Portal:Hovedside/Utvalgt artikkel/september: Forskjell mellom sideversjoner
m (J. P. Fagerback flyttet siden Portal:Hovedside/Utvalgt artikkel/september 2013 til Portal:Hovedside/Utvalgt artikkel/september) |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 3: | Linje 3: | ||
Erkebsikopens rett til å holde egne tjenestemenn, eller sveiner (hærfolk) ble regulert gjennom Sættargerden i Tønsberg i 1277. Her ble erkebiskopen gitt en rett til å holde en hird av 100 sveiner, kvitt og fritt, dvs at de ikke skulle betale leding eller andre normale skatter (Hvorvidt dette skal tolkes som et «stort hundrede», dvs 120, er mulig, men så langt ikke godtgjort). Biskopene ble ved samme anledning gitt en rett til å holde 40 sveiner hver. | Erkebsikopens rett til å holde egne tjenestemenn, eller sveiner (hærfolk) ble regulert gjennom Sættargerden i Tønsberg i 1277. Her ble erkebiskopen gitt en rett til å holde en hird av 100 sveiner, kvitt og fritt, dvs at de ikke skulle betale leding eller andre normale skatter (Hvorvidt dette skal tolkes som et «stort hundrede», dvs 120, er mulig, men så langt ikke godtgjort). Biskopene ble ved samme anledning gitt en rett til å holde 40 sveiner hver. | ||
Navngitte tjenestemenn kjennes fra kildene gjennom hele middelalderen, men det er først i tiden til {{ikkerød|Olav Engelbregtssønn}}, den siste erkebiskopen, at vi får et noe mere detaljert innblikk i denne omfattende institusjonen. Dette skyldes i første rekke det rikholdige kildematerialet som finnes etter Erkebiskop Olav Engelbregtssønn. Størsteparten av arkivet etter Erkebiskop Olav Engelbregtssønn (Munchen samlingen) ble bragt hjem til Norge i 1830. En viktig del av denne samlingen er flere regnskapsbøker fra kanseliet til erkebiskopen, og som bla. omfatter sveinelønn for årene 1532-1537. Disse regnskapsbøkene, samt andre regnskaper fra tiden til Erkebiskop Olav Engelbregtssønn, ble i 1936 publisert av [[Riksarkivet]], som [[Olav Engelbriktssons Rekneskapsbøker 1532-1538]] | Navngitte tjenestemenn kjennes fra kildene gjennom hele middelalderen, men det er først i tiden til {{ikkerød|Olav Engelbregtssønn}}, den siste erkebiskopen, at vi får et noe mere detaljert innblikk i denne omfattende institusjonen. Dette skyldes i første rekke det rikholdige kildematerialet som finnes etter Erkebiskop Olav Engelbregtssønn. Størsteparten av arkivet etter Erkebiskop Olav Engelbregtssønn (Munchen samlingen) ble bragt hjem til Norge i 1830. En viktig del av denne samlingen er flere regnskapsbøker fra kanseliet til erkebiskopen, og som bla. omfatter sveinelønn for årene 1532-1537. Disse regnskapsbøkene, samt andre regnskaper fra tiden til Erkebiskop Olav Engelbregtssønn, ble i 1936 publisert av [[Riksarkivet]], som [[Olav Engelbriktssons Rekneskapsbøker 1532-1538]]. | ||
Tjenestemennene til erkebiskopen omfattet stedlige embetsmenn og sveiner. Følgende særlige titler er kjent: {{ikkerød|Kansler}}, {{ikkerød|rådsmann}}, {{ikkerød|kjøgemester}}, {{ikkerød|gårdsfogd}}, {{ikkerød|sekretær}} og {{ikkerød|skriver}}. | Tjenestemennene til erkebiskopen omfattet stedlige embetsmenn og sveiner. Følgende særlige titler er kjent: {{ikkerød|Kansler}}, {{ikkerød|rådsmann}}, {{ikkerød|kjøgemester}}, {{ikkerød|gårdsfogd}}, {{ikkerød|sekretær}} og {{ikkerød|skriver}}. | ||
Siste sideversjon per 25. sep. 2015 kl. 20:47
Erkebiskopelig tjenestemann er en tjenestemann hos Erkebiskopen i Nidaros (Trondheim) i middelalderen. Helt fra opprettelsen av erkesetet i Nidaros i 1152/1153, hadde erkebiskopen egne tjenestemenn. De fleste av disse tjenestemennene var verdslige, men flere geistlige sto også i et nærmere klient forhold til erkebiskopen en det prester generellt gjorde i egenskap av det å være en geistlig person.
Erkebsikopens rett til å holde egne tjenestemenn, eller sveiner (hærfolk) ble regulert gjennom Sættargerden i Tønsberg i 1277. Her ble erkebiskopen gitt en rett til å holde en hird av 100 sveiner, kvitt og fritt, dvs at de ikke skulle betale leding eller andre normale skatter (Hvorvidt dette skal tolkes som et «stort hundrede», dvs 120, er mulig, men så langt ikke godtgjort). Biskopene ble ved samme anledning gitt en rett til å holde 40 sveiner hver.
Navngitte tjenestemenn kjennes fra kildene gjennom hele middelalderen, men det er først i tiden til Olav Engelbregtssønn, den siste erkebiskopen, at vi får et noe mere detaljert innblikk i denne omfattende institusjonen. Dette skyldes i første rekke det rikholdige kildematerialet som finnes etter Erkebiskop Olav Engelbregtssønn. Størsteparten av arkivet etter Erkebiskop Olav Engelbregtssønn (Munchen samlingen) ble bragt hjem til Norge i 1830. En viktig del av denne samlingen er flere regnskapsbøker fra kanseliet til erkebiskopen, og som bla. omfatter sveinelønn for årene 1532-1537. Disse regnskapsbøkene, samt andre regnskaper fra tiden til Erkebiskop Olav Engelbregtssønn, ble i 1936 publisert av Riksarkivet, som Olav Engelbriktssons Rekneskapsbøker 1532-1538.
Tjenestemennene til erkebiskopen omfattet stedlige embetsmenn og sveiner. Følgende særlige titler er kjent: Kansler, rådsmann, kjøgemester, gårdsfogd, sekretær og skriver.
Tjenestestedet var særlig Erkebispegården i Trondheim, men også en god del tjenestemenn var stasjonert ved Erkebispegården i Bergen. I den siste tiden til norges siste erkebiskop, Olav Engelbregtssønn, var også en del tjenestemenn stasjonert ved Steinvikholmen slott. Ved de viktigste av setegårdene til erkebiskopen hadde han også sine tjenestemenn, og gjerne en egen rådsmann. Ute i distriktet hadde erkebiskopen også sine stedlige representanter. Tidlig i middelalderen omtales denne representanten som aarmann. I senmiddelalderen er han kjent som setesvein. Mange av erkebiskopene var også verdslige lensherrer. I de fylker eller len som erkebiskopen selv var lensherre, benyttet han seg av en fogd til å ivareta sine interesser.
Gjennom hele middelalderen var en tjeneste hos erkebiskopen en naturlig karriere veg for svært mange unge norske adelsmenn, og da særlig for medlemmer av knapeadelen eller lavadelen. Disse bokstavelig strømmet til erkesetet fra alle kanter av landet.