Nordmenn i Afrika – afrikanere i Norge (bok)

Tittel		Nordmenn i Afrika – afrikanere i Norge
Redaktør(er)		Bang, Anne K. Kjerland, Kirsten Alsaker
Utgiver		Vigmostad & Bjørke
Utgivelsessted		Bergen
Årstall		2002
Sideantall		278 s.
Språk		Norsk (bokmål) Norsk (nynorsk)
Bibliotekkatalog		Oria

Anne K. Bang (1966–) og Kirsten Alsaker Kjerland (1954–) var redaktører for Nordmenn i Afrika – afrikanere i Norge i Bergen 2002.

Emigrasjon fra Norge fulgte den europeiske trenden, og reiste til flere verdensdeler enn Amerika. I Afrika møtte nordmenn fremmede kulturer og opplevde store utfordringer. En del bosatte seg i tidligere Rhodesia og Sør-Afrika som gis en fyldig omtale. Nordmenns motivasjon til å reise kunne være misjonsarbeid og eventyrlyst. Forfatterne beskriver hvordan enkeltskjebner og nordmenn flest klarte seg. Boken inneholder både kuriøse innlegg og vitenskapelige artikler. Den er informativ og lettlest.

Omtaler og anmeldelser

Egil Thee Danielsen anmeldte Nordmenn i Afrika – afrikanere i Norge i Genealogen 2003.

Utdrag av anmeldelsen:

«[…] Det kan være nyttig å sette europeisk emigrasjon i et litt større perspektiv enn «utvandring til Amerika». De langt fleste av emigrantene til Nord-Amerika kom inntil før siste verdenskrig fra land i Nord-Europa. Også Sør-Amerika fikk erfare horder av innvandrere, primært fra Sør-Europa. De reiste alle med et ønske om jord og frihet. Hele det nordlige eurasiatiske kontinent som inntil nylig gikk under betegnelsen Sovjet-Unionen ble på samme måte kolonisert. I dette tilfellet et russisk foretagende, men ikke desto mindre en ren kolonisering. I tillegg ble Australia og New Zealand lagt til listen over Lebensraum for et overfylt og kulturstresset Europa. [..]

Kjerland/Bang føyer seg inn i denne trenden av åpenhet overfor diverse kolonierfaringer, men siden Norge-Afrika er et ganske begrenset tema (sammenlignet med f.eks. Frankrike-Afrika), har man valgt å gi en smakebit av vidt forskjellige typer av kontakt. Resultatet er en svært lesverdig bok, som – ikke overraskende – smaker litt av hummer og kanari. Bidragene spenner mellom redigering av dagboksnotater og all slags kuriosa til artikler av mer vitenskapelig karakter, basert på bruk av originalt kildemateriale. […]

Siden vi i Genealogen burde se på i hvilken grad disse kontaktene i det lange løp har ført til et potensial for slektsgranskere, er det på sin plass a fortsette litt med spørsmålet om hvilke steder i Afrika europeere ikke «døde som fluer», nemlig der høyst levedyktige «europeiske» samfunn ble etablert, og hvor nordmenn utgjør en del.

Vi står da igjen med det sørlige Afrika (tidl. Rhodesia og især Sør-Afrika). Øst-Afrika står i en særstilling med også andre levedyktige innvandrersamfunn, slik som indiere. Nordmenn dyrket riktignok kaffe i Øst-Afrika (slik to bidrag viser), men så snart kolonitiden var over, flyttet de hjem(!). Afrika ble aldri deres hjem: Afrika ble «bare» en opplevelse (s. 78).

Det fins imidlertid høyst vellykkede etterkommere etter nordmenn i Dar es Salam, men det dreier seg om etablering av en sønn til en nordmann i Newcastle. Familien definerer seg derfor som britisk, men har nylig fått tilført nytt «norsk blod», noe som gjør denne familien like interessant som mange av de norske etterkommerne i Sør-Afrika hvor også nettopp inngifte med briter i stor grad bidro til at de faktisk ble værende der. Norge måtte nok i det lange løp «henge seg på andre» for å kunne føle seg hjemme i Afrika. Også en tysker av norsk opprinnelse er å finne i Afrika rundt 1900. Begge foreldrene hans var faktisk norske.

