Våpenskjold

Våpenskjold med de likeverdige betegnelsene våpen eller våpenmerke, er et kjennetegn som består av en sammensetting av farger (tinkturer) og figurer som vanligvis brukes i tilknytning til en skjoldformet innramming.

Våpen som eget fagområde kalles heraldikk. Ordet er dannet av herold, fordi herolder har vært fagfolk for våpen helt siden middelalderen.

Noen typer av våpenskjold

1. Enkle våpen: farger og figurer innenfor skjoldformede innramminger («skjoldmerker»), uten noen figurer utenfor skjoldrammene. Vanlig for norske kommunevåpen.
2. Kronet våpen: Skjoldmerket i et skjold med tillegg av en krone på øvre skjoldkant, slik som Norges riksvåpen som har kongekrone med bøyler. Skjold med krone brukes også i flere militære merker, kommunevåpen med «murkrone» og person- eller slektsvåpen med rangkrone.
3. Offentlig våpen: våpen for en statlig eller kommunal myndighet.
4. Riksvåpen: våpen for et land – også kalt «statsmerke» eller statssegl, når det ikke har vanlig heraldisk innhold, for eksempel India og Iran.
5. Kongevåpen: våpen for en monark og kan være en variant av landets riksvåpen (som Norges kongevåpen), eventuelt ha flere landsdelers våpen (som Storbritannias kongevåpen) og/eller inneholde kongeslektens våpen (som Danmarks og Sveriges kongevåpen).
6. Kommunevåpen: våpen for kommune eller fylkeskommune.
7. Landskapsvåpen: både kommunevåpen og våpen for landområder som ikke er kommuner eller egne land, bl.a. delstater, regioner og provinser.
8. Fylkesvåpen: våpen for fylkeskommune, mens fylkesmannen bruker riksvåpenet.
9. Byvåpen: våpen for kommune som kalles for by. Brukes oftest med murkrone, for eksempel Porsgrunn og Tromsø.
10. Herredsvåpen: våpen for de tidligere herredene.
11. Privatvåpen: våpen for forening, kommersielt firma, annen sammenslutning, privatperson eller slekt.
12. Slektsvåpen: våpen som er brukt av minst to personer som er i slekt med hverandre.
13. Adelsvåpen: våpen fastsatt i forbindelse med adling og ofte en versjon av et våpen brukt av personen før adlingen, for eksempel Gyldenkrantz (Hagerup) og Løvenskiold (Leopoldus).
14. «Komplett våpen»: består av et skjold med skjoldmerke, hjelm på øvre skjoldkant, hjelmtegn på hjelmens isse (eventuelt på et flettet tøystykke, en «vulst»), hjelmklede ut fra hjelmens isse og ned langs sidekantene på skjoldet. Slike våpen ble tatt i bruk på 1200-tallet i person- og slektsvåpen. Brukt av kongene Haakon VII og Olav V, i mer privat sammenheng. Brukes av den norske Forsvarssjefen.
15. Praktvåpen: våpen med skjoldmerke, krone, våpenkappe (bl.a. Norges kongevåpen) eller våpentelt, skjoldholdere som står på dekorative underlag («postament»), ordenskjeder, valgspråk m.m. Finnes også med skjold oppdelt i mange felter og flere skjold på hverandre (hjerteskjold og midtskjold), og med flere hjelmer med flere hjelmtegn (bl.a. flere tyske fyrsters våpen)
16. Unionsvåpen (også kalt «kombinasjonsvåpen»): våpen som inneholder inndeling i felter med farger og figurer fra flere våpenskjold, for eksempel kongevåpnene under unionene med Danmark og Sverige.
17. Alliansevåpen: består av to våpenskjold stilt inntil hverandre, særlig for ektepar, for eksempel paret von Storm og Mangelsen på fasaden til Den Gamle Krigsskolen, Oslo.
18. Fantasivåpen: oppdiktet våpen for en oppdiktet person eller for en historisk person fra før heraldikken ble satt i system på 1100-tallet, for eksempel middelalderens «De ni helter», Bibelens kong David og Karl den store.

Litteratur

• Christopher Brinchmann: Norske kongesigiller og andre fyrste-sigiller fra middelalderen, Kristiania 1924, segl med og uten våpenskjold.
• H.J. Huitfeldt-Kaas mfl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950, segl med person- og slektsvåpen.
• Oluf Kolsrud: Bergen bys segl, vaaben, farver og flag, Bergen 1921.
• Hallvard Trætteberg: Norske by- og adelsvåben, Oslo 1933, tegninger av kommunevåpen og noen adeliges slektsvåpen.
• Hans Krag: Norsk heraldisk mønstring fra Frederik IV's regjeringstid 1699-1730, Drøbak 1942 – Kristiansand S 1955, med personers segl.
• Hallvard Trætteberg: Borg i segl, mynt og våpen, Oslo 1967, særlig om Sarpsborgs kommunevåpen, men også om andre steders våpen, person- og slektsvåpen.
• Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969, 2. opplag Oslo 1976, med nålevende slekters våpen.
• Hans Cappelen: «Begrepet våpen i norsk lovgivning. Rettslig vern», Nordisk Immateriellt Rättsskydd, 1974, s. 394–405, og oppsummering i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind 24, Oslo 1974, s. 312–313.
• Hans Cappelen: «Nye offentlige våpen og gamle slektsvåpen», Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind 30, Oslo 1985, s. 21–30.
• Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978 med register over slektsnavn.
• Hans Cappelen og Knut Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo 1987 (med tilleggshefte 1988).
• Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, Trondheim 1990, hovedsakelig segl med våpenskjold
• Anders Bjønnes mfl. (red.): Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610, utgitt av Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2010, flest segl med bumerker, men noen med våpenskjold.

Andre land

• Heraldisk Tidsskrift, utgis i København og har en del norsk stoff.
• Poul Bredo Grandjean: Dansk Heraldik, København 1919 (bare dansk-norsk adelsheraldikk og i dag å anse som foreldet).
• Carl-Alexander von Volborth: Alverdens heraldik i farver, Politikens Forlag, København 1972 (oversatt av Sven Tito Achen).
• Ottfried Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy).
• Michel Pastoureau: Traité d'héraldique, Grands manuels Picard, Paris 1979, (nye utgaver 1993, 1997, 2003).
• Carl-Alexander von Volborth: Heraldry – Customs, Rules and Styles, Dorset 1981.
• Carl-Alexander von Volborth: The Art of Heraldry, Dorset 1987.
• Magnus Bäckmark og Jesper Wasling: Heraldiken i Sverige, Lund 2001.