Det norske kanslerembetet. Kompetanse, funksjoner, arkivdannelse og overleveringsveier (bok)
| Tittel | Det norske kanslerembetet. Kompetanse, funksjoner, arkivdannelse og overleveringsveier | ||
| Forfatter(e) | Kongsrud, Helge | ||
| Utgivelsessted | Oslo | ||
| Årstall | 2011 | ||
| Sideantall | 403 s. | ||
| Språk | Norsk (bokmål) | ||
| Noter | Riksarkivarens skriftserie 34 | ||
| Bibliotekkatalog | Oria NSFs bibliotek | ||
Helge Kongsrud (1946–2021) ga ut Det norske kanslerembetet. Kompetanse, funksjoner, arkivdannelse og overleveringsveier[1] i Oslo 2011.
Kanslerembetet var et av sentraladministrasjonens viktigste embeter. Etter avviklingen av det norske riksrådet i 1536 ble kansleren den eneste embetsmannen for hele riket. Han hadde overordnede oppgaver innen kirken og i rettsvesenet, og etter 1591 skulle han sørge for at adelens privilegier ble overholdt.
I boken følges kanslerembetets utvikling, med størst vekt på de senere kanslerne. Spesielt omhandles Jens Bjelke (1580–1659),[2] som var kansler fra 1614–1659. Ifølge anmelderen er boken solid når det gjelder de siste norske kanslerne. Den behandler middelalderen for kortfattet, og det savnes en fullstendig liste over alle kanslerne. Det er ikke lagt vekt på personalhistorien, men forfatteren har interessant materiale om adelen.
Omtaler og anmeldelser
Are S. Gustavsen anmeldte Det norske kanslerembetet. Kompetanse, funksjoner, arkivdannelse og overleveringsveier i Genealogen 2012.[3]
«Ved Riksarkivet har Helge Kongsrud i en årekke fordypet seg i kildemateriale fra spesielt 1500- og 1600-tallet, noe som kommer godt med idet han har gitt seg kanslerembetet i vold. Den foreliggende bok går nemlig tungt inn i stoffet rundt det såkalte «yngre kanslerembete» (s. 57ff). At det var en arkivmann som skulle komme til å skrive om kanslerembetet, vil samtidig finne sin paradoksale årsak i fraværet av et bevart kanslerarkiv.
La meg gå rett på sak: Bokens styrke ligger i en gjennomgripende strukturert tematikk, hvor svært mange ukjente aspekter rundt kanslerembetet kommer til syne. Kongsrud stiller spørsmålet (s. 42): «Hvordan kom kanslerens kompetanse og funksjoner til å innvirke på embetets utvikling?» Kongsrud konkluderer i flere nivå på dette (s. 282ff): «Ved reformasjonen gikk det norske riksrådet definitivt i oppløsning. Kansleren var det eneste medlem hvis embete overlevde både rådets og romerkirkens fall.» Deretter lander han på en periodisering av seks faser som kan følges i embetets utvikling fra 1530-årene til 1679. Kongsrud fremhever at kansleren før reformasjonen var medlem av riksrådet og fungerte i praksis som rådets arkivar, mens kansleren etter reformasjonen stod utenfor riksrådet. En annen forskjell hos Kongsrud er at kanslerne før reformasjonen var geistlig skolert og samtidig prost ved et kongelig kapell, mens de etterreformatoriske gjerne var fremragende adelsmann med bakgrunn fra Sorø akademi eller universiteter ute i Europa.
Hva har så boken å tilby Genealogens lesere? Personhistorisk begynner det dårlig. Kongsrud nevner Ivar Bodde som kansler i 1218–19, men kunne godt ha kostet på seg å sette sammen en liste over kanslere gjennom hele perioden han behandler. Middelalderdelen av boken synes i det hele å være noe fragmentarisk behandlet, enn si kursorisk med kun 13 sider.
Dette oppveies imidlertid av alle nærstudiene med mye flott adelsstoff i Kongsruds langt mer statariske behandling av 1600-tallet. Gjennomgangen av Jens Bjelkes arbeid med å utvide adelens privilegier (s. 238ff), samt kapittelet om «Den norske adel i brytningstiden 1639–49» (s. 251–252) gir gode anslag. Så følger litt om planene til et «partielt statskupp» i 1648, hvor Kongsrud antyder at Jens Bjelke har kjent til det politiske skriftet kalt Anonymi Consilium som søkte å undergrave det danske riksråd.
Jens Bjelke synes i det hele å ha blitt en hovedperson hos Kongsrud, hvor det også er tilgang på et rikere materiale rent illustrasjonsmessig.
Avslutningsvis vil jeg derfor gjøre oppmerksom på en flott heraldisk komparasjon bestående av papirsegl satt rett over adelsvåpen i farger (plansje 25–28, innsatt etter s. 303) for kanslerne Morten Krabbe (1532–1542), Peder Huitfeldt (1547–1565), Oluf Kalips (1565–1567), Hans Pedersøn (1592–1602), Anders Green (1604–1614), Jens Bjelke (1614–1659), Ove Bjelke (1660–1674) og Johan Fredrik Marschalck (1674–1679). Dette alene vil være grunn nok for den adelsinteresserte til å anskaffe boken. Are S. Gustavsen»
Referanser
- ↑ Kongsrud, Helge. Det norske kanslerembetet. Kompetanse, funksjoner, arkivdannelse og overleveringsveier. Riksarkivaren, Oslo, 2011.
- ↑ Jens Bjelke (Lokalhistoriewiki)
- ↑ Gustavsen, Are S. «Solid om de siste norske kanslere», Genealogen, hefte 2, 2012, s. 44–45.
Litteratur
- (2011). Det norske kanslerembetet. Kompetanse, funksjoner, arkivdannelse og overleveringsveier. Riksarkivaren, Oslo – 403 s.
Eksterne kilder
- Leksikon: Norges rikes kansler (Lokalhistoriewiki)