Henrik Ibsen

Fra Slektshistoriewiki
Hopp til navigering Hopp til søk
Henrik Johan Ibsen
Henrik Johan Ibsen
Henrik Ibsen, 1888.
Født20. mars 1828
Død23. mai 1906
YrkeNorsk forfatter og dramatiker.
NasjonalitetNorsk

Henrik Johan Ibsen,[1] født 20. mars 1828, død 23. mai 1906), var en norsk forfatter og dramatiker. Ibsen fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med skuespillet Et dukkehjem (1879) og han har siden vært den sentrale norske forfatteren, og et litterært verdensnavn. Han regnes som grunnleggeren av det moderne realistiske drama.

Stykkene til Ibsen spilles på teatre over hele verden. At han fremdeles er så viktig og populær skyldes både det dramatekniske, tematikken og rollefigurene. Ibsen var en dramateknisk virtuos, en av de aller dyktigste til å benytte dramatiske virkemidler. Ibsen var også i sterk opposisjon til det borgerlige livets overflatiskhet og løgnaktighet og tematiserer dette i teaterstykkene. Disse temaene har hatt og har fremdeles en sterk appell, slik at stykkenes hans spilles i stadig nye land.

Biografi

Henrik Ibsen var sønn av Marichen (født Altenburg) og Knud Ibsen. Faren var en velstående kjøpmann, men mistet sin formue da sønnen var åtte år gammel. Følelsen av å være sønnen til en som hadde gått konkurs kom til å prege Ibsen sterkt og satte spor i hans diktning. 15 år gammel begynte han som apotekerlærling i Grimstad, og som attenåring fikk han der en sønn med en 10 år eldre tjenestejente. I årene rundt 1850 ble han gjentatte ganger truet med tvangsarbeid for ubetalte barnebidrag, og det er ikke tvil om at disse vanskelighetene satte spor i det senere forfatterskapet.

Om kveldene leste Ibsen til artium. Inntrykket fra latinpensumet (Sallust og Cicero) og fra februarrevolusjonen i 1848, men også dikterens egen situasjon, preger tragedien Catilina, som han utga under pseudonymet Brynjolf Bjarme i 1850.

I Kristiania kom Ibsen i forbindelse med thranittene i den første norske arbeiderbevegelsen. Høsten 1851 mottok han et tilbud fra Ole Bull, som nettopp hadde grunnlagt Det norske Theater i Bergen, om å komme dit og assistere teateret som forfatter. Året etter fikk han et lite reisestipendium av teaterkassen, studerte scenekunst i København og Dresden og ble sceneinstruktør da han kom tilbake til Bergen.

Årene i Bergen fikk mye å si for hans utvikling. Han lærte teateret å kjenne, og hvert år ble det oppført et nytt stykke av ham på teaterets stiftelsesdag 2. januar: Sancthansnatten (1853), Kjæmpehøien (1854), Fru Inger til Østeraad (1855), Gildet paa Solhoug (1856) og Olaf Liljekrans (1857).

Museer

  • Ibsenmuseet i Oslo ligger i Arbins gate 1. Det var på denne adressen dikteren bodde lengst, i alt 11 år, og det var også her han døde, onsdag 23. mai 1906. Publikumsinngangen er fra Henrik Ibsens gate 26. Museet er konsolidert med Norsk Folkemuseum og er en seksjon av Kulturhistorisk avdeling.
  • Henrik Ibsen museet på Venstøp ligger like utenfor Skien. På denne gården bodde familien Ibsen i åtte år fra 1835 til 1843, da de flyttet inn til Snipetorp i sentrum av byen. Henrik Ibsen bodde bare et halvt år på Snipetorp, men det var der foreldrene bodde da Henrik Ibsen for to kortere opphold besøkte foreldre og søsken i 1845 og 1850.
  • Ibsenhuset i Grimstad en del av Grimstad bys museer. Ibsenmuseet befinner seg i det huset hvor Henrik Ibsen var apotekermedhjelper de siste årene han bodde i byen, fra 1847 til 1850.

