Regesta Norvegica. Bind IX, 1405–1419 (bok)

Tittel		Regesta Norvegica. Bind IX, 1405–1419
Bidragsyter		Norsk historisk kjeldeskrift-institutt Riksarkivet (Norge)
Utgiver		Pettersen, Gunnar Ingolf
Utgivelsessted		Oslo
Årstall		2010
Sideantall		786 s.
Språk		Norsk
Noter		Regesta Norvegica. Christiania, 1898–
Bibliotekkatalog		Oria
Digitalt tilgjengelig		Søk i Regesta Norvegica. Digitalarkivet

Førstearkivar i Riksarkivet, Gunnar I. Pettersen, ga ut Regesta Norvegica. Bind IX, 1405–1419 i Oslo 2010.

Flerbindsverket, som ble utgitt fra 1898, inneholder sammendrag av norske middelalderdokumenter. Det første var datert år 822 og verket planlegges videreført til rundt 1440.

Dette er ifølge anmelderen et av de beste verktøy vi har i møte med middelalderkildene. Bind 9 oppfyller middelaldergenealogenes forventninger. Navneregisteret er grundig og har tatt med personenes titler, mens saksregisteret forklarer titlenes betydning. Regestene er gjort søkbare av Digitalarkivet, noe som medfører at det blir enklere å legge til nyfunne brev. Anmelderen anførte at en del navneformer i brevene kan tolkes på andre måter og at identifikasjonen av enkelte personer kunne vært mer eksakt.

Bind X, 1420–1430, utkom i Oslo 2015.

Omtaler og anmeldelser

Are S. Gustavsen anmeldte Regesta Norvegica. Bind IX, 1405–1419 i Genealogen 2010.

«Riksarkivet kom i sommer med bind 9 i serien Regesta Norvegica (RN), noe som bør være en stor begivenhet for middelalderhistorikere og ditto genealoger. Etter det jeg kan se er ikke RN anmeldt i Genealogen før, så det er på høy tid at dette skjer.

For uinnvidde dreier det seg om brevregester. Altså utdrag av nøkkelopplysninger fra bevarte og øvrige omtalte brev. Disse er presentert i streng kronologisk rekkefølge fra de eldste tider og fremover. Som et ideal skal RN innholde opplysninger fra alle kjente aktstykker knyttet til norsk historie. Serien tar til med år 822 og er med dette bindet altså ført frem til 1419. Hittil er ytterligere to bind planlagt (frem til ca. 1440), men herværende utgiver utelukker ikke at serien kan fortsettes frem til reformasjonen.

Tidligere bind av RN er selvsagt anmeldt av fagmiljøet, det vil si i Historisk Tidsskrift (HT). Da bind 8 forelå ved Anne-Marit Hamre i 2006, ble dette relativt raskt anmeldt av Jo Rune Ugulen i HT (bd. 86 nr.1/2007). Jeg nevner dette da faganmeldelser jo fungerer som solid respons til utgiver, slik at fremtidige utgivelser skal kunne forbedre seg. Spørsmålet blir så om utgiver av bind 9 har evnet å oppfylle de forventinger et fagmiljø og andre interesserte har. Jeg vil se på dette primært fra et genealogisk ståsted.

La meg si det med en gang: RN bd. 9 oppfyller etter min oppfatning de forventinger man har både fra et historiefaglig og genealogisk middelaldermiljø. Jeg er spesielt gledelig overrasket over den fyldige innledningen (8 1/2 side) som redegjør grundig for hvilke prinsipper som ligger til grunn for utgivelsen. Blant annet fokuserer Pettersen på det jeg oppfatter som det dynamiske aspekt ved denne typen arbeid (om enn så statisk det kan virke for oss lesere), hvor han fremholder at «Nye numre vil komme til, andre vil kanskje måtte strykes, og omdateringer vil forekomme. Verket vil derfor være under kontinuerlig revisjon, og utgiverne vil alltid være takknemlig for korrigerende og supplerende opplysninger» (s. 8). I så måte er det også svært interessant at Pettersen tar til orde for «et eventuelt bind med suppleringer og rettinger når serien er fullført» (s. 10), men hvor han samtidig fremholder en bedre løsning, hvor nettutgaven av RN fortløpende blir oppdatert med rettelser og innføring av eventuelt uteglemte regester.

