Gotisk skrift. Lærebok med tekster fra 1485 til 1875

Fra Slektshistoriewiki
Sideversjon per 16. aug. 2021 kl. 05:55 av Sølvi Løchen (diskusjon | bidrag) (Ny side: {{Infoboks litteratur | bilde = | bildetekst = | tittel = '''Gotisk skrift. Lærebok med tekster<br> fra 1485 til 1875''' | forfatter(e) = Tretvik, Aud Mikkelsen | bidragsyter = Haar…)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
TittelGotisk skrift. Lærebok med tekster
fra 1485 til 1875
Forfatter(e)Tretvik, Aud Mikkelsen
BidragsyterHaarstad, Kjell
UtgiverTapir
UtgivelsesstedTrondheim
Årstall1993
Sideantall134 s.
SpråkNorsk
BibliotekkatalogOria
Digitalt tilgjengeligNB

Professor Aud Mikkelsen Tretvik (1954–) ga ut Gotisk skrift. Lærebok med tekster fra 1485 til 1875[1] i Trondheim 1993.

Håndboken inneholder en eksempelsamling med transkripsjoner, alfabeter fra ulike perioder og ordliste. Dette er tredje utgave, som har fått et nytt kapittel: Stil og skrifthistorie. Ifølge anmelderen har ikke boken blitt den den solide, autoritative lærebok i gotisk skrift som han forventet. En del tekster er feil transkribert. Boken har trykktekniske mangler.

Omtaler og anmeldelser

Atle Steinar Langekiehl (1939–)[2] anmeldte Gotisk skrift. Lærebok med tekster fra 1485 til 1875 i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift 1993–1994.[3]

Utdrag av anmeldelsen:

«[…] Det er bare ved selv å arbeide med gotisk skrift at man lærer å beherske den, men her gir selv øvelse få mestre.

I denne sammenheng er lærebøkene svært viktige. En lærebok som er vel innarbeidet, er Aud Mikkelsen Tretvik og Kjell Haarstad Gotisk skrift. Mens førsteutgaven i 1975 var skrevet av Haarstad, er Aud MikkeIsen Tretvik medforfatter i annenutgaven fra 1981 og i den foreliggende utgave fra 1993. Tredjeutgaven av boken er økt fra førsteutgavens 111 sider til 134 sider. En verdifull tilvekst i den siste utgaven er kapitlet Stil og skrifthistorie. Her får man på åtte sider den historiske bakgrunn for skriften som leserne har måttet unnvære i de tidligere utgavene.

Kapitlet er naturligvis konsentrert om norske forhold, men på ett punkt er det vel knapt. Forfatterne peker på at man i 1860-årene var midt i skandinavismens tidsalder i Norden, og skildrer hvorledes skolefolk samlet seg til det nordiske rettskrivningsmøtet i Stockholm i 1870: Man ønsket å demme opp mot det tyske elementet i Norden, og på skriftens område griper man til latinske former til erstatning for de gotiske. Latinsk skrift blir ensbetydende med skandinavisk skrift (s. 13). For lesere uten kjennskap til den nordiske stilutvikling kan denne fremstilling lett misforstås derhen at Norden som helhet først nå oppgav den gotiske skriften. I Sverige – hvor den kalles tysk stil – var den imidlertid forlatt alt i slutten av 1700-årene, og Finland lå dengang under Sverige.

Kriteriene for anmeldelser av skjønnlitteratur og lærebøker er vesensforskjellige. Skapende fantasi og et klart, formsikkert og elegant språk er et stort pre for alle bøker, men den målestokk læreboken må bedømmes etter, er forfatterens faglige nivå. Transkripsjon av tekster er det essensielle for den som vil lære gotisk skrift. Hvis det noe sted er på sin plass å stille ekstreme krav til nøyaktighet, er det til de transkripsjoner vi finner i lærebøkene i gotisk skrift. Så skulle man vente at en bok om kommer i sin tredje utgave, er tilnærmet feilfri, men det er ikke tilfelle. Til dels har sisteutgaven feil som ikke fantes i førsteutgaven! […]

