Eufemia. Oslos middelalderdronning (bok)

Tittel		Eufemia. Oslos middelalderdronning
Redaktør(er)		Bandlien, Bjørn
Utgiver		Dreyer
Utgivelsessted		Oslo
Årstall		2012
Sideantall		285 s.
Språk		Norsk (bokmål)
Bibliotekkatalog		Oria NSFs bibliotek

Bjørn Bandlien (1972–) ga ut Eufemia. Oslos middelalderdronning i Oslo 2012.

Dronning Eufemia (ca.1280–1312) fra Ruppin, ble gift med Håkon V Magnusson (1270–1319) i 1299. Bokprosjektet startet da det ble bestemt at den nye gaten i Bjørvika i Oslo skulle hete Dronning Eufemias gate. Boken handler om dronningen og hennes liv i en brytningstid i Skandinavia, med et eget kapittel om dronningens herkomst og bakgrunn. Hun er kjent for å bringe de såkalte Eufemiavisene og den kontinentale, høviske kulturen til Norge. Både billedmaterialet og presentasjonen er god. Boken har en omfattende litteraturliste.

Romeriksfløyen på Akershus festning, bygd ca. 1300. Foto: Samuli Lintula

Omtaler og anmeldelser

Carsten Høgenhoff anmeldte Eufemia. Oslos middelalderdronning i Genealogen 2013.

«Det første vi skal legge merke til ved denne boken, er undertittelen. Oslos middelalder dronning kalles hun, prinsessen som kom fra øya Rügen ved østersjøkysten nord for Berlin og ble norsk dronning. Håkon V (1270–1319) var som kjent konge over mer enn bare Oslo, og hans dronning likeså. Men likevel: I denne boken må vi si det er både rett og riktig å kalle Eufemia Oslos dronning.

Du kan bare venne deg til navnet med det samme. Om få år, går det som byplanleggerne håper, blir det like naturlig å legge byturen til Dronning Eufemias gate som til Karl Johan eller Aker Brygge. Gaten det er snakk om ligger mellom barkode-rekka og Operaen i Bjørvika, og strekker seg fra sjøsiden av Oslo S til Bispegata.

Gatenavnet danner bakteppet for dette bokprosjektet, der redaktør Bjørn Bandlien har fått med seg ytterligere atten forfattere som går opp sporene etter en dronning de færreste kjenner stort til. Helge Winswold, som har skrevet forordet på vegne av Interesseforeningen Oslos Middelalder (IOM) og navnekomiteen i Bydel Gamle Oslo, forteller at leder av navnekomiteen for sju (nå åtte) år siden var Tore Vigerust. Under Vigerusts ledelse ble navnekomiteen enig om at Bjørvika fortjente navn knyttet til middelalderens Oslo. Mest sentralt av dem alle stod kong Håkon V og hans dronning. At Oslos gatekart har en overrepresentasjon av menn tør heller ikke være ukjent, så valget gav seg selv: Dronningen fortjente bydelens paradegate. Ektemannen, Håkon V, har fått strekket fra Middelalderparken til tunnelene under Ekebergåsen oppkalt etter seg.

Hvem var hun så, denne prinsessen fra Rügen som var Norges dronning fra 1299 til sin død i 1312? Vi får regne med at forfatterne har fått med seg det som finnes av konkret kunnskap om hennes eget livsløp – 18 slike kilder teller jeg meg til. I tillegg er flere artikler viet hoffliv og samfunnsliv på hennes tid, og samlet gir Eufemia – Oslos middelalderdronning et inngående bilde av hennes samtid, både på europeisk, nordisk og lokalt plan. Fremgangmåten virker for meg [sic!]. Om detaljene om dronningen er få og spredte, får vi likevel et visst tak også på henne selv mellom permene.

Noe av det første boken gjør, er å rydde opp i misforståelser om hennes opphav. Peter Andreas Munch (1810–63) sluttet seg til tanken om at hun var datter av grev Günther av Arnstein, og at hun etter hans død vokste opp hos sin morfar, Wizlaw II av Rügen. Gjennom korrespondanse vet vi at Munch kjente godt til en annet mulighet, men hans konklusjon – som var tuftet på senere, islandske annaler – har festet seg i norsk debatt.

