Henrik Ibsen

Henrik Ibsen , (født 20. mars 1828, død 23. mai 1906) norsk forfatter og dramatiker. Ibsen fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med skuespillet Et dukkehjem (1879) og han har siden vært den sentrale norske forfatteren, og et litterært verdensnavn. Han regnes som grunnleggeren av det moderne realistiske drama.

Stykkene til Ibsen spilles på teatre over hele verden. At han fremdeles er så viktig og populær skyldes både det dramatekniske, tematikken og rollefigurene. Ibsen var en dramateknisk virtuos, en av de aller dyktigste til å benytte dramatiske virkemidler. Ibsen var også i sterk opposisjon til det borgerlige livets overflatiskhet og løgnaktighet og tematiserer dette i teaterstykkene. Disse temaene har hatt og har fremdeles en sterk appell, slik at stykkenes hans spilles i stadig nye land.

Biografi

Henrik Ibsen var sønn av Marichen (født Altenburg) og Knud Ibsen. Faren var en velstående kjøpmann, men mistet sin formue da sønnen var åtte år gammel. Følelsen av å være sønnen til en som hadde gått konkurs kom til å prege Ibsen sterkt og satte spor i hans diktning. 15 år gammel begynte han som apotekerlærling i Grimstad, og som attenåring fikk han der en sønn med en 10 år eldre tjenestejente. I årene rundt 1850 ble han gjentatte ganger truet med tvangsarbeid for ubetalte barnebidrag, og det er ikke tvil om at disse vanskelighetene satte spor i det senere forfatterskapet.

Om kveldene leste Ibsen til artium. Inntrykket fra latinpensumet (Sallust og Cicero) og fra februarrevolusjonen i 1848, men også dikterens egen situasjon, preger tragedien Catilina, som han utga under pseudonymet Brynjolf Bjarme i 1850.

I Kristiania kom Ibsen i forbindelse med thranittene i den første norske arbeiderbevegelsen. Høsten 1851 mottok han et tilbud fra Ole Bull, som nettopp hadde grunnlagt Det norske Theater i Bergen, om å komme dit og assistere teateret som forfatter. Året etter fikk han et lite reisestipendium av teaterkassen, studerte scenekunst i København og Dresden og ble sceneinstruktør da han kom tilbake til Bergen.

Årene i Bergen fikk mye å si for hans utvikling. Han lærte teateret å kjenne, og hvert år ble det oppført et nytt stykke av ham på teaterets stiftelsesdag 2. januar: Sancthansnatten (1853), Kjæmpehøien (1854), Fru Inger til Østeraad (1855), Gildet paa Solhoug (1856) og Olaf Liljekrans (1857).

Ibsens rollefigurer

Ibsen er kjent for sine mange sterke og utfordrende rollefigurer. En rekke av dem lever sitt liv i kulturen uavhengig av den intrige de i sin tid inngikk i:

• Brand (i diktet Brand) er den stolte og stridbare presten som krever «intet eller alt» både av seg selv og sine nærmeste.
• Peer Gynt (i det dramatiske diktet Peer Gynt) er den sjarmerende unnalurer og eventyrer som bare reddes fra fortapelse – av Solveig som venter på ham.
• Nora Helmer (i skuespillet Et dukkehjem) tar et oppgjør med sin velmenende ektemann, forlater ham og barna og smeller porten igjen midt på natten.
• Doktor Stockmann (i skuespillet En folkefiende) kommer fram til at «den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene»
• Gregers Werle (i skuespillet Vildanden) tror skjebnesvangert og naivt at han kan ta «livsløgnen» fra alminnelige mennesker
• Hedda Gabler (i skuespillet Hedda Gabler) er fanget i de borgerlige hjemmene og konvensjonene og hevner seg ved leke med andre menneskers liv.
• Billedhuggeren Rubek (i skuespillet Når vi døde vågner) innser på slutten av sitt liv at kunsten har gått på bekostning av nettopp livet.

Ibsens viktigste verk

Ibsen er sentrum i den norske litterære kanon, altså den sentrale i den norske litteraturhistorien. Det lange fortellende diktet «Terje Vigen» (1862) og samtlige atten skuespill han skrev fra Kjærlighedens komedie (1862) til Naar vi døde vaagner (1899) kan plasseres i dette senteret, selv om mange vil være fristet til å se bort fra komedien De unges forbund (1869), det egenerklærte hovedverket Kejser og galilæer (1873) og tre-fire av de tolv samtidsdramaene.

Den indre kanon, altså de aller viktigste verkene hans, er Brand (1866), Peer Gynt (1867), Et dukkehjem (1879), Gengangere (1882), Vildanden (1884), Hedda Gabler (1890) og kanskje Rosmersholm (1886): De dramatiske konfliktene i stykkene er skarpe og tårner seg opp med stor ubønnhørlighet. Hver minste språklige detalj er finslepent uttenkt. Det myldrer av skjulte finesser og tiltalende dunkelheter.

Gjennom det tjuende århundret fikk Ibsen stadig økende ry for å være en dyp psykolog, en mester i å gjennomlyse det mørke som våre følelser, tanker og handlinger stiger opp av. Den østerrikske psykologen Sigmund Freud siterte Ibsen på linje med dramatikerne Sofokles og Shakespeare.

I modernismens århundre hjalp det også at Ibsens skuespill ofte var så flertydige. Ibsen presenterte en intrige og han tegnet opp dens konflikter, men tok ikke for mye stilling til sakene. Han ble som sfinxen i Theben, en som laget interessante gåter, og han laget gåter for alle, for skuespillere, regissører, kritikere, forskere og det allmenne publikum som leste stykkene eller så fremføringene i teateret.

Museer

• Ibsenmuseet i Oslo
• Henrik Ibsen museet på Venstøp
• Ibsenhuset i Grimstad

Minnesmerker

• En statue av Henrik Ibsen ble utført i bronse av Stephan Sinding og oppført 1899 foran hovedinngangen på Nationaltheatret i Oslo.
• Minnesmerke i Skien, reist i 1903 etter modell av Jo Visdal.
• Ibsen er portrettert av blant andre Eilif Peterssen og Erik Werenskiold.
• Kjent er også Olav Gulbranssons karikatur.

Videre lesning

• Henrik Ibsen i Norsk biografisk leksikon
• Norges litteratur i Store norske leksikon
• Anbefalt litteratur

Anbefalte lenker

• Ibsen.net, stort nettsted om Henrik Ibsen.
• Henrik Ibsens skrifter. Her finnes alle skuespill, brev og andre skrifter.