Lagmann og lagting i Hålogaland gjennom 1000 år (bok)

Tittel		Lagmann og lagting i Hålogaland gjennom 1000 år
Forfatter(e)		Falkanger, Aage Thor
Utgiver		Universitetsforlaget
Utgivelsessted		Oslo
Årstall		2007
Sideantall		237 s.
Noter		Bokomtale i: Tidsskrift for rettsvitenskap, 2008 nr 1, s. 101–104
Bibliotekkatalog		Oria

Dr. juris og høyesterettsadvokat Aage Thor Falkanger (1965–) ga ut Lagmann og lagting i Hålogaland gjennom 1000 år i Oslo 2007.

Forfatteren viste god kildekritikk og forbilledlig gjennomgang av de eldste middelalderkildene til Hålogalands rettshistorie. Man får en god innføring i organiseringen og utviklingen av lagmannsembetet. De kjærkomne biografiene omfatter 49 lagmenn. Anmelderen anførte at Falkanger ikke mestret genealogien i den eldste perioden, og at presisjonsnivået på navne- og tituleringsformer ikke er tilfredsstillende. Som Håkon Håkonssons sagas opphavsmann nevnes Snorre Sturlasson, men han døde etter at sagaen ble skrevet.

Boken har emne- og navneregister.

Omtaler og anmeldelser

Are S. Gustavsen anmeldte Lagmann og lagting i Hålogaland gjennom 1000 år i Genealogen 2010.

«Selvsagt burde noen ha gjort dette for lenge siden. Hva da? Jo, skrevet en bok om vårt juridisk sett nordligste distrikt, nemlig Hålogaland. Eller, vent nå litt. Dette ble kanskje litt uheldig formulert fra min side.

Det er tidligere skrevet noe om den historiske utviklingen til rettsvesenet i nord, men dette fremkommer i mer generelle rettshistoriske fremstillinger som dekker hele kongeriket og/ eller i mer lokale publikasjoner, som ikke nødvendigvis evner å se alle de overordnede perspektiver en rettshistoriker tar på seg å vise frem. Eksempelvis skrev statsarkivar Fredrik Scheel i 1923 om Lagmann og skriver – rettsliv i Norge i det 16de og 17de århundre, et arbeid han disputerte til doktorgrad på, og i 1934 kom Jens Arup Seips kjente Lagmann og lagting i senmiddelalderen og det 16de århundre. I nyere tid må også Jørn Øyrehagen Sundes Speculum legale – rettsspegelen fra 2005 trekkes inn som et viktig arbeid, hvor det europeiske perspektivet står sentralt.

Det som nå er nytt er at Aage Thor Falkanger har satt seg fore å gi et 1000-års perspektiv på utviklingen av det ypperste rettsliv i det kalde nord. La meg slå det fast med en gang: Falkanger er slett ingen historiker, ei heller noen utpreget eller hertil utdannet rettshistoriker. Kan så dette bokprosjektet likevel anses som vellykket? Denne anmelder mener så, men ikke helt uten visse reservasjoner.

Som tredje generasjons jurist med ambisjoner, gikk Aage Thor Falkanger (f. 1965) nylig hen (februar 2010) og lot seg utnevne til høyesterettsdommer. Det er altså ingen juridisk lettvekter vi her har med å gjøre. Som sin far Thor Falkanger har han sikret seg en doktorgrad (1999), og nær sagt som sin far har han også tilbragt tid som universitetsprofessor i jus. Sistnevnte ved Universitetet i Tromsø, som igjen har foranlediget det geografiske perspektivet i arbeidet med herværende bok. Hva har så dette fått å si for boken om Hålogaland? Mye godt etter min mening. Falkanger har nemlig levert et strukturert og svært tilgjengelig verk som kombinerer en dyp juridisk innsikt med levende fortellerglede og ordrikdom. Dette er gjennomgående fulgt med gode referanser til mange tidligere arbeid, utført med god vitenskaplighet. Misforstå meg rett, man kan på ingen måte si at boken fremstår som noe «klipp- og lim»-verk tross aktiv sitatbruk. Det er Falkanger sitt eget produkt vi leser på alle vis, hvor det rettshistoriske er godt ivaretatt. Særlig de mange innsiktsfulle kommentarer knyttet til de ulike rettskildene er interessant og fascinerende lesning. Falkanger har også en god kildekritisk tilnærming til de eldste kildene. Dog er han ingen allmennhistoriker, og på den personhistoriske fronten gjenstår det ennå en del før han har kontroll over norsk middelalderhistorie.

