Arkivteori. En innføring (bok)

Tittel		Arkivteori. En innføring
Forfatter(e)		Marthinsen, Jørgen H.
Utgiver		Riksarkivet
Utgivelsessted		Oslo
Årstall		2012
Sideantall		508 s.
Språk		Norsk (bokmål)
Noter		Riksarkivet. Skriftserie nr. 36
Bibliotekkatalog		Oria

Jørgen H. Marthinsen (1941–) ga ut Arkivteori. En innføring i Oslo 2012.

Arkivvitenskapen startet i Bologna 1765, og arkivene ble åpnet for allment innsyn for borgerne i Frankrike etter den franske revolusjon. Forfatteren trekker linjer tilbake til sumeriske dokumenter i kileskrift. Ifølge anmelderen kan boken gi genealoger innsikt i hvordan arkiver oppstår, hvilke prinsipper arkiver ordnes etter og hvordan de oppbevares for ettertiden. Et eget kapittel om paleografi, sigillografi og diplomatikk er av interesse for den viderekommende genealog. Marthinsen nevner blant annet genealogi i forbindelse med hjelpevitenskapene, men plasserer slektsgranskere blant amatørforskere.

Omtaler og anmeldelser

Are S. Gustavsen anmeldte Arkivteori. En innføring i Genealogen 2013.

«Riksarkivarens skriftserie har siden starten i 1996 rukket å berike den historieinteresserte med svært mange titler. Forfatterne har alle en tilknytning til Arkivverket, med en klar dominans fra miljøet på Sognsvann, hvor Riksarkivet deler bygning med Statsarkivet i Oslo. I Genealogens spalter har leserne så vidt stiftet bekjentskap med denne serien, da gjennom noen utvalgte bokanmeldelser. Her kan nevnes at Lars Løberg har omtalt Liv Myklands Håndbok for brukere av statsarkivene (2005) og undertegnede har tidligere viet Knut Johannensens Den glemte skriften (2007) og Helge Kongsruds Det norske kanslerembetet (2011) særlig oppmerksomhet.

Spørsmålet som umiddelbart melder seg er hvordan en bok om Arkivteori kan være til nytte for genealogisk interesserte? At boken foreligger finner jo sin helt naturlige forklaring i forfatterens mangeårige interesse for arkivfaglige spørsmål. I bokens forord gir Jørgen Marthinsen til kjenne at han kom til Riksarkivet allerede høsten 1968 og omtaler videre håndboka «Arkivdanning» fra 1980-åra som sitt faglige testament etter mange år med arbeid i depot og felt. Så langt fagmannen, noe innadrettet, rent arkivmessig. Marthinsen er imidlertid ikke helt ukjent for oss slektsforskere. Den observante leser vil legge merke til at den landsomfattende serien Skattematrikkelen 1647 (1969–1978) har delvis kolorerte kartblad satt inn bakerst i hvert fylkesbind. Disse oversiktene over 1600-tallets fogdegrenser er ved Marthinsens hånd og har vært til stor hjelp for mange nybegynnere.

Hva så med herværende bok? Jeg må allerede her innrømme at jeg har sloss litt med å trenge inn i substansen av Arkivteori. Forfatteren henvender seg helt klart til et noe bredere publikum via sin solide og omfangsrike innføring. Han søker primært å fange arkivfagets vitenskaplighet, arkivvitenskapen, slik dette har utviklet seg gjennom mange år. Her kan det likevel innvendes at boken ikke nødvendigvis henvender seg til et bredere publikum. Allerede fra første side får man følelsen av at dette er en bok skrevet av en arkivmann for vesentlig arkivfolk med nettopp arkivbakgrunn. Hovedkapitler med titler som «2. Vitenskap – teori – arkivteori (..) 4. Sak og dokument (..) 5. Terminologi (..) 8. Adgang – Innsyn», gir straks følelsen av en svært formell tilnærming, hvor embetsmessige hensyn til tider synes å veie tyngre enn kanskje mer fagpolitiske hensyn. En slik tilnærming er likevel vanskelig å unngå når arkivdelen av embetsverket beskrives fra innsiden av en nylig avgått «insider».

Så var det hvilken nytte boken kan ha for genealogien: Som slektsforskere er det kun et tidsspørsmål før vi befinner oss på et arkiv et sted i verden på jakt etter kilder til ny viten. Uten arkiver hadde vår forskning i prinsippet ikke kunne utøves slik vi er vant til. Samtidig vil trolig de fleste av oss – fra et amatørståsted – gjerne synes at det er noe fremmedartet å forholde seg til arkivenes til tider svært pertentlige krav til orden og etterrettelighet.

Det er her veilederen Marthinsen kommer oss i møte. Det er nemlig ikke alltid vi forstår hvor vi skal lete og hva vi kan vente å finne. Vi er på jakt etter kilder som kan fortelle noe om våre aner eller stamforeldres etterkommere, men er kanskje ikke like bevisste på at disse kildene er skapt ut av helt andre formål enn hva vi har tenkt å benytte dem til. Det er som kjent ytterst få kilder som er skapt med tanke på at noen skulle bedrive genealogi tuftet på de samme. Her er jeg straks ved kjernen av hva den herværende bok kan gi den genealogisk interesserte, nemlig utdypende viten den historiske bakgrunnen til hvordan arkiver kan oppstå og hvilke hensyn som ligger til grunn for å opprettholde arkivene i den form vi møter dem.

