Dette er en oversikt over etterslekten til stamfarBrynild Jonsen (d. før 1695), handelsmann og borger på Revieren i Christiania og senere gjestgiver og strandsitter i Grisebu (Griseboe) på Nesodden. Det er ikke påvist at Brynild Jonsen eller hans etterkommere var bærere av et særskilt slektsnavn. Enkelte etterkommere benyttet og ble omtalt med tilnavnet Griseboe etter at de hadde fraflyttet og mistet tilknytningen til stedet med samme navn.
1. Brynild Jonsen (d. før 1695) dukker opp på Revieret i Christiania som borger og handelsmand i siste halvdel av 1660–årene. En artikkel i «St. Hallvard» forteller at Kongens gate nr. 22 med en tilhørende løkke nr. 112 ved Pilestredet nedenfor Bakkehuset tilhørte Brynild Jonsen i slutten av 1600–årene.[1] Denne løkken ble fremdeles kalt «Brynild Joensens Løcke» i 1704 da Johan Orse ble krevet for resterende skatter på eiendommen.[2] Brynild hadde forlengst flyttet fra Christiania da han 1686 pantsatte til Svend Vold i Bærum «hans eyende gaard udj Christiania, med hußer jord och grund, paa Ræffiæren beliggende».[3] Bygården, som lå i søndre kvarter og oppført i treverk ble i 1680 gitt en grunntakst på 100 riksdaler, noe som var godt under snittet sammenlignet med de øvrige gårder i det samme kvarter.[4] Hans virksomhet i Christiania ser ut til en viss grad å ha vært dreid i retning av kontakt med personer fra Follo, i 1675 stevner han for eksempel en del debitorer i Ås og Nesodden «for gield effter vdtag aff hanß regnschabßbog»,[5] og i 1678 stevnet han Niels Jansen Ascher i Christiania på egne og Oluf Fjeld på Nesoddens vegne. Oluf hadde blitt frastjålet 3 favner bjerkeved fra sin egen strand i tillegg til 4 favner som skulle erstattes til Brynild Jonsen.[6] I 1677 stevnet Brynild Niels Koch for «V–louglig schielderie sampt offerlast paa hans Vogn som hand haffer houget i med en øx».[7] Uten at hennes navn nevnes, ble «Brynild Joensøns Moder, med halffue Klocher» begravet i 1683,[8] og noen år tidligere får man vite navnet til en barnefar som tjente hos Brynild på Revieret.[9] I tidsrommet 1677–1679 opptrer Brynild Jonsen flere ganger som lagrettsmann,[10],[11],[12], og ved manntallet for byskatten 1683 var Brynild fritatt fordi han var skyssholder. Han var også en av underskriverne ved dette manntallet.[13] Ved Folkeskatten det samme året kommer det frem at Brynild da holdt seg med 2 tjenestefolk.[14] Året etter, i 1784, forlot Brynild Jonsen Christiania og flyttet med sin familie til Grisebu under ødegården Lillerud på Nesodden hvor han slo seg ned som strandsitter og gjestgiver. Berner skriver i bygdeboka Nesodden herred : bidrag til bygdens historie:[15]
Med hensyn til Grisebo oplyses, at i 1600–aarene kaldtes det i regnskapene tildels for et Ladested d. e. et sted, hvor der drives utskipning av trælast navnlig til Holland; her dreves ogsaa handel, bodde haandverkere, saa at stedet i økonomisk henseende var av større betydning end selve jordbruket paa Lillerud. Ifølge mandtallet 1665 bodde der paa Lillerud og Grisebo foruten bygselmanden 5 strandsiddere med familier, 2 husmænd, 1 snekker med lærling, en saa stor samling av voksne mænd, som ikke fandtes noget andet sted paa Nesodden. Navnet Grisebo brukes derfor næsten utelukkende, og ikke Lillerud, undtagen i skattemandtall. Et uttrykk for denne virksomhet paa stedet kan det ansees, at det er ilagt en særskilt landskyld av 3 lp. salt. Efterat salg av skaaren trælast til utlændinger var blitt forbeholdt byborgerne, tapte stedet litt efter litt sin betydning, men stedet vedblev dog fremdeles længe at være et hvilested med gjestgiveri for rorskarlene ut og ind Kristianiafjorden.
og videre:
1648 nævnes Lillerø paa Nesodden i et paatænkt makeskifte, idet kansleren søkte om at faa bytte denne og andre gaarder mot forskjellig kirkegods, men makeskiftet kom ikke istand. I beskrivelsen av gaarden da heter det: Skylder aarlig ½ Skp. Salt. Saaland 5 Kvarter. Avlingshø 5 Læs, god Skog, Fiskeri udi salt Vand. Indtægten av gaarden henlaa under Mariakirkens provsti eller kanslerembeder, som hadde bygselretten. Ved dette embedes ophævelse 1660 gik gaarden over til kronen, som 1668 solgte den sammen med det øvrige provstigods paa Nesodden til Niels Toller i Kristiania, som 1672 solgte til senere amtmand Mathias Tønsberg, som 1684 solgte til oppsidderen. Dermed var gaarden gaat over til bondegods. Lillerud har i tidligere tider kun været 1 bruk. som opsiddere paa den samlede Rudt–gaard nævnes Knud 1557 paa Lillerud, Steen 1616–34. Erik 1637. Halvor Hansen 1644–72. 1665 var han 48 aar. 1657 holdt han 1 hest, 3 kreaturer, 3 sauer og 8 gjeter. Svend 1672–88, fik skjøte paa gaarden 1684 og blev dermed den første selveier. Solgte igjen 1688 til Brynild Joensen, som allerede før bodde paa stedet og som i en bevidnelse av presten 1688 kaldtes Strandsidder, en fattig Borger af Kristiania som med noget Øltapperi ernærer sin Hustru og 4 Barn; han hadde altsaa gjestgiveri. Døde 1692, hvorefter enken, Mari Hansdtr. vedblev at drive gaarden og sit øltapperi til 1717, da hun døde 74 aar.
Berners påstand i bygdeboka om at det var Svend Lillerud som fikk skjøte 1684 av Mathias Tønsberg og solgte videre til Brynild Jonsen i 1788 fremstår som merkelig, all den tid Brynild Jonsen den 21. juni 1684 på Løes tingstue i Nesodden lot publisere et skjøte på ½ skp. salt årlig landskyld i gården Lillerud. Dette skjøtet var utstedt av Karen salige Anders Madzens og datert Tønsberg 7. februar 1684.[16] Den tidligere leilendingen Svend Lillerud er nevnt senest 3. oktober 1687 da han avga vitneprov i en grensetvist angående et skogstykke på delet mellom Lillerud og Digerud i Frogn, og i samme sak står det klart og tydelig at Brynild Grisebu er Lilleruds eiermann.[17] Det mest sannsynlige er vel at Brynild fra 1684 av var eier av både ødegården Lillerud og strandstedet Grisebu, men valgte å bosette seg i Grisebu, mens Svend fortsatte en tid som leilendig på ødegården Lillerud. Et annet moment er hvordan Brynild kunne utstede bygselrettigheter i 1684 om det ikke var han som var eier; i Grisebu fantes det flere sager, og det samme året som Brynild kom til Grisebu ga han straks bygselen på to Grisebu–sager til skredder og borger i Christiania Mathias Hermandsen Kirchoff.[18] Det ble holdt skifte etter Mathias Hermandsen i 1692 hvor det blant jordegodset nevnes et gammelt strandhus i Grisebu samt en gjeldspost hvor Brynild Jonsen etter en obligasjon datert 28. november 1683 var skyldig til boet 40 riksdaler.[19] Mathias Hermandsen var eier av nabogården Storerud omtrent fra den tid som Brynild Jonsen kom til Grisebu,[20] og det anes her en sammenheng. Brynild finnes nevnt som en strandsitter beskjeftiget med en liten og ringe næring som øltapper i fogdregnskapenes skattemanntall fra 1684 til 1691, holdt ikke tjenestefolk før i 1689 hvoretter han nevnes med en dreng foruten en datter. Han skattet av 2 brukelige ildsteder bortsett fra ved kopp- og folkeskatten 1689 hvor han er oppført med 3 ildsteder. Videre oppføres han med 4 barn, døtrene Sara, Gjertrud, Aasle og Marthe nevnes med navn i 1687 og 1688, men deres oppgitte alder avviker mye fra det ene manntallet til det andre og ser ellers ikke ut til å stemme overens med andre kilder.[21],[22],[23],[24],[25],[26],[27],[28],[29],[30],[31],[32] I oktober 1689 stevnet Brynild Grisebu en person fra Oppegård ved navn Siver i Åsen for gjeld. Kjell Grimo møtte på Sivers vegne og mente han vel hadde gjort regnskap med Brynild, men at han ikke hadde fått godtgjort 4 bukker og en sau som var ment som avkortning på gjelden. Retten mente at Siver ikke kunne fragå sin gjeld med slike blotte ord og påla begge parter å møte personlig på neste ting. Utfallet er uvisst ettersom saken ikke finnes nevnt i tingbøkene etter dette.[33] Mange år etter sin død, i 1704, ble Brynild stevnet på tinget sammen med Ole og Hans Siversønner fra Skoklefaldstrand og hver idømt å bøte 1 lodd sølv fordi de ikke hadde møtt opp for å skysse kongen ved hans siste besøk til Christiania.[34] Det må da dreie seg om Fredrik 4.s norgesreise 1704 og etappen fra Drøbak til Christiania og eventuelt fra Christiania til Drammen.[35] Brynild kunne vel uansett ikke makte å utføre noen skyss ettersom han var død, og det er vel helst enken etter ham, Maren Hansdatter som menes, da hun fortsatte virksomheten i Grisebu etter mannens død. Berner oppgir i bygdeboka at Brynild døde i 1692, men det er så langt ikke funnet noen kilder som kan bekrefte dette. Det som er sikkert er at hans kone nevnes som enke i 1695. Gift 1. 1668 i Christiania med Aasle Gjertsdatter (d. 1671),[36],[37] med hvem han hadde en datter Sara. Gift 2. 1672 i Christiania[38] med Maren Hansdatter (ca. 1642–1716).[39] Som nevnt fortsatte enken Maren Hansdatter geskjeften i Grisebu etter ektemannens død, og nevnes bla. a. som Brynild Jonsens enke i tidsrommet 1695–1713 i Tore Vigerusts Borgerskapet i Christianias ladesteder Son, Hølen, Husvik, Hvitsten, Drøbak og Ildjernet 1680-1730.[40] Hun holdt 2 tjenestedrenger 1697,[41] men da hun 4 år senere var skyldig resterende kosumpsjonsskatt heter det:
