Slekt

(norrønt; ordet henger sammen med verbet å eie, og synes å være identisk med gotisk aihts, 'eiendom'), slekt, slektsgruppe.

I de gamle germanske samfunn, også i Skandinavia, regnet man at en persons slekt eller ætt (svarende til eng. sib, ty. Sippe) bestod av etterkommerne av hans/hennes åtte par tippoldeforeldre. Sslektskap regnes både gjennom menn og kvinner. Likevel ble det lagt noe større vekt på slektskapet i mannslinjen enn i kvinnelinjen, idet slektninger på farssiden hadde arverett fremfor slektninger på morssiden, og menn fremfor kvinner innenfor samme slektskapskategori. Derved gikk retten til gård og grunn fortrinnsvis i arv fra far til sønn, og ættegården ble et aktivum som holdt eierens slekt samlet (jfr. odel, odelsrett).

Ætten utøvde i eldre nordisk rett flere sosiale funksjoner som senere ble overtatt av staten, f.eks. forsvar, rettshåndheving osv. (se blodhevn).

Kilde

ætt. – slekt. () I Store norske leksikon. Hentet fra: http://snl.no/ætt.