Slektshistorie

Slektshistorie, slektsforskning, slektsgranskning og genealogi (fra gresk γενεά, genea: herkomst og λόγος, logos: læren om) er alle betegnelser på den samme aktiviteten som går ut på å skaffe kunnskap om enkeltpersoners eller familiers avstamning. Begrepene favner vidt og benyttes om alt fra vitenskaplig forskning til innsamling av navn for å få en oversikt over sin egen slekt.

Historie

Til alle tider har personers opphav fått stor oppmerksomhet. Det gamle testamente inneholder lange oversikter over slektskap, og det samme finnes i Snorres kongesagaer. I det gamle romerriket var det også vanlig å kunne føre sin slekt tilbake i tid, og av denne grunn utviklet det seg en rettspraksis innen arveretten som gjorde det nødvendig å kunne beregne slektskapet mellom avdøde og slektningene. Beregning av slektskap ble også viktig for den romersk-katolske kirke for å forhindre at personer som var i slekt med hverandre inngikk ekteskap. Ekteskap var forbudt mellom slektninger i inntil 7. ledd i henhold til den kanoniske beregningsmåte (tilsvarer syvmenning), noe som krevde gode kunnskaper om slektene tilbake i tid.

Vitenskapelig forskning på slekter

Forskning, i mer grundig og vitenskapelig forstand, foregår på slekter også i Norge, blant andre av medlemmer av Norsk Slektshistorisk Forening (NSF). Det forskes på de norske middelalderslektene, bl.a. adelsslektene og andre framstående slekter både i byene og på landet. I nyere tid er det forsket på og publisert artikler både om flere storbondeslekter fra senmiddelalderen og etterfølgende tid og om «de reisende», bl.a. i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift (NST) som er et vitenskapelig tidsskrift utgitt av NSF.

Slektshistorie

En slektshistorie er historien om en eller flere personers slekt i tidligere og senere generasjoner. Historien kan omfatte mange forskjellige typer slektsrelasjoner. Personene i direkte slektslinje bakover i tid (foreldre, besteforeldre, oldeforeldre, ...) kalles aner og kan også være omtalt som stamfedre/stammødre.

Nordmenn flest kan ha håp om å spore de fleste av sine norske forfedre minst 250 år tilbake i tid, men sjelden lenger enn til 1500-tallet, under forutsetning av at arkivalier som kirkebøker og folketellinger for de aktuelle områdene ikke er gått tapt (f.eks. ødelagt av brann). I sjeldne tilfeller kan man også føre slektslinjer enda lengre tilbake, men da med langt større usikkerhet med hensyn til kildenes pålitelighet. Noen såkalte ur-adelige slekter kan føre mannslinjen tilbake til høymiddelalderen, men ofte er også disse slektslinjene svakt underbygget og uten pålitelige kilder.

Kilder

Det er viktig å notere ned opplysninger en selv sitter inne med, og også ta kontakt med andre som kan tenkes å inneha verdifull kunnskap om den aktuelle slektshistorien. Opplysninger som personbeskrivelser, historier fra livet, gjenstander og fotografier er det viktig å vare på. Dette er materiale som gjerne forsvinner med innehaverne.

Bruk av Internett

Internett har forenklet tilgangen på informasjon for mange slektsgranskere, men ikke all informasjon er god informasjon og nettet bidrar også med mye søppel. Derfor er kildekritikk viktig på nettet. Et problem med den omfattende utleggingen av slektsregistre og lignende på hjemmesider på nettet, er at ganske mange av opplysningene er basert på feil i eldre materiale.

En viktig organisasjon i Norge for slektsforskere som bruker datamaskin er foreningen Databehandling i slektsforskning (DIS-Norge). I tillegg til å bidra med nettsider hvor man kan få svar på spørsmål relatert til slektsforskning, gir de også ut tidsskrifter og arrangerer kurs for medlemmene.

Offentlige institusjoner

Statsarkivene og Riksarkivet oppbevarer store mengder av originaldokumenter. Mange av disse er mikrofilmet og gjort tilgjengelig ved landets folkebiblioteker. Arkivverket ved Digitalarkivet [1] har også lagt alle innleverte kirkebøker ut på Internett og opplysninger som ikke omfattes av personopplysningsloven er fritt tilgjengelige for alle. Panteregistre er allerede påbegynt og skifteregistre vil følge etter så snart som Arkivverket har kapasitet til å gjøre dette. Digitalarkivet har også lagt ut flere folketellinger på Internett. Digitalarkivet har også sitt «brukarforum» [2].

Bygdebøker

Bygdebøker er tilgjengelige for en rekke kommuner og bygder. Flere av bøkene er også tilgjengelige på nettet. Kvaliteten på bygdebøkene er sterkt varierende og informasjonen derfra bør alltid kontrolleres mot andre kilder. Bygdebøkene forenkler ofte letearbeidet i andre kilder ved å bidra med opplysninger om bopel, fødsels- og dødsår, giftemål, barn eller lignende. I de senere år er det også blitt vanlig å fortsette der hvor bygdebøkene slapp ved å gjennomføre studier av ett enkelt sogn eller prestegjeld i et lokalhistorisk bygdestudium.

