Rummelhoff (slekt)

Fra Slektshistoriewiki
Sideversjon per 7. nov. 2012 kl. 12:49 av Dag T. Hoelseth (diskusjon | bidrag) (Avsnitt med lenker til diskusjnsfora tilføyd.)
Hopp til navigering Hopp til søk

Rummelhoff nr. 1 (agnatisk)

Militærslekten (von) Rummelhoff nedstammer agnatisk fra en uradelig nordtysk slekt, von Rummel, som kom til de baltiske land med Den Tyske Orden på 1200-tallet. Den første autentisk kjente person i slekten er ridder Heinrich von Rummel, død år 1315 i Kurland.

Stamfar for den norske grenen av slekten er Heinrich Johan von Rummelhoff. Han var født 1645 på slottet Arensburg på Øsel. Død 29. juni 1721 i Trondheim og begravet i Nidarosdomen. Han var gift med Anne Cathrine Wind, datter av stiftsamtmann i Trondheim baron Joachim Fredrich Wind og hustru Else Urup. 7 barn.[1]

Rummelhoff nr. 2 (familien Tronstrøm)

<Kognatisk gren, mer kommer her>

Våpen

Slekten (von) Rummelhoff fører to våpenskjold, et «kronevåpen» og et «hjelmvåpen».

Kronevåpnet beskrives: «Kvadrert i blått og sølv: i 1. felt, 2 sølv bjelker ledsaget mellem av en rød rose. I 2. felt, en tilbakeseende blå trane med gull sten i løftet høyre klo. I 3. felt en tilbakeseende blå snodd lindorm. I 4. felt en sølv harnisk-kledd mann med oppadvendt hevet gull sverd i høyre hånd og sølv løvtre ved venstre. Over skjoldet en gull grevekrone. To sorte ørner, en på hver side, som skjoldholdere. Våpenskjoldet står på en gull konsoll med slektens devise: Vivere est militare, som er utlagt. Å leve er å kjempe. Våpenskjold efter Bartholomæus von Rummelhoff, 1600–1675.»[2]

Hjelmvåpenet beskrives: «På blå bunn i skjoldet en sølv harnisk-kled mann med oppadvendt hevet gull sverd i høyre hånd og sølv løvtre ved venstre. På hjelmen to gull vinger. Våpenklede i blått og sølv. Devise: Vivere est militare. Våpenskjold efter Heinrich Johan von Rummelhoff, 1645–1721.»[3]

Diskusjonsfora, nyhetsgrupper

Referanser

  1. Norsk Slektskalender, bind 3, 1979, s. 155.
  2. Norsk Slektskalender, bind 3, 1979, s. 181.
  3. Norsk Slektskalender, bind 3, 1979, s. 182.

Litteratur