Nordlandsætta Hveding frå 1580. Med videreføring til 1995 (bok)

Tittel		Nordlandsætta Hveding frå 1580. Med videreføring til 1995
Forfatter(e)		Hveding, Johan
Bidragsyter		Hveding, Eindride
Utgivelsessted		Bodø
Årstall		1995
Sideantall		223 s.
Språk		Norsk Nynorsk
Noter		Nytt opptrykk med tillegg av tilføyelser, rettelser og oversikt over etterkommerne etter Kristen Hartvig Hveding ved Eindride Hveding
Bibliotekkatalog		Oria
Digitalt tilgjengelig		NB

Eindride Hveding ga ut Nordlandsætta Hveding frå 1580. Med videreføring til 1995 i Bodø 1995.

Den opprinnelige utgaven, som gjengis i fotografisk trykk, ble utgitt av Johan Hveding (1908–1995) i Oslo 1944.

Sønnen Eindride Hveding førte slekten frem til utgivelsen 1995. Slekten Hveding stammer fra fogden Jens Christenssøn Hveding, oppsitter på Skottnes i Vestvågøy. Fra hans to sønner utgikk de to hovedgrenene av slekten. Boken har etterslektstavler og personregister. Den er godt illustrert. Den første utgaven av boken burde etter anmelderens mening vært oppdatert i henhold til senere forskning.

Omtaler og anmeldelser

Styremedlem i NSF Terje Gudbrandson anmeldte Nordlandsætta Hveding frå 1580. Med videreføring til 1995 i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift 1997–98.

«Det ser ikke ut til at Johan Hvedings bok om Hveding-slekten ble anmeldt i NST da den i sin tid kom ut, så jeg skal først si litt om det arbeidet som i form av et fotografisk opptrykk utgjør hovedinnholdet av boken som nå foreligger. Hveding-slekten stammer fra Jens Christenssøn Hveding, som en periode i 1640-årene var fut over Lofoten og Vesterålen og i alle fall til rundt 1653 var oppsitter på Skottnes i Vestvågøy. Det er kjent to sønner av Jens Hveding: sorenskriver over Salten og oppsitter på Sommarsel i Hamarøy Christen Jenssøn Hveding (d. 1696) og residerende kapellan til Ibestad og oppsitter på Årsand der Daniel Jenssøn Hveding (1647–1715). Fra Christen og Daniel utgår så det Johan Hveding kaller de to hovedgrenene av slekten.

Når det gjelder døtrene i hver generasjon, varierer det noe hvor langt Johan Hveding følger etterslekten. Forfatteren har fremfor alt vært opptatt av å følge mannslinjene og navnebærerne frem til sin egen samtid. Johan Hvedings sønn Eindride Hveding har i et tillegg til boken ajourført fullstendig etterslekten etter farfaren, fisker og gårdbruker på Leiknes i Tysfjord Kristen Hartvig Hveding (1819–96). Johan Hveding formet tydeligvis sin fremstilling etter mønster av Jakob Marius Schønings bok om Schøning-slekten, som var kommet ut 1928. Ikke noe dårlig forbilde!

Hveding-boken har dessuten mange av de samme positive sidene som Schønings arbeid. Jeg kjenner igjen og gleder meg over den sterke slektsfølelsen som ennå er så utbredt i Nord-Norge, og det må imponere at en mann som tydeligvis var så engasjert på mange felt som Johan Hveding, kunne samle det omfattende slektshistoriske materialet som er lagt frem i boken. Dessuten står vi foran en litterært god fremstilling, og det er så visst ingen selvfølge innen fagfeltet genealogi.

Bildematerialet er omfattende. Kvaliteten i denne utgaven av boken har nok lidd noe på grunn av trykkemetoden, men vi kan like fullt glede oss over svært varierte illustrasjoner. Bilder av blant annet gamle båttyper og fra arbeidslivet i jordbruket kommer som fine supplement til de tradisjonelle familieportrettene og seglfotografiene. Etterslektstavler og et godt personregister øker nytteverdien av boken. Men jeg kommer ikke utenom en mer kritisk kommentar, og fremfor alt gjelder det selve utgangspunktet Johan Hveding angir for slekten. Han starter nemlig ikke med Jens Christenssøn Hveding, men plasserer Christen Jensen Nibe, Nipe eller Hveding som agnatisk stamfar. Og denne Christen blir så identifisert med Saltenfuten Christen Jenssøn (d. ca. 1637), bosatt først på Jensvoll i Bodø og senere i Horsdal i Gildeskål.

Men i NST XXI (s. 273–315) har Kristian Bloch hinsides enhver tvil påvist at Johan Hveding her har «annektert» stamfaren for en helt annet familie: Nordlandsslekten Bloch. Så vidt jeg kjenner til, er Jens Christenssøn Hvedings herkomst fortsatt ukjent. Mitt inntrykk er at de langt fleste av dem lensherrene i Nord-Norge på 1600-tallet plasserte i administrative stillinger, kom direkte fra Danmark. I en nyutgave av Hveding-boken burde den avgjørende misforståelsen av slektens herkomst vært rettet opp. Ellers har jeg selv kunnet forholde meg til det som blir sagt (s. 24) om barna til Riborg Christensdattter Hveding (1687–1748) og Didrich Jochumssøn Greve (d. etter 1754), der det finnes dekning i helt ordinære arkivkilder for langt mer omfattende personopplysninger (se Bodin bygdebok II 3, s. 359–60).

Og når vi ser på fortegnelsen i boken over rettelser til den opprinnelige utgaven, vil nok de fleste som er engasjert i genealogi, konkludere på samme måten: En revidert fremstilling hadde vært på sin plass. Jeg har full forståelse ikke minst for det økonomiske aspektet i bildet, men blir likevel sittende igjen med følelsen av at her har en gyllen mulighet gått tapt.

Min konklusjon må bli en understrekning av det som gjelder for alt av genealogi som er kommet på trykk: Bruk boken – men bruk den med vett. Terje Gudbrandson»

Litteratur

• Hveding, Johan (1995). Nordlandsætta Hveding frå 1580. Med videreføring til 1995. Bodø –  223 s.
• Hveding, Johan (1944). Nordlandsætta Hveding frå 1580. Med tillegg om andre som nyttar namnet Hveding, Hviding, Widing, Widding og Veding. Oslo –  145 s.