Blasonering

Calmeyers skjold blasonert: I rødt en opprett sølv hest.Tegning i moderne stil fra Norske slektsvåpen (1969) og fargelagt senere.

Dedekams skjold blasonert: I blått en sølv Fortuna med sølv seil og på gull kule med gull vinger. Fra Norske slektsvåpen (1969) og fargelagt senere.

Blasonering er et heraldisk faguttrykk for en beskrivelse av innholdet i våpenskjold.

I en blasonering brukes heraldisk terminologi, en bestemt rekkefølge og en forenklet tegn- og setningsbygning. Formålet er å beskrive («blasonere») bare det helt stabile innholdet i et våpen; det vil si farger («tinkturer»), figurer og sammensettingen av disse elementene. Den variable utformingen i forskjellige stilarter, materialer og annen formgivning, blir ikke beskrevet i en fagmessig blasonering.

Blasoneringsteknikken har sin opprinnelse på 1200-tallet i fransktalende områder. Antakelig er teknikken utviklet av heroldene som en forenklet metode for å proklamere og huske våpenskjold. Fra 1300-tallet er det bevart noen våpenruller med enkle og treffende blasoneringer. Mange av faguttrykkene der er på fransk, også fra britiske områder. Denne måten å beskrive våpen på, spredte seg til flere land i Europa. Etter hvert ble blasoneringene noe mindre konsekvente, mer ordrike og mer detaljorienterte. Dette ser vi bl.a. i våpenbrev og adelspatenter i tiden etter middelalderen.

Fra 1900-tallet er det igjen blitt mer stringens og konsekvens i blasoneringer og heraldisk terminologi. Dette ser vi bl.a. i offentlige fastsettinger av våpen, der det er blasoneringen som blir fastsatt. I Norge er en blasonering kalt en «definisjon» av et våpen ved nyere tids fastsettinger av kommunevåpen i kongelig resolusjon (kgl.res.). Blasoneringer blir brukt også i mange samlinger av slektsvåpen som er utgitt i bøker.

Blasoneringer begynner med et våpens skjold og dettes bunnfarge, eventuelt inndelinger av skjoldet med forskjellige farger (som hos f.eks. Falsen), videre kommer stilling(er) for figur(er), farge(r) på figur(er) og så figur(er) - eventuelt et hjerteskjold midt på (hos f.eks. Kielland). Deretter beskrives figuren i hjelmtegnet. Ved flere figurer beskrives den dominerende figuren først (hos f.eks. Knagenhjelm). Eventuelle skjoldholdere (hos f.eks. Anker), våpenkappe (i f.eks. det norske kongevåpenet) og andre figurer utenfor skjold og hjelm, beskrives sist. Det er noe forskjellig praksis på om blasoneringen har med fargene på hjelmkledet og fargene på en eventuell flettet «vulst» mellom hjelmens isse og hjelmtegnet.

Retningene høyre og venstre har i blasoneringer den spesielle betydningen at de er omvendt av hva tilskueren ser. Tanken er at retningen på figurene blir beskrevet av den som står bak skjoldet og holder det. I omtale brukes ofte «heraldisk høyre» henholdsvis «heraldisk venstre». Noen foretrekker å heller bruke de latinske ordene dexter og sinister , men de har ikke fått gjennomslag ved fastsettinger av norske kommunevåpen i kgl.res.

I blasoneringer brukes en del faguttrykk som f.eks. delt om vannrett delt, kløvd om loddrett delt, snitt om typer av delelinjer, felt om inndelinger av skjold, kvadrert om firedelt skjold med like 1. og 4. felt sammen med like 2. og 3. felt, og oppvoksende om en figur som kommer opp fra skjoldets eller feltets bunn eller opp fra en annen figur eller fra en hjelm. Når skjoldet har flere like figurer, blir plasseringen av figurene angitt med f.eks. 2.1., det vil si to figurer over en figur.

På en del våpenfigurer bruker blasoneringene betegnelser som angir at disse figurene skal være stilisert på bestemte måter når de blir avbildet. Eksempler er: andreaskors, stjerne, borg, tårn, Justitia, Fortuna, anker, kule, rose, naturlig rose, kløvd lilje, eiketre, flakt ørn, pelikan, trane og opprett løve.

Litteratur

Norge

• Cappelen, Hans. Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag 1976).
• Cappelen, Hans. «Heraldikkens særegne terminologi», NST, bind 30, Oslo 1986, s. 277–284, nettversjon her.
• Cappelen, Hans/Johannessen, Knut. Norske kommunevåpen, Oslo 1987 med tilleggshefte 1988.
• Løvenskiold, Herman L. Heraldisk nøkkel, Oslo 1978.
• Munthe, C.M. «Norske slegtsmerker», NST, bind I, Oslo 1928, særlig s. 45–57.
• Nissen, Harald/Aase, Monica. Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, (Trondheim 1990).
• Nissen, Harald. «Blasonering av norske kommunevåpen», Heraldisk Tidsskrift, bind 9 nr. 84, København 2001, s. 129–147.
• Raneke, Jan (red.): Nordisk heraldisk terminologi, Lund 1987 (med heraldiske faguttrykk på bokmål og nynorsk).
• Scheffer, C.G.U./Trætteberg, Hallvard. «Heraldisk terminologi», Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bind 6, spalte 474–476.
• Trætteberg, Hallvard. Fylkesmerker, Forslag fra Norges Bondelags fylkesmerkenevnd, Oslo 1930.
• Trætteberg, Hallvard. Norges våbenmerker. Norske by- og adelsvåben, utgitt av Kaffe Hag, Oslo 1933.

Andre land

• Bartholdy, Nils G. Adels- og våbenbreve udstedt af danske (unions-)konger indtil 1536, København 2007.
• Bäckmark, Magnus/Wasling, Jesper. Heraldiken i Sverige, Lund 2001.
• Grandjean, Poul Bredo. Dansk Heraldik, København 1919 (bare dansk-norsk adelsheraldikk og i dag å anse som foreldet).
• Neubecker, Ottfried. Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy), s. 42.
• Stalins, Le Baron. Vocabulaire-Atlas Héraldique en six Langues: Francais-English-Deutsch-Español-Italiano-Nederlandsch, Paris 1952.
• Volborth, Carl Alex von. Heraldry - Customs, Rules and Styles, Dorset 1981, s. 66–67.