Våre røtter. Håndbok i slektsgransking
| Tittel | Våre røtter. Håndbok i slektsgransking | ||
| Forfatter(e) | Stoa, Nils Johan Sandberg, Per-Øivind | ||
| Utgiver | Cappelen | ||
| Utgivelsessted | Oslo | ||
| Årstall | 2001 | ||
| Sideantall | 207 s. | ||
| Språk | Norsk | ||
| Noter | Rev. utg. 1.utgave ble utgitt 1992. | ||
| Bibliotekkatalog | Oria | ||
Statsarkivar i Kongsberg Nils Johan Stoa (1951–)[1] og statsarkivar i Hamar Per-Øivind Sandberg (1943–)[2] ga ut Våre røtter. Håndbok i slektsgransking [3] i Oslo 2001.
Nytt i den reviderte utgaven var et eget kapittel om databehandling og slektsgransking på internett. I orienteringen om kommunale kilder manglet blant annet de nye kildeseriene fra 1900-tallet. I beskrivelsen av norsk slektsforskning manglet en omtale av Norsk Slektshistorisk Forening og foreningens tidsskrifter Genealogen og Norsk Slektshistorisk Tidsskrift. Anmelderen etterlyste også et kapittel om slektsforskningens metode og utvikling. Han vurderte likevel håndboken som den fremste på området utgitt på norsk.
Den 4.utg. av boken[4] ble utgitt i Oslo 2012.
Omtaler og anmeldelser
Historiker og formann i NSF Lars Løberg (1960–) anmeldte Våre røtter. Håndbok i slektsgransking i Genealogen 2001.[5]
«Våre røtter kom for første gang i 1992 og fikk raskt en berettiget plass blant de fremste innføringsbøkene innen norsk genealogi, en verdig videreføring av Cato Krag-Rønnes Ættegransking og Finn Michalsens Slekten. At boken nå kommer i en revidert og utvidet utgave, viser først og fremst hvor raskt utviklingen går og bekrefter at det som var godt nok i 1992 ikke lenger holder mål i 2001.
Den opprinnelige utgaven gav i tre hoveddeler en innføring i slektsgransking, en innføring i hovedkilder og en viss innsikt i tilleggskilder. Revisjonen innebærer bare en marginal endring av disse hoveddelene, men bringer dessuten en fjerde hoveddel om Slektsgransking, databehandling og internett. Forfatterne er begge statsarkivarer og fremragende kjennere av arkivkildene i Riks- og statsarkiv. Boka er da også forbilledlig hva gjelder presentasjonen av de kildene slektsgranskeren hyppigst vil ha anvendelse for i disse arkivene.
Det er imidlertid å beklage at forfatterne ikke tar større hensyn til kildene i andre offentlige arkiv. Dette vises blant annet i at hovedjusteringen av den opprinnelige teksten er ett tillegg om de fattige (s. 64) hvor oppkomsten av fattigomsorgen beskrives samt viktige kilder for denne frem til det kommunale selvstyre fra 1837 og fattigloven av 1845, som gjør fattigomsorgen til et kommunalt ansvar. Slår vi opp på Kommunale arkiver (s. 24) får vi imidlertid høre at få kommuner har tatt vare på sine arkiver på en forsvarlig måte og at mye uerstattelig materiale derfor er gått tapt. Det som er bevart, ligger ofte uordnet og uregistrert, slik at en amatør bare har begrenset mulighet til å orientere seg og finne frem. Først etter denne skrekkelige advarselen kommer det en høyst summarisk oppregning av hva en allikevel kan finne av kildeserier i kommunale arkiv. Denne beskrivelsen holder ikke mål som betegnende på kommunearkivene, som for den siste halvdel av det 19de og hele det 20de århundre for mange vil gi langt rikere personhistoriske opplysninger enn de arkiv forfatterne legger hovedvekten på å beskrive. Boken beskriver således ikke en eneste av de mange nye kildeseriene som er kommet sammen med fremveksten av det kommunale byråkrati i det 20de århundre. Her er det stort rom for forbedring.
Den nye hoveddelen er et viktig nybrottsarbeide idet det gir den første større samlede innføringen i bruk av data i slektsgransking og av de ressurser som finnes på verdensveven. Her gis det en prisverdig fremstilling av de fordelene elektronisk databehandling gir, med alle de riktige advarslene om ukritisk kopiering av andres arbeid og om kriterier for valg av dataprogram, som hele tiden er i endring.
DIS-Norge gis berettiget honnør for sin innsats for å forene slektsgransking og databruk, men jeg savner en kommentar av DIS-Norges viktigste bidrag til forskningen, arbeidet med å etablere nasjonale standarder for kilderegistrering, hvor Norge mye takket være DIS-Norge har et stort forsprang på våre nordiske naboland. At DlS-Norge i dette kapittelet får mye gratisreklame, er ikke egnet til å provosere, selv om det synes noe merkelig at Slekt og data presenteres over et helt avsnitt som et tidsskrift som spenner over det meste av fagområdet, mens Genealogen, som etter min mening har et helt annet og høyere faglig innhold, ikke nevnes I det hele tatt.
Provoserende er det derimot at den eneste referansen som gjøres til Norsk Slektshistorisk Forening i hele boka er en kortfattet referanse til foreningens hjemmeside, og at landets eneste vitenskapelige fagtidsskrift for genealogi og personalhistorie i det hele tatt ikke nevnes i boka.
Relativt svak er også bokas behandling av kildene på verdensveven, hvor fremstillingen i hovedsak begrenser seg til å gi en innføring i begrep, nyhetsgrupper og slektsdatabaser, og hvor kapittelet om kilder på nettet er blottet for noe så elementært som en innføring i søkekriterier. Innføringen forteller oss i høyden hvor vi kan søke, ikke hvordan. Her finnes som kjent store fallgruber som selv rutinerte forskere går i, slik at en innføring i søking og definering av søkekriterier ville være på sin plass. Her gir ikke boka den rettledningen en kunne vente seg av en enkel innføringstekst.
På tross av disse innvendingene, er Våre røtter fremdeles en anbefalelsesverdig bok, faktisk den fremste vi har på dette området. Og med den farten utviklingen har innen så vel data som på verdensveven, vil det være behov for nye revisjoner innen overskuelig fremtid. Vi forutsetter at de svakheter som her er påpekt vil korrigeres, og at boka således vil videreutvikles som det nyttige arbeidsredskap den er. Så får vi også håpe at det da også legges inn en ny hovedbolk om slektsforskningens metode og utvikling slik at den kan bli en virkelig håndbok i faget. For i så måte må vi nordmenn foresatt vende oss til Bengt Hildebrands Handbok i släkt- och personforskning skal vi tilfredsstille den viderekomne.»
Referanser
- ↑ Nils-Johan Stoa (Lokalhistoriewiki).
- ↑ Per-Øivind Sandberg (Lokalhistoriewiki).
- ↑ Stoa, Nils Johan og Per-Øivind Sandberg. Våre røtter. Håndbok i slektsgransking. Rev. utg. Oslo, 2001.
- ↑ Stoa, Nils Johan og Lars-Jørgen Sandberg. Våre røtter. Slektsgransking som hobby. 4. utg. Cappelen Damm, Oslo, 2012.
- ↑ Løberg, Lars. «Våre røtter», Genealogen, hefte 2, 2001, s. 52–53.
Litteratur
- (2001). Våre røtter. Håndbok i slektsgransking. Cappelen Damm, Oslo – 207 s.