Reformasjonen
Reformasjonen var en religiøs bevegelse fra katolisisme til protestantisme som fikk overtak i nordre Europa på tidlig 1500-tall. Norge var på denne tiden i personalunion med Danmark og Holstein, og kong Christian III innførte i 1536 den evangelisk-lutherske kristendommen som statsreligion i stedet for katolisismen.[1]
Erkebiskopen av Norge, Olav Engelbrektsson, ledet en motbevegelse som vel delvis var religiøst betinget og delvis politisk, som en norsk motstand mot sentralisering av makt og dansk innflytelse. Til slutt måtte han gi tapt, og han flyktet i 1537 til Nederlandene.[1]
En effekt av reformasjonen var at alt kirkegods ble beslaglagt av staten. Kirken, som den største jordeier i Norge, hadde utøvd betydlig verdslig makt. Denne makten tilfløt nå kongen, som økte sin eierandel i Danmark-Norges jordeiendommer fra ca. 1/6 til ca. 1/2. Mye av dette godset ble senere solgt til borgere og embetsmenn utover 1600-tallet.[1]