Kannik
Kannik, også kjent som korsbror, var en geistlig person, og prest av yrke. Kannikene var i middelalderen knyttet til en av domkirkene i et av bispedømmene i Norge: Nidaros erkebispedømme, Bergen bispedømme, Stavanger bispedømme, Oslo bispedømme,Hamar bispedømme, Skálholt bispedømme, Holar bispedømme, Kirkjubø bispedømme, Kirkjuvåg bispedømme, Garðar bispedømme og Man bispedømme. Kollegiet av kanniker ved et bispesete ble kallt for et domkapitel. Dets øverste leder tituleres dekan, og dets nestleder erkedekan (officialis). Men avvik fra dette forekom også: I Oslo kalles denne lederen for erkeprest fra om lag midten av 1300-tallet.[1] I Bergen var det antagelig erkedekanen som var domkapitlets leder, i det minste i siste del av middelalderen.[2]
I tillegg til å residere ved sin domkirke, var også kannikene sogneprester ved et av kirkesognene i bispedømmet. Av særlige titler og embeter som kannikene hadde, kjenner vi i tillegg til dekanen, erkedekanen og erkepresten, også følgende særlige titler: kantor, succentor (visekantor, præpositus, sacrestan, notarius & bibleothecarius, og choralus.
Antall kanniker
Antallet kanniker var 24 i Trondheim, og 12 ved bispesetene Bergen, Stavanger, Oslo og Hamar. Hvor mange kanniker som var ved de øvrige bispesetene, vet vi ikke sikkert. Det er spekulert i hvorvidt det i Trondheim virkelig var 24 kanniker samtidig.[3] En klar indikasjon på antallet kanniker som residerte i Trondheim, er antallet kannikedømmer. Av Schønnings oversikt, og hos L. Daae, fremkommer det klart at det var 24 kannikedømmer i Nidaros.[4],[5]
Rekrutteringsbakgrunn
Kannikene var myndige og innflytelsesrike personer. Gjennomgående kom de også fra det øvre skikt av befolkningen, adelen, hovedsakelig fra lavadelen den sk. knapeadel, men det er også flere eksempler på kanniker som tilhørte familier innen høyadelen, og flere kanniker var selv beslektet med erkebiskopen eller med biskopen. Et kannikeembetet (kannikedømme) var ettertraktet. Avlønningen var svært god, og en kannik ble som en hovedregel stående i dette embetet livet ut.[6] Kannikene (eg. domkapitlet) hadde et felles kannikebord (Mensa communis). Kannikebordet bekostet alle utgiftene for kannikene ved bispesetet: kost, losji, betaling av tjenere og drenger og andre daglige utgifter. Inntektene som lå til kannikebordet, kom fra en større ansamling av jordegods. Utover dette hadde kannikene en personlig inntekt fra et prebende , samt inntekter fra den sognekirke, der den enkelte kannik var sogneprest. Kannikenes prestegjeld kalles for kannikegjeld, og benevnelsen kannikedømme (Kanonikedom) betegner selve kannike embetet og dets inntekter.
Kannikene som katolsk kirkeordning overlevde reformasjonen. Edsformularet for kannikene i Trondheim fra omlag 1550, er kjent. Her sees det at denne eden ble undetegnet av kanniker i Trondheim i hvert fall frem til midten av 1600-tallet.[7]
Vi hører om kannikene i kildene gjennom hele middelalderen. Forbausende nok, er det ikke publisert noe omfattende overordnet litteratur om kannikene eller om domkapitlene i Norge.
Underkategorier
- Kanniker ved Nidaros erkebispesete
- Kanniker ved Bergen bispesete
- Kanniker ved Stavanger bispesete
- Kanniker ved Oslo bispesete
- Kanniker ved Hamar bispesete
- Kanniker ved Skálholt bispesete
- Kanniker ved Holar bispesete
- Kanniker ved Kirkjubø bispesete
- Kanniker ved Kikjuvåg bispesete
- Kanniker ved Garðar bispesete
- Kanniker ved Man bispesete
Eksempler på kanniker med adelig bakgrunn
- Jakop Matsson (Rømer). Omtalt som kannik i Trondheim i 1458,[8] 1472,[9] og i 1488.[10] Han var sønn av ridder og riksråd Mats Jakopsson (Rømer), og bror av ridder og riksråd Otte Matsson (Rømer). Han solgte gården Store Bør i 1488 til væpner Bertil Jensson[11]
- Henrik Nilssønn (Gyldenløve). Inmatrikulert ved universitetet i Rostock i 1518,[12] og omtales som miles Nidrosiensis. Han var en uekte sønn av ridder og riksråd Nils Henrikssønn (Gyldenløve) (død 1523). Kanniken Henrik Nilssønn sto erkebiskop Olav Engelbregtssønn svært nære, og var i 1532 erkebiskopens kansler.[13] Han får gården Store Bør som gave av sin stemor, Fru Inger Ottesdatter (Rømer) på Austråt i 1547.[14] Han var ellers en erklært motstander av den danske kongemakten, og tok velvillig i mot svenskene under syvårskrigen 1563–1570, og er omtalt i "kategorien" Civbus capitalis hostis regis Danorum.[15] Han døde 12. februar 1568.[16]
- Elling Pederssønn (Oxe). I Benkestokk-rapporten, s. 28–33, redegjør Tore Hermundsson Vigerust for slekten Oksehode (Oxe), og skriver at kanniken Elling Pederssønn Oksehode(Oxe), trolig var en direkte etterkommer i mannslinjen etter ridder Peder Torleivsson (kjent 1458–1465). Elling Pederssønn (Oxe) ble inmatrikulert ved universitetet i Rostock i april 1523.[17] Nevnes som kannik i Trondheim i 1531/32.[18] I 1566 fikk han Rødø kirkes inntekt og rente.[19] Han tok avskjed i 1576 og døde den 17. mai 1580.[20] Likt Henrik Nilssønn (Gyldenløve), viste også Elling Pederssønn (Oxe) stor velvilje ovenfor svenskene under syvårskrigen 1563–1570.[21][22]
Referanser
- ↑ E. Bull: Kristianias historie. 1 : Oslos historie (1922), s. 100.
