Våpenskjold

Alliansevåpen Norge-Sverige for kronprins Olav og kronprinsesse Märtha, 1929.

Slektsvåpenet til Huitfeldt er her gjengitt «komplett» ved å ha farger og figur i skjoldet, bøylehjelm med halssmykke, vulst i farger, hjelmtegn med farger og figurer samt hjelmklede med farger.

Våpenskjold med de likeverdige betegnelsene våpen eller våpenmerke, er et kjennetegn som består av en sammensetting av farger (tinkturer) og figurer som vanligvis brukes i tilknytning til en skjoldformet innramming.

Våpen som eget fagområde kalles heraldikk. Ordet er dannet av herold, fordi herolder har vært fagfolk for våpen helt siden middelalderen.

Betegnelsen «delvis våpen» er brukt om et kjennetegn som har noen av våpenskjoldenes særtrekk, men ikke alle, for eksempel flere segl på Grunnloven av 17. mai 1814, så som med bokstaver i skjoldet, hjelmtegn og/eller heraldiske figurer over eller rundt skjoldet (Carstensen, Erichstrup, Fleischer, Flor, Schejtli og Sverdrup).

Mange segl har bumerker satt inn i skjoldformede innramminger, og det er noen strekfigurer i bumerker som ligner heraldiske figurer, bl.a. hjerte, øks og stjerne. Disse blir vanligvis ikke kalt våpenskjold, men kan være delvise våpen dersom skjoldene også har hjelm og hjelmtegn og/eller brukes med farger.

Forekomster av våpenskjold kan bli inndelt i grupper etter bl.a. alder (fra 1100 til i dag), geografiske områder, kompleksitet (få eller mange farger og figurer), stilarter, brukere (bl.a. etter yrker som militære, bønder og håndverkere), ervervsmåter (selvtatte, arvede, kjøpte og tildelte), funksjoner (bl.a. vise myndighet, posisjon, rang, slekt, sosial gruppe m.m.) og bruksområder (bl.a. segl, faner, porselen og gravminner).

Noen typer av våpenskjold

1. Enkle våpen: farger og figurer innenfor skjoldformede innramminger («skjoldmerker»), uten noen figurer utenfor skjoldrammene. Vanlig for norske kommunevåpen.
2. Talende våpen: våpen med figurer og/eller farger som henspiller på en persons, en slekts eller et steds navn, for eksempel Tordenskjold med «tordenkile» i skjold og hjelmtegn, Hornemann med en mann i skjoldet og Ringerike kommune med en ring i skjoldet.
3. Kronet våpen: skjoldet med tillegg av en krone på øvre skjoldkant, slik som Norges riksvåpen som har kongekrone med bøyler. Skjold med krone brukes også i flere militære merker, kommunevåpen med «murkrone» og person- eller slektsvåpen med rangkrone.
4. Offentlig våpen: våpen for en statlig eller kommunal myndighet.
5. Riksvåpen: våpen for et land – også kalt «statsmerke», «statsemblem» eller «statssegl», når det ikke har vanlig heraldisk innhold, for eksempel India og Iran.
6. Kongevåpen: våpen for en monark og kan være en variant av landets riksvåpen (som Norges kongevåpen), eventuelt ha flere landsdelers våpen (som Storbritannias kongevåpen) og/eller inneholde kongeslektens våpen (som Danmarks og Sveriges kongevåpen).
7. Kommunevåpen: våpen for kommune eller fylkeskommune.
8. Landskapsvåpen: både kommunevåpen og våpen for landområder som ikke er kommuner eller egne land, bl.a. delstater, regioner og provinser.
9. Fylkesvåpen (også kalt «fylkesmerke»): våpen for en fylkeskommune, mens fylkesmannen bruker riksvåpenet.
10. Byvåpen: våpen for kommune som kalles for by. Brukes oftest med murkrone, for eksempel Porsgrunn og Tromsø.
11. Herredsvåpen: våpen for de tidligere herredene, for eksempel Kvam og Ullensvang.
12. Privatvåpen: våpen for forening, kommersielt firma, annen sammenslutning, privatperson eller slekt.
13. Personvåpen: våpen som bare er brukt av en person, for eksempel Ludvig Holberg.
14. Slektsvåpen (også kalt «slektsmerke»): våpen som er brukt av minst to personer som er i slekt med hverandre.
15. Adelsvåpen: våpen for person eller slekt med en type adelskap. Kan være fastsatt i forbindelse med adling og da ofte en versjon av et våpen brukt av personen før adlingen, for eksempel Gyldenkrantz (Hagerup) og Løvenskiold (Leopoldus).
16. «Komplett våpen» (på engelsk:armorial achievement): består av et skjold med skjoldmerke, hjelm på øvre skjoldkant, hjelmtegn på hjelmens isse (eventuelt på et flettet tøystykke, en «vulst»), hjelmklede ut fra hjelmens isse og ned langs sidekantene på skjoldet. Slike våpen ble tatt i bruk på 1200-tallet i person- og slektsvåpen. Brukt av kongene Haakon VII og Olav V, i mer privat sammenheng. Brukes av den norske Forsvarssjefen.
17. Praktvåpen: våpen med skjoldmerke, krone, våpenkappe (bl.a. Norges kongevåpen) eller våpentelt, skjoldholdere som står på dekorative underlag («postament»), ordenskjeder, valgspråk m.m. Finnes også med skjold oppdelt i mange felter og flere skjold på hverandre (hjerteskjold og midtskjold), og med flere hjelmer med flere hjelmtegn (bl.a. flere tyske fyrsters våpen)
18. Unionsvåpen (også kalt «kombinasjonsvåpen»): våpen som inneholder inndeling i felter med farger og figurer fra flere våpenskjold, for eksempel kongevåpnene under unionene med Danmark og Sverige.
19. Alliansevåpen: består av to våpenskjold stilt inntil hverandre, særlig for ektepar, for eksempel paret von Storm og Mangelsen på fasaden til Den Gamle Krigsskolen, Oslo.
20. Pretensjonsvåpen: hele eller deler av et våpen brukt for å markere et omstridt krav på et landområde, en maktstilling, et slektskap eller annet.
21. Fantasivåpen: oppdiktet våpen for en oppdiktet person eller for en historisk person fra før heraldikken ble satt i system på 1100-tallet, for eksempel middelalderens «De ni helter», Bibelens kong David og Karl den store.

