Magistrat

Magistrat (fra latin magistratus, øvrighet) var i Danmark og Norge betegnelsen på kollegiet av et utvalg av byens husfaste menn og forskjellige kongelige embetsmenn som som utgjorde byenes sivile administrasjon. I mange land var magistraten et rettslig embete med begrenset autoritet til å administrere og håndheve loven. En magistrat kan ha domsmakt i sivilsaker, kriminalsaker, eller begge deler.

Magistratens historiske røtter går helt tilbake til midten av 1200-tallet, selv om begrepet "magistrat" først oppstår ved midten av 1600-tallet. I Kristian IVs bylov av 1619 ble det fastslått at lensherrene skulle føre kontroll med byenes magistrater. Samtidig ble preget av borgerrepresentasjon svekket. Ved innføringen av eneveldet i 1660 ble magistratene oppnevnt av kongen, som en del av hans embetsverk.

Magistratene besto på 1600-tallet av et relativt stort antall medlemmer, i Kristiania åtte mann. Antallet ble stadig redusert, og fra ca. 1690 til 1819 var det i Kristiania fire, deretter to, og fra 1828 tre. I de fleste småbyene var det bare én mann. Magistratens leder hadde fram til 1828 tittelen Magistratspresident, deretter Borgermester, en tittel som tidligere var blitt brukt på nestlederen. De øvrige medlemmene ble kalt rådmenn helt fram til 1894, da alle ble kalt borgermestre. Magistratene ble opphevet 1. juli 1922 (lov av 09.03.1917), men kommunene ble gitt adgang til å ansette en rent kommunal borgermester og rådmenn. I Kristiania kunne således de tre borgermestrene fortsette som kommunale tjenestemenn, men hver for seg fikk de reduserte arbeidsoppgaver idet man økte antallet til seks. En ny lovendring i 1938 medførte at Borgermestertittelen falt bort.

Leksikonartikkel av Steinar Imsen

Magistrat (lat. magistratus, embete, øvrighet, embetsmann).

I. Etter 1660 vanlig fellesbetegnelse for byråd og borgermestre, byens fremste styringsorgan. Navneskiftet forteller samtidig om bystyrets omdannelse til et embetsorgan og innlemmelse i statsforvaltningen, og om den ende­lige overgangen fra en form for kommunalt selvstyre til kommunalt embetsstyre.

Byrådets historie strekker seg tilbake til andre halvdel av 1200-tallet. Rådet var et utvalg av byens husfaste menn som sammen med en rekke kongelige tjenestemenn skulle forestå byadministrasjonen. De eldste lovbestemmelsene om byrådet finner vi i Magnus Lagabøtes bylov, og de vitner om at de kommunale representantene (rådsmennene) ikke kunne styre uavhengig av kongens menn i byen (NglL II s. 244). Byrådets forvandling til et virkelig kommunalt selvstyreorgan fant sted først henimot midten av 1300-tallet. Utover i senmiddel­alderen fikk rådet også sterkere preg av å være en representasjon for byens beste borgerskap.

Økningen av rådets kompetanse falt sammen med en svekkelse av kongemaktens representanter i bystyret. Gjaldkeren /byfogden (s.d.) ble delvis underordnet rådet. Allerede ved Oslo bys privilegium i 1346 fikk rådet innflytelse på besettelsen av gjaldkerestillingen, som nå ble omdøpt til byfogd (s.d.). Lagmannen (s.d.) trådte ut av byens administrasjon på et tidlig tidspunkt, men skulle som dommer senere (midten av 1400-tallet) gå opp i rådet, og lagmann og byråd kom sammen til å danne en ny domstol som gjerne blir kalt lagmannsretten (s.d.). Denne kollegiale lagmanns­retten besto fram til 1607. Sysselmannen, senere hans arvtager lensherren, synes også å ha fått mindre kontroll med byens styre og stell ut gjennom senmiddelalderen. Et uttrykk for rådets relative styrkelse var utviklingen av egne formannsverv på 1400-tallet: borgermesterstillingen (se borgermester).

Som en følge av den økende kongemakten på 1500–1600-tallet framsto rådet etter hvert som byens fremste forvaltningsorgan. Denne utviklingen hadde også sammenheng med en større differensiering av byens næringsliv og en utvidelse av de «kommunale» oppgavene. Samtidig ble rådet på nytt trukket nærmere inn under kongemaktens kontroll; denne tendensen var særlig merkbar fra Christian IV.s tid. Christian IV.s bylov fra 1619 utgjorde en viktig milepæl i denne utviklingen. Den fastslo at lensherren, som kongemaktens representant, skulle føre kontroll med rådets virksomhet. Samtidig ble rådets karakter av borgerrepresentasjon svekket. Etter innføringen av enevelde ble denne utviklingen sluttført. Rådet med sine borgermestre i spissen ble en del av det kgl. embetsverk. De siste levninger av rådet som et kommunalt selvstyreorgan forsvant. Den nye magistraten, også kalt underøvrighet, kan betraktes som et amtstyre for byene. Overøvrighet i byen var stift­amtmannen, men magistraten kunne, dersom det var uoverensstemmelse med stiftamtmannen, henvende seg direkte til sentralmyndighetene i København. (Se amt og amtmann.) Fra 1665 ble den fremste av rådets medlemmer, vanligvis den eldste borgermesteren, kalt president. Alle medlemmene av magistraten ble tilsatt ved kgl. bestalling, ofte etter innstilling fra stiftamtmann og magistraten. Underordningen under stiftamtmannen besto fram til 1815, da magistraten ble lagt under amtmennene i de tilhørende distrikter. (Kongsberg, som var bergstad, lå under Berghaupt-/Oberberghauptmannen inntil 29. juni 1814.)

