Min slekt. Konsangvinitetstavle (bok)

Tittel		Min slekt. Konsangvinitetstavle
Forfatter(e)		Selle, Arvid
Utgivelsessted		Vormedal
Årstall		1991
Sideantall		268 s.
Språk		Norsk
Bibliotekkatalog		Oria

Arvid Selle (1933–2013) ga ut Min slekt. Konsangvinitetstavle i Vormedal 1991.

I Arvid Selles bok brukes den ellers sjeldent anvendte konsangvinitetstavlen som genealogisk system. En konsangvinitetstavle kalles også samblodstavle. Konsangvinitetstavlen viser probandens aner inntil en viss generasjon og disse aners etterkommere.

I anmeldelsen redegjøres det for konsangvinitetsbegrepet og anvendelsen av prinsippet i genealogi og genetikk. Forfatteren valgte å beskrive slekten med seg selv som probanden, og førte slekten tilbake til oldeforeldrene fra Tysnes, Bremnes og Huglo. Videre fulgte han etterslekten til oldeforeldrene frem til og med hans egne barn og barnebarn. Han har anvendt Sverre M. Halbos (1899–1991) konsangvinitetssystem.

I siste del av boken vises tavlen i listeform. Boken har register etter fornavn og ikke etter etternavn. Den er oversiktlig oppbygd og forholdsvis enkel å bruke.

Omtaler og anmeldelser

Formann i NSF og redaktør i NST i perioden 1991–95, Niels Christian Hjorth (1945–) anmeldte Min slekt. Konsangvinitetstavle i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift 1993–94 under signaturen Hj.

«Betegnelsen konsangvinitet kommer fra det latinske ord consanguineus som betyr av samme blod, og henspeiler på oppfatningen hos de gamle romere at de opphavelig hadde den samme far og følgelig hadde del i hans arv. Idag har begrepet konsangvinitet betydning innen genetikk og genealogi.

I genetikk er begrepet riktignok ikke direkte anvendbart idet man har forlatt forestillingen om overføring av arveegenskaper ved blod, men istedet benyttes konsangvinitetsslektskapsgrad for å angi to individers sannsynlighet for å dele en felles anes genetiske potensial (arveanlegg). Med denne definisjon er det indirekte gitt at konsangvinitet som begrep betraktet, er inkluderende for individer med minst en felles ane og ekskluderende for alle andre individer.

lnnen genealogien benyttes konsangvinitet forsåvidt i samme betydning, dvs. om personer som har felles avstamning, det være seg på fars- eller morssiden (agnatisk eller kognatisk). Men i tillegg kjenner man innen denne disiplin og til et utvidet konsangvinitetsbegrep basert på svogerskap (affinitet) eller fadderskap mellom individer slik kanonisk rett i forbindelse med forbudte ledd indirekte gir utrykk for. Ved svogerskap var den grunnleggende ide at ektefeller var å betrakte som «ett kjød», og ved fadderskap at det eksisterte en åndelig slektskapsrelasjon mellom barnet og dets fadder.

Arvid Selle har i sin bok valgt en på samme tid begrenset og utvidet definisjon av konsangvinitet enn den ovenfor anførte, nemlig om en kombinert efterslekts- og anetavle, eller rettere slektskapstavle ført i listeform. Den sentrale person i en slik tavle er probanten, og konsangvinitetstavlen angir derfor probantens aner (ascendenter) inntil en viss generasjon og disse aners efterkommere (descendenter). I denne henseende følger forfatteren Cato Krag-Rønne, Ættegransking, (Oslo 1943) som delvis bygget på Karl von Isenburg, Einführung in die Familienkunde.

Når en konsangvinitetstavle skal settes opp, bør det tas særlig hensyn til å definere hvem den skal omfatte og hvilket system som skal benyttes for å beskrive slektskapsrelasjoner. Arvid Selle har valgt å la konsangvinitetstavlen ta utgangspunkt i ham selv og lar den omfatte hans åtte oldeforeldre og deres efterkommere, hans egne barn og barnebarn innbefattet.

Oldeforeldrene var Nils Ingebrigtson (1804–1864) og Sygni Sæbjørnsdatter (1819–1892) på Søreid i Tysnes, Lars Larsson (1850–1925) og Berta Marie Olsdatter (1843–1877) på Selle i Bremnes, Mikkel Bergeson (1829–1900) og Anna Helvig Olsdatter (1837–1924) på Økland i Tysnes samt Samson Olsson (1817– 1897) og Synneva Johannesdatter(1834–1928) på Røssbø i Huglo. Med dette valg har forfatteren foretatt en avgrensning av stoffet som synes hensiktsmessig hva angår oversikt og antall trykte sider. At probantens efterkommere også er tatt med, kan synes søkt idet probanten pr. definisjon er den person hele konsangvinitetstavlen prøves på.

Når det gjelder valg av system, har Arvid Selle ifølge ham selv fulgt Sverre Halbo som i 1987 utgav konsangvinitetstavlen «Mine slektninger» (se omtale i NST XXXII (1989) s. 192). Dette medfører at tavlen er inndelt i fire hoveddeler betegnet I, II, III og IV med probanten (forfatteren) og hans efterkommere i hoveddel I, probantens foreldre og deres efterkommere (probanten og hans efterkommere undtatt) i hoveddel II osv. Innen hver hoveddel er personene tilordnet løpenummer.

Med bruk av systemforklaringen i bokens innledningskapitel og litt erfaring lar det seg gjøre å «manøvrere» forholdsvis enkelt i boken.

Boken avsluttes med en tavle i listeform over probantens (forfatterens) aner og et personregister ordnet efter fornavn. Iallfall for lesere som står utenfor bokens slektskrets, ville det ha vært fordelaktig om personregistret også hadde vært ordnet efter efternavn. Konsangvinitetstavlen er vel den av de genealogiske presentasjonsformer som er nærmest å assosiere med det genetiske fagområde.

I tråd med dette syn har Arvid Selle i innledningskapitlet også en redegjørelse for genetisk slektskapsgrad og en tabell som viser sannsynligheten for at nærmere angitte slektninger har felles arveanlegg (arvemasse).

Arvid Selles bok vidner om en omfattende innsamling og bearbeidelse av opplysninger som er fremført for leserne på oversiktlig måte. I første rekke bør boken være av interesse for slektskretsen den omhandler, dernest for en videre krets bl.a. fordi den er en av de få norske konsangvinitetstavler om er utgitt. Hj»

Litteratur

• Selle, Arvid (1991). Min slekt. Konsangvinitetstavle. Vormedal –  268 s.