Middelalderbrev fra Ringerike 1263–1570. Originaltekster med oversettelse til moderne norsk (bok)

Tittel		Middelalderbrev fra Ringerike 1263–1570. Originaltekster med oversettelse til moderne norsk
Forfatter(e)		Halvorsen, Eivind Fjeld
Bidragsyter		Rindal, Magnus Harsson, Bjørn Geirr
Utgiver		Kolltopp forlag/Ringerike slektshistorielag
Utgivelsessted		Hønefoss
Årstall		2009
Sideantall		264 s.
Bibliotekkatalog		Oria NSFs bibliotek

Filolog og lektor Eyvind Fjeld Halvorsen (1922–2013) med flere ga ut Middelalderbrev fra Ringerike 1263–1570. Originaltekster med oversettelse til moderne norsk i Hønefoss 2009.

Middelalderbrevene presenteres av utgiverne både i original form og norsk oversettelse. Alle kjente brev fra trykte kilder er tatt med, men enkelte brev fra nyere studier mangler. Kildeskriftets innledning er ifølge anmelderen innsiktsfull og oversettelsene kvalifiserte. Boken har gode person- og stedsnavn, samt emneregister. Illustrasjonene er nye og kartene informative, og boken i sin helhet anbefalelsesverdig.

Omtaler og anmeldelser

Are S. Gustavsen anmeldte Middelalderbrev fra Ringerike 1263–1570. Originaltekster med oversettelse til moderne norsk i Genealogen 2010.

«Endelig var den der på trykk. En samlet presentasjon av alle middelalderbrev fra Ringerike og attpåtil oversatt til moderne norsk av noen av landets fremste norrønfilologer.

Etter mange år som manus hos professor Halvorsen, så skjedde det plutselig noe i 2005. Thorleif Solberg og Bjørn Geirr Harsson snakket sammen en vakker dag dette året, ja den må jo ha vært vakker med særdeles klar luft med dertil hørende fri flyt av produktive tanker. Så skjøt arbeidet fart og produktet fant sin endelige form høsten 2009. Interesserte ble behørig informert og samlet seg til boklansering på Sundvollen lørdag 5. desember kl. 13.00 til matiné og boklansering, med muligheter for selvvalgt førjulslunsj etter den litterære seansen. Mette ble vi av alt vi fikk. Presentasjon av forfattere og initiativtakere og innsiktsfulle foredrag rundt tematikk middelalder gjennom brevene som er bevart. Underholdning var der også. Innholdet stod i fokus. Høytopplesning av flere brev på moderne norsk ved Ole Jonny Haugerud, bl.a. av 1304-brevet hvor Tanbergmennenes kapellgods ble lagt til Mariakirken i Oslo, da selve kapellet stod til nedfalls. Og professor Magnus Rindal ga forsamlingen leseprøver på norrønt. Jammen fikk vi ikke noen Eufemiaviser også, på tampen, hvor Anne Louise Lien snakket og sang, men det var Steinar Amundsen der bak henne med en lutt. Og vi var lutter øre. Tilbake til produktet. Det er ikke første gang lokale diplomatarier er utgitt her til lands, men det skjer til gjengjeld så sjelden at herværende utgave kommer i et svært celebert selskap. Tidlig på 1900-tallet fikk vi Fyresdal-diplomatariet (1919) og et ditto for Voss (1964), denne gang oversatt til nynorsk. Series topografica var navnet som da ble benyttet om det første.

Så er det i nyere tid kommet ett seriøst amatørarbeid i regi av Hobøl historielag (2005) ved navn: Middelalderbrev: om folk, gårder og kirkeliv, redigert av Asbjørn Hjortehaug og Einar Lundeby. Allerede nå må jeg la det skinne gjennom at siden en viss pensjonert dyrlege på Ringerike i sin tid hadde en viss Lundeby som lærer, så kan det neppe være tilfeldig at den samme Solberg i 2005 kom i snakk med en viss herr Harsson. Som sagt en vakker dag må det virkelig har vært.

Dermed har jeg nærmest slått fast at det er et sammenligningsgrunnlag her. La meg derfor si det med en gang: Bøkene er forskjellige. Jeg tenker da i første rekke ikke på utgavene fra Fyresdal og Voss, men at det er naturlig å sammenligne Hobøl-verket med Ringerike-verket. Hobøl kan påberope seg det eldste bevarte brevet på norrønt, datert ca. 1207–1217, hvilket forståelig nok har gitt støtet til valget av undertittelen «om folk, gårder og kirkeliv i Hobøl fra 1210 til 1583». Så langt den kronologiske rammen. Hobøls utgave er slankere med ca. 100 (unummererte) brevtekster og bygger kun 224 sider, hvor Ringerike nå er kommet med en 40 sider større utgave, som rommer hele 179 tekster. Begge bøker gjengir originaltekst og oversettelse. I Hobøl er oversettelsen trykt først, og originalteksten direkte etter. Omvendt er det for herværende ferske eksemplar fra Ringerike.