Maren Hansdater andföres i Grisboe boende, at vere Resterende effter forbemelte poßt, Consumption, aff en dreng och pige; Da er det at forundre sig, hvorledes denne fattig Enche, for nogen Consumptionat Betale kunde tillföres, saasom hun effter höyste effne er Lagt for Strandsidderskat at vdgiffue Aarlig 1 Rdr:, och iche kand taale videre, den dreng och pige som ommeldes, er iche hos hinde, er paa En Liden gaard, hvor aff skattes och suares ald vdgiffter lige ved den anden Allmue, v–den ald forskaansell och skulle mand formode, at denne fattig Enches Leilighed i sogneprestens mandtall er forClaret, at hun ingen Næring eller brug hafuer men i höyste maade ved Strandsidderskatten Betynget, och derfor hender formoder frihed i det öffrige.[42]
Så kan man jo grunne på om det virkelig var så trangt som det Maren ga inntrykk av; at hun «ingen Næring eller brug hafuer» kan umulig stemme, for året etter ble det foretatt en trelastopptelling, og Maren Grisebu hadde da tømmerlast liggende ved sjøkanten.[43] Antagelig gjorde hun slik som enkelte andre strandsittere gjorde; kjøpte opp trelast fra omkringliggende bønder til videresalg og egen fortjeneste. Maren ble i 1708 innstevnt på tinget for flere års resterende konsumpsjon, og da får man denne beskrivelsen om forholdene i Grisebu:
Enchen Maren Griseboe effter Reigningens formeld ... 41 Rdr. 2 ort. samme Enche Lod Jndlegge sit Jndleg i denne Sag, som udj Acten Jndföres. Huad sig denne forberörte Enche, Monsr. Clemit Lorenz, suarede Jmod Maren Griseboes Jndleg, at det Vell kunde Vere muglig, hun kunde vere i nogen vidlöfftighed och iche trolig at hun er i saa Slet tillstand, som nu vorde forebragt, thi forpachteren Aarlig forhen, hafuer suaret deris Kong: May: Aarlig, En temlig Stor forpachtnings affgifft, for Consumption i Follaug fogderi, saa hand iche kand Reflectere paa Nogen slete tillstand, som kand Betale, dog at retten skall see, forpachteren i saa maade, iche agter at söge Nogens ruin, Stilles det till Retten sielff at paakiende, huad hun Aarlig kand betale Effter stand och Vilchaar, efftersom hun Dog sidder i nogen Ringe handling. Da Enskiøndt at denne quinde sidder paa Stranden, saa er det dog paa En liden gaardz grund hinde sielff tillhørig, och er paa det sted ingen anden næring, En hun kand selge en drich öll, kiöbe Malted aff Jyder, och Betalle dem med Noget smaa Bageteller aff 6 à7 öllen, som de till deris Ladning kan Vere Behöffuende, saa er och baade gaard och huuß i pandt staaende hos Suend Vold, for huiß quinden skyldig er, saa at Naar alting reignes, er hun fattig, och fra sit Ringe besiddelse och brug som creditor Vilde Strenge hinde, och effterdj hun forhen er Lagt i Strandsidderskat Aarlig 1 Rdr., taaler hun iche Videre, men for Consumptions betalling Befries, huis hindes suoger Christian førkarll sig Betræfer, der huerchen Eyer huuß eller Hiem, da kand hand ej heller for sin person Betale noget, men for sin Hustru suare aarlig 2 ort 16 sk.[44]
I forbindelse med pesten i København 1711 ble fire skippere stevnet for Christiania byrett fordi de hadde seilt forbi vaktmannskapet ved Kaholmen ved Drøbak. Vaktmannskapets oppgave var å pålegge innseilende om å legge til anker i Grisebu som da var opprettet som karantenestasjon.[45] Ved skoskatten samme år for Lillerud skattet hun av 4 par sko, det heter videre at Lillerud brukes av enken Maren Sal. Brynild Jonsen som bor i stranden kalt Grisebu, og at hun på samme gård holdt en tjenestekar som var innrullert i militæret, ingen tjenestepike, men 1 husmann med kvinne og 2 sønner i huse på bemeldte gård. Husholdningen i Grisebu med folk og annen tilstand påsto hun å ha gjort rede for ved Christiania Magistrat.[46] Maren Hansdatter Grisebu døde 74 år gammel 28. desember 1716 og ble begravet i gårdens gravsted ved Nesodden kirke 6. januar 1717. Svigersønnen Svend Sørensen som var gift med datteren Marthe overtok så virksomheten i Grisebu.
2c. Aasle Brynildsdatter (?1677– e. 1743). Hun er kanskje den Aasle Grisebu som i 1711 sto fadder da Svend Grisebu hadde sin sønn Christian til dåp. Ved skiftet etter Brynild Berntsen i Vennebekk 1740 er hun benevnt som Aasle Christians og da som Christian Christiansens mor og Johannes Berntsens moster. Gift med Christian Nielsen Førkarl (d. 1731). Han var i 1706 styrmann på skipet «Anne Dorthea» hvor han ble innblandet i en slagsmålssak da han gikk i mellom to tollbetjenter som røk i sammen.[48],[49] Kjøpte i 1711 gården Hogsmark i Ås som han drev med leid hjelp bortsett fra i 1718 og 1719 hvor det ser ut til at han brukte gården selv.[50],[51],[52] Var bosatt i Grisebu i 1710 ved sønnen Thue Johannes dåp, og oppført som Christian Nielsen Griseboe i 1714 og 1715 under Ås prestegjeld i en Specification Ofver de Strandsiddere, Huus og Handvercks Mænd som findes udj Folloug fogderie.[53],[54] Ikke nevnt i samme kilde 1716, men solgte i 1717 sin arvepart i Lillerud og Grisebu til svogeren Svend Sørensen.[55] Christian Førkarl flyttet til Drøbak (dvs. Vennebekk), og det er vel der han er bosatt når han er oppført 1717 og 1718 under Ås prestegjeld i en Specification Over de Huus og Handvercks Mænd som findes udj Folloug fogderie,[56],[57] og i en annen oversikt over strandsittere og håndverksfolk i Ås for året 1719.[58] Gården Hogsmark led skade for 40 riksdaler under den svenske invasjonen i 1716 og han fikk skattefrihet for det året. Gården svarte da årlig 9 riksdaler i skatt. Hogsmark fikk godt og vel 4 riksdaler i avslag på skatten, men skatteletten kom først i 1725, ni år etter krigsåret.[59] Christian solgte halve gården i 1722 til Iver Braanaas i Drøbak.[60] På høsttinget 1722 ble en del personer innstevnet av Jacob Carlsen og andre interessenter for borgerskapet i Drøbak for å forklare under ed det de var vitende om en dansk skippers salg av kornvarer til bønder og strandsittere. Noe av det som kom frem i denne undersøkelsen var «... et røgte gik paa Stranden at Peder Borp og Christian Førkarl strandsiddere skulde reede sammen i en rest af roug som bemelte Skipper Jørgen Møller alleene hafde igien af sin Ladning».[61] Det ble holdt skifte etter Christian Nielsen 1731 i Vennebekk, i boet fantes bl. a. hus og gård på Vennebekkstrand med jernkakkelovn i dagligstuen, ansatt til 60 rd. og «½ Skp. tunge med bygsel og herlighet i Hoxtvet som den sal. mann med sin hustru er eiende», ansatt og takstert til 120 rd., 3 kyr og 4 sauer og en båt med seil samt flere sølvgjenstander med initialer, hvoriblant B:I:S og M:H:D (Brynild Jonsen og Maren Hansdatter).[62] Gårdsnavnet «Hoxtvet» i skiftet er altså feilskrevet eller forvekslet og skal være Hogsmark. Skiftet inneholder også en fordring på 66 rdl fra en Jan Collonius i Amsterdam for mottatte varer, fordringen ble frembragt på Collonius vegne av Jacob Lerche som på rettslig måte forsøkte å inndrive den påståtte gjelden. Mens denne saken pågikk solgte samtidig enken Aasle Brynildsdatter den gjenværende halvpart av Hogsmark i 1732 til Iver Braanaas (fol. 111b), som nå ble eier av hele gården. Dette skjedde med stor protest fra Lerche, som tapte saken ved dom på grunn av feil fremgangsmåte i sakførelsen.[63] Det var Peter Dorph som først opptrådde i retten på Aasle Brynildsdatter vegne, og i saken fremkommer en opplysning om at han og Aasle var beslektet (fol. 102a). Dorph var kanskje ikke en alt for god sakfører for Aasle for det var Jørgen Frost som avsluttet saken og fikk henne frikjent, og på fol. 134a i tingboka finnes følgende setning som understøtter at Dorph antagelig ikke arbeidet til hennes fordel:
Jørgen Frost som paarørende af Enken Aasle Christian Nielsens vegne har af medlidenhed over hendis Fattige tilstand paataget sig denne Sag paa eegen bekostning at udføre, saasom hand skiønner at de nærmeste er hendes værste, ...
