Herregårder i Østfold (bok)

Tittel		Herregårder i Østfold
Forfatter(e)		Eliassen, Sven G.
Bidragsyter		Johansen, Terje Sten
Utgiver		Valdishol forl.
Utgivelsessted		Rakkestad
Årstall		1997
Sideantall		261 s.
Språk		Norsk
Bibliotekkatalog		Oria
Digitalt tilgjengelig		NB

Historiker og museumsdirektør Sven G. Eliassen (1944–) ga ut Herregårder i Østfold i Rakkestad 1997.

Forfatteren presenterte historien til 25 herregårder i Østfold og slektene som bodde på dem. Formålet var å gi en samlet fremstilling av herregårdene og deres eiere, dessuten om kultur og næringsveier. Han tok ikke sikte på å gi en samlet slektshistorisk utredning. Historien er ført frem til bokens utgivelse.

Anmelderne stilte spørsmål ved grundigheten i arbeidet, og bestred Eliassens påstand om at Østfold hadde en tredjedel av alle setegårder i Norge i 1639. De viste til at det var 60 herregårder i fylket. Boken mangler stamtavler, noe som ville gjort det enklere for leserne å holde oversikten. I anmeldelsen vises det til feilaktige og mangelfulle påstander.

Verket er rikt illustrert med tegninger og fotografier av interiør og eksteriør samt portretter. Det inneholder navneregister og litteraturhenvisninger.

Omtaler og anmeldelser

Historiker og styremedlem i NSF Lars Løberg (1960–) og førstearkivar Tor Weidling (1957–) anmeldte Herregårder i Østfold i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift 1997–98.

«Av de mange nye praktbøkene i 1997 peker Sven G. Eliassens Herregårder i Østfold seg ut som en av de mest interessante for person- og slektshistorieinteresserte. Boka tar utgangspunkt i de 25 adelige setegårdene som fantes i det nåværende Østfold ved rosstjenestetaksasjonen i 1639, samt Rød Herregård. Forfatteren gir en innføring i herregårdsbegrepet som han gjør forskjellig fra storgårder generelt ved å stille krav til adelige setegårdsprivilegier. At konsentrasjonen av adelige setegårder var spesielt sterk i Østfold, viser han ved at hver tredje adelig setegård i Norge i 1639 lå i det nåværende Østfold, andelsvis stigende til halvparten ved de adelige privilegienes avskaffelse i 1821. Eliassen utpeker dermed med rette Østfold som herregårdenes fylke. I det de fleste ledende adelsættene også eide herregårder i området, dekker han med boka også et rikshistorisk interessant persongalleri.

Etter en historisk introduksjon til adelen og de pengesterke borgerne som etter hvert overtok herregårdene gis så hver gård ett kapittel, varierende fra et par sider opp tiI over 20. Boka er rikt illustrert og er gitt et påkostet og behagelig ytre. Er det da i det hele tatt noe å utsette på dette viktige verket?

Forfatteren gjør et godt poeng av at Østfold så desidert er herregårdenes fylke, og at en samlet framstilling av disse således er et viktig bidrag til fylkets kulturhistorie. Med dette som programerklæring kan det kanskje synes merkelig at ikke mer er gjort for å sette herregårdene og herremennene som eide dem, inn i en større sammenheng. Den historiske framstillingen er således populært skrevet og gir ikke den nødvendige analysen for en del av de konklusjonene forfatteren trekker med hensyn til den norske adelens styrke og utvikling. Framstillingen er lettlest og virker overbevisende for den alminnelige leser, men det er grunn til å stille spørsmålstegn ved grundigheten i arbeidet.

Forfatteren lister innledningsvis opp de 25 herregårdene han mener fantes i 1639. Han hevder videre at det i årene 1550–1625 kom tiI Iike mange nye herregårder som i hele perioden fra 1400 og frem til reformasjonen, og at Berby i Enningedalen, som fikk adelige setegårdsrettigheter i 1639, var den siste herregård som ble opprettet. Av dette synes å fremgå at Eliassens utvalg dekker maksimumstallet av adelige setegårder (herregårder) i Østfold. Dette er imidlertid ikke riktig.