For det andre er jeg begeistret for arbeidet som er lagt i registrene. Ikke bare har Pettersen vært grundig med de mange økonomiske termer, men han har samtidig i langt større grad fanget opp den samtidige titulator-bruken enn hva er tilfelle for tidligere utgaver av RN. Med hensyn til sistnevnte inneholder saksregisteret dermed en hel rekke oppslagsord knyttet til sosial status, hvor disse til alt overmål er samlet ved kryssreferanse under hovedkategorien «adelspredikater og andre sosiale markører» (s. 707). Her finner vi alt fra «uhildet mann» og «dannesvein», til «verdig trengende» og «juniorridder».

Dermed har jeg kun godord om begynnelsen og slutten til dette bindet. Hva så med hoveddelen, altså omdateringene (8 1/2 side) og de 1445 regestene som fyller sidene 39–706?

Her er jeg stort sett fornøyd, men det er visse ankepunkter. For å starte med det første. Når det foreligger grunnlag for en omdatering, så kunne det være greit å få vite hva argumentene for disse omdateringene er. I de fleste tilfeller vil dette fremgå ved å se litt nærmere på de aktuelle regestnumrene (da de aller fleste brevene er omtalt i herværende bind), men for dette binds vedkommende, er de to første brev tilbakedatert med i overkant av 100 år og to av de syv siste brev fremdatert med om lag 100 år. Dermed vil omdateringsdelen fortsatt fremstå som et internt anliggende for den til enhver tid sittende redaksjon av RN.

Så til dette med hvor komplett denne utgaven av RN er. I Ugulens anmeldelse av RN 8 ble det fremholdt at man hadde hoppet over minst ett brev i Akershusregisteret af 1622 (nr. 1069 fra 1391–92), som burde ha vært med. Etter det jeg kan se, har ikke noe tilsvarende skjedd denne gang. Det uteglemte brevet fra forrige bind er for øvrig hentet med i en fotnote i dette bindet, da koblet til en av partene fra 1391–92 (Andres Gyrdsson) som opptrer i et annet brev 10. januar 1406 (RN 9, nr. 101). På denne måten viser Pettersen at utgivelsen av dette bind av RN forsøker å leve opp til det samme dynamiske idealet han har omtalt i innledningen.

Ved utarbeidelsen av regestene og tilhørende navneregistre, står man alltid overfor et eller flere identifikasjonsproblem. I dette bindet har jeg funnet frem til tre eksempler for å illustrere problematikken. Det må understrekes at alle har en høy vanskelighetsgrad, men så stilles det også høye krav til publikasjoner som RN.

En Herlaug er nevnt i dronning Margretes instruks for kong Eriks hyllingsferd til Norge i 1405 (RN 9, nr. 16, s. 55). Denne Herlaug skal ri sammen med kong Erik fordi han kjenner bøndene, forteller instruksen videre. I fotnote 4 (s. 60) heter det om ham: «[T]rolig Herlaug Peterson, fogd/sysselmann i Skiensysla 1410–1458. Jf. NGL 2rk I s 73 n 2». Går vi til ett av de fem foreleggene (DN XI, nr. 110) finner vi ham omtalt som «Herluch». Her foreligger det klart en mulighet for feilidentifikasjon, da den Herlaug Petersson som fra 1410 opptrer på Mæla i Gjerpen, i 1410 må anses som en forholdsvis ny skikkelse i det tjenestegjørende sjikt. Noe som også understrekes av at han har en virketid som strekker seg frem til 1450-tallet. Da navneformen «Herluch» også åpner for en tolkning i retning av Herleik, så opptrer det etter min oppfatning en langt mer plausibel kandidat til å fylle rollen som en på det tidspunkt erfaren aristokrat med god kjennskap til bøndene. Den jeg sikter til, er riksråden Herleik Åsulvsson, n. 1382–1405. Hvorvidt det faktisk dreier seg om RNs Herlaug Peterson eller den av meg foreslåtte Herleik Åsulvsson er egentlig ikke noe utgiver av RN bør ta stilling til, men ved å velge navneformen Herlaug, samt å gå langt i å antyde Herlaug Peterson, så vil RNs valg virke ledende på lesere som ikke går tett nok inn på originalkildene. Her burde den angjeldende «Herluch» ha vært oppført separat fra både Helaug Peterson og Herleik Åsulvsson i navneregisteret, for å unngå en mulig feilidentifikasjon.