Opplysninger i denne saken bekrefter også at Christian Nielsen er identisk med Christian Førkarl, spesielt på fol. 134a hvor dette fremkommer i klartekst. Enken Aasle Brynildsdatter var i live i 1743 ved skiftebehandlingen etter nevøen Johannes Berntsen på Rønjul i Vestby, og i den forbindelse ble auksjon foretatt i hennes hus. Sammenhengen kan være den at Aasle da egentlig var bosatt i det som var Johannes Berntsens hus i Vennebekk. Dette huset ble ved samme anledning auksjonert bort til en Christian Christiansen som godt kan ha vært Aasles egen sønn Christian.[64],[65]
3a. Jancke Christiansdatter (f. ca. 1706). Ved skiftet etter sin far i 1731 er Janckes alder oppgitt til 25 år. Gift 1743 i Ås[66] med Søren Hansen, arbeidsmann i Drøbak.[67],[68]
3b. Thue Johannes Christiansen (f. 1710),[69] født i Grisebu. Ved skiftet etter sin far i 1731 er Thues alder oppgitt å være 23 år, og han hadde da vært utenlands i 3 år.
3c. Christian Christiansen Førkarl (ca. 1713–ca. 1762). Er ved noen anledninger benevnt med sin fars slekts- eller tilnavn Førkarl. Ved skiftet etter sin far i 1731 er Christian oppgitt å være 18 år. Ved et skifte 1740 etter hans søskenbarn Brynild Berntsen forahandlet han på vegne av Svend Grisebu og hans sønn Christian Svendsen. Likeledes møtte han på sin mor Aasle Brynildsdatters vegne ved skiftet etter søskenbarnet Johannes Berntsen 1742–1743 på Rønjul i Vestby, og han var kanskje den Christian Christiansen som kjøpte Johannes Berntsens hus i Vennebekk på auksjon ved samme anledning.[70],[71] Videre må han være identisk med den Christian Førcharl som i september 1743 kjøpte en del innbo på en auksjon i Drøbak.[72] I 1741 lyste han pengemangel for den halvpart av gården Hogsmark som hans mor solgte til Iver Braanaas i 1732.[73] Han ble stevnet for en gjeld av en skipper Jacob Jansen i 1746,[74] og i 1749 av Madame Anne Cathrine Sal. Jacob Carlsen.[75] I 1750 foregikk en tyverisak i Drøbak og Frogn hvor det var blitt stjålet konfeksjonsvarer fra handelsmann Ole Andersen i Drøbak. Sistnevnte hadde med seg 2 personer for å foreta husundersøkelser etter tyvegodset, den ene var Arne Belsjø, og den andre var Christian Chrisdtiansen fra Drøbak, som i denne saken også ble navngitt som Christian Førkarl.[76] Det er sannsynlig at han er identisk med losen Christian Christiansen fra Drøbak som i 1753 ble siktet sammen med los Samuel Samuelsen Bastøe d. y. og tollvisitør Hans Fritz for overfall på losen Johannes Andersen. Overfallet skjedde i Granerudstøen på Nesodden, og endte med dom i desember 1754 hvor Christian Christiansen måtte bøte 9 riksdaler, de to andre ble frikjent.[77] Gift 30. november 1760 i Frogn kirke med enken Maria Friderichsdatter.[78] At det er rett person Christian Christiansen som giftet seg bekreftes ved hjelp av følgende avkallsbrev:
Vii Underskrevne og Bekræftede, Nemlig, Jeg Søren Hansen paa min Hustrue Janchen Christiansdatters Veigne, og Jeg Jahn Jonasen Borch for min Hustrue Marie Christiansdatter, som myndige Arfvinger, efter Deres afdøde Broder Christian Christiansen Førscar; kiendes og hermed Vitterlig giør, at være i det mindelige fornøyed af vores Svigerske, den efterladte Enke Marie Friderichsdatter, for den Arv Vi tilkom efter bemelte vores afgangne Svoger Christian Førscarl; Thi meddeeles Hende herved vores Skadesløse Afkaldsbrev, for denne Arv, hvorom Hun og Arfvinger af os Hustruer eller arfvinger, i fremtiiden, skal være aldeeles upaafordret og utiltalt udi alle optænkelige tilfælde, hvilket bekræftes under Vores Hænder og Signetter i Vitterligheds Vidners overværelse. Datum Drøbach d. 7de Julii 1762. Søren Hansen (LS) Jaen Jonasen Borch (LS). Til Vitterlighed efter begiær: Joen Iversen (LS) Lars Smed (LS).[79]
Det overstående avkallsbrevet sammen med vielsesinnførselen fungerer samtidig som et vitnesbyrd om at Christian Christiansen Førkarls dødsfall foregikk en gang i mellom 30. november 1760 og 7. juli 1762. Hverken begravelsesinnførsel i kirkebok for Ås eller et skifte under Follo sorenskriveri er funnet. Maria Friderichsdatter er trolig den samme som er innført som en av fadderne da Christian Førkarls søster, Maria Christiansdatter, i 1761 døper sin sønn Thue Johan. Hun er vel trolig også den enslige Maria Friderichsdatter som er innført i ekstraskatten 1763 for Drøbak.[80]
3d. Maria Christiansdatter (f. ca. 1721–1764).[81],[82] I skiftet etter sin far i 1731 et Marias alder oppgitt til 10 år. Gift med Jahn Jonassen Borch (ca. 1730–1801).[83] Ved begravelsen i 1801 er han oppført med en alder av 70 år, men da han i 1766 vitner i en åstedssak oppgir han å være i sitt 40de år.[84] Han omtales i bind 2 av Frogn bygdebokverk som fører av en jekt i 1751:
I tillegg til de større havgående fartøyene som var hjemmehørende i Drøbak finner vi i tollregnskapene robåter og jakter som ble brukt i frakten i Oslo–fjorden. Den 15. oktober 1751 oppga skipper Anders Halvorsen Blix fra Drøbak at han på sin «førende jægt», med drektighet på 3 lester, hadde brakt varer fra Moss til Christen Carlsen i Drøbak. Det var sterke varer Carlsen hadde bestilt: fire «trær» fransk brennevin. Brennevinet lå altså på tredunker. Unuld Håøya fraktet og solgte makrell med en båt på ½ lest, og måtte betale toll av 8 tønner saltet makrell. Unuld førte neppe fisken langt unna Drøbak. På en ferd sommeren 1751 befordret skipper Jan Jonasen Bork fra Drøbak med sin jakt på 3 lester 7500 uglasserte takstein fra Moss til Drøbak og Christiania. Videre hadde han i skipslasten en rekke «af Moss Jærnværks producter»: 17 stenger stangjern som veide til sammen 20 skpd. Jernstengene ble losset i Drøbak. Taksteinen «agter» han seg til Christiania med, heter det.[85]
I et skattemanntall fra 1757 er han oppført som innrullert matros.[86],[87] Som enkemann giftet han seg på nytt i 1765 med Maria Jahnsdatter Steen, ved denne vielsen er han innført som Enkemand Jahn Jonasen Bork.[88] Det ble holdt skifte etter henne i 1778 og de hadde da to felles barn, sønnen Christen på 10 år og datteren Maren på 7 år.[89] Lakuner i kildematerialet gjør at begravelsesinnførselen til Maren Jahnsdatter Steen ikke er å finne, og det samme gjelder Jahn Jonasens neste giftermål. Han ble gift for tredje gang med Johanne Christensdatter, og ved skiftet etter Jahn i 1801 er det nevnt to felles barn, en sønn Christen Jahnsen på 24 år som var utkommandert i kongens tjeneste til sjøs, og sønnen Nicolai Jahnsen som var hjemme hos moren. Av barn fra første ekteskap i dette skiftet nevnes Maria (Maren Kirstine) som bosatt i Drammen og Else gift med Torkild Larsen av Drøbak.[90] Jahn Jonasen Borch ga 7. april 1770 et skjøte til Peder Grønvold på «nogle huuse» i Drøbak, beliggende mellom Torkild Halvorsen på den nordre side og Niels Mærøes iboende hus på den søndre side. Salgssummen var 160 rd.[91] Likeledes solgte han 1774 noen husbygninger i Drøbak for 90 rd til David Larsen Klommesten, pga. mangel på stemplet papir ble ikke dette skjøtet tinglyst før i 1776. Disse bygningene var beliggende mellom Torsten Thoresen på den nordre og Jens Erichsen på den søndre side.[92] Joen Krogsen ga 24. september 1785 et skjøte til Jahn Jonasen på «nogle Huuse paa Wennebech Grund» i Drøbak beliggende mellom Johannes Nielsens og Abraham Andersens hus, bestående av en firelaftet stue med skorstein og 2 boder samt en liten hagetomt for 34 rd.[93] Den 13. mars 1786 ga Jahn Jonasen Borch skjøte for 79 rd til Niels Carlsen på noen hus på Drøbaks grunn, beliggende mellom Ole Andersens hus på den nordre og Annon Snedkers på den søndre side, bestånde av en firelaftet stuebygning inneholdende stue med jernkakkelovn og et fra stuen avdelt kjøkken med med skorstein og bakerovn, samt et på søndre side tilbygget kammer og et vedskjul.[94] Jahn Jonassen Borch ble stevnet flere ganger for gjeld, i 1751 av Ole Andersen i Drøbak, i 1776 av Madame Sal. Balvigs[95],[96] og i 1780 av Berthe Nielsdatter Sander.[97]
4a. Maren Kirstine Jahnsdatter (1753–1823).[98],[99] Gift 1778 i Lier[100] med Thore Gundersen (d. 1811).[101] De var først bosatt på Stein i Lier og deretter under gården Stoppen. I 1792 var de flyttet fra Lier til Bragernes hvor Thore Gundersen arbeidet som vekter. Ved folketellingen i 1801 har Thore feil patronym (Andersen), mens sønnen Jahn er oppført som Joen og Maren som Joensdatter.[102] Thore døde i 1811 og Maren døde 1823 på fattighuset i Bragernes,
5a. Christen Thoresen (f. 1778), født på Stein i Lier, konfirmert i Bragernes.[103],[104]
5b. Jonas Thoresen (1780–1780), født og død på Stein i Lier.[105],[106]
5c. Oline Thoresdatter (1781–1781), født og død på Stoppeneie i Lier.[107]
5d. Anne Maria Thoresdatter (1783–1784), født og død på Stoppeneie i Lier.[108],[109]
5e. Hans Thoresen (1785–1792), født på Stoppeneie i Lier, begravet i Bragernes.[110],[111]
5f. Jahn Thoresen (1788–1833), født på Stoppeneie i Lier, konfirmert i Bragernes.[112],[113],[114] Gift 1821[115],[116] med Johanne Marie Hansdatter (ca. 1798–1864).[117]
6a. Maren Kirstine Jahnsdatter (1822–1894),[118],[119] gift 1853[120] med Iver Olsen (1821–1900).[121],[122] Iver Olsen var født i Ringsaker slo seg ned som husmann og arbeider på Ørentajet, øvre Bragernes.[123],[124],[125]
7a. Christiane Iversdatter (1854–1931),[126] gift 1889[127] med Johan Lauritz Simensen (1855–1929).[128],[129] Johan Lauritz var født i Vestfossen og hadde tidligere vært gift med Inger Thoresdatter Fjeld fra Hole.[130] Johan Lauritz og Christiane var bosatt på Ørentajet, øvre Bragernes.[131],[132] Christiane døde i 1931 på Bragernes pleiehjem.,[133]
7b. Johan Iversen (f. 1857),[138] gift 1883[139] med Anna Marie Christiansen (f. 1859).[140] Johan Iversen arbeidet som bordstabler i Drammen.[141],[142]
7c. Martin Iversen (f. 1861),[148] gift 1883[149] med Anne Trulsdatter (f. 1860) [150] fra Modum. Bosatt på Ørentajet, øvre Bragernes.[151],[152],[153]
4c. Else Kirstine Jahnsdatter (1757–1807).[173],,[174],[175],[176],[177] Hun kan være identisk med den 24 år gamle Else Jansdatter som i 1781 var vitne i en voldssak i Drøbak,[178] gift 1795 i Drøbak[179] med matros og senere los Torkel Larsen (1758–1819).[180],[181],[182],[183]
4d. Thue Johan Jahnsen (f. 1761–d. f. 1764).[184] Han er ikke nevnt i skiftet etter sin mor 1765.