Påstanden om at de 25 herregårdene i Østfold i 1639 utgjorde en tredjedel av samtlige i Norge inklusive Bohuslen (s. 12), stemmer ikke helt med oppgavene hos Weidling (1996), hvor summen for Norge i 1639 er 85 pluss Folberg, Tøyen, Berby, Herrebrøden og Skredshol. Når Eliassen altså regner med Berby og Herrebrøden, som strengt tatt ikke er registrert som setegårder i 1639, blir hans tredjedel 25 av 90. Weidling fører heller ikke Trosvik, Nygård og Hornes i 1639, men har til gjengjeld salige Mads Bagges setegård Holøs i Rakkestad og Peder Mogensens Myrvoll i Trøgstad. Påstanden om at Berby var den siste gården som fikk adelige setegårdsrettigheter, belegger Eliassen med en påstand om at kongen i 1639 opphevet adelens rett til å opprette nye adelige setegårder. Dette er imidlertid en misforståelse. Adgangen ble nok begrenset, men bare i perioden fra 1639 til 1661 får henholdsvis Torderød og Dillingøya i Rygge og Jørstad i Skjeberg setegårdsprivilegier. Til Eliassens påståtte fravær av herregårder i det indre Østfold kunne det også vært interessant å høre hans forklaring på Handingmennenes setegård Kirkebys beliggenhet.

Det er belegg for mer enn 60 herregårder i det nåværende Østfold. Alle disse behøvde selvsagt ikke beskrives i Eliassens bok, en garantert komplett oversikt vil være en tilnærmet umulig oppgave. Hadde han derfor nøyd seg med å begrense sitt utvalg til sine 25 + Rød, ville utvalget vært greit nok. Hans forsøk på å være komplett blir imidlertid misvisende, og det blir i stedet slik at jo mer Eliassen skriver om sine kilder og om rettsgrunnlaget for herregårdene, desto mer feilaktig blir hans framstilling.

Gårdshistoriene er til tider sterkt konsentrert om de slekts- og personhistoriske sidene ved eierne, noe som bør være en styrke for dette tidsskriftets lesere. Det viser seg her raskt at selv om setegårdene var mange, var de fleste samlet hos noen få slekter. Noen oversiktlige stamtavler for familier som Gerst, Galle, Bildt og Bjelke ville således ha lettet leserens oversikt og samtidig hjulpet forfatteren til å unngå flere unødvendige selvmotsigelser i teksten. Samtidig som eierkonsentrasjonen til tider var sterk, gjør forfatteren den også til tider sterkere enn nødvendig.

Et eksempel i så måte er hans åpenbare interesse av å knytte Fru Ingerd Ottesdatter til fremstillingen. Det kunne han for så vidt gjort i og med at Fru Ingerd sannsynligvis vokste opp på Sigerstad eller Sundby i Østfold, men denne herregården inngår ikke i utvalget. Selv satt hun på Austrått, men forfatteren plasserer i tur og orden en søster på Evje, en datterdatter på Thorsø, en annen datterdatter på Nes og et oldebarn på Elingård. Slektskapet er for så vidt riktig hva angår Fru Blanzeflor på Nes og Jens Bjelke til Elingård, men hverken Anne Ottesdatter (Kane) eller Inger Jørgensdatter (Basse) hører hjemme i denne slektskretsen. En stor svakhet ved boken er åpenbart feilaktige påstander av typen Nils Galle var det siste mannlige medlem av den siste norske adelsslekt (s. 96). Det finnes vitterlig norske adelsslekter fra denne perioden som fremdeles ikke er utdødd.

En gjennomgang av eierhistoriene til de 25 setegårdene viser dessverre mange slike eksempler på at framstillingene er til dels mangelfulle og til dels direkte feilaktige:

