Slektsvåpen

Slektsvåpen er et heraldisk våpenskjold som er brukt av flere enn en person når disse personene er i slekt. Det vanlige er at slektsvåpenet følger mannslinjen, men vi har mange tilfeller av våpenskjold som helt eller delvis følger kvinnelinjer. Det kan være hele våpenet og slektsnavnet som følger kvinnelinjen, f.eks. de norske slektene Munthe, Skanke, Thrane og Vogt. Det kan også være figurer fra mannslinjens våpenskjold som er tatt med i kvinnelinjens våpen, f.eks. de norske slektene Kielland, Kolderup og Lund (fra Skåne).

Slektsvåpen har vært i bruk fra heraldikkens eldste tid på 1100-tallet og i alle land med europeisk heraldikk. Et av særpregene ved oppkomsten av heraldikken er nettopp at skjoldmerkene går over til å bli brukt fast og varig av innehaveren/eieren, spesielt i flere generasjoner i en slekt.

I Norge har det aldri vært forbudt for folk å ta seg sine egne våpenskjold, men det vanlige er at de nye våpnene ikke blir identiske med allerede eksisterende våpen. I tiden da den dansk-norske unionskongen adlet folk, fikk de nyadlede ofte nye våpenskjold som hadde elementer fra våpen de hadde brukt allerede før de ble adlet, f.eks. de norske slektene Anker, Gyldenkrantz (Geelmuyden), Gyldenpalm (Hagerup), Løvenskiold (Leopoldus) og von Munthe af Morgenstierne (Munthe).

Vi har mange eksempler på at folk har tatt - helt eller devis - andres slektsvåpen, bare på grunn av tilfeldig navnelikhet, f.eks. de norske slektene Aall, Daae og Treschow.

I Norge forekommer det ofte at grunntrekkene i en persons våpenskjold blir brukt av etterkommerne i flere varianter, laget ved såkalt differensiering. Særlig er det gjort ved å endre farger og/eller legge til eller fjerne småfigurer. Våpnene blir da ikke identiske, men nokså like, og de blir vanligvis likevel kalt for slektsvåpen, f.eks norske slekter Cappelen og Heyerdahl. I noen slekter bruker forskjellige slektsgrener også helt forskjellige slektsvåpen, f.eks. slekten Kielland.

Noen få norske slektsvåpen er i mer eller mindre endret skikkelse blitt fastsatt som nye kommunevåpen.

Litteratur

• C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bd. I, Oslo 1928
• Hallvard Trætteberg: Norges våbenmerker. Norske by- og adelsvåben, utgitt av Kaffe Hag, Oslo 1933
• Hans Krag: Norsk heraldisk mønstring fra Fredrik IV’s regjeringstid 1699-1730, Drøbak 1942 - Kristiansand S 1955
• Hans Cappelen: Norske slektsvåpen, Oslo 1969 (2. opplag Oslo 1976)
• Hans Cappelen: Adgangen til å ta andres slektsvåpen. Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind 23, Oslo 1971, side 63–70.
• Hans Cappelen: Nye offentlige våpen og gamle slektsvåpen, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind 30, Oslo 1985 side 21–30
• Hans Cappelen og Knut Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo 1987 med tilleggshefte 1988
• Hans Cappelen: Våpensegl og slektspapirer fra Skiens-distriktet. Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind 35, Oslo 1996, side 445–463
• Harald Nissen og Monica Aase: Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim, Trondheim 1990
• Hans Cappelen: «Segl som illustrasjon til slektshistorien», Heraldisk Tidsskrift, bind 9, nr 85, København mars 2002
• Hans Cappelen: «Heraldikk i slektsforsking», Slekt og data hefte 1, Oslo 2010
• Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610, utgitt av Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2010
• Odd Fjordholm, Erla B. Hohler m. fl.: «Geistlige segl fra Nidaros bispedømme», Norske sigiller fra middelalderen III, Riksarkivet, Oslo 2012
• Allan Tønnesen (redaktør): Magtens besegling. Enevoldsarveregeringsakterne af 1661 og 1662 underskrevet og beseglet af stænderne i Danmark, Norge, Island og Færøerne, utgitt av det skandinaviske Heraldisk Selskap på Syddansk Universitetsforlag, Odense 2013, 583 s., ISBN 9788776746612. Med segl for 2.297 personer og derav 558 norske.
• Harald Nissen og Terje Bratberg: Schønings våpenbok – Gamle Norske Adel Efter et gammelt Manuskript Assessor Ifver Hirtzholm tilhørende, Pirforlaget, Trondheim 2013

Se også

• Heraldikk.