2d. Martha Brynildsdatter (?1679–?1681).
2e. Marthe Brynildsdatter Grisebu (?1683–1754).[185],[186] Gift f. 1711 med Svend Sørensen Grisebu (ca. 1672–1744).[187] Marthes ektemann Svend Sørensen var fra Åroselven i Røyken og var sønn av skomaker Søren Gulbrandsen og Maren Jacobsdatter[188],[189],[190] (Søren Gulbrandsen var eier av Torvøya i Røyken fra 1720 til 1735 og nevnt som oppsitter der i 1723. Søren var bosatt i Grisebu da han døde i 1738).[191],[192],[193],[194],[195] Marthe og Svend hadde tilhold i Grisebu da sønnen Christian ble døpt i 1711, og hun er trolig den Marthe Grisebu som sto fadder da søsteren Aasle og ektemannen Christian Nielsen døpte deres sønn Thue Johannes året før, også de var da bosatt samme sted. Kort tid etter at Marthes mor Maren Hansdatter var begravet i 1717 fikk Svend Sørensen overdratt til seg fra svogrene Bernt Pedersen og Christian Nielsen odels- og åseteretten til Lillerud med Grisebu, deres arvelodd samt løsøre og auksjonsmidler,[196] og året etter fikk han bevilling til småhandel i Grisebu.[197] Oppført 1714, 1715, 1717 og 1718 under Ås prestegjeld i en Specification Ofver de Strandsiddere, Huus og Handvercks Mænd som findes udj Folloug fogderie.[198],[199],[200],[201] I tidsrommet 1720–1730 er han nevnt i Tore Vigerusts «Borgerskapet i Christianias ladesteder Son, Hølen, Husvik, Hvitsten, Drøbak og Ildjernet 1680–1730»[202] og i 1722 nevnes Svend Sørensen Grisebu som trelasthandler med adskillig næring.[203] Matrikkelen 1723 gir følgende opplysninger om Lillerud med underliggende Grisebu: en husmann uten sæd, skog til gjerder og brenneved, et lite kvernbruk til husfornødenhet, måtelig jord og utsæd på ½ td. blandkorn og 5 td. havre, høyavling på 12 lass, 2 hester med kjøpefòr, 5 kyr, 5 sauer og 8 geiter.[204] Tjenestefolket hører man ikke så mye om, men ei Olia Davidsdatter som var i tjeneste hos Svend Grisebu ble i 1723 stevnet på tinget sammen med sin mor for ærekrenkelser i Drøbak,[205] og i 1729 leverte Svend Grisebu et skriftlig stevnemål etter at hans tjenestepike, Ingeborg, hadde blitt kraftig mishandlet på nabogården Storerud. Hun hadde først blitt slått med en sopelime, deretter med et vedtre til dette gikk i stykker og deretter med enda et vedtre slik at hun var blå overalt på ryggen.[206] Da det ble holdt skifte etter svogeren Christian Nielsen i Vennebekk i 1731 hadde Svend Grisebu en fordring i boet på 7 rd. for engelsk malt som var levert boet 6 år tilbake,[207] og ved skiftet 1740 etter nevøen Brynild Berntsen, også det i Vennebekk, fantes i boet et sølvbeger med knapper merket Maren Hansdatter S: Brynild Joensen 1696. Dette støpet hadde blitt pantsatt til Brynild Berntsen av Svend Grisebu. Nevøen Cristian Christiansen forhandlet på Svend Grisebu og hans sønn Christians vegne.[208] Svend Sørensen solgte 1740 Lillerud med Grisebu til Bragernesborgeren Simon Rasmussen Randers og flyttet til Bragernes.[209] Der hadde han kjøpt en bygård av den samme Simon Rasmussen.[210] Gården i Bragernes lå ved elva og besto av en husbygning med 5 kakkelovner, sjøboder, brygger, bolverker og tomt samt alle tilliggende herligheter. Det ser ut til at fortsatt med det med handel og mulig losjivirksomhet i tillegg til leieinntekter fra ankommende fartøy. Et eksempel på dette får man i et skifte i juli 1740 etter en dansk skipper, Anders Jensen Baalsmand.[211] Han hadde sitt fartøy liggende ved Svends brygge og tok losji hos ham da han ble syk og døde. Det var ikke så lange tiden Svend og Marthe var i Bragernes, for da Svend i februar 1742 solgte det de hadde der var de allerede tilflyttet og var bosatte på gården nordre Hallangen i Frogn.[212] Svend hadde da kjøpt en halvpart i den gården på 17 ½ lp. Han døde på nordre Hallangen i 1744, aldersangivelsen i kirkeboka på 74 år er satt minst et par år for høyt. Enken Marthe Brynildsdatter og sønnen Christian solgte straks etter gården[213],[214] og flyttet til Drøbak hvor Marthe døde 1754 i Vennebekkstrand med en oppgitt alder av 75 år. Fogden Søren Røed etterspurte på tinget i 1762 om noen kjente til en mann ved navn Svend Grisebu, 3 menn fra Nesodden forklarte da at de meget vel kjente til den etterspurte personen, men at han var død for mere enn 16 år siden på gården Hallangen i Frogn anneks og at han etterlot sitt bo i ytterste armod og fattigdom. De forklarte videre at hans hustru Marthe Brynildsdatter for noen år siden døde som innerst i Drøbak i meget fattige omstendigheter, og at sønnen Christian Svendsen som eneste arving skulle være «justificeret» i Larvik for et begått mord.[215]
3a. Christian Svendsen Grisebu (1711–1757).[216] Christian hadde tilhold hos foreldrene i Grisebu, og fulgte med da de solgte og flyttet til Bragernes i 1740, og så videre til N. Hallangen. I 1737 da han fremdeles var bosatt på Nesodden utsto han offentlig skrifte for et leiermål med ei Ingrid Larsdatter fra Ås prestegjeld.[217] Etter å ha flyttet fra gårdparten på Hallangen omkring 1748 reiste han til Hønsø på Tjøme hvor han var bosatt i omtrent 1 ½ år og flyttet deretter til Drøbak. Christian, som ikke var utlært i noen spesielt yrke, hadde siden begynnelsen av 1730–årene to ganger hvert år foretatt en reise med båt i fra Grisebu og Drøbak nedover langs Vestfoldkysten til Arendal og Oksefjorden ved Tvedestrand for å jakte på sel og oter. På disse jaktreisene pleide Christian å ha med seg en eller to mann. Sommeren 1755 hadde han med seg den drikkfeldige ungkaren Erik Olsen fra Langebåt i Frogn, de to kjente hverandre godt fra barndommen av og de hadde tidligere vært sammen på «Fiskerie og Skiøtterie» i fjorden omkring Drøbak. På denne turen drakk Erik tett, og som Christian senere forklarte i retten: «... men vel idelig vedholdt med fylderie uden een gang ved Carlsberget imellem Aasgaardstrand og Saltværket, hvor hand havde lagt sig til at sove i baaden» og «... derhos Delinqventen siger at den afdøde var meget genegen til drik, i drukenskab ligesom afsindig». Erik tålte heller ikke å bli tilsnakket når han var beskjenket og i det rette lunet; et eksempel på dette var da de på denne turen var innkommet til et hus i nærheten av Langesund med tre oter og en sel, og da de holdt på med flåingen av disse kom Erik til å forskjære selskinnet, da Christian påtalte dette ble Erik hissig og sprang etter ham med kniven slik at Christian måtte flykte inn i huset hvor folkene som bodde på stedet klarte å snakke Erik til ro. Tidlig en morgen en ukes tid etter St. Hans tok de ut fra Natholmen ved Sandefjord, de hadde føyelig vind og satte kurs videre nedover langs kysten. Christian som satt ved roret ba så sin meget beskjenkede reisefelle om å sette fokken ut på en åre, og da han ikke klarte å gjøre oppgaven skikkelig fikk han høre dette. Erik reagerte med først å true Christian med en åre før han slapp denne og grep etter sitt gevær og fortsatte med å true. Imidlertid grep nå Christian sitt eget gevær ladet med grov blyhaggel, etter eget utsagn i nødverge, og skjøt kameraten i hodet så han falt død om i båten, og Christian Svendsen Grisebu var med det blitt en drapsmann. Om åstedet for drapet forklarte han seg senere slik:
en kort fierdendeel miil Sønden for Natholmen paa vejen til Tønsberg Tønde, et pistoelskud fra landet, men Stædet vidste hand intet Navn paa, da der ingen huuse fantes.