Nordmenn i Afrika fulgte i kjølvannet til kolonister fra andre land i Nord-Europa. Der det viste seg at man døde som fluer, klarte de heller ikke å erverve seg immobilia fordi landet de kom fra, aldri definerte seg som en kolonimakt; Belgia gjorde det nærmest mot sin vilje. Der nordboere fant hjemlige forhold, slo de seg ned liksom i Dakota. Algerie (som er på nøyaktig samme størrelse som Kongo) ble imidlertid forbeholdt franskmenn. Problemet var bare at lokalbefolkningen ikke ønsket å bli fransk, men Frankrike uttrykte seg som en viss norsk offiser: vilde de ikke fred og underkastelse, skulde de få krig og utryddelse. […]

Nordmenn i Sør-Afrika behandles fyldig i foreliggende bok. På side 65 berettes det om misjonærfamilienes tendens til å gifte seg innbyrdes, en slags «misjonærendogami». Giftermål med afrikanere fant bare sjelden sted – men å ha en «husholderske», i praksis en konkubine, var helt kurant. Fredrik Parelius viste en sjelden sympati med de innfødte i Kongo, og han giftet seg også med en kvinne fra azade-stammen. Dette var meget uvanlig. Det berettes imidlertid ikke om etterkommere. Norske handelsmenn (kolonister) på Madagaskar kom likeledes til misjonsstasjonenes pikeskoler for å gifte seg med gassiske jenter, men det er vel et spørsmål om ikke dette var et ønske om en «husholderske» snarere enn en livsledsagerske.

Nå skal det finnes noen få eksempler på at nordmenn på Madagaskar faktisk etablerte seg varig der. Historien om slike blandingsekteskap og deres avkom kunne ha fortjent et eget kapittel. I den grad nordmenn gir avkall på sin etniske identitet til fordel for en britisk, kunne man også tenke seg at norske handelsmenn har latt seg integrere blant franskmenn og deres gassiske «undersåtter». […] Eventyr har lite med sivilisatoriske oppgaver å gjøre, og kaffedyrking er den hvite manns påfunn. Likevel var eventyrlyst, kanskje paret med et ønske om å slippe unna ubehageligheter på hjemmebane, en av de sterkeste beveggrunner for norske Afrika-farere.

Deltakelse i boerkrigen (1899–1902) faller inn under denne kategorien. Å anføre noen ideologisk grunn for deltakelse (liksom nordmenn som kjempet i den spanske borgerkrigen) ville være helt uberettiget. Det dreier seg om en krig som sto fjernt fra overordnede norske interesser, men på grasrot-planet, kunne man spore en betydelig sympati til fordel for boerne. Rundt 1900 var det i Norge en utbredt misnøye mot «engelsk imperialisme», en misnøye som i langt mindre grad var tilstede blant de nordmenn som ved utbruddet av boerkrigen allerede var bosatt i Sør-Afrika. Der annammet de fleste nordmenn den britiske imperietanken – liksom for øvrig nordmenn på New Zealand. […]

Emigrasjon innebar generelt en fortsettelse av europeisk kultur på ikke-europeisk jord. Kuriositetene som omgir enkelte nordmenn – felling av neshorn og andre «opplevelser» – har lite med norsk emigrasjon å gjøre. Men det handler om nordmenn i Afrika. Det var eventyr nok i seg selv – liksom Henrik Ibsens besøk i Egypt. Men fra eventyret vender man hjem – eller man bosetter seg i eventyrland sammen med likesinnede. De siste var ofte ikke-nordmenn og stedet man slo seg ned på, var mest mulig likt det stedet man kom fra.

Svært mange nordmenn dro ut med en religiøs overbevisning som ofte kunne grense til idealisme og direkte forblindelse. Den ulykksalige Debora-ekspedisjonen hadde som mål å kolonisere noen øyer nord for Madagaskar som viste seg å være uten ferskvann (s. 59). Dessverre var ikke det norske konsulatet på Zanzibar (s. 117–130) opprettet på den tiden da Debora-farerne satte seil. Arabere i Zanzibar hadde nok kunnet oversette al-Dabra med «tilbakeslag, [skjebnens] motbør». De hadde allerede vært der.

Kjerland/Bang er en informativ bok som gir et godt innblikk i hva nordmenn har hatt å bestille i Afrika gjennom tidene. Mye er liketil fornøyelig lesning.

Bare en av seks deler handler om afrikanere i Norge. Som innledningen til dette siste kapitlet viser, dreier det seg her i stor grad om «gjøkunger» og «gjøglere». De er av mindre interesse utfra et genealogisk synspunkt.

Boken har litt for mange trykkfeil av helt banal karakter, men på en litteraturliste s. 147 slår man til med radbrekking av fransk; tribunaux indigènes, «innfødte domstoler» er blitt til tribunaux indignes, «uverdige domstoler» – fordi en eller annen datakonvertering ikke har taklet fransk accent grave. Hadde ikke dette stått under kapitlet «Til doms i Egypt», men under det hvor bl.a. Parelius' dommervirksomhet beskrives, kunne kanskje «skammelige domstoler» passe bra. Parelius «så det urimelige i å dømme etter belgisk lov ute i villmarken (...) og dømte etter levende innfødt sedvanerett» (s. 199). Egil Thee Danielsen»

Litteratur

• Bang, Anne K. (red.) og Kirsten Alsaker Kjerland (red.) (2002). Nordmenn i Afrika – afrikanere i Norge. Vigmostad & Bjørke, Bergen –  278 s.