Mitt andre eksempel går på anvendelsen av Akershusregisterets (Ak.reg) navneformer. Regest nummer 829 gjengir et brev (Ak.reg 258) datert «1411 sept 8–1412 sept 7» hvor «Ogmund Berdorsson [Bolt] og Ravn Eivindsson», foretar et makeskifte av jordegods. Det er relativt godt kjent i det genealogiske miljø at man i Akershusregisteret finner svært mange forvanskede navneformer. Dog er det mindre påaktet at forfatterne av Akershusregisteret, Gregers Krabbe og Mogens Høeg, i 1622 selv må ha utledet en del «falske» patronym av gårdsnavn som trolig har endt med en genetivs-s. Klasseeksempelet er vitnebrevet fra kong Magnus 14 år (Ak.reg. 328) om at «Kiedell Rodtznesen» betalte for 1 øresbol i Roer. Her må det opprinnelige forelegget fra 1300-tallet ha lydt noe i retning av *Kiæitil Roßzneß, hvor da Krabbe og Høeg har oppfattet et gårdsnavn *Roßzneß som et forkortet patronym, og dermed utledet formen «Rodtznesen».

Med hensyn til regest 829, så er identifikasjonen av Ogmund Bolt hevet over en hver tvil. Den andre part i makeskiftet, Ravn Eivindsson, kan derimot vise seg å være nok et tilfelle av falskt patronym. Da forelegget har «258. Jordeschiffte imellem h: Amund Borgsen och Raffn Effuidsen (..)» og samtidig har «Handby [Hanndby] sogen» for Hobøl, bør det imidlertid være rom for visse reservasjoner. Som vi ser mangler forelegget n-en i andre stavelse av det formodede *Eff-ui_n_d. Når vi samtidig har med det relativt sjeldne mannsnavnet Ravn å gjøre, kan det være betimelig å sette et spørsmålstegn ved om «Effuidsen» virkelig er et reelt patronym. Og siden brevet tilhører Verne klosters brev, bør den nærliggende storgård Evje trekkes inn. Nettopp her finner vi omkring år 1400 en Ravn Torsteinsson. Denne kalles i Biskop Eysteins Jordebog (1879) «Rafn I oorsteinsson» (s. 518) i forbindelse med en gave til Rygge kirke, og for «Ramfn a Æfuio» (s. 548), da han sammen med sin ektefelle avhendet tre kyr Torgaut Eilivsson hadde gitt Rygge kirke for bønnehold. Ved å holde den vaklende ortografien i Akershusregisteret opp imot den samtidige kilden Biskop Eysteins Jordebog, synes det klart at «Raffn Effuidsen» heller bør tolkes som en forvanskning av *Raffn Effuieß, hvor sistnevnte da vil være gårdsnavnet Evje i Rygge.

Som en ytterligere understøttelse på fenomenet med «falske patronym» kan man også ta en rask titt på regest nummer 827 som opererer med Reidar «Rathaßen». Skjærer man vekk den sannsynlige patronymutledningen, vil dette åpne for å finne et gårdsnavn som lettere kan la seg identifisere med «Ratha». Noe mannsnavn skjuler det seg neppe her.