Christian tok deretter et bastetau og bandt fast en ballaststein og den dreptes gevær til Eriks føtter, hev liket på sjøen og seilte så direkte til Staværn. Der ble han i 3–4 dager, solgte båt med seil og pantsatte et riflegevær som tilhørte sin døde kamerat til en derværende los og reiste over til Fredrikstad med rorsmannen Asbjørn Holmen. I Fredrikstad ble Christian i tre dager og satte igjen der hos vertshusmannen på fergestedet både sin egen og den dreptes kister (skrin) samt sitt eget haglegevær, gikk så derfra til Aslak Olsen i Sponvika og ble hos ham et jevndøgn. Der fikk Christian låne Aslaks pram og rodde over sundet til Sverige og gikk derfra til Strømstad hvor han ble en en natt, hvoretter han oppsøkte strandfogden på stedet og ble hos denne forsynt med et pass. Christian reiste så til Gøteborg hvor han ble i omtrent 3 ½ måneder, i denne tiden levde han av det forefallende arbeide han kunne få, mest for en artillerikaptein Teslov. Denne kapteinen «ga» ham så videre til «Capitain Baron Culles compagnie» i Båhus hvor han så var soldat i 3 måneder. Christian hadde på denne tiden etterhvert fått store kvaler på grunn av det han hadde gjort, og bekjente udåden både for feltpresten og offiserene Teslov og Culle før han fant det for godt å rømme. En 8–9 dager før påsken 1756 dukket så Christian opp i Fredrikshald:
hvor hand meldede sig hos en Raadmand, som haver hands Moster ved Navn Karen Bær til ægte, men Mandens Navn ved ved hand ikke at sige, og opholdt hand sig paa Fridrichshald en dag og 2de Nætter, gik saa derfra til Moss og Addresserede sig til sit SødskendeBarn Sadelmager Johan Jørgensen [sic] hos hvem hand Logerede 8 à 9 dage.
Rådmannen og mosteren som han besøkte i Fredrikshald må være identisk med Johan Christian Leth og Karen Thomasdatter Bæhr. Ryktet om udåden som Christian hadde begått hadde nå begynt å løpe i forveien for ham, og da han losjerte hos søskenbarnet i Moss kom der en person ved navn Lars som Christian kjente fra Drøbak. Lars hadde året i forveien tjent i Drøbak og hadde hørt ryktet om misgjerningen der og fortalte så dette til Christians søskenbarn Jørgen Johansen (som i originalkilden konsekvent er omtalt som Johan Jørgensen[218]). Både Christian selv og Lars ba så Jørgen om å gå til byfogden å melde om forholdet, hvoretter han ble hentet av vaktmannskap og bragt til byfogden. Dagen etter tilsto han det som var skjedd året i forveien og satt deretter nesten 3 uker på arresthuset i Moss før han ble transportert derfra til arresthuset i Larvik hvor ekstrarett ble satt 10. juni 1756. Liket av Erik Olsen som ble dumpet i sjøen av Christian sommeren før, hadde allerede etter noen uker drevet i land på et skjær ved Østerøya i Sandeherred, der ble det oppdaget av Lars Andersen på Nordre Strand og en Marcus Gundersen. Det ble først antatt at det dreide seg om et selvmord, og kroppen ble derfor først begravet på stedet der hvor det var ilandbragt ved Stiersund. Det ble senere når den rette sammenhengen kom for dagen gravd opp igjen og flyttet til kirkegården på stedet. Den 23. juli 1756 ble det på Haukerød stevnestue avsagt dødsdom over Christian Svendsen Grisebu, halshugging med sverd. Før utførelsen av dommen kunne settes i verk måtte det søkes om stadfesting på et høyere nivå i rettsvesenet, og Christian ble i påvente av dette innsatt i Larviks arresthus. Her ble han delaktig i et fluktforsøk og drap på arrestforvareren Jonas Jacobsen. Christian ble derfor del i en ny rettssak sammen med sine medtiltalte medfanger, og den 4. oktober ble han sammen med to andre fanger for 2. gang dømt til døden:
Dernæst at Christian Svendsen og Jens Schougen, som i Stæden for at afværge, har hiulpen og været medskyldige i Mordet bør, dennem til forskyldt Straf og andre ildesindede til skræk og afskye, i allerunderdanigst andleedning af Lovens 6 Bogs 9 Capt: 1 Artl: efter seenere udgangen og forhen Allegerede Forordning af 7 febr. 1749, hver for sig udstaae og lide den samme Straf, som Jsach Jacobsen er foreskreven, neml: af SkarpRætteren at knibes med gloende Tænger først udenfor Arresthuuset, dernæst paa Byens Torv og sidst paa Rætter–Stædet, derefter den højre haand levendes afhugges med en øxse og siden hovedet i ligemaade med en øxse, hvorpaa Lægemet af Natmandens Folk henføres og lægges paa Steile, og hovedet tilligemed haanden fæstes paa en Stage over Lægemet. De bør og ligesom Jsach Jacobsen til deres desto større forhaanelse og andre til skræk og afskye, udføres paa Natmandens Sluffe fra fængselet til Rætter–Stedet, uden Ceremonie udi deres daglig brugte klæder, uden Hat eller hue, med blot hoved, strikken om halsen og samen bundne hænder, Endelig bør de og have deris hovedlodde forbrudt til dette Stæds højGrevelige Herskabs Sigt og Sagefalds Casse, dog foretages ingen execution efter denne dom føren oberdommerens Confirmation er søgt og erhvervet. Videre var ikke efter 3de ganges udraab ikke at forrættes; Thi blev Rætten ophævet.[219],[220]
Også for denne dommen måtte det fremskaffes tillatelse fra høyere hold før den kunne iverksettes. Det finnes en kongelig bekreftelse på at de 3 dødsdømte kunne henrettes, datert Christiansborg 1. april 1757,[221],[222] og en innførsel fra 1762 i en tingbok for Follo sorenskiveri understøtter at henrettelsen av Christian Svendsen Grisebu virkelig fant sted.[223] I tillegg finnes gjengitt en skrivelse fra skarpretteren Franz Gotschalck Lædel i Christiania til byfogden i Larvik, denne skrivelsen bekrefter henrettelsen og tidfester den til 28. april 1757:
Deres ærede Skrivelse af 12te April 1757 mig vel tilhende kommet, hvorav erfares at 3dje Delinquenter skal henrettes, da meldes til tjenstlig Efterretning af den 28de hujus efter Deres Skrivelses Form, vil jeg foretage Executionen, hvorfor det maatte behage Hr. Byefogden til den Dag at lade alting være besørget færdig saasom Stolper til Hovederne og Graver til Kroppene. Dernæst vilde det og behage Hr. Byefogden at tilmelde mig uforsømt, hvad enten I selv vil anstalte der de Folk, som skal udkjøre Kroppene eller jeg herfra skal medbringe dem. Spigere vil jeg ordinere naar jeg der kommer, som er min Agt at skjee den 26de ved Middagstider. Det Allerbedste Velstands Ønske og vedbørlig Estime Velædle Høystlærede Hr. Byefogdes ydmyge Tiener. Christiania den 15de April 1757.[224]
Fra den tiden Christian Svendsen var bosatt på Hønsø finner man ham og og hans kone i 1749 som faddere for Anun Andersen og Kirsti Pedersdatters datter Gunhild (innført 2 ganger: 14. september og 16. oktober).[225] Han er også benevnt som Christian Svendsen Hønse og Christian Hønse da han i 1750 ble stevnet for en gjeld av Ole Andersen i Drøbak.[226] Gift med Berthe Nilsdatter. Christian Svendsen oppga i forbindelse med avhøret av ham i 1756 at hans kone het Berthe Nilsdatter og at hun da var bosatt i Drøbak. Det er en sannsynlighet for at Christian og Berthe utover de to nevnte døtrene var foreldre til enda et barn, som antagelig Christian selv ikke hadde fått underretning om i den tiden han oppholdt seg i Sverige og senere satt fengslet i Larvik. Den 17. august 1755 ble i Ås kirke døpt «Christian Svendsøns Drøback barn: Christen»,[227] og den 21. september samme år ved Frogn kirke ble begravet «Christian Halangens b: Christen gl: 1 M».[228] I ministerialboken for Ås er det kun disse innførslene som korresponderer med hverandre, og det er naturlig at Christian Svendsen kunne bli omtalt både som Christian Svendsen Drøbak og Christian Hallangen. Det er derfor mulighet for at det er samme barn som døpes og begraves og at denne kan ha vært Christian og Berthes sønn Christen. Det er ikke kjent hvor Berthe kom i fra, men hun kan være identisk med den Berthe Nilsdatter fra N. Hallangen som ble konfirmert 17 år gammel i 1745.[229]
4a. Maren Christiansdatter (f. 1748),[230] født på nordre Hallangen i Frogn, senere i Drøbak.
4b. NN Christiansdatter. Christian Svendsen oppga i forbindelse med avhøret av ham i 1756 at han hadde to døtre på 5 og 10 år.