Datter av Wislaw II – og mor til Agnes?

Denne tanken utfordres – og boken konkluderer langt på vei med at utfordrerne har rett: Eufemia var datter av Wislaw II, noe som bl.a. dokumenteres gjennom hans eget testamente. Codex Rugianus som dette dokumentet kalles, ble satt opp i Oslo 27. desember 1302 da Wislaw besøkte sin datter. Han døde i byen bare to dager senere. Dette testamentet er kjent gjennom en avskrift fra 1320-årene. Det står gjengitt i sammenfattet oversettelse i Jo Rune Ugulens penn i kapittelet Eufemias gåter – og her står at dronningen av Norge (altså Eufemia), hans datter, får to store sølvboller som var gitt ham av kongen av Sverige – eller som det står i originalteksten: «...domine regine Norwegie filie mee predilecte...».

Moren var Agnes av Braunschweig-Lüneburg, og med det var Eufemia i slekt med keiser Otto IV, kong Richard Løvehjerte og dronning Eleanore av Akvitania. Ved siden av å være blant Europas mektigste familier, var dette familier med stor sans for høvisk litteratur. Randi Wærlien viser i sitt kapittel om Dronning Isabelle Bruce at Eufemia ikke bare bragte politiske allianser med seg gjennom sitt ekteskap med Håkon. Hun tok med seg nye kulturelle impulser.

I dette ligger mye av Eufemias gjerning som Norges dronning gjennom tretten viktige år. Nettopp i denne perioden var de skandinaviske landene i stor forvandling, fra en brutal æres- og krigerkultur til en høvisk, dannet, kontinental, kristen kultur – og i denne utviklingen, skriver Winswold, var Norge i front og dronning Eufemia en viktig drivkraft.

Per Holck vier et eget kapittel til Eufemias herkomst og familie. Fyrstedatteren fikk Bygdøy i morgengave av sin ektemann Håkon. Hun ble forsket i på 1800-tallet av bl.a. P.A. Munch og hans lærer Rudolf Keyser (1803–64), og som Holck hevder: Den grundige forskningen de etterlot seg kan ha hindret etterfølgere i faget i å gå dem etter i sømmene. I lange tider av det 20. århundre har det heller ikke vært en enkel affære å forske i det som fra 1930-tallet var nazi-tyske og senere ble øst-tyske arkiver.

Holcks kapittel er i det hele tatt spennende lesning, både hva herkomst og etterkommere angår. Her diskuteres tanken at Eufemia kan ha hatt to barn – ikke bare sin ektefødte datter Ingebjørg. Historisk kjenner vi til at Håkon V hadde to barn; Ingebjørg og Agnes. Agnes knyttes til en Gro Sigurdsdatter, muligens abedisse ved Nonneseter kloster i Oslo, men Holck fremholder tanken om at Eufemia kan være moren – og kongen ikke faren. Rimkrøniken hever at hun hadde nettopp det – to døtre – som begge ble adelig gift, men hvor bare én var «u-løyet», altså ektefødt.

Mer kjent i Sverige

Eufemia er langt mer kjent over Kjølen enn i Norge – ikke som dronning av Norge, men som en sentral del av svensk kulturarv. Man er ikke helt sikre på hvorfor det ble slik, men faktum er at den norske dronningen i løpet av sin virketid fikk oversatt de såkalte eufemiavisene fra tysk. De ble ikke oversatt til gammelnorsk som ville vært det naturlige, men til svensk. Kanskje skyldes det at mange lands forviste eller rømte svenske adelsmenn fordrev sine dager ved hoffet i Oslo, og kanskje kom oversetteren fra disse rekkene – men uansett: Eufemiavisene har festnet seg som en sentral del av svensk kulturarv. Peter Algotsson, som var flyktning fra Sverige, er blitt foreslått som oversetteren.