Det fremgår av forordet at den vanlige prosedyre for transkripsjoner er fulgt: Eksemplene er bokstavrett gjengitt med alle ortografiske feil og mangler. Likevel er gjengivelsen av originaltekstene atskillig mindre diplomatarisk enn det hevdes. En av kildene forfatterne gjengir, er en hekseprosess fra Finnmark. Da de to eldste tingbøkene for Finnmark ble utgitt av Norsk lokalhistorisk institutt i 1987, er det interessant å sammenliknede to transkripsjonene. I kildeutgaven er riktignok bruken av store og må bokstaver normalisert, men ellers synes dens transkripsjon å være langt sikrere enn lærebokens. Flere personnavn som begynner med bokstaven C, er i kildeutgaven korrekt transkribert, mens lærebokens utgave av navnene begynner med K. Kildeutgaven gjengir også originalen W korrekt i en rekke tilfelle hvor lærebokens transkripsjon har bokstaven V. Og bokstaven J gjengir læreboken stadig som I.

I innledningen gir forfatterne følgende veiledning når det gjelder fremmedord: Ord med latinsk opphav vil som regel være skrevet med latinske bokstaver, og, om en ikke skjønner dem, får en slå opp i en fremmedordbok for å finne ut betydningen. Det er et klokt råd, og slike bør man også selv følge. […]

Den tekniske kvalitet foreleggene gjengis med, er av avgjørende betydning i denne typen lærebøker. I Gotisk Skrift er grunnlaget tydeligvis fotokopier, ikke fotografier. Ved å sammenlikne en av kildene som fins i Riksarkivet med bokens gjengivelse, viser originalen seg å være langt mer lesbar. I boken er kildens tynne pennestrøk dels forsvunnet, dels er de tykkere grovere gjengitt.

Verre er det når forlag/trykkeri direkte er ansvarlige for feil. I et tekstforelegg fra en ekstrarett i Melhus i 1781 er den første bokstav i hver linje enten helt eller nesten borte i gjengivelsen av en side (s. 54). Det gjør ikke oppgaven lettere for dem om har kjøpt boken for å lære seg å transkribere kilder skrevet med gotisk skrift. Også i denne tekst synes forfatternes konsentrasjon om oppgaven å ha vært mangelfull. De opererer med det merkelige uttrykket Løgen og Moro, men originalteksten naturligvis har Løyer og Morro. Inntrykket av hastverk arbeid forsterkes ved at en setning er falt ut i transkripsjonen (linje 23 og 24).

Et feiltolket ord kan være nok til at en setning fullstendig endrer mening, og boken gir et godt eksempel på det. I forbindelse med et kongebesøk i Oppdal kommer sokneprest Lauritz Kiestrup inn på de viktualier bøndene skulle avlevere til prestegården. Ifølge transkripsjonen fikk de følgende erstatning for sine matvarer: ... saaledes at hvad som deraf er bleven consumeret, er Dem siden gotgiort, ey det øvrige dem tilbageleveret (s. 67). Nå burde det alene av konteksten være innlysende at kilden bruker konjunksjonen og ikke adverbet ey. Slike feil viser at det har sviktet på ett eller flere ledd i arbeidet fram til sluttproduktet.

Det er all grunn tiI å stille et spørsmålstegn ved denne læreboken kollasjon. Hvis manuskriptet er gjennomgått av konsulenter, har forlaget ikke vært omhyggelig nok med utvelgelsen. I siste instans er det likevel forfatterne om står ansvarlig for sin bok, og feilene viser at arbeidet ikke er tatt alvorlig nok. Gotisk Skrift er derfor ikke blitt den solide, autoritative lærebok i gotisk skrift vi alle venter på. Inntil den måtte foreligge, ville det være ønskelig at forlaget ved nye utgaver av Gotisk Skrift bruker konsulenter som behersker skriften bedre enn dem man eventuelt har benyttet hittil. Atle Steinar Langekiehl»

Referanser

  1. Tretvik, Aud Mikkelsen. Gotisk skrift. Lærebok med tekster fra 1485 til 1875, Trondheim, 1993.
  2. Atle Steinar Langekiehl (NSD Forvaltningsdatabasen).
  3. Langekiehl, Atle Steinar. «Aud Mikkelsen Tretvik og Kjell Haarstad. Gotisk Skrift. Lærebok med tekster fra 1485 til 1875», NST, bind 34, 1993–1994, s. 290–292.

Litteratur

Se også

Eksterne lenker