2f. Gjertrud Brynildsdatter (d. 1737). Hun ble nevnt på tinget i februar 1692 blandt de som skulle bøte for begåtte leiermål i 1691. Gjertrud oppga da skipskaren Bent Pedersen som barnefar og at de var trolovet på Nesodden og skulle i ekteskap.[231] Antagelig er hun identisk med den «Giertrud Berendtes» i Vennebekk som 4. november 1706 var innstevnet som vitne på tinget i Ås, men som ikke møtte fordi hun lå i barselseng.[232] Ved skoskatten 1711 var hun bosatt på Vennebekkstranden med et 8 år gammelt barn, ektemannen var da i orlogsflåten.[233] Det ble holdt skifte etter Gjertrud på Vennebekk i 1737, i boet fantes en del gjenstander av sølv og tinn med initialer og årstall, blant annet B:P:S og J:B:D 1696 (Bernt Pedersen og Jertrud Brynildsdatter), B:J:S og M:H:D 1672 (Brynild Jonsen Maren Hansdatter), B:I:S og M:H:D 1693 (Brynild Ionsen og Maren Hansddatter), S:B:J:S og M:H:D 1706 (Salig Brynild Jonsen og Maren Hansdatter). Skiftet forteller også om en stor båt med seil og redskap og en mindre båt uten seil, samt en beskrivelse av huset på Vennebekkstrand.[234] Gift 1. med Bernt Pedersen (d. ca. 1721). Han er oppført i 1717 og 1718 under Ås prestegjeld i en Specification Ofver de Strandsiddere, Huus og Handvercks Mænd som findes udj Folloug fogderie,[235],[236] og i en annen oversikt over strandsittere og håndverksfolk i Ås for året 1719.[237] Det samme året tinglyste han også et skjøte datert 18. august 1818 på hus og våning på Vennebekkstrand.[238] Ved skiftet etter Gjertrud Brynildsdatter i 1737 hadde sønnen Brynild en innestående farsarv med 16 års rente, noe som setter et omtrentlig dødsår til 1721. Bernt Pedersen ga 1717 sin odels- og åseterett samt øvrig arv i Lillerud og Grisebu til sin svoger Svend Sørensen.[239] Arvingene i skiftet etter sønnen Johannes Berntsen i 1743[240] antyder at Bernt Pedersen var en bror av Michel Pedersen Granerud på Nesodden, Anne Pedersdatter V. Glosli og Ole Pedersen Hauger i Frogn. Gift 2. med Thorer Hansen (ca. 1673–1765). Ved skiftet etter Gjertrud Brynildsdatter i 1737 ble hans alder oppgitt til 64 år. Det kommer frem i en sak om tollsvik fra 1736 at Thorer Hansen var los og at han undertiden hadde med seg stesønnen Brynild Berntsen til hjelp i dette arbeidet.[241] På høsttinget for Ås den 5. desember 1765 ble det tinglyst 3 dokumenter som gir inngang til flere opplysninger om Thorer Hansen; tinglysning nr. 34 er stesønnen Johannes Berntsens avkall for arv etter moren Gjertrud Brynildsdatter, utstedt til stefaren Thorer Hansen i Drøbak, datert 21. mars 1737. Tinglysning nr. 35 er Johannes Berntsens avkall til stefaren Thorer Hansen for sin bror Brynild Berntsens mødrene arv, datert 21. april 1740, og tinglysning nr. 36 er Thorer Hansens enke, Maria Pedersdatters skjøte til sersjant Jens Hansen på hennes eiende hus i Drøbak for 120 rd, datert 2. november 1765.[242] Disse 3 dokumentene er innført på samme side i panteboken.[243] Innholdet i skjøtet bekrefter at Thorer Hansen giftet seg på nytt med Marie Pedersdatter en gang etter Gjertrud Brynildsdatters død, noe som må ha skjedd før 4. desember 1750 ettersom det også nevnes et gjensidig testamente mellom Thorer og Maria som var blitt opprettet på denne datoen. Eiendommen var den samme som ble utlagt til Johannes og Brynild Berntssønner ved skiftet etter deres mor, og beskrives i skjøtet som beliggende på Vennebekks grunn i ladestedet Drøbak, bestående av en stue med et forbygd kammer med 2 jernkakkelovner, et kjøkken og et bryggerhus samt vedskjul, alt belagt med takstein. Thorer Hansen og Marie Pedersdatter (Persdatter) er ved ekstraskatten 1763 oppført i 2 forskjellige lister, i den første har Marie blitt innført med feil patronym (skriveren har gjentatt patronymet til foregående) men har der til gjengjeld en beskrivelse av ekteparet idèt de også er ført i rubrikken «Om de Fattige som ey kand betale Deres Tilstand og Omstændigheder», hvor det heter: «Disse ere gamle udlevede Folk, kand fast fortiene, men har en liden Ejendom».[244],[245] Thorer Hansen ble begravet ved Frogn kirke 27. oktober 1765 med en oppgitt alder av 100 år, han ble da navngitt som Thore Hansen i Berget.[246] Enken Marie Pedersdatter inngikk en fletføringskontrakt med kjøperen av eiendommen, sersjant Jens Hansen, datert den 15. mars 1766,[247] men hun ble begravet allerede den 5. juni samme år med en oppgitt alder av 63 år.[248] Det ble holdt skifte etter Thorer og Marie den 19. august 1766.[249]
3a. NN Bernts? (f. ca. 1691).
3b. Johannes Berntsen (f. ca. 1703–1742). Johannes Berntsens omtrentlige fødselsår er beregnet ut fra en opplysning i skiftet etter sin mor i januar 1737 hvor han ble oppgitt å være 34 år gammel. Johannes og kona Berthe ble i 1735 stevnet for retten av bakeren Claus Mumme. Årsaken var at Johannes hadde truet Mumme på livet slik at han ikke kunne ferdes fritt i Vennebekks gater, og truet og buldret så kraftig at Claus Mummes kone som da nettopp hadde ligget i barsel, etter jordmoras opplysning, ikke kom seg på 5 uker. Kona til Johannes, Berthe, var innstevnet fordi hun nektet Claus Mummes barn å søke deres kristendomskunnskap, idèt skolen da ble holdt i Johannes og Berthes hus. Johannes sin moster Aasle Brynildsdatter var en aktør i denne saken da hun reagerte på Johannes sine handlinger ved å snakke hardt og alvorlig til ham og ba ham skamme seg og gå hjem og tenke over hvilken tilstand Claus Mummes kone var. Saken forsvinner fra tingboka så det er mulig dette endte med et forlik utenfor rettsvesenet.[250] Gift med Berthe Nielsdatter Sander (ca. 1680–1783), hennes ekteskap med Johannes fremkommer første gang i et skifte 1740 etter hennes svoger Brynild Berntsen (fol. 187b) hvor de gir opplysninger om et sølvbeger med knapper merket Maren Hansdatter S: Brynild Joensen 1696 som var pantsatt til Brynild Berntsen av Svend Grisebu. Johannes Berntsen fikk 15. mars 1742 bygselseddel på den nordre parten av gården Rønjul i Vestby og flyttet dit med kona Berthe.[251],[252] Johannes døde imidlertid kort tid etter og skiftet etter ham som ble påbegynt høsten samme år ble sluttet 23. juli 1743.[253] I forbindelse med skiftebehandlingen ble det huset i Vennebekk som Johannes eide solgt på auksjon til en Christian Christiansen, som kanskje er identisk med søskenbarnet med likelydende navn (han var ellers en part i dette arveoppgjøret på sin mors vegne).[254] Skiftet bekrefter ellers at Johannes og Berthe ikke hadde noen felles barn, men arvingene etter Johannes kan være interessante nok da de bl. a. gir antydninger om farens, Bernt Pedersens slekt. Arvingene var som følger: Johanne Pedersdatter gift med Peder Clasen Drejer bosatt i Christiania. Kari Pedersdatter, enke værende hos Jesper på Neset i Hurum. Anne Pedersdatter værende på Glosli i Frogn, død og etterlatt seg 4 barn: 1, Ole Olsen, død og etterlatt seg sønnen Peder Olsen umyndig. 2, Gunder Amundsen boende på Glosli. 3, Ingeborg Amundsdatter gift med Peder Syversen boende på Sinnerud i Ski. 4, Anne Amundsdatter gift med Ole i Engen (Husebyengen) i Frogn. Anne avdøde Michel Graneruds arvinger: Taran Michelsdatter, enke, værende på Nesodden. Berthe Michelsdatter gift med Hans Granerud av Nesodden. Anne Michelsdatter værende hos Hans Granerud. Aasle Brynildsdatter, enke boende i Vennebekk. Marthe Brynildsdatter gift med Svend Sørensen boende på Hallangen i Frogn. Skiftebehandlingen gir videre noen opplysninger om enken Berthe Nielsdatter; hun hadde tidligere vært gift og hadde barna; sønnene Hans, Nils, Anders og Peder Larssønner, og det oppgis en referanse til et skiftebrev av 31. oktober 1731. I skifteprotokollen for angitte dato finner man et skifte etter Lars Hansen i Vennebekk. Enken etter ham navngis her som Berthe Sandersen, Berthe Sanders og Berthe Nilsdatter, og barna er de samme før nevnte sønner Hans, Niels, Anders og Peder Larssønner hvis verge var deres farbror Hans Hansen Ø. Treider.[255],[256] Bygdeboka for Vestby,[257] påstår at Berthe fortsatte bruken på Rønjul frem til 1750. Det man vet sikkert er at det ble utstedt ny bygselseddel 9. mai dette året på den samme gårdparten til en Riulf Evensen.[258] Ved konsumpsjons og folkeskatten 1757 var hun tilbake som bosatt i Drøbak navngitt som Berthe Sander. Det heter da samtidig: «nu enke, har en Søn som er Indroulleret, gaar lit med Land–Kram».[259] Likedan er hun å finne i ekstraskatten 1763 hvor hun har sønnen Per Larsen og hans kone boende hos seg,[260] og i 1765 er hun oppgitt som fattig.[261]Birthe NielsDattr. Sander ble begravet 1783 med en oppgitt alder av 103 år.[262] Uten at det kan påvises noe slektsskap med Berthe, kan det likevel være verdt å nevne at det i 1706 fantes en person i Drøbak ved navn Niels Nielsen Sander.[263] Tingbøkene gir ytterligere opplysninger om Berthe, og etterlater et inntrykk av en ganske selvstendig kvinne. På sommertinget i 1719 tinglyste Berthe Nielsdatter Sander et skjøte på hus beliggende på Drøbaks grunn som hun hadde hadde kjøpt av en Hans Olsen.[264] Noen år senere, i 1728, stevner Berthe Sanders i Vennebekk visitøren Ole Jensen Hofgaard og Maren Niels Halvorsens for gjeld.[265] Høsten 1730 begynte en sak hvor Berthe Sander stevnet skredder Lars Jacobsens kone Anne Madsdatter for utilladelige skjellsord. I saken kommer det frem at Berthe tidligere hadde vært bosatt «nord i gaden» men nå hadde flyttet inn i Anne Madsdatters nabolag, noe sistnevnte likte svært dårlig. Tyveribeskyldninger gikk begge veier og gjaldt noe kalemanktøy, fjær, dun, ederdun og gryn. Anne Madsdatter gikk til kontrastevning. Et utvalg av skjellsordene som ble brukt var «tyfve tæfve» (tæve = tispe), «Kagstrøgen hore og tæfve» og «3 dobbelt ægtemands hore og tyfve». Dommen som falt 5. april 1731 gjenspeiler med en smule humor rettens oppgitthet over de to kvinnenes krangel og kiv:
