Jakten på Olav Tryggvason (bok)
| Tittel | Jakten på Olav Tryggvason | ||
| Forfatter(e) | Morten, Øystein | ||
| Bidragsyter | Keeping, David (illustr.) | ||
| Utgivelsessted | Bergen | ||
| Årstall | 2019 | ||
| Sideantall | 323 s. | ||
| Språk | Norsk (bokmål) | ||
| Bibliotekkatalog | Oria | ||
Øystein Morten (1973–) ga ut Jakten på Olav Tryggvason[1] i Bergen 2019.
Forfatteren baserte seg i større grad enn i tidligere litteratur på ikke-norrøne kilder. I boken beskrives forfatterens reiser til steder som kan knyttes til kong Olav Tryggvason. Han mente at Olav kan ha kommet fra det danske Hedeby-dynastiet. Han forklarte ifølge anmelderen den danske ekspansjonspolitikken og Olavs rolle i den på en svært god måte. Han la til at forfatteren burde ha nevnt søsteren Ingebjørg, som ved sitt gifte med jarlen Ragnvald var en viktig alliert.
Omtaler og anmeldelser
Lars Løberg anmeldte Jakten på Olav Tryggvason i Genealogen 2020.[2]
«Øystein Mortens bok om Olav Tryggvason er hans fjerde bok om gamle norske konger og den tredje i rekken under vignetten «jakten på ….». De første to, den om Olav den hellige og den om Sigurd Jorsalfare, har begge solide innslag av DNA-problematikk. Påståtte levninger etter Olav Tryggvason finnes ikke, derfor har denne boka en litt annen angrepsvinkel: Morten distanserer seg fra Snorre og fra sagalitteraturen for i størst mulig grad å basere seg på hva ikke-norrøne kilder har å berette om vikingkongen.
Ett av forfatterens grep er å reise til alle kjente steder hvor Olav skal ha oppholdt seg. Framgangsmåten er særlig kjent fra Eskild Engdals lesverdige bok om jakten på Norges råeste konge, selv om Engdals bok mer er en historisk reiseskildring enn en biografi over Harald Hardråde. Morten forkaster etter sitt besøk til Russland alt det sagalitteraturen har å fortelle om Olavs kidnapping og hans oppvekst som trell i Gardarike som totalt uhistorisk. Han besøker deretter Jelling og Danevirke, for å få et visuelt begrep om betydningen av de danske kongers overgang til kristendommen og fundamentet for deres videre virke som aggressive krigsherrer i England. Som religionshistoriker, utfordrer Morten her også den rådende oppfatningen hos norske historikere om at religionsskiftet i hovedsak kan forklares som et rent maktpolitisk grep. Kristendommens innføring kan faktisk også ha hatt et element av religiøs overbevisning som vi ikke kan overse.
Olavs eget opphav er, om vi skal se bort fra Snorres forenklede framstilling av alle senere norske konger som etterkommere etter Harald Hårfagre, ukjent. Morten presenterer her Geirr Leistads teori om at Olav gjennom navnetrippelen Olav, Tryggve og Astrid (Olavs mor og søster) kan knyttes til det danske Hedeby-dynastiet hvor navnene Olav, Sigtrygg og Astrid også forekommer. Rent maktpolitisk betyr det mindre for Morten om Olavs far bare var en ordinær småkonge i Båhuslen, underordnet dansk overhøyhet, eller om han faktisk også selv tilhørte en eldre dansk kongeætt. Begge utgangspunkt forklarer en viss tilknytning til Norge og dermed at Olav etter flere år som krigsherre i England vender nesen mot Norge.
Boka er svært god på å forklare dansk ekspansjonspolitikk i perioden og Olavs rolle i dette, herunder beleggene for hans seier over hertug Byrthnoth i slaget ved Maldon i 991 og beleiringen av London 993. Viktigere enda er betoningen av Olavs rolle som den fremste av tre krigsherrer som inngår avtale med kong Ethelred om krigshjelp til denne. At dette så også betød at Olav måtte gjøre den skitne jobben for Ethelred i det slaget som Morten vil omplassere fra Man til Mon/Anglesey får stå for hans egen regning. Men interessante tanker er det han gjør seg her.
Olavs rolle i England er basert på engelske kilder, men er ikke gjengitt i de norrøne sagatekstene om ham. Dette er en kildekritisk utfordring av dimensjoner, men Mortens forklaring om de hagiografiske målsetningene med sagatekstene virker rimelige. Det betyr samtidig at vi må vende ryggen til det meste av det sagatekstene har å fortelle oss om Olav Tryggvason. Og her er ikke Morten alene om å ha denne oppfatningen. I siste nummer av Historisk Tidsskrift hadde Therese Holm Hansen en artikkel basert på sin egen mastergradsoppgave fra 2017 om Olav Tryggvason, også den basert på hva utenlandske kilder forteller om Olav. I samme kildekritiske tradisjon er også Tore Skeie i sin nokså ferske bok om Hvitekrist (med Olav den hellige som hovedperson). Sammen danner disse tre forfatterne en treenighet (unnskyld begrepet) i samforstand om behovet for å nyskrive vår eldste historie både om vikingekongene våre og om kristningen av Norge.
Helt samstemte er disse tre riktignok ikke. Fra et genealogisk ståsted skiller Morten og Holm Hansen seg, den siste slår fast at vi ikke kjenner opphavet til Olav Tryggvason, men hun argumenterer for en tilknytning til en irsk høvdingfamilie med tilknytning til Dublin-dynastiet, hvor vi også finner Sigtrygg-navnet. Holm Hansens hypotese forklarer Olavs tidlige og sterke tilknytning til vikingeekspansjonen i England, men verken Morten eller Holm Hansen finner troverdige forklaringer på hvorfor en suksessrik vikinghøvding i England brått skal bytte dette mot en usikker framtid i det perifere Norge. (For øvrig helt likt Skeies mangel på forklaring for Olav den helliges skifte av beitemarker). Det grenser til å være påfallende i en slektshistorisk kontekst at både Morten og Holm Hansen har med Olav Tryggvasons søster Astrid, som av maktpolitiske hensyn giftes bort til Erling Skjalgsson, mens ingen av dem overhodet nevner Olav Tryggvasons andre søster, Ingebjørg. Ingebjørg var gift med den svenske jarlen Ragnvald og representerte i så måte en minst like viktig maktallianse som Astrids giftermål med Erling Skjalgsson. Og Ingebjørgs gifte trekker så absolutt Olavs ættebakgrunn nærmere til Viken og til Geirr Leistads hypotese enn Holm Hansens hypotese om ættebakgrunn og opphav.
Uansett slektshistorisk vinkling, Mortens bok er god lesning. Den bringer friske tanker inn i en alt for tradisjonelt formet historieoppfatning. Lars Løberg»
Referanser
- ↑ Morten, Øystein. Jakten på Olav Tryggvason. Bergen, Vigmostad & Bjørke, 2019.
- ↑ Løberg, Lars. «Jakten på Olav Tryggvason», Genealogen, nr 1, 2020, s. 59–60.
Litteratur
- (2019). Jakten på Olav Tryggvason. Vigmostad & Bjørke, Bergen – 335 s.
Eksterne lenker
- Olav Tryggvason (Lokalhistoriewiki).