Dette er også årsaken til at boken nå blir anmeldt her i Genealogen. Hålogaland er et viktig område, også personhistorisk. Vi snakker da primært om identifisering og kartlegging av lagmenn for Hålogaland, spesielt i den eldste og kildemessig vanskeligste perioden. Det er her Falkanger faller litt igjennom. Det personhistoriske aspektet inkluderer også omtale av sentrale aktører i rettsprosesser, og allerede i kapittel 3 får vi den såkalte Sigurd Ranessons prosess satt inn i et helhetlig perspektiv (s. 31–35). Denne prosessen er tidfestet til årene 1113–1115, og dreier seg om en alvorlig konflikt mellom lendmannen Sigurd Ranesson på Steigen i Nordland og kong Sigurd Jorsalfar. Falkangers omtale av denne prosessen gir et greit anslag for den mer inngående behandlingen av det tidlige rettsliv i Hålogaland. Særlig interessant er diskusjonen (s. 39–41) rundt hvordan lagmannsgården Steigen etter hvert tilfalt kongen, ved at Sigurd Ranessons barnebarn Sigurd Nikolasson falt på Erling Skakke og Magnus Erlingssons side i slaget på Kalvskinnet i 1179.

Herfra og utover stifter vi bekjentskap med et utvidet persongalleri, og her er fallgrubene mange, også for Falkanger. I litterær omgang med personer i middelalder kreves det et høyt presisjonsnivå og dertil en ensartet tilnærming til ulike navne- og tituleringsspørsmål. Det er derfor viktig å kunne skille mellom hva som er kildeformer, eldre språkformer i sitert litteratur og våre samtidige normeringer av ulike navn.

Men navnene da?

Det som først møter øyet er omtalen av den eldst navngitte lagmann i Hålogaland, nemlig Bjarne Mårdsson. Hos Falkanger er han konsekvent omtalt som «Bjarne Mårdssøn» (s. 45 ff) i hovedteksten, selv om formen «Bjarne Mårdsson» er benyttet bl.a. i sitatet fra Taranger (s. 45). På side 47 antyder Falkanger endog et brødreforhold mellom «Bård Mårdsson» og «lagmann Bjarne Mårdssøn», uten at dette altså har fått konsekvenser for hvordan det aktuelle patronymet bør normeres for middelalderforhold. Som kjent benytter vi innen genealogien -søn først om etterreformatorisk tid og da om skriveføre personer med et bevisst forhold til eget navns stavemåte. For middelalder er normen -son uansett skrivekyndighet.

Også moderne persepsjon av referanse-tituleringer åpenbarer seg ved følgende formulering: «Det er mye som tyder på [at] Mårdssøn sto på baglernes side i striden med kong Sverre og hans birkebeinere (…)» (s. 45). Her er Falkanger tydeligvis ikke bevisst på at patronym i middel alder på ingen måte ble benyttet som slektsnavn. Det er kun våre moderne «fastfrosne» patronym som lar seg benytte slik i høflig og korrekt tiltale- og referanseform. Denne type referanse-tituleringer gjentar seg systematisk gjennom hele boken, da trolig tenkt som et godt litterært grep.

Den tilsynelatende ortografiske vaklingen finnes også i Falkangers omtale av Sverres sysselmann i Hålogaland omkring 1182. «Thorgil» møter oss på side 40, for så å innta formen «Torgils» i sitatet på side 41, før han ender opp som «Torgil» i den påfølgende hovedtekst. Kanskje ingen stor sak, men den siterte formen Torgils fra den oversatte Sverres saga, burde her vært retningsgivende. Om ikke for forfatter selv, så i hvert fall for de som har hjulpet til med korrekturen. Litteraturlisten opplyser dessverre heller ikke hvilken utgave av Sverres saga Falkanger støtter seg til, så denne vesle leserirritasjonen førte også til en alvorligere oppdagelse.