Dømt. Det kunde icke skade at disse kaadmundede Qvinder der ingen Ejendom eller noget, som alvorligt er eller af Betydning har at trættes om blef seet paa Ringere og straffet saaledis en gang, at de toeg sig vare for at udøse Skieldsord en anden gang paa det andre kunde tage Exempel deraf og betænke sig, førend de lader munden løbe over udi det, som intet duer, hvilket disse Parter icke har observeret, men paa begge Sider ladet falde slemme og nærgaaende Skieldsord mod hinanden, som kand ballanceres dem imellem og liqvideres dem imellem paa begge Sider uden Erklæring, men til en liden kiendelse og Advarsel for deris overløbende Tunge, maa de ved denne Dom erindres med at de under Excecution bør betale til de Fattige her i Sognet, som SognePræsten til Uddeeling overleveres hver 4 rd, og omkostningerne kunde liigeledis som Ærklæringerne ballancere.[266]
Berthe som i mellomtiden hadde blitt enke ble stevnet for 5 rd av Jacob Lerche som hadde ført saken for henne. Christen Brun som en venn førte saken på Berthes vegne, men hun ble dømt til å betale det hun skyldte pluss saksomkostninger. Lerche på sin side etter å ha vunnet saken skjenket den påstevnte summen til sognets fattige.[267] I 1733 var Berthe Sanders innstevnet som vitne i en sak om æresskjelling mellom Capitaine des Armes Niels Jenssøns og Mikkel Snidkers hustruer.[268] Året etter, i 1734, ble en leiermålssak behandlet i retten. Den gjaldt Hedevig Maria Susdorff som i sitt ekteskap hadde begått leiermål med ektemann og soldat ved Capitain Eimhuuses Compagni Peder Nielsen Sander. Sistnevnte var gift med Maria Pedersdatter og leiermålet skjedde i Vennebekk hvor Susdorff var bosatt. Blandt de innstevnte vitnene var tiltalte Peder Nielsens søster Berthe Nielsdatter Sander.[269] Det kan legges til at Hedevig Maria Susdorff ble dømt til offentlig skriftemål i Frogn kirke og til å arbeide ved Spindhuuset i 4 år. Peder Nielsen Sander ble som soldat dømt i en militær domstol. Straffen var først å utstå kirkens disiplin på skarpeste måte, og deretter å arbeide i jern til skubkarren ved Akershus festning i 3 år. Det ble samtidig opplyst at han hadde kone og 4 små barn og satt i stor fattigdom. I den militære justisprotokollen er han ikke benevnt med navnet Sander, men kalles der for Peder Nielsen Mouger (Moer),[270] og er trolig identisk med den Peder Nielsen Mouer som finnes i en militærrulle fra 1732.[271] I 1755 stevnet hun brødrene Paul og Christen Michelssønner for skjellsord. De hadde kommet buldrende og larmende inn til henne på nattestid, og da hun forsøkte å få dem til å forlate hennes hus skjellte de henne uten grunn for «Tyve–Tæve» og «Tyve–Mær». Brødrene vedgikk i retten at det hele hadde skjedd i ubesindighet, og det endte med et forlik hvor Berthe frafaldt saken mot at brødrene betalte hennes saksomkostninger. Av saken fremgår det at Berthes to sønner Peder og Niels bodde hjemme hos moren, og begge benevnes med slektsnavnet Sander.[272],[273] Dette året solgte hun også en båt til en Hovel Jørgensen, og fire år senere, i 1759, stevnet hun ham for 14 slettdaler som hun enda ikke hadde mottatt fra denne handelen.[274] Berthe Nielsdatter Sander benevnes flere ganger som en fattig enke, men hun må ha hatt midler eller evne til å ta seg opp; i 1776 mottok hun en obligasjon fra Hans Jonsen på over 49 riksdaler hvorav var 2. priorotets pant i halve gården Børsumrud (avlyst 1781, fol. 447b),[275] og 1778 mottok hun en obligasjon på nær samme sum fra en Peder Nielsen i Drøbak med 1. prioritets pant i dennes hus og løsøre (avlyst 1784, tingbok A43 fol. 136b).[276] I 1780 hadde Berthe forhandlet med Clemmet Bjerke om 2 stykker slaktefè, en stut og en kvige som hun fikk levert i Drøbak. Ved dette kjøpet kom hun til kort på betalingen og ble senere stevnet for halve kjøpesummen, 8 riksdaler.[277] Samme år stevnet hun Jahn Jonassen for en gjeld på 10 riksdaler som han ble dømt til å betale.[278]
3c. Brynild Berntsen (f. ca. 1706–1739). Brynild Berntsens omtrentlige fødselsår er beregnet ut fra opplysning i skiftet etter moren i januar 1737 hvor han ble oppgitt å være 31 år gammel. Ved samme anledning heter det «Brynild, som stedse har været hiemme», han var altså stadig eller bestandig hjemme, dvs. hos foreldrene i Vennebekk. Brynild vitnet og forklarte seg i 1736 angående et tollsvik ettersom han hadde vært med sin stefar Thorer Hansen og loset det fartøyet hvor tollsviket var begått. Brynild var ikke selv antatt som los, men var undertiden med sin stefar i hans losarbeide.[279] Det ble i mars 1740 i stefarens hus holdt skifte etter Brynild, han hadde våren før reist ut som matros fra Drøbak med skipper Frantz Berg, og siden hadde ingen hørt noe om eller fra skipet. Det går frem av dette skiftet at Brynild Berntsen drev med pantelån og mye av skiftebehandlingen bestod i å utrede eierskapet til pantsatte gjenstander.[280]
Uløste slektssammenhenger
Jørgen Johansen, sadelmaker i Moss og fetter av Christian Svendsen Grisebu. Ekstraskatten 1743 for Moss viser en regimentssadelmaker Jørgen Johannesen, [281] og Jørgen Johansen Salmagers Enke ble begravet 4. mai 1762.[282] Konfirmert 1743 Sara og Marthe Jørgensdøttre.[283]
Jørgen Frost. Nevnt 1732 som pårørende til Aasle Brynildsdatter, se denne.
Karen Thomasdatter Bæhr, gift med rådmann i Fredrikshald Johan Christian Leth. Hun oppgis i 1756 å være moster til Christian Svendsen Grisebu.[284]
Margrethe Førkarl, er nevnt i Christiania som Gedeon Jørgensens debitor i 1707.[285] Det er kanskje en forbindelse til Aasle Brynildsdatters ektemann Christian Nielsen Førkarl?
Peter Dorph. Nevnt 1732 som beslektet med Aasle Brynildsdatter, se denne.
Rekkefølge og rett navn på Brynild Jonsens barn er problematisk, følgende er funnet i kirkebok for Vor Frelsers menighet i Christiania:
Dåpsinnførslene samsvarer lite med aldersopplysningene i fogderegnskapene og med det man ellers vet; som f. eks. at datteren Gjertrud hadde begått leiermål og var trolovet i 1692. Det er altså mye her som ikke henger sammen, dette kan skyldes feil og mangler i kirkebokinnførsler og skattemanntall, eventuelle kirkebokinnførsler som ikke lenger eksisterer, og/eller at Brynild av skattemessige årsaker har hatt interesse av å presse barnas alder under 12 år.
↑14. april 1686 på Huseby tingstue i Frogn: Suend Vold aff Berum lod i daug publicere, Brynild Jonsen Grißeboe, hans vdgiffne obligation, liudende paa 350 rd. och derfor i pant sadt, Suen Vold, hans eyende gaard udj Christiania, med hußer jord och grund, paa Ræffiæren beliggende effter breffuetz enjentlig formeld dat: Christiania d 24 febr 84 sambt desto ydermeere paaskrifft, vnder Brynild Joensens egen haand och hans hustrue Maren Hansdatters vnderskrifft sambt till vitterlighed Anders Ollsen och Peder Hanßen. Akershus fylke, Follo sorenskriveri, Tingbok A 21, fol. 16a. 1686-1687, oppb: Statsarkivet i Oslo.
↑15. Desember 1675 på Østby tingstue i Ås: Brönild Joenßön paa Raverren borger och boende vdj Christiania effter den höye öffrighedß steffning söger en deell debitorer vdj Aaß och Neeßoddenß prestegield, for gield effter vdtag aff hanß regnschabßbog; som mestedeelen mötte och vedgick gielden vndertagen Christopher Riiß som sagde att haffve betalt derpaa. Er affsagt, at de indförte debitorer bör inden halff maanitz vdgang betale eller liede namb; med andvente bekostning at indstaa, och ellerß dennem decorteris hviß de derpaa kand haffve betalt. Akershus fylke, Follo sorenskriveri, Tingbok A 14, fol. 42b. 1675-1676, oppb: Statsarkivet i Oslo.