- ↑ Yngvar Nielsen slår fast (1877) at det var erkedekanen som var leder av domkapitlet i Bergen. Det er mulig dette er riktig, da i hvert fall de to siste biskopene i Bergen ved reformasjonen, Olav Torkildssønn (biskop fra 1523) og Gjeble Pederssønn (valgt til biskop i 1535), begge ganske riktig hadde vært erkedekaner før de ble valgt til biskop, men trolig må en nærmere kildestudie til for å sikkert kunne fastslå dette. Derimot tar Yngvar Nielsen feil når han på samme sted fastslår at lederen for domkapitlet i Trondheim var erkedekanen. Lederen for Trondheim domkapitel var uten tvil dekanen. Nielsen, Yngvar. Bergen fra de ældste Tider indtil Nutiden : en historisk-topografisk Skildring, 1877, s. 23.
- ↑ F.eks hos Svein Tore Dahl: Geistligheten i Nord-Norge og Midt-Norge i tiden 1536–1700 (2000), s. 8.
- ↑ Gerhard Schøning: Beskrivelse over den tilforn meget prægtige og vidtberømte Dom-Kirke i Throndhjem, egentligen kaldet Christ-Kirken (1762), s. 231–233.
- ↑ L. Daae: Om geistlige Embeders Besættelse i Norge efter Reformationen (1869), s. 37.
- ↑ En kannik kunne også fratre ved resignasjon, men dette måtte godkjennes av paven. F.eks. fratrådte erkebiskop Olav Engelbregtssøns antatte farbror, dekanen og kanniken Saxe Gunnarssønn på grunn av alderdom (eller sykdom) i 1506. D.N.17, nr. 794
- ↑ D.N.12, nr. 667
- ↑ Upubl. diplom datert 11/11-1458, utst. Sundby,referert i NST 7, s. 64
- ↑ D.N.2, nr. 885
- ↑ D.N.1, nr. 958
- ↑ D.N.5, nr. 938
- ↑ L. Daae: Matrikler over nordiske studerende ved fremmede universiteter (1885), s. 77
- ↑ OER, s. 2.
- ↑ D.N.1, nr. 1108
- ↑ Norske Magasin I, s. 177
- ↑ APB, som har følgende notis under 12. februar 1568: Døde denne dag vdi Trondhiem magister Henricus, her Nils Henriksons ridder søn og Norriges hofmester, var han en merkelig cannick vdi Trondhiem oc det capitels beste forsvar (Norske Magasin I, s. 337)
- ↑ L.Daae: Matrikler over nordiske studerende ved fremmede universiteter (1885), s. 79
- ↑ D.N.11, nr. 581
- ↑ NRR I, s. 531
- ↑ Svein Tore Dahl: Geistligheten i Nord-Norge og Midt-Norge 1536-1700 (2000), s. 284
- ↑ L. Daae: Trondhjems stifts geistlige historie (1863), s. 37 flg.
- ↑ L. Daae: Krigen Nordenfjelds 1563 (1872), s. 16.
Litteratur
- Bang, A. Chr. Den norske kirkes geistlighed i reformations-aarhundrede 1536–1600.
- Bang, A. Chr. Oslo domkapitels altre og præbender efter reformationen, 1893.
- Bull, E. Kristianias historie. 1: Oslos historie, 1922.
- Dahl, Svein Tore. Geistligheten i Nord-Norge og Midt-Norge i tiden 1536–1700, 2000.
- Daae, L. Krigen Nordenfjelds 1563, 1872.
- Daae, L. Trondhjems stifts geistlige historie, 1863.
- Daae, L. Om geistlige Embeders Besættelse i Norge efter Reformationen, 1869.
- Daae, L. Om Bergen bispedømme i middelalderen, H.T. 4 rekke, 1 bind, s. 238–288.
- Daae, L. Om Stavanger stift i Middelalderen, H.T. 3 rekke, 5 bind, s. 218–336.
- Erlandsen, A. Biographiske efterrettninger om geistligheden i Trondhjems stift.
- Lampe, A. Biografiske meddelelser om biskoperne i Oslo bispedømme under katholicismen, 1891.
- Nielsen, Yngvar. Bergen fra de ældste Tider indtil Nutiden : en historisk-topografisk Skildring, 1877.
- Sæther, Tor. Hamar i middelalderen, 1995.