Skogsfinska släktnamn i Skandinavien (bok)

Tittel		Skogsfinska släktnamn i Skandinavien
Forfatter(e)		Bladh, Gabriel Myhrvold, Jan Persson, Niclas
Utgiver		Karlstad Universitet
Utgivelsessted		Karlstad
Årstall		2009
Sideantall		205 s.
Språk		Svensk
Noter		Karlstad University Studies. 2009 nr. 58
Bibliotekkatalog		Libris NSF’s bibliotek

Gabriel Bladh, forfatter og styremedlem i NSF Jan Myhrvold og Niclas Persson ga ut Skogsfinska släktnamn i Skandinavien i Karlstad 2009.

Boken, som bygger på FINNSAMs samlinger, inneholder oversikt over ca. 350 navn i norsk og svensk finnskog med historikk, skriveformer og kildereferanser. Skogfinnene er ifølge anmelderen den best registrerte etniske gruppen i Norge. Registreringsarbeidet ble ikke konsekvent utført for Solørområdet, og det finnes norske kilder som forfatterne ikke har gjennomgått. Referansene i boken gir nyttig veivisning til videre studier for slektsforskere.

Omtaler og anmeldelser

Lars Løberg anmeldte Skogsfinska släktnamn i Skandinavien i Genealogen 2010.

«Forskningsnettverket FINNSAM (Finnbygder i samverkan) har siden 1996 samlet skogfinske slektsnavn som grunnlagsmateriale for videre studier i skogfinsk historie. Dette er nå tilgjengeliggjort gjennom en forskningsrapport som lister nærmere 350 slektsnavn med geografisk tilhørighet, skriveformer og kildereferanser. Det er altså en katalog som enkelt gir oversikt over spredning av navneforekomster på norsk og svensk finnskog både i tid og rom.

Kildematerialet er unikt i skandinavisk sammenheng i den forstand at østfinnene tok i bruk slektsnavn allerede i middelalderen, kanskje så tidlig som på 1200-tallet. Bakgrunnen for dette er ukjent, men navnene ga en slektstilhørighet som kan spores i kildematerialet til langt ut på 1700-tallet samtidig som skogfinnene i administrative kilder også kunne registreres etter skandinavisk navnetradisjon. Trysilpresten Smith omtaler denne skikken som bynavn, etymologisk forklart som den by eller bondegård hvorfra forfedrene kom. Å registrere de ulike slektsnavnene er således en nødvendig forutsetning for å kunne si noe kvalitativt om tyngden av den jordbruksutvandringen som for alvor skjøt fart mot slutten av 1500-tallet og som krysset norskegrensen mot midten av 1600-tallet.

Rapporten har en kort, for mange kanskje vel kort innledning, hvor hovedtrekkene av den skogfinske jordbruksutvandringen gjengis og hvor en går gjennom de viktigste kildene for disse slektsnavnene. Her er det norske kildematerialet for en gangs skyld vel så rikt som det svenske, fordi det i 1686 ble tatt opp et manntall over de norske skogfinnene hvor langt de fleste er registrert med sine bynavn. Til gjengjeld har forskningsinnsatsen vært større på svensk side, hvor registreringsarbeidet har vært systematisert og hvor en gjennom Gunnar Almqvists pionerinnsats har hatt sammendrag av Fryksdals härads domböcker tilgjengelig med gode navneregistre for flere av de viktigste svenske finneområdene.

Det registreres 350 skogfinske slektsnavn på tross av at det på minnestenen ved Røgden er listet 431 navn. Det hevdes nå at en gjennomgang av slektene har vist at mange av disse navnene er feiltolkninger og dobbeltregistreringer. Jeg savner her en nærmere diskusjon og påvisning av hvilke navneformer som ble registrert som egne former i 1970, men som nå altså er slått sammen med andre former.

En slik katalog er naturlig nok først og fremst et oppslagsverk, ikke en litterær leseopplevelse. I så måte kan en alltids undre seg om ikke en slik katalog vel så mye hører hjemme på internett, hvor den løpende kan oppdateres for hvert nytt belegg som registreres. Muligens har FINNSAM eller utgiverne kommet til at registreringsarbeidet nå er så vidt komplett at det bare er mindre tilføyelser som med tiden vil komme. Og bevares, det er et anseelig kildemateriale som er brukt for å sette sammen rapporten.