↑21. juni 1684 på Løes i Nesodden: Huor da Brönild Jonsen, Borger och Indvaaner i Christiania lod publicere et schiöde, vdgifuen aff Karen Sal. Commissary Anders Madsens, huor udj hun bebrefuer fra sig och sine arfuinger och till Ermelte Brynild Jonsen, och hans arfuinger den gaard Lillerud, paa Neßodden, skylder aarlig ½ schppd. salts aarlig Landschyld, effter Brefuetz videre formelding, dat: Tönßberig den 7 febr. 1684, vnderschrefuet och forseiglet af Karen salige Commissary Anders Madzens. Akershus fylke, Follo sorenskriveri, Tingbok A 19 , 1682-1687, oppb: Statsarkivet i Oslo., fol. 114a.
↑14. juli 1685: Mathias Hermandsen aff Christiania, Lod i daug publicere, En Bøxell Seddell, vdgiffuen aff Brynild Jonsen i Griseboe paa tuende Sauger ibm bestaaende, som Mathias Hermands. till Brugs Aarlig er forundt, for penge 4 Rdr som till Herr philippi Jacobj schall forundes, og er deraff tuende Eens liudende forfatted, och denne publicerede Dat: d. 2 April 1684, vnder Brynild Jonsens Haand och signete. Akershus fylke, Follo sorenskriveri, Tingbok A 20 , 1685-1685, oppb: Statsarkivet i Oslo., fol. 30b.
↑[1697 Akershus unge mandkiøn (KG-I Akershusiske infanteri regiment (1662-1706): Oluf Svendsen, tiener Maren Sl. Brynild Joensen i Griseboestranden, barnfød paa Lillerud, i Næsodden Præstegield, er ved 18 aar gammel. Amund Olufsen, tiener dersammesteds, barnfød paa Gulbiørnrud i Aas Præstegield, Hans alder er 18 aar.]
↑Christian Nielsen lod oplæse sit oddels skiøde paa Hoxmarch skyldende aarlig et skpd tunge udsted af Hans Olsen, hvilchen gaard bemelte Hans Olsen selger Christian Nielsen til oddel og ugienkaldelig ejendom, under hans egen haand, dat. Vennebæch d. 30 Martij 1711. Akershus fylke, Follo sorenskriveri, Tingbok A 30 , 1710-1714, oppb: Statsarkivet i Oslo., fol. 9b.
↑21. juli 1717 på Østby tingstue i Ås: Svend Söfrensen loed publicere et skiöde dat: d. 13 Aprilis 1717 udsted af Berent Pedersen, hvorved han transporterer og ofverdrager til bemelte Sin Svoger Svend Söfrensen den ham tilfaldende oddels og aasædets ret saavel til gaarden Lillerud, som huusene paa Stranden, Griseboe kaldet, Jligemaade solt og afhendt hans arfvepart og tilfaldende arfvelod efter Sl: Maren Brynild Joensens i det fornefnte Lillerud skyldende med böxel ½ Skp. Salt, huusene paa Stranden og de auctionerede Midler for 266 rd. 2 ort. J Ligemaade Loed Svend Söfrensen tinglyse et Skiöde dat. den 13 Aprilis 1717, hvorved Christian Nielsen har solt og afhændet for 300 rd. sin tilfaldende arfvelod efter hans Værmoder Maren Brynild Joensens ej allene i gaarden Lillerud og huusene paa Stranden men og udi boets Lösöre og de auctionerede midler. Akershus fylke, Follo sorenskriveri, Tingbok A 31 , 1714-1718, oppb: Statsarkivet i Oslo, fol. 113a.
↑Giør vitterligt at Aar 1743 d: 20 april blev effter Kongelig Mayestes Sorenskriver Welædle Peder Ands Skrifftl. begiær anden gang ved offentl. Auction udj Wennebech til høystbydende opbudet afg, Johannes Berentsens effterlatt Huusebygninger udj Wennebech beliggende bestaaende af en Stue med Kiøcken og 2de overværelser tillige med 2de Jern Kackelovne og ved huuset staaende Wæde Skiul, hvoraf svares aarl. Grundleye 1 rd 2 Ort til Sr. Jacob Carlsen, hvor da blant andre liebhavere indfandt sig Mr. Christian Christiansen som vid bud og overbud blev den høystbydende for den Summa 40 rd 1 Ort 4 sk. Pantebok protokollnummer: I 1, Sted: Follo sorenskriveri, Oppbevaringssted: SAO, fol. 279.
↑[Consumptions samt Folkeskatter, Manstall over Wenebechs, Drøbachs og Huusvigs beboere fra 1757 aars første termin: Søren Hansen, er gift, er arbeids Mand.]
↑Giør vitterligt at Aar 1743 d: 20 april blev effter Kongelig Mayestes Sorenskriver Welædle Peder Ands Skrifftl. begiær anden gang ved offentl. Auction udj Wennebech til høystbydende opbudet afg, Johannes Berentsens effterlatt Huusebygninger udj Wennebech beliggende bestaaende af en Stue med Kiøcken og 2de overværelser tillige med 2de Jern Kackelovne og ved huuset staaende Wæde Skiul, hvoraf svares aarl. Grundleye 1 rd 2 Ort til Sr. Jacob Carlsen, hvor da blant andre liebhavere indfandt sig Mr. Christian Christiansen som vid bud og overbud blev den høystbydende for den Summa 40 rd 1 Ort 4 sk. Pantebok protokollnummer: I 1, Sted: Follo sorenskriveri, Oppbevaringssted: SAO, fol. 279.
↑[Consumptions samt Folkeskatter, Manstall over Wenebechs, Drøbachs og Huusvigs beboere fra 1757 aars første termin: Jan Jonassen, Indrolleret Matros, er gift.]
↑21. juli 1717 på Østby tingstue i Ås: Svend Söfrensen loed publicere et skiöde dat: d. 13 Aprilis 1717 udsted af Berent Pedersen, hvorved han transporterer og ofverdrager til bemelte Sin Svoger Svend Söfrensen den ham tilfaldende oddels og aasædets ret saavel til gaarden Lillerud, som huusene paa Stranden, Griseboe kaldet, Jligemaade solt og afhendt hans arfvepart og tilfaldende arfvelod efter Sl: Maren Brynild Joensens i det fornefnte Lillerud skyldende med böxel ½ Skp. Salt, huusene paa Stranden og de auctionerede Midler for 266 rd. 2 ort. J Ligemaade Loed Svend Söfrensen tinglyse et Skiöde dat. den 13 Aprilis 1717, hvorved Christian Nielsen har solt og afhændet for 300 rd. sin tilfaldende arfvelod efter hans Værmoder Maren Brynild Joensens ej allene i gaarden Lillerud og huusene paa Stranden men og udi boets Lösöre og de auctionerede midler. Akershus fylke, Follo sorenskriveri, Tingbok A 31 , 1714-1718, oppb: Statsarkivet i Oslo, fol. 113a.
↑Under forhøret i Larvik navngir Christian Svendsen Grisebu konsekvent sin fetter i Moss som Johan Jørgensen, flere ganger på en og samme side. Denne fetterens egentlige navn var Jørgen Johansen. Det ser ut til at det er Christian selv som bevisst eller ubevisst har stokket om på fornavn og patronym. Fetteren, sadelmaker Jørgen Johansen var en sønn av skipper Johan (Jørgensen) Orse i Christiania og Christians mors eldste søster Sara Brynildsdatter. Johan Orse var en bror av skipper Lorentz Orse, som i 1690-årene førte noen skuter fra Christiania, men som senere bosatte seg i Grimstad som borger til Christiansand og skipper i Arendal. Per 31. mars 2022 er ikke noe av dette slektskapet og sammenhengen omtalt eller forklart i artikkelen, men vil komme på plass senere under personen Sara Brynildsdatter.
↑21. juli 1717 på Østby tingstue i Ås: Svend Söfrensen loed publicere et skiöde dat: d. 13 Aprilis 1717 udsted af Berent Pedersen, hvorved han transporterer og ofverdrager til bemelte Sin Svoger Svend Söfrensen den ham tilfaldende oddels og aasædets ret saavel til gaarden Lillerud, som huusene paa Stranden, Griseboe kaldet, Jligemaade solt og afhendt hans arfvepart og tilfaldende arfvelod efter Sl: Maren Brynild Joensens i det fornefnte Lillerud skyldende med böxel ½ Skp. Salt, huusene paa Stranden og de auctionerede Midler for 266 rd. 2 ort. J Ligemaade Loed Svend Söfrensen tinglyse et Skiöde dat. den 13 Aprilis 1717, hvorved Christian Nielsen har solt og afhændet for 300 rd. sin tilfaldende arfvelod efter hans Værmoder Maren Brynild Joensens ej allene i gaarden Lillerud og huusene paa Stranden men og udi boets Lösöre og de auctionerede midler. Akershus fylke, Follo sorenskriveri, Tingbok A 31 , 1714-1718, oppb: Statsarkivet i Oslo, fol. 113a.
↑Giør vitterligt at Aar 1743 d: 20 april blev effter Kongelig Mayestes Sorenskriver Welædle Peder Ands Skrifftl. begiær anden gang ved offentl. Auction udj Wennebech til høystbydende opbudet afg, Johannes Berentsens effterlatt Huusebygninger udj Wennebech beliggende bestaaende af en Stue med Kiøcken og 2de overværelser tillige med 2de Jern Kackelovne og ved huuset staaende Wæde Skiul, hvoraf svares aarl. Grundleye 1 rd 2 Ort til Sr. Jacob Carlsen, hvor da blant andre liebhavere indfandt sig Mr. Christian Christiansen som vid bud og overbud blev den høystbydende for den Summa 40 rd 1 Ort 4 sk. Pantebok protokollnummer: I 1, Sted: Follo sorenskriveri, Oppbevaringssted: SAO, fol. 279.
↑[Consumptions samt Folkeskatter, Manstall over Wenebechs, Drøbachs og Huusvigs beboere fra 1757 aars første termin: Berte Sander nu enke, har en Søn som er Indroulleret, gaar lit med Land–Kram.]
