Nogra anteckningar om släkten Bratt från Brattfors (bok)

Tittel		Nogra anteckningar om släkten Bratt från Brattfors och med den sannolikt befryndade släkter med namnet Bratt
Forfatter(e)		Bratt, Helmer
Utgiver		Fritzes hovbokh.
Utgivelsessted		Stockholm
Årstall		1951
Sideantall		273 s.
Språk		Svensk
Bibliotekkatalog		KB, Stockholm

Senere general Helmer Bratt (1866–1970) ga ut Nogra anteckningar om släkten Bratt från Brattfors och med den sannolikt befryndade släkter med namnet Bratt i Stockholm 1951.

I boken anvendte Bratt tilgjengelige kilder og tidligere forskning for å støtte hypotesen om at den adelige svenske slekten Bratt opprinnelig kom fra Gudbrandsdalen i Norge. Han fant ikke avgjørende bevis. Han mente at den svenske adelige ætten Bratt, se Bratt (af Höglunda) (slekt), kom til Sverige med norske Nils Bratt. Slekten Bratt ble introdusert på det svenske Riddarhuset i 1625. Brattforsslekten har etterkommer i Norge gjennom løytnant Reinhold (Larsson) Bratt, som flyktet hit i 1805.

En ny bok om slekten Bratt kom i 1992. Den ble skrevet av Christian Bratt og ble utgitt av Brattska Släktföreningen i Stockholm. Boken finnes i NSFs bibliotek.

Det er skrevet flere artikler om slekten Bratt fra Gudbrandsdalen i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, blant andre av Erik Andreas Thomle, Anders Sevaldson og Henning Sollied.

Det er samlet 12 tidsskriftartikler om Brattslekten i en pdf-fil som kan anskaffes fra Norsk Slektshistorisk Forening.

Omtaler og anmeldelser

Engebret Hougen anmeldte Nogra anteckningar om släkten Bratt från Brattfors och med den sannolikt befryndade släkter med namnet Bratt i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift 1954.

«Fra den ansette svenske militær og skribent generalmajor Helmer Bratts hånd – ordförande i Brattska släktföreningen – foreligger der i mai 1951 et omfattende genealogisk arbeide: Några anteckningar om släkten Bratt från Brattfors och med den sannolikt befryndade släkter med namnet Bratt. (Trykt i A/B Östgöta Correspondentens boktryckeri, Linköping.) Det er et meget stort anlagt arbeide på 273 sider med en rekke oversiktstavler og et fortrinlig navneregister og behandler ingående samtlige kjente så vel norske som svenske Brattslekter, særlig den adelige slekt Bratt af Höglunda, Bratt fra Mariestad, den värmlandske slekt Bratt fra Brattfors m. fl. Forfatteren tilhører selv Brattforsgrenen, som han søker å påvise har samme oprindelse som Höglundaslekten. Noget helt avgjørende dokumentarisk bevis er det ikke lykkedes å finne, men hans argumentasjon gjør et overbevisende inntrykk. Da Brattforsslekten også har agnatiske efterkommere i Norge gjennem løitnant Reinhold (Larsson) Bratt, som efter en duel flyktet til Norge i 1805, har verket også adskillig interesse for norsk genealogi.

Det er et særdeles nitid og dyktig arbeide som her er utført, og forfatteren har vist stor kritisk sans ved vurderingen av de frembragte beviseligheter. Det er åpenbart heller ikke blitt spart på anstrengelser for å bringe for dagen det mulige materiale til oplysning om de eldre grener av slektene, hvorved det også er lykkedes ham å rette på uhyrligheter i Anreps: Svenska adelns ättetaflor I 299 med de 5 generasjoner mellem ca. 1480–1507. Forfatteren har i det store og hele unngått å falle i den grav så mange genealoger havner i – å trekke bevisene efter håret for å få frem det ønskede resultat – selv om han ikke er gått helt fri i spørsmålet om forbindelsen mellem den adelige Höglundaslekt og Brattforsgrenen. Ved gjennemgåelsen av Erik Fernows genealogi fra 1783 påviser han at denne 4 ganger har uttalt sig om dette slektskap, og regner da dette som 4 uavhengige bevis, hvad det selvfølgelig ikke er. Det er synd, fordi det ikke skulde vært nødvendig. De øvrige argumenter skulde, som det synes, være tilstrekkelig uten denne ekstra støtte.

Generalmajor Bratt behandler i sin bok også de norske Brattslekter fra middelalderen, men bringer her ingen nye oplysninger. Da han imidlertid sees herunder kun å ha støttet sig til Ivar Kleiven og statsarkivar Thomle, uten å ta i betraktning de nyere norske forskningsresultater, er det nødvendig å komme noget nærmere inn på dette.