Til slutt vil jeg dvele ved et tilfelle av konstruert identitet, altså det å skape en apokryf person. Dette kan fort skje ved feiltolkning av en kilde, i dette tilfelle en petit-innførsel i Biskop Eysteins Jordebog.

Ifølge regest 267 avhendet den 4. mars 1407 Øystein på Holone 2 øresbol i Åros til Gimsøy kloster som Herborg [Bergulvsdatter] og hennes sønn Nikulas [Tormodsson] hadde gitt klosteret for sin og Tormod [Valtjovssons] sjel. Denne Øystein skal altså (etter RN) ha hatt tilhold på gården Holone i Brunlanes, og ved denne presentasjonen i RN knyttes han på en hittil ukjent måte opp til den kjente slekten på Mæla i Gjerpen.

Saken er at dette kildestedet ser ut å være fundamentalt feiltolket av utgiver i dette tilfelle. Forelegget har:

J Arosom .x. aura boll ok kværnna fossæn frialsan ok serdeilis tweighia aura bool j samr jordh Arosom sem gaf Herborgh ok Nikulos sun hennær fir saal I oormodz ok sina ok afhendi oss Øysteini a Hollyni fredaghen nest firir dominicam letare anno dominicam .mo. cdo vijo 4 Marts 1407.

hvor teksten fra og med «ok serdeilis» er satt i petit, noe som samstemmer med dateringen. Her skal vi legge spesielt merke til passusen «afhendi oss Øysteini a Hollyni». Etter min oppfatning kan dette vanskelig være annet enn en form av Pluralis Majestetis, altså «Oss Øystein», hvor det i dette tilfelle må være snakk om biskop Øystein Aslaksson selv. Her kan det selvsagt diskuteres videre rundt forholdet mellom verbene ga og avhendet, som separate handlinger knyttet til overføring av gods (jfr ovenfor om Evje), men det avgjørende må være at det var biskop Øystein selv som sørget for at gaven havnet hos Gimsøy kloster. I dette lys er det videre nærliggende heller å tolke «a Hollyni» som prestegården ved dette navn i Holla sogn. Noe som samtidig rimer bedre med Mæla-ættens senere tilknytning til dette området. Jeg vil derfor konkludere med at Øystein på Holene i Brunlanes er en apokryf person, og at denne godsoverføringen den 4. mars 1407 er et ikke tidligere påaktet siste kildebelegg for biskop Øystein. Dette vil igjen kunne innvirke på en liten rekke dateringsspørsmål knyttet til hans virketid som biskop, da Oluf Kolsrud ikke har fanget opp dette belegget i sine bisperekker fra 1913 (DN XVIIB).

Avslutningsvis vil jeg trekke frem en liten detalj rundt dette med navnenormalisering. Jeg registrerer at gården Løve eller Lauve i Tjølling plutselig har blitt til «Løyve» i regest 1434. Her kan man spørre seg om hva bakgrunnen for en slik navneform kan være? Da matrikkelutkastet av 1950 har «Løve», synes jo dette å skulle være den foretrukne form.

Dette til side: Oppsummert så mener jeg at RN har løftet seg til det bedre på flere områder ved Gunnar Pettersens utgave, og jeg imøteser flere utgaver på dette nivået. De ankepunktene jeg har ovenfor, vil forhåpentligvis bli tatt med i det videre arbeidet med RN. Regesta Norvegica vil uansett med utgaver på dette nivå og ved sin nypostulerte dynamikk opprettholde sin status som et av de beste verktøy vi har i møte med middelalderkildene. Dette er derfor uten tvil en bok du bør kjøpe. Are S. Gustavsen»

Litteratur

• Pettersen, Gunnar I. (utg.) (2010). Regesta Norvegica. Bind IX, 1405–1419. Riksarkivet, Oslo –  786 s.

Se også

• Regesta Norvegica.
• Diplomatarium Norvegicum.
• Middelalderen.

Eksterne lenker

• Søk i Regesta Norvegica (dokpro.uio.no).
• Forord bind 9 (Dokpro.uio.no).