Leidang

Leidang (norrønt leiðangr) var en ordning for å få frie bønder til å utruste og bemanne skip. Ordningen var karakteristisk for de skandinaviske landene, men hadde trolig forbilde i England. I Norge ble leidangen sannsynligvis etablert på slutten av 900-tallet.

Skatt

I alle de tre skandinaviske landene utviklet leidangen seg til en skatt, som skulle betales av alle frie bønder. Skatten ble holdt i hevd helt fram til 1800-tallet. Prestestanden og adelen var fritatt fra denne skattebyrden. Dermed var denne skatten med på å legge til rette for at adelen og kirken tok over jord fra bøndene. Etterhvert ble staten (kongen) i økende grad avhengig av adelen for å kunne mobilisere krigsmakt.

Forsvarsorganisering

Leidangen var et system for å organisere en kystflåte med tanke på forsvar. Flåten kunne også bli brukt mer offensivt, som i handelstvister, plyndring og kriger. Alle frie menn (bønder) hadde plikt til å delta i eller bidra til utrustingen av leidangen. Hele leidangen ble mobilisert når fremmede skip truet landet. Om somrene kunne det være ekspedisjoner på to til tre måneder. I ekspedisjoner utenlands deltok bare deler av leidangen. Ekspedisjonene ga ofte rikt bytte, og høvdingene var med for å få ære og ta del i rikdommen.

På 1000-tallet var leidangen på sitt mest suksessrike. Deler av den norske og danske leidangen hærtok landområder vest i England.

I 954 vant Håkon den gode over Eirikssønnene og deres allierte, i et slag som sto ved Avaldsnes på Karmøy. Heimskringla forteller at Håkon skrev i loven at over hele landet langs sjøen, og så langt opp i elvene som laksen gikk, så skulle landets deles inn etter skipsreider. Bøndene i et skipreide måtte bygge og utruste et seilskip. Størrelsen på skipet ble definert som et visst antall årer. Til å begynne med var dette tallet ca. 40 årer, senere ble det øket.

Håkon hadde god innenriks kontroll, og leidangen ble først brukt mot danskekongen i slaget i Hjørungavåg. En bondehær møtte danskekongen og Eirikssønnene, og avverget danskekongens ønsker om kontroll i Vest-Norge og Trøndelag. Leidangen styrket også kongens territorielle makt, og bøndene var i så måte med på å verne samfunnet mot herjing, et av de største farene mot et bondesamfunn. Håkon den godes regjeringstid var god og stabil.

I Norge var det 270 slike skipreider i 1277, i Danmark to til tre ganger så mange. Lederen for en skipreide ble kalt «styrmann», (styrimaðr eller styræsmand). Han fungerte som kaptein for skipet. Den minste enheten var de bøndene som skulle utruste en roer (manngerð på norrønt).

Skipreiden skulle sendes ut da det var allmenning. Allmenning skulle sendes ut da det var fiendtlige styrker i landet. Hverken i Heimskringla eller Fagrskinna ble ordningen kalt leidang, men den ligner på vesentlige punkter på den ordningen vi finner igjen i lovbøkene senere.

Før 1270-tallet var det egne lovbøker for hvert av landskapene Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Lovtekstene for Gulatinget og Frostatinget har overlevd til vår tid. Gulating sier følgende om leidangen: «Kongen skal rå for bod og bann og for utferdene våre. Vi skal ikkje nekta han leidang til landsenden, når han byd ut fordi han treng det og til gangs for oss.» Leidangen går altså til landets grenser, og det er understreket at den må kalles ut til allmenn nytte. De to lovtekstene regulerer begge manntall: der står det hvor mye som skal ytes i leidang og hvem som skal være ansvarlige. Videre er det regler for organisering av leidangsferden, utrustning og beredskap og bot ved brudd på loven. De to lovene uttrykker ting forskjellig, men de motsier ikke hverandre, noe som gir et inntrykk av en enhetlig organisering av leidangen.

Lovgivningen om leidangen hadde også to distinkte deler, nemlig hva som skulle skje hvis kongen kalte ut leidangen, og hva som skulle skje hvis leidangen ble mobilisert ved angrep på landet.

Våpnene på skipet var typisk buer, spyd, sverd og økser. Som beskyttelse mot fiendens våpen brukte man skjold.

På 1000-tallet er jarler nevnt som høvdinger i leidangen.

På 1100-tallet ble biskopene sjef for leidangsflåten.

Skipsreier og sesser i Norge

Landsdel	Opprinnelig tall på skipsreier	Skipsreier i MLA testamente	Antall skip i GLB	Sesser per skip etter GLB	Sesser totalt etter GLB
Sønnafjelske	48	48	60	20	1200
Egdafylke	16	15	16	25	400
Rygjafylke	32	32	24	25	600
Hordafylke	32	32	24	25	600
Sygnafylke	16	16	16	25	400
Firdafylke	20	15	20	25	500
Sunnmørafylke	16	16	16	25	400
Romsdølafylke	8	8	10	20	200
Nordmørafylke	16	16	20	20	400
Trøndelag	64	59	80	20	1600
Naumdølafylke	9	9	9	20	180
Hålogaland	13	13	13	20	260
Hålogaland			1	30	30
Sum	290	279	309		6770

^A ML = Magnus Lagabøters testamente. ^B GL = Gulatingsloven

Antall soldater i hæren varierer mellom 26 960 til 33 600.

Litteratur

• Ersland/Holm. Norsk forsvarshistorie, bind 1, ISBN 82-514-0558-0
• Bull, Edvard. Leding: militær og finansforfatning i Norge i ældre tid, Kristiania: Steenske forlag, 1920.