Wilhelm Munthe

Portrett av Wilhelm Munthe (1883–1965).

Overbibliotekar Wilhelm Munthe (1883–1965).

Foto: Oslo Bymuseum.

Abraham Wilhelm Støren Munthe (født 20. oktober 1883, død 18. desember 1965) var overbibliotekar ved Universitretsbiblioteket samt formann i Norsk Slektshistorisk Forening fra 1952 til 1957. Han var sønn av bakermester, forretningsfører Olaf Andreas Jens Wilhelm Munthe (1851–1914) og Helene Andrea Støren (1857–1939). Gift 31. mars 1917 i København med dr.philos. Jenny Hempel (19. februar 1882–23. januar 1975), datter av apoteker, assessor Preben Hempel (1849–1918) og Hulda Jespersen (1853–1928). Brorsønn av Gerhard Munthe (1849–1929) og Margrethe Munthe (1860–1931); far til Hartvig Munthe (1917–1918), Gerhard Munthe (1919–1997) og Preben Munthe (1922–2013).

Utdannelse og yrkesliv

Wilhelm Munthe var knyttet til Universitetsbiblioteket i Kristiania/Oslo (UBO) i hele sitt yrkesaktive liv, de siste 30 årene som overbibliotekar.

Munthe tok examen artium ved Kristiania katedralskole 1902 og ble cand.philol. 1911 med fagkretsen norsk, historie og latin. Etter eksamen fikk han Gustav Bruuns legat for i årene 1913–14 å studere middelaldersk paleografi og diplomatikk ved universitetet i Berlin og 1915–16 norrøne håndskrifter ved bibliotekene i København, Stockholm og Uppsala. 1921 holdt han en serie forelesninger om bibliotekhistorie ved universitetet.

Allerede 1903 hadde Munthe fått en stilling som «volontær» ved UBO. Han ble assistent 1909 og amanuensis 1910 (fra 1918 med tittelen bibliotekar). 1920 overtok han den nyopprettede stillingen som bestyrer av bibliotekets håndskriftavdeling. Etter i flere år å ha assistert Axel (A.C.) Drolsum (1846–1927) ble han 1922 Drolsums etterfølger som overbibliotekar, og han innehadde denne stillingen til han gikk av med pensjon 1953. Munthe ble dermed leder av biblioteket ved det som den gang var landets eneste universitet og på samme tid vårt nasjonalbibliotek. Institusjonen ble under disse forhold et forskningssentrum for hele Norge. Om vi ser bort fra landbruk og teknikk, måtte den som ønsket å drive akademiske studier, søke det litterære materiale på UBO. I tillegg kom de mange som her så muligheten til orienterende lesning.

Det var ingen bibliotekutdannelse å få i Norge utenom intern opplæring. Så sent som 1950 skal omtrent halvparten av professorene ved Det historisk-filosofiske fakultet ved Universitetet i Oslo, flere ved andre fakulteter og tallrike andre akademikere i sin tidligere karriere ha vært tilknyttet UBO. Det var et universitetsbibliotek der det tyngende ansvar og tilsvarende myndighet i siste instans alene lå hos overbibliotekaren. Munthe forlangte disiplin og orden, men oppmuntret også sine underordnede til innsats og sparte aldri på ros. Særlig blant de eldre medarbeidere kunne han fra tid til annen møte opposisjon, åpen eller i form av mer prinsipielle motsetninger. Han lyktes ikke i å få gjennomført sin plan om et selvstendig nasjonalbibliotek; kanskje var han her for tidlig ute.

Allerede før Munthe tiltrådte som overbibliotekar, var biblioteket flyttet fra kummerlige lokaler i universitetsbygningene ved Karl Johans gate til et stort og flott nybygg på Drammensveien. Kontortilbygget kom til 1933, og østfløyen ble fullført under og etter den annen verdenskrig. Tyskerne rekvirerte noen av lokalene, og biblioteket fikk skader under eksplosjonskatastrofen på Oslo havn i desember 1943. Situasjonen ble vanskelig, men det var et intakt UBO som møtte frigjøringen 1945.

I en periode da mange europeiske forskningsbiblioteker var skadet eller nedslitt, ble UBO i etterkrigsårene karakterisert som et eksempel på vellykket løsning av et storbiblioteks tekniske problemer. Munthe hadde før krigen hentet impulser fra en studiereise i USA. I senere år ble han selv ofte benyttet som konsulent, og han ble regnet som en av de fremste spesialister i bibliotekteknikk. I UBO ble studiemagasinet, med dets arbeidsceller, «carrells» (av Munthe døpt «klever»), utformet av ham selv etter inspirasjon fra USA.