Litteratur

• Christopher Brinchmann: Norske kongesigiller og andre fyrste-sigiller fra middelalderen, Kristiania 1924, segl med og uten våpenskjold.
• H.J. Huitfeldt-Kaas mfl.: Norske Sigiller fra Middelalderen, Oslo 1899-1950, segl med og uten person- og slektsvåpen.
• Oluf Kolsrud: Bergen bys segl, vaaben, farver og flag, Bergen 1921, med omtale og avbildninger gjennom tidene og helt tilbake til middelalderen.
• C.M. Munthe: «Norske slegtsmerker», NST, bind I, Oslo 1928, med omtale og tegninger av en lang rekke slektsvåpen.
• Hallvard Trætteberg: Fylkesmerker. Forslag fra Norges Bondelags fylkesmerkenevnd, Oslo 1930, med våpen for fylkene, men ikke alle disse er blitt vedtatt senere.
• Hallvard Trætteberg: Norske by- og adelsvåben, Oslo 1933, med tegninger av kommunevåpen og noen adeliges slektsvåpen.
• Hans Krag: Norsk heraldisk mønstring fra Frederik IV's regjeringstid 1699-1730, Drøbak 1942 – Kristiansand S 1955, med tegninger av embetsmenns og bønders våpen i segl.
• Hallvard Trætteberg: Borg i segl, mynt og våpen, Oslo 1967, særlig om Sarpsborgs kommunevåpen, men også om andre steders våpen samt person- og slektsvåpen tilbake til middelalderen.
• Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969, 2. opplag Oslo 1976, med beskrivelser av nålevende slekters våpen og gjengir nye tegninger av skjoldene.
• Hans Cappelen: «Begrepet våpen i norsk lovgivning. Rettslig vern», Nordisk Immateriellt Rättsskydd, 1974, s. 394–405, og oppsummering i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind 24, Oslo 1974, s. 312–313. Artikkelen omtaler bl.a. dagjeldende straffelov og varemerkelov.
• Hans Cappelen: «Nye offentlige våpen og gamle slektsvåpen», NST, bind 30, Oslo 1985, s. 21–30.
• Herman L. Løvenskiold: Heraldisk nøkkel, Oslo 1978, med register over figurer i våpen og register over slektsnavn.
• Hans Cappelen og Knut Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo 1987, med tilleggshefte 1988, med alle daværende norske kommunevåpen.
• Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, Trondheim 1990, hovedsakelig segl med våpenskjold
• Tom Sverre Vadholm: «Norske kommunevåpen i 100 år», Heraldisk Tidsskrift, bind 9 nr. 82, København 2000, side 33-46.
• Anders Bjønnes mfl. (red.): Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610, utgitt av Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2010, som har flest segl med bumerker, men noen med våpenskjold.
• Hans Cappelen: «Private Heraldry and the Constitution Document of 17 May 1814», i Elin Galtung Lihaug (red.): Genealogica & Heraldica. Influence on Genealogy and Heraldry of Major Events in the History of a Nation. Proceedings of the XXXIst International Congress of Genealogical and Heraldic Sciences, held in Oslo 13–17 August 2014, Slektshistorisk Forlag, Oslo 2015, s. 97–108, nettversjon her.

Andre land

• Heraldisk Tidsskrift, utgis i København og har en del norsk stoff.
• Poul Bredo Grandjean: Dansk Heraldik, København 1919, bare dansk-norsk adelsheraldikk og i dag å anse som foreldet.
• A. Haikonen: Finlands kommunvapen, Helsingfors 1970
• Carl-Alexander von Volborth: Alverdens heraldik i farver, Politikens Forlag, København 1972, oversatt av Sven Tito Achen og med våpenskjold fra mange land.
• Ottfried Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979, oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy.
• Michel Pastoureau: Traité d'héraldique, Grands manuels Picard, Paris 1979 og nye utgaver 1993, 1997, 2003, med omtale av både offentlige og private våpen..
• Carl-Alexander von Volborth: Heraldry – Customs, Rules and Styles, Dorset 1981, med våpenskjold fra mange land.
• Sven Tito Achen: Danmarks kommunevåbener + Færøernes og Grønlands, København 1982.
• Carl-Alexander von Volborth: The Art of Heraldry, Dorset 1987, med våpenskjold fra mange land.
• C. Neveus og B.J. de Wærn:Ny svensk vapenbok, Stockholm 1992, med kommunevåpen.
• Magnus Bäckmark og Jesper Wasling: Heraldiken i Sverige, Lund 2001, med omtale av både offentlige og private våpen.