Jeg har ingen forutsetning for å vurdere hvor fullstendig rapporten er for det svenske kildematerialets vedkommende. Jeg har funnet alle mine skogfinske forfedres slektsnavn i rapporten. Jeg har også grunn til å tro at det meste av navneopplysninger om solørfinnene har funnet sin plass her. Det er likevel ikke til å komme forbi at det er mangler i det norske materialet, noe som tyder på at registreringsarbeidet ikke har vært like konsekvent utført her.

Det nordligste gårdsbruket på den norske finnskogen, Grambo i Trysil, er ikke med i rapporten. Det er heller ikke slektsnavnet, som i norske tingbøker oftest skrives Gram, men i det aller eldste belegget Gran. Hvorvidt dette faktisk er et skogfinsk bynavn, kan jeg ikke vurdere, men at den første bæreren, Nils Olsen Gram, var skogfinne, kan det vel ikke herske tvil om. I tingboka for 1699 hevder han nemlig at han var kommet til Trysil fra Sverige for å lære tryslingene å brenne og hugge rugbråter og at han hadde drevet sitt svedjebruk i åtte år. Han er første gang registrert i tingboka i 1695, men altså ikke i finnemanntalet 1686 og heller ikke i FINNSAMs rapport.

Fornavnsmaterialet i rapporten er nesten utelukkende mannsnavn, noe som viser tilbake på at menn langt oftere enn kvinner opptrer i tingboksmaterialet. I kirkeboksmaterialet er kjønnsbalansen langt jevnere, og også her er det mangler i rapporten. Jeg har sjøl registrert en del personer av slekten Tossavainen, som i Trysilmaterialet ofte fikk ulike skriveformer av typen Tosk (hos Smith flertallsbetegnelsen Tosker). En skal kanskje ikke forvente at FINNSAM-forskerne har saumfart alle østnorske kirkebøker på let etter skogfinske slektsnavn, men de som det har vært skrevet om i NST burde en kanskje forvente å finne igjen i rapporten. Det gjelder for eksempel Anne Olsdatter Tossavainen, som i Delphin Amundsens artikkel «Christiania-billedhuggeren Tosten Ottersen Hoff’s slekt» (NST XIV s. 187) er oppgitt som gift 19. aug 1744 «hjemme i Huset» etter kongebrev og med skriveformen «Taasch». Hun var eldste datter av den søkkrike skogfinnen Ole Olsson Tossavainen på Østenheden i Osen og altså gift inn i den ubetinget bedrestilte delen av håndverksmiljøet i Christiania.

På tross av en gnagende mistanke – eller skal vi heller si forhåpning? – om at videre forskning vil bringe adskillig flere slektsnavnsbelegg for dagen, er dette absolutt en nyttig navnekatalog. Så får de som vil ha kjøtt på bena til sine skogfinske forfedre heller bruke referansene som en snarvei inn i kildene – også her vil rapporten kunne spare den enkelte mange timers arkivarbeid. I så måte bidrar bare rapporten til å understreke at skogfinnene vel er den best registrerte og mest oversiktlige etniske gruppen i slektsforskernes Norge. Lars Løberg.

Kjøpsinformasjon: Rapporten kan kjøpes av Torsby Finnkulturcentrum <http://finnkulturcentrum.com>, og Norsk Skogfinsk Museum <http://www.skogfinsk.museum.no>. Rapporten kan også bestilles rett fra Karlstads universitet via: Inger Magnusson, Kulturgeografi, Fakulteten för samhälls- och livsvetenskaper, 651 88 Karlstad; e-post: <inger.magnusson@kau.se>.»

Litteratur

• Bladh, Gabriel [m.fl.] (2009). Skogsfinska släktnamn i Skandinavien. Karlstad Universitet, Karlstad –  205 s.

Se også

• Finnemanntallet 1686 (bok).

Eksterne lenker

• Skogfinner (Lokalhistoriewiki).