Bruk av segl

For å finne slektskap eller for å få opplysninger om personer, kan det være aktuelt å bruke segl i slektsgranskingen. Segl vil si avtrykk av signeter (seglstamper) og satt på dokumenter. Segl ble brukt av personer i både Norge og andre land, helt fra middelalderen og opp på 1800-tallet. Vi har store mengder segl i arkivene fra bønder, handelsfolk, håndverkere og andre i byene, embetsmenn og andre. De fleste seglene har forbokstaver for eiers fornavn og farsnavn, eventuelt slektsnavn og/eller gårdsnavn. Disse eierbokstavene kan ofte være til hjelp for å finne eller bekrefte slektskap. Noen av seglene er svært personlige med figurmotiver knyttet til personens yrke, idealer og annet. Andre segl har figurer som kan være brukt av andre i slekten, som bumerker og våpenskjold. Det eksisterer et høyt antall segl med bumerker fra norske bønder og fra hele landet. En stor del av disse seglene er ikke trykt og utgitt, men finnes i arkivene.

Vurdering og dokumentasjon av brukte kilder

Ikke alle opplysninger er like pålitelige og sannhetsgehalten må derfor vurderes. Førstehåndsopplysninger (primærkilder) vurderes vanligvis som de mest pålitelige. Dette er nedtegnelser gjort samtidig med at personene levde. Blant primærkilder finner vi kirkebøker, familiebibler eller fødsels-, dåps-, vielses- og dødsattester, skifteprotokoller, pantebøker og tingbøker. Andrehåndsopplysninger (sekundærkilder) regnes for mindre pålitelige, da disse kan være avskrifter eller være gitt av noen som nødvendigvis ikke hadde førstehåndskjennskap til informasjonen.

Det er viktig å merke seg at selv primærkilder kan inneholde feil, og i blant finnes motstridende opplysninger selv i disse. For senere å kunne vurdere påliteligheten av en påstand bør en notere seg hvilke kilder som er benyttet og hvilke vurderinger som er brukt som argumenter til påstanden. Dette er viktig, ikke bare for egen del, men også for at andre i ettertid kan etterprøve beslutningene.

Det kan være mange muligheter for feiltolkning av et skriftlig materiale. Språk, uttrykksmåte og håndskrift bidrar til en del feiltolkinger. «Standardiserte» skrivemåter av navn fantes ikke, og ett og samme navn kunne skrives på mange forskjellige måter. Navnelikhet er en kilde til misforståelser, og i blant er den samme personen nevnt under flere ulike navn, av og til med patronym, andre ganger med bostedsnavn. Per Lia kunne bli Per Haugen om Per flyttet fra Lia til Haugen.

Bruk av slektsprogram

Etter utbredelsen av hjemmedatamaskiner og Internett er slektsforskning blitt meget populært, og slektsforskere verden over samarbeider i utveksling av opplysninger. For å ta vare på og holde orden på alle opplysningene benyttes gjerne et slektsprogram, og flere av disse finnes i norsk språkdrakt og kan også benyttes for å lage utskrifter med oversikter over slekten. De mest avanserte slektsprogrammene tilbyr utskrifter slektsbøker eller av stamtavler vist som tekst eller grafikk, og de har stor fleksibilitet både ved utvalg av personer som skal skrives ut og i valg av utskriftsformater.

Litteratur

• Albert Fabritius og Harald Hatt: Håndbog i slægtsforskning; 3. udgave; J.H. Schultz Forlag, København 1982; ISBN 8756901127.
• Nils Johan Stoa og Per-Øivind Sandberg: Våre røtter. Håndbok i slektsgransking (3. utgave), Cappelens Forlag 2007.
• Liv Marit Haakenstad: Slektsgransking med dataveiledning. Slektsprogram, slektsstevne, slektsbok (2. utgave), Orion 2004.
• Alf Kiil: Arkivkunnskap: statsarkiva (bind 3 av Skrifter frå Landslaget for bygde- og byhistorie), Universitetsforlaget 1969.
• Steinar Imsen og Harald Winge: Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500–ca. 1800 (2. utgave), Cappelen Akademisk Forlag 1999.
• Terje Gudbrandson: Slektsforskning, NKI Forlaget 1995 (K 819); ISBN 8256235802.
• Tore Strømøy og Finn Karlsen: På sporet av deg selv. Håndbok i slektsforskning, Damm 2006; ISBN 9788204123916.
• H.J. Huitfeldt-Kaas mfl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950.
• Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, Trondheim 1990
• Hans Cappelen: «Segl som illustrasjon til slektshistorien», Heraldisk Tidsskrift, bind 9, nr. 85, København mars 2002.
• Anders Bjønnes (red.): Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610, utgitt av Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2010
• Hans Cappelen: «Heraldikk i slektsforsking», Slekt og data hefte 1, Oslo 2010.
• Odd Fjordholm, Erla B. Hohler mfl.: «Geistlige segl fra Nidaros bispedømme», Norske sigiller fra middelalderen III, Riksarkivet, Oslo 2012.
• Allan Tønnesen (redaktør): Magtens besegling. Enevoldsarveregeringsakterne af 1661 og 1662 underskrevet og beseglet af stænderne i Danmark, Norge, Island og Færøerne, utgitt av det skandinaviske Heraldisk Selskap på Syddansk Universitetsforlag, Odense 2013, 583 s., ISBN 9788776746612, med 2.297 personer og derav 558 norske.

Eksterne lenker

• DIS-Norge
• Nyheter og bøker for slektsforskere
• Norsk Slektshistorisk Forening
• Slekt.no
• Digitalarkivet ved Universitetet i Bergen (med blant annet søkbare kirkebøker, folketellinger og matrikkel samt debattforum)
• Liste over slektslitteratur i Norge og Danmark
• USENET-diskusjonsgrupper for slektsgranskere