Eufemiavisene og den litterære kulturen er viet halve boken, på sidene 155–258. Selv om opphavet er tysk og mellomeuropeisk, er de tre oversettelsene frie, ikke ordrette. De tre verseromanene som danner eufemiavisene er Herr Ivan Lejonriddaren, Hertig Fredrik av Normandie og Flores och Blanzeflor. Disse, forteller Olav Solberg i kapittelet Eufemiavisene og balladen, innleder på sett og vis den svenske litteraturen. Det er altså ikke viser i vanlig forstand, slik vi forstår ordet, men fortellinger på mer eller mindre frie vers. Hver av fortellingene er viet et eget kapittel i boken.

En ny form som oppstår i Skandinavia ved inngangen til 1300-tallet er balladen, og det er argumentert godt for at sjangeren oppstod ved eller i tilknytning til det norske hoffet. Det antydes at eufemiavisene er drivkraften bak balladenes popularitet, og det vises til den fortellermessige sammenhengen mellom ridderdiktningen, balladediktningen og eufemiavisene. Vinteren 2013 gikk det for øvrig (enda en gang) en debatt her på berget om hva som er norsk. Den debatten er neppe avsluttet og vil vel heller ikke bli det, men la oss henge den debatten på Eufemias prosjekt et øyeblikk: Eufemiavisene ble påvirket av kulturen de ble oversatt inn i, og vår egen nor diske kultur ble påvirket av fortellingenes mellomeuropeiske opphav.

Med andre ord: Prinsessen fra Rügen ble en del av kulturen hun ble giftet inn i, og kulturen ble påvirket av henne. Derfor er det også tydelige linjer frem mot et mer moderne Norge hvor en av gatene i nærheten bærer navnet Rubina Ranas gate – hun som i sin tid var leder av 17. maikomiteen og med sitt pakistanske opphav gikk i bunad så godt som noen annen.

Hun stod tuftet på god, historisk grunn, Rubina Rana (1956–2003), og jeg vil med stolthet kjøre, sykle eller gå gjennom den 750 meter lange og 43,2 meter brede Dronning Eufemias gate når den står der i all sin prakt om noen år – forskjønnet av 312 gatetrær av 55 sorter slik planene er lagt. Dette er bokens siste avdeling: Over de siste sidene presenteres Dronning Eufemias gate som den skal bli om noen år, i tekst og tegninger. Som det står: «Dronning Eufemias gate skal bli Oslos nye praktgate, reflektere vår tid og romme hovedstadens økende befolkning. Den utformes som en moderne «parkgate», der trikk, buss, bil, sykkel og fotgjengere får sine egne felt». Boken er for øvrig delfinansiert av Statens vegvesen, HAV eiendom AS og Oslo S Utvikling AS.

Det er virkelig så jeg gleder meg til de første fortauskafébesøkene! For øvrig er jo allerede byens andre hovedgate, Karl Johan, oppkalt etter en svensk konge med fransk opphav, så her holder vi en god, norsk tradisjon i hevd.

Eufemia – Oslos middelalderdronning fungerer godt på mange plan, både som historiefortelling om dronningen selv, men i like stor grad på generelt historisk plan om en viktig brytningstid i skandinavisk kultur. Bildematerialet er omfattende og presentasjonen god. En omfattende litteraturliste gir god inngang til videre lesning. I denne sammenheng skal også nevnes <www.middelalder.no>, IOMs nettsider. Her har Bjørn Bandlien fortsatt arbeidet med dronning Eufemias samtid i en artikkel om dronningens glemte bror, fyrst Vitslav III av Rügen. Han skulle bli den siste grenen på fyrstehuset – det døde ut med ham i 1325. Og fyrsten selv, han er først og fremst husket for sin diktning – han levde et liv hvor middelalderens høviske idealer stod i kontrast til livets harde realiteter.

Boken er tilgjengelig i Norsk Slektshistorisk Forenings bibliotek. Carsten Høgenhoff»

Litteratur

• Bandlien, Bjørn (2012). Eufemia. Oslos middelalderdronning. Dreyer, Oslo –  285 s.

Se også

• Krypten, Akershus slottskirke

Eksterne lenker

• Eufemia (Norsk biografisk leksikon/nb.snl.no).