Han lar således Erik Trondson Bjølstad være sønn av den hypotetiske Trond Erlandson Valbjørg, til tross for at det av en note fremgår at han har kjent til oplysningen i N.S.T. V. 226, at Eriks far var Trond Eindrideson Tynnøl. Per Bergs avhandling i N. S. T. XI, 330, har forfatteren øiensynlig ikke vært opmerksom på. Fremstillingen skjemmes for øvrig av en rekke meningsforstyrrende trykkfeil. Således nevner han en Bård Bratt i Lom ca. 1220, det skal være Bjørn. Ivar Bratt i Fron 1319 har han oversett (D. N. V. 63), videre uttaler han om Barbara Trondsdtr., biskop Jørgen Eriksens hustru «at denne Barbara har vi ikke kunnat innfoga i någon genealogi», likesom han kategorisk erklærer at Erik Bjørnson, som kjøpte Bjølstad i 1430 kalte sig Bratt. Hverken han eller sønnen Eindrid brukte dette slektsnavn, som først dukket op hos sistnevntes sønn Guttorm. Som annetsteds anført må dette være optatt fra morsætten.

Noget nytt bidrag til opklaring av spørsmålet om de svenske Bratters angivelige norske oprindelse bringer forfatter ikke, bortsett fra den overmåte interessante påvisning at den heromhandlende tradisjon har vært levende i flere grener av de svenske Bratter. Da denne tradisjon også synes å stamme fra innbyrdes uavhengige kilder, er det nødvendig å ta den mere alvorlig enn den usikre opgave hos Anrep, at «Nils Brath a vapn skal väre inn vandret fra Norge.

Når forfatteren videre oplyser at Nils Brath i 1454 var «Fogde» i Värmland (Djurklous anteckningar om Medeltidsätter), (Riddarhusarkivet) og at han blev nobiliteret 4. dag jul 1456 «för den troskap och wälwillige tieneste som han oss och wart Rike Sverige bevist» (Stiernmanns Matrikel over den svenske adel 1757) må vi se litt nærmere på, hvilke tjenester Nils Bratt har gjort kong Karl Knutson, hvorfor, og hvorledes han kan være kommet fra Norge. Det kan ikke være et blott og bart tilfeldig sammentreff at den første Bratt optrer i Sverige kort efter 1450 – og at Steinar Eystenson Bratt, sysselmann i Gudbrandskalen efter 24. nov. 1449 da han sammen med en rekke andre setter sitt sigill under opsigelsesbrevet til kong Christiern I. og stadfestelsen på valget av Karl Knutson til norsk konge, forsvinner totalt fra den norske arena, til tross for at hans embedsstilling skulde tilsi ham å bli i hjemlandet. At han har søkt tilflukt i Sverige er overveiende sannsynlig, men alene er han neppe reist, han må sikkert ha tatt med sig hustru, om hun levde, og barn. Og da han må ha vært en nokså tilårskommen mann ved den tid, han nevnes jo som lagrettesmann allerede i 1428, som kongens ombudsmann i søndre Gudbrandsdalen i 1429, må følgelig ha vært henimot de 60 år, må han ha hatt voksne barn. At han, og hans sønn eller sønner, som hadde våget og tapt alt, hadde billig krav på påskjønnelse og støtte hos kong Karl er jo klart, og denne kunde nettop ha bruk for en håndfast og pålitelig mann i det urolige og oprørske Värmland. Ifølge en slektstradisjon skal også Nils Bratt ha særlig utmerket sig i en strid mot norske streiftropper fra Bohuslen i 1450.

Spørsmålet er da: Var Nils Brath, stamfaren for den svenske adelig slekt Bratt til Höglunda (m. fl.) sønn av Stener, Steinar Eysteinson Bratt? Mot denne antagelse taler at Nils Braths patronymicon skal ha vært Svensson, og Steinars sønnesønn kan han ikke ha vært. Så vidt sees har vi bare påstanden i Djurklous avhandling S. H. T. 1882, side XXV f. å holde oss til hvad farsnavnet angår, og vi kjenner ikke denne kilde. Det kan tenkes å foreligge en lesefeil. At Nils Brath har endret sitt farsnavn fra det norske Stener til den mere svenske form Steen synes ikke urimelig, og forskjellen blir da bare at det er lest w istendenfor te som lett kan tenkes så fremt opstreken i t i det formentlige dengang foreliggende originaldokument har vært utydelig.

Boken er en verdifull tilvekst til den genealogisk litteratur, den er både interessant og underholdende lesning og boktrykkeren har ære av sitt arbeid. Det typografiske arbeide er verdig det gode svenske håndverk. Engebret Hougen.»

Litteratur

• Bratt, Christian (1992). Bratt från Brattfors : en släktkrönika. Brattska Släktföreningen, Stockholm –  170 s.. Boken finnes i NSFs bibliotek.
• Bratt, Helmer (1951). Nogra anteckningar om släkten Bratt från Brattfors och med den sannolikt befryndade släkter med namnet Bratt. Stockholm –  273 s..
• Anonym (1972?). Den norske Bratt-ætten. Oslo –  1 bl..