner. Under Dansketiden hadde skrivemåten av gårdene blitt fordansket, med en skrivemåte som var svært ulik lokal uttale. Rygh gikk i gang med dette store arbeidet ved å lete opp navneformen i historiske kilder som sagaer, diplomer, jordebøker, skattemanntal og en rekke kilder fra 15-1600 tallet. Dessuten samlet han inn samtidens lokale muntlige uttale av stedsnavnene. Innsamlingen ble sluttført i 1886, men Rygh fortsatte bearbeidelsen av materiale for trykking. Rygh samlet inn 50 000 gårdsnavn og 20 000 bruksnavn. Rygh ga det innsamlede materialet som 18-binds verket Norske Gaardnavne. Stortinget bevilget penger til utgivelse i 1896. Utgivelsen strakte seg fra 1897 til 1924, og ble ikke ferdigstilt før etter Ryghs død. Ved Ryghs død hadde kun 3 1/2 bind blitt utgitt. Verket brukes fortsatt av etymologer, historikere og arkeologer som referansemateriale.
Bibliografi
Seleksjon av betydelige publikasjoner:
- 1869 – Om den ældre Jernalder i Norge
- 1877 – Om den yngre Jernalder i Norge
- 1882 – Gamle bygdeborge i Norge
- 1885 – Norske Oldsaker
- 1897 – Norske Gaardnavne
Kilde
- Botolv Helleland: Ei norsk landnåmabok Kronikk i Aftenposten 07.09.1984