Få innen det norske fagbibliotekmiljø kunne oppvise så stor fagkunnskap og autoritet som Wilhelm Munthe. Selv om bibliotekenes tekniske sider interesserte ham i særlig grad, fortsatte han også å dyrke sine historiske spesialiteter. Han leverte arbeider om nordisk kulturhistorie og studerte ikke minst bibliotekhistorien, der han var sin periodes fremste norske spesialist. Munthe gjorde en særlig viktig innsats som mangeårig norsk medredaktør av Nordisk tidskrift för bok- og bibliotekväsen. Hans oppgave her var ikke alltid lett, idet han skulle bygge opp en norsk medarbeiderstab som kunne gjøre seg gjeldende overfor de andre nordiske lands både eldre og sterkere tradisjoner.

Wilhelm Munthe hadde en lang rekke norske og internasjonale tillitsverv i og utenom bibliotekverdenen, bl.a. som president i Den internasjonale bibliotekføderasjonen (IFLA) 1947–51, formann i Den Norske Turistforening 1940–46 og i Norsk Slektshistorisk Forening 1952–57. Ved siden av sitt faglige virke kunne han også sjarmere sitt publikum med humørfylte kåserier og elegante, fargerike foredrag. Han var æresdoktor ved universitetene i Uppsala og Toronto, ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1953 og var kommandør av Dannebrogordenen, den svenske Nordstjärneorden, Finlands Vita Ros og flere andre utenlandske ordener.

Verker i utvalg

• «Statsborgeren» og Peder Soelvold. Et bidrag til den norske presses historie, Smaaskrifter fra det litteraturhistoriske seminar 2, 1907
• Universitetsbibliotekets overgang til selvstendig riksbibliotek. Utredning avgitt til det Akademiske kollegium, 1925.
• De norske bibliotekers historie, 1927.
• Amerikanske biblioteker. Inntrykk fra en studiereise høsten 1930, i Nordisk tidskrift för bok- och biblioteksväsen 1931
• American librarianship from a European angle. An attempt at an evaluation of policies and activities, Chicago 1939 (opptrykkk 1964).
• Et gammelt herregårdsbibliotek. Jacob Aall og hans boksamling på Nes jernverk, 1941.
• Litterære falsknerier, 1942.
• Boknåm. Essays for bokvenner, 1943.
• Den nordiske bokhandels kulturoppgave, København 1943.
• Jacob Aalls Stockholmsreise 1823. Brev til hjemmet fra stortingsdeputasjonens reise til kronprins Oscars bryllup mai–juli 1823, 1944.
• Professor Ludvig Daae. En minnebok, 1944.
• Norwegian libraries during the war. A personal narrative, i Library Quarterly, april 1947.
• Et verdensforlag bygges opp. Ejnar Munksgaard og hans livsverk, 1948.

Gravsted

Gravminnet til Wilhekm Munthe (1883–1965), Vestre gravlund, Oslo.

Foto: (@ 2016) Dag Trygsland Hoelseth.

Wilhelm Munthe (1883–1965) ligger gravlagt på Vestre gravlund, Oslo, gravnr. 20.072.05.008. I samme grav ligger også Olav P.H. Kaas. Graven er festet sammen med gravnr. 20.072.05.007. Her ligger Wilhelms kone Jenny Munthe (1882–1975) og sønnen Preben Hempel Munthe (1922–2013) gravlagt. I tillegg står også Hartvig Munthe (1917–1918) oppført på gravstenen.

Kilder og litteratur

• Busch, Anthon [Carl]. «Halvdan Koht og Wilhelm Munthe», NST 20 (1966), s. 194.
• HEH, flere utg.
• Stud. 1902, 1927, 1952.
• Overbibliotekar Wilhelm Munthe på femtiårsdagen 20. oktober 1933. Fra fagfeller og venner, 1933.
• Sommerfeldt, W.P. Biografi i NBL 1, bd. 9, 1940.
• Tveterås, H.L. «Wilhelm Munthe. Noen minneord», i Nordisk tidskrift för bok- och biblioteksväsen nr. 4/1966, s. 135–137.
• Wilhelm Munthe – utdypning, Norsk Biografisk leksikon.
• Wilhelm Munthe. Artikkel i Store norske leksikon.