• Kambo: Transaksjonen fra Jørgen Friis til Henning Walstrup er innen samme slekt da Friis var gift med Lisbet Galle og Walstrup med Bodil Galle. Carsten Rosenkrants var onkel til Claus Brockenhuus kone Emerenze Pedersdatter. Av senere eiere var Sigvart Gabriel gift med Else Galle, søster av Lisbet Galle. På 1700-tallet nevnes kun Else Kaas blant eierne.
• Evje: Sophie Brockenhuus arvet ikke Evje, slik det påstås. Evje var da satt i pant tiI Gerloff Nettelhorst, gift med Vibeke Bjelke (dette eierskapet nevnes under Holleby, men ikke her). Han solgte på 1630-tallet Evje til sin svoger Jens Bjelke, gift med Sophie Brockenhuus. Påstanden om at Anne Ottesdatter var søster av fru lngerd er en grov feiI.
• Værne kloster: Peder Brockenhuus hadde Skjeberg, men ikke Værne kloster i forlening, slik det hevdes. Først her, men ikke under Kambo, nevnes at Sigvart Gabriel var gift med Else Galle.
• Tomb: Påstand Olav Galle d.y. ble høvedsmann på Akershus i 1599. Har ikke med at Galle-familien får Tomb i arv fra Kanene.
• Elingård: Peder Brockenhuus får samtidig Hovinsholm på Helgøya – feil, Iver Jensen skriver seg fortsatt til Hovin. Peder B døde ikke i 1588 (1608?) Jomfru Margrethe B satt med Hovin til etter omkring 1625 (tante? til Sophie). Jens Bjelke omtales som Norges største eier av adelsgods. Påstanden er kun riktig for en kortere periode.
• Kjølberg: Arvegangen er ikke tilstrekkelig forklart. Iver Jensen er arving til Anne, Daniel Grotts. Oluf Kalips får gården som Iver Jensens svigersønn. Kjølberg går fra Peder Iverssønn til dennes svigersønn Claus Brockenhuus som i sin tur selger til Anders Blomme som selger til Jens Bjelke.
• Holleby: Hva gjør omtalen av Nils Ravaldsson her? Han var riktignok svigersønn av Otte Kane, men det var ikke denne, men Otte Rud som stod bak angrepet på Nils på Olsborg. Nils Galles slektning Blomme var hans svoger, gift med Bodil Galle.
• Borregård: Forfatteren har ikke gjort forsøk på å konkretisere eierhistorien fra 1397 til 1560-tallet på tross av at den faktisk gikk i arv i samme familie fram til omkring 1580.
• Nvgård: Hvorfor er den med? Gården ble makeskiftet tiI kronen 1617, og var derfor krongods i 1639. Hvordan har baron Rodsten fått tak i gården?
• Trosvik: Forfatteren nevner ikke en eneste adelig eier (på tross av at Peder Kristofferssøn skriver seg til Trosvik på 1500-tallet).
• Tose: Olav Kalips fikk adelsbrev i 1550. Han ble aldri ridder slik Eliassen hevder, men han var trolig Norges siste væpner. Han var adelig også før 1550. Han fikk ikke kongetienden av Skjeberg og Torsnes som lønn, men prostigodset som ordinær kansleravlønning. Prosessene Eliassen viser til, dreide seg ikke om Ingers rett til gården. Arvegangen til Myltingene er heller ikke forklart. Birgitte Sparre skal hete Mylting. Av mer spesiell interesse er del kanskje at Tose trolig hadde egen karpedam. Denne ble imidlertid fylt igjen av Kai Mohr.
• Østby: Det eldste belegget for at denne familien finnes på Østby, er fra 1499. Eierhistorien slik forfatteren gjengir den fram til da, er fri fantasi.
• Hornes: Forfatteren gir ingen eiernavn før 1658. Gården er da heller ikke med i rosstjenesten i 1639.
• Brandstorp: Spesifiserer ikke slektskapet mellom eierne (handingmenn).
• Hafslund: Kilden forfatteren siterer fra 1344, er grundig feiltolket. 1344-kilden er lidenavn, ikke kongens eiendom. Det er også grunn til å spørre om forfatterens adelsmann Tjøstel Kristofferssøn til Hovinsholm noen gang har eksistert. Eide Tjøstel Bårdssøn virkelig Hafslund? Her står feilaktig at Jens Bildt overtok Nes, rett skal være Vincens jf. omtalen av Nes.
• Herrefosser: Her nevnes Mogens Kristoffersen Handingmann på Brandstorp, han nevnes ikke på Brandstorp.
• Herrebrøden: Forfatteren nevner ikke Knut Knutsson Båt og at gården var del av hans farsarv. Flere norske riksråder var eiere av og/eller bosatt her på 1400-tallet, men nevnes ikke i boka. Vincens Lunge ble ikke drept i 1539, slik forfatteren hevder, og han hadde hovedtyngden av godset andre steder i landet. Veden kan ikke belegges som setegård så tidlig, heller ikke Os (lensherreresidens – jfr. s. 199 hvor kongen er eneeier av Os). Forfatteren nevner heller ikke eierne etter Lunge (Jens Splid skrev seg senere til Lundestad, Bildtene eide den senere). Herrebrøden ble delt på 1500-tallet – en del følger Morlanda-Bildtene som så går til Jens Bjelke, den andre via Otte Bildt til datteren Mette, derfra til hennes søster Kirsten Bildt (nevnes under Lundestad), gift med Marqvard Ott Mangelsen.
• Os: Vibeke Bjelke oppgis som datter av Maren Bjelke gift med Mogens Svale. Hun oppgis ellers i boka som søster av Jens Bjelke, som var sønn av Age Bjelke og Margrethe Toth. Hadde virkelig Gerloff Nettelhorst tre sønner?
• Lundestad: Her nevnes Knut Knutsson, også som eier av Brøden. Margrethe Hardenberg Bildt heter ikke Bildt! Oppgir ikke hvordan Lundestad går fra Daniel Bildt og Margrethe Hardenberg til Mette Bildt.
• Veden: Forfatterens påstand om at gården var Kronens i 1344, skyldes samme feiltolkning som for Hafslund. Gården omtales som setegård ved 1500-tallets midt, noe som er direkte feil. Vincens Lunge eide kun en del i Veden, og brukte den ikke som setegård. Det oppgis da også senere at Veden ble adelig setegård i 1596. Dorthe Juel var gift med Henrik Brockenhuus, men han var død da Brockenhuussaga ble opprettet. Den ble trolig opprettet av Jens Bjelke. Dorothea Bjelke gift andre gang med Gabriel Rosensköld. Ved Dorotheas død 1674 (feil at Dorotheas første mann Daniel Bildt døde i 1674, det skjedde omkring 1651?) gikk godset til Rutger von Ascheberg (datteren Margareta Sabina gift med Kristian Bildt til Vrem, bror til Knut Bildt), i 1681 ble godset overdratt fra Ascheberg ti I Knut Bildt.
• Rød: Gården har en interessant historie, men var, slik forfatteren også opplyser, ikke adelig setegård.
• Stumberg: Kan antagelig føres tilbake til Stumpe-slekten og kom i så tilfelle til Rosenkrantzene (via Bo Flemming) på tidlig 1500-tall. Jakob Rosenkrantz mange barn hadde gården i felleseie, og mange kjente riksråder og adelsmenn blant svigersønner/barnebarn var dermed deleiere: Manderup Brahe, Otte Brahe, Gabriel Laxmand, Knut Ulfeld, Borker Rud, riksmarsken Anders Bille, Mogens Høeg og Gunde Rosenkrantz. Solgt bitvis etter omkring 1660.
• Herrebø: Ikke setegård i 1639, men inngikk i Gerlof Nettelhorsts jordegods og var i en periode sammen med blant annet andre Bø-gårder setegård for Anders Blomme. Margrethe Nettelhorst hadde trolig Sønderbø som sin setegård. Hun var gift med Peder Bagge d.y. som ikke nevnes som eier, så gjør heller ikke deres barn.
• Berby: Forfatteren påstår at Gerlof NetteIhorst fikk Os i medgift med Vibeke Bjelke. Påstanden savner kildebelegg, jf. Nettelhorsts jordebok av 1624 hvor Os er oppført som kjøpegods, en type opplysning i denne jordeboka som forfatteren har brukt om Holleby – hvorfor ikke sitere samme her. Han får heller ikke med hele arvegangen blant Nettelhorst-arvingene – han har ingen eiere mellom Gerloff og datteren Margrethe selv om gården i første omgang gikk til sønn/sønner?