Ringerikeverket må sies å være mer gjennomarbeidet og det her også flere registere (person- og stedsnavn, samt emneregister), noe som er helt fraværende i Hobøl-verket. Professorene Halvorsen og Rindal har da også vært nøye med å dobbeltsjekke alle brev mot Regesta Norvegica (RN) med gode referanser hele veien. Dette har man ikke tenkt nok på i Hobøl, hvor eventuelle omdateringer i RN har gått utgiverne hus forbi. Eksempelvis et brev som i Diplomatarium Norvegicum (DN) III, nr. 133 er datert til 12. januar 1323, er i RN omdatert til 12. januar 1321. Ved ikke å ta hensyn til Regesta har Hobøl-verket her stagnert på en forskningsstatus omkring 1850. Jeg er også fristet til å nevne et par oversetterblemmer i Hobøl-verket før vi stort sett forlater dette, så som at «Æilifuer suæin Gudbrandar» plutselig er blitt til «Eiliv, sønnen til Gudbrand» (s. 25) i stedenfor «Eiliv, Gudbrands svein». På side 209 og 210 ser vi at «ieg laa hoggen hoos godee moder din hun legtte meg» er blitt til «… jeg lå hoggen hos din gode mor. Hun leget meg». Sveinehold og bestemødre har ikke vært enkelt å holde styr på her.

Tilbake til Ringerike: Hva så med brevutvalget? I tillegg til å ta med alle kjente (trykte) diplomer (og minst ett fra det kommende DN 23), så er også tekster fra Norges Gamle Love (NGL) og Akershusregisteret af 1622 (Akreg.) tatt med i Middelalderbrev fra Ringerike. Ikke så med Hobøl-utgaven, som således har gått glipp av minst 7 brevtekster bare ved å hoppe over Akershusregisteret. Likevel kan dette brevregistraturet by på flere vanskeligheter, hvor ikke bare navnformer er forvansket. Ofte er det snakk om doble dateringsmuligheter, da brevene som er tatt med som regel kun er datert etter de ulike kongers regjeringstid. Jeg har funnet frem til ett eksempel som kan visualisere dette. Middelalderbev fra Ringerike 1263–1570 har på side 112 gjengitt et brev fra Akershusregisteret som tekst nummer 78. Brevet er forsøksvis datert til 14. september 1407–13. september 1408, da brevet etter Akershusregisteret er datert til Kong Eriks 15. år. I kommentarene er det åpnet for den alternative dateringen 10. mai 1298 – 9. mai 1299, om det heller skulle vise seg å dreie seg om Kong Eirik Magnusson. Brevet dreier seg om gods som var solgt til en «her Amund Baardtzønn», som i oversettelsen er blitt hetende «herr Åmund Bårdsson». Selve teksten stemmer helt med forelegget, som er Akershusregisteret nummer 348, men i dette tilfelle er det lett å bli forledet til en for bokstavtro oversettelse av kjøperens navn. En viktig ledetråd finner vi ved å ta en nærmere titt på Akershusregisterets personnavnregister. For svært mange av Varne klosters brev finner vi igjen representanter for Bolt-ætten som givere og tidligere eiere av jordegods. Da Gregers Krabbe og Mogens Høg i 1622 forsøkte å tolke alle disse middelalderbrevene, så ble den kjente høvedsmann på Akershus omkring år 1400, Amund Berdorsson Bolt, endende opp med navnet herr Amund Bårdsson. I den trykte utgaven av Akershusregisteret fra 1916 har så Gunnar Tank lagt merke til dette mønsteret og har følgelig alle brev som omtaler en ellers ukjent Amund Bårdsen, korrekt plassert under Amund Berdorssøn (Bolt). Hadde man sjekket dette i herværende verk, så hadde identifikasjonen falt riktig ut og dermed ville man unngått et unødvendig forbehold om riktig datering. Når det gjelder den øvrige dateringen av brev fra Akerhusregisteret er yngste datering konsekvent valgt og eventuell tvil omtalt under kommentarer.

Er det så brev som mangler i denne utgaven? Etter det denne anmelder fanget opp under boklanseringen, skal det ha dukket opp et brev eller to i etterkant av at boken gikk i trykken. Dette er likevel noe man ikke kan komme utenom. Et diplomatarieverk kan ikke forventes å være uttømmende. Dog hadde jeg trodd at ringeriksstoffet som fremkommer i artikkelen «Et 1500- tallsregister over gods i Viken og annetsteds i Norge» av Tore H Vigerust i festskriftet til Lars Løberg på dennes 40-årsdagen for 10 år siden (En røst fra Østerdalene, 2000), hadde kvalifisert til et nummer i rekken i herværende utgave. Ikke så. Til videre opplysning er denne kilden benyttet av Jo Rune Ugulen i dennes artikkel om Mel-ætta fra 2004 (NST, bd. XXXIX, s. 288), hvor det altså fremkommer noe forvanskede opplysninger fra 1400-tallet om at herr Eirik Sæmundssom skal ha pantet til seg (fra Eiliv Hjerne) gods i Frok og Bure beliggende på Ringerike.

Disse manglene er dog av mindre betydning. Det viktigste er at Ringerike med herværende kildeutgave er blitt et av de mer interessante områdene å kunne fordype seg i på Østlandet når det gjelder middelalderforskning. Det innholdsmessige holder mer enn godt mål, med en innsiktsfull innledning, kvalifiserte oversettelser og gode registere. Boken er også på flere vis en pryd for øyet. Ikke minst de mange flyfotos av fersk dato som er tatt med gir en stor leserglede, og de særs informative historisk anlagte kartene på sidene 262 og 263 gjør boken innbydende og behagelig å vende tilbake til gjentatte ganger. Om det ennå skulle være noen tvil: Boken er hermed anbefalt. Are S. Gustavsen»

Litteratur

• Halvorsen, Eyvind Fjeld (2009). Middelalderbrev fra Ringerike 1263–1570. Originaltekster med oversettelse til moderne norsk. Kolltopp forlag, Hønefoss –  264 s.

Se også

• Diplomatarium Norvegicum.
• Ringerike Slektshistorielag.

Eksterne lenker

• Leksikon: Diplom (Lokalhistoriewiki).