Ved å lese seg gjennom utvalgte deler av boken, så vil man lettere oppnå forståelse for de ulike prinsipper for ordninger av arkiv. Kapittel 1.2 Arkiv og proveniens, omhandler både Pertinensprinsippet og Proveniensprinsippet, hvor det om sistnevnte blant annet heter: «Proveniensprinsippet er utformet som et redskap for å holde orden på arkivinformasjon og for å bevare slik informasjon med autensiteten i behold.». I de påfølgende kapitler gir Marthinsen leseren samtidig en innføring i Arkivrett med referanser tilbake til «Ius archivi», en del av keiser Justinian Is Corpus Juris Civilis fra 500-tallet. Særlig interessant lesning er at bestemmelsene herfra innebar et påbud om å finne en offentlig bygning til oppbevaring av dokumenter.

Ja, Marthinsen trekker lange linjer for arkivfaget også flere steder i boken, da spesielt under kapittelet 6. Arkivdanning i millenier – arkivdepot i 450 år. Fra Sumeriske dokumenter i kileskrift, via Egypt og Greske bystater til Europeisk arkivutvikling i middelalderen'. Her kan man så bite seg merke i at arkivdepot slik vi kjenner det gjennom våre arkivinstitusjoner er et heller nytt fenomen. I an tikken og middelalder skilte man i prinsippet ikke mellom aktivt arkiv og eldre uaktuelt arkiv (s. 246).

Tilbake til nytteverdien: Mer håndfast nyttestoff for genealogien finner vi under kapittel 3.7 Hjelpevitenskaper. Over 10–15 sider åpner Marthinsen døren for et dypere innsyn i bakgrunnen til paleografi, sigillografi, diplomatikk (s. 145–160). Dette burde være interessante saker for den viderekomne genealog. Har man prøvd seg noen ganger på Riksarkivets lesesals første benk med hvite hansker og gammel pergament i hendene, så er det greit å få litt faglig påfyll fra et arkivperspektiv. La gå at denne delen i all hovedsak bygger Lars Hamres Innføring i diplomatikk (1972/2004), undertegnede synes fortsatt det er viktig å bli minnet om betydningen av benediktermunken Jean Mabillons Re Diplomatica IV (1681) for utviklingen av Diplomatikken. Nå er ikke alle hjelpevitenskaper forklart og behandlet like godt av Marthinsen. Et viktig ankepunkt i denne sammenheng er at Marthinsen innledningsvis nevner genealogi som en historisk hjelpevitenskap, men han gjør slett ingen forsøk på å vise hvordan norsk genealogi har gjort seg gjeldende i møte med norske arkiver. Her kan vi jo minne om NST sin viktige rolle som referanseverk for alle slektsinteresserte. Synergieffekten av å ha genealogisk litteratur tilgjenglig ved arkivene burde ha vært tatt med i denne sammenhengen.

Misforstå meg rett: Marthinsen er innom «slektsgranskning» i sin begrepslære under kapittel 2.1 Vitenskap (s. 71). Her plasseres utøvere av slektsgranskning og lokalsamfunnsforskere grovt sett i gruppen amatørforskere, det vil si forskere uten forskeutdanning. Men siden Marthinsen også anvender begrepet «genealogi» idet det henvises til profesjonell arkivarutdanning i Tyskland (Marburg) fra 1893 og fremover (s. 116) og som ovenfor nevnt har «genealogi» omtalt blant de historiske hjelpevitenskaper (s. 146f), så har jeg en mistanke om at slektsgranskning/genealogi fortsatt må kjempe om oppmerksomhet for å bli inkludert på en bedre måte idet arkivvitenskapen fortsetter å utvikle seg.

La meg oppsummere litt av det som har festet seg etter noen timer med Arkivteori. Det var nytt for meg at Arkivvitenskapen oppstod i Bologna i 1765 (s. 143). Det er også interessant å lese seg opp på Frankrikes rolle innen utvikling av arkivfaget på slutten av 1700-tallet (s. 120). Samtidig med den franske revolusjon ble det opprettet et Nasjonalarkiv i 1789 (parlamentsarkiv) som ga støtet til utviklingen av et felles nasjonalarkiv for den lovgivende og den utøvende statsmakt. Marthinsen fremholder at de er tre tiltak som brakte Frankrike i fronten av den arkivfaglige utviklingen i Europa: (1) Erkjennelsen av et statlig ansvar for fortidig og samtidig dokumentarv, (2) Opprettelse av en offentlig etat for sentrale og regionale arkiv og (3) Åpning av arkivene for innsyn fra borgerne.

Særlig det siste tiltaket gir visse perspektiver overfor mer hjemlige forhold i nyere tid. Det er vanskelig å forestille seg hvordan norsk lokalhistorisk og slektshistorisk litteratur skulle ha kunne utvikle seg om arkivene hadde vært lukket for allment innsyn. Det kan være vi har mer å takke den franske revolusjon for enn hittil antatt.

Det er dermed ikke helt enkelt å felle en dom over Arkivteori – en innføring. For undertegnede har det blitt noen byks frem og tilbake mellom de om lag 400 sidene. Er du nybegynner som slektsforsker er det ikke sikkert at du trenger å anskaffe Marthinsens bok med det første. Er du derimot viderekommende, tror jeg du vil ha nytte av å forstå mer av tankesettet som deles og formidles innen Arkivverket. Vitenskapliggjøringen av arkivfaget må anses å være en ønsket utvikling. Dette er en utvikling jeg synes norsk genealogi bør bli en større del av. Like fullt er det tydeligvis en kraftig jobb som må gjøres før Genealogi slippes inn som et eget kapittel i neste utgave av Arkivteori. Are S. Gustavsen»

Litteratur

• Marthinsen, Jørgen H. (2012). Arkivteori. En innføring. Riksarkivet, Oslo –  508 s.