Minnesmerker

  • En statue av Henrik Ibsen ble utført i bronse av Stephan Sinding og oppført 1899 foran hovedinngangen på Nationaltheatret i Oslo.
  • Minnesmerke i Skien, reist i 1903 etter modell av Jo Visdal.
  • Ibsen er portrettert av blant andre Eilif Peterssen og Erik Werenskiold.
  • Kjent er også Olav Gulbranssons karikatur.

Peer Gynt-parken

Peer Gynt-parken er en skulpturpark på Løren i Oslo, anlagt for å hedre Henrik Ibsen. Peer Gynt-parken er en presentasjon av Henrik Ibsens verke Peer Gynt, akt for akt. Peer Gynt-parken ble etablert i Ibsenåret 2006 av Selvaag, selskapet som står bak boligbyggingen i Løren-området. Enkelte av skulpturene i parken er bestillingsverk, mens de fleste er et resultat av en internasjonal skulpturkonkurranse.

Diskusjonsfora, nyhetsgrupper

Referanser

  1. Biografien bygger på Henrik Ibsen skrevet av Hagen, Erik Bjerck. (2013, 11. juni). I Store norske leksikon. CC-BY-SA-3.0. <Adm. 27.12.2016: Artikkelen bør bygges om til å først og fremst handle om Ibsens familie og slekt. Dikterkarrieren kan man lese masse om andre steder.>

Litteratur

Her oppføres først og fremst litteratur om Henrik Ibsens familie og slekt.

  • Bergwitz, Joh. K. Henrik Ibsen i sin Avstamning. Norsk eller fremmed?, Kristiania: Gyldendal, 1916.
  • «Bert». «Henrik Ibsens slekt fraa Kongsberg. Nokre bidrag», Kongsberg Dagblad 11. og 14. februar 1933.
  • De Figueiredo, Ivo. Henrik Ibsen. Mennesket, Oslo: Gyldendal 2006. ISBN 9788203228926.
  • Finne-Grønn, Stian Herlofsen. «Når og hvor døde dr. Henrik Ibsens farfar?», NST, bind 5, 1935, s. 173–174.
  • Huhnhäuser, Alfred. Beiträge zur Geschichte des Deutschtums in Norwegen : Schriftenreihe im Auftrage des Reichskommissars für die besetzten Norwegischen Gebiete. 1 H. 1 : Die deutsche Einwanderung in Kongsberg, Oslo: Deutsche Zeitung in Norwegen, 1944.
  • Høgvoll, Arvid/Bærland, Ruth. Henrik Ibsen. Herregårder, kammerherrer, godseiere og proprietærer. Brokker av en slektshistorie, Ulefoss: Nome antikvariat, 1996. ISBN 8291739005.
  • Haave, Jørgen. Familien Ibsen, Trondheim: Museumsforlaget Trondheim, 2017. ISBN 9788283050455.
  • Kristensen, Leif B. «Ibsen-forskning og genealogi», Genealogen nr. 2/2019, s. 4–9.
  • Mørkhagen, Sverre. Ibsen – «... den mærkelige Mand», Oslo, Gyldendal, 2019. ISBN 9788205489004.
  • Nygaard, Jon. «... af stort est du kommen». Henrik Ibsen og Skien, Acta Ibseniana 8-2013, Oslo: Akademika, 2013. ISBN 9788291540122. (Anmeldt av Hoelseth, Dag. T i Genealogen 1/2014, s. 62–63.)
  • Nygaard, Jon. «Ibsens slekt på Kongsberg», NST, bind 44, s. 195–227.
  • Nygaard, Jon. «Ibsens slekt fra Bergen», NST, bind 46, 2020, s. 159–188.
  • Seglsten, Per Helge. «Ibsens ukjente barnebarn», Genealogen nr. 2, 2007, s. 6–14.

Eksterne lenker