Det hefter nemlig en vesentlig mangel ved selve litteraturlisten. Her oppgis nemlig Snorre Sturlasson som forfatter av alt fra Olav Tryggvassons saga til Sverres saga og Håkon Håkonssons saga. Dette er slurv og vitner om at forfatter ikke er på hjemmebane i behandling av sagatekster, ei heller de oversatte. For å ta det mest graverende. Da Håkon Håkonssons saga ble til i årene etter dennes død i 1263, så hadde Snorre Sturlasson allerede vært død i 22 år. Forfatter av Håkon Håkonssons saga er følgelig ikke Snorre, men brorsønnen Sturla Tordsson, noe som med enkelthet kunne ha latt seg finne ut.

Til dels i samme kategori finner vi den noe unøyaktige litteraturomtalen av Regesta Norvegica. I notene (121 og 122) på side 57 er dette verket kalt «Regasta Norvegica», mens både RN og DN under Forkortelser på side 226 har fått N-en utledet som «Norwegicum».

Jeg skal ikke bruke mye tid på øvrige enkeltheter og ortografiske blundere. Dog bør følgende tas med: På side 51 får vi høre at «Erkebiskopen hadde forgjeves innstevnet baron Bjarne Erlingsson av Giska». Her har Falkanger kun delvis normalisert 1800-tallsortografien til diplomatariet (DN III, nr. 30), som i sammendraget har «Hr. Bjarne (Erlingssön) af Giska» som igjen bygger på kildens «herra Biarna i Gizska». Falkanger har også valgt å benytte baron som tittel. Verken baron eller ridder (eller for den saks skyld væpner) er titler, de er rangbetegnelser. Herr (og fru) er titler, slik dette ses brukt i kildeteksten. Falkanger har dermed egentlig kun følgende to valg: (1) Med korrekt bruk av titulatur: «Herr Bjarne Erlingsson i Giske» eller (2) Uten bruk av titulator «… innstevnet baronen Bjarne Erlingsson i Giske». Formen Giska savner støtte i moderne språkbruk, skjønt kanskje det ville klinge bedre benyttet om moderne «stormenn», noe som dermed ville gi oss den relativt kjente Trond Giska.

Nevnte bruk av 1800-talls diplomsammendrag kan for øvrig også leses på side 54, hvor tvisten mellom erkebiskopen og kannikene i 1295 omtales slik: «Kannikene har på denne bakgrunnen bedt Nikolaus af Husebø, Viljalm af Torgar og Eiliv Lagmand om å tale deres sak for erkebiskopen.»

Biografiene

Tross disse mange enkeltheter, så er Falkangers gjennomgang av middelalderkildene til Hålogalands rettshistorie svært forbilledlig. Han er enkel å følge, selv om noen av hans konklusjoner kanskje ikke vil bli stående. Eksempelvis mener Falkanger (s. 56, og s. 211) at «Ivar Alvssøn» kan ha vært lagmann i Hålogaland allerede i 1303, dog har avskriften fra 1325 ordlyden «Herra Ake kanzeler var insiglade. Ivar klærkær logmadr a Halogalande ritade er tha var notarius». Altså Ivar klerk lagmann på Hålogaland skrev, som da var notarius. Dette kan like gjerne innebære at Ivar Alvsson i 1325 er omtalt som å tidligere ha vært notarius i 1303. Dette da slike innbakte referanser kjennes fra andre avskrifter av dokumenter, hvor samtidige ombud og/eller sosial status er blitt blandet med tekststeder som omtaler fortidig funksjon. Ordrett avskrift var et ideal, men var ofte vanskelig å etterleve fullt ut i praksis.

Til Falkangers forsvar må det sies at i disse spørsmål ville trolig mange rettshistorikere og øvrige middelalderhistorikere også ha strevd med å presentere identifikasjonsproblemstillingene. Løsningen synes å være at Universitetsforlaget burde ha stilt en genealogisk konsulent til disposisjon, slik at de ovennevnte ankepunktene kunne vært stoppet allerede i korrekturen.