Rådmennenes og borgermestrenes antall varierte fra tid til tid og sted til sted. Det var vanligvis to borgermestre. Christian IV.s forordn. av 1619 bestemte at det skulle være to eller flere borgermestre, fire, seks eller flere rådmenn alt etter behov og sedvane. Utviklingen gikk imidlertid i retning av å redusere antallet magistratspersoner. Ved slutten av 1700-tallet var det bare stiftsby­ene som hadde en kollegial magistrat, og også her var antallet sterkt redusert. Således var det etter 1774 bare to rådmenn i Kristiania. I de mindre byene var som oftest byfogden alene magistrat. Enkelte steder kunne også magistratens dømmende oppgaver være lagt til sorenskriveren (s.d.) i det omliggende distrikt.

Magistraten i de større byene hadde en rekke tjenestemenn til hjelp i sine forvaltningsoppgaver. Det dreide seg om rådstueskriveren (s.d.) som fortsatt kom til å bevare noe av sin tidligere selvstendighet, og hans sekretær, byskriveren (s.d.). Alle disse stillingene ble besatt ved kongelig bestalling. Byens kongelige tjenestemenn kunne bli avlønnet dels gjennom fast lønn, dels gjennom forskjellige privilegier som f.eks. skattefrihet, og dels gjennom andel i de offentlige inntekter.

Alle­rede før den endelige forvandling til magistrat var rådets egenskap av by- og borgerrepresentasjon sterkt svekket. Rådet var i beste fall å betrakte som representativt bare for en liten gruppe innen bysamfunnet. Det oppsto derfor organer som undertiden utga seg for å være mer representative enn rådet. Flere av dem kom til å bestå som faste ledd i bystyret også etter 1660: Taksérborgerne (s.d.), som skulle delta i skatteutligningen, kunne fungere som pressorgan for grupper som ikke var representert i rådet. Faste borgerutvalg, ofte kalt eligerte menn (s.d.), var vanlig gjennom hele foreningstiden og fikk etter hvert stor innflytelse på det kommunale styret. Antallet eligerte menn varierte, men en 12-mannsrepresentasjon synes å ha vært vanligst. Det forekom også plenumsforsamlinger av byens borgere, etterdønninger av middelalderens bymøter (bæjarmót, Mal:N.). Under eneveldet kunne borgervæpningen stundom få karakter av bymøter.

II. Funksjoner. Magistraten hadde både dømmende og administrative funksjoner. Allerede middelalderens byråd skulle fungere som domstol, og den dømmende funksjon ble sterkt underbygd ved lagmannens inntreden i rådet og utviklingen av lagmannsretten. I 1607 trådte imidlertid lagmannen ut av rådet, som fra nå av skulle pådømme alle byens saker i l. instans alene. Den nye domstolen fikk navnet rådstuerett (s.d., jf. lagmann, lagting og byting). Etter at rådstueretten ble avskaffet i 1797, beholdt magistraten in corpore eller enkeltvis for en tid dømmende funksjoner i andre fora, for eksempel i skifteretten, brannretten (s.d.), gjeldskommisjonene (s.d., jf. også stiftsoverrett).

Av administrative oppgaver er det rimelig å skjelne mellom magistratens oppgaver som en del av statsforvaltningen og magistratens mer «kommunale» funksjoner.

Til statsforvaltningsoppgavene hørte fra 1660-årene oppebørsel av skatt. Byfogden oppkrevde fortsatt sakefallet, mens egne, uavhengige, kongelige tjenestemenn oppebar toll og enkelte andre avgifter. (Se også skattefogd.) Garni­sonsbyene skulle skaffe soldatene underhold og husvære. Magistraten hadde plikt til å påse at det alltid var tilstrekkelig av livsfornødenheter i byen. Ellers skulle magistraten i alle anliggender vareta statens interesser.

De kommunale oppgavene var mangesidige, og krevde en rekke «kommunale» tjenestemenn for å kunne utføres. Det sto magistraten selv fritt å tilsette folk i lavere stillinger, som for eksempel vektere, bedemenn, nattmenn, stadsmusikanter, organister, kemnere, underfogder, vaktmestre med flere. Disse «kommunale» tjenestemennene ble gjerne lønnet av byens egen kasse. Magistraten skulle ha tilsyn med byens ve og vel, men politimyndigheten måtte den ofte dele med byfogden. I de større byene ble det dessuten etablert egne politimesterembeter mot slutten av 1600-tallet (jf. politivesen). Magistraten innvilget borgerskap, fastsatte pris på dagligvarer, fastsatte normalvekt og normalmål, kontrollerte håndverksnæringene og laugsvesenet (s.d., jf. laugspatron). Magistratpersoner satt i forskjellige kommisjoner som skulle våke over kirkens eiendommer (kirke­inspeksjonen, s.d.), skolevesenet (skoleinspeksjonen, s.d.), havnevesenet (havnekommisjonen, s.d.), fattigvesenet (fattigkommisjonen, s.d.) m.m. Magistraten skulle også føre tilsyn med byens eiendom som f.eks. bymarka (i middelalderen vanligvis kalt takmark), allmenninger m.m.

Ved siden av sine embetsoppgaver hadde byens øvrighetspersoner vanligvis framstående plasser innen byens næringsliv. Det må understrekes at ordningen av bystyret i Norge i denne perioden ikke var et ensartet system, men tillot store variasjoner fra sted til sted. Alle magistrat- og rådstueskriver­embeter ble avskaffet ved lov av 9. mars 1917.

Eksterne lenker

• Magistratarkiv på Arkivportalen