Hovedinntrykket etter denne gjennomgangen er at de gårdvise framstillingene ikke er basert på en konsekvent gjennomført disposisjon, og at kildematerialet ikke er brukt konsekvent i fremstillingen. Verre enda er det når for eksempel slektskapsforhold mellom ulike eiere presenteres forskjellig i forskjellige gårdshistorier. Såpass samsvar i forfatterens fremstilling at slike selvmotsigelser unngås, bør være et minstekrav.

Vi har her påvist så mange feil og unøyaktigheter i framstillingen at det må kunne stilles spørsmålstegn ved bokas troverdighet. Betegnelsen venstrehåndsarbeide hadde vært nærliggende om ikke forfatteren hadde kokettert med at den er et resultat av 25 års forskning på disse herregårdene. Er dette alvorlig ment, er det påfallende hvor liten kjennskap Eliassen har selv til de mest sentrale kildene for Østfolds setegårdshistorie.

Hovedinntrykket er således at dette ikke er forskning, men resultat av en selektiv redigering av tidligere trykte arbeider. Når forfatteren heller ikke kjenner i detalj alle de trykte verk han oppgir i den relativt omfattende litteraturlisten, er dette desto mer beklagelig. Boka er med sine fine illustrasjoner en appetittvekker for historieinteresserte. De store manglene i utvalget og alle feil og selvmotsigelser i framstillingen gjør likevel at boka ikke må få bli stående som det endelige verket om Østfolds herregårder. Lars Løberg, Tor R. Weidling»

Litteratur

• Eliassen, Sven G. (1997). Herregårder i Østfold. Valdishol forl., Rakkestad –  261 s.