Dette bringer meg over på det jeg føler er mest matnyttig for genealogien i denne boken, nemlig kapittel 12, Biografiske opplysninger om lagmenn (s. 211–221). Listen Falkanger har kompilert inneholder navnene på 11 lagmenn i middelalder, fra Bjarne Mårdsson (n. 1223) til Hans Bagge (n. 1526–1541), hvoretter følger 11 ytterligere lagmenn fram til enevoldstiden tar til (Mandrup Schønnebøl 1648–1682), og deretter føres listen fram til nåtid med ytterligere 27 lagmenn, fram til Arild O. Eidesen som tiltrådte i 2001. Det er altså biografisk omtale av hele 49 lagmenn. Det mest interessante med denne listen er trolig at man nå kan få et innblikk i hvordan de ulike karriereveiene har vært på vei til lagmannsembetet gjennom århundrene. Av forståelige grunner må vi frem til reformasjonstiden før vi er i stand til å følge karrierene nogenlunde lett. I så måte danner nevnte Ivar Alvsson et hederlig unntak, da vi har opplysning om at han hadde tjent som notarius i 1303 før vi senere finner ham som lagmann.

Som leserne forstår, så er denne oversikten over lagmenn kjærkommen, og slutter seg pent til rekken av mer eller mindre vellykkede forsøk på å gi en oversikt over landets lagmenn. Tidligere er lignende lister utarbeidet for Rogaland av Marius Skadsem (1950), for Frostating av Gunnar Brun Nissen (1956) og for Bergen av Charles Joys (1969/1970). Mest grundig er arbeidene til nå avdøde Svein Tore Dahl (1958– 2000) og Kåre Hasselberg som har dekket perioden 1536–1700 for Trøndelag og Nord-Norge (1999). Merkelig nok er ikke sistnevntes publikasjoner benyttet av Falkanger.

Okkesom: Med Falkangers utgivelse er på mange måter strekningen Rogaland–Finnmark svært godt dekket når det gjelder lagmannsoversikter i forhold til resten av landet. Den eneste som på sin side har forsøkt seg på en landsdekkende oversikt er høyesterettsadvokat Gustav Heber, som i 1952 kom med en enkel stensil, hvor han forsøkte å videreføre et arbeid av Arnet Olafsen. Sistnevnte kjenner vi fra tilsvarende verk som Våre lensmenn (1930) og Våre sorenskrivere i 2 bind (1940–1945). Hebers arbeider dog på mange måter uferdig, og kan ikke anbefales brukt uten med støtte i primærkilder.

Dog er den svært lesbar

Det er mye mer som kunne sies om Falkangers verk. Han har blant annet gode gjennomganger av hekseprosessene i Finnmark og gir en god innføring i hvordan lagmannsembetet er organisert og hvordan det utvikler seg inn i ny tid. Således vil man med Falkangers bok ha et ypperlig verktøy til å orientere seg i hvilken påvirkning av for eksempel reformasjonen og innføring av eneveldet som kan spores i utviklingen av lagmannsembetet.

På denne måte er den foreliggende boken et verk helt i Scheels og Seips tradisjon. Og nettopp derfor synes jeg at vi skal bære over med de mange svakheter rundt de biografiske opplysningene. Særlig da det er første gang siden utgivelsen av NOU 1980:12 (Distriktsrettene), at vi får oss presentert den historiske utviklingen til lagmannsembetet på en enhetlig og strukturert måte. Kristian Bloch sitt skriftstykke har for så vidt vært greit å forholde seg til de siste 30 år, om enn noe bortgjemt i en offentlig utredning med dertil hørende språkføring. Det er i så måte langt mer behagelig å følge Falkanger gjennom 1000 år i Hålogaland. Are S. Gustavsen»

Litteratur

• Falkanger, Aage Thor (2007). Lagmann og lagting i Hålogaland gjennom 1000 år. Universitetsforlaget, Oslo –  237 s.

Se